Serbias historie

Slaget ved Kosovosletta i 1389 malt av Adam Stefanovic i 1870

Serbias historie er en historie fylt av konflikter. Landets strategiske plassering mellom to kontinenter har gjort det utsatt for invasjoner av mange folk. Beograd antas å ha blitt jevnet med jorden av 30 forskjellige arméer i tidens løp. Serbia har blant annet vært underlagt grekerne, romerne og Det bysantinske riket. På 600-tallet vandret slaviske stammer inn fra nord. De nært beslektede kroatene slo seg ned langs Adriaterhavskysten mens serberne bosatte seg i fjellene i Montenegro, Kosovo og syd-Serbia. I middelalderen vokste Serbia til å bli Balkans største land med dagens Montenegro, Albania, Makedonia og store deler av Hellas underlagt seg.

På 1300-tallet ble Serbia mer og mer presset av de ekspanderende muslimske osmanene. I 1389 stod slaget ved Kosovosletta. Serberne tapte mot de ekspanderende muslimene. Dette førte til at Det osmanske riket tok over store deler av Serbia, selv om en serbisk stat med Donau eksisterte til 1459. Dermed ble Serbia underlagt tyrkernes kontroll i 400 år. I denne perioden utvandret mange serbere til Ungarn som lå utenfor tyrkernes kontroll.

1800-tallet frem til første verdenskrig

Når det serbiske opprøret mot tyrkerne fra 1804 til 1813 ble slått ned førte dette til ett nytt opprør i 1815 og her klarte serberne å få ett indre selvstyre. Etter russisk press ble Serbia ett autonomt fyrstedømme innenfor Det osmanske riket. Under Berlinkongressen i 1878 ble Serbia anerkjent som et selvstendig land. Serberne drømte om å forene alle serbere i en nasjon. Dette førte til krangel med Østerrike-Ungarn om Bosnia-Hercegovina som siden 1878 var okkupert av Østerrike-Ungarn. I 1908 da Østerrike-Ungarn annekterte Bosnia-Hercegovina ble det en diplomatisk krise mellom Østerrike-Ungarn og Serbia som var støttet av Russland. Serbia innså at det var lettere å ekspandere mot syd enn nord.

Serbia inngikk enn allianse med nabolandene Montenegro, Hellas og Bulgaria også kjent som Balkanforbundet. I oktober 1912 brøt den første balkankrigen ut. Det ble suksessrikt for Serbia og resten av Balkanforbundet. De drev ut osmanene fra Balkan. I mai 1913 sluttet Serbia fred med Det osmanske riket. Det ble uenighet mellom seierherrene om landområder og Bulgaria var svært misfornøyd med byttet. Dette førte til den andre balkankrigen der Bulgaria kjempet mot Serbia, Montenegro og Hellas. Da det så ut til at Bulgaria kom til å tape gikk også Romania og Det osmanske riket til angrep. Serbia fikk da kontroll over Makedonia. Resultatet av disse krigene var at Serbia ble en mektig regional makt på Balkan.

Første verdenskrig

Den 28. juni ble den østerriksk-ungarske tronfølgeren Franz Ferdinand og hans hustru Sophie von Hohenberg skutt i Sarajevo av Gavrilo Princip, en bosnisk-serbisk nasjonalist med bånd til den serbiske terrorgruppen den svarte hånd. Dette utløste Julikrisen mellom Østerrike-Ungarn og Serbia. 28. juli invaderte Østerrike-Ungarn Serbia og dermed var første verdenskrig i gang. Serbia slo tilbake en del invasjonsforsøk fra Østerrike-Ungarn, men i slutten av 1915 klarte ikke Serbia å stå imot lenger, tyske og østerrikske styrker gikk inn i nord og Bulgaria gikk inn i Makedonia. Dermed trakk den serbiske hæren og regjeringen seg tilbake til Hellas, via Albania. I 1917 gikk Hellas inn på ententens side og serbiske, greske, britiske og franske soldater tvang Bulgaria til fred og re-erobret Serbia i 1918. Denne krigen hadde kostet Serbia 30 % av sin befolkning, den største tapsprosenten av alle land som deltok i første verdenskrig.

