Tysklands samling

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Denne artikkelen omhandler samlingen av Tyskland på 1800-tallet. For gjenforeningen av Øst- og Vest-Tyskland, se Tysklands gjenforening.
Political map of central Europe showing the 26 areas that became part of the united German Empire in 1891. Germany based in the northeast, dominates in size, occupying about 40% of the new empire.
Det tyske keiserriket mellom 1871 og 1918. Siden den tysktalende delen av det flerkulturelle østerrikske keiserriket ble eskludert, gjenspeiler denne samlingen den «lilletyske» løsningen (tysk: «Kleindeutsch»)

Tysklands samling til en politisk og administrativt integrert nasjonalstat skjedde offisielt den 18. januar 1871 ved Versaillespalassets speilsal i Frankrike. De forskjellige fyrstene av de forskjellige tyske småstater samlet seg for å erklære Vilhelm I, kongen av Preussen, til tysk keiser etter den franske kapitulasjonen etter den fransk-prøyssiske krig. Uoffisielt hadde den faktiske overgangen til en føderal stat foregått i en lengre periode gjennom offisielle og uoffisielle allianser mellom de forskjellige tyske fyrstene. Dette skjedde dog i en ukontrollert form, da interessene til de forskjellige partene hindret en utvikling i å skje med over et århundre med aristokratisk eksperimentering, fra oppløsningen av Det tysk-romerske riket i 1806, og den følgende bølgen av tysk nasjonalisme over de drøyt tjue årene Napoleonskrigene raste i Europa.

Samlingen blottla de forskjellige religiøse, språklige, sosiale og kulturelle forskjellene blant innbyggerne i den nye staten, og skapte konflikt. Dette antyder at året 1871 i tysk historie kun representerer én del av en større samlingsprosess. Den tysk-romerske keiseren ble ofte kalt «keiser over alle tysklandene», nyhetsberetninger refererte ofte til «tysklandene», og innad i riket ble de fremste adelige referert til som «fyrster av Tyskland», eller «fyrster av de tyske land». Gitt det kuperte terrenget i mye av området utviklet det seg kulturelle, utdanningsmessige, språklige og religiøse forskjeller gjennom en lang tid. Tyskland ville på 1800-tallet oppleve en stor forbedring innen transport og kommunikasjon – som mye av Europa gjorde gjennom den industrielle revolusjon – og det tyske folket ble dermed videre forent til en felles kultur.

Det tysk-romerske keiserrike av den tyske nasjon, som hadde vært utgjort av mer enn 500 selvstendige stater, ble oppløst da keiser Frans II abdiserte den 6. august 1806, i den tredje koalisjonskrigen. På tross av de administrative, politiske og rettslige problemene knyttet til keiserrikets oppløsning, beholdt de tysktalende områdene til keiserriket en felles språklig, kulturell og rettslig tradisjon som videre ble styrket av deres delte opplevelse i de franske revolusjonskrigene, samt Napoleonskrigene. Europeisk liberalisme tilbød en intellektuell base for samling, gjennom å utfordre de dynastiske og absolutistiske politiske og sosiale modellene; dens tyske manifestering vektla viktigheten av tradisjon, utdannelse og språklig fellesskap blant folk i et geografisk område. Økonomisk var dannelsen av det prøyssiske Zollverein («tollforening») i 1818, og de påfølgende utvidelser til å inkludere andre tyske stater, en viktig brikke i å redusere konkurransen mellom de forskjellige statene, samt innad i statene. De nye transportmetodene gjorde det mulig å lettere bedrive bedrift og handel, samt lystreise, noe som førte til kontakt, og av og til konflikt, mellom tysktalende gjennom Sentral-Europa.

Innflytelsessfæremodellen ble utviklet gjennom Wienerkongressen i 1814-15, etter Napoleonskrigene banet vei for østerriksk hegemoni i Sentral-Europa. Men deltakerne på Wienerkongressen tok ikke inn i betraktning kongeriket Preussens voksende styrke, både innad og blant de tyske statene. Dermed lyktes Wienerkongressen ikke å forutse at Preussen ville vokse seg til å utfordre Østerrike om lederskap over de tyske stater. Denne tyske dualismen gav to løsninger på samlingsproblemet: Den «lilletyske løsning» (tysk: Kleindeutsche Lösung) som bestod av et «Tyskland uten Østerrike», eller den «stortyske løsning» (tysk: Großdeutsche Lösung) der Østerrike ville være en del av et forent Tyskland.

