Denne artikkelen er semibeskyttet.

Holocaust

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Fra oppstanden i den jødiske ghettoen i Warszawa i Polen i mai 1943. Bildet viser tyske Waffen-SS-soldater, deriblant SS-rottenführer Josef Blösche (med MP18 bak til høyre), som jager ut jødiske barn og kvinner fra tilfluktsrommene. Hitler ville utrydde «den jødiske rasen» under dekke av kvalitativ befolkningspolitikk. Bildet, som er fra SS-Brigadeführer Stroops rapport til SS-sjefen Himmler, er blant de mest kjente fra andre verdenskrig. Blösche ble dømt og henrettet i DDR i 1969.
Denne artikkelen handler om forsøket på å utrydde jødene under annen verdenskrig -- holocaust/shoah. For grunnbetydningen, se brennoffer. For den amerikanske miniserien fra 1978, se Holocaust. For filmen av samme navn av Claude Lanzmann, se Shoah (film)

Holocaust (gresk for fullstendig brent, brukt om brennoffer), også kjent som ha-shoah (hebraisk השואה, tilintetgjørelse) (jiddisk האַלאָקאַוסט, halokaust, eller mer korrekt חורבן, khurbn) og porajmos eller samudaripenromani, var det statsledede folkemord av jøder og andre etniske, religiøse, politiske og seksuelle minoritetsgrupper, samt massmord av etniske polakker, russere og andre slavere, i Europa og Nord-Afrika som det nasjonalsosialistiske Tyskland gjennomførte fra 1938 til 1945.

Deportasjonen av sigøynere fra Asperg i 1940.

Holocaust tok livet av cirka 6 millioner jøder, cirka 400 000 sigøynere[1] og 250 000 funksjonshemmede og homofile. Om man regner med alle minoritetene, kan man anslå at 9–11 millioner ble drept.[trenger referanse]

Da nazistene kom til makten i Tyskland 30. januar 1933 begynte undertrykkelsen av jødene etter kort tid, dels som lov med det mål å utelukke jødene fra samfunnslivet og undergrave dem økonomisk, dels som kampanjer med propaganda, trakassering og vold. Målet var blant annet å presse jødene til å utvandre. Med okkupasjonen av det vestlige Polen i 1939 kom 2 millioner polske jøder under tysk herredømme. I Polen ble jødene stuet sammen i gettoer der det i Warszawagettoen alene var flere jøder enn i Tyskland. Jødene i Polen ble brukt som slavearbeidere.[2]

Den systematiske utryddelsen av jødene begynte i form av massehenrettelser to dager etter invasjonen av Sovjetunionen (Operasjon Barbarossa) 22. juni 1941. Massakrene på sovjetisk område inkludert de baltiske landene ble utført ved skyting av flere Einsatzgruppen som fulgte rett etter fremrykkende tyske militærstyrker (Wehrmacht og Waffen-SS). Den systematiske utryddelsen fortsatte i utryddelsesleirer i det okkuperte Polen, særlig Auschwitz, Treblinka, Sobibór, Belzec, Kulmhof og Majdanek. I leirene ble jødene avlivet med gass og likene som regel brent. Omkring halvparten av de jødiske ofrene var polske og 1 million var sovjetiske borgere, og de fleste av disse var drept ved utgangen av 1942. Folkemord på jødene og andre folkegrupper foregikk i hovedsak i området som tilsvarer Polen, Hviterussland, Ukraina, Litauen og Latvia. Disse område ble også hardt rammet av undertrykkelsen under Stalin.[3] Holocaust kulminerte med drap på de ungarske jødene i 1944 og evakuering av dødsleirene i det okkuperte Polen til leirer i Tyskland (dødsmarsjene) mot slutten av krigen.

Omer Bartov skrev i New Republic 29. april 1996: «Det som var – og er – uten sidestykke ved Holocaust (...) var den industrielle drepingen av millioner av mennesker i dødsfabrikker, beordret av en moderne stat, organisert av et pliktoppfyllende byråkrati, og støttet av et lovlydig, patriotisk, «sivilisert» samfunn.»[4]

Det er fortsatt uklart i hvilken grad det var en stor, systematisk plan i utgangspunktet eller om holocaust vokste frem og eskalerte på bakgrunn av enkelthendelser.[5][6][7][8] Massedrapene på jøder, sovjetiske krigsfanger og andre ble gjennomført særlig av SS, tysk politi og Wehrmacht[9] og til dels av politi eller milits i okkuperte områder.

Etymologi og skriveformer

Holocaust-minnesmerke i Odessa.

Betegnelsen «holocaust» kommer fra det greske ordet «holókauston», som betyr dyreoffer gitt til en gud og der hele («holo») dyret er fullstendig brent («kaustos»).[10] Dets latinske form (holocaustum) ble først brukt med spesifikk referanse til en massakre på jøder av kronikøren Roger av Howde[11] og Richard av Devizes på 1190-tallet.

I hundrevis av år ble ordet holocaust brukt på engelsk til å bety store ofre, slakt og massakre. Det har vært og blir også brukt (i tråd med ordets opprinnelige betydning) om katastrofebranner som Peshtigo-brannen, hvor hundrevis av mennesker bokstavelig talt ble til aske som ble spredt med vinden.[12] I løpet av andre verdenskrig ble ordet brukt om nasjonalsosialismens grusomheter uansett om ofrene var jøder eller ei. Siden 1960-tallet har begrepet blitt brukt av noen fagfolk og forfattere utelukkende om forsøket på å utrydde jødene.[13] Men også uttrykk som Sigøynernes Holocaust[14] og homofiles holocaust er i bruk[15] om nasjonalsosialistenes forsøk på å utrydde dem.

Begrepet gikk inn i vanlig bruk etter 1978 da TV-serien Holocaust ble sendt på den amerikanske TV-kanalen NBC. Serien viste at emnet hadde stor offentlig interesse så vel som at den ble leverandør av en begrepsbruk som har gått inn i de aller fleste språk.[16]

Det bibelske ordet shoah (שואה) (også stavet sho'ah og shoa), som betyr «katastrofen», ble standard hebraisk benevnelse for holocaust fra 1940-tallet av[17] Shoah foretrekkes fremfor «holocaust» av mange grunner, deriblant den teologiske betydningen av ordet som refererer til greske hedenske skikker.[18]

I skriftlig form brukes både Holocaust med stor forbokstav[19][20] og holocaust med liten forbokstav[21][22] for å karakterisere nasjonalsosialistenes massakre/massedrap på jøder. Respekt for hendelsene gjør at mange mener at navnet bør skrives med stor forbokstav. Språkrådet anbefaler liten forbokstav, etter generelle retningslinjer for navn på historiske hendelser.[23]

Bakgrunn

Se også: Antisemittisme
1. april 1933 arrangerte NSDAP boikott av jødiske forretninger over hele Tyskland. Bildet viser medlemmer av Sturmabteilung (SA), NSDAPs paramilitære «gatetropper», foran en jødisk-eid forretning for å skremme vekk kunder. På skiltene står det: «Tyske! Forsvar dere selv! Ikke kjøp fra jøder!» (Deutsche! Wehrt Euch! Kauft nicht bei Juden!)[24] Butikken ble ødelagt under Krystallnatten i 1938, deretter gitt til en ikke-jødisk familie.

Yehuda Bauer, Raul Hilberg og Lucy Dawidowicz skriver at fra middelalderen av, var de tyske samfunn gjennomsyret av antisemittisme og at det var en direkte forbindelse mellom middelalderens pogromer og de nasjonalsosialistiske dødsleire.[25][26][27] Hans Küng har skrevet at «nazistisk anti-judaisme var skapt av gudløse anti-kristne kriminelle. Men den ville ikke vært mulig uten nesten to tusen års forhistorie av «kristen» anti-judaisme...»[28]

Jødenes situasjon i mellomkrigstiden

Etter første verdenskrig gikk imperiene Russland og Østerrike og til dels Tyskland i oppløsning, der særlig Russland ble satt økonomisk tilbake. Tidligere russiske områder i vest ble etter revolusjonen til en serie nye stater (Finland, Polen, Estland, Latvia, Litauen) eller ble overført til nabolandene (Bessarabia, Bukovina). Østerrike og Ungarn sto igjen som relativt små land. Sentralt i Europa ble Tsjekkoslovakia dannet, og på Balkan ble den nye staten Jugoslavia dannet. Med unntak av Sovjetunionen var alle de nye staten demokratiske. Paristraktaten garanterte minoritetenes rettigheter i de nye landene. Det var omkring 10 millioner jøder i Europa i mellomkrigstiden, over halvparten i Polen og Sovjetunionen. I Øst-Europa arbeidet jødiske borgere i hovedsak innenfor småhandel og håndtverk, men gikk etter hvert inn i akademiske yrker da de fikk anledning til å ta utdanning. I Polen, Romania, Ungarn og de baltiske landene ble jødene hindret fra å arbeide i offentlig sektor, mens det i Sovjetunionen var slutt på tsartidens diskriminering og mange jøder søkte seg til offentlig tjeneste. Sekularisering av jødisk utdanning begynte midt på 1800-tallet i Vest-Europa og tidlig på 1900-tallet i Øst-Europa. I Polen og Sovjetunionen var hebraisk eller jiddisch det vanlige undervisningsspråket for jødiske barn.[29]

Russland og Sovjetunionen

Jødene i tsarens Russland ble diskriminert på alle områder. De hadde lenge vært tvunget til bo i et bestemt område vest i imperiet. De fikk heller ikke bo i byene, var utelukket fra visse yrker og fra deler av utdanningssystemet. Jødene ble presset sammen i landsbyer, shetl, og hadde ofte småhandel og håndverk som eneste yrkesmuligheter.[30] I 1804 fikk jødene lov til å bosette seg i det sørlige Ukraina langs Svartehavet og på Krim - områder som på 1700-tallet var erobret fra det osmanske riket. Odessa fikk etter hvert et stort jødisk samfunn. Tsaren annekterte i 1812 Bessarabia og lot jøder bosette seg der. Pogromer og diskriminering gjorde at om lag 1,85 millioner jøder forlot Russland fra 1880 til første verdenskrig. Ved utbruddet av første verdenskrig var det 5,2 millioner jøder i det russiske imperiet.[31] Begrensingen i geografisk bosetting ble delvis oppløst under første verdenskrig på grunn av krigshandlingene der og etter revolusjonen i 1917 ble diskrimineringen fra tsartiden opphevet. Frigjøringen av jødene førte til økende integrasjon eller assimilering for eksempel ved at stadig færre, særlig i storbyene, regnet jiddisch som sitt morsmål. Jødene fikk anledning til å ta høyere utdanning og i Ukraina og Hviterussland var i 1939 halvparten eller mer av leger, tannleger og farmasøyter jøder. Fra å være en marginalisert del av befolkningen under tsaren, ble jødene i Sovjetunionen trukket inn i samfunnslivet på linje med andre. De sovjetiske myndighetene drev i mellomkrigstiden aktive tiltak mot antisemittisme. Myndighetene drev også kampanjer mot religion ved blant annet å stenge synagoger og etterlot rabbinerne uten rettigheter og levebrød.[30][32]

Vest-Europa

Nederlands jødiske borgere hadde fulle rettigheter og mange deltok i politikk og fagforeninger. I 1940 hadde landet 140 000 (halvparten i Amsterdam) jødiske innbyggere samt 15000 flyktninger. Flere titusen jødiske flyktninger reiste også gjennom Nederland. Flyktningene ble hjulpet av en komite organisert professor David Cohen som samlet omkring 1 million dollar til arbeidet. De som tok seg ulovlig inn i landet ble holdt i Westerbork leir. Antisemittismen i landet tiltok på 1930-tallet på grunn av tysk påvirkning. Mange jøder innvandret til Belgia fra Øst- og Sentral-Europa tidlig på 1900-tallet og antallet jødiske innbyggere var i 1940 66 000 hvorav bare 10 % var statsborgere. De fleste bodde i Brüssel eller Antwerpen. De nylig innvandrete snakket hovedsakelig jiddisk. I Luxembourg bodde det 3500 jøder, de fleste innvandret fra Øst-Europa. Omkring 2000 jøder flyktet før krigen til Danmark der det fra før var 6000 jødiske dansker. I Norge var det omkring 1700 jødiske innbyggere med fulle borgerretter.[33]

Frankrikes jødiske innbyggere hadde fulle rettigheter etter frigjøringen på 1800-tallet. Tross antisemittismen rundt århundreskiftet (noe som kom til syne i Dreyfus-saken) var de franske jødene godt integrert og giftet seg ofte med ikke-jøder. I mellomkrigstiden innvandret mange jøder fra Øst-Europa til Frankrike og utgjorde halvparten av de 350 000 jødene i landet i 1940. Omkring halvparten av jødene i Frankrike hadde ikke statsborgerskap i landet. To tredjedeler bodde i Paris. De nylig innvandrete jødene hadde sine egne foreninger og aviser på jiddisk. På slutten av 1930-tallet strammet myndighetene inn muligheten for å komme inn i landet som flyktning og de som kom ble holdt i leirer.[33]

Jødene i Italia, som utgjorde 0,1 % av befolkningen, hadde oppnådde fulle borgerretter og var godt integrert. Assimilering var tiltagende blant annet ved utbredt ekteskap med andre italienere. Mussolini innførte ikke antisemittiske tiltak etter maktovertakelsen i 1922. Etter Hitlers maktovertakelse i 1933 vaklet Mussolini mellom å erklære sympati med jødene og uoffisielle antijødiske tiltak. Jødenes juridiske situasjon var uendret til 1938 da Mussolini innførte raselover og i 1940 utstedte han antijødiske dekreter.[33]

Balkan

Folketellingen i 1928 viste at det var 73 000 jødiske innbyggere i Hellas og rett før krigen var det omkring 77 000 (hvorav 76 % i Thessaloniki). De fleste jødisk grekerne oppga ladino som morsmål. En stor del av jødene levde under trange kår (blant annet etter storbrannen i Thessaloniki i 1917 der 32 synagoger gikk tapt) og jødene hadde sine egne skoler. Antisemittismen tiltok på 1920-tallet og avtok under Ioannis Metaxas' regime.[33]

I 1931 var 73 000 av jugoslavene jødiske, i 1940 var det 80 000 jøder i landet medregnet flyktninger. Jødene bodde særlig i hovedbyene Beograd, Zagreb og Sarajevo. Over halvparten av jødene arbeidet innenfor handel og finans, og med unntak av noen fattige i Makedonia hadde de jødiske jugoslavene gunstig økonomi. Landets sjefsrabbiner var medlem av senatet og det var mange jødiske foreninger innenfor sosialt arbeid, utdanning og kultur samt sionistiske foreninger. Det var ingen antisemittisme av betydning av Jugoslavia før nazistene kom til makten. Etter tysk press innførte myndighetene enkelte antijødiske tiltak som forbud mot salg av enkelte matvarer.[34]

I Romania ble den høyreekstreme og antisemittiske Jerngarden etablert i 1927. Jerngarden lå ideologisk nært opp til nazistene i Tyskland og gjorde det godt ved valgene på 1930-tallet. Landet hadde i 1930 760 000 jødiske borgere, vel 4 % av befolkningen. Jødene ble utsatt for diskriminering etter første verdenskrig og antisemittisme tiltok fra 1937 der jøder gjennom lovgiving ble utelukket fra sentral områder i samfunnet. Jødiske organisasjoner utviklet et selvstendig utdanningssystem og jødisk litteratur på hebraisk, jiddisk og rumensk blomstret. Sionistbevegelsen sto sterkt ved tilstrømming av unge medlemmer. I 1937 forsøkte Goga-Cuza regimet å frata jødene statsborgerskap og innføre antisemittisk styre. Under Carol IIs styre ble situasjonen forverret blant annet ved at forfatningen av 1938 legaliserte rasediskriminering og utestengte jødene fra økonomi og samfunnsliv. Da den rumenske hæren trakk seg ut av Bessarabia og Bukovina i 1940 massakrerte de flere hundre jøder i Dorohoi og andre steder. Etter at Romania hadde avstått territorier var det 342 000 jøder i territoriet som regjeringen kontrollerte. I oktober 1940 ble jord eid av jødiske rumenere konfiskert. Antonescu og hans jerngarde begynte terrorisering av jøde og beslagla også forretninger, fabrikker, båter, boliger og annen eiendom.[34] Universitetene i București og Iaşi var sentrum for antisemittiske ideer. Grovkornet antisemittisme ble fremført offentlig av fremstående personer. På grunn av grenseendringene etter første verdenskrig var statsborgerskapet for mange innbyggere uavklart.[32]

Etter første verdenskrig ble to tredjedeler av Ungarns territorium overført til naboland: Nordlige Transylvania til Romania, Bačka til Jugoslavia og noen områder til Tsjekkoslovakia og Ukraina. Den «hvite» hæren under ledelse av Miklós Horthy tok kontroll over landet i en kontrarevolusjon i 1920. Ungarn allierte seg med Tyskland og med tysk hjelp fikk i 1938-1941 tilbake områder avstått 20 år tidligere. Omtrent 3000 jøder ble drept i de hvites terror etter kommunistenes fall. Ved folketellingen i 1930 var 445 000 av landets borgere jødiske innenfor de daværende grensene. De jødiske ungarerne ble stadig mer assimilert tross tiltagende antisemittisme. I 1920 innførte myndighetene begrensninger i jødenes mulighet til å ta høyere utdanning. Under tysk påvirkning agiterte ungarske aviser på 1930-tallet for å utestenge jøder fra ulike deler av samfunnslivet. I 1938 begrenset myndighetene andelen jøder innenfor handel, industri og profesjonene til 20 %, i 1939 ble dette skåret ned til 6 % og i 1941 ble det innført lover etter mønster av Nünrbeg-lovene i Tyskland. Jødiske ungdommer måtte utføre arbeidstjeneste i stedet for tjeneste i de væpnede styrkene. I juni 1941 deltok Ungarn i det tyske angrepet på Sovjetunionen. Omkring 42 000 jødiske ungarere døde i arbeidstjeneste ved Østfronten. Medregnet tilbakeførte områder var det 725 000 jøder i Ungarn i 1941.[34]

De første konsentrasjonsleirene

Etter maktovertakelsen anla Hitlers regime flere konsentrasjonsleirer der regimets motstandere ble internert. Dachau, Oranienburg, Sachsenhausen, Buchenwald og Ravensbrück ble etablert før 1939. Etter 1939 ble disse en del et større nettverk av leirer der de internerte ble brukt til slavearbeid.[35]

Jødeforfølgelse etter Hitlers maktovertakelse

NSDAP under ledelse av Adolf Hitler kom til makten i Tyskland 30. januar 1933 og forfølgelsen av og utstøtelsen av landets 525 000 jøder begynte nesten med en gang. I Mein Kampf (1925) skrev Hitler om sitt hat mot jøder og advarte om at han kom til å drive dem ut av Tysklands politiske, intellektuelle og kulturelle liv. Han skrev ikke at han kom til å utrydde dem, men han skal ha vært mer direkte privat. Så tidlig som 1922 skal han sagt til major Joseph Hell, på den tiden en journalist:

«Når jeg har makten, skal min første og viktigste oppgave være utryddelsen av jødene. Så snart jeg har makten til å gjøre det skal jeg ha galger bygget i rekker på Marienplatz i München, for eksempel så mange som trafikken tillater. Deretter skal jødene bli hengt uten unntak og de skal henge til de stinker, de skal henge der så lenge hygieniske prinsipper tillater det. Så snart de er tatt ned så skal en ny last opp og så om igjen helt til den siste jøden i München er utryddet. Andre byer skal snart følge etter på samme måte inntil hele Tyskland er fullstendig renset for jøder.»[36]
Adolf Hitler og nazipartiet trappet gradvis opp de antijødiskee tiltakene etter maktovertagelsen i 1933. Etter at krigen brøt løs i 1939, ble denne politikken også eksportert til tyskokkuperte områder.

Etter at Hitler kom til makten i januar 1933 ble antijødiske tiltak innført blant annet i form av boikott av jødiske forretninger i 1933 og Nürnberglovene i 1935. Regimet ønsket å få flere jøder til å emigrere, og dette målet søkte de å nå blant annet ved å internere jøder i konsentrasjonsleirer og gettoer. Med Krystallnatten i 1938 ble de antijødiske tiltakene trappet opp. Ulike grener av naziregimet, særlig Gestapo og Sicherheitsdienst (SD), hadde ulike syn i jødespørsmålet. Først i 1938 ble de antijødiske tiltakene mer samordnet. De tyske jødenes pass ble da stemplet med J etter påtrykk fra Sveits og Sverige, slik at de to landene kunne nekte jødiske flyktninger adgang uten å stenge andre tyske borgere ute.[37][38]

Det tyske regimets antijødiske agitasjon forble vag og generell etter Krystallnatten: Jødedommen skulle «forsvinne» uten at dette ble konkretisert som massedrap. Dokumentet fra Wannsee-konferansen er også kamuflerende i ordbruken. Under krigen ble tyskere stilt for retten og henrettet for å ha spredd rykter om folkemord. SS-øverstkommanderende Heinrich Himmler understreket overfor SS-ledere at det skulle ties om jødeutryddelsene.[39]

Vold, økonomisk press og etterhvert tvang ble brukt for å få jøder til å emigrere fra Tyskland, etter Anschluss også fra Østerrike, til blant annet Palestina.[40] Schutzstaffel (SS) samarbeidet med sionistiske organisasjoner om utvandring til Palestina. Utvandringssentralene ble ledet av Adolf Eichmann, og arbeidet ble intensivert etter Anschluss. Polske myndigheter gjorde polske jøder bosatt i Tyskland og Østerrike statsløse, og det var da over 70 000 jøder uten pass som ikke kunne emigrere. I slutten av oktober 1938 ble 17 000 av disse passløse polske jødene sendt med godsvogner til den tysk-polske grensen. Dette var den første storstilte og koordinerte deportasjonen av jøder.[37]

Før krigen hadde Hitler-regimet opprettet leirer for politiske fanger på tysk jord, blant annet Dachau og Sachsenhausen. Senere ble blant annet krigsfanger, sigøynere og homofile holdt i disse leirene. Disse første leirene var ikke utryddelsesleirer, slike kom først i stand under krigen i okkuperte områder i Øst-Europa.

Wehrmacht og SS

SS ledet utryddelsen av jødene. Fra venstre Heinrich Himmler (sjef for SS og politiet), Reinhard Heydrich (sjef for RSHA) og Karl Wolff (stabssjef i SS) - alle SS-topper. Helt til høyre Hermann Esser som var redaktør i Völkischer Beobachter. Berghof, 1939.

SS hadde opphav i nazistenes tidlige periode omkring 1922. Heinrich Himmler ble riksleder for SS i 1929 og SS vokste til over 50 000 medlemmer i 1932 og 200 000 i slutten av 1933. På grunnlag av en völkisch-ideologi omskapte Himmler SS til en elitestyrke som skilte seg fra massebevegelsen SA. Rekrutteringen til SS var blant annet basert på forestillinger om arisk utseende. Etter likvideringen av SA-ledelsen 30. juni 1934 fikk SS en særstilling innenfor nazibevegelsen. I 1936 ble Himmler sjef for både SS og det tyske politiet. Reichssicherheitshauptamt (RSHA) ble etablert 27. september 1939 og ble snart den viktigst aktøren i undertrykkelsen av okkuperte områder og etter hvert i gjennomføringen av folkemord. Sicherheitsdienst og Gestapo var en del av apparatet under RSHA. SS overtok konsentrasjonsleirene fra SA i 1934. SS påvirket etter hvert alle deler av statsapparatet.[41] Heydrich var sjef for RSHA og samtidig stedfortredende riksprotektor for Böhmen-Mähren. Ernst Kaltenbrunner overtok RSHA da Heydrich ble drept av tsjekkiske partisaner i 1942. Fra 1939 var Adolf Eichmann leder for Gestapos kontor for jødesaker. RSHAs ansvar for jødespørsmålets endelige løsning fremgår av et brev fra Hermann Göring til Heydrich 31. juli 1941.[42]

Himmlers apparat vokste betraktelig da det tyske politiet ble en del av SS i 1936 og da Waffen-SS ble etablert i 1939-1940. Himmler forsøkte å skape en korpsånd i SS og ta til seg jødehatet han formidlet. Ideologisk opplæring og indoktrinering var sentralt i SS fra midten av 1930-tallet. Offiserene i SS og politi begynte å se seg selv som Staatsschutzkorps med ansvar for å beskytte riket mot indre fiender.[43]

Da Wehrmacht-soldater, SS-menn og andre tyskere krysset grensene østover tok de med seg innarbeidete forestillinger om områdene i øst, blant annet forestillinger om «jøden», «bolsjevismen» og «Lebensraum». Jødene ble også knyttet til bolsjevismen og gamle antisemittiske stereotypier ble dermed koble til frykten for kommunistisk verdensrevolusjon. Den tyske okkupasjonen av området under første verdenskrig preget offiserskorpsets oppfatning om lokalbefolkningen som degradert og ute av stand til å tilegne seg vestlige verdier, de østlige jødene ble ansett som særlige tilbakestående. Wehrmacht hadde før Nürnberg-lovene innført sine egne anti-jødiske regler: jøder kunne ikke tjenestegjøre og offiserer ble nektet å gifte seg med «ikke-ariere».[5](s244-252)

I 1935 beskrev Krigsministeriet sovjetiske partifunksjonærer som «stort sett skitne jøder» (meist dreckige Juden). I 1939 ga hærens overkommando ut et opplæringshefte kalt «Jøden i tysk historie» der det ble lagt til grunn at alle spor av jødisk innflytelse måtte fjernes. Innen juni 1941 var «jødebolsjevismen» en etablert forestilling. Noen av de ledende offiserer som deltok i utryddelsen av jøder på østfronten var senere involvert i militæres opposisjon mot Hitler, noe som ifølge Jürgen Matthäus viser at de hadde akseptert nazistenes antisemittiske ideer. Generaloberst Hoepner, kommandør for pansergruppe 4 som senere deltok på østfronten, uttalte i mai 1941 at den kommende krigen var et forsvar for europeisk kultur mot moskovittisk-asiatisk oversvømmelse (Verteidigung europäischer Kultur gegen moskowitisch-asiatische Überschwemmung) og avvisning av jødebolsjevismen (Abwehr des jüdischen Bolschewismus). Det er mer usikkert om yngre soldater og lavere befal hadde slike forestillinger om «østen».[5](s244-252)

Hovedtrekk ved holocaust

Tyske institusjoners del i holocaust

Gettoer ble etablert i Europa der jøder ble samlet før de ble sendt til utryddelsesleire.

