Italias samling

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Italias samling (på italiensk kjent som Risorgimento, «gjenoppstrømningen», eller Unità d'Italia) betegner den politiske og sosiale prosessen som førte til at de forskjellige statene på Den italienske halvøy ble forent til kongedømmet Italia. I denne sammenhengen er gjerne ytterpunktene Wienerkongressen i 1815 og Romas tilknytning til Italia i 1870 naturlige. Imidlertid er perioden før og til dels etter også relevante for å forstå Italias samling, deriblant traktaten i Saint-Germain etter første verdenskrig, der Trentino-Syd-Tirol ble gitt til Italia.

Tanken om et samlet og moderne Italia dukket først opp som et resultat av Napoleons erobring og omorganisering av Italia. Med Napoleon kom også moderne og til dels antiklerikalsk tankegods inn i Italia. Tanken om et i det minste delvis samlet Italia ble til etter at Den cisalpinske republikk og andre franskdesignede italienske stater dukket ipp unger Napoleons erobring.

Risorgimento startet imidlertid særlig i 1815, da Napoleon og hans politikere og kongelige ble kastet ut av Italia. En rekke politiske bevegelser, flere hemmelige av nødvendighet, dukket opp. Etter flere mislykkede opprør, ble det etter hvert mer fokus på å finne en politisk retning som flest mulig italienere kunne samle seg bak. Det var i hovedsak tre som dominerte: Den radikale republikken, den kristne konføderasjonen og det konstitusjonelle kongedømmet.

Revolusjonsåret 1848 ble startet i Italia med at opprører i Milano kastet ut østerrikske styrker, men Østerrike svarte brutalt på disse og andre opprør. Det ble nå klart at nasjonalister ikke på egen hånd kunne løsrive Italia. I stedet lyktes det realpolitikeren Camillo Benso di Cavour å samle Italia gjennom kløkt, diplomati og arrangerte folkeavstemninger. Også etter hans død ble denne metoden brukt for å samle de gjenværende områdene. Dette passet imidlertid dårlig med de revolusjonære, og selv flere moderate, som helst så at Italia ble til gjennom et folkelig opprør. Risorgimento er derfor assosiert med det å samle et land geografisk fremfor kulturelt.

Teori[rediger | rediger kilde]

Området som nå er Italia hadde ikke vært samlet siden Romerrikets fall i 476. Det fantes en italiensk kulturell tradisjon med litteratur (Dante Alighieri, Giovanni Boccaccio, Torquato Tasso), kunst (Giotto, Michelangelo, Caravaggio), musikk (Claudio Monteverdi, Giovanni Battista Pergolesi, Giovanni Paisiello) og arkitektur (Giovanni Lorenzo Bernini, Filippo Brunelleschi, Filippo Juvarra). Det var også en felles religion. Formelt fantes det også et felles språk, italiensk, men bare mellom 2,5 og 10 % snakket det, og færre kunne lese det.[1]

Den norsk-italienske professoren Elisabetta Cassina Wolff ved Universitetet i Oslo har argumentert med at risorgimento må forstås som en «konstitusjonalisme», det vil si et ønske om å en felles bestrebelse på å samle Italia rundt en grunnlov, til tross for at det var svært varierende meninger om hvilken type grunnlov man skulle samles rundt.[2] Det vil i så fall si at det lå mer enn et etnisk og kulturelt ønske om samling, det lå et ønske om en politisk stabil enhet. Professor Bruce Anthony Haddock ved University of Wales[3] støtter langt på vei denne tanken, at det lå et ønske om å fjerne det gamle og erstatte det med mer moderne tankegods.[4]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Italias samling begynte på 1850-tallet, men bakgrunnen for den er av betydning. Først var Italia to ganger med et svært kort opphold okkupert av Napoleons Frankrike, før de igjen ble delt opp i Kongeriket Napoli, mot Keiserdømmet Østerrike og Huset Habsburg, Pavestaten og Piemonte.

Frankrikes første invasjon av Italia (1796-1799)[rediger | rediger kilde]

Den franske revolusjonen spilte en viktig rolle i å påvirke italienske intellektuelle til å interesserer seg for vitenskap, politiske revolusjoner og nytenkning .[5] Med dette kom også begrepet «patria» til å forandre mening fra «landet man kom fra» til en samling med frie borgere, og en patriot ble en som kjempet for nye, liberale ideer mot absoluttisme.[6]

Det skjedde imidlertid ingenting med det før de franske styrkene invaderte områder i Nord-Italia og dermed bekjempet og fjernet absoluttistiske regimer. I Lombardia ble det skrevet en grunnlov av 110 italienske delegater. Grunnloven, som åpnet for et parlament i tråd med Montesquieus tredeling av makten, ble godkjent i en folkeavstemning.[5]

En av grunnene til at Frankrike støttet italiensk løsrivelse og nasjonalisme var at det også støttet deres interesser, delvis ved å svekke Østerrike. Franske styrker opprettet Den cisalpinske republikk i Nord-Italia. Det nye landet tok raskt en trikolor inspirert av Frankrike, men med grønn i stedet for blå. De franske styrker igangsatte også en essaykonkurranse om hvordan et eventuelt samlet Italia burde regjeres. Imidlertid ble en del forslag mer radikale enn det Direktoriet ønsket. Særlig ble eventuelle sammenhenger mellom italienske nasjonalister og jakobinere fryktet. Dermed ble talefriheten begrenset.[7]