Historikere er uenige om hvorvidt Otto von BismarckPreussens statsminister – hadde en større plan om å utvide Det nordtyske forbund av 1866 til å også innbefatte de gjenværende tyske statene til én stat, eller bare styrke Kongeriket Preussens makt. De konkluderer med at faktorer i tillegg til styrken av Bismarcks Realpolitik førte til at et utvalg av tidligmoderne politiske enheter reorganiserte politiske, økonomiske, militære og diplomatiske forhold på 1800-tallet. Reaksjonen på dansk og fransk nasjonalisme førte til et brennpunkt for uttrykk av tysk pan-nasjonalisme. Militære suksesser – særlig Preussens – i tre regionale kriger førte til entusiasme og stolthet som politikerne kunne høste for å fremme samling. Denne opplevelsen speilet minnet av den felles bragden det tyske folk hadde følt på i Napoleonskrigene, særlig Frigjøringskrigen mellom 1813 og 1814. Ved å etablere et Tyskland uten Østerrike løste den politiske og administrative samlingen i 1871 i hvert fall de midlertidig problemer knyttet til den tysk dualismen.

Innhold

Kort oppsummering gjennom tidslinje[rediger | rediger kilde]

Tysktalende Sentral-Europa tidlig på 1800-tallet[rediger | rediger kilde]

Videre lesning: Det tysk-romerske keiserriket
allegorical figure of Germania (woman, sword, flowing hair, flowing robes), seated, sword on her lap
Germania, en personifisering av den tyske nasjon, opptrer i Philipp Veits fresko (1834-1836). Hun holder et skjold med Det tyske forbunds riksvåpen (se forstørrelse under). Skjoldene som hun står på er skjoldene til de syv tradisjonelle kurfyrster av Det tysk-romerske keiserrike.
double eagle, black on gold coat of arms
Det tyske forbunds riksvåpen

Før 1806 inneholdt det tysktalende Sentral-Europa over 300 politiske enheter, hvorav mesteparten var del av Det tysk-romerske rike, eller de utbredte arvelige herredømmer av Habsburgmonarkiet. De varierte i størrelse fra de små og komplekse territorier av den fyrstelige Hohenlohe-familiens avgreninger, til veldefinerte territorier som kongerikene Bayern og Preussen. Deres styre varierte: de inkluderte frie riksbyer, også i forskjellige størrelse, som det mektige Augsburg og det lille Weil der Stadt; kirkelige territorier, også av forskjellige størrelse og innflytelse, som det rike Reichenau-klosteret og det mektige Erkebispedømmet Köln; og dynastiske stater som Hertugdømmet Württemberg. Disse landene (eller deler av dem – både Habsburg-herredømmer og Hohenzollern-Preussen, inkluderte også områder utenfor deres rikers strukturer) utgjorde territoriet til Det tyske-romerske riket, som på forskjellige tidspunkt inkluderte mer enn 1000 enheter. Siden 1400-tallet, med få unntak, hadde rikets kurfyrster valgt de etterfølgende overhoder av Huset Habsburg til å være Den tysk-romerske keiser. Blant de tysktalende stater gav Det tyskromerske rikets administrative og lovlige mekanismer en plass for å løse uenigheter mellom bønder og landeiere, mellom jurisdiksjoner, eller innad i jurisdiksjoner. Gjennom organisasjonen av rikskretser (Reichskreise), konsoliderte grupper av stater ressurser og promoterte regionale og organisatoriske interesser, som økonomisk samarbeid og militær beskyttelser.[1]