Mellomkrigstiden

En vellykket alliert offensiv i september 1918 sikret først Bulgarias overgivelse, og deretter frigjøringen av de okkuperte serbiske områdene i november 1918. Med slutten av første verdenskrig, og sammenbruddet av både det østerriksk-ungarske og Det osmanske riket, var betingelsene oppfylt for å proklamere Kongeriket Jugoslavia i desember 1918. Det jugoslaviske idealet hadde lenge blitt dyrket av de intellektuelle kretsene i de tre nasjoner som ga navnet til landet, men den internasjonale konstellasjonen av politiske krefter og interesser tillot ikke implementeringen før da. Men etter krigen ga idealistiske intellektuelle plass for politikere, og de mest innflytelsesrike kroatiske politikerne motarbeidet den nye staten helt fra begynnelsen.

På begynnelsen av 1920-tallet brukte den jugoslaviske regjeringen til den serbiske statsministeren Nikola Pašić politiet for å utøve vold over velgere og etniske minoriteter, og kvitte seg med politisk opposisjon, og andre tiltak for valg-rigging - hovedsakelig mot Det kroatiske bondeparti og deres allierte som var i minoritet i det jugoslaviske parlamentet. Pašić mente at Jugoslavia burde være så sentralisert som mulig, og skapte i stedet for distinkte regionale myndigheter og identiteter et stor-serbisk nasjonalt konsept som konsentrerte makt i hendene på Beograd. Men i 1928 ble lederen for det kroatiske bondepartiet Stjepan Radić skutt og drept i parlamentet, og flere andre ble skadd, under en konfrontasjon i det jugoslaviske parlamentet. Dette forårsaket større etniske konfrontasjoner i hele området.

Ved å utnytte den resulterende krisen, forbød kong Aleksandar I av Jugoslavia alle politiske partier å operere på nasjonalt nivå i 1929. Han overtok all den utøvende makten, og ga et nytt navn til landet Jugoslavia. Han håpet med dette å dempe separatistiske tendenser i landet. Men hele maktbalansen forandret seg imidlertid i internasjonale relasjoner: I Italia og Tyskland kom fascister og nazister til makten, og Josef Stalin ble den absolutte herskeren i Sovjetunionen. Ingen av disse tre statene favoriserte politikken som ble ført av Alexander I. Både Italia og Tyskland ønsket å revidere de internasjonale traktatene, som hadde blitt undertegnet etter første verdenskrig. Samtidig var sovjeterne fast bestemt på å gjenvinne deres tidligere posisjoner i Europa, og føre en langt mer aktiv internasjonal politikk. Jugoslavia var et hinder for alle disse planene, og kong Aleksandar I var bærebjelken i den jugoslaviske politikken.

Under et offisielt besøk til Frankrike i 1934, ble kongen myrdet i Marseille av et medlem fra Den indre makedonske revolusjonære organisasjon – en ekstrem nasjonalistisk organisasjon i Bulgaria, som hadde planer om å annektere territorier langs den østlige og sørlige jugoslaviske grensen – i samarbeid med Ustasja, en kroatisk fascistisk separatist-organisasjon. Den internasjonale politiske scenen på slutten av 1930-årene var preget av økende intoleranse mellom forskjellige stormakter, av de totalitære regimenes aggressive holdninger.

Andre verdenskrig

I forkant av andre verdenskrig signerte regent Paul en traktat med Adolf Hitler, det samme gjorde Bulgaria, Romania og Ungarn. Imidlertid avviste et folkelig opprør blant serbere denne avtalen, og regent Paul ble sendt i eksil. Kong Peter II påtok seg de alle kongelige pliktene. På begynnelsen av 1940-tallet fant Jugoslavia seg omringet av fiendtlige nasjoner. Bortsett fra Hellas, hadde alle andre nabo-land signert avtaler med enten Tyskland eller Italia. Adolf Hitler forsøkte å presse Jugoslavia til å slutte seg til aksemaktene. Den 6. april 1941 ble Jugoslavia invadert av Tyskland, Italia, Ungarn og Bulgaria, og det tyske Luftwaffe bombet Beograd i 3 dager noe som drepte 17 000 mennesker. Beograd ble tatt til fange av tyske styrker 13. april 1941, og fire dager senere - den 17. april 1941 - overga det kongelige jugoslaviske militæret seg betingelsesløst.