Michael Berenbaum skriver at Tyskland ble en «folkemordsstat»[44] Hver del av landets sofistikerte byråkrati var involvert i drapsprosessen. Landsens kirker og innenriksministeriet leverte dåpsattester som viste hvem som var jøde, postkontor leverte deportasjons- og denaturaliseringsordre, finansministeriet konfiskerte jødisk eiendom, tyske firmaer avskjediget jødiske arbeidere og fratok jødiske aksjeeiere deres rettigheter, universitetene nektet jøder å studere, nektet grader til de jøder som allerede studerte og avskjediget jødiske akademikere, regjeringens transportkontorer sørget for togene som gikk til leirene, tyske farmasøytiske selskap testet medisiner på fanger, selskaper konkurrerte om kontrakter for å bygge krematorier som skulle brukes til å brenne lik og detaljerte lister over fremtidige ofre ble laget ved hjelp av Dehomag-selskapets hullkortmaskiner. Når fanger gikk inn i dødsleirene måtte de gi fra seg all personlig eiendom. Denne ble nøye katalogisert og merket før den ble sendt til Tyskland for gjenbruk eller resirkulering. Berenbaum skriver at «den endelige løsningen av jødespørsmålet» var «i gjerningsmennenes øyne...Tysklands største prestasjon.»[45]

Saul Friedländer skrev: «Ingen sosial gruppe, intet religiøst samfunn, ingen vitenskapelig institusjon eller yrkesgruppe i Tyskland eller Europa erklærte sin solidaritet med jødene.»[46] Han skriv at noen kristne kirker erklærte at konverterte jøder skulle sees på som en del av flokken men også da bare opp til et visst punkt.

Friedländer argumenterer for at dette gjør holocaust enestående fordi antisemittisk politikk kunne iverksettes uten at noen motkrefter ble satt i sving, slike som man vanligvis finner i avanserte samfunn; industri, småforretninger, kirker og ulike lobbygrupper.[46]

Ideologiens dominans og folkemordets omfang

I andre folkemord har pragmatiske hensyn som kontroll over områder og ressurser vært sentrale for folkemordets politikk. Yehuda Bauer hevdet: «Den grunnleggende motivasjonen (for holocaust) var rent ideologisk, med røtter i en illusorisk verden av nasjonalsosialistisk fantasi der en internasjonal jødisk konspirasjon som søkte å kontrollere verden stod i opposisjon til en parallell arisk søken om det samme. Intet folkemord så langt hadde vært basert kun på myter, på hallusinasjoner, på abstrakt ikke-pragmatisk ideologi som så ble iverksatt med rasjonelle pragmatiske midler.» [47]

Jøder drept ved skyting i det vestlige Ukraina, Lviv oblast.

Som svar til den tyske filosofen Ernst Nolte som hevdet at holocaust ikke var unikt, skrev den tyske historikeren Eberhard Jäckel i 1986 at «det nasjonalsosialistiske drapet på jøder var unikt fordi aldri før hadde en stat med autoriteten til en ansvarlig leder bestemt og annonsert at en spesifikk menneskelig gruppe, inkludert dennes gamle, kvinner, barn og nyfødte, skulle drepes så raskt som mulig og deretter gjennomført denne politikken med alle tilgjengelig statlige midler.»[48]

Ungarske og tyske soldater samler jøder i Budapests teater, 20-22. oktober 1944.

Nedslaktingen ble systematisk gjennomført så godt som i alle tyskokkuperte områder som i dag utgjør 35 land.[49] Det var på sitt verste i sentrale og østlige Europa, som hadde mer enn syv millioner jøder i 1939. Rundt fem millioner jøder ble drept der, inkludert tre millioner i det okkuperte Polen og over en million i Sovjetunionen. Hundretusener døde også i Nederland, Frankrike, Belgia, Jugoslavia og Hellas. I Wannseekonferansens referater gjøres det klart at nasjonalsosialistene også planla «å løse det jødiske spørsmål» i England og Irland, skulle disse land noengang komme under tysk jurisdiksjon.[50]

I andre folkemord hadde mennesker vært i stand til å unnslippe døden ved å konvertere til en annen religion eller assmilleres på en eller annen måte. Denne muligheten var ikke der for jøder i det okkuperte Europa,[51] hvis ikke deres besteforeldre hadde konvertert før 18. januar 1871. Alle personer av jødisk herkomst, så lenge de hadde tre eller fire besteforeldre som var definert som jøder, skulle drepes uten unntak. skulle tilintetgjøres i områder kontrollert av Tyskland.[52]

Medisinske eksperimenter

Auschwitz er den meste kjente konsentrasjonsleiren fra holocaust. Den er godt kjent og dokumentert fordi det var både en arbeidsleir og en utryddelsesleir, og fordi det var relativt mange overlevende. Særlig jøder fra Vest-Europa og Ungarn ble drept i Auschwitz, mens polske og sovjetiske jøder i hovedsak ble drept lenger øst. Foto fra da leiren ble frigjort av sovjetiske styrker i januar 1945.

Et annet hovedtrekk ved holocaust var den ustrakte bruken av menneskelige forsøkskaniner i medisinske eksperimenter. Tyske leger utførte slike eksperimenter ved Auschwitz, Dachau, Buchenwald, Ravensbrück, Sachsenhausen og Natzweiler.[53]

Den mest beryktede av disse legene var doktor Josef Mengele, som arbeidet i Auschwitz. Hans eksperimenter inkluderte plassering av mennesker i trykkammer, medisintesting på mennesker, nedfrysning av mennesker, forsøk på å skifte øyenfarge på mennesker ved å injisere farve i barns øyne og diverse amputasjoner og brutale kirurgiske inngrep.[53] Det fulle omfanget av arbeidet hans vil aldri bli kjent fordi laster med hans nedtegnelser ble sendt til doktor Otmar von Verschuer ved Kaiser Wilhelm Institutt og der ble ødelagt av von Verschuer.[54] Mennesker som overlevde hans eksperimenter ble nesten alltid drept og dissekert etterpå.

Mengele virket særlig opptatt av å arbeide med rom-barn. Han kunne gi dem sukkertøy og leker og personlig bringe dem til gasskammeret. Barna omtalte ham som «onkel Mengele».[55] Vera Alexander var en jødisk fange i Auschwitz som hadde oppsyn med femti tvillingpar av rom-opprinnelse:

«Jeg husker særlig ett tvillingpar: Guido og Ina, rundt fire år. En dag tok Mengele dem vekk. Da de kom tilbake var de i en fryktelig tilstand: de hadde blitt sydd sammen, rygg mot rygg, som siamesiske tvillinger. Sårene var infiserte og væsket. De skrek dag og natt. Så klarte foreldrene-jeg husker morens navn var Stella-å få tak i noe morfin og de drepte barna for å gjøre slutt på deres lidelser.»[55]

Utvikling og iverksettelse

Hitlers tale 30. januar 1939 ser ut som en klar profeti eller plan om hva som senere viste seg å skje. Historikerne tviler på om Hitler og nazistene hadde så klar og langsiktige planer. Den vanlige oppfatningen er at nazistene faktisk ville tvinge jødene til å emigrere til et nytt «hjemland». Tanken om utrydde jødene utviklet seg gradvis etter hvert som krigen på Øst-Fronten gikk fremover.[56]

SitatHvis de internasjonale jødiske finansmennene i og utenfor Europa skulle lykkes i nok en gang å kaste nasjonene ut i en verdenskrig, vil resultatet ikke bli en bolsjevisering av verden, og dermed en jødisk seier, men tvert i mot utslettelsen av den jødiske rase i Europa.Sitat
– Hitler i en tale 30. januar 1939[56]

Generalplan Ost, først skissert i 1940 og senere revidert i 1941, omhandlet omfattende tysk kolonisering av de erobrede områdene i øst. Planen innebar fordrivelse, utsulting og eventuelt drap på store deler av lokalbefolkningen. I Polen ble en halv million polakker tvangsflyttet fra de annekterte områdene. I de østlige Polen ble ti tusen polske barn drept og hundre tusen voksne polakker fordrevet.[3]

Etter invasjonen av Sovjetunionen, Operasjon Barbarossa, gikk Tyskland, særlig SS og politiet, fra forfølgelse og undertrykking av jøder til massemord på all jøder. Ifølge Matthäus er det allmenn oppfatning blant holocaustforskere at utslettelsen av Europas jøder begynte med invasjonen av Sovjetunionen. Invasjonen av Polen ble fulgt av brutal behandling av sivilbefolkningen inkludert jødiske polakker. I Wehrmacht ble det uttrykt bekymring for brutalisering av mannskapet på grunn av massehenrettelser og andre overgrep i Polen.[43]

Brev fra den tyske riksmarksalk Hermann Göring til rikssikkerhetssjef Reinhard Heydrich datert juli 1941, der Göring ønsker en hovedplan for Endlösung der Judenfrageden endelige løsningenjødespørsmålet») og lover full støtte til tiltakene.[57] Heydrich var en av hovedmennene bak holocaust, jødeutryddelsen, som fulgte.

I 1942 begynte det å bli allment kjent i Vest-Europa at det foregikk massedrap i øst. Den tyske ledelsen forsøkte da å skjule sporene ved å åpne massegravene i Sovjetunionen, Polen og Jugoslavia, brenne likene og knuse beinrestene. Prosjektet var kjent som Sonderkommando 1005 eller Sonderaktion 1005. Arbeidet ble utført av fanger som deretter ble myrdet for at det ikke skulle være vitner. Mange massegraver ble på denne måten utvisket noe som gjorde det vanskelig å fastslå i ettertid det eksakte omfanget av holocaust i Sovjetunionen og Polen.[58] Noen få fanger klarte å rømme ogfortalte om hva de hadde vært med på. Sonderkommando 1005 besto av mange forskjellige enheter i ulike regioner og alle gikk under samme navn.[59]

Høsten 1943 var det tydelig Tyskland ville tape krigen. Tyske myndigheter prioriterte fortsatt leting etter jøder som skulle drepes. De fleste tyske og polske jøder var døde, mens det fortsatt var jøder i blant annet Hellas, Italia og ikke minst Ungarn.[56]

Einsatzgruppen

Prosent jødiske innbyggere i Det jødiske bosetningsområdet i Tsar-Russland (russisk: Черта оседлости, jiddisch: דער תּחום-המושבֿ, engelsk: Pale of Settlement, tysk: Ansiedlungsrayon) og Kongress-Polen, 1905. Holocaust skjedde stort sett i dette området.[3] Etter den russiske revolusjonen i 1917 bosatte en del jøder seg i andre deler av Sovjetunionen blant i Moskva og Leningrad.[60]

Etter okkupasjonen av Polen og invasjonen av Sovjetunionen ble forestillingen om jødene som mindreverdig og undermennesker selvoppfyllende: Okkupsasjonsregimet og samling av jøder i lukkede gettoer gjorde levekårene stadig vanskeligere for jødene som endte utsultede, skitne og fillete. Den nazistiske ideen om ideologisk krig innebar at tradisjonelle regler for disiplin og underordning ble erstattet av et mer fleksibelt system som tillot tyske funksjonærer på alle nivå å ta raske egne initiativ. Wehrmachts overkommando utarbeidet retningslinjer for krigen i Sovjetunionen og la der til grunn «nådeløse og energiske tiltak mot bolsjevikiske oppviglere, partisaner, sabotører, jøder og total fjerning av enhver form for passiv eller aktiv motstand». Retningslinjene understreket at fienden var undermennesker (Untermenschentum). SS og politimenn betraktet etter hvert jødespørsmålet ikke som noe abstrakt, men som et praktisk, presserende problem som måtte håndteres av hensyn til riket, av hensyn til etaten og av hensyn til deres egen karriere. Etter den sovjetiske annekteringen av de baltiske landene sammenfalt tyske tjenestemenns fordommer med antisemittisme hos baltiske nasjonalister. For eksempel mottok Hans Joachim Böhme ved kontoret i Tilsit rapporter om at andelen russere og jøder statsapparatet økte, Böhme konkluderte utfra dette at jødene i Litauen er primært aktive spioner for Sovjetunionen.[5](s244-252)

Før invasjonen av Sovjetunionen satte Himmler i mai 1941 opp en egen kommandostab for Reichsführer-SS som skulle organisere SS og politi i de erobrede områdene. Himmler hadde alle SS-enheter i okkuperte områder til rådighet og etter invasjonen av Sovjetunionen sto alle SS-enheter der direkte under Himmlers kommando. Tidlig i 1941 hadde han seksten brigader hovedsakelig Allgemeine-SS. Per mai 1941 hadde han bare i Polen samlet 20 000 SS-menn.[8]

«Rengjøringssaksjonene» i øst ble koordinert av tre-fire Einsatzgruppen med hvert sitt geografiske område fra Østersjøen til Svartehavet. Einsatzgruppen jaktet på intelligensiaen, politiske kommisærer, jøder, sigøynere og partisaner. Til disse var det knyttet underavdelinger, kalt Sonderkommando eller Einsatzkommando, som utførte drapene.[61]

Medlemmer av Einsatzgruppen var i stor grad motivert av ideologisk overbevisning. Sammenlignet med de flere millioner ordinære soldater som strømmet inn i Sovjetunionen var disse drapsenhetene ubetydelige i størrelse. De fleste medlemmer i Einsatzgruppen ble rekruttert utenfor sikkerhetspolitiet og SD. Medlemmene kom ofte fra SS eller Ordnungspolizei. Noen enheter fra SS og ordenspolitiet opererte til dels selvstendig fra men på samme måte som Einsatzgruppen.[5](s251) Christopher Browning studerte Reserve-Polizei-Bataillon 101 fra Hamburg og konkluderte i sin bok Ordinary Men med at det menige mannskapet var alminnelige middelaldrende menn. Browning skriver at med hensyn til alder, opphavssted og sosial bakgrunn var mennene i 101 de man skulle tro var minst egnet som kandidater til fremtidige massemordere.[62](s164) Medlemmene av 101 hadde blitt utsatt for lite politisk indoktrinering og var trolig ikke ivrige tilhengere av Hitler. Ved massakrene i Józefów, Biłgoraj i Polen fikk 10-20 % slippe å være med på drapene, ifølge Browning deltok flertallet av ulike grunner: krigssituasjonen, lydighet, gruppepress, dehumanisering av ofrene, karrierejag og antisemittisme. Daniel Goldhagen kritiserte Brownings forklaring og mente bødlene var drevet av ekstrem antisemittisme og var mer enn velvillige bidragsytere til folkemordet.[63] Etter Hitlers maktovertakelse hadde ideologisk opplæring vært obligatorisk for tysk politi. Fra 1936 var Himmler også sjef for det tyske politiet og forsøkte å samordne SS og ordinært politi. Sterk rivalisering mellom ulike deler førte i stedet til mer fragmentering og fremvekst av «små-Himmlere» som først og fremst var lojale til Himmler personlig. På samme måte som tyske soldater ble politi og SS daglig eksponert for antisemittiske budskap.[5](s251) Det hadde ingen alvorlige konsekvenser for tyske soldater, politi og offiserer som nektet å delta i drapene.[64]

Ordnungspolizei (Orpo) med en samlet mannskap på omkring 100 000 deltok i internering og drap på jøder. For eksempel i Amsterdam drev Orpo arrestasjon og internering av jøder som så ble sendt østover. I Øst-Europa holdt Orpo vakt ved ghettoene. Enheter fra Orpo deltok i Einsatzgruppenes massakrer på jøder og kommunister etter invasjonen i Sovjetunionen, blant annet ved Babij Jar. Orpo-mannskap var ordinært politi og ikke primært ideologisk motivert. Det er ikke kjent tilfeller der Orpo-menn ble skutt eller straffet for å nekte å delta i massakrer.[65] Himmler var svært opptatt av å verne drapsmannskapet mot mulige psykologiske effekter av massehenrettelser og instruerte offiserene om å avholde selskap og tilby mannskapet adspredelse etter en «aksjon». Inntrykkene fra dagens drapsaksjon skulle dempes eller viskes ut av sosiale sammenkomster, ifølge Himmlers instrukser. Videre skulle mannskapet stadig formanes om at massedrapene var nødvendige tiltak i den politiske situasjonen. Ifølge Matthäus er det fortsatt usikkert hvor dyptgripende den ideologiske indoktrineringen var og om det var vesentlig forskjell på SS, Wehrmacht og den tyske befolkningen ellers. Matthäus mener indoktrineringen i SS ikke var hjernevask eller en ren teoretisk øvelse. Bare «jobben ble gjort» var det ikke nødvendig at alle deltok i massehenrettelsene. Tilgang på en del ivrige og rutinerte drapsmenn (som Max Täubner) avlivingstiltakene effektive og ga ifølge Matthäus de andre en illusjon om at de var vanlige menn som måtte utføre et brutalt arbeid.[43]

I forbindelse med invasjonen av Sovjetunionen ble Hans-Adolf Prützmann, Erich von dem Bach-Zelewski, og Friedrich Jeckeln av Himmler utpekt til høyere SS og politiledere (Höherer SS- und Polizeiführer, HSSPF) for henholdsvis Russland-Nord, Russland-Mitte og Russland-Süd. De skulle rapportere direkte til Himmler og hadde ansvaret for å politiets og SS' virksomhet, sikre total lydighet til Himmler og sikre orden i de erobrede områdene. Sammen med Einsatzgruppen A, B, C and D, hadde øverste operative kommando over enhetene som begynte masseskytingene av jøder sommeren 1941. Disse tre mennene hadde nøkkelroller i gjennomføring av holocaust i de erobrede delene av Sovjetunionen. Jeckeln var en innovativ massemorder og utviklet blant annet «sardinmetoden» (Sardinenpackung) mens han arbeidet i Ukraina. Ved sardinmetoden måtte ofrene legge seg med hodet mot føttene på likene nede i massegraven før det ble skutt ovenfra. På denne måten ble det mindre tomrom mellom likene i massegraven enn når ofrene ble skutt på kanten og falt uryddig ned i grøften. Etter at store deler av Ukraina høsten 1941 ble beskrevet som jødefritt, byttet Prützmann og Jeckeln område. I rettssaken etter krigen fortalte vitnene at Jeckeln var en ivrig og målrettet massemorder som gikk mye lenger enn bare å adlyde ordre. Både Jeckeln og Bach-Zelewski identifiserte seg med og var lojale mot Hitler. Jeckeln anså Himmler som den øverste ansvarlige for holocaust, sammen med Göring.[7] Sardinmetoden førte i enkelttilfeller til overlevende som senere kom seg ut av likhaugen.[66]

HSSPF og SS- und Polizeiführer (SSPF) var de sentrale lederne i sine distrikter for utryddelsen av jøder samt bekjempelse av partisaner, og utgjorde omkring 100 personer. Lokalbefolkningen og motstandsbevegelsen hadde kjennskap til at disse var ledere for undertrykkelsen i okkuperte områder. Flere av naziledere var mål for attentater utført av motstandsbevegelsen eller de allierte. Reinhard Heydrich døde etter et angrep i 1942, Friedrich-Wilhelm Krüger (HSSPF i Generalguvernementet) ble angrepet i 1943 som hevn for ødeleggelsen av Warzsawagettoen, og Hans Frank ble angrepet av polsk motstandsbevegelse i 1944. Jürgen Stroop ble angrepet to ganger: første gang av jødisk motstandsbevegelse i Galicia, andre gang etter utslettelsen av Warszawagettoen. Franz Kutschera ble drept av polsk undergrunnsbevegelse i 1944.[67]

SitatDet er en hedersdåd i vår historie som aldri er nedskrevet og aldri vil bli nedskrevet. […] Vi hadde den moralske rett, vi hadde en plikt overfor vårt folk, til å drepe det folk som ville drepe oss.Sitat
– Himmler i Posen-talen, oktober 1943

Saken mot Max Täubner

Max Täubner er det eneste kjente tilfellet der en SS-mann ble dømt av SS selv i forbindelse med drap på jøder. Täubner tok foto av ugjerningene han gjennomførte, blant annet drap på barn og hauger av lik. Fotografiene fremkalte han i et vanlig fotolaboratorium i Tyskland og viste dem til familie og bekjente, og skrøt av sine «heoriske» gjerninger i øst. Bakgrunnen for saken var at SS var redd for at bildene (69 til sammen) skulle bli offentlig kjent noe som ville være pinlig for SS, det kunne undergrave moralen i Tyskland og utgjøre en sikkerhetssrisiko for riket ifølge SS. Täubner visste godt at fotografering var forbudt.[8] Täubner ver leder for tropp som utgjorde en verkstedavdeling og denne hadde i følge dommen ikke til oppgave å drepe jøder: «Den tiltalte skal ikke straffes for drap på jøder som sådan. Jødene må utryddes og ingen av jødene som ble drept er noe stort tap. Selv om den tiltalte skulle ha forstått at ansvaret for utryddelsen av jødene lå hos kommandoene satt opp spesielt for dette formålet, er han unnskyldt for at han anså at han hadde myndighet til selv å delta i utryddelsen av jødene.»[68] Täubner beskrives i dommen som en fanatisk jødehater og dommen beskriver flere tilfeller der han på eget initiativ sørget for at troppen hans drepte flere hundre jøder i flere omganger. I dommen siteres SS-mannen Ernst Schumann som ikke hadde kommet til Russland «for å skyte kvinner og barn», Täubner svarte at de andre gjorde det frivillig og at Schumann var en feiging.[6]

Täubner og hans drepte trolig flere tusen jøder i Ukraina på eget initiativ. Da de beveget seg gjennom Ukraina var allerede de fleste jødene drept. Täubner og hans menn drepte overlevende jøder de kom over. Jødene ble ofte drept etter grov mishandling og foreldre måtte se på mens deres egne småbarn ble drept. Noen av soldatene utviste betydelig sadisme, andre viste betydelig ubehag. I et tilfelle tvang en av soldatene jødene til å slå hverandre i hjel med spader. Ved massegravene tok Täubner gjerne med seg trekkspillet sitt for å live opp mannskapet med musikk. Täubner var flymekaniker og meldte seg inn i SA, ble senere medlem av SS og meldte seg i 1941 frivillig til Waffen-SS. I tillegg til Täubner ble fire av hans underordnete arrestert i april 1942, de fire underordnete ble senere løslatt uten rettergang. I retten argumenterte Täubner med drapene på jødene ikke var noen hemmelighet: «alle visste og snakket om det». Himmler ga ordre om at fotografiene straks måtte ødelegges og etter rettssaken fornyet han ordren om at fotografering var strengt forbudt.[8]

Himmler var bekymret for den lovløsheten og mangelen på disiplin som Täubner hadde fremvist. I forbindelse med saken utarbeidet Himmler kriterier for når SS-menn kunne straffeforfølges for urettmessig drap på jøder «uten myndighet eller uten etter ordre»: Drap på jøder bare av politiske motiv skulle ikke straffes, mens drapshandlinger av egoistiske, sadistiske eller seksuelle motiv kunne straffes som mord. Himmlers juridiske notat ga på et vis SS og politiet rett til å drepe jøder etter forgodtbefinnende. Täubner ble dømt for fotograferingen og for at den barbariske oppførselen var upassende for en tysker og en SS-offiser. Han ble dømt til 10 års fengsel og satt i Dachau til han ble benådet av Himmler i januar 1945. Vesttyske myndigheter reiste i 1959 sak mot Täubner for drap på jøder. Saken ble avvist av domstolen med begrunnelsen at han allerede var dømt og han ikke kunne dømmes på nytt i følge den tyske grunnlovens artikkel 103. Den tyske påtalemakten brakte saken helt til den føderale høyesteretten med samme resultat. I 1973 vitnet Max Täubner i saken mot en av de underordnete og Täubner kunne da ikke huske hvilke overgrep han og hans tropp hadde utført.[8]

Østerrike

Se også: Anschluss

Østerrike ble annektert av Tyskland i mars 1939. I 1938 var det omkring 200 000 jødiske borgere i landet i følge definisjonene i Nürnberglovene. Dette utgjorde 40 % av jødene i det utvidete tyske riket. Antisemittismen tiltok straks etter Anschluss med plyndring, konfiskering av eiendom og offentlig ydmykelse. Jøder som ønsket å forlate landet måtte i praksis etterlate mesteparten av sine eiendeler fordi det ikke fantes noen lovlig måte å ta med seg verdier ut av landet. Det ble også innført en egen avgift for utvandring. Reichsfluchtsteuer. I august 1938 ble Zentralstelle für jüdische Auswanderung (sentralkontoret for jødisk utvandring) etablert under ledelse av Adolf Eichmann. Offisielt ble kontoret ledet av dr.juris. Walter Stahlecker (senere leder av Einsatzgruppe A), men reell leder var Eichmann. Våren 1938 hadde Eichmann forsøkte å stimulere jøder til å utvandre, fra august ville han få en raskere byråkratisk prosess og samtidig måtte jødene gi fra seg alle sine verdier for å et gyldig pass og utreiseløyve. Innen mai 1939 hadde halvparten av de jødiske østerrikerne flyktet fra landet. Heydrich foreslo å opprette en tilsvarende ordning som Eichmanns kontor i selve Tyskland. I januar 1939 ble Reichszentrale für jüdische Auswanderung etablert i Berlin med Heydrich som leder etter oppdrag gitt av Göring i november 1938.[69][70] Tilsvarende kontorer ble satt opp i Amsterdam og Praha underlagt Reichszentrale i Berlin.[71] Fra januar til mai 1939 ble omkring 34.000 jøder presset til å utvandre fra Tyskland (Altreich) og omtrent samme antall fra Østerrike.[72] Omkring 120 000 jøder forlot Østerrike før holocaust, av de gjenværende overlevde om lag 9000.[73]

Okkupasjon av Polen

Barnelik i Warszawagettoen, 1941 eller 1942.

