Klaipėdaopprøret
Klaipėdaopprøret brøt ut 10. januar 1923 da Litauen i ly av Ruhrokkupasjonen rykket inn og tok kontroll over Memelland. Dette området var tidligere en del av Øst-Preussen, men Versaillestraktaten gjorde det til et mandatområde under Folkeforbundet under midlertidig fransk administrasjon på oppdrag fra Ambassadørrådet. Etter dette opprøret ble området en del av Litauen som en del av Klaipėda fylke (Klaipėda kalles Memel på tysk). Kontrollen over dette området var viktig for Litauen, da det sikret adgang og havn til Østersjøen.
Utgangspunkt[rediger | rediger kilde]
Memelland hadde vært den nordligste del av det tyske Øst-Preussen, og var etter hvert befolket med en stor tysk befolkningsandel. Området hadde vært under tysk siden Den tyske orden fikk kontroll over dette gjennom Melno-traktaten av 1422 og gjorde Den kuriske bukten til en tysk innlandsbukt. Byen Memel var hovedsakelig tysk, mens området omkring hadde hovedsakelig litauiske innvandrere fra Samogitia og senere fra det øvrige Litauen. Den lokale dialekten skilte seg ut fra det øvrige litauiske, da den var sterkt preget av både kurlandsk, gammelprøyssisk, samogitisk og latvisk.[1] Dialekten ble kalt «Memelland-Litauisch» på tysk og skilte seg ut fra det øvrige Litauen.[2]
Etter at Litauens uavhengighetserklæring av 16. februar 1918 var kunngjort, erklærte litauiske aktivister i området gjennom den såkalte Tilsiterklæringen av 30. november 1918 et ønske om at området ble en del av den nye, selvstendige staten Litauen. Dette hadde ikke så stor folkelig støtte i den vesentlig tyske byen Memel, komiteen som arbeidet for en forening med Litauen mobiliserte mellom 8 000 og 10 000 mennesker (5-7% av befolkningen) rett før opprøret brøt ut 10. januar 1923, ifølge en rapport om opprøret til Ambassadørrådet i mars 1923.[3] Denne svake støtten ble senere bekreftet av valgresultatene i Memelland, hvor de protyske partiene fikk rundt 80 % av stemmene.
Versaillestraktaten av 10. januar 1920 bestemte at alt land nord for Nemunas (Memel på tysk) skulle være en del av mandatområdet. Ved en folkeavstemning organisert av grupperingen Arbeitsgemeinschaft für den Freistaat Memel («Arbeidsgruppen for Memel som fristad»), stemte 54 429 persons (75,75% av de 71 856 stemmeberettigede) for at området skulle være en fristad og ikke innlemmet i Litauen. I en folketelling i 1925 (141 645 personer) erklærte 59 315 seg som tyskere (41,88%), 37 626 som litauere (26,56%), 34 337 som memellendere (24,24%) og 5 280 som utlendinger (3,73%).[4] Tyskere og det tyske språket fortsatte å dominere som administrasjonsspråk i lokalforvaltningen til tross for at området ikke lenger var en del av Tyskland. Litauerne i byen følte seg som andre klasses innbyggere, og det kom til enkelte sammenstøt mellom litauere og tyskere.[5]
For aktivistene for en innlemmelse i Litauen var at den nye republikken var en innlandsstat som bare hadde en liten kyststripe ved badebyen Palanga, og manglet egen havn mot Østersjøen. Samtidig hadde Polen sine egne ambisjoner[6] med hensyn til dette området og ønsket kontroll over dette området i bytte mot Danzig. Etter første verdenskrig hadde Den polske korridor gitt adgang til Østersjøen, men Fristaden Danzig var ikke under polsk kontroll, som Polen hadde ønsket. I tillegg hadde ikke Polen og Litauen diplomatiske forbindelser etter Den polsk-litauiske krig og stridigheter om Vilnius og Suwałki områdene, slik at det var de facto krigstilstand mellom landene. Det var derfor svært viktig for Litauen å forhindre at området kom under polsk kontroll, noe også tyskerne i byen ville unngå for enhver pris.[7]
Opprøret[rediger | rediger kilde]
Opprøret omfattet ikke så mange mannskaper, det ble rekruttert anslagsvis 300 frivillige som skulle utgjøre opprøret. Våpen ble innkjøpt fra det tyske Reichswehr og det øverstkommanderende Hans von Seeckt.[8] Seeckt forsikret at tyske styrker ikke ville bli satt inn mot en litauisk intervensjon i området.[8]
Dagen før opprøret ble iverksatt, informerte den polske utsendingen i Riga, Jodko-Narkiewicz, det polske utenriksdepartementet: «Litauerne er villige til å angripe. I morgen vil det igangsettes.»[9] Opprøret staret 9. januar og den såkalte «redningskomiteen» utstedte et manifest rettet mot de franske soldatene i regionen og ba dem om å holde seg i ro. Samme dag krysset noen hundre (anslagene er usikre) frivillige fra Litauen grensen til regionen. De frivillige var i sivile klær, men med armbind merket «MLS».