Til tross for at intellektuelle støttet Napoleon, var både kirken og dermed bøndene svært skeptiske til ham. Geistlige ledere kunne igangsette bondeopprør som, støttet av Østerrike, gjorde opprør. Når de intellektuelle ofte var elitistiske og hadde hemmelige møter, ble det derfor ingen folkebevegelse for frigjøring og samling.[8] Bøndene protesterte ikke bare mot Napoleon og moderne lovgiving fordi de støttet kirken, men også, særlig i sør, fordi nye lover ville bety at de mistet den felles jorden bøndene hadde utenfor landsbyene. Dermed var de, geistlige og en rekke andre reaksjonære med på å bekjempe de gjenværende franske styrkene da Napoleon måtte trekke tilbake styrkene for å forsvare seg mot et østerriksk-russisk framstøt.[9]

Frankrikes andre invasjon av Italia (1800-1815)[rediger | rediger kilde]

Den italienske halvøy fra omtrent 1810.

Østerrike og Bourbon slo hardt tilbake mot radikale italienere i 1799, men deres regjering ble kortvarig. Allerede i 1800 invaderte Napoleon igjen Italia, og denne gangen var takhøyden for republikanisme og frihetsidealer enn under siste del av Direktoriet.[10] Denne gangen ble et felles italiensk kongerike skapt med Napoleons stesønn, Eugene de Beauharnais, som visekonge. Kongeriket Italia tok utgangspunkt i Den cisalpinske republikk og utvidet med Veneto og Marche, i tillegg til Lombardia, resten av nordøst-Italia og Emilia-Romagna.[11]

Delen av Italia som ikke var i et formelt selvstendig kongerike, var enten direkte del av det franske kongeriket, kongeriket Napoli eller kongeriket Sicilia. Sardinia var det eneste området som på sett og vis hadde noen selvstendighet sammen med Italia. Napoli var for lokalt i funksjon til at det kunne styres fra Frankrike, og Napoleon innsatte først sin bror Joseph Bonaparte og så sin svoger Joachim Murat. På grunn av at de italienske områdene manglet generelle lover for hele området, og fungerte mye på vane, ble Code Napoléon innført. I tillegg ble byråkrati og juridisk system fra Frankrike innført. Dette overlevde den senere reformen.[12]

Risorgimento (1815-1870)[rediger | rediger kilde]

Italias samling kan i utgangspunktet beskrives enten som en lang periode fra 476, da Romerriket falt, eller som en kort periode som startet i 1857. Peridoen fra 1815 til 1870 representerer en periode der ønsker om nasjonal samling viste seg både i opprør mot øvrigheter og ideologi, og da om å være no mer enn en samling små nasjoner under fremmed styre. Periodens begynnelse er da de italienske områdene gikk mer eller mindre tilbake til de politisk geografiske skillene fra før Napoleons invasjon, men fortsatt med viten om at et mer samlet Italia var mulig gjennomførbart. Periodens slutt markeres med inkluderingen av Kirkestaten, og dermed ved at Italia var samlet.

Wienerkongressen og kullbrenneroppgjør (1815-1831)[rediger | rediger kilde]

Til tross for at Napoleon jobbet, og lyktes i stor grad, med å skape en lojalitet til et franskstyrt Italia, skapte han også separatisme og ideen om et selvstendig Italia. Italias samling virket imidlertid alt annet enn sannsynlig etter Wienerkongressen i 1815. [13] England, Russland, Preussen og Østerrike ble enige om å tilbakestille landegrensene til 1792. Italia var delvis med på dette, og det «nygamle» Italia ble igjen et lappeteppe. Lombardia og Veneto ble ett rike under Østerrike. Huset Habsburg, som styrte Østerrike, fikk også kontroll over Parma og Piacenza frem til Marie Louise av Østerrike døde, da det ble gitt til familien Bourbon – som kontrollerte Napoli. Når Parma og Piacenza ble del av Bourbon-riket, ble Lucca del av Storhertugdømmet Toscana, som tilhørte en annen gren av Habsburg-familien, Habsburg-Lothringen. Modena gikk til Habsburg-Este. Kirkestaten gjenoppsto. Sicilia og Napoli ble slått sammen til Kongeriket De to Sicilier. For å styrke grensen mot Frankrike, fikk Italias eneste selvstendige rike, Piemonte, Sardinia og Genoa med seg under navnet «Kongeriket Sardinia –Piemonte».[14]

Fyrst Klemens von Metternich hadde muligens østerriksk egeninteresse i tankene da han omtalte Italia som «et geografisk begrep som stod for et antall av selvstendige stater».[15] Likevel var det ikke helt feil. Ledende skikkelser i Piemonte hadde heller militære interesser enn politiske og administrative. Østerrike på sin side anså enhver form for liberal reform for å være kontraproduktiv, og en fare for rikets sikkerhet. Undertrykkelse av tale- og møtefriheten ble dermed også svært ødeleggende for italienske nasjonalister.[16]