Da Tyskland okkuperte polen i september 1939 kom nesten 3 millioner jøder under tysk styre. I Warzsawa alene var det flere jødiske innbyggere enn i hele Tyskland.[56] Ved siste folketelling før krigen var 3,1 millioner av Polens borgere jøder og utgjorde 10 % av befolkningen. I Warszawa bodde det over 350 000 jøder og i Lodz over 200 000. De fleste polske jødene bodde i byer og utgjorde enkelte steder flertallet. Polen var før krigen et multietnisk land der etniske polakker utgjorde omtrent to tredjedeler av innbyggerne (andre store etniske grupper var jøder, tyske, ukrainere og hviterussere) og etnisk polske var i mindretall i de østlige områdene. Etter først verdenskrig da Polen ble løsrevet fra Russland ble jødene utsatt diskriminering og pogromer. Den russiske revolusjonen førte til at Polen ble sentrum for jødisk kultur i Europa. Landet fikk i mellomkrigstiden en demokratisk forfatning som i prinsippet garanterte like retter for folkegrupper. Antisemittismen tiltok på 1930-tallet. For eksempel ble rituell slakting forbudt noe som i praksis bare berørte jøder. I 1938 ble flere tusen polske statsborgere av jødisk opphav deportert fra Tyskland til Polen, og de ble tvunget til å slå leir langs grensen fordi polske myndigheter mente at statsborgerskapet var utgått etter lang tid utenlands.[60] De jødiske polakkene var stort sett fattige.[74]

Holocaust er utenkelig uten invasjonen av Polen ifølge Timothy Snyder.[75]

Nazistenes mål var å oppløse Polen som land og bryte ned den polske nasjonalbevisstheten. Dette ble forsøkt oppnådd med tvangsflytting av flere millioner, internering og massedrap på fremstående personer.[76] Fra 16. mai 1940 begynte systematisk drap på fremstående polakker, den såkalte AB Aktion, på ordre fra Hans Frank. Omkring 3000 polakker ble massakrert.[77] Samme sommer begynte okkupasjonsmakten internering av tusenvis av polakker i Auschwitz. Tyskernes voldsbruk og internering var langt mer omfattende enn Franks plan om en kirurgisk aksjon mot intellektuelle og eliten.[78]

Med okkupasjonen av det vestlige Polen i 1939 kom flere millioner jøder under tysk herredømme. De jødiske polakkene fikk forbud mot å skifte bosted, måtte ha hvitt armbånd med David-stjernen på armen og eiendom ble beslaglagt. Fra høsten 1939 begynte tyske myndigheter å deportere jøder fra Danzig, Vest-Preussen, Poznan og Schlesien til Generalguvernementet. Mellom oktober 1939 og mars 1940 ble 95 000 jøder (blant annet deporterte fra Wien) samlet i en leir ved Nisko nær Lublin som et ledd i planen om et «reservat» for jøder. Nisko-planen ble skrotet og arbeidet stanset trolig på grunn av krangel om ansvar innad i den tyske administrasjonen. Polske jøder i alderen 14 til 60 år ble satt i tvangsarbeid. Jøder ble også fordrevet fra Tyskland og Tsjekkoslovakia til Polen. Samtidig arbeidet Hitlers regime med planer for å deportere jødene til Madagaskar. Etter at Tyskland tok kontroll over det meste av Frankrike i juni 1940 foreslo tyske tjenestemenn å samle 4 millioner europeiske jøder på Madagascar under tysk kontroll. Etter britisk okkupasjon av Madagascar ble ideen lagt bort.[79]

Oppføring av mur rundt en getto, trolig i Krakow, mai 1941.

Jødene ble stuet sammen i gettoer der det i Warszawagettoen (etablert oktober 1940) alene var flere jøder enn i Tyskland. Gettoene gjør det lettere å beslaglegge jødenes eiendeler og utnytte dem i tvangsarbeid. Gettoene ble som regel etablert i fattige bydeler eller allerede overbefolkede jødiske strøk. Jødene ble isolert i gettoer omgitt av gjerder og de fikk bare med seg noen personlige eiendeler. Matmangel, overbefolkning og dårlig hygiene ga høye dødstall på grunn av sult og sykdom. I Warszawagettoen døde 10 % av beboerne i løpet av 1941, og dødstallene økte i 1942.[79]

Jødene i Polen ble tvunget til å arbeide uten lønn og ble trakassert og mishandlet i arbeidet. Sommeren 1940 ble mange tusen jøder skilt fra familien og plassert i egne tvangsarbeidsleirer der de arbeidet på blant annet festningsanlegg, veier og fabrikker. De første leirene ble opprettet i Lublin-området og etter hvert opparbeidet tyskerne et nettverk av tvangsarbeidsleirer over hele Generalguvernementet og andre okkuperte områder.[35]

Før invasjonen av Sovjetunionen i juni 1941 pågikk det ikke systematisk utryddelse av jøder i Polen. SS og tysk Ordnungspolizei gjennomførte drap og enkeltstående massakre som i Ostrów Mazowiecka der over 350 jødiske menn, kvinner og barn ble henrettet av politiet etter at de hadde gravd en massegrav til seg selv. Massegraven i Ostrów Mazowiecka ble noen år senere åpnet av Sonderkommando 1005 og likrestene brent i et forsøk på å skjule forbrytelsen. Politibataljonen deltok senere i massehenrettelser i erobrede deler av Sovjetunionen.[80]

I juli 1941 tok SS-major Rolf-Heinz Hoppner ved Ghetto Litzmannstadt til orde for å kvitte seg med (det vil si avlive) ikke-arbeidsføre jøder i ghettoen i stedet for å la dem sulte sakte ihjel. Hoppner antydet avliving med hurtigvirkende innretning.[81]

Avliving av utviklingshemmede i «Aktion T4» pågikk fra 1939, og «aksjonen» tok etter hvert i bruk eksos fra forbrenningsmotorer som avlivingsmetode. Christian Wirth ledet eutanasiaksjonen i Brandenburg og ble overført til Kulmhof ved Chełmno. Erfaringene ble sammen med en del av personalet fra T4 overført til Aksjon Reinhardt, som fra oktober 1941 begynte utryddelsen av jødene i det polske Generalguvernementet.[82] Leiren Chełmno (Kulmhof) var i drift fra 8. desember 1941 for å drepe jødene i Łódź og Wartheland, og der ble gassvogner tatt i bruk i stor skala.[83]

Konsentrasjonsleiren Belzec var den første tillintetgjørelsesleiren i Generalguvernementet og var i drift fra mars 1942. I Belzec ble fangene drept i et gasskammer med eksos fra en dieselmotor, og likene ble lagt i massegraver. Belzec var den første leiren med faste gasskamre som var utformet som et slags badehus.[40] Sobibór var i drift fra april 1942, og der ble det også brukt eksos i gasskamrene, men likene ble brent. Den første Auschwitz-leiren var i drift som fangeleir fra 1940, og den første store fangetransporten dit var politiske fanger og polske motstandsfolk den 14. juni. Auschwitz II (Birkenau) ble anlagt fra oktober 1941 for å avlaste den opprinnelige leiren. De første fangene i Birkenau var krigsfanger fra felttoget i Sovjetunionen. Gasskamrene i Birkenau var klare til bruk i mars 1942, og der ble Zyklon B tatt i bruk til avliving av fangene. I Majdanek ble også Zyklon B brukt i gasskamre som var klare i september 1942.

Mangel på mat og brensel ført til mange død av sult og kulde i Warszawagettoen vinteren 1941-1942.[56] De første overføringene fra Warszawagettoen til utryddelse i Treblinka skjedde 27. juli 1942. Tyskerne forlangte at jøderådet i gettoen skulle plukke ut 60 000 gamle og arbeidsudyktige til «omplasseringen». I gettoen var det kjent at omplassering ville innebære likvidering. Jøderådets formann tok sitt eget liv i fortvilelse.[84]

Invasjonen av Sovjetunionen

Sovjetisk soldater i tysk fangenskap, Minsk 2. juli 1941. Innen våren 1942 var 2 millioner av 3,5 sovjetiske krigsfanger døde (ved henrettelse, mishandling eller tilsiktet vanskjøtsel).[5]

Folketellingen fra januar 1939 oppga 3,28 millioner jøder i hele Sovjetunionen, hovedsakelig i Ukraina og Hviterussland. I Moskva bodde over 300 000 og i Kiev, Leningrad og Odessa over 200 000 hver.[30][32] Arad oppgir 4,1-4,2 millioner jøder til sammen i de baltiske landene, den annekterte delen av Polen, det vestlige Russland, vestlige Ukraina, Bessarabia og Bukovina.[31]

Invasjonen av Sovjetunionen i 1941, «Operasjon Barbarossa», var trolig en hovedgrunn til beslutningen om å tilintetgjøre jødene.[75][83] Hitler og de andre topplederne så får seg en «jødisk krig» og «endelig løsning», men det er ikke påvist noen skriftlige ordrer om å drepe alle jødene i de erobrede områdene i øst før Barbarossa ble satt i gang.[43] De ordrene som eventuelt ble gitt var ofte muntlige, vage («ta seg av Tysklands fiender») og gitt etter at massedrapene var godt i gang dels i form av oppmuntring eller godkjenning.[7] I juni 1941 så den tyske ledelsen fortsatt for seg at «jødespørsmålet» skulle løses ved tvangsflytting, selv om en slik tvangsflytting ville være brutalt ville det ikke innebære massemord på all jøder.[5](s253) Goebbels satte 5. juli, etter at store landområder var erobret og tusenvis henrettet, i gang en propagandakampanje mot det «kriminelle, jøde-bolsjevikiske» regimet. Overgrep begått av NKVD (Sovjetunionens hemmelige politi) i Lviv og andre steder før sovjetisk tilbaketrekning ble brukt som eksempel på den «blodig galskapen hos de jøde-sovjetiske herskerne».[43]

I ettertid, blant annet ved rettsoppgjøret, ble det vist til en Führerbefehl om utryddelse av jødene etter invasjonen av Sovjetunionen. Dersom en slik ordre faktisk ble gitt, var den trolig abstrakt og generell.[8] Det har også blitt henvist til en politiinstruks om å henrette jøder i partiet og statsapparatet, sabotører, propagandamakere, snikskyttere etc. Det er uklart om denne ordren fra Berlin utløste drapene på alle jøder. Det er i ettertid ikke sikkert dokumentert at det fantes en slik ordre.[43] Drapene ble i tyske meldinger og notater ofte omtalt med eufemismer som «likvidert», «evakuert» eller «avhendet», andre ganger direkte som «henrettet» eller «skutt og drept».[61] Den enkelte massehenrettelse ble ofte kalt Aktion.[43]

Litauens jøder var holocausts første ofre.[85] Ifølge Karl-Heinz Schoeps begynte holocaust i Litauen da tyske styrker invaderte Sovjetunionen.[86] Umiddelbart etter invasjonen av Sovjetunionen begynte massakrer på den jødiske befolkningen i Litauen, Latvia, Hviterussland og Ukraina.[87] De første ukene ble ikke kvinner og barn drept, da også disse ble henrettet fra midten av august og Himmler ikke så mulighet til en «territoriell løsning» på jødespørsmålet var systematisk massemord på jødene i erobret området i gang.[88] Raul Hilberg kalte sommeren og høsten for «the first sweep» av holocaust. Christopher Browning kalte sommer og tidlig høst 1941 for «fateful months». I begynnelsen ble bare voksne menn drept, senere på sommeren 1941 ble også kvinnene henrettet og til slutt ble alle jøder mål for massehenrettelsene. Matthäus skriver at grensen til folkemord entydig ble krysset da også barna ble henrettet.[43]

Få dager etter at tyske styrker invaderte Litauen (som hadde vært okkupert av Sovjetunionen siden året før) begynte massakrene på landets over 210 000 jøder. De første systematiske massakrene ble gjennomført etter initiativ av en lokal politisjef i Øst-Preussen uten konkret ordre fra Berlin.[87][89] I Iași (tysk: Jassy), Romania, var det også massedrap på sivile jøder de første dagene etter at Operasjon Barbarossa var i gang. Massakrene i Iaşi hadde i mer preg av lite koordinert og mer tilfeldige aksjoner der jøder ofte ble drept på stedet når soldater fant dem, mens massakrene i Litauen i hovedsak var mer metodiske og i skjul for offentligheten ved at jødene ble dumpet i massegraver.[90]

Etter invasjonen av Sovjetunionen begynte den tyske paramilitære organisasjonen SS, forsterket med ordinært politi, Wehrmacht-soldater og lokale frivillige, systematiske massakre av jøder. Bildet viser avliving av nakne kvinner og barn fra Mizotjs-gettoen i Zdołbunów, Polen (nå Zdolbuniv i Ukraina), 14. oktober 1942.
SitatIn looking for answers to the questions how, when, and why the Nazi persecution of the Jews evolved into the Final Solution, the importance of the war against the Soviet Union can hardly be overestimated. Ever since Operation Barbarossa became an object of research, it has been stressed that the murder of the Jews in the Soviet Union marks a watershed in history, a quantum leap toward the Holocaust.Sitat
– Jürgen Matthaus (2004)[5]

Hilter, Himmler, Heydrich og Kurt Daluege kom selv til Øst-Preussen noen dager etter at Operasjon Barbarossa var i gang. Etter å blitt briefet av Heydrich og Daluege reiste SS og politifolk til Tilsit for å koordinere drapskommandoene som allerede var i gang i Litauen. Ordrene gikk via Hans-Adolf Prützmann, som da var sjef for SS og politi i Nord-Russland, og han koordinerte større «jødeaksjoner». I slutten av juni intensiverte kontoret i Tilsit drapsvirksomheten. Himmler og Heydrich reiste 30. juni til den polske byen Augustowo der 316 jøder var drept, og uttalte at det var svært fornøyd med tiltakene satt i verk. De to var 1. juli i Hrodna (Grodno) og var misfornøyde med at drapsarbeidet ikke var påbegynt der. Slik inspeksjonsturer ble utført av de øverste lederne for utryddelsen av jødene over hele det erobrede området fra Østersjøen til Svartehavet. De ble da utstedt nye ordrer om massakrer og ingen av disse nevner «Führerbefehl».[87]

På sovjetisk område inkludert Baltikum ble jødene hovedsakelig skutt og dumpet i massegraver.[91] Etter invasjonen ble Himmlers SS-brigader satt inn for å «passivisere» de erobrede områdene noe som hovedsakelig innebar å drepe jødene. SS-brigade nummer 1 var motorisert og en av de mest effektive, den besto av 7000 mann inkludert støtteenheter.[8] SS-dødsskvadroner (såkalte Einsatzgruppen) beveget seg bak Wehrmacht og hadde en sentral rolle i utryddelsen av jøder og andre «uønskede elementer». Norske frontkjempere i SS «Wiking» deltok trolig i massakrer blant annet i Ukraina og Russland.[92][93] Massakrene foregikk til dels med bistand fra lokale kollaboratører, og det forekom også massakrer i gatene der jødene ble slått i hjel i med stokker. De ble oftest drept nær hjemstedet. I Litauen ble de fleste av landets jøder drept i løpet av sommeren og høsten 1941. Himmler var selv til stede ved en massehenrettelse ved skyting utført av Einsatzgruppen sommeren 1941.[40] Tyske ledere ønsket å involvere lokale i masseskytingene dels for å lette arbeidsbyrden for tysk mannskap og dels for å gjør lokalbefolkningen medansvarlige. Walter Stahlecker i Einsatzgruppe A ønsket «å etablere som et utvilsomt faktum at den frigjorte befolkningen hadde tatt i bruk de mest alvorlige tiltak mot den bolsjevikiske og jødiske fienden på eget initiativ og uten instrukser fra tyske myndigheter». De fleste baltere og ukrainere var ikke involvert i massakrene, men var likegyldige eller passive til drapene på sine landsmenn. Vincentas Brizgys, katolsk hjelpebiskop i Kaunas, forbød prestene å hjelpene jøder.[65](s41-43)

Skisse over Einsatzgruppe Ds bevegelser i Romania og det sørlige Ukraina. Underavdelingene Sonderkommando og Einsatzkommando merket med henholdsvis SK og EK. Kišinev = Chișinău, Jassy = Iași

Einsatzgruppene ble i det sørlige området forsterket med rumenske soldater og de skal til dels ha vært så brutale at tyske vitner ble sjokkert. Ved Svartehavskysten ble Einsatzgruppe D forsterket med lokale etniske tyskere som var svært ivrige etter å skyte jøder. En kommandant bemerket at de nesten ble skremt av blodtørsten hos disse folkene.[65](s41-43)

Tyske styrker tok kontroll over Lviv 30. juni og sovjetiske styrker inkludert NKVD forlot byen i all hast. Omtrent en tredjedel (nær 100 000) av byens innbyggere var jøder. Samme ettermiddag lot innbyggerne sitt sinne over NKVDs brutalitet gå utover byens jødiske borgere. Jødene ble blant annet ydmyket ved at de måtte gå på kne og vaske gatene, noen kvinner ble avkledd, jaget gjennom gatene, banket opp eller voldtatt. Tyske styrker og ukrainsk milits drepte omkring 4000 jøder i Lviv 1. og 2. juli.[94][95]

Himmler snakket 21. juli med lederne i SS-kavaleriet om den tunge oppgaven som lå foran dem ved opprydning i Pripjatmyrene. Gustav Lombard viderebragte dette som en ordre om at ikke en eneste mannlig jøde skulle være i live og ingen jødiske familie skulle være igjen i landsbyene. De følgende dagene meldte Lombard at de drev «avjødifisering» (Entjudung) og innen 11. august hadde SS-kavaleriet drept 11 000 jøder i alle aldre, i gjennomsnitt 1000 mennesker daglig. Lombard utvidet på eget initiativ drepingen til kvinner og barn, uten en konkret ordre. Aksjonen innebar ikke kamp og ingen SS-menn ble drept. Lombard ble forfremmet etter aksjonen i myrene.[43]

I løpet av siste halvår 1941 tok Tyskland kontroll over store landområder fra Østersjøen til Svartehavet øst til Leningrad, Moskva, Kursk og Rostov. Den brede stripen øst for Minsk og Kiev var okkupert av hæren, mens det vestlige beltet ble administrert som Reichskommissariat Ostland (Baltikum og Hviterussland) og Reichskommissariat Ukraine. Innen utgangen av 1941 var mellom 500 000 og 800 000 jøder drept og hele regioner ble erklært som «jødefrie».[5] Walter Stahlecker, sjef for Einsatzgruppe A, rapporterte 31. januar 1942 at hans enhet hadde drept 229 052 jøder i de baltiske landene.[96] Høsten 1941 døde sovjetiske soldater i tysk krigsfangenskap i en takt på omkring 6000 daglig, og innen våren 1942 var 2 millioner av 3,5 millioner krigsfanger døde. Innen den tyske tilbaketrekkingen i 1943-1944 var store områder ødelagt og avfolket.[5]

Ved slaget om Moskva ble SS-enheter som drev massakrer bak fronten midlertidig overført til Wehrmacht for delta ved fronten.[8]

Białystok

Białystok ble overtatt av Sovjetunionen i 1939 i henhold til et hemmelig vedlegg til Molotov-Ribbentrop-avtalen. Tyske styrker inntok byen 26-27. juni 1941. Polizei-Bataillon 309 fulgte like bak og sammen med Wehrmacht-soldater drepte de minst 2000 jøder. Minst 500 av ble stuet sammen i en synagoge som tyskerne satte fyr på - disse som forsøkte å unnslippe brannen ble skutt. Massakren 27. juni var satt i gang av noen få målrettede offiserer. Rettsoppgjøret i Vest-Tyskland pekte ut en troppsleder og kompanikommandant in bataljon 309 som fanatiske nazister. Ortodokse jøder ble skutt på gaten og fikk skjegget brent. Politimenn som uttrykte ubehag ved framferden ble avfeid. Kommandanten for 309 og Wehrmachts general på stedet brydde seg ikke og forsøkte senere å dekke over massakren og beskrev det som gjengjeldelse. Himmler kom til byen 8. juli, dagen etter kom politisjef Daluege og holdt en tale om kampen mot den store fienden, bolsjevismen. Bach-Zelewski ga 11. juli ordre om å henrette mannlige jøder «dømt» for plyndring, henrettelsene skulle skje i skjul utenfor byen.[43]

Litauen

Sivile litauere og tyske soldater ser på mens en litauisk mann energisk slår i hjel jøder med en jernstang. Området måtte spyles flere ganger på grunn av store mengder blod. Kaunas, 25. eller 27. juni 1941. De fleste massakrene i Litauen ble utført av lokale under ledelse eller oppfordring av tyske offiserer. Massakre som dette i full offentlighet var unntak. Massedrapene skjedde som regel ved skyting.[90]

Den første Judenaktion skjedde i Gargždai (litt øst for Klaipėda) da tyske styrker og politi henrettet 201 mennesker to dager etter invasjonen.[87] Tysk infanteriregiment 176 inntok i Gargždai (tysk: Garsden) tidlig på dagen 22. juni. Da regiment 176 rykket videre østover overlot de vaktholdet i byen til grensepolitiet fra byen Klaipėda (tysk: Memel), Memelland hadde blitt annektert av Tyskland to år tidligere. Grensepolitiet forsterket med lokale litauere skilte ut 600-700 jøder fra sivilbefolkningen. Grensepolitiet var usikre på hva de skulle gjøre videre og telegraferte til Staatspolizeistelle i Tilsit og RSHA i Berlin. Mens hovedkvarteret i Berlin var usikre på neste skritt, ga Hans-Joachim Böhme i Tilsit ordre om å velge ut 200 menn blant jødene.[5](s253-254) Gjerningsmennene hevdet etter krigen at ordren om å drepe hadde kommet fra Hitler selv (Führerbefehl) eller fra Walter Stahlecker (kommandant for Einsatzgruppe A[97][98]), men ordren hadde kommet fra Hans-Joachim Böhme ved Staatspolizeistelle i Tilsit.[87] De 200 ble (sammen med en kvinne som nektet å forlate mannen sin) ført til fots til en åker der de ble bevoktet av mannskap fra tolletaten. Statspolitiet i Tilsit hadde ikke nok mannskap til å gjennomføre henrettelsene og politisjefen i Memel sendte derfor etter forespørsel en tropp på 25 mann. Troppen øvde på henrettelse i Memel-politiets leir 23. juni og kjørte neste dag til Gargždai.[5](s253-254) Først på vei fra Memel til Gargždai fikk mannskapet overraskende vite at oppdraget var å henrette jøder, og enkelte reagerte med sjokk. Politimennene deltok i avrettingen vel vitende at de drepte uskyldige sivile.[87] I mellomtiden hadde jødene gravd sin egen grav ved å utvide en eksisterende «pansergrav». Ettermiddagen 24. juni ble jødene henrettet etter at det ble lest opp en «dom» som omfattet «forbrytelser mot Wehrmacht». Mange av jødene i Gargždai hadde flyktet fra Memel etter den tyske annektering og var i flere tilfeller gamle kjente av politimennene som utførte henrettelsene.[5](s253-254)

Dagen etter massakren i Gargždai var det lignende «aksjoner» i Kretinga og Palanga, de fleste drepte var jødiske menn. RSHA hadde gitt tillatelse til at organisering av en Einsatzkommando, en mobil drapsenhet, i Tilsit og denne krysset grensen rett etter Wehrmacht (Kretinga ble inntatt etter få timers kamp). Einsatzkommando Tilsit besto av personell fra SS, Sipo, SD og grensepolitiet samt frivillige fra Wehrmacht. De første jødene som ble henrettet ble anklaget for å være snikskyttere, banditter, forrædere eller partisaner. Tyskerne fikk bistand fra litauere hvorav noen hadde flyktet til Tyskland etter den sovjetiske maktovertakelsen i 1940. I Gargždai, Kretinga og Palanga ble likene dumpet i eksisterende hull eller groper i terrenget etter de som skulle henrettes hadde utvidet graven. En rekke på ti menn ble stilt på kanten av gropen og den neste gruppen på ti menn måtte da sørge for at alle likene fra forrige runde havnet i massegraven.[87]

De første massakrene i Litauen ble til dels motivert av ideologisk antisemittisme, dels var det personlig der noen gjerningsmenn hevnet seg på kjente - de første massakrene omfattet derfor en del ikke-jødiske personer. Drapene var dels også motivert av grådighet av folk som var ute etter jødenes eiendom. I det nordlige Litauen ble flere hundre kommunister, noen etniske russere og mange etniske litauere, henrettet i tiden juli-september 1941. Volden etniske litauere i mellom ble etter hvert så omfattende at det gikk ut instruks om at ingen skulle skytes uten skikkelig etterforskning.[90]

Litauiske frivillige (med hvitt armbind) arresterer jøder i juli 1941. 95 % av landets jøder ble drept, hovedsakelig av frivillige litauere under tysk ledelse.

Drapene ble i hovedsak gjennomført av lokale, litauiske medhjelpere under tysk ledelse.[90] Grupper av partisaner og anti-sovjetiske nasjonalister tok kontakt med tyske styrker straks de krysset grensen. Litauiske grupper ledet av Algirdas Klimaitis begynte massakre på jøder i Kaunas etter oppfordring fra offiserer i Sicherheitspolizei og Sicherheitsdienst.[99] Franz Walter Stahlecker, leder for Einsatzgruppe A, rapporterte at det etter tysk innmarsj gjennomførte lokale «effektive progromer» med betydelig bistand fra Sipo og SD. Innen 28. juni hadde litauerne drept 3800 jøder i Kaunas og 1200 i mindre byer ifølge Stahlecker. Propagandaradiosendinger fra Tyskland til Litauen oppfordret befolkningen til hard tiltak mot jødene. Etter at tyske styrker hadde konsolidert kontrollen over Litauen ble partisanene avvæpnet og «spontane» massakrer stanset trolig fordi det var så blodig og kaotisk at tyske kommandanter ikke tolererte det.[90][100] Litauere massakrerte på denne måte 5000-10000 jødiske litauere.[87] Innen november-desember 1941 var flertallet (opp mot 80 %[101]) av jødene drept. De første dagene ble i utgangspunktet bare mannlige jøder drept, av 3800 drept i Kaunas de første dagene var 136 kvinner. I første halvdel av juli inneholder listen over de som skulle henrettes i Vilnius få kvinner.[90] I juli fant man ut at kvinner og barn ville bli en byrde også for lokalbefolkningen («unyttig spisere») og tyskerne bestemte seg for å kvitte seg også med disse.[87] I midten av august ble også kvinner og barn drept.[88] Innen september var 76 000 jøder drept i Litauen, de fleste drapene i regi av Einsatzkommando 3 ledet av SS-oberst Karl Jäger. Jäger utarbeidet en detaljert rapport med tid, sted og antall drepte, «Jäger-rapporten» er den mest detaljerte beskrivelsen av en Einsatzkommandos aktivitert som har overlevd.[5]

Fra Ponary utenfor Vilnius der så mange som 100 000 jøder, krigsfanger og andre ble henrettet fra 1941. Bildet viser et sted der oppgravde lik ble brent 1943-1944 for å skjule forbrytelsen.

En stor del av jødene (minst 50.000) fra Vilnius ble drept i Ponary (også kalt Paneriai) like utenfor byen. I tillegg ble et stort antall russiske krigsfanger og en del etnisk polske drept og dumpet i samme massegrav. En av jødene som senere ble tvunget til å grave opp likene sa at de gravde opp 68 000 lik i Ponary.[102][103][104] I 1940 hadde Sovjetunionen gravd flere store runde groper langs jernbanelinjen til Vilnius for å sette opp drivstofftanker til en planlagt flyplass. Gropene ble forlatt ved den tyske invasjonen og deretter brukt som massegraver. Ofrene ble fraktet med tog drept av litauiske kollaboratører ledelse av Einsatzkommando 9.[105] Omkring 80 jøder hentet fra Stutthof arbeidet fra september 1943 i mange måneder med å grave opp likene og brenne dem for å skjule forbrytelsen. Gruppen ble kalt likkommandoen eller brannbrigaden. De gravde samtidig en tunnel til å rømme gjennom (tunnelen ble påvist av forskere i 2016). Tolv klarte å flykte i april 1944 og kunne etter krigen fortelle om hva de hadde sett. Ponary hadde flere store massegraver. Et sted mellom 70 000 og 100 000 mennesker ble henrettet og begravd i Ponary.[106][107]

Tyskerne la opp til at bare byene Vilnius (Vilna), Kaunas og Šiauliai skulle ha gettoer og disse ble etabler 15. august til 6. september. Tyskerne lovte at gettoene ville skape trygghet for jødene. Ettertraktede faglærte arbeidere ble holdt i egne deler av gettoen. Lokalt politi eller tyske styrker bevoktet gettoene. Saugumas («litauisk sikkerhetspoliti») jaktet på jøder som forsøkte å skjule seg utenfor gettoen. Utenfor de tre byene ble Litauen raskt erklært som jødefritt. Massakrene utenfor storbyene foregikk som regel ved at åtte-ti tyske SS-menn reiste rundt sammen med opp til 200 bevæpnede litauere som sto for henrettelsene. I perioden september-november 1941 ble de fleste i gettoene drept med eldre og andre som ikke utgjorde nyttig arbeidskraft som de første.[90]

Litauiske nasjonalister var i utgangspunktet ikke utpreget antijødiske, den polske minoriteten i landet ble av nasjonalistene oppfattet som den viktigste barrieren mot nasjonal frigjøring. Fra etableringen av staten i 1918 ble jøder stadig mer ekskludert gjennom språkpolitikk (de færreste jøder behersket litauisk) og den nye statens grenser delte opp jødenes tradisjonelle bosettingsområder. Tradisjonell antisemittisme (jødene som «Jesus-drepere») og lokal antisemittisme basert på skepsis til jødenes tradisjonelle næringsveier i bondesamfunnet var rotfestet i landet. Ved en avtale i oktober 1939 fikk Litauen tilbakeført Vilnius mot at Sovjetunionen fikk utplassere 25 000 soldater. I juni-august 1940 ble Litauen annektert av Sovjetunionen som antok at Molotov–Ribbentrop-paktens oppdeling av Øst-Europa var permanent. Mange jøder ønsket sovjeterne velkommen i likhet med enkelt etniske litauere. NKVD arresterte og deporterte 35 000 personer 14. juni 1941, om lag halvparten var etniske litauere, resten var jøder og etnisk polske i likt antall. Deportasjonen var traumatisk for landet og da tyske styrker krysset grensen en uke senere fikk jødene skylden for dette og andre tragedier landet hadde blitt utsatt for.[90]

Innenfor landets grenser overlevde bare 1700 jøder. I tysk fangenskap utenfor grensene overlevde 7000-8000 jøder. Omkring 170000 sovjetiske soldater døde i tysk fangenskap i Litauen.[108]

Latvia og Estland

Massakre på 2749 jøder på stranden ved Liepāja, Latvia, 15. desember 1941, i en tidlig fase av holocaust. Mennene ble drept tidligere på høsten, mens kvinner og barn ble drept 14-17. desember.[109] Latviske «sikkerhetsstyrker» under ledelse av SS drepte kvinnene. SS fotograferte det hele for å vise at latviere utførte «aksjonen».[110] I januar 1942 var nesten 90 % av Liepājas jøder drept, og overlevende eldre, kvinner og barn ble i 1943 drept på stedet eller sendt til Auschwitz. Da den røde hær nærmet seg Riga i 1944 ble de siste fra Liepāja sendt til Stutthof. Omkring 200 kom tilbake til Riga fra Stutthof og fikk da en kjølig mottakelse av de sovjetiske makthaverne som beskyldte dem for å ha arbeidet for fienden - flere ble deportert til Gulag.[109]

I 1920 hadde Latvia omkring 80 000 jødiske borgere og halvparten bodde i Riga. Omkring 5000 jøder utvandret til Palestina i mellomkrigstiden. Etniske russere utgjorde over 10 % av befolkningen. I 1934 tok Kārlis Ulmanis makten i landet ved et statskupp. Ulmanis opphevet kulturell frihet, nedla alle politiske partier og nasjonaliserte banker og fabrikker. Etter at Sovjetunionen annekterte landet i 1939 ble 5000 (1800 i følge andre kilder[109]) jøder deporterte til Sibir sammen med over 10000 andre latviere og det var 70 000 jøder igjen da Tyskland invaderte i juni 1941.[111] Omkring 12 000 jøder flyktet til Russland.[109] Etter den sovjetisk maktovertakelsen ble mange ledende politikere, militære og intellektuelle deportert til Sibir.[112] Mange latviere så den tyske invasjonen som en mulighet til å gjenvinne friheten, ble lettet da sovjetiske myndigheter trakk seg ut og tok i mot tyskerne som frigjørere - frykten for tyskerne var mindre enn hatet mot russerne. Tyskland utnyttet latviernes ønske om frigjøring fra Sovjet i sin propaganda. Tyske styrker rekrutterte latviere til «forsvarsenheter» (det vil si dødsskvadroner) blant annet ved å kjøre rundt med biler påmontert høgtalere.[110]

Den store «korale» synagogen i Riga, brent 4. juli 1941. Innen 17. juli var alle synagoger i Riga ødelagt.[110]

Den første massakren på jøder skjedde 23. juni 1941, trolig utført av tyske styrker. Omfanget av spontane massakre (uten tysk ledelse eller oppfordring) utført av lokale latviere er uklart.[112] 4. juli 1941 satte tyske styrker med støtte av lokalt politi fyr på Rigas stor synagoge med et stort antall jøder innelåst i synagogen.[110] Jødene i provinsbyene ble drept i løpet av få uker etter invasjonen, unntaket var jødene i Daugavpils, Riga og Liepaja. I september 1941 presset tyske styrker 23 000 jøder inn i en bydel der det allerede bodde 6000 jøder. Jødenes eiendeler ble plyndret av tyskere og latviere. Deportering av tyske jøder til Riga gjorde ghettoen overfylt. I oktober ble ghettoen lukket.[110] Sent i november og tidlig i desember 1941 drepte Einsatzgruppe A sammen med Viktors Arājs milits 27 000 av Rigas jøder i Rumbula-skogen utenfor byen.[113] Syke og eldre ble drept i ghettoen før de fleste andre ble sendt til Rumbula.[110] Ti-tolv tyske soldater drepte de 27 000 i Rumbula med maskingeværsalver. I Riga var det også jøder deportert fra Tyskland. Bakgrunnen for Rumbula-massakren var en direkte ordre fra Himmler via Friedrich Jeckeln om å eliminere ghettoen i Riga.[7] 9. desember 1941 var ghettoen i Riga utslettet med unntak av 5000 menn som ble beholdt som nyttig arbeidskraft, 300 kvinner var i live mens alle barna var drept.[66] I tillegg til latviske borgere ble omkring 20 000 jøder fra andre tyskkontrollerte områder deportert til Latvia og drept der.[110] I Lativa overlevde bare 1,6 % av jødene[109] (1000 av 85 000[110]), andre kilder oppgir 25 %. Under det sovjetiske styret etter krigen ble informasjon om holocaust i Latvia undertrykt. Latvisk politi medvirket også til holocaust.[112]

De estiske jødene var en marginal gruppe. I 1934 ble det opprett et professorat for jødiske studier ved Universitetet i Tartu og det var særlig jøder fra Latvia som søkte seg dit. Estland ble uavhengig av Russland i 1918. Det var utslag av antisemittisme i landet og jødene ble utsatt for noe diskriminering. Sovjetunionen okkuperte landet 21. juni 1940.[114] I Estland var det 5000 jøder (eller 4500[114] og de fleste klarte å flykte. De 929 gjenværende ble drept i september 1941 og senere. Walter Stahleckers kart over utryddelse til 31. januar 1942 er 963 drepte angitt og Estland merket med «Judenfrei». Ved Wannsee-konferansen 20. januar 1942 på Eichmanns liste over jøder i Europa var Estland som første og eneste land listet som «jødefritt».[113] Den estiske «selvforsvarsstyrken» (Omakaitse) utførte henrettelsene under ledelse av Einsatzkommando 1a.[114] 900 franske jøder ble deportert til Estland og drept der.[115] Over 100000 sovjetiske krigsfanger døde i tyske leirer i Estland. Mange estere anså den sovjetiske okkupasjonen som verre enn nazistenes.[116] Estiske styrker deltok i massakrer på jøder blant annet i Navahrudak i Hviterussland.[115]

Hviterussland

En del av jødene sendt til interneringsleirer eller getto i Minsk overlevde flere måneder og noen helt til 1943 eller 1944. I november 1941 fikk firmaet Topf i Erfurt bestilling fra SS' hovedkontor på et stort krematorium som skulle settes opp i Mogilev (Mahiljow). Planen var trolig å frakte en del av de europeiske langs Prypjats og Dnepr til Mahiljow for avliving. Ovnene SS bestilte hadde en kapasitet på 3000 lik per dagen. Ved nyttår 1941 ble en ovn med fire kremeringskammer levert og montert. Tre ovner var klare til levering i august 1942, men disse ble omdirigert til Auschwitz. I Mahiljow var det en arbeids- og utryddelsesleir under kommando av Erich von dem Bach-Zelewski som hadde sitte hovedkvarter i byen (Einsatzgruppe B holdt til i Smolensk). Jødene i byen ble tvunget inn i en getto ved Dubrovenka-broen fra 25. september 1941, deretter ble jøder fra gettoen drept jevnlig. På Bach-Zelewskis ordre ble 2273 jøder drept 2. og 3. oktober (dette begynte samtidig med utslettelsen av alle større gettoer innenfor Hærgruppe Midts område), og 3726 ble drept 19. oktober og det var da 1000 jøder igjen i Mahiljow.[117]

Tsjekkoslovakia

Tyskland innlemmet sudettyske områdene etter Münchenavtalen. I mars 1939 tok Tyskland kontroll over resten av Böhmen og Mähren og opprettet av Riksprotektoratet Böhmen-Mähren. Samtidig ble Republikken Slovakia opprettet og en marionettregjering innsatt. Et stort antall tysktalende tsjekkere (sudettyskere) ble rekruttert til Wehrmacht og Schutzstaffel (SS), og mange var involvert i overgrep mot befolkningen. [118][119] I 1939 bodde 118 000 jøder i landet; av disse ble 78 154 ble drept av okkupasjonsmakten.[120]

En transport forlater Theresienstadt. Tegning av Bedřich Fritta. Fritta var innesperret i Theresienstadt fra 1941 og døde i Auschwitz, november 1944.[121]

I perioden november 1941 til tidlig 1943 ble først 70 000 fra Böhmen-Mähren og etter hvert 60 000 jøder fra det Tyskland, Nederland, Belgia og Danmark deportert til Theresienstadt. Theresienstadt fungerte som propaganda for regimet og vist frem som en god jødisk bosetting. I realiteten var forholden i Theresienstadt ille og mange døde før de ble deportert. De fleste ble sendt videre til andre leirer og færre enn 20 000 overlevde.[122]

Jødene i Slovakia var blant de første som ble deportert til Polen. Fra mars til oktober 1942 ble to tredjedeler av landets 90 000 jøder deportert, ytterligere 13 000 etter den mislykkede oppstanden høsten 1944.[123]

De fleste sudettyskere ble etter krigen fordrevet som følge av de såkalte Beneš-dekretene og Potsdamavtalen. Dekretene opphevet statsborgerskap for tysktalende tsjekkoslovaker som ikke kunne bevise sin lojalitet til Tsjekkoslovakia.[124][125] Sommeren 1945 kom jøder deportert av nazi-regimet tilbake til landet. Omkring 20 000 jøder kom tilbake, litt over 10 % av den jødiske befolkningen fra før krigen. Jøder innvandret også fra Karpato-Ruthenia som Sovjetunionen hadde annektert. Jøder ble ikke tatt godt i mot Tsjekkoslovakia og andre østeuropeiske land etter krigen. I rapport til eksilregjeringen i London het det at «etter krigen vil ikke jødene kunne returnere til stillingene som de hadde tidligere».[126] Noen jøder ble utvist fordi de ble kategorisert som tyske. De få overlevende jødene som ble værende tok en tsjekkoslovakisk (og anti-tysk) ikke-religiøs identitet etter krigen.[127]

I 1938-1939 kom det tsjekkoslovakiske jøder som flyktninger til Norge, blant annet legen Leo Eitinger som overlevde både Auschwitz og Buchenwald. Nansenhjelpen ordnet innreisetillatelse for 60 barn og 200 voksne jøder fra Tsjekkoslovakia etter Hitlers okkupasjon våren 1939.[128]

Wannsee-konferansen

Synlig jødestjerne på klærne ble påbudt i Tyskland fra 19. september 1941 og i det okkuperte Frankrike fra 1. juni 1942. Merkingen styrket sympatien med jødene. Merkingen har røtter tilbake til jødedrakten i flere europeiske land. Norske jøder bar aldri slike merker. Bilde fra Paris i juni 1942.

Hovedmålet med holocaust var eliminering av jødene i Europa, ut fra det som nasjonalsosialistene kalte «Den endelige løsning på det jødiske problem». Den 20. januar 1942 sammenkalte Reinhard Heydrich femten høyt rangerte medlemmer av SS, NSDAP, den nasjonalsosialistiske politiledelsen og ledere av ulike departement til en konferanse i Berlin ved innsjøen Wannsee. Wannsee-konferansens formål var å trekke opp retningslinjene for hvordan utryddelsene rent praktisk skulle gjennomføres. I protokollen fra konferansen ser man at tanken var å myrde 11 millioner jøder, selv om ord som «massemord» og «utryddelse» ikke ble nevnt. RSHA koordinerte utryddelsene og Ernst Kaltenbrunner overtok som sjef der etter drapet på Heydrich. Kaltenbrunner var barndomsvenn av Adolf Eichmann.[129]

Wannsee-konferansen 20. januar 1942 ble samordning av den allerede påbegynte jødeutryddelsen diskutert.[130]

Vest-Europa

Utdypende artikler: Holocaust i Danmark og Holocaust i Norge

Våren og sommeren okkuperte Tyskland Norge, Danmark, Nederland, Belgia, Luxembourg og Frankrike. I disse landene ble det ikke opprettet lukkede gettoer som i Polen. Det ble innrettet noen lokale leirer i disse landene dels for internering av utenlandske jøder og senere som transittleirer ved deportering til Øst-Europa. Forholdene i disse leirene var generelt langt bedre enn leirer i Tyskland og Øst-Europa. Fra våren 1942 måtte jøder i Belgia, Nederland og Frankrike gå med jødemerke på klærne, noe som til dels skapte mer sympati med jødene i befolkningen ellers. I Frankrike og Belgia var landets egne borgere bedre beskyttet enn jøder med annet statsborgerskap. Frankrikes topografi og plassering gjorde flukt lettere enn i det flate og innstengte Nederland. Sveits og Spania utgjorde mulige fluktruter.[131] Fra Vest-Europa ble jøder deportert fra sommeren 1942 til 1944 til forskjellige leirer, der Auschwitz var den viktigste.[123]

Fra det okkuperte Frankrike ble jøder deportert til Auschwitz fra 27. mars 1942.[132] Fra den «frie sonen» som ble kontrollert av Vichy-regimet, ble jøder deportert til den okkuperte delen av Frankrike fra august 1942. I det okkuperte Belgia ble jøder internert og deportert østover fra 4. august 1942.[133] Etter tysk seier i slaget om Frankrike ble landet delt i en okkupasjonssone i nord og i sør Vichy-regimet som samarbeidet med nazistene. Etter tysk kontroll over Frankrike foreslo de tyske utenriksdepartementet å samle fire millioner europeiske jøder på Madagaskar som var en fransk koloni. Etter at britiske styrker inntok øya ble planen lagt bort.[134] Jødene under Vichy-regimet var i utgangspunktet tryggere enn jødene i den tyske sonen i nord. Jødene kunne også flykte til den smale stripen okkupert av Italia og mange franske bønder skjulte jøder, spesielt barn.[135]

Familien Frank flyttet fra Tyskland til Nederland da Hitler kom til makten. De skjulte seg i et hemmelig rom fra 1942 til 1944 der Anne Frank skrev dagbok. De ble deportert til Auschwitz via Westerbork, før hun døde av tyfus i Bergen-Belsen. Dagboken er blant de ti mest leste bøkene i verden og ble i 2009 inkludert i verdens dokumentarv.[136] Bare 25 % av jødene i Nederland overlevde. Foto desember 1941.

Omkring 25 prosent av Frankrikes 350 000 jøder ble deportert og drept, mens omkring 75 prosent av de omkring 140 000 jødene i Nederland ble drept. Etter Nederland var Norge det vesteuropeiske landet med størst relativt tap av den jødiske befolkningen.[137] Jødene i Nederland var godt integrert i samfunnet og det var relativt lite antisemittisme.[138] I 1940 var det i tillegg til nederlandske borgere 15 000 flyktninger. Personer som tok seg ulovlig inn i Nederland ble holdt i Westerbork. Halvparten av Nederlands jøder bodde i Amsterdam.[139] Det okkuperte Nederland ble var underlagt sivilt tysk styre bestående av en gruppe SS-folk fra Østerrike. Den sivile nederlandske statsadministrasjonen som var igjen i landet adlød det sivile tyske styret.[140] I januar 1941 ga Arthur Seyss-Inquart ordre om at alle jøder måtte registrere seg: 160 820 fulgte ordren og få unnlot, av disse var 140 000 jøder ifølge den tyske regelen om minst 3 jødiske besteforeldre. Deportasjonen fra transittleiren Westerbork til utryddelsesleirene i Polen begynte i midten av juli 1942.[138] Sammenlignet med Frankrike, Belgia og Nederland gikk interneringen og deporteringen av jødene i Norge svært raskt.[141]

De vel 7000 jødene i Danmark skulle etter planen interneres og deporteres høsten 1943. Den danske regjeringen vernet om sine jødiske innbyggere, og gjennom en stor aksjon klarte 95 prosent å komme seg til Sverige. De fleste danske jødene som ble deportert overlevde med hjelp fra Danmark og bare 77 ble drept.[142][143] Av de danske jødene ble 477 deportert (en stor del skrøpelige eldre som ikke klarte å flykte) til Theresienstadt der de blant annet fikk pakker hjemmefra og besøk av Røde Kors. Omkring 60 døde dansker av sykdom og alderdomssvakhet.[144] Fra Norge ble 770 jøder deportert i 1942 og 1943, av disse overlevde omkring 30.[145] Arvid Brodersen mener at advarsel fra tyske motstandsfolk og direkte støtte fra sentrale personer i okkupasjonsmakten var avgjørende for redningen av de danske jødene. Blant annet var holdningen hos riksfullmektig i Danmark, Werner Best, og hans fortrolige Georg Ferdinand Duckwitz vesentlige. Danskene ble også varslet av Moltke som (i september 1942 ifølge Brodersen) også hadde advart om en forestående aksjon mot jødene i Norge.[146] Werner Best advarte også ledelsen i Berlin om at en aksjon mot de danske jødene ville bli møtt med sterke protester og ville skade samarbeidet med danskene.[147]

Ifølge Bruland var registrering og merking av jøder et avgjørende grunnlag for den anti-jødiske politikken i Tyskland og okkuperte områder i Vest-Europa. I Belgia, Nederland og Frankrike ble «jøde» definert i egne bestemmelser høsten 1940. I disse tre landene var det okkupasjonsmakten som gjennomførte tiltakene, mens det i Norge var norsk politi og byråkrati som sto for gjennomføringen.[148] Ifølge Per Ole Johansen var det nederlandske byråkratiets og politiets servilitet overfor okkupasjonsmakten medvirkende til omfanget av holocaust i Nederland. Det tyske politiet var for få til å kunne gjennomføre aksjonen uten det norske politiet. Det var ingen organiserte protester mot deportasjonene fra embetsverkets side.[149]

Tysklands allierte

Bulgaria var alliert av Hitlers Tyskland og landet innførte streng anti-jødisk lovgivning. Det bulgarske regimet satte seg mot utlevering av sine omkring 50 000 jødiske borgere. Fra områder annektert i 1941 (Makedonia og Trakia) fikk ikke jødene beskyttelse av bulgarske myndigheter og fra disse områdene ble det deportert 14 000 jøder til utryddelsesleirene tidlig i 1943. I Finland var det omkring 2000 jøder. Den finske regjeringen ville ikke utlevere egne borgere og heller ikke jødiske flyktninger fra andre land.[144] Andre kilder oppgir at 11 av Finlands 2300 jøder ble drept i konsentrasjonsleirer.[142][143]

Kvinner og barn fra gettoen i Tét, Ungarn, på vei til gasskammeret i Auschwitz-Birkenau. Deportasjonen av de ungarske jødene i 1944 var den siste store.