Den andre koalisjonskrigen (1799–1802) endte med tap for de keiserlige og allierte styrker. Freden i Lunéville (1801) og Freden i Amiens (1802) og Reichsdeputationshauptschluss overførte store deler av Det tyske -romerske rike til de dynastiske stater og sekularisterte kirkelige territorier. De fleste riksbyer foesvant fra det politiske og lovlige landskapet, og befolkningen i disse territorier fikk ny tilhørighet til hertuger og konger. Denne overføringen forstørret særlig Württemberg og Baden. I 1806, etter en vellykket invasjon av Preussen, og beseirelse av Preussen og Russland i de to slagene ved Jena-Auerstedt, dikterte Napoleon freden i Pressburg, hvor keiseren oppløste Det tysk-romerske riket.[2]

Den tyske nasjonalismens fremvekst under Det napoleonske system[rediger | rediger kilde]

Underlagt Det første franske keiserrikets hegemoni (1804-1814) blomstret populistisk tysk nasjonalisme i de nyorganiserte tyske statene. Delvis grunnet delt opplevelse, dog under fransk dominans, vokste flere berettigelser for å identifisere «Tyskland» som én enkelt stat. For den tyske filosofen Johann Gottlieb Fichte:

De første, opprinnelige, og virkelig naturlige statsgrenser are forbi tvil deres indre grenser. De som snakker samme språk er knyttet sammen til hverandre av et utvalg av usynlige bånd av naturen selv, lenge før noen menneskekunst begynner; de forstår hverandre og har makten til å fortsette å gjøre seg selv forstått mer og mer tydelig; de hører sammen og er av naturen én og en udelelig helhet.[3]

Et felles språk kan ses som en nasjons grunnlag, men som samtidige historikere på 1800-tallet bemerket seg tok det mer enn lingvistisk likhet for å forene de flere hundre stater.[4] Erfaringen av det tysktalende Sentral-Europa under årene av fransk hegemoni bidro til en felles kampsak å fjerne de franske inntrengerne, og gjenfeste kontrollen over deres egne land. Nødvendigheten av Napoleons felttog i Polen (1806–07), Den iberiske halvøy, Vest-Tyskland, og hans katastrofale invasjon av Russland i 1812 desillusjonerte mange tyskere, både fyrste og bonde. Napoleons kontinentalblokk ødela nærmest den sentraleuropeiske økonomi. Invasjonen av Russland inneholdt nesten 125 000 soldater fra tyske land, og tapet av hæren oppfordret mange tyskere, både høytstående og lavtstående, til å forestille seg et Sentral-Europa fritt fra Napoleons innflytelse.[5] Opprettelsen av slike studentmilitser som Lützow Frikorps eksemplifiserte denne tendensen.[6]

monument commemorating the battle, tall square block, soldier on top, images of soldiers around the monument
Folkeslagsmonumentet, oppført til hundreårsmarkeringen i 1913, hedrer det tyske folks innsats i kampen mot Napoleon

Katastrofen i Russland løsnet det franske grepet om de tyske fyrster. I 1813 iverksatte Napoleon et felttog i de tyske stater for å føre dem tilbake i den franske innflytelsessfære; den påfølgende sjette koalisjonskrigen kulminerte i det storslagne Slaget ved Leipzig, også kjent som slaget av nasjoner. I oktober 1813 barket over 500 000 stridende sammen i bitter kamp over tre dager, noe som gjorde det til det største landslaget på 1800-tallet. Slaget endte med en avgjørende seier for koalisjonen bestående av Østerrike, Preussen, Russland, Sachsen og Sverige, og det endte den franske kontrollen øst for Rhinen. Suksessen oppfordret koalisjonsstyrkene til å følge etter Napoleon over Rhinen; hans hær og hans regjering kollapset, og den seirende koalisjon fengslet Napoleon på Elba. Under den kortvarige restaurasjonen av napoleon kjent som De hundre dager i 1815, var styrker av Den sjuende koalisjon, blant annet en engelsk-alliert hær under hertugen av Wellington, og en prøyssisk hær under ledelse av Gebhard von Blücher, seirende i slaget ved Waterloo den 18. juni 1815.[nb 1] Den sentrale rolle spilt av Blüchers tropper, særlig etter å ha gjort retrett fra Ligny dagen før, hjalp til å vende slagets hell mot franskmennene. Det prøyssiske kavaleri forfulgte de beseirede franskmennene kvelden 18. juni, noe som befestet den allierte seier. Fra det tyske perspektiv gav Blüchers troppers handlinger ved Waterloo, og den samlede innsats ved Leipzig, et felles raljeringspunkt for stolthet og entusiasme.[8] Denne tolkningen ble en hjørnesten for den borussiske myte brukt av pro-prøyssiske nasjonalisthistorikere senere på 1800-tallet.[9]