Sensuren fjernet ikke nasjonalismen, men den ble drevet i det skjulte. I nord var det særlig Filippo Buonarrotis Sublime perfekte mestre som dominerte. Buonarroti hadde erfaringer fra de franske jakobinske sirkler på 1790-tallet, men ble anklaget for å ha vært del av Gracchus Babeufs «De likes sammensvergelse» og deportert. I Italia var Buonarrotis hemmelige organisasjon inspirert av nettopp denne sammensvergelsen. Forskjellige grupper hadde forskjellige mål, mens det overordnede målet var en radikalt egalitær republikk med diktatur med en revolusjonær elite i en overgangsperiode.[17] Det er også blitt foreslått at en form for kommunisme var målet.[18]

I sør dukket det også opp en strengt hierarkisk nasjonalistisk organisasjon kjent som carbonariene. Også disse hadde egne celler som ikke var knyttet sammen direkte. Oppgavene kunne variere fra intellektuelle som jobbet med politisk propaganda til andre som forberedte geriljakrig mot monarkiene. Kravet var et konstitusjonelt, antiklerikalt, liberalt og demokratisk styre. Carbonariene ble egentlig startet for å bekjempe fransk innflytelse og for å få til en grunnlov under Joseph Murat, men da det ikke gikk, ble Bourbon-familien neste mål.[19] Det skjedde allerede i 1821, inspirert av et militært opprør mot den strenge styreformen i Spania og den greske selvstendighetskrigen. Gugliemo Pepe gikk mot Napoli med en italiensk oversettelse av Cádiz-grunnloven, og fikk den godkjent av kongen.[20]

Carbonariene hadde spredd seg til hele Italia, og i Torino ble et tilsvarende opprør forsøkt. Det medførte at kongen gikk av. Den reaksjonære broren Karl Felix tok over, men det ble Karl Albert som måtte ta avgjørelsen ettersom Karl Felix var i Modena. Karl Albert sympatiserte med de liberale, men etter positive tegn i begynnelsen, valgte han ikke å støtte carbonariene.[21] En av utfordringene var imidlertid at i Nord-Italia, og spesielt i Torino, var ikke carbonariene like sterkt organisert, og det var vanskeligere å undergrave hæren enn i sør.[22] Deretter slo Østerrike tilbake, og de liberale fordelene ble trukket tilbake. Medlemmer av Carbonaria ble straffeforfulgt og fengslet, et par dømt til døden. Flere flyktet utenlands. Paven lyste Carbonaria i bann og truet medlemmer med ekskommunikasjon.[23]

Et nytt forsøk, inspirert av Julirevolusjonen i Frankrike, ble igangsatt i 1831. Dette foregikk i midt-Italia, nærmere bestemt i Modena, Parma og Piacenza. Nok en gang viste monarker seg villige og trakk seg i siste liten. I tillegg ble Metternich trukket inn, og kort tid etter ble motstanden igjen knust av Østerrike. Carbonariene hadde utfordringer med at det var store interne uenigheter. I tillegg kom det klart frem at det ikke forekom en klar plan for de italienske områdene etter en eventuell revolusjon.[24]

Nasjonalisme som ideologisk øvelse (1831-1847)[rediger | rediger kilde]

Etter at to revolusjonsforsøk på ti år begge endte med fiasko, begynte nå en roligere periode for italienske nasjonalister. Det var behov for en samlende idé. Det kom særlig tre konkurrerende. Giuseppe Mazzini representerte den sekulære, humanistiske republikken, Vincenzo Gioberti hadde en kristen samling med paven som overhode og Cesare Balbos samling av Italia som et monarki under Piemontes ledelse.

Mazzini og republikanismen[rediger | rediger kilde]

Giuseppe Mazzini var en ledende nasjonalist og republikaner som agiterte for samling via sin gruppe La Giovine Italia.

Giuseppe Mazzini kom fra Genova, og var bare noen dager gammel da byen ble del av det franske riket og 10 år gammel da det ble del av Sardinia-Piemonte. Mazzini ble særlig påvirket av sin mor til å lese italienske klassikere, men også Voltaire, Jean-Jacques Rousseau, Johann Wolfgang von Goethe, Friedrich Schiller, Lord Byron og mange flere. Han studerte juss, men ble som 25-åring arrestert og dømt til eksil for sine kritiske kommentarer mot Sardinia-Piemonte. Han endte opp i Marseille, der han også møtte andre patrioter. Han lot seg inspirere av Bounarrotis politikk og mente at Italia måtte være én nasjonalstat og en republikk.[25] Mazzini sendte også i juni 1831 en appell til kong Karl Albert av Sardinia-Piemonte (Karl Felix døde i april samme år) om at han måtte støtte kampen for uavhengighet, ellers måtte nasjonalistene velge republikanisme.[26]

Mazzini hadde en stor utvikling i Marseille. Imidlertid hadde han allerede før han kom dit bestemt seg for at en nasjonalistisk gruppe ikke kunne overleve gjennom hemmelige organisasjoner med hemmelige mål. Mazzini hadde tro på et utopisk Italia der alle jobbet sammen i en harmonisk og samarbeidende ånd, men bare dersom de lyktes i å ta initiativet og å danne et nytt politisk identitet. Derfor skapte han den nasjonalistiske bevegelsen La Giovine Italia (Det unge Italia). Bevegelsen hadde som mål å opplyse befolkningen og å planlegge opprør. [27]

La Giovine Italia ga ut eget tidsskrift i tillegg til Mazzinis egne publikasjoner der de manet til en intern samlingsbevegelse, ikke en der de var avhengig av utenlandske krefter. På mange måter ble La Giovine Italia det første politiske partiet i Italia. Mazzini brukte ofte i sine verker betegnelsen «il popolo» (folket), og det var alle italienere som delte språk, historie, tradisjoner og idealer. Det var dermed ikke en etnisk, men en politisk nasjonalisme der alle som støttet opp om Mazzinis tanker var med. Den var imidlertid ikke politisk i en sosialistisk retning, og folket betyr ikke arbeiderklassen eller massene. Noe senere tok Mazzini avstand fra Karl Marx, men ville heller samle det folket som var i Italia fremfor å dele dem inn i grupper.[28]

Opprørene som ble organisert eller i det minste inspirert av La Giovine Italia ble mislykkede i stor grad, men forsøkene hadde sin egen propagandaverdi. Om forsøkene var dårlige, var det også klart at administrasjonen av de forskjellige rikene hadde vært svak både i 1821 og 1830. I tillegg var forsøket på å danne et samlet Italia en ny retning, og tanken om lokal tilhørighet framsto som anakronistisk.[29]

Gioberti og ny-guelferne[rediger | rediger kilde]

Vincenzo Gioberti ønsket en konføderasjon av små stater samlet under paven.

En annen intellektuell inndeling av frihetskjempere i Italia var i ny-guelfere og ny-ghibellinere, basert på kampen mellom ghibellinerne og guelferne på tolvhundretallet, der de førstnevnte var keisertro og de sistnevnte pavetro. Ny-guelferne argumenterte sterkt for at det var den dekadente renessansen som ledet Italia vekk fra selvstendighet, og at motreformasjonen og videre støtte til kirken var det eneste naturlige.[30]

Den piemontesiske presten Vincenzo Gioberti markerte seg særlig på 1840-tallet. I 1843 ga han ut boken Del primato morale e civile degli Italiani (Om italienernes moralske og sivile overlegenhet). Her argumenterte han med en blanding av realisme og utopisk tankegods for et Italia styrt som en konføderasjon av stater, der paven var den eneste naturlig samlende element. Det skulle imidlertid være Piemonte som sto for den viktige militære støtten. Boken gikk ikke i dybden med eventuelle politiske reformer eller diplomatiske problemer mellom paven og det katolske Østerrike, og hadde som funksjon å forene italienerne uten å provosere noen.[31]

Gioberti hadde flørtet med sympati med carboneriene, og han måtte i 1833 gå i asyl. Da boken kom ut, var han ikke lenger republikaner eller demokrat – noe han ble senere – men så for seg en mellomvei mellom enevelde og konstitusjonelt monarki. Monarkene, altså paven, skulle støtte seg på et statsråd valgt av aristokratene. Boken til Gioberti ble en bestselger i Italia, og ble solgt i 80 000 eksemplarer.[32]

Balbos konstitusjonelle monarki[rediger | rediger kilde]

Cesare Balbo mente at den eneste måten å sikre et stabilt styre på, var gjennom et konstitusjonelt monarki med Piemonte som dominerende.

Allerede året etter boken til Gioberti kom Cesare Balbo ut med sin bok, Delle speranze d’Italia (Italias håp). Også denne ble verraskende populær. Balbo gikk ut mot Giobertis verk, fordi han så på det omvendt av presten. For Balbo, som for Niccolò Machiavelli før ham, var det omvendt; Kirken splittet Italia. Slik ble Balbos retning kaldt en neoghibellisme som en motpol til Giobertis neoguelfisme.[33]

Der Gioberti og til en viss grad Mazzini hadde vage tanker for gjennomføringen av sine ideer, hadde grev Cesare Balbo en langt mer presis gjennomgang. Liberale elementer innen overklassen og middelklassen skulle møtes på en politisk plattform med kompromisser mellom liberalisme og katolisisme, bevaring privat eiendomsrett og sosiale reformer og fremskritt og konservatisme. Deretter skulle den piemontesiske hæren gjennomføre et oppgjør og overtale eller tvinge konten til å utstede en grunnlov inspirert av fransk og britisk tankegods. Neste skritt var å vente på det riktige tidspunkt og så erklære krig for å erobre landområdene øst for Piemonte.[33] Tanken var at Østerrike kunne akseptere et tap i Nord-Italia mot å styrkes på Balkan.[34]