Italia var en alliert av Tyskland og deporterte ikke sine jødiske borgere. Den italienske okkupasjonsmakten i Jugoslavia og Albania tok i mot jødiske flyktninger og utleverte ikke jøder.[33] Det var omkring 50 000 jødiske borgere i landet (inkludert Rhodos) og omkring 7000 forlot landet etter at Mussolini iverksatte antijødiske tiltak fra 1938.[150] Etter at Italia gikk over til alliert side og tyske styrker tok kontroll ble omkring 8000 italienske jøder deportert fra 16. oktober 1943.[151] Deportasjonene fra Italia begynte 12. september 1943 da Himmlers mann i Roma fikk ordre fra Berlin om å deportere jødene i byen. Ernst Kaltenbrunner sendte ny ordre 7. oktober om at en rask og grundig fjerning av jødene i Italia var absolutt nødvendig.[152] Den tyrkiske konsulen på Rhodos, Selahattin Ülkümen, tok stor personlig risiko da han forsøkte å redde øyens jødiske innbyggere fra deportasjon.[153] De fleste av Rhodos 1700 jøder ble deportert til Auschwitz i juli 1944.[154]

Ungarn

Utdypende artikkel: Holocaust i Ungarn

Ved allianse med Tyskland fikk Ungarn tilbake territorier avstått etter 1. verdenskrig, blant annet nordre Transilvania i august 1940. Innenfor Ungarns grenser av 1930 bodde det 445 000 jøder, og 725 000 i 1941 innenfor de utvidete grensene. Tross antisemittismen i landet ble Ungarns jødiske borgere stadig mer assimilerte. I Ungarn tiltok forfølgelsen av jødene under Miklós Horthy der de første antijødiske lovene kom i 1938 og i 1941 ble det innført lover som minner om Nürnberglovene. Ungarn deltok med styrker i angrepet på Sovjetunionen der brigader av jødiske ungdommer gjorde arbeidstjeneste i Ukraina. Den ungarske regjeringen unnlot å etterfølge tysk krav om å deportere sine jødiske borgere, bortsett fra 18 000 som ble utvist til Ukraina fordi de angivelig ikke var ungarske statsborgere og der ble de fleste myrdet sammen med lokale jøder. Da tyske styrker i mars 1944 tok kontroll over Ungarn kom Adolf Eichmann og hans mannskap til landet og internerte jødene og gjennomførte deportasjonene.[155]

Fra 15. mai til 8. juli 1944 ble 437 402 jøder sendt fra Ungarn (inkludert Transilvania) til Auschwitz for å bli avlivet.[156] Hver dag på forsommeren ble omkring 12.000 jødiske ungarere sendt med tog gjennom Slovakia til utryddelsesleiren. Ungarn hadde i 1944 det siste intakte jødiske samfunnet i Europa og dette var den siste store transporten til Auschwitz. Ungarn var formelt en uavhengig stat med mange utenlandske legasjoner og diplomater fra nøytrale land kunne kommunisere fritt med omverdenen. Internasjonalt press på den ungarske regjeringen førte til at deportasjonene stanset 8. juli og den siste toglasten ankom Auschwitz 11. juli. Sveits, Sverige og Vatikanet medvirket (dels på oppfordring fra USA og Storbritannia) til å legge press på Horthy, og BBC kringkastet kraftige advarsler 5, 6 og 11 juli. Det kan også ha vært utslagsgivende at ungarsk etterretning fanget opp en melding om at britisk og amerikanske styrker ville bombe Budapest spesielt jernbaneanlegg og etater involvert i deportasjonene. Nyheten om slutt på deportasjonene nådde London 18. juli der den ble offentliggjort. Ungarns provinser var praktisk talt tømte for jøder, mens i Budapest og omland var omkring 300 000.[157]

Romania

Progromen i Iaşi sommeren 1941 krevde over 13 000 liv og ble gjennomført rett etter invasjonen av Sovjetunionen. Bildet viser avlasting av lik fra et av «dødstogene» sendt fra Iaşi mot Călăraşi med flere tusen om bord hvorav om lag 1000 overlevde. Toget brukte 6-8 dager på 500 km.[158]

Bukovina og Bessarabia ble annektert av Sovjetunionen i 1939, og Ungarn overtok nordlige Transilvania og Dobrudsja ble overført til Bulgaria. Regimet kollapset og Ion Antonescu kom til makten. Antonescu oppnådde diktatorisk makt og dannet en fascistregjering med offiserer og folk fra Jerngarden. Landet hadde i 1930 760 000 jødiske borgere, vel 4 % av befolkningen, redusert til 342 000 etter avgivelse av territorier. Antonescu og hans jerngarde begynte terrorisering av jøde og beslagla eiendom og forretninger. I oktober 1940 ble jøders eiendom på landsbygda beslaglagt, deretter ble fabrikker, båter, boliger og annen eiendom beslaglagt. Antonescu innførte dessuten en lov som gjorde at jøder kunne settes til tvangsarbeid. Jerngarden drepte 21-23 januar 1941 drepte 127 jøder i București og plyndret eiendeler.[159]

Romania deltok i Tysklands angrep på Sovjetunionen i juni 1941. Rumenske og tyske styrker Bukovina, Bessarabia og Transnistria inkludert Odessa.[160] I Bessarabia var over 7 % av befolkningen jøder, mens majoritetsbefolkningen var overveiende rumensk. Jødene i Bessarabia ble utsatt for mer diskriminering enn jøder i andre deler av Romania for eksempel når det gjaldt yrkesvalg og utdanning. Antisemittisme var utbredt. Befolkningen i Transnistria var hovedsakelig etnisk ukrainsk i tillegg en del jøder, russere og rumenere.[32] I Bessarabia og nordre Bukovina ble 150 000 massakrert i juli og august 1941, samtidig ble eiendommer plyndret. De overlevende ble deportert til Transnistria i september og oktober.[161] De deporterte måtte til dels gå til fots i flere uker. Underveis ble mange plaget og banket opp av lokalbefolkning som sto oppstilt langs veien. I Transnistria var det vanligere at lokalbefolkningen hjalp kolonnen av deporterte med mat.[32] I løpet av vinteren mottok de deporterte noe nødhjelp fra jøder i det rumenske kjernelandet - nødhjelp som ikke ga tilstrekkelige forsyninger for de deporterte og de fastboende. I Transnistria ble jødene massakrert av SS-styrker, rumenske soldater, rumensk politi (gendarmerie) og lokale kollaboratører fra ukrainsk politi og frivillige etnisk tyske. Området de deporterte kom til var ikke klargjort til å hus mange tusen mennesker. Mangel på mat, rent vann og kloakk medvirket til tapstallene. I alt var tapstallene i Transnistria (årene 1941-1944)250 000 der omkring 130 000 var jøder som bodde der fra før.[161][162] Rumenske styrker oppfordret innbyggerne i Bessarabia, Bukovina og Transnistria til å angripe jødene. Befolkningen i Bessarabia var særlig ivrig i å banke opp, rane og drepe jødene, sammenlignet med befolkningen i Transnistria som begikk få overgrep.[32] Innbyggerne i området (hovedsakelig Moldova) medvirket eller var vitne til det som foregikk.[162] No tusen overlevende fra Bessarabia og Bukovina ble ikke deportert til Transnistria for å unngå mangel på håndverkere.[163] Jødene i det rumenske kjerneområdet (Regat) ble i hovedsak ikke rørt, forskningsresultater tyder på at den rumenske regjeringen var forberedt på aksjoner også mot disse. Holocaust i Romania ble i hovedsak utført av det rumenske regimet og store deler av myndighetenes apparat var involvert.[164] Jødene i Transilvania delte skjebne med de jødene i Ungarn der omkring tre fjerdedeler ble drept i krigens siste år.[165]

Hellas og Jugoslavia

Deportasjon av jødene i Ioánnina, Hellas, 25. mars 1944 til Auschwitz der de ble drept noen dager senere.

Etter Italias invasjon av Albania i oktober 1940 angrep Italia også Hellas som slo tilbake og tok en del av Albania. I april 1941 fikk den italienske hæren bistand av tyske styrker og tross britisk støtte ga greske styrker opp. Ved innledning til krigen var det 77 000 jøder i Hellas hvorav tre fjerdedeler bodde i Thessaloniki.[166] De fleste jødene i Hellas ble deportert til dødsleirene sommeren 1943, noen også sommeren 1944.[123] Transporten gikk med kuvogner på jernbanen via Serbia, Kroatia og Wien.[167]

Jugoslavia ble i mars 1941 tvunget til å samarbeide med aksemaktene og Tyskland invaderte 6. april etter et motrevolusjon, og landet gikk i oppløsning som stat. I 1941 var det 80 000 jøder i landet medregnet noen tusen flyktninger fra blant annet Italia. Jødene bodde særlig i hovedbyene Beograd, Zagreb og Sarajevo. Det var generelt lite antisemittisme i landet før krigen. Etter tysk press innførte myndighetene enkelte antijødiske lover.[166] Ustasja-regimet i Kroatia medvirket i massedrapene og innen våren 1943 var de fleste jødene i Kroatia drept. I Serbia ble jødene drept av tyske enheter blant annet med gassvogner i Sajmište konsentrasjonsleir. Adriaterhavskysten var kontrollert av Italia og der overlevde de fleste.[123] De italienske okkupasjonsmakten i Jugoslavia og Albania tok i mot jødiske flyktninger.[139] Opp til 2000 jødiske flyktninger kom til Albania der det bare var 200 jøder fra før. Alle overlevde krigen tross italiensk og tysk okkupasjon. I Kosovo ble halvparten av jødene drept.[168][169]

Omfanget av utryddelsen

Fra Franz Walter Stahleckers rapport til Heydrich 31. januar 1942. «Von der Einsatzgruppe A durchgeführte Judenexecutionen» i Baltikum og Hviterussland. Estland er markert som «jødefritt».

Et allment akseptert tall på jødiske drepte som følge av holocaust, er 6 millioner. Anslag utført av historikere varierer imidlertid fra 4,8 millioner til over 6 millioner. Men om en tar med de andre gruppene som var omfattet av massakrene, regnes 11 millioner for å være et pålitelig tall, skjønt enkelte estimater ligger på opp mot 26 millioner.[170] I tyskkontrollert område ble i gjennomsnitt to tredjedeler av jødene drept. Andelen drepte var høyest i Polen, Baltikum, Nederland, Jugoslavia, Hellas og protektoratet Böhmen-Mähren. Andelen overlevende var høyest (mer enn halvparten) i Danmark, Frankrike, Italia, Belgia, Luxembourg og Norge.[171] Andelen drepte i Nederland skiller seg tydelig ut fra andre vesteuropeiske land og er på høyde med Øst-Europa.[172] I Litauen ble 95 % av landets vel 200 000 jødisk borgere drept.[87][89] Fra selve Tyskland hadde omkring 300 000 av landets vel 500 000 jødiske borgere forlatt landet før krigen, ytterligere 13000 emigrerte til 1. oktober 1941 da utreiseforbud ble innført. I Østerrike var 185 000 jøder ved Anschluss, og 120 000 av disse hadde emigrert før krigen. En del av de tyske og østerrikske jødene hadde slått seg ned i Nederland, Belgia og Frankrike, og fra disse landene ble omkring 100 000 statsløse (trolig en stor del tyskere og østerrikere) jøder deportert. Omkring 9000 av de vel 60 000 jødene i Østerrike overlevde.[173]

Land Andel drepte[171]
Danmark 8 %A
Italia 25 %
Norge 42 %
Belgia 43 %
Ungarn 69 %
Sovjetunionen 69 %
Tsjekkoslovakia 72 %
Nederland 73[138] - 76 %
Polen 78 %
Jugoslavia 79 %
Hellas 81 %
Litauen 95 %[87][89]
Latvia 98 %[109][110]

A)Andre kilder oppgir 1 %.[142][143]

I det største utryddelsesanlegget, Auschwitz-Birkenau, ble anslagsvis 1 100 000–1 500 000 mennesker myrdet, derav en million jøder. Det har vist seg umulig å beregne antall drepte eksakt, fordi mange ble sendt direkte i gasskamrene uten å være registrert.

Offre Døde Kilde
Jøder 5,93 millioner [174]
Russiske krigsfanger 2-3 millioner [175]
Etniske polakker 1,8-2 millioner [176]
Utviklingshemmede 270 000 [177]
Sigøynere 90 000–200 000 [175]
Frimurere 80 000–200 000 [178]
Slovenere 20 000–25 000 [179]
Homoseksuelle 5 000–15 000 [180]
Jehovas vitner 2 500–5 000 [181]
Spanske republikanere 7 000 [182]

Antall døde jøder ifølge boken Dimensionen des Völkermordes av Wolfgang Benz[trenger referanse]:

  • Albania: 600 (andre kilder oppgir at alle overlevde[168])
  • Bulgaria: 11 000
  • Danmark: 161
  • Frankrike og Belgia: 32 000
  • Hellas: 60 000
  • Italia: 7 600
  • Jugoslavia: 55 000–60 000
  • Luxemburg: 1 200
  • Tyskland: 165 000
  • Nederland: 102 000
  • Norge: 970 (HL-senteret oppgir 772 deporterte og 34 overlevende[183])
  • Polen: 2 700 000
  • Romania: 211 000
  • Sovjetunionen: 2 100 000–2 200 000
  • Tsjekkoslovakia: 143 000
  • Ungarn: 502 000
  • Østerrike: 65 000

Ansvar

Heinrich Himmler var den sentrale lederen for konsentrasjonsleirene og massedrap på jødene. Her under besøk i Mauthausen. Ernst Kaltenbrunner delvis skjult av Himmler.

Heinrich Himmler organiserte utryddelsen av jødene sammen med sin assistent Adolf Eichmann. Alan Bullock mener Hitler selv unnfanget ideen og at Himmler umulig kunne gjort dette på egen hånd uten Hitlers godkjenning. Dette var trolig et av temaene under de hemmelige samtalene under fire øyne mellom Hitler og Himmler. Det forekom at Martin Bormann, men ellers fikk ingen andre være tilstede og det finnes ingen notater fra samtalene.[184] Den tyske staten under nazistene var preget av konkurranse mellom ulike bastioner innenfor statsapparatet og var til en viss grad preget av «autoritært anarki» snarere enn den monolittisk «førerstaten» som nazistenes propaganda ga inntrykk av. Forskningen på området har beskrevet Hitler som en svak diktator hvis beslutninger i stor grad reflekterte kompromisser mellom maktsentra.[185]

Richard Breitman mener at Hitler hadde en gammel og fastspikret ide om folkemord på jødene, mens de konkrete strategiene og planen for massemord ble utviklet operativt. Nazistenes byråkrati visste ikke akkurat hvordan de skulle gå frem for å gjøre verden fri for jøder, men de europeiske jødene ble heller drept i et åndsfraværende øyeblikk, ifølge Breitman. Til forskjell fra Daniel Goldhagen konkluderte Breitman i 1998 med at dersom alle tyske politifolk var «villige bødler» (Goldhagens bok heter Hitler's Willing Executioners) ville det neppe vært påtrengende behov for å gå over til gasskammer som avlivingsmetode.[186]

Storbritannia hadde fra sommeren 1941 god kjennskap til folkemordet som pågikk. I desember 1942 fordømte de allierte offisielt folkemordet. USA etablerte et råd for krigsflyktninger som skulle bistå jøder med å unnslippe, for øvrig ble redning av jødene lavt prioritert.[56] Vatikanet ble informert senest sommeren 1942 om hva som foregikk.[84]

I den polske lokalbefolkningen var det allment kjent hva som foregikk i Auschwitz og de klaget blant annet over lukten av brennende lik. Ansatte i IG Farben og AEG visste også mye om hva som foregikk i leiren. IG Farben alene brukte 10 000 tvangsarbeidere fra Auschwitz.[187]

Storbritannia og de allierte

I løpet av 1942 ble det allment kjent at det foregikk deportasjoner og massedrap andre steder i Europa. «Endlösung» ble første gang omtalt i The Times 2. april 1942 etter en massakre på nederlandske jøder i Mauthausen, – massakren utløste en omfattende streik i det okkuperte Nederland.[188] Massedrapene i øst ble for alvor alminnelig kjent etter at den polske eksilregjeringen i juni 1942 publiserte en rapport som anslo tallet på drepte jøder til 700 000, BBC gjenga 2. juni hovedpunktene i rapportene. Den illegale avisen London-Nytt videreformidlet nyheten 27. juni 1942: «Over 700 000 er blitt myrdet av nazistene i Polen.»[189]

Jødeforfølgelsene ble omtalt av BBC og britiske aviser (som The Times, The Guardian og Daily Mail), der det sommeren 1942 ble meldt om én million massakrerte jøder. Det svenske utenriksdepartementet fikk høsten 1942 melding om fabrikklignende utryddelsesleirer i Polen, og den svenske konsulen i Stettin meldte 20. august 1942 at det foregikk massemord blant annet ved bruk av gass. En annen svensk diplomat formidlet personlige opplysninger fra SS-mannen Kurt Gerstein som selv hadde sett «likfabrikken i Belzec». Det svenske utenriksdepartementet hadde også informasjon om massakrer på jøder i Latvia.[190] Foreign Affairs skrev i juli 1942 om Hitlers omfattende folkeforflytninger i erobrede områder, herunder fordriving av jøder til «reservater», gettoer og konsentrasjonsleirer, og at 6,9 millioner jøder hadde kommet under tysk herredømme: «How many of these were killed by the war, by starvation or by organized Nazi terror,...., cannot be stated exactly.»[191] Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning skrev 13. oktober 1942 om «utrydningskrigen» mot jødene, og Eskilstuna Kurieren kommenterte også saken 21. oktober.[189]

Den polske eksilregjeringens rapport om masseutryddelsen av jøder i det tyskokkuperte Polen fra desember 1942 bygde på Jan Karskis undersøkelser om forholdene blant annet i konsentrasjonsleiren Belzec.

Fra sommeren 1941 ble radiomeldinger om massedrap fra tysk politi på østfronten til Berlin fanget opp av britisk etterretning og dekodet i Bletchley Park.[192][193] Britisk etterretning fanget 18. juli 1941 for første gang opp en melding som omhandlet massedrapene bak østfronten da Erich von dem Bach-Zelewski meldte til Himmler: «1150 jødiske plyndrere skutt og drept av politiet i gårsdagens rengjøringsaksjon i Slonim». Bach-Zelewski meldte 4. august at SS-kavaleriet slo ned motstand nord for Sporowski-sjøen og kavaleriet hadde på kvelden 3. august likvidert 3.274 partisaner og jødiske bolsjeviker. Han meldte så 7. august at ytterligere 3.600 var henrettet av kavaleriet slik at tallet nå var 7.819 for kavaleriet, og 30 000 til sammen i sitt område. En av kodeknekkerne noterte at Bach-Zelewski ønsket å gjøre mest mulig ut av tallene: «The tone of the message suggests that ... a definite decrease in the total population of Russia would be welcomed in high quarters and that the leaders of the three Sectors [of the Einsatzgruppn] stand somewhat in competition with each other on their 'scores'.»[61]

Britisk etterretning snappet opp over 10 000 tyske meldinger bare i siste halvår 1942 og de fleste ble dekodet.[186] Britenes statsminister Winston Churchill fikk regelmessig notater om drapene i de erobrede områdene i øst, med antall drepte. Churchill leste notatene nøye ringet rundt antall drepte. Offentlig snakket Churchill bare om drap på uskyldige og patrioter, han skal ha unnlatt å nevne jøder for ikke å gi Hitlers regime en propagandafordel. Churchill ønsket ikke å gjøre det hele til en krig for å redde jødene. Han kan også ha tonet ned jødenes situasjon av hensyn til britiske interesser i Midtøsten.[61][194] Bletchley Park dekodet 23. august en melding fra Jeckeln (sjef for SS og politi i sør) der det fremgikk at Jeckeln var travelt opptatt med å drepe jøder. Basert på meldingene fra østfronten holdt Churchill en radiotale der han understreket at hele distrikter i øst ble «exterminated» uten å nevne at ofrene stort sett var jøder.[61]

SitatScores of thousands – literally scores of thousands – of executions in cold blood are perpetrated by the German police troops upon the Soviet patriots who defend their native soil. Since the Mongol invasions of Europe, there has never been methodical, merciless butchery on such a scale or approaching such a scale. We are in the presence of a crime without a name.Sitat
– Churchills radiotale 24. august 1941[61]

Mange av meldingene om massakrer i øst ble ikke kryptert med Enigma og det var liten fare for at britene ville avsløre sine ferdigheter i å bryte tysk kode. Britisk etterretning fikk tidlig kjennskap til at vanlig politi, Orpo, og SS selv var hovedaktørene i massedrapene. Meldingene ble snappet opp fra Bach-Zelewski og Jeckeln, ikke fra Gruppenführer Hans Adolf Prützmann i nord - trolig fordi Prützmann brukte telefonlinje som var vanskeligere å avlytte enn radiomelding. Midt i september 1941 konkluderte etterretningen i Bletchley Park med at dokumentasjonen på systematisk massedrap av jøder var så omfattende («...the figures are no less conclusive as evidence of a policy of savage intimidation if not of ultimate extermination.») at det ikke lenger var nødvendig med særskilt rapporter om dette til Churchill: «The fact that the Police are killing all Jews that fall into their hands should by now be sufficiently appreciated. It is not therefore proposed to continue reporting these butcheries specially, unless so requested.»[61]

Jan Karski kom fra Polen til London i november 1942 og rapporterte om forholdene blant annet i konsentrasjonsleiren Belzec. Karski rømte fra sovjetisk krigsfangenskap og kartla hva som foregikk i det tyskokkuperte Polen. Karski snek seg inn i ghettoen i Warszawa. Han ble smuglet inn i Belzec, rømte fra Belzec og via Sveits og Spania til London i november 1942 der han rapporterte til de allierte.[195] Jerzey Bielecki rømte fra Auschwitz i mai 1942 med hjelp fra motstandsbevegelsen (Armia Krajowa) og ga viktig informasjon om forholdene i leiren.[196][197]

Richard Breitman konkluderte i 1998 med at britiske myndigheter hadde god informasjon om holocaust mens det pågikk og de fikk kjennskap til folkemordet relativt tidlig. Amerikanske myndigheter var ikke fullt så godt informert. På dette området delte britiske myndigheter mer etterretningsinformasjon med sovjetiske myndigheter enn med amerikanske. Feingold skriver at dette reiser spørsmål om hvorfor britiske myndigheter ikke advarte jøder om hvilken skjebne som ventet om de havnet i nazistenes hender. Informasjonen ble ikke brukt i rettsoppgjøret og i denazifisering av Tyskland etter krigen. Britisk etterretning satt på informasjon som ifølge Breitman viste at blant andre Kurte Daluege hadde en viktigere rolle en antatt. Breitman mener at britiske og amerikanske myndigheter av strategiske grunner ikke ønsket å fremstille krigen mot Hitler som en krig for å redde jødene, blant annet kunne dette svekke britisk stilling i Midtøsten. Britisk kringkasting informerte etter hvert om hva som foregikk bak østfrontene og dette nådde de flere millioner radioapparatene som var i bruk i Tyskland, noe som blant annet utløste Rosenstrasseprotesten. Trussler om rettsforfølgelse av de medvirkende til folkemordet bidro trolig til å forsinke deportasjon av de ungarske jødene.[186] Breitman mener Churchill burde ha sagt fra offentlig om at Tyskland forsøkte å utrydde Europas jøder, noe som var godt kjent av britisk myndigheter sommeren/høsten 1941.[61]