Kong Peter II forlot landet, for å søke alliert støtte. Den kongelige jugoslaviske regjeringen ble flyttet til London. Jugoslavia ble deretter oppdelt av de okkuperende aksemaktene. De vestlige delene av landet, sammen med Bosnia-Hercegovina, ble omgjort til en nazistisk marionett-stat kalt Den uavhengige staten Kroatia, og kontrollert av Ustashe. Men det aller meste av det moderne Serbia ble okkupert av den tyske hæren, og ble kontrollert av Gebiet des Militärbefehlshabers in Serbien. I Serbia organiserte den tyske okkupasjonsmakten flere konsentrasjonsleirer for blant annet jøder, kommunistiske partisaner eller andre politiske motstandere. Den hensynsløse holdningen fra den tyske okkupasjonsmakten og det kroatiske Ustaša-regimet, rettet mot serbere, jøder, romfolk og andre motstandere av Ustaša, skapte en sterk anti-fascistisk motstand i området. Mange kroater og andre nasjonaliteter forsøkte å stå opp mot nazistene, og ble medlem av partisan-grupper - blant annet ledet av Josip Broz Tito.

Men partisanerne drepte også mange sivile, som ikke støttet deres egne idealer. Kommunistene skjøt folk uten rettssaker, eller etter politisk og ideologisk motiverte domstoler, som i tilfellet med Draža Mihailović - leder for Tsjetniker. Landbruksreformene som ble gjennomført etter krigen betydde at bøndene måtte gi bort det meste av hveten, korn og storfe til myndighetene - eller risikere å bli sendt til fengsel. Land og eiendom ble konfiskert i en massiv skala. Mange mennesker mistet også borgerrettigheter. Omfattende sensur ble også håndhevet på alle nivåer i samfunnet og media, og en kult rundt Tito ble opprettet. Den 20. oktober 1944 frigjorde den sovjetiske røde hær Beograd. Mot slutten av 1944 var hele Serbia endelig fri fra tysk kontroll.

Etterkrigstiden

Etter andre verdenskrig ble Josip Broz Tito den første presidenten i det nye Jugoslavia. Fra å være et overveiende jordbruksland, ble Jugoslavia forvandlet til et industriland og påtok seg en ledende rolle i Organisasjonen av alliansefrie nasjoner. Det sosialistiske Jugoslavia ble etablert som en føderal stat bestående av seks republikker: Slovenia, Kroatia, Bosnia-Hercegovina, Serbia, Montenegro og Makedonia og to autonome regioner i Serbia: Vojvodina og Kosovo. Det grunnleggende mottoet for Titos Jugoslavia var "brorskap og enhet" blant folket, og Arbeiderselvstyre. I begynnelsen kopierte landet den sovjetiske modellen, men etter 1948 dreide Jugoslavia seg mer mot Vesten - med visse aspekter av en markedsøkonomi. Da Tito døde 4. mai 1980, ble han etterfulgt av et presidentskap som roterte årlig mellom de seks republikkene og to autonome regioner. Dette førte til en fatal svekkelse av sentralmakten, og bånd mellom de forskjellige republikkene.

I løpet av 1980-årene førte republikkene betydelig forskjellig økonomisk politikk. Slovenia og Kroatia tillot betydelige markedsbaserte reformer, men Serbia holdt seg til deres eksisterende program for statlig eierskap. Dette var en av årsakene til økte spenninger mellom nord og sør, da spesielt Slovenia opplevde en periode med sterkere økonomisk vekst. Men i løpet av ett år etter Titos død begynte de første store sprekkene for alvor å vise seg nå en rekke eskalerende protester spredte seg i løpet av våren 1981. Kosovo krevde oppgradering av den autonome regionen, til status som full republikk. Men disse protestene ble voldelig undertrykt av politiet med mange dødsfall, og en unntakstilstand ble erklært. Slobodan Milošević ble den mektigste politikeren i Serbia den 25. september 1987 da han beseiret sin tidligere mentor, den serbiske presidenten Ivan Stambolic.

Milosevic kontrollerte Serbia fra sin stilling som formann for sentralkomiteen, og den 8. mai 1989 overtok han som president over hele Serbia. Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia brøt opp i 1991 / 1992 i en rekke konflikter etter uavhengighetserklæringene til Slovenia og Kroatia 25. juni 1991, og deretter Bosnia-Hercegovina 5. mars 1992. Makedonia forlot den sovjetiske føderasjonen fredelig 25. september 1991. Den jugoslaviske folkehæren forsøkte, men mislyktes, i å forhindre løsrivelsen fra Slovenia under Slovenia-krigen mellom 26. juni og 6. juli 1991. Den største konflikten på denne tiden var Vukovar-slaget mellom den jugoslaviske folkehæren og forskjellige serbiske paramilitære enheter. Etter utbruddet av Bosnia-krigen, traff den jugoslaviske folkehæren seg fullstendig tilbake fra hele Kroatia.

Jugoslaviakrigene

Utdypende artikkel: Jugoslaviakrigene

Jugoslaviakrigene foregikk mellom 1991 og 1999 og besto av en serie kriger og væpnede konflikter innad i og mellom de tidligere delrepublikkene. Konfliktene gikk over to perioder og påvirket alle de seks tidligere republikkene i Jugoslavia: Serbia, Montenegro, Kroatia, Slovenia, Bosnia-Hercegovina og Nord-Makedonia. Det begynte med tidagers Slovenia-krigen i 1991. Dayton-avtalen av desember 1995 satte en foreløpig stans i krigshandlingene før uroligheter i Kosovo ledet til krig i 1999.

Kosovokrigen

Utdypende artikkel: Kosovokrigen

Kosovo hadde et begrenset indre selvstyre ved grunnloven fra 1946. Da grunnloven ble utformet i 1943 skilte man mellom nasjoner (med «hjemland» innenfor Jugoslavia) og nasjonaliteter (med hjemland hovedsakelig utenfor Jugoslavia). Innenfor det Jugoslavia skapt etter andre verdenskrig skulle bare nasjoner og ikke nasjonaliteter ha rett til sin egen delrepublikk innenfor føderasjonen. Kosovoalbanerne ble regnet som en nasjonalitet fordi Albania ble oppfattet som deres hjemland.

Kosovo var Jugoslavias fattigste provins. Etter 1974-reformen mente mange at Kosovo måtte få status som republikk som i prinsippet hadde rett til å bryte ut av den jugoslaviske føderasjonen. På 1980-tallet forberedte en håndfull kosovoalbanere seg på væpnet kamp. Tito utvidet Kosovos selvstyret i 1974 - etniske serbere mente Titos reform gikk for langt, etniske albanere mente Tito ikke gikk langt nok. Slobodan Milošević utnyttet spenningene i Kosovo for å styrke sin stilling og stimulerte den serbiske nasjonalismen med bakgrunn i Kosovo-spørsmål. Et høydepunkt for Milošević var 600-årsjubileet for slaget ved Kosovosletta i juni 1989. Den serbiske nasjonalismen på 1980-1990-tallet handlet i stor grad om Kosovo. Serbiske nasjonalister betrakter Kosovo som serbisk kjerneområde blant annet fordi de eldste og viktigste religiøse minnesmerkene som klosteret i Peć ligger der og på grunn av Slaget ved Kosovosletta.

Kosovos status var et tilbakevendende tema under Jugoslavias oppløsning på 1990-tallet. Serbia opphevet i 1989 Kosovos status som autonom provins og serbisk myndigheter tok full kontroll over politi- og justissektoren i provinsen. Beograd gjennomførte mange tiltak for å styrke eller beskytte kosovoserbernes stilling.

Etniske albanere utgjorde majoriteten i Kosovo og drev fra 1989 en ikke-voldelig motstandskamp mot de serbiske makthaverne, ledet av Ibrahim Rugova. Rugovas arbeid ledet ikke til noen innrømmelser fra sentralregjeringen i Beograd og heller ikke internasjonal støtte for Kosovos uavhengighet. Etter at Kosovos selstyreforsamling vedtok en erklæring om selvstendighet ble direkte styre fra Beograd ble innført på alle områder. Ibrahim Rugova ble uoffisielt valgt til president for Kosovo i 1992 og 1998. Rugova argumenterte i 1992 for at væpnet opprør mot Beograd ville være fåfengt, og han mente at Beograd ville bruke et væpnet opprør som påskudd til å utslette den kosovoalbanske befolkning. Milošević aksepterte stilltiende Rugovas ikke-voldelige linje fordi det skapte ro blant kosovoalbanerne.

EF utnevnte i august 1991 en kommisjon som skulle gi juridisk råd i forbindelse med forhandlinger mellom delrepublikkene. Kommisjonen konstaterte at Jugoslavia var i ferd med å bli oppløst og uttalte at alle delrepublikkene var likeverdige etterfølgere av den føderale republikken. Delrepublikker som brøt ut av føderasjonen var dermed ikke å anse som opprørere ifølge kommisjonen, og delrepublikker som brøt ut var å anse som nye, suverene stater. Kosovo var en provins og ikke en delrepublikk, og dermed ikke omfattet av kommisjonens uttalelse. I desember 1991 avviste EF på dette grunnlaget en forespørsel fra Kosovo om å bli vurdert som selvstendig stat. Frem til Kosovokrigen ble uavhengighet for Kosovo helt avvist av europeiske og amerikanske ledere.

Kosovos frigjøringshær (UÇK) sprang ut av LPK (Lëvizja Popullore e Kosovës, «Kosovos folkebevegelse»), et marxistisk og nasjonalistisk parti. UÇK var tidligere på regnet som terrororganisasjon av USA, som senere ble omgjort til at de fikk støtte av USA i krigen mot Serbia. UÇK innledet væpnede angrep på serbiske institusjoner i 1996. UÇK hadde i utgangspunktet sværte lite tilgang på våpen og ammunisjon inntil våren 1997 da Albania kollapset. På kort tid var det tilgang på hundretusen khalasjnikover fra plyndrete våpenlager i Albania.

Utover 1998 begynte sivile kosovoalbanere å flykte over grensene til Albania og Makedonia fra områdene hvor kampene mellom UÇK og serbiske sikkerhetsstyrker var hardest. Det var flere hundre tusen internt fordrevne. På sensommeren 1998 kontrollerte UÇK store deler av Kosovo. Richard Holbrooke, Clintons spesialutsending, organiserte møter mellom Rugova og Milosevic sommeren 1998 uten resultat. NATO forberedte styrkeoppbygging til bruk i Kosovo. NATO-rådet vedtok 13. oktober 1998 at alliansen kunne bruke militærmakt mot Jugoslavia også uten vedtak i Sikkerhetsrådet. «Holbrooke-avtalen» av 13. oktober 1998 slo fast at Jugoslavias territorielle integritet og suverenitet måtte respekteres. Milošević gikk i avtalen med på å trekke tilbake serbiske sikkerhetsstyrker og utplassering av 2000 sivile observatører fra OSSE.

Vinteren 1998-1999 var det ny opptrapping av voldsbruken og gjentatte tilfeller av brudd på avtalen. Det var særlig Serbias handlinger som skapte reaksjoner i NATO-landene. Vinteren 1999 ble forhandlet en avtale i Frankrike. Avtalen var omstridt og vanskelig å akseptere for flere av partene. Holbrooke reiste 21. mars 1999 til Beograd med et ultimatum: Enten måtte Milosevic akseptere Rambouillet-avtalen eller måtte han regne med angrep fra NATO. Serbias nasjonalforsamling avviste 23. mars Holbrookes krav, og la i stedet frem et alternativ i form av en diplomatisk løsning overvåket av OSSE og FN.

NATO gikk til krig mot Jugoslavia fra 24. mars 1999 med kodenavnet KFOR. Målet var ifølge Bill Clinton å stanse opptrapping av Serbias offensiv mot Kosovo og «to seriously damage the Serb military's capacity» til å gjennomføre militære offensiver. NATOs bombing stanset etter avtalen fremforhandlet av Martti Ahtisaari og Viktor Tsjernomyrdin 2. juni. Etter krigen ble Kosovo administrert i henhold til FN-resolusjon 1244.

Protester fra 2024

Den 1. november 2024 skjedde en ulykke i Serbias nest største by Novi Sad. Taket på jernbanestasjonen falt ned, og 14 mennesker omkom, to til døde av skadene. Ulykken førte til protester over hele Serbia. Hundre tusen mennesker gikk ut i gatene, og studentene blokkerte universitetene.