Slaget ved Tannenberg (1410)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Slaget ved Grunwald
Konflikt: Teutonske korstog mot polske besittelser
Jan Matejko, Bitwa pod Grunwaldem.jpg
Dato15. juli 1410
StedTannenberg, Østpreussen
Resultatpolsk seier
Stridende parter
Polen
Storhertugdømmet Litauen
Den tyske orden
Kommandanter og ledere
Wladyslaw JagielloUlrich von Jungingen
Styrker
16 000-39 00011 000-27 000
Tap
5000 falne, 8000 sårede200-400 teutoniske riddere, 8000 falne, 12000 tilfangetatt
Se også: Slaget ved Tannenberg (1914)

Slaget ved Tannenberg (i Polen kalt Bitwa pod Grunwaldem (slaget ved Grunwald), i Litauen Žalgirio mūšis (slaget ved Žalgiris (litauisk: žalias – grønn + giria – skog)) – Grünwald var Tannenbergs nabolandsby, og betyr «Grønnskog») fant sted 15. juli 1410.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Etter å ha gjennomført et korstog i det baltiske område i 1226 ble Den tyske orden av hertugen av Mazowsze, Konrad Mazowiecki, forlenet med store landområder i Polen og Preussen. Men ordenens stormester Hermann von Salza valgte å gi landområdene til Paven og skapte derved grunnlaget for det som skulle bli Preussen. I århundrene som fulgte utvidet ordenen sine besittelser.

Polakkene fastholdt kravet på området og førte flere kriger med Den tyske orden inntil ordenens nederlag i slaget ved Tannenberg i 1410.

I 1385 gikk Litauen i allianse med kongeriket Polen, og året etter giftet storhertugen av Litauen Vladyslav Jogaila seg med den polske dronning og mottok den polske trone. Han ble kristen og tok navnet Wladyslaw Jagiello. I 1401 overlot Jagiello den litauiske storhertugtittelen til sin fetter Vytautas den store av Litauen, så han selv kunne konsentrere seg om de polske forhold.

Troppebevegelser forut for hovedslaget, og etterpå.

Krig[rediger | rediger kilde]

Skildring fra ca 1483; i Berner Chronik, av Diebold Schilling den eldre.

Den tyske ordens riddere hærtok og besatte både polske og litauiske landområder, men selv unionen mellom Litauen og Polen følte seg ikke sterk nok til å stå imot ordenen.

Den 14. august 1409 erklærte ordenens stormester Ulrich von Jungingen krig mot Polen og Litauen, men foreslo samtidig en våpenhvile, da ingen av partene var rede til kamp. Våpenhvilen skulle vare fra den 8. oktober 1409 til den 24. juni 1410.

Jagiello sendte spioner inn i ordenens område, og overalt i Polen og Litauen forberedte man seg på den kommende krig. Men også Den tyske orden forberedte seg og tilkalte hjelp fra Frankrike, England og Holland.

Også Jagiello skaffet seg fremmed hjelp. Hans utsending til Kiev fikk tartarene til å sende 1500 ryttere, fra Bøhmen skulle det komme 3000 mann under Jan Sokol, og Moldova og Russland ville også sende hjelp, da de alle innså betydningen av det kommende slag.

I desember 1409 møttes Jagiello, Vytautas, og tartarenes leder Jalal-ed-din i Brest-Litovsk (polsk: Brześć Litewski) for å planlegge hvordan de skulle nå Marienburg (polsk: Malbork) og knuse Den tyske orden.

Opptakten til slaget[rediger | rediger kilde]

I den andre uken i juni 1410 – kun elleve dager før våpenhvilens utløp – kom tre riddere fra Den tyske orden til kong Jagiello. De ønsket å forlenge våpenhvilen, fordi riddere fra andre deler av Europa ønsket å delta i korstoget. Jagiello gikk med på en forlengelse, fordi han kunne bruke den ekstra tiden til egne forberedelser.