Mulig bombing av Auschwitz

Det har vært en omfattende akademisk diskusjon om Auschwitz og jernbanelinjen til leiren kunne ha vært bombet av de allierte for å stanse massemordet og deportasjonen. Den første forespørselen om å bombe Auschwitz kom i 1941 mens leiren fortsatt bare var en fange- og tvangsarbeiderleir. I desember 1940 fikk den polske eksilregjeringen de første meldingene om mishandling av fanger i en konsentrasjonsleir i Oświęcim. De beskrev leiren som den verste og mest inhumane, det var et under at fangene overlevde, og leiren hadde 20 000 fanger og ble stadig utvidet. Władysław Sikorski bønnfalt britiske myndigheter om å bombe leiren. Forslaget gikk blant annet ut på å bombe Gestapos ammunisjonslager og det strømførende piggtrådgjerdet slik at fangene kunne rømme i mørket. Vickers Wellington var i stand til å nå frem til Auschwitz med 500 kg bomber hver (under en fjerdedel av normal last) og RAF hadde polsk mannskap på mange av sine fly. Charles Portal, sjef for RAF, avslo ønsket blant annet fordi de straks skulle innlede bombing av Tysklands oljelager. Begrunnelsen til Sikorski la vekt på tekniske og taktiske vansker med å gjennomføre et vellykket bombetokt.[198]

I 1944 var de alliertes mulighet for vellykket bombing av Auschwitz helt endret. Fra flybaser i Italia var det bare 1000 km til målet og nye bombefly var tatt i bruk, blant annet Avro Lancaster med stor lastekapasitet og lang rekkevidde. Våren 1942 ble tyske baser i Danzig bombet med Lancaster fra England.[198] Sommeren 1944 presset jødiske organisasjoner på USA og Storbritannia for å bombe Auschwitz etter at den store deportasjonen fra Ungarn ble satt i gang i mai 1944. Jødiske ledere i Slovakia sendte 16. mai 1944 brev med en desperat appell til den amerikanske regjeringen om å bombe Auschwitz for å stanse eller forsinke gassingen av jøder fra Slovakia og Ungarn. De ba spesielt om at gasskamrene og jernbanelinjene måtte bombes. USAs War Refugee Board ba om områdebombing og ikke kirurgisk bombing fordi de som allerede var i Auschwitz var dødsdømte uansett, mens de fleste andre støttet presisjonsbombing tilsvarende bombingen av fengselet i Amiens («Operation Jericho») for å ødelegge gasskamrene og de allierte anså heller områdebombing som aktuelt. Churchill og Anthony Eden mente det var en god ide, men ble frarådet av militære rådgivere. Til omkring 1990 var det en bred kritikk av amerikanske og britiske ledere for at de hadde unnlatt å bombe Auschwitz for å stanse massemordet der. Kritikerne påpekte blant annet at de allierte hadde Monowitz (en underleir av Auschwitz 9 kilometer unna) og IG Farbens anlegg der, noe som skulle tyde på at vellykket bombing av Birkenau også var mulig. David S. Wyman mente antisemittisme var årsaken til at bombing ikke ble noe av, Bernard Wasserstein mener «byråkratisk likegyldighet» er den viktigste forklaringen. Martin Gilbert mente at de allierte vegret seg for å tro på de «utrolige» ryktene om folkemord. På 1990-tallet begynte forskerne å studere det tekniske og taktiske forutsetningene for en vellykket bombing: Richard Foregger mente at bombetokt var teoretisk mulig, men lite aktuelt på grunn av store tap av fly og mannskap, usikkerhet det lot seg gjøre å treffe gasskamrene og små utsikter til å redde de internerte. Andre har utdypet Foreggers analyse og pekt mangelen på presis etterretningsinformasjon og på faren for at mange internerte ville blitt drept av bombene. Joseph White mente at tyskerne kunne fortsatt drapene i samme tempo selv etter en vellykket bombing. Stuart Erdheim og Rondall Rice mente bombetokt kunne gjennomføres med gode utsikter til å stanse eller forsinke massedrapene i Auschwitz. Gasskamrene var vanskelige bombemål og sommeren 1944 var bare fire gasskamre i Auschwitz-Birkenau-komplekset i bruk, alle plassert helt vest i Birkenau (også kalt Auschwitz II). To andre gasskamre, ukjent for de allierte, var skjult i skogen. Det ene gasskammeret i den opprinnelige leiren (Auschwitz I) var ikke i bruk.[199]

De fire gasskamrene i Birkenau var relativt smale mål sett fra luften og var delvis under jorden, og bombing måtte derfor ha blitt utført i dagslys. Royal Air Force(RAF) bombet helst om natten, mens United States Army Air Forces (USAAF) bombet i dagslys. Auschwitz var 1000 km i luftlinje fra den allierte basen i Foggia, Italia, og innenfor rekkevidde for Consolidated B-24 Liberator men i ytterkanten av eskorteflyenes rekkevidde. Et anslag antyder at 135 bombefly med 1350 bomber på 250 kg hver trolig ville ha ødelagt halvparten av hvert gasskammer samtidig som brakker og tog med fanger også ville bli truffet. Rondall Rice mener at bombing kunne lykkes, men bare små feil i sikting ville ha sendt bombene midt inn i leiren i stedet for mot gasskammeret. Alternativ til slik tung bombing fra stor høyde var bombing fra lav høyde eller stupbombing for treffsikkerhet. Bombing fra lav høyde kunne utføres med RAFs Mosquito, men stor avstand og dagslys ville gjort operasjonen svært risikabel. Stupbombing kunne ha blitt utført med sovjetisk Petljakov Pe-2 som var kjent var sin presisjonsbombing på Østfronten og Sovjetunionen hadde hundrevis av disse utplassert i de nylig gjenerobrede områdene. I juli 1944 da bombing av Auschwitz ble diskutert sto den røde arme bare 160 km unna og leiren var innenfor rekkevidde av alle sovjetiske fly. Sovjetiske styrker hadde luftherredømme i øst med syv ganger så mange fly som Luftwaffe.[199]

Auschwitz var i 1944 innenfor rekkevidde av Petljakov Pe-2, et sovjetisk lett stupebombefly.

Det er usikkert om bombing kunne ha skjedd tidsnok til å redde mange liv. Vrba-Wetzler-rapporten, den viktigste etterretning om detaljene i Auschwitz, nådde London midt i juli, og den fullstendige versjonen med kart nådde Washington i november 1944. Det var da stort sett for sent å redde jødene fra Łódź og Ungarn. NKVD hadde andre kilder og fikk detaljer om Auschwitz i november 1943, og fortsatte å få motta etterretning i 1944. NKVDs informasjon ble sammenstilt til en rapport 31. august 1944.[199] Ungarske myndigheter stanset deportasjonene 8. juli og de siste togtransportene kom frem et par dager senere.[157]

Det er uklart om Sovjetunionen var villige til å bombe Auschwitz med sikte på å stanse eller bremse drapsmaskineriet. Det sovjetiske flyvåpenet var trolig mye bedre posisjonert enn USA og Storbritannia, og hadde rett utrustning, til å gjennomføre effektive bombetokt.[199]

I slutten av august 1944 appellerte ungarske jøder via den polske eksilregjeringen om snarest mulig allierte bombing av jernbanelinjer og -knutepunkter i Slovakia. Fra Ungarn ble det sommeren 1941 fraktet 12 000 jøder på slovakisk jernbanenett hver dag til Auschwitz. Forespørselen ble videresendt til Mediterranean Allied Air Forces (MAAF) og USAs 15th Expeditionary Mobility Task Force var enheten som var aktuell for et slikt oppdrag. MAAF begrunnet sitt avslag på forespørselen med bombing bare ville gi kortvarig forsinkelse i deportasjonene og at USAs 15th air force hadde viktigere oppdrag. USAs krigsdepartement hadde som prinsipp å ikke bruke ressurser på bombemål som var lite viktige for det overordnete målet om seier over Tyskland. Planleggerne i MAAF hadde trolig ikke særlig kjennskap til hva som foregikk i Auschwitz. De allierte prioriterte bombing av jernbaner av militærstrategisk betydning. Bombing av jernbaneanlegg til støtte for det slovakiske opprøret høsten 1944 viser at slike tokt var innenfor 15th air force' rekkevidde.[200]

Norge

Den norske NS-ledelsen visste godt hvilken skjebne som ventet jødene.[201] NS-lederne, spesielt Sverre Riisnæs, Jonas Lie og Axel Stang, hadde nær kontakt med ledende tyske politikere og tjenestemenn. Jonas Lie høsten 1941 med Einsatzgruppe D og var i Odessa da de massakrerte jødene i byen 23. oktober. Quisling og Riisnæs besøkte Ukraina i 1942, og da var de fleste jødene i området drept. Hans S. Jacobsen fikk i juni 1942 brev fra en bekjent i SD i Katowice-distriktet (som også omfattet Auschwitz) som skrev at der gjør man «kort prosess» med polakker og jøder. Norske frontkjempere, spesielt i SS-Division «Wiking», var vitner og medvirket trolig selv til massakrer i Sovjetunionen. Beretninger om dette ble også offentliggjort i NS-pressen.[202] Noen av de tyske soldatene hadde kjennskap til hva som ventet jøder som ble deportert, og uttalte at «det var best å ikke tenke på det», ellers ville tilværelsen bli uutholdelig..[203][204] Siegfried Wolfgang Fehmer i Gestapo kjente til at jødene skulle «likvideres i Tyskland».[205]

Et brev fra Finn Koren ved legasjonen i Bern (17. august 1942) ble lest av Trygve Lie og andre statsråder i London, og legasjonen i Bern sendte et nytt brev 23. september 1942.[206] Den norske eksilregjeringen i London fikk 1. desember 1942 kjennskap til at også de norske jødene var deportert. Utenriksdepartementet i London sendte samme dag telegram om saken til den norske legasjonen i Bern.[207] Motstandsbevegelsen og regjeringen i London så ikke beskyttelse av jødene som en prioritert oppgave, ifølge Michelet. Finn Koren ved den norske legasjonen i Sveits informerte i august 1942 Trygve Lie om meldinger om massemord ved gassing. 27. november 1942 ba World Jewish Congress om at radiosendingene fra London skulle inneholde appeller til Norge om å redde jødene. Utenriksminister Lie avslo et par dager senere: «Slike appeller er ikke nødvendige for å oppildne befolkningen til å gjøre sin humane plikt mot jødene i Norge.»[208][209]

Etterspill

Unge gutter med fangenummer fra Auschwitz tatovert ankommer Haifa med «Mataroa», juli 1945.

Omkring 20.000 jøder vendte tilbake til Tsjekkoslovakia sommeren 1945, litt over 10 % av den jødiske befolkningen fra før krigen. Deres eiendom var beslaglagt av nazistene. Jøder innvandret også fra Karpato-Ruthenia som Sovjetunionen hadde annektert. Jøder ble ikke tatt godt i mot Tsjekkoslovakia og andre østeuropeiske land etter krigen.[126] Mange av de overlevende jøder ønsket å forlate Europa. USA og Storbritannia tok i mot bare et lite antall. Mange tusen reiste til Palestina (mot Storbritannias ønske) og Israel da staten ble opprettet i 1948. Tyskland betalte erstatningsbeløp til Israel.[56]

Auschwitz er særlig godt kjent og dokumentert fordi det var både en arbeidsleir og en utryddelsesleir, og fordi det var relativt mange overlevende vesteuropeiske jøder. Bare to-tre overlevde Belzec der over 400.000 ble drept. Til sammen var det få overlevende fra Treblinka, Sobibor og Belzec. Overlevende og vitner som havnet bak jernteppet fikk ikke fortelle historien om holocaust som historien om massedrap på jødene. Vasilij Grossman kom til Treblinka med den Røde arme i september 1944, men Stalin insisterte på utryddelsen av jødene måtte fremstilles som en lidelse «borgere» gjennomgikk. Timothy Snyder skriver at det tyske regimet med vilje lot omkring 3 millioner sovjetiske krigsfanger dø av sult og sykdom. Ifølge Snyder har dette massemordet kommet i skyggen av holocaust, og uten holocaust ville det gått inn i historien som den største krigsforbrytelsen. Tyske styrker massakrerte dessuten omkring 350.000 hviterussere, og et litt mindre antall polske og jugoslaviske sivile.[3] I Auschwitz var det 6000 overlevende da de sovjetisk styrkene kom frem, i tillegg hadde hundretusen blitt flyttet vestover. I Auschwitz fantes store mengder bevis for ugjerningene, blant annet 836 255 kåper/kjoler og syv tonn menneskehår. Den røde arme frigjorde Majdanek i juli 1944 og tyskerne hadde bare ødelagt krematoriene slik at Majdanek er den best bevarte ved siden av Auschwitz. Mange av de kjente bildene skriver seg fra Buchenwald og Bergen-Belsen leirer som ikke primært var utryddelsesleirer og som ble grundig fotografert av britiske og amerikanske styrker.[56] Etter opprøret i Treblinka 2. august 1943 rømte et 200 og et titalls av disse overlevde og fortalte om forholdene i leiren.[210]

SitatDet var selvfølgelig en meget spesiell og grusom ordre. Likevel forekom det meg at begrunnelsen for utryddelsesprogrammet var riktig. Jeg tenkte ikke over det da det pågikk, jeg hadde mottatt en ordre og måtte utføre den. Om masseutryddelsen av jødene var nødvendig eller ikke, var ikke noe jeg kunne tillate meg å ha en oppfatning om.Sitat
– Rudolf Höß under rettsoppgjøret[56](s55)
Rudolf Höß var kommandant for Auschwitz. Han vitnet i Nürnberg, og ble deretter utlevert til Polen der han ble dømt. Han ble i 1947 hengt i Auschwitz - den leiren han selv hadde bygget opp.

Den amerikanske legen Leon Goldensohn intervjuet 19 tiltalte og 14 vitner i Nürnberg første halvår 1946. Intervjuene dokumenterer de tiltaltes strategier for å forsvare seg. De tiltalte forsøkte å opprettholde en fasade som uskyldige og forførte enkeltpersoner, og la opp til å gi inntrykk av Wehrmacht som «ren» og uten noen befatning med krigsforbrytelser.[211] Rudolf Höß forklarte at Himmler hadde fortalt ham tyskerne måtte utrydde jødene ellers kom jødene til å utrydde tyskerne, Höß anså det ikke som hans oppgave å be om ytterlige begrunnelse. Höß' kone syntes det var forferdelig. men slo seg til ro med Himmlers forklaring.[212] I rettsoppgjør brydde nazilederne seg lite om regimets forbrytelser. Hermann Göring mente jødene var for fremmede til å bli værende i Tyskland. Alfred Rosenberg sa at jødene «spyttet på tysk kultur». Joachim von Ribbentrop skyldte holocaust på jøder som trakk i trådene i USA. Walter Funk mente russerne gjorde mye verre ting da de inntok Pommern enn de tyskerne noen gang gjorde i Russland. Otto Ohlendorf innrømte at hans Einsatzgruppe hadde avlivet 90 000 jøder og insisterte på at de alliertes behandling av tyskerne var minst like ille som skytingen av de jødene.[213]


Forskning og dokumentasjon

Holocaust ble etter krigen fortrengt og ikke nevnt spesielt i tyske historiebøker. På 1960-1970-tallet vokste en ny generasjon tyskere opp og ble forferdet da de fikk kjennskap til hva foreldregenerasjonen hadde vært med på. Protestene mot det studentene anså som manglende oppgjør med fortiden medvirket til studentopprøret på slutten av 1960-tallet.[56] De første etterkrigsårene ble Wehrmacht fremstilt eller oppfattet som en «ren» institusjon som ikke var tilsmusset av nazistenes forbrytelser. Kritisk forskning fra 1960-årene av endret dette bildet vesentlig.[9]

Samantha Power, USAs FN-ambassadør, på besøk i Yad Vashem. David Silberklang til venstre.

Eichmann ble undersøkt av en mange israelske psykiatere før rettssaken i Jerusalem uten at noen av dem var i stand til å påvise noe unormalt. En psykiater påpekte at Eichmann tvert imot var svært normal og at han hadde et sunt forhold til sin familie. I forbindelse med rettssakene i Nürnberg ble seksten ledende nazister undersøkt av en psykiater og en psykolog. Blant annet ble de testet med Wechsler–Bellevue Intelligence Scale, Rorschach-testen og andre tester. Ingen av de 16 ble beskrevet som sadister, men Rudolf Hess og Joachim von Ribbentrop ble vurdert som svært forstyrrede personer. Hjalmir Schacht og Baldur von Schirach ble beskrevet som sunne og velintegrerte personer.[214] Arthur Seyss-Inquart oppnådde 141 i intelligenstesten, høyest av de testede, mot for eksempel Ernst Kaltenbrunner som skåret lavest (113) blant de som ble testet.[215]

Flere tusen «vanlige folk» deltok i systematisk massemord som pågikk over flere år. Forskningen har blant vært opptatt av å forklare hvordan og hvorfor gjerningsmennene lydige utførte drapsoppdraget ansikt til ansikt med forsvarsløse og uskyldige kvinner og barn. Stanley Milgram utførte sin studie av lydighet samtidig som rettsoppgjøret i Vest-Tyskland skiftet fokus fra individer til den kollektive atferden i grupper av vanlige politimenn. Saken mot Adolf Eichmann gjorde det tydelig at gjerningsmenn og bakmenn ikke nødvendigvis var sadistiske monstre eller psykologisk avvikende på andre måter. Hannah Arendt påpekte at Eichmann og mange andre ansvarlige og gjerningsmenn var påfallende normale. Milgram mente at organisert ondskap baserte seg på ansvar for handlingen og utførelsen var adskilt: Den som skjøt ved massegraven eller utløste Zyklon B i gasskammeret følte at han bare var en del av en stor prosess der andre satte målene, tok ansvar og bestemte hva som var moralsk forsvarlig. På 1960- og 1970-tallet var Holocaust-historikere lite interesserte i sosial psykologiske forklaringer som Milgram lanserte.[216]

Den sosialpsykologiske tilnærmingen ble særlig tatt opp av Christopher Browning i klassikeren Ordinary Men (1992). Browning studerte en bataljon på 500 vanlige tyske politifolk som drepte 35000 jøder (en stor del kvinner og barn) i løpet av ett år. Browning ble slått av hvor få som uttrykte moralske betenkeligheter ved drapene, mens noen var bekymret for moralen innad i bataljonen ved for eksempel å svikte sine kamerater dersom de avsto fra å delta i henrettelsene. Den nederlandske historikeren Dick de Mildt studerte som Browning flere hundre politimenn som ble stilt for retten i Vest-Tyskland på 1960-tallet og trakk samme konklusjon. Mildt konkluderte med at gjerningsmennene generelt ikke hadde og heller ikke trengte å hate ofrene eller å ha noen ideologisk overbevisning som begrunnet drapene. Mildt skrev også at gjerningsmennene vente seg til drap og vold som en daglig rutine. Politimennene returnerte til Tyskland og normal tilværelse der som om massedrapene aldri hadde skjedd. Få gjerningsmenn betraktet seg selv som forbrytere på flukt.[216]

Harald Welzer forsker på sosialpsykologien i det tredje riket og hos holocausts gjerningsmenn.

Den tyske sosialpsykologen Harald Welzer fremsatte en teori om at i visse situasjoner kunne det å stige ut av gruppen (avstå fra å delta i drap) være psykologisk/moralsk vanskeligere enn å delta i drap på uskyldige. Ifølge Welzer kunne handlinger (som i utgangspunktet var utenkelige) gjennom en serie opptrappinger bli vanskelig å la være. Welzers detaljerte studier av bataljon 45s første massakre begynte med at de kom til massegravene uten å vite hva som skulle skje: politifolkene nølte først men da kommandanten nøye hadde demonstrert fremgangsmåten ved å skyte et offer, fulgte de menige politifolkene etter; de menige fokuserte på prosedyren og ferdigheten i å skyte på en bestemt måte, de var opptatt av gjøre drapene korrekt snarere enn at det var drap de utførte. Welzer og historikeren Sönke Neitzel undersøkte lydopptak av samtaler mellom tyskere i alliert krigsfangenskap og i disse samtalene var «orden» noe som ble nevnt spesielt ofte. En politimann ble kvalm av drepingen han utførte, men ville ikke gå ut av linjen for å kaste opp fordi det ville skape uorden og forstyrre prosedyren. En kommandant beskrev en velorganisert masseskyting: Seks menn sto på kanten av en grop (24 meter lang og 3 meter bred) der ofrene ble lagt som sardiner i en boks, mens det var en kø på over en kilometer av flere som ventet på sin tur til å bli drept. I rettssaken mot Otto Moll understreket hans sjef i Auschwitz, Rudolf Höß, at Moll var dyktig til å holde orden: Ofrene kledde av seg på en ordentlig måte og likene ble fjernet ble på en ordentlig måte. Höß og andre la vekt på orden, funksjon og arbeidsdeling i leiren, noe som ifølge forskerne fordelte ansvaret for massemordet samtidig som det skapte forpliktelse til gjennomføring.[216]

Daniel Goldhagen trakk i boken Hitler's Willing Exectuioners (1996) motsatt konklusjon av Browning og Mildt: Goldhagen påpekte at politimennene hadde muligheten til å trekke seg fra skytingene, men bare en liten brøkdel gjorde det noe Goldhagen tolker som et ønske om å drepe jøder. Få historikere støttet Goldhagens hovedtese. Noen historikere mener det ikke er tilstrekkelig å studere lydighet i situasjonen (slik Browning gjorde), og mener at ideologi og kulturell betinging i det tredje riket spilte en viktig rolle for å viljen til å utføre massakrene.Jürgen Matthäus mener at uniformert personell var preget av ideologisk indoktrinering. Matthaus konkluderte med at massemord ble en daglig rutine støttet av en felles ideologi der det er vanskelig å påvise den enkeltes motivasjon.[216]

Den israelske historikeren Yaacov Lozowick trakk i tvil forestillingen om blant andre Adolf Eichmann som vanlige byråkrater uten spesiell motivasjon (en vanlig tolkning av Arendts verk). Basert på gjennomgang av arkivene fra Gestapos avdeling IV B4 (jødesaker), påpekte Lozowick at folk som Eichmann var ideologisk motivert og tok initiativ og arbeidet langt hardere enn det som var ventet. Lozowick kunne blant annet dokumentere at Hermann Görings kjente direktiv av 30. juli 1941 til Heydrich i RSHA opprinnelig var utformet av Eichmanns avdeling og sendt oppover kommandokjeden (til Göring) for godkjenning.[216]

Rettsoppgjør

Fra 1943 var de allierte bestemt på at lederne for aksemaktene skulle henrettes, men det var uavklart om det skulle skje summarisk eller etter rettssak. Sovjeterne og amerikanerne gikk etter hvert inn for rettsoppgjør særlig etter at den allierte krigsforbryterkommisjonen ble etablert og Moskvakonferansen (1943) ble avholdt 30. oktober 1943.[67] Churchill ville unngå rettssak mot topplederne i naziregimet fordi det ville bli politisert, han ville i stedet henrette dem summarisk. Amerikanerne ønsket et rettsoppgjør med regimet.[213]

Personer som ikke ble stilt for retten

Hilter og Goebbels begikk selvmord i april 1945. Himmler tok sitt eget liv i alliert fangenskap i mai 1945 før rettsoppgjøret. Heinrich Müller forsvant i Berlin 1. mai 1945. Richard Glücks antas død ved selvmord 10. mai 1945. Odilo Globočnik, leder for Aksjon Reinhard, tok sitt eget liv etter å ha blitt arrestert av britiske styrker 31. mai 1945. Theodor Eicke omkom på østfronten i 1943. Rolf Günther, Eichmanns nestkommanderende for jødesaker, tok sitt liv i amerikanske fangenskap august 1945. Richard Thomalla, som ledet oppbyggingen av utryddelsesleirene under Aktion Reinhard, ble tatt til fange av sovjetiske styrker i Tsjekkoslovakia og henrettet av NKVD i mai 1945.[217] Christian Wirth ble drept av jugoslaviske partisaner i mai 1944.[218]

Side fra rapport utarbeidet av SS-offiser Karl Jäger viser dato, sted og antall jøder avlivet (antall menn, kvinner og barn er angitt i hver sin kolonne). Dokument fra saken mot Hans Globke i DDR.

Josef Mengele rømte etter krigen til Argentina og deretter til Brasil. Mossad var på sporet av ham men prioriterte andre saker.[219][220]

Rettsprosesser

Rettsoppgjøret skjedde blant annet i form av Auschwitzprosessen, Majdanekprosessen, Nürnbergprosessen og Einsatzgruppenprosessen. Auschwitzprosessen foregikk i Krakow i regi av polske myndigheter og dels mot personer utlevert fra de allierte, blant andre Arthur Liebehenschel som var Rudolf Höß' etterfølger som kommandant. Höß ble dømt og henrettet i 1947 før de andre Auschwitz-sakene. Göring skulle henrettes i Nürnberg, men tok sitt eget liv kvelden før. Arthur Seyss-Inquart henrettet i Nürnberg i 1946. Hans Günther ble drept etter å ha bli tatt til fange av tsjekkiske partisaner 5. mai 1945. Hans Frank ble henrettet i Nürnberg i 1946.

Ernst Kaltenbrunner ble dømt til døden og hengt i Nürnberg. Kaltebrunner var den eneste blant de øverste ansvarlige for folkemordet i Nürnberg.[221] Evelyn Waugh noterte at blant de tiltalte i Nürnberg var Kaltenbrunner den eneste som fremsto som en forbryter.[129] Foruten Kaltenbrunner var lederne for SS og politi (HSSPF og SSPF) de øverste lederne som ble holdt ansvarlige i rettsoppgjøret. Henging var vanlig henrettelsesmetode, mens militære personer anså henging som æreløst og ønsket å bli henrettet ved skyting i følge militær tradisjon. Til oktober 1945 hadde 300 nazister blitt dømt og hengt i Polen.[67] Pohlprosessen omfattet Oswald Pohl og 17 andre offiserer fra SS-Wirtschafts- und Verwaltungshauptamt. Pohl og flere andre fikk dødsstraff, bare Pohl ble henrettet. Gustav Lombard ledet drap på 11 000jøder i Pripjatmyrene[43], han ble dømt til 25 års fengsel i Sovjetunionen og slapp fri i 1955. Arthur Greiser ble dømt av en polsk domstol og hengt i 1946.

I Latvia ble omkring 2000 latviere dømt av Sovjetiske myndigheter for krigsforbrytelser på tysk side. Etter 1991 har et titalls blitt rehabilitert av det nye regimet. Det var to latviske SS-divisjoner og omkring 100 000 latviere tjenestegjorde i tysk uniform.[222]

I 1991 begynte Litauen å rehabilitere enkelte litauere dømt som krigsforbrytere (blant annet ved medvirkning til massemord på jøder) av sovjetiske domstoler etter andre verdenskrig. Målet var dels å undergrave legitimiteten til det sovjetiske styret i Litauen etter andre verdenskrig.[223] Etter 1990 oppdaget amerikanske myndigheter flere titalls litauere i USA med bakgrunn som kollaboratører med nazistene. Etter amerikanske lov kunne de ikke straffeforfølges, i stedet ble statsborgerskapet inndratt og de måtte reise tilbake til Litauen. Litauiske myndigheter åpnet sak bare etter internasjonalt press, men det resulterte ikke i domfellelse. Folkemordsmuseet i Vilnius (litauisk: Genocido aukų muziejus, senere endret navn til museet for okkupasjon og frihetskamp) omfatter ofrene for sovjetisk okkupasjon, ikke ofrene for holocaust.[224]

Kurt Daluege, sjef for Ordnungspolizei til 1942, ble utlevert til Tsjekkoslovakia og dømt og henrettet der for sin forbrytelser i landet. Friedrich Jeckeln ble tatt til fange av Sovjetiske styrker, dømt og hengt i sentrum av Riga foran flere tusen tilskuere.[7] Jürgen Stroop ble dømt av et amerikansk militærtribunal i Dachau blant annet for drap på amerikanske krigsfanger. Han ble deretter utlevert til Polen, dømt for utslettelsen av Warszawagettoen og andre massedrap, og hengt i Warszawa i 1952. Heinz Roch tok sitt eget liv i Trondheim 10. mai 1945. Hans-Adolf Prützmann tok sitt eget liv i 21. mai 1945 i alliert arrest. Friedrich-Wilhelm Krüger tok sitt liv 10. mai 1945. Wilhelm Fuchs og August Meyszner, SS-ledere i Sovjetunionen og Jugoslavia, ble utlevert til Jugoslavia, dømt og hengt i Beograd - holocaust spilte en liten rolle i rettssaken.[67]

Da Whitney R. Harris forberedte saken mot Kaltenbrunner spurte han Otto Ohlendorf «Well, Ohlendorf, how many men, women, and children did you kill during that year [1941]?» og Ohlendorf svarte overraskende «90 000». Dette var det første konkrete beviset for Einsatzgruppenes bidrag til holocaust, og introduserte holocaust som et element i Nürnberg.[225]

Robert H. Jackson i sitt innledningsforedrag 21. november 1945 la til grunn at mellom 4,5 og 5,6 millioner jøder var drept:[226]

Sitat Of the 9,600,000 Jews who lived in Nazi-dominated Europe, 60 percent are authoritatively estimated to have perished. Five million seven hundred thousand Jews are missing from the countries in which they formerly lived, and over 4,500,000 cannot be accounted for by the normal death rate nor by immigration; nor are they included among the displaced persons.... I advert to [these figures] only to show their magnitude as evidence of a purpose and a knowledge common to all defendants, of an official plan rather than of a capri cious policy of some individual commander, and to show such a continuity of Jewish persecution from the rise of the Nazi conspiracy to its collapse as forbids us to believe that any person could be identified with any part of Nazi action without approving this most conspicuous item of its program.Sitat
– Robert H. Jackson i Nürnbergprosessen

Donald Bloxham mener at rettssakene i Nürnberg i lang tid ga verden et forvrengt bilde av utryddelsen av Europas jøder. Av juridiske grunner ble den nye tiltalen «forbrytelser mot menneskeheten» pakket inn i tradisjonelle tiltalepunkter om krigsforbrytelser og forbrytelser mot freden. Bloxham mener at holocaust på denne måten ble et underordnet punkt og bare en av flere forbrytelser begått av nazistene. I stedet for å konfrontere tyskerne med holocaust, begravde Nürnberg folkemordet «i krigens ruiner», ifølge Bloxham.[213]

Erich Koch var Reichskommissar (sivil administrator) for Reichskommissariat Ukraina. Han ble i Polen dømt til døden og satt i fengsel til han døde i 1986. Her til høyre sammen med Alfred Rosenberg. Rosenberg var nazistenes sjefsideolog og en av hovedmennene bak invasjonen av Sovjetunionen. Rosenberg ble dømt og hengt i Nürnberg.

Adolf Eichmann ble kidnappet fra sitt skjulested i Argentina og stilt for retten i Israel i 1961. Rettssaken ble en internasjonal begivenhet og ofrene for nazistenes utryddelsespolitikk var i sentrum i rettssalen. Frankrike fikk Klaus Barbie utlevert fra Bolivia og stilte ham for retten for deportasjon av over 800 jøder. Saken mot Barbie satte på dagsorden Frankrikes samarbeid med nazistene.[213]

Tyske domstoler

I 1963-1965 gjennomførte Vest-Tyskland sin egne Auschwitz-rettssaker i Frankfurt (også kalt Frankfurt-prosessen), trolig den viktigste i Tyskland etter krigen. Tysk lov krevde at både selve drapshandlingen og intensjon («blodtørst») måtte bevises for å dømme noen for mord. Tyske myndigheter la vekt på at nazister og deres medhjelpere skulle dømmes etter lover som gjaldt da forbrytelsene ble begått, i Tysklands tilfelle var det straffeloven av 1871. Mord måtte inngå i tiltalen fordi mindre alvorlige forbrytelser hadde en foreldelse på 10 år. Fordi personell i Auschwitz handlet i henhold til regler og ordrer som i seg selv var onde, måtte «blodtørst» bevises utover SS-standard. Uten slikt motiv ville de ikke være skyldige i mord, bare i medvirkning. Det var flere og mer pålitelige vitnemål i sakene mot lavere funksjonærer som beveget seg blant de internerte i Auschwitz. For eksempel ble Robert Mulka (Höß' adjutant og del av toppledelsen for Auschwitz) bare dømt for medvirkning til 3000 drap og fikk 14 års fengsel, mens Unterscharführer (korporal) Josef Klehr som moret seg med å drepe pasienter med fenol ble dømt for 475 mord og satt i fengsel resten av livet. Klehr ble et monster som tyskere flest kunne distansere seg fra.[213] Johan Vogt bemerket at mange av funksjonærene fra Auschwitz tiltalt i Frankfurt fremsto som skikkelige og «brave» borgere som var overrasket over at de ble trukket for retten: «Vi alle gjorde intet annet enn vår plikt, selv om det ofte falt oss tungt og selv om det gjorde oss fortvilt.»[227]

Erwin Lambert utformet gasskamrene i Sobibor og Treblinka.[228][229] Han ble dømt til fire års fengsel i Treblinkaprosessen på 1960-tallet.[218] Richard Baer gikk etter krigen i skjul under annet navn, og ble avslørt i 1960 - han døde av hjertestans i vesttysk varetekt.[230]

SS-offiseren Karl Wolff var stabssjef ved SS hovedkontor, adjutant for Himmler og lenge ansett som «nummer 2» i SS. I siste del av krigen var HSSPF (SS- og politisjef) for Italia og delte makten der med Albert Kesselring. Av de overlevende hadde bare Kaltenbrunner høyere rang innenfor SS. Han unngikk rettssak i Nürnberg (og opptrådte der bare som vitne), trolig fordi han i forhandlinger med Allen Dulles sørget for tysk kapitulasjon i Nord-Italia våren 1945 («Operation Sunrise»). Wolff kjente godt til utryddelsen av jødene i øst blant annet fra inspeksjonsturer sammen med Himmler, noe som kom frem da han vitnet i saken mot Oswald Pohl. Han ble tiltalt i Vest-Tyskland i 1964 etter Eichmann-saken og der kom det frem at han organiserte jernbanetransport til Treblinka. Han ble dømt til 15 års fengsel og slapp ut etter fem.[187][231]

Josef Blösche, soldaten på det kjente bildet fra Warszawagettoen, ble avslørt, dømt og henrettet i DDR i 1969.[232] For DDR var saken mot Blösche en antifascistisk skueprosess. Blösche var en få svært som ble stilt for retten for deltakelse i dødsskvadronene bak østfronten.[233]

I 2016 ble Oskar Gröning (da 94 år gammel) dømt til fire års fengsel for medvirkning til drap på 300 000 mennesker, de fleste ungarske jøder, i Auschwitz.[234].[235] For retten var det vesentlig at Gröning hadde vært til stede ved sortering av jøder på perrongen i Auschwitz og dermed hadde medvirket til drapene, eller om han kun var bokholder (i tysk presse ble han omtalt som «bokholderen fra Auschwitz»).[236] Dommen skapte rettshistorie ved at den også medhjelpere til holocaust ble dømt. Tidligere ble John Demjanjuk dømt, men dommen ble ikke rettskraftig fordi Demjanjuk døde før ankebehandlingen.[237]

Den tidligere SS-mannen Reinhold Hanning ble i 2016 dømt til 5 års fengsel for medvirkning til 170 000. Han ba om unnskyldning for det som hadde skjedd, men erkjent ikke straffeskyld. Dommen ble anket og Hanning døde før ankesaken var gjennomført.[238][239]

Norge

I det norske rettsoppgjøret etter krigens slutt var Vidkun Quisling den eneste nordmann som ble tiltalt for medvirkning til drap.[240] Oppgjøret omhandlet bare hendelser i Norge og for eksempel frontkjempernes handlinger i andre land ble ikke berørt.[241] Andre ble tiltalt bare for medvirkning til deportasjonene. Wilhelm Wagner var den eneste som ble funnet skyldig i forsettlig medvirkning til drap.[242] De norske jødene ble internert og arrestert av norsk politi og ingen norske politifolk ble dømt for dette. Knut Rød i statspolitiet var ansvarlig for aksjonen mot jødene i Oslo og Aker. I saken mot Rød var det ikke tvil om de fakta han var tiltalt for. Han ble frifunnet basert på en samlet vurdering av Røds innsats, fordi han samtidig – som han var i statspolitiet – hjalp motstandsbevegelsen.[243] Hellmuth Reinhard, Gestapo-sjef i Norge, ble på 1960-tallet av en tysk domstol funnet skyldig i deportasjonene fra Norge, men punktet var foreldet etter tysk strafferett.[244]

Minnesmerker

Holocaust-minnesmerket i sentrum av Berlin, åpnet 2005.

Yad Vashem er Israels offisielle minnesmerke for de jøder som ble drept under holocaust og ble etablert i 1953. Navnet er fra Jesaja, 56. kapittel, 5. vers: «Dem vil jeg i mitt hus og innenfor mine murer, gi «et minne og et navn» (Yad Vashem) som er bedre enn sønner og døtre. Et evig navn vil jeg gi dem, som ikke skal slettes ut.» Rettferdige blant nasjonene (engelsk: Righteous Among the Nations) er en ærebevisning for personer som satte seg selv i fare i forsøk på å hjelpe jødene under holocaust. Til 2018 var 26.973 personer oppført på listen, flest i Polen, Nederland, Frankrike og Ukraina.[245]

Minnesmerket over Europas myrdete jøder var ferdig i 2005 og dekker 19 dekar i sentrum av Berlin. Den internasjonale holocaustdagen ble av FN fastsatt til 27. januar, dagen da sovjetiske styrker frigjorde Auschwitz. I Tyskland ble Holocaustdagen etablert 10 år tidligere ved en proklamasjon av president Roman Herzog.

På bakgrunn av Skarpnesutvalget kartlegging hva som skjedde med jødenes eiendeler i Norge under den annen verdenskrig og oppgjøret etter krigen, bevilget Stortinget 250 millioner kroner til å ivareta jødisk kultur og tradisjon, og til Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter. .[246][247]

Se også

Referanser

  1. ^ Nazismens ofre: sigøynere Arkivert 1. september 2007 hos Wayback Machine.
  2. ^ Rozett & Spector (2013) s. 45-47
  3. ^ a b c d Snyder, Timothy (16. juli 2009). «Holocaust: The Ignored Reality». The New York Review of Books (engelsk). Besøkt 8. august 2018. 
  4. ^ Robert Gellatny: Lenin, Stalin og Hitler(s. 470), forlaget Cappelen Damm, Oslo 2008, ISBN 978-82-04-12821-8
  5. ^ a b c d e f g h i j k l m n o Matthäus, J. (2004). Operation Barbarossa and the onset of the Holocaust, June-December 1941. I Christopher R. Browning: The Origins of the Final Solution: The Evolution of Nazi Jewish Policy, University of Nebraska Press, Lincolcn 244-308.
  6. ^ a b Klee, E., Dressen, W., & Riess, V. (Eds.). (1991). "The Good Old Days": The Holocaust as Seen by Its Perpetrators and Bystanders. Konecky & Konecky. Forord ved Hugh Trevor-Roper. (opprinnelig publisert på tysk av S. Fischer Verlag Gmbh)
  7. ^ a b c d e Bennett, G. H. (2011). Exploring the World of the Second and Third Tier Men in the Holocaust: The Interrogation of Friedrich Jeckeln: Engineer and Executioner. Liverpool Law Review, 32(1), 1.
  8. ^ a b c d e f g h Büchler, Y. R. (2003). “Unworthy Behavior”: The Case of SS Officer Max Täubner. Holocaust and Genocide Studies, 17(3), 409-429.
  9. ^ a b Shepherd, B. (2009). The clean Wehrmacht, the war of extermination, and beyond. The Historical Journal, 52(2), 455-473. «The two highest command bodies, the Army High Command (OKH) and Armed Forces High Command (OKW), and many higher-level field formations also, did not just follow the general directions for brutal action with which Hitler provided them; they also initiated brutal measures themselves. The result was a body of directives extensively implicating the Wehrmacht in the worst aspects of the Third Reich's prosecution of the Second World War: the mass death of Soviet prisoners of war; the use of security policy as a tool for escalating the emergence of the Final Solution across occupied Europe; the... »
  10. ^ The Century Dictionary and Cyclopedia, bind.4, s. 2859
  11. ^ Schama, Simon: A History of Britain, episode 3, 'Dynasty'; BBC DVD, 2000
  12. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 12. juni 2011. Besøkt 26. august 2011. 
  13. ^ Niewyk, Donald L. (2000). The Columbia Guide to the Holocaust. Columbia University Press. s. 45. 
  14. ^ «Åpning av utstillingen "Sigøynernes Holocaust"». www.hlsenteret.no (norsk). 5. juli 2011. Besøkt 30. august 2018. 
  15. ^ http://www.aftenposten.no/meninger/spaltister/rasmussen/article4136892.ece#.T9xLLbXUMXE
  16. ^ Alan Steinweis gir en gjennomgang av dette fenomenet, «The Holocaust and American Culture», publisert i journalen Holocaust and Genocide Studies, 2001.
  17. ^ «The Holocaust: Definition and Preliminary Discussion» Arkivert 5. juni 2011 hos Wayback Machine., Yad Vashem.
  18. ^ For et motsatt syn på den tilsynelatende krenkende meningen av ordet holocaust, se Petrie, Jon: «The Secular Word 'HOLOCAUST': Scholarly Myths, History, and Twentieth Century Meanings», Journal of Genocide Research Vol. 2, no. 1 (2000): 31-63. (nettversjon av artikkelen)
  19. ^ www.aftenposten.no Nye Holocaust-tall sjokkerer forskerne. Publisert 4. mars 2013. Besøkt 7. juli 2013.
  20. ^ hlsenteret.no Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter. Besøkt 7. juli 2013
  21. ^ www.aftenposten.no Romney håper på en bedre tur i Israel enn London. Publisert 29. juli 2012. Besøkt 7. juli 2013
  22. ^ snl.no Holocaust. Besøkt 7. juli 2013
  23. ^ Friedländer, Saul. Nazi Germany and the Jews: The Years of Extermination. London: HarperCollins. s. xxi. ISBN 0-06-019043-4. 
  24. ^ UMN.edu, "Boycotts", Center for Holocaust and Genocide Studies, University of Minnesota.
  25. ^ Bauer, Yehuda (1982): A History of the Holocaust
  26. ^ Hilberg, Raul (1961): The Destruction of the European Jews.
  27. ^ Dawidowicz, Lucy (1975): The War Against the Jews
  28. ^ Küng, Hans (1976): On Being a Christian, Doubleday, Garden City NY, s. 169.
  29. ^ Rozett & Spector (2013) s. 5-6
  30. ^ a b c Rozett & Spector (2013) s. 6-7
  31. ^ a b Arad, Y. (2009). The Holocaust in the Soviet Union. University of Nebraska Press.
  32. ^ a b c d e f Dumitru, D., & Johnson, C. (2011). Constructing interethnic conflict and cooperation: Why some people harmed Jews and others helped them during the Holocaust in Romania. World Politics, 63(1), 1-42.
  33. ^ a b c d e Rozett & Spector (2013) s. 16-17
  34. ^ a b c Rozett & Spector (2013) s. 14-15
  35. ^ a b Rozett & Spector (2013) s. 48
  36. ^ Hell, Josef (1922): «Aufzeichnung», ZS 640, p. 5, Institut für Zeitgeschichte, sitert i Fleming, Gerald (1984): Hitler and the Final Solution. Berkeley: University of California Press, s. 17; også sitert i «Joseph Hell on Adolf Hitler» Arkivert 26. februar 2012 hos Wayback Machine., The Einsatzgruppen.
  37. ^ a b Knutsen, Anund Haenlein (1997): Veien til Auschwitz - hvor krokete var den?. Hovedoppgave, Universitetet i Oslo, Institutt for statsvitenskap.
  38. ^ Skjønsberg, Harald: Norsk politikk overfor jødiske flyktninger 1933-1940. Arbeiderhistorie, årbok utgitt av Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek, Oslo, 1987.
  39. ^ Hetland (2012) s. 8-9, 11.
  40. ^ a b c Höhne, Heinz: Der Orden unter dem Totenkopf. Die Geschichte des SS. München: Bertelsmann, 1967.
  41. ^ Rozett & Spector (2013) s. 42-43
  42. ^ Rozett & Spector (2013) s. 48-49
  43. ^ a b c d e f g h i j k Matthäus, J. (2007). Controlled escalation: Himmler's men in the summer of 1941 and the Holocaust in the occupied Soviet Territories. Holocaust and Genocide Studies, 21(2), 218-242.
  44. ^ Berenbaum, Michael. The World Must Know", United States Holocaust Museum, 2006, s. 103.
  45. ^ Berenbaum, Michael: The World Must Know", United States Holocaust Museum, 2006, s. 104.
  46. ^ a b Friedländer, Saul (2007). Nazi Germany and the Jews: The Years of Extermination. London: HarperCollins. s. xxi. ISBN 0-06-019043-4. 
  47. ^ Bauer, Yehuda (2002). Rethinking the Holocaust. New Haven, Conn: Yale University Press. s. 48. ISBN 0-300-09300-4. 
  48. ^ Maier, Charles (1988): The Unmasterable Past, Cambridge: Harvard University Press, ss. 53
  49. ^ Holocaust Map of Concentration and Death Camps
  50. ^ Dear, Ian (2001). The Oxford companion to World War II. Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-860446-7. 
  51. ^ Bauer, Yehuda (2002): Rethinking the Holocaust New Haven: Yale UP, s. 49. For en god oppsummering av dette, se Yehuda Bauers «Address to the Bundestag».
  52. ^ Bauer, Yehuda (2002). Rethinking the Holocaust. New Haven, Conn: Yale University Press. s. 49. ISBN 0-300-09300-4. 
  53. ^ a b Harran, Marilyn J. (2000). The Holocaust Chronicles: A History in Words and Pictures. Lincolnwood, Illinois: Publications International. s. 384. ISBN 0-7853-2963-3.  Full text
  54. ^ Müller-Hill, Benno (1998). Muderous science: elimination by scientific selection of Jews, Gypsies, and others in Germany, 1933–1945. Plainview, N.Y: Cold Spring Harbor Laboratory Press. s. 22. ISBN 0-87969-531-5. 
  55. ^ a b Berenbaum, Michael (1993). The world must know: The history of the Holocaust as told in the United States Holocaust Memorial Museum. Boston: Little, Brown. s. 194–5. ISBN 0-316-09134-0. 
  56. ^ a b c d e f g h i j Grant, R.G. (1999). Holocaust. Oslo: Libretto forl. ISBN 8278880521 Sjekk |isbn=-verdien: checksum (hjelp). 
  57. ^ https://www.ushmm.org/wlc/en/article.php?ModuleId=10007112
  58. ^ Spector, S. (1990). Aktion 1005—Effacing the Murder of Millions. Holocaust and Genocide Studies, 5(2), 157-173.
  59. ^ Breitman, Richard (1996): Secrecy and th final solution. Chapter 5 i Ardbre, R. (1996). New Perspectives on the Holocaust. New York University Press.
  60. ^ a b Rozett & Spector (2013) s. 8-10
  61. ^ a b c d e f g h Smith, M. (2004). Bletchley Park and the Holocaust. Intelligence & National Security, 19(2), 262-274.
  62. ^ Browning, C. R. Ordinary Men (1992): Reserve Police Battalion 101 and the Final Solution in Poland (New York, Penguin).
  63. ^ Hinton, A. (1998). Why did the Nazis kill?: Anthropology, genocide and the Goldhagen controversy. Anthropology Today, 14(5), 9-15.
  64. ^ Shapiro, Susan (2. august 1992). «IN SHORT: NONFICTION». New York Times (engelsk). Besøkt 18. august 2018. 
  65. ^ a b c Fischel, J. (1998). The Holocaust. Greenwood Publishing Group.
  66. ^ a b Schneider, G. (1979). Journey into terror: story of the Riga Ghetto. Ardent Media.
  67. ^ a b c d Patin, N. (2018). Atoning for the Murder of Millions? The Execution of High-Ranking Nazis after the Second World War. Journal of Genocide Research, 20(2), 247-260.
  68. ^ Rhodes, R. (2007). Masters of death: The SS-Einsatzgruppen and the invention of the Holocaust. Random House/Knopf Doubleday, New York, s.186-187.
  69. ^ Safrian, H. (2000). Expediting Expropriation and Expulsion: The Impact of the “Vienna Model” on Anti-Jewish Policies in Nazi Germany, 1938. Holocaust and Genocide Studies, 14(3), 390-414.
  70. ^ Niewyk, D. L., & Nicosia, F. R. (2003). The Columbia guide to the Holocaust. Columbia University Press.
  71. ^ Offenberger, I. F. (2017). The Jews of Nazi Vienna, 1938-1945: Rescue and Destruction. Springer.
  72. ^ Helmreich, W. (2017). The Third Reich and the Palestine Question. Routledge.
  73. ^ Vogt (1966)
  74. ^ Torm, Axel (1945). Jødene under krigen. Oslo: Den norske Israelsmisjon. 
  75. ^ a b Snyder, T. (2012). The causes of the Holocaust. Contemporary European History, 21(2), 149-168. «Physical extermination was already German policy well before Auschwitz became the extermination facility with which we are familiar. Whether or not there was a camp at Auschwitz the Holocaust would have happened; indeed most of it happened before the major gas chambers at Birkenau were even on line; the same cannot be said about the German invasions of Poland and the Soviet Union – without these, the Holocaust is inconceivable.»
  76. ^ Huener, J. (2014). Nazi Kirchenpolitik and Polish Catholicism in the Reichsgau Wartheland, 1939–1941. Central European History, 47(1), 105-137.
  77. ^ Snyder, T. (2009). The historical reality of Eastern Europe. East European Politics and Societies, 23(1), 7-12.
  78. ^ Winstone, M. (2014). The Dark Heart of Hitler's Europe: Nazi Rule in Poland Under the General Government. IB Tauris.
  79. ^ a b Rozett & Spector (2013) s. 46-48
  80. ^ Zalc, C., & Bruttmann, T. (Eds.). (2016). Microhistories of the Holocaust (Vol. 24). Berghahn Books.
  81. ^ Kalfus, R. (1990). Euphemisms of death: interpreting a primary source document on the Holocaust. The History Teacher, 23(2), 87-93. Oversatt fra engelsk: «This winter there is a danger that not all the Jews can be fed anymore. One should weigh honestly, if the most humane solution might not be to finish off those of the Jews who are not employable by means of some quick working device. At any rate, that would be more pleasant than to let them starve.»
  82. ^ Hilberg, Raul: The Destruction of the European Jews. New York: Holmes & Meier, 1985, tre bind.
  83. ^ a b Bruland (2008) s.16.
  84. ^ a b Vogt (1966) s. 47.
  85. ^ Kwiet, K. (1998). Rehearsing for murder: The beginning of the Final Solution in Lithuania in June 1941. Holocaust and Genocide Studies, 12(1), 3-26. «When the Nazis launched their assault on the Soviet Union in June 1941, they targeted Jews and communists in the Lithuanian border villages for immediate liquidation. The Germans carried out the mass executions, disguised as cleansing operations (Sduberungsaktionen) and retaliatory actions (Strafaktionen), smoothly and without any interference, thus signaling the beginning of the "Final Solution."»
  86. ^ Schoeps, K. H. (2008). Holocaust and Resistance in Vilnius: Rescuers in" Wehrmacht" Uniforms. German Studies Review, 31(3):489-512.
  87. ^ a b c d e f g h i j k Kwiet, K. (1998). Rehearsing for murder: The beginning of the Final Solution in Lithuania in June 1941. Holocaust and Genocide Studies, 12(1), 3-26.
  88. ^ a b Rozett & Spector (2013) s. 49
  89. ^ a b c Donskis, Leonidas. The vanished world of Lithuanian Jews. Vol. 1. Rodopi, 2004.
  90. ^ a b c d e f g h MacQueen, M. (1998). The context of mass destruction: Agents and prerequisites of the Holocaust in Lithuania. Holocaust and Genocide Studies, 12(1), 27-48.
  91. ^ Kwiet, K. (1998). Rehearsing for murder: The beginning of the Final Solution in Lithuania in June 1941. Holocaust and Genocide Studies, 12(1), 3-26. «..., mass executions, referred to by Raul Hilberg as the "practice of open-air shooting," remained the dominant pattern of organized murder in the conquered territories of the Soviet Union, even after the deployment of gassing installations in occupied Poland.»
  92. ^ Sørlie, Sigurd: Solkors og hakekors. Nordmenn i Waffen-SS 1941-1945. Dreyers forlag, 2015.
  93. ^ «Regjeringen vil vite sannheten om jødeutryddelsen», Aftenposten, 10. november 2004, s. 2.
  94. ^ Himka, J. P. (2011). The Lviv Pogrom of 1941: The Germans, Ukrainian Nationalists, and the Carnival Crowd. Canadian Slavonic Papers, 53(2-4), 209-243.
  95. ^ https://www.ushmm.org/wlc/en/media_fi.php?ModuleId=10005183&MediaId=207
  96. ^ Piekalkiewicz, Janusz (1987). Den annen verdenskrig. Oslo: P. Asschenfeldts bokklubb. ISBN 8240105432. 
  97. ^ Piekalkiewicz (1988) s. 59
  98. ^ Norsk krigsleksikon 1940-45. Oslo: Cappelen. 1995. ISBN 8252525490. 
  99. ^ Porat, Dina (2002). «The Holocaust in Lithuania: Some Unique Aspects». I David Cesarani. The Final Solution: Origins and Implementation. Routledge. s. 159–166. ISBN 0-415-15232-1. 
  100. ^ MacQueen, Michael (1998). «Nazi Policy towards the Jews in Reichskommissariat Ostland, June–December 1941». I Zvi Y. Gitelman. Bitter Legacy: Confronting the Holocaust in the USSR. Indiana University Press. s. 97. ISBN 0-253-33359-8. 
  101. ^ Bubnys, A. (2004). The Holocaust in Lithuania: An outline of the major stages and their results. NIKŽENTAITIS, Alvydas; SCHREINER, Stefan; STALIUNAS, Darius. The vanished world of Lithuanian Jews. Amsterdam: Rodopi, 205-222.
  102. ^ «Europas mørkeste og glemte sted – Den ukjente nazi-massakren». VG (norsk). 26. august 2018. Besøkt 26. august 2018. 
  103. ^ Winston, V. H. (2010). [ https://doi.org/10.2747/1539-7216.51.3.402 Laimonas Briedis. Vilnius: City of Strangers]. Eurasian Geography and Economics, 51(3), 402-406.
  104. ^ Vice, S. (2018). Beyond words’: representing the ‘Holocaust by bullets. Holocaust Studies, 1-13.
  105. ^ https://www.newsweek.com/wwii-tunnel-unearths-story-lithuania-jews-487936
  106. ^ https://www.nytimes.com/2016/06/29/science/holocaust-ponar-tunnel-lithuania.html
  107. ^ Paul R. Bartrop and Michael Dickerman (2017): The Holocaust: an encyclopedia and document collection ABC-CLIO, 4 volumes ISBN 9781440840838
  108. ^ Voren, Robert van (2011). Undigested past: the Holocaust in Lithuania (Vol. 31). Rodopi.
  109. ^ a b c d e f Anders, E., & Dubrovskis, J. (2003). Who died in the Holocaust? Recovering names from official records. Holocaust and Genocide Studies, 17(1), 114-138.
  110. ^ a b c d e f g h i Misco, T. (2009). Teaching the Holocaust through case study. The Social Studies, 100(1), 14-22.
  111. ^ Rozett & Spector (2013) s. 13
  112. ^ a b c Hamot, G. E., Lindquist, D. H., & Misco, T. J. (2007). Breaking Historical Silence through Cross–Cultural Collaboration: Latvian Curriculum Writers and United States Holocaust Memorial Museum Fellows. Educational Studies, 42(2), 155-173.
  113. ^ a b Rozett & Spector (2013) s. 50
  114. ^ a b c Weiss-Wendt, A. (1998). The Soviet occupation of Estonia in 1940–41 and the Jews. Holocaust and Genocide Studies, 12(2), 308-325.
  115. ^ a b Stevick, E. D. (2010). Education policy as normative discourse and negotiated meanings: Engaging the Holocaust in Estonia. Prospects, 40(2), 239-256.
  116. ^ Stevick, E. D. (2007). The politics of the Holocaust in Estonia: Historical memory and social divisions in Estonian education. Stevick & BAU Levinson (Eds.), Reimagining civic education: How diverse societies form democratic citizens, 217-244. Rowman & Littlefield.
  117. ^ Gerlach, C. (1997). Failure of Plans for an SS Extermination Camp in Mogilev, Belorussia. Holocaust and Genocide Studies, 11(1), 60-78.
  118. ^ «(1935)». www.verfassungen.de. Arkivert fra originalen 5. mars 2016. Besøkt 19. mai 2016. 
  119. ^ Prauser, Steffen (red.) (2004). The expulsion of the "German" communities of Eastern Europe at the end of the second world war (working paper 2004/1). Firenze: European University Institute. 
  120. ^ Macklem, Patrick (2005). «Rybná 9, Praha 1: Restitution and Memory in International Human Rights Law.». European Journal of International Law (16 (1)): 1–23. 
  121. ^ «Jewish Museum Berlin: B. Fritta - Biography». www.jmberlin.de (engelsk). Jüdisches Museum Berlin. Besøkt 16. august 2018. 
  122. ^ Rozett & Spector (2013) s. 48, 54
  123. ^ a b c d Rozett & Spector (2013) s. 54
  124. ^ Ryback, Timothy W. «Dateline Sudetenland: Hostages to history». Foreign Policy (vinter 1996/1997, nr 105): 162–179.
  125. ^ Thum, Gregor (2010). «Ethnic Cleansing in Eastern Europe after 1945». Contemporary European History (vol 19, no 1): 75–81. 
  126. ^ a b Gerlach, David (2010). «Beyond expulsion. The emergence of unwanted elements in the postwar Czech borderlands, 1945-1950». East European Politics and Societies (Vol 24, nr 2): 269–293. 
  127. ^ Wingfield, N. M. (2000). The Politics of Memory: Constructing National Identity in the Czech Lands, 1945 to 1948. East European Politics and Societies, 14(2), 246-267.
  128. ^ Ulstein, Ragnar (1995). Jødar på flukt. Oslo: Samlaget. ISBN 8252145817. 
  129. ^ a b Black, P. R. (1983). Ernst Kaltenbrunner and the final solution. In Contemporary Views on the Holocaust (pp. 183-199). Springer, Dordrecht.
  130. ^ NOU 1997:22 Inndragning av jødisk eiendom i Norge under den 2. verdenskrig. (Skarpnesutvalget) Avgitt til Justis- og politidepartementet juni 1997.
  131. ^ Rozett & Spector (2013) s. 65-67
  132. ^ Blumenkranz, Bernhard (1972). Histoire des Juifs en France. Toulouse: Éditeur. OCLC 417454239
  133. ^ Yahil, Leni (1991). The Holocaust: The Fate of European Jewry, 1932–1945. Studies in Jewish History (Reprint (trans.) ed.). Oxford: Oxford University Press. s. 393. ISBN 0-19-504523-8.
  134. ^ Rozett & Spector (2013) s. 47
  135. ^ Rozett & Spector (2013) s. 66-67
  136. ^ «Diaries of Anne Frank | United Nations Educational, Scientific and Cultural Organization». www.unesco.org (engelsk). Besøkt 19. august 2018. 
  137. ^ Brodersen (1979) s. 66
  138. ^ a b c Croes, M. (2006). [doi:10.1093/hgs/dcl022 The Holocaust in the Netherlands and the rate of Jewish survival]. Holocaust and Genocide Studies, 20(3), 474-499.
  139. ^ a b Rozett & Spector (2013) s. 16
  140. ^ Rozett & Spector (2013) s. 66
  141. ^ Bruland (2008) s. 9.
  142. ^ a b c Søbye (1998) s.2.
  143. ^ a b c Hetland (2012) s. 31-32.
  144. ^ a b Vogt, Johan (1966). Det store brennoffer: jødenes skjebne under den annen verdenskrig. Oslo: Universitetsforl. s. 18-19. 
  145. ^ Bruland (2008).
  146. ^ Brodersen (1979) s. 68
  147. ^ Ulstein (1995) s. 247
  148. ^ Bruland (2008) s.12.
  149. ^ Johansen, Per Ole (2012). «Fortrengning av et nasjonalt traume». Årsskrift - Norsk politihistoriske selskap: 140–178. 
  150. ^ Vogt, Johan (1966). Det store brennoffer: jødenes skjebne under den annen verdenskrig. Oslo: Universitetsforl. s. 22. 
  151. ^ Black, J. (2016). The Holocaust: History and Memory. Indiana University Press.
  152. ^ Breitman, R. (2002). New Sources on the Holocaust in Italy. Holocaust and Genocide Studies, 16(3), 402-414.
  153. ^ Govrin, Y., & Shumacher, Y. (2014). Romania's Raoul Wallenberg: The Untold Story of Constantin Karadja. Israel Journal of Foreign Affairs, 8(3), 95-99.
  154. ^ https://www.yadvashem.org/righteous/stories/ulkumen.html
  155. ^ Rozett & Spector (2013) s. 14
  156. ^ Rozett & Spector (2013) s. 54
  157. ^ a b Levy, R. H. (1996). The Bombing of Auschwitz Revisited: A Critical Analysis. Holocaust and Genocide Studies, 10(3), 267-298.
  158. ^ Ioanid, R. (1993). The Holocaust in Romania: The Iasi Pogrom of June 1941. Contemporary European History, 2(2), 119-148.
  159. ^ Rozett & Spector (2013) s. 14-15
  160. ^ Rozett & Spector (2013) s. 14-15
  161. ^ a b Rozett & Spector (2013) s. 51
  162. ^ a b Solonari, V. (2002). From silence to justification?: Moldovan historians on the holocaust of bessarabian and transnistrian jews. Nationalities Papers, 30(3), 435-457. «Mass murder of local Jews accompanied the “liberation” of Bessarabia and Northern Bukovina in 1941 by Romanian and German troops. Most remaining Jews were incarcerated in ghettos and concentration camps and deported to Transnistria by the Romanian authorities, where about half of them died. In addition, the Romanians liquidated at least 130,000 Jews from Transnistria between 1941 and 1944, which brought the total number killed outright or dead through inhumane treatment to some 250,000. This makes Transnistria one of the worst sites of the Holocaust in Europe, and Romania’s contribution to this tragedy quite outstanding.»
  163. ^ https://www.dw.com/en/the-forgotten-holocaust-in-transnistria/a-17387303
  164. ^ Ancel, J. (2016). The history of the Holocaust in Romania. University of Nebraska Press.
  165. ^ Rozett & Spector (2013) s. 54, 62
  166. ^ a b Rozett & Spector (2013) s. 15
  167. ^ Rozett & Spector (2013) s. 64
  168. ^ a b Neufeld, J. C. (2015). Rescue in Albania during the Holocaust: A Case of Cultural Exceptionalism? CHGS conference proceedings, Clark University.
  169. ^ Löb, L. (2010). The Holocaust: Essays and Documents. East European Jewish Affairs, 40(2): 198-202.
  170. ^ Holocaust Arkivert 6. oktober 2008 hos Wayback Machine., HL-senteret.no
  171. ^ a b Seibel, W. (2002). The Strength of Perpetrators—The Holocaust in Western Europe, 1940–1944. Governance, 15(2), 211-240.
  172. ^ Blom, J. C. H. (1989). The persecution of the Jews in the Netherlands: A comparative Western European perspective. European History Quarterly, 19(3), 333-351.
  173. ^ Vogt, Johan (1966). Det store brennoffer: jødenes skjebne under den annen verdenskrig. Oslo: Universitetsforl. s. 23. 
  174. ^ Dawidowicz, Lucy (1986). The War Against the Jews. Bantam. s. 403. 
  175. ^ a b Berenbaum, Michael (2005). The World Must Know: The History of the Holocaust as Told in the United States Holocaust Memorial Museum. Johns Hopkins University Press. s. 125. ISBN 978-0801883583. 
  176. ^ Piotrowski, Tadeusz (1997). Poland's Holocaust: Ethnic Strife, Collaboration with Occupying Forces and Genocide in the Second Republic, 1918-1947. McFarland & Company. ISBN 978-0786403714. 
  177. ^ «Euthanasia – the ‘mercy killing’ of disabled people in Germany». Det danske senteret for holocaust og folkemord studier. 2002. Arkivert fra originalen 3. mars 2016. Besøkt 24.05.2015. 
  178. ^ Hodapp, Christopher (2005). Freemasons for Dummies. Indianapolis: Wiley Publishing Inc. s. 85. 
  179. ^ Contemporary History (Inštitut za novejšo zgodovino) from Ljubljana, Slovenia & Slovenian National Council. 2008. Besøkt: 24.05.2015. Url: http://www.ds-rs.si/sites/default/files/dokumenti/zbornik_zrtve_vojne_in_revolucije.pdf
  180. ^ Harran, Marilyn J. (2000). The Holocaust Chronicle. Publications International Ltd. s. 108. ISBN 978-0785329633. 
  181. ^ William L., Shulman (2000). A State of Terror: Germany 1933–1939. New York: Holocaust Resource Center and Archives. 
  182. ^ Pike, David Wingeate (2000). Spaniards in the Holocaust: Mauthausen, Horror on the Danube (Routledge/Canada Blanch Studies on Contemporary Spain). Routledge; 1 edition (August 30, 2000). ISBN 978-0415227803. 
  183. ^ http://www.hlsenteret.no/kunnskapsbasen/folkemord/folkemord-under-nazismen/holocaust/norge/deportasjonen-av-de-norske-jodene.html
  184. ^ Bullock (1957), s.504-505
  185. ^ Rozett & Spector (2013) s. 44
  186. ^ a b c Feingold, H. L. (2000). Official Secrets: What the Nazis Planned, What the British and Americans Knew. American Jewish History, 88(1), 133-135.
  187. ^ a b Laqueur, Walter (1991). Det ufattelige var sant. Oslo: Document. ISBN 8275190010. 
  188. ^ Harper (2015) s.111.
  189. ^ a b Hetland (2012), s.25.
  190. ^ Søbye, Espen: Kathe, alltid vært i Norge. Forlaget Oktober, 2003.
  191. ^ Wachenheim, H. (1942). Hitler's transfers of population in Eastern Europe. Foreign Affairs, 20(4), 705-718.
  192. ^ https://www.independent.co.uk/news/jews-massacred-in-holocaust-test-run-1262490.html
  193. ^ «Jews massacred in Holocaust test-run». The Independent. 20. mai 1997. «Transcripts raise doubts over how much Churchill knew of Nazi atrocities in the early years of the war.» 
  194. ^ Tilintetgjørelsen, NRK2, 19. september 2016, kl 22.30.
  195. ^ Ottosen, Kristian: I slik en natt - historien om deportasjonen av jøder fra Norge. Aschehoug, 1995.
  196. ^ Piekalkiewicz, Janusz (1987). Den annen verdenskrig. Oslo: P. Asschenfeldts bokklubb. ISBN 8240105432. 
  197. ^ «Hero prisoner who escaped Auschwitz with girlfriend by dressing as S.S. officer before reuniting four decades later dies aged 90». Mail Online. Besøkt 13. august 2018. 
  198. ^ a b Westermann, E. B. (2001). The Royal Air Force and the Bombing of Auschwitz: First Deliberations, January 1941. Holocaust and Genocide Studies, 15(1), 70-85.
  199. ^ a b c d Orbach, D., & Solonin, M. (2013). Calculated Indifference: The Soviet Union and Requests to Bomb Auschwitz. Holocaust and Genocide Studies, 27(1), 90-113.
  200. ^ Mahoney, K. A. (2011). An American operational response to a request to bomb rail lines to Auschwitz. Holocaust and Genocide Studies, 25(3), 438-446.
  201. ^ Hetland (2012) s.35.
  202. ^ Hetland (2012) s.18-22.
  203. ^ Mendelsohn (1987b) s. 308.
  204. ^ Hetland (2012) s. 10.
  205. ^ Bergfald (1978) s. 92
  206. ^ Harper (2015) s. 109.
  207. ^ «Jødar i tyske avlivingsleirar - Arkivverket». www.arkivverket.no. Besøkt 6. desember 2015. 
  208. ^ Michelet (2014) s. 223-224
  209. ^ Helgheim, Roald: «Det største norske sviket». Dag og Tid, 24. oktober 2014.
  210. ^ Steiner, Jean-Francois (1968). Opprøret i Treblinka. Cappelen. 
  211. ^ Neitzel, S. (2008): The Nuremberg Interviews: Conversations with the Defendants and Witnesses. Conducted by Leon Goldensohn. War in History, 15(2), 241-243.
  212. ^ Hegge, Per Egil: Hvordan nazi-lederne tenkt. Aftenposten, 11. Oktober 2004.
  213. ^ a b c d e Goda, N. J. (2006). Law, Memory, and History in the Trials of Nazis. The International History Review, 28(4), 798-806.
  214. ^ Goldberg, C. (2002). The mortal storm: righteousness and compassion in moral conflict. International Journal of Psychotherapy, 7(3), 265-278.
  215. ^ Zillmer, E. A., Archer, R. P., & Castino, R. (1989). Rorschach records of Nazi war criminals: A reanalysis using current scoring and interpretation practices. Journal of personality assessment, 53(1), 85-99.
  216. ^ a b c d e Overy, R. (2014). “Ordinary men,” extraordinary circumstances: Historians, social psychology, and the Holocaust. Journal of Social Issues, 70(3), 515-530.
  217. ^ Webb, C. (2016). The Belzec Death Camp: History, Biographies, Remembrance. Columbia University Press.
  218. ^ a b Webb, C. (2014). The Treblinka death camp: History, biographies, remembrance. Columbia University Press.
  219. ^ «Mossad-agent: Jeg lot Mengele gå». Dagbladet.no (norsk). 2. september 2008. Besøkt 12. august 2018. 
  220. ^ «Why Did Israel Let Mengele Go?». New York Times (engelsk). 6. september 2017. Besøkt 13. august 2018. 
  221. ^ Aronson, S. (2010). US Intelligence, the Holocaust, and the Nuremberg Trials: Seeking Accountability for Genocide and Cultural Plunder. 2 vols. International History Review, Vol. 32, No. 3, pp. 559-562
  222. ^ «Where Nazis are heroes». the Guardian (engelsk). 13. mars 2000. Besøkt 28. august 2018. 
  223. ^ Kinzer, Stephen (5. september 1991). «SOVIET TURMOIL; Lithuania Starts to Wipe Out Convictions for War Crimes». New York Times (engelsk). Besøkt 18. august 2018. 
  224. ^ CNN, By Paul Frysh, (3. juni 2010). «The Holocaust in Lithuania: One man's crusade to bring justice - CNN.com». CNN (engelsk). Besøkt 18. august 2018. 
  225. ^ Harris, W. R. (2007). A world of peace and justice under the rule of law: from Nuremberg to the International Criminal Court. Wash. U. Global Stud. L. Rev., 6, 689.
  226. ^ Seltzer, W. (1998). Population statistics, the Holocaust, and the Nuremberg trials. Population and Development Review, 511-552.
  227. ^ Vogt, Johan (1966). Det store brennoffer: jødenes skjebne under den annen verdenskrig. Oslo: Universitetsforl. s. 14. 
  228. ^ Friedlander, H. (2002). Step by step: The expansion of murder, 1939–1941. In The Holocaust (pp. 73-86), edited by Omer Bartov. Routledge.
  229. ^ Friedlander, H. (2002). Euthanasia and the final solution. In The Final Solution (pp. 61-71), edited by David Cesarani. Routledge.
  230. ^ Pendas, D. O. (2006). The Frankfurt Auschwitz Trial, 1963-1965: Genocide, History, and the Limits of the Law. Cambridge University Press.
  231. ^ Von Lingen, K. (2008). Conspiracy of Silence: How the “Old Boys” of American Intelligence Shielded SS General Karl Wolff from Prosecution. Holocaust and Genocide Studies, 22(1), 74-109.
  232. ^ «SS-mannen og den jødiske gutten». Dagbladet.no (norsk). 29. januar 2015. Besøkt 12. august 2018. 
  233. ^ https://www.nzz.ch/dein_freund_und_henker-1.10716414
  234. ^ «Auschwitz-Prozess: Gröning will bei Selektion von Juden nur ausgeholfen haben». Die Zeit (tysk). 22. april 2015. ISSN 0044-2070. Besøkt 17. juni 2017. 
  235. ^ «Bundesgerichtshof: Haftstrafe gegen Oskar Gröning ist rechtskräftig». Die Zeit (tysk). 28. november 2016. ISSN 0044-2070. Besøkt 18. juni 2017. 
  236. ^ «Nebenkläger im Auschwitz-Prozess: "Ich wusste, das ist das Ende meiner Familie" - SPIEGEL ONLINE». SPIEGEL ONLINE. 23.04.2015. Besøkt 5. juli 2017. 
  237. ^ «Beihilfe zum NS-Massenmord: BGH bestätigt Urteil gegen früheren SS-Mann Gröning - SPIEGEL ONLINE - Panorama». SPIEGEL ONLINE. 28.11.2016. Besøkt 5. juli 2017. 
  238. ^ Schulz, Benjamin (17. juni 2016). «Urteil im Auschwitz-Prozess: "Sie haben zugesehen, wie Menschen in Gaskammern ermordet wurden"». Spiegel Online. Besøkt 22. september 2018. 
  239. ^ «Prozess gegen Ex-SS-Wachmann - "Ich schäme mich dafür"». Deutschlandfunk (tysk). 29. april 2016. Besøkt 22. september 2018. 
  240. ^ Harper, Christopher (20. november 2011). «Var jødene likevel mindre verdt?». Aftenposten. 
  241. ^ Bruland (2008) s. 24
  242. ^ Harper (2012) s. 6.
  243. ^ Harper (2012) s. 25-32.
  244. ^ Bergfald (1967) s. 20, 49-50.
  245. ^ About the Righteous: Statistics. The Righteous Among The Nations. Yad Vashem The Holocaust Martyrs' and Heroes' Remembrance Authority. Lest 19 august 2018.
  246. ^ «St.prp. nr. 82 (1997-98): Et historisk og moralsk oppgjør med behandlingen i Norge av den økonomiske likvidasjon av den jødiske minoritet under den 2. verdenskrig». Justis- og politidepartementet. 26. juni 1998. Besøkt 25. mars 2008. 
  247. ^ «Innst.S.nr.108 (1998-1999): Innstilling fra justiskomiteen om et historisk og moralsk oppgjør med behandlingen i Norge av den økonomiske likvidasjon av den jødiske minoritet under den 2. verdenskrig.». Justiskomiteen. 4. mars 1999. Besøkt 25. mars 2008. 

Litteratur

Eksterne lenker