Reorganiseringen av Sentral-Europa og fremveksten av tysk dualisme[rediger | rediger kilde]

Kart over Det tysk-romerske rike i 1789. Kartet blir dominert av Habsburgmonarkiet (oransje) og Kongeriket Preussen (blå), bortsett fra et stort antall små stater (mange av dem for små til å vises på kartet).

Etter Napoleons fall etablerte Wienerkongressen et nytt europeisk politisk-diplomatisk system basert på maktbalanse. Dette systemet reorganiserte Europa inn i interessesfærer, som, i noen tilfeller, undertrykket de forskjellige nasjonaliteters aspirasjoner, inkludert tyskere og italienere.[10] Generelt sett ble et forstørret Preussen og de 38 andre stater av de medierte territorier av 1803 ble konføderert innen Det østerrikske keiserrikets interessesfære. Kongressen etablerte et løst tysk forbund (1815–1877), ledet av Østerrike, med en føderal riksdag (kalt Bundestag eller Bundesversammlung, en samling av valgte ledere) som møttes i byen Frankfurt am Main. Anerkjennende av den keiserlige posisjon tradisjonelt innehavet av Habsburgerne ble de østerrikske keisere de titulære presidenter av dette parlamentet. Problematisk tok ikke den ibygde østerrikske dominansen i betraktning Preussens fremvekst på 1700-tallet i keiserlig politikk. Helt siden kurfyrsten av Brandenburg gjorde seg selv «Konge i Preussen» på begynnelsen av 1700-tallet, hadde deres territorier stadig vokst gjennom krig og arv. Preussens konsoliderte styrke hadde blitt særlig tydelig under Fredrik den store i Den østerrikske etterfølgerkrigen og Sjuårskrigen.[11] Siden Maria Theresa og Josef forsøkte å reetablere det østerrikske hegemoniet i Det tysk-romerske rike, kontret Fredrik med opprettelsen av Fürstenbund («Fyrsteforbundet») i 1785. Østerriksk-prøyssisk dualisme gikk langt tilbake i gammel keiserlig politikk. Disse maktbalansemanøvrene nådde sitt høydepunkt av Den bayerske etterfølgerkrigen, eller «Potetkrigen» blant lekfolk. Selv etter Det tysk-romerske keiserrikets oppløsning fortsatte denne konkurranseånden veksten og utviklingen av nasjonalistiske bevegelser på 1800-tallet.[12]

Reorganiseringens problemer[rediger | rediger kilde]

Tysk språkområde (her inkludert nederlandsk og flamsk) basert på 1800-talls språkkart med nære tyske språkøyer vist med dagens europeiske statsgrenser.

På tross av nomenklaturen «riksdag» (forsamling eller parlament), bør ikke ikke denne institusjonen tolkes som et bredt eller populært valgt gruppe av representanter. Mange av statene hadde ikke forfatninger, og de som hadde det, som Hertugdømmet Baden, baserte stemmerett på strenge eiendomskrav som effektivt begrenset stemmerett til en liten del av den mannlige befolkning.[13] Videre speilet ikke denne upraktiske løsningen Preussens nye status i denne generelle helhet. Selv om den prøyssiske armé hadde blitt dramatisk beseiret i slaget ved Jena-Auerstedt i 1806, gjorde den et spektakulær comeback ved Waterloo. Som konsekvens av dette forventet prøyssiske lede å spille en sentral rolle i tysk politikk.[14]

map of Europe, showing territory of predominantly German-speaking population, and Austria's multi-national, multi-linguistic territory
Det tyske forbunds grenser. Preussen i blå, Østerrike-Ungarn i gul, og resten i grå.

Fremveksten av tysk nasjonalisme, som var stimulert av det tyