Britisk India

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Indian Empire
British Raj
British India
Britisk India
Kronkoloni
[[Det britiske Ostindiske kompani|]] Flag of the British East India Company (1801).svg
 
[[Mogulriket|]] Flag of the Mughal Empire.svg
1858 – 1947 Flag of India.svg [[India|]]
 
Flag of Pakistan.svg [[Pakistan|]]
 
Flag of British Burma (1937-1948).svg [[Burma|]]
Flagg Våpen
Flagg Våpen
Motto
Dieu et mon Droit
(Gud og min rett)
Nasjonalsang
God Save the King/Queen
Plasseringa til India
Kart over Britisk India
Hovedstad Calcutta (1858-1912)
New Delhi (1912-1949)
Shimla (sommer)
Språk Hindustani, urdu, engelsk
Styreform Monarki
Keiser av India
 - 1858-1901 Victoria
 - 1901-1910 Edvard VII
 - 1910-1936 Georg V
 - 1936 Edvard VIII
 - 1936-1947 Georg VI
Generalguvernører og visekonger av India
 - 1858-1862 Charles Canning
 - 1862-1863 James Bruce
 - 1864-1869 John Lawrence
 - 1869-1872 Richard Bourke
 - 1872-1876 Thomas Baring
Lovgivende forsamling Imperial Legislative Council
Historie
 - Det indiske opprøret i 1857 1857
 - Government of India Act 2. august 1858[1]
 - Delingen av Britisk India 15. august 1947[2]
Valuta Rupi
I dag en del av India India
Pakistan Pakistan
Bangladesh Bangladesh
Burma Burma
Somaliland Somaliland
Singapore Singapore
De forente arabiske emirater De forente arabiske emirater

Britisk India (engelsk: British India eller British Raj (fra hindustani: raj = styre)[3] er betegnelsen på Storbritannias koloniveldeDet indiske subkontinent i årene 1858–1947.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Britisk India omfatter det som i dag er India, Pakistan, Bangladesh og deler av Burma (Myanmar). Ceylon (Sri Lanka) var også britisk koloni, men ikke en del av Britisk India. Kongedømmene Nepal og Bhutan i nord var på papiret selvstendige stater etter å ha ført krig mot britene, men britene hadde sterk innvirkning på styringen og fredsavtalene.[4][5] Sikkim var et britisk protektorat hvor den formelle styringen var uavklart[6], mens Kashmir og Jammu var en vasallstat som ble styrt av en maharaja.[7]

En rekke andre områder var for kortere eller lengre tid styrt fra Britisk India, som Aden (1858–1937), Britisk Somaliland (1884–1898) og Singapore (1858–1867).

Britisk India var inndelt i provinser. Deler av subkontinentet besto ellers av vasallstater, kalt fyrstestater. Disse var ikke en del av Britisk India.

Opprettelse[rediger | rediger kilde]

Forvaltningen av de britiske områdene på Det indiske subkontinent hadde tidligere blitt ivaretatt av Det britiske Ostindiske kompani, men som følge av Det indiske opprøret i 1857, vedtok det britiske parlamentet den 2. august 1858 den såkalte Government of India Act 1858 («Loven om styre av India av 1858») som endret styret av India gjennom å regulere ansvarsfordelingen på tre nivåer: styret fra London, sentralregjeringen i Calcutta og det regionale styret i de ulike områdene, og senere provinsene.[8] Endringen fikk virkning fra 1. november samme år.

Styringsendringen medførte at det ble opprettet en egen ministerpost i den britiske regjeringen som Secretary of State for India, der ministeren støttet seg til et råd bestående av 15 medlemmer. En forutsetning for medlemskap i rådet var at man hadde tjenestegjort i India i minst ti år, og at dette ikke lå mer enn ti år tilbake i tid.[8] I Calcutta fortsatte generalguvernøren som leder for den indiske regjeringen. Generalguvernøren var samtidig visekonge, monarkens representant overfor fyrstestatene.

Styre[rediger | rediger kilde]

Utover på 1800-tallet hadde kommunikasjonene, særlig jernbanen, blitt utbygget, og det ble opprettet flere universiteter. En del indere ble gjennom Indian Civil Services rekruttert til offentlige stillinger, men alle høyere stillinger og embeter var forbeholdt briter.[9] I forbindelse med opprettelsen av Britisk India, ble det lovet at også lokalbefolkningen skulle bli utnevnt til offentlige embeter etter «utdannelse, dyktighet og ubestikkelighet, uansett rase eller religion», men i praksis oppnådde inderne meget sjelden høyere embeter.[1] Dette skapte et stadig større press på de britiske myndighetene, da stadig flere indere fikk høyere utdannelse i Storbritannia med årene, og kravene om deltakelse i styret av landet ble sterkere.

Kongresspartiet[rediger | rediger kilde]

I 1858 ble det fra disse miljøene tatt initiativ til å stifte det politiske partiet Indias Nasjonale Kongress (Kongresspartiet), som imidlertid forsikret sin lojalitet mot britene og konsentrerte seg om indre politiske og sosiale spørsmål.

En radikalisering fram til 1890-årene førte til en mer politisk radikal nasjonalistisk retning under ledelse av Bal Gangadhar Tilak, og i 1907 fremsatte kongresspartiet for første gang kravet om swaraj (selvstyre).[1]

Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Under første verdenskrig hadde India bidratt med mer enn en million mann til de britiske styrkene, og slik bidratt til den allierte seieren. Den britiske kolonihæren besto også hovedsakelig av indere.[1] Dette gav den indiske selvstyrebevegelsen ny støtte, kombinert med en økt industrialisering. Den nye industrien forlangte tollbeskyttelse, samtidig som den framvoksende nye arbeiderklassen organiserte seg. Kongresspartiets krav om selvstyre ble sterkere, og ble fra 1916 støttet av All India Muslim League, som hadde blitt stiftet i 1906 som en motvekt mot det overveiende hinduiske Kongresspartiet.

Gandhi[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Mohandas Gandhi

En reform av forfatningen i 1919 gav inderne et meget begrenset selvstyre, men opptøyer i Punjab tidligere på året og drapene på flere hundre indere under et demonstrasjonsmøte i Amritsar skapte en bitter stemning.

Gandhi plukker opp salt fra stranda 5. april 1930

I 1925 ble Mohandas Gandhi valgt til ny leder av Kongresspartiet etter Subhas Chandra Bose etter en lengre ideologisk konflikt dem i mellom. Parallelt med kampanjene mot britene, sørget Gandhi for at Kongresspartiet organiserte et konstruktivt program; hans mål var å opprette en parallell økonomi slik at inderne kunne slippe å kjøpe britiske varer eller betale skatt til britene.

Særlig kjent er den såkalte saltmarsjen i 1930. Gandhi ledet da titusener av indere som gikk til fots 400 kilometer fra Ahmedabad til stranda ved Dandi. Der bøyde Gandhi seg ned og plukket opp en håndfull salt. Dette var en direkte provokasjon mot engelskmennene som krevde inn en svært upopulær saltskatt.

Mohandas Gandhi i september 1944

Gandhi ble mange ganger arrestert av britene, men i 1931 ble han invitert til å forhandle med den britiske regjering i London. Der oppsøkte han britiske tekstilarbeidere for å forklare at den indiske frigjøringskampen ikke var rettet mot dem. Forhandlingene førte ikke til enighet, og Gandhi fortsatte sin kamp mot britene til uavhengigheten ble oppnådd i 1947.

I 1935 vedtok det britiske parlamentet en ny forfatning for India, Government of India Act 1935, som gav betydelig utvidet selvstyre. Forfatningen kom imidlertid bare til å tre i kraft i noen provinser, og ved valgene to år senere fikk Kongresspartiet flertall og dannet regjering i 8 av 11 provinser.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Under andre verdenskrig ble India automatisk en part ved krigsutbruddet i 1939, uten at inderne selv var tatt med på råd. Kongresspartiet trakk da sine medlemmer tilbake fra alt samarbeid med regjeringen, og startet en ulydighetskampanje mens japanerne nærmet seg Indias grenser. Det kom til alvorlige uroligheter, og et stort antall indiske nasjonalister, blant dem Gandhi og Jawaharlal Nehru, ble fengslet.

Det ble imidlertid ikke noe virkelig opprør, som japanerne hadde regnet med,[1] men noen indiske nasjonalister, under ledelse av Subhas Chandra Bose, samarbeidet med japanerne og opprettet en «regjering» i Singapore. Det ble organisert en hær kalt Indian National Army som kjempet sammen med japanske styrker mot de allierte, blant annet under slaget ved Imphal. Samtidig tjenestegjorde over to millioner indere som soldater på britisk side i krigen.[1]

Oppløsning og deling[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Delingen av Britisk India

Gandhi med lord og lady Mountbatten i 1947

Det politiske liv etter andre verdenskrig ble dominert av splittelsen mellom hinduer og muslimer, og spørsmålet om uavhengighet. Muslimene utgjorde rundt 25 % av befolkningen, og disse var redde for å bli satt til side av hinduene i et selvstendig, samlet India. Den muslimske liga, som ble ledet av Muhammad Ali Jinnah, ønsket at en egen stat, Pakistan, ble skilt ut. Denne skulle omfatte de provinsene hvor det var muslimsk flertall. Sikhene i Punjab fryktet imidlertid et islamsk herredømme der, og fyrstene så med uro på et uavhengig, demokratisk India. Den britiske visekongen lord Archibald Wavell forsøkte forgjeves å megle mellom hinduene og muslimene.

I februar 1947 ble Lord Mountbatten utnevnt til visekonge, og skulle sørge for britisk tilbaketrekning innen sommeren året etter. For å unngå borgerkrig fikk han både det britiske parlament og begge partene i India med på en umiddelbar opprettelse av to dominions: Den indiske union, med hinduisk majoritet, og Dominionen Pakistan, med majoritet av muslimer. Mountbatten ble utnevnt til generalguvernør i Den indiske union, og Jinnah til generalguvernør i Pakistan.

Tidslinje[rediger | rediger kilde]

Kart over det britiske imperiet i 1921. Britisk India er uthevet

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f India under den britiske krone Store norske leksikon
  2. ^ India selvstendighet Store norske leksikon
  3. ^ Oxford English Dictionary, 2. utgave, 1989: fra sanskrit: rāj: å styre, se også latin: rēx
  4. ^ Nepal Encyclopædia Britannica. 2008.
  5. ^ Bhutan Encyclopædia Britannica
  6. ^ Sikkim Encyclopædia Britannica
  7. ^ The question of religion in Kashmir: Sovereignty, Legitimacy and Rights, c. 1846-1947, Rai, Mridu (2000) Ph.D.-oppgave ved Columbia University.
  8. ^ a b Moore, Robin J: «Imperial India, 1858-1914», i Porter, Andrew: Oxford History of the British Empire: The Nineteenth Century, Oxford og New York: Oxford University Press, 2002, sidene 422–446, ISBN 978-0-19-924678-6
  9. ^ Europeerne i India Store norske leksikon