Den 3. juli satte den polske og litauiske hæren seg i bevegelse, og tirsdag den 15. juli 1410 møtte de fienden på ordenens territorium ved landsbyene Grünwald (polsk Grunwald), Tannenberg (polsk Stębark), Faulen (polsk Ulnowo), og Ludwigsdorf (polsk Łodwigowo).

Stillingene ved innledningen av slaget (Svart og hvitt=Den Tyske Orden; Rødt og hvitt=Polske styrker; Rødt og gult=Litauiske styrker).

Jagiello rådet over 18 000 ryttere, 11 000 væpnere og 4 000 fotfolk, i tillegg kom 11 000 liauiske ryttere og fotfolk, 1 100 tartarer og 6 000 andre.

Ulrich von Jungingen rådet over 21 000 tunge ryttere, 6 000 tungt bevæpnede fotfolk og 5 000 oppassere, som også hadde fått kamptrening. Dessuten hadde han 100 kanoner, mot Jagiellos 16 kanoner. Den tyske orden hadde også de beste feltherrene, utover Ulrich von Jungingen var det Frederik von Wallenrode, Kuno von Lichtenstein, som var en av århundredets beste sverdfektere, og Albrecht von Schwarzenberg. Alle var i full rustning, ringbrynjer motsatt polakkenes platerustninger.

Den tyske orden var numerisk underlegen. En grunn til dette var at ordensmesteren i Livland, Conrad von Vytinghove i 1409 hadde sluttet en separatfred med storfyrsten av Litauen, og følte seg forpliktet av denne traktaten til ikke å komme sin høymester til hjelp. Til gjengjeld var ridderordenen overlegen i rustning og bevæpning, erfaring og ikke minst i ledelse.

Slaget[rediger | rediger kilde]

Fra kl. 5 om morgenen kunne den kjempemessige ridderhæren sees vente med hvite kapper og sorte kors, men polakkene lot dem vente – og svette – i den brennende solen. Så begynte kampene.

Stride så ut til å kunne vinnes av ordensridderne da de med sitt tunge rytteri klarte å bryte opp de lettere rustede litauerne og lipka-tatarene på den polsk-litauiske høyrefløyen anført av kong Władysław II Jagiełłos fetter Vytautas Didysis (Vytautas den store). Då ble et tungt kavalleriangrep ledet personlig av den teutoniske stormester Ulrich von Jungingen mot den sterkeste enhet i den polsk-litauiske armé - Krakówregimentet, som ble ledet av Zyndram av Maszkowice. Regimentet som bestod av tunge riddere hadde oppdraget å beskytte hele arméens flagg som var det største i den polske hæren.

Ordensridderne klarte å drepe fanebæreren og felle den polske hærs flagg, noe som spredte stor skrekk hos de inntilstående enheter som så sin sterkeste enhet vakle. Kong Władysław II Jagiełło beordret at man skulle sette sammen en styrke som raskt forsterket og gjenerobret Krakówregimentets fane. I motangrepet som ble akkompangert av Jagiełło sjelv, ble den teutonske stormestearen Ulrich von Jungingen drept.

Stillingene i slagets sluttfase

Mye takket være hviterussernes hardnakkede standhaftighet i senter klarte de tyngre rustede polakkene og deres tsjekkiske allierte på venstrefløyen til slutt å trenge bort ordensridderne. Seieren ble fullstendig da de tidligere spedte litauerne og tatarerne lyttet på Vytautas Didysis' oppfordringer og uventeatvenste tlbake til slagfeltet og deltok i jakten på de flyktende ordensridderne.

Ettervirkninger[rediger | rediger kilde]

Ordenens stormester Ulrich von Jungingen og drøye 9000 av ordenens hær falt. Seieren første til at den jagellonske ettens stilling ble markant styrket og ble opptakten til den polsk-litauiske stormaktstid som varte til 1696. Den Tyske Ordens tidligere dominans i Nordøsteuropa ble kraftig svekket. I 1466 erobret Polen også festningen Marienburg og fordrev Den tyske ordens riddere til Königsberg.

Slaget er blitt vevd inn i handlingen av nobelpristakeren Henryk Sienkiewiczs roman Krzyżacy (Korsridderne).

Litteratur[rediger | rediger kilde]