Balbos fetter, Massimo d’Azeglio, opplevde personlig opptøyene i Romagna i 1845, og hans observasjoner var at både de revolusjonære og styresmaktene var svært dålig styrt. Grunnen til at Mazzini hadde så stor popularitet var nettopp at prinsene styrte landet så dårlig at en republikk var langt mer fristende. D’Azeglio advarte prinsene om at de bare ville beholde makten dersom de gikk med på politiske og sosiale reformer. Samtidig måtte også Det unge Italia lære at det ikke var så enkelt å få med seg folk på opprør i deres navn; revolusjonen måtte forklares nøye før den kunne brukes.[34]

Revolusjon og diplomati (1848-1857)[rediger | rediger kilde]

Allerede i januar 1848 begynte det opptøyer i Italia i året som ble kjent som revolusjonsåret 1848. Både Milano og Sicilia gjorde opprør. I sør spredte opprøret seg raskt til hele Sør-Italia, der blant annet kravet fra bøndene var felles jord som under føydalismen. I nord spredte opptøyene seg til Toscane, Piemonte og Venezia i løpet av årets første tre måneder. Venezia tok også imot Giuseppe Mazzini, som befant seg i London, som leder av byen.[35]

Cesare Balbo, som nå var statsminister i Piemonte, rådet kong Karl Albert om å intervenere i Lombardia for å hjelpe de moderate. Hvor vidt krigen var en selvstendighetskrig for Italia eller en ekspansjonskrig for Piemonte er uklart, men de fikk hjelp fra Toscana, Kirkestaten og Napoli for å støtte Piemonte og Lombardia mot Østerrike. Også skikkelser som Gugliemo Pepe og Giuseppe Garibaldi deltok. Dessverre for den samlede troppen var de sterke uenighetene mellom Mazzini-tilhengerne, Gioberti-tilhengerne og Balbo-tilhengerne og alle et eller annet sted imellom så store at hæren ikke fungerte særlig godt. Kirkestatens styrker trakk seg, og deretter Napolis og Firenzes. Pavens problemer med å gå til krig mot et katolsk land gjorde at han trakk seg fra videre krig mot Østerrike. I tillegg slet paven med å støtte de sterkt republikanske skikkelsene som Mazzini, Garibaldi og deres likemenn.[36] Det betydde at Giobertis linje var spilt fallitt.[37]

Piemonte ville ikke helt gi seg, og da Vincenzo Gioberti ble utnevnt til statsminister, foreslo han at nytt angrep for å samle demokratene som hadde gjort opprør i Firenze, Roma og Venezia. Imidlertid slo angrepet feil, og Østerrike beseiret Piemonte fullstendig ved Novara. Som resultat av det måtte kong Karl Albert abdisere til fordel for sin sønn, Victor Emmanuel II, som lyktes med å forhandle frem en fredsavtale med Østerrike der de ikke måtte avstå noe land.[38]

Opprørene i Roma og på Sicilia inkluderte grunnlover. Den på Sicilia var moderat, skrevet av baroner, og lot seg inspirere av 1830-grunnloven i Frankrike. Den i Roma var radikal, skrevet av intellektuelle fra middelklassen og ville fjerne Kirkens fordeler og skape mer etterrettelighet og etterprøving.[39]

Cavour tar over (1852-1857)[rediger | rediger kilde]

Camillo Benso di Cavour, regnet som «en av de mest skaprsinidge polikiske taktikere på denne tiden – og noensinne»[40].

Vincenzo Gioberti gikk også av i 1849, og døde tre år senere. Hans erstattere var først noen kortvarige følgere, før Massimo d’Azeglio. Heller ikke d’Azeglio lyktes imidlertid å ta over særlig vellykket, og da Camillo Benso di Cavour samarbeidet med lederen for de moderate demokratene, ble Azeglio felt og Cavour tok over som statsminister.

Gjennom sitt samarbeid med de moderate demokratene hadde Cavour tilsidesatt både de sterkt monarkistiske på høyresiden og de sterkt republikanske Mazzini-tilhengerne på venstresiden. Dette sikret ham langt mer stabilt styre enn sine forgjengere. Løsningen i forhold til de moderate demokratene moderasjon i egne krav.[41]

Likevel var det klart at Cavour styrket Sardinia-Piemonte gjennom modernisering. Under ham økte jernbanen fra 8 kilometer i 1848 til 850 i 1859, og han hadde handelsavtaler med Storbritannia, Frankrike, Belgia og Østerrike. Også fabrikker ble igangsatt under ham, om enn med store offentlige utgifter. I 1854 lyktes det også Cavour å innføre de facto parlamentarisme i Piemonte.[42] Han var også flink til å se en mulighet. Det var Victor Emmanuel II som ivret etter at Piemonte skulle delta i Krimkrigen. Cavour så i utgangspunktet liten hensikt i det, men han gjorde det likevel, og jobbet godt med mulighetene som dukket opp ved å kunne delta under fredsforhandlingene.[43] Cavour framsto der som det konservative, men ikke reaksjonære, alternativet. Han fordømte det reaksjonære styret i Kirkestaten og Napoli, og Østerrikes okkupasjon av områder utenfor Lombardia og Veneto. Samtlige av disse trekkene kunne medføre revolusjonære og republikanske opprør, advarte han om.[44]

Avslutningsvis ble Società Nazionale dannet i 1857 av Daniele Manin og Giorgio Pallavicino i Piemonte ettersom 1848-opptøyene hadde lettet på sensuren og åpnet for møtevirksomhet. Daniele Manin hadde tidligere samarbeidet med Mazzini i Venezia, men brukte nå tid på å forklare at nasjonalisme kunne eksistere utenfor radikal republikanisme.[45] Dermed hadde Mazzinis republikanisme og opptøyer fått en sterk utfordrer, og mange gikk fra Aksjonspartiet til Mazzini og over til Società Nazionale, og forkastet sammenhengen mellom republikanisme og samling av Italia.[46]

Italia samles gjennom diplomati (1858-1861)[rediger | rediger kilde]

Italias gjenforeningsprosess.