Som en følge av disse hendelsene, ble det opprettet en midlertidig okkupasjonsmyndighet og denne erklærte unntakstilstand i regionen. Selv om «Redningskomiteen» ikke hadde noen formell myndighet ennå, utstedte den følgende erklæring
- Den franske administrasjonen av området var avviklet
- «Redningskomiteen» overtok styringen av regionen
- Erdmonas Simonaitis, et tidligere medlem av den franske styringsgruppen ble bedt om å danne en ny styringsgruppe
- Tysk og litauisk skulle være likeverdige som offisielle språk for regionen
- Alle politiske fanger skulle løslates
- Alle offentlige ansatte skulle fortsette å utføre deres plikter
- Alle lønninger skulle utbetales i gull
- For å sikre ro og orden, ble det erklært en noe modifisert unntakslov
- Det var straffbart å bryte den offentlige ro og orden
I tillegg ble det utstedt en erklæring på fransk, rettet mot de franske soldatene, hvor de som var «forkjempere for de noble ideer om frihet og likhet» ble bedt om å ikke bekjempe «den litauiske nasjons vilje og fortjenester». Den franske reaksjon var først å skulle yte motstand, men ga seg tidlig og forlot regionen.[10]
11. januar hadde opprørerne besatt det meste av regionen, bortsett fra selve byen Memel/Klaipėda. Den store tyske befolkningen tilsa at det ikke ville gå fredelig for seg å skulle innta denne. Natt til 15. januar innledet opprørerne angrepet på byen og inntok byen etter noen kamper.
23. januar erklærte «redningskomiteen» at regionen ville slutte seg til Litauen.[11]
Utenlandske reaksjoner[rediger | rediger kilde]
Opprøret kom samtidig med de internasjonale spenningen knyttet til Ruhrokkupasjonen. Dette medførte at den litauiske annekteringen av området ikke fikk så stor internasjonal oppmerksomhet. Både den britiske og franske regjeringen sendte gjennom diplomatiske kanaler en protest med Litauens rolle i opprøret og anmodet den litauiske regjeringen om å sørge for med alle midler at personer og materielle verdier ikke ble skadet. Det litauiske svaret var at spørsmålet bare kunne løses «etnografisk», på samme måte som området tidligere hadde blitt utskilt fra Tyskland. De franske og britiske regjeringene opprettholdt et diplomatisk press mot at området ble inkorporert i Litauen og at vestmaktene skulle fortsatt bestemme områdets videre skjebne, noe den litauiske regjering avviste.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Schmid, Wolfgang P.: Das Nehrungskurische, ein sprachhistorischer Überblick
- ^ Salys, Anton: Die zemaitischen Mundarten, Teil 1: Geschichte des zemaitischen Sprachgebiets Tauta ir Zodis, Bd-VI Kaunas 1930 (= Diss.Leipzig 1930)
- ^ Clinchant, Aloisi, Fry : Bericht der nach Memel entsandten Sonderkommission an die Botschafterkonferenz, Gelbbuch F Vol. 1 Nr. 51, E Nr. L VII; CC S. 10 bis 14., Paris, den 6. mars 1923
- ^ V. Vareikis. Deutsch-litauische Beziehungen in der ersten Hälfte des 20. Jahrhunderts in Annaberger Annalen 1997, s. 13
- ^ Samalavičius, Stasys: An Outline of Lithuanian History, 1995, s. 138
- ^ Hubatsch, Walter: Das Memelland, 1920-1939 und das Problem der Minderheiten, Vortrag 22. März 1964 i Oldenburg, «Memeler Dampfboot» 10-13, Oldenburg 1964, s. 2f
- ^ Samalavičius, Stasys: An Outline of Lithuanian History, 1995, s. 138
- ^ a b Vytautas Kažukauskas. Visa Lietuvių tauta atsiėmė Klaipėdą Arkivert 9. mars 2007 hos Wayback Machine.
- ^ Vygantas Vareikis, Ein zählebiger Mythos oder wer hat das Memelgebiet befreit?, s. 200 Arkivert 14. januar 2010 hos Wayback Machine.
- ^ Samalavičius, Stasys: An Outline of Lithuanian History, 1995, ss. 138-139
- ^ Samalavičius, Stasys: An Outline of Lithuanian History, 1995, s. 139