Trekeiserforbundet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Fra venstre: Frans Joseph I., vilhelm I. og Aleksander II. den 22. oktober 1873 på Schloss Schönbrunn

Trekeiserforbundet var en allianse mellom Det tyske keiserrike, Det russiske keiserdømmet og Østerrike-Ungarn fra 1873 til 1887.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Rikskansler Otto von Bismarck tok full styring med tysk utenrikspolitikk fra 1870 og til han fikk avskjed i 1890. Hans mål var et fredfullt Europa, basert på maktbalanse. Bismarck fryktet at en fiendtlig kombinasjon av Østerrike-Ungarn, Frankrike og Russland ville ødelegge Tyskland. Hvis to av de var alliert ville den tredje bare alliere seg med Tyskland om det gikk med på omfattende krav. Løsningen var å alliere seg med to av de tre. I 1873 sto han bak dannelsen av trekeiserforbundet, en allianse mellom keiseren i Tyskland, tsaren i Russland og keiseren i Østerrike-Ungarn. Sammen kontrollerte de Øst-Europa og holdt opprørske etniske grupper som polakkene nede. Avtalen siktet mot å nøytralisere rivaliseringen mellom Tysklands to naboer med en avtale om deres respektive interesseområder på Balkan og å isolere Frankrike, Tysklands hovedfiende. Balkan viste seg som et problemområde, og Bismarcks løsning var å gi Østerrike-Ungarn dominans i den vestlige delen og Russland i den østlige.[1]

Det første trekeiserforbundet var i funksjon fra 1873 til 1875. Et nytt ble etablert i 1881 og varte i tre år. Det ble fornyet i 1884, men opphørte i 1887. Begge alliansene endte grunnet store interessemotsetninger mellom Østerrike-Ungarn og Russland på Balkan. Den andre avtalen sørget for at ingen territoriale endringer skulle finne sted på Balkan uten forutgående godkjennelse og at Østerrike-Ungarn kunne annektere Bosnia og Hercegovina når det måtte ønske. I tilfelle krig mellom en av partene og en stormakt som ikke var del av avtalen skulle de to andre forholde seg vennligsinnet nøytrale.

Bismarck lyktes for en tid å beholde båndet til Russland med en avtale i 1887. Etter han fikk avskjed ble ikke denne avtalen fornyet og en fransk-russisk allianse ble etablert.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Raymond James Sontag, European Diplomatic History: 1871–1932 (1933) s. 3–58
  2. ^ "Dreikaiserbund". Encyclopædia Britannica. Encyclopædia Britannica Online. Encyclopædia Britannica Inc., 2016. Web. 10 Feb. 2016 <https://www.britannica.com/event/Dreikaiserbund>.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Gildea, Robert (2003). Barricades and Borders: Europe 1800–1914. Oxford University Press. s. 237. ISBN 0-19-925300-5
  • Goriainov, Serge. «The End of the Alliance of the Emperors», The American Historical Review, (1918) 23#2 s. 324–29. i JSTOR
  • Langer, William. European Alliances and Alignments 1870–1890 (2. utgave 1950), s. 197–212
  • Meyendorff, A. «Conversations of Gorkachov with Andrassy and Bismarck in 1872», The Slavonic and East European Review (1929) 8#23 s. 400–08. i JSTOR
  • Schroeder, Paul W. «Quantitative Studies in the Balance of Power: An Historian's Reaction», The Journal of Conflict Resolution (1977) 21#1 s. 3–22. i JSTOR
  • Taylor, A.J.P. The Struggle for Mastery in Europe 1848–1918 (1954)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]