Cavour lyktes særlig med å snake med Napoleon III under fredsforhandlingene etter Krimkrigen. Da nasjonalisten og carbonarien Felice Orsini i februar 1858 forsøkte å ta livet av Napoleon III fordi han mente keiseren sto i veien for Italias samling, hjalp det Napoleon III å bestemme seg for å støtte det italienske prosjekt. De to møttes i Plombières-les-Bains i Frankrike høyst uoffisielt. Der planla de en hemmelig forsvarsavtale. Dersom Østerrike angrep Piemonte, skulle Frankrike komme Piemonte til unnsetning. Landområdene som ble erobret i tilfelle seier ville tilfalle Piemonte så lenge det var i nord. Områder sentralt i Italia kunne bli selvstendige riker, gjerne på bekostning av Kirkestaten. Samtidig måtte Piemonte som kompensasjon for Frankrikes innsats gi fra seg Nice og Savoie. I ettertid skapte dette en splid mellom diplomaten Cavour og Garibaldi, som selv kom fra Nice.[47]

Cavour hadde nå som oppgave å tilrettelegge best mulig. Først hadde han nær kontakt med Società Nazionale, og fikk dem til å støtte Cavours prosjekt. Han måtte imidlertid også passe på at britene ikke anså en provokasjon mot Østerrike som et for åpenbart knep.[48] Cavour innkalte en ny hær av frivillige fra hele Italia, og mange kom. Dette provoserte Østerrike, og de erklærte Piemonte krig den 26. april 1859.[49] Victor Emmanuel II var langt bedre enn sin far Karl Albert til å integrere soldater fra hele Italia inn i hæren, og dermed skapte trekket også en illusjon av et felles folkelig prosjekt. Blant de frivillige var Giuseppe Garibaldi, som ble utnevnt til general og jobbet med et korps alpejegere. [50]

Østerrike angrep Piemonte, men ble beseiret av Piemonte og Frankrike i Magenta og Solferino. Imidlertid begynte Napoleon III å bli nervøs overfor bevegelser fra preussiske tropper ved Rhinen og ved stadig mer revolusjonære italienske grupper. Dermed inngikk han en fredsavtale med Østerrike som gjorde at Østerrike fikk beholde Veneto (inkludert Friuli-Venezia Giulia), til stor irritasjon for Cavour.[51]

Avtalen om at Mellom-Italia skulle deles inn i egne riker under fransk beskyttelse ble forkastet, og ettersom Storbritannias nye liberale regjering var for en sterkere stat i Nord-Italia, ble Napoleon III mindre aktiv der. I stedet ble det raskt arrangert folkeavstemning i Emilia-Romagna og Toscana, som begge gikk klart i favør å bli del av Italia, og i Nizza (Nice) og Savoia (Savoie) som gikk i fordel å bli franske. Disse plebisittene er blitt anklaget for å ha vært manipulert av staten.[52]

Garibaldis tusen (1860)[rediger | rediger kilde]

Rødskjortene til Guiseppe Garibaldi bekjemper bourbonnernes styrker ved Calatafimi.

Cavour hadde gått av etter Napoleon IIIs fredsavtale, men han var tilbake igjen tidlig i 1860.[53] Da fikk han en ny utfordring. Sicilianske nasjonalister i høye posisjoner i Piemonte hadde snakket med patrioter og opprørere på Sicilia, og det ble bestemt at en ekspedisjon med omtrent 2000 menn, 94 000 lire og gamle våpen skulle dra til Sicilia. Det ble Giuseppe Garibaldi som påtok seg rollen å gå i land der. Gruppen ble vekselvis kalt I Mille (de tusen) eller rødskjortene. Cavour prøvde å stoppe planen fordi den kunne påvirke enten Frankrike eller Storbritannia til å forsvare bourbonerne, og dermed kunne all gevinsten være tapt.[54]

Det lyktes ikke, og Garibaldi gikk i land på Sicilia. Der fikk han bruk for geriljakrig-taktikken han hadde lært i Sør-Amerika, og han ble i løpet av kort tid diktator på Sicilia. [55] Britiske styrker brøt avtalen med bourbonerne, og støttet Piemonte, baronene på øya forholdt seg passive og bøndene støttet opprøret mot kongen.[54]

Garibaldi fortsatte i Kongedømmet Napoli, men der ble det tøffere, særlig mot lokalbefolkningen. Likevel kom han til Napoli.[56]

Nord for Napoli lå Kirkestaten, beskyttet av franske styrker. Dersom Garibaldi hadde ønsker om å erobre Roma, ville det kunne bli sett på som en provokasjon av Frankrike.[57] I tillegg var det ikke klart hvilket Italia Garibaldi så for seg: Han var en tilhenger både av republikaneren Mazzini og anarkisten Mikhail Bakunin, og Cavour var ikke like overbevist som Victor Emmanuel II om Garibaldis lojalitet til kongen.[54]

Gjennom manipulering av kontaktnettet sitt i Società Nazionale, lyktes Cavour å få Piemontes hær og kongen til å vente på Garibaldis menn. Garibaldi hadde dermed to valg, enten å oppløse hæren eller å angripe en langt bedre utrustet hær og dermed sikre borgerkrig. Han valgte det førstnevnte.[58] I tillegg til å ha hindret Garibaldis angrep på Roma, hadde også Piemontes hær erobret Umbria og Marche på veien, og dermed alvorlig begrenset Kirkestatens territorium uten noen protester. [56]

To ting av viktighet skjedde i 1861. For det første ble Italia skapt gjennom et møte i parlamentet i Torino i 1861, der Sardinia-Piemonte ble gjort om til Kongedømmet Italia og Victor Emmanuel II ble kronet til konge av Italia. Den andre tingen av viktiget er at i juni samme år døde Cavour som følge av en sykdom. [59]

Avslutningen (1861-1871 + 1919)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Erobringen av Roma

Giuseppe Garibaldi var en idealist som ville samle Italia gjennom en felles krig mot overmakten. Han er senere blitt et symbol for samlingen.

Om Italia var samlet geografisk, Roma og Veneto unntatt, var den ikke samlet folkelig. Napoli og Sicilia protesterte, og det medførte en borgerkrig som varte fra 1861 til 1865. Enkelte, deriblant statsminister Massimo d’Azeglio, lurte på om Italia ville ha vært enklere å samle om de ga Napoli og Sicilia selvstendighet.[60]

Kulturelt var det heller ikke enkelt. Bare mellom 2,5 % og 10 % av befolkningen behersket italiensk, som var kulturspråket. De fleste brukte enten fransk (Cavour brukte det konsekvent) eller italienske dialekter (inkludert kong Victor Emmanuel II). Flesteparten av befolkningen, omtrent 70 %, jobbet i landbruk, og da særlig i kornproduksjon. Mye av kornproduksjonen utenfor Po-dalen var stort sett forpaktet eller for alle praktiske formål føydal i natur.[61]

Det var et Italia med mange interne problemer som dermed måtte fullføre samlingen. Eksternt hadde de holdt en lav profil. Høyre-sentrum-regjeringen (kalt La destra storica, eller Det historiske høyre) valgte dette fordi Italias samling hadde vært på bekostning av Kirkestaten og Østerrike, og avhengig av nøytraliteten eller støtten til stormaktene Frankrike og Storbritannia.

Om Cavour var død, hadde Italias politikere lært av hans evne til å utnytte utenrikspolitiske situasjoner. Da Preussen og Østerrike gikk til krig over fordelingen av territorier tatt av Danmark, var Italia allerede alliert med Preussen. Italias hær var dårlig ledet av general Alfonso La Marmora, slet med kommunikasjonsproblemer på grunn av de store dialekt/språkforskjellene og hadde utdaterte våpen. Også marinen var en fiasko ettersom Piemontes og Napolis marine ikke var samordnet. Bare Garibaldis alpejegere gjorde en god innsats. Til tross for fiaskoen, ble Italia tildelt Veneto av Preussen som takk for innsatsen av Preussen. Veneto ble altså, som resten av Italia til da, del av Italia på grunn av andre nasjoners innsats.[62]

Giacomo Pagliari dør under slaget ved Porta Pia

Roma spilte en viktig rolle geografisk, so møtested mellom nord og sør, religiøst som Pavens tilholdssted, kulturelt gjennom Romerriket og de mange andre historiske og kunstneriske assosiasjonene og mytisk som et samlende punkt religiøst og historisk, men også for republikanere, liberale og konservative på hver sin måte.[63] Imidlertid var de som var igjen av Kirkestaten, det vil si omtrent nåværende Lazio, lite begeistret for den italienske samling, og kirken ga ut et vedlegg, Syllabus errorum modernorum (Oversikt over moderne feil). Der sto omtent alt som hadde skjedd på 1800-tallet i Italia: Liberalisme, kommunisme, sosialisme, rasjonalisme, individualisme, relativisme og demokrati. I 1868 kom kirken med sin non expedit (omtr. «Det er ikke hensiktsmessig») der de anbefalte gode katolikker å holde seg utenom italiensk politikk.

I 1862 gjorde Garibaldi et nytt forsøk på å nå Roma, men nok en gang ble han hindret ettersom Italia ikke ville ha en konflikt med Italia. I 1865 signerte Italia en avtame med Frankrike som ville garantere Roma fra ethvert angrep. Samtidig ble hovedstaden flyttet fra Torino til Firenze, til store protester fra Torinos innbyggere. I 1867 gjorde Garibaldi et tredje forsøk på å ta Roma. Aksjonspartiet til Mazzini håpet på støtte fra Kirkestaten, men det skjedde ikke. Garibaldi bekjempet Pavens tropper, men ble stoppet av de franske troppene.

Igjen ble eksterne konflikter løsningen for Italia. Frankrike måtte trekke ut sine styrker fra Kirkestaten under den fransk-prøyssiske krig, og Italia grep muligheten til å erobre Kirkestaten under slaget ved Porta Pia. 20. september ble Roma erobret under ledelse av Raffaele Cadorna. Pave Pius IX protesterte, men akkurat som da han mistet Umbria og Marche, fikk protestene ingen betydning. I 1871 ble hovedstaden flyttet til Roma.[64] Først etter første verdenskrig, gjennom Saint-Germain-traktaten ble Sør-Tyrol, Welschtyrol og Kanaldalen overført til Italia. I tillegg ble Istria, nå hovedsakelig del av Kroatia også gitt til Italia.[65]

Utviklingen[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Side 156, Elisabetta Cassina Wolff: Italias politiske historie 476 – 1945, Cappelen Damm, Oslo, 2016
  2. ^ Side 157, Cassina Wolff
  3. ^ Senere Cardiff University, men University of Wales da boken kom ut
  4. ^ Side 67-68 i B.A. Haddock: «Italy: independence and unification» i samlingen Themes in Modern European History av Bruce Waller (red.), Routledge, London 1990, opptrykk 1998
  5. ^ a b Side 158, Cassina Wolf
  6. ^ Side 63, Adrian Lyttleton: «The National Question in Italy» i The National Question in Europe in Historical Context av Mikuláš Teich og Roy Porter, Cambridge University Press, Cambridge (Storbritannia), 1993 (opptrykk 1998)
  7. ^ Side 64-67, Lyttleton
  8. ^ Side 159-160, Cassina Wolff
  9. ^ Side 161-162, Cassina Wolff
  10. ^ Side 163, Cassina Wolff
  11. ^ Side 70, Lyttelton
  12. ^ Side 70-71, Lyttelton
  13. ^ Side 67, Haddock
  14. ^ Side 169-170, Cassina Wolff
  15. ^ Side 167, Cassina Wolff
  16. ^ Side 67-68, Haddock
  17. ^ Side 68-69, Haddock
  18. ^ Side 77, Lyttelton
  19. ^ Side 173-174, Cassina Wolff
  20. ^ Side 174, Cassina Wolff; Side 78, Lyttelton
  21. ^ Side 173-174, Cassina Wolff
  22. ^ Side 78, Lyttelton
  23. ^ Side 175, Cassina Wolff
  24. ^ Side 175-76, Cassina Wolff
  25. ^ Side 176-77, Cassina Wolff
  26. ^ Side 80, Lyttelton
  27. ^ Side 72, Haddock
  28. ^ Side 178-179, Cassina Wolff
  29. ^ Side 72-73, Haddock
  30. ^ Side 85, Lyttelton
  31. ^ Side 75, Haddock
  32. ^ Side 183, Cassina Wolff
  33. ^ a b Side 184, Cassina Wolff
  34. ^ a b Side 76, Haddock
  35. ^ Side 189, Cassina Wolff
  36. ^ Side 546, R.R. Palmer, Joel Colton: A History of the Modern World, McGraw-Hill (8. utgave), New York, c1995
  37. ^ Side 189-190, Cassina Wolff
  38. ^ Side 191, Cassina Wolff
  39. ^ Side 192, Cassina Wolff
  40. ^ «one of the shrewdest political tacticians of that or any age» - Side 547, R.R. Palmer, Joel Colton: A History of the Modern World, McGraw-Hill (8. utgave), New York, c1995
  41. ^ Side 86-87, Haddock
  42. ^ Side 197-98, Cassina Wolff
  43. ^ Side 89, Haddock
  44. ^ Side 198, Cassina Wolff
  45. ^ Side 69-70, Lucy Riall: The Italian Risorgimento State society and national unification, Routledge, London, 2004
  46. ^ Side 199, Cassina Wolff
  47. ^ Side 89, Haddock
  48. ^ Side 90, Haddock
  49. ^ The First Italian War of Independence (1848-49)-- a Military History – Victorian Web
  50. ^ Side 201, Cassina Wulff
  51. ^ Side 547-48, Palmer, Colton
  52. ^ Side 202, Cassina Wolff
  53. ^ Side 90, Haddock
  54. ^ a b c Side 203, Cassina Wolff
  55. ^ Side 91, Haddock
  56. ^ a b Side 204, Cassina Wolff
  57. ^ Side 203-204, Cassina Wolff
  58. ^ Side 91-92, Haddock
  59. ^ Side 550, Palmer & Colton; Side 205, Cassina Wolff
  60. ^ Side 99—100, Lyttelton
  61. ^ Side 210-2011, Cassina Wolff
  62. ^ Side 223-224, Cassina Wolff
  63. ^ Side 224, Cassina Wolff
  64. ^ Side 226, Cassina Wolff
  65. ^ Side 271, Cassina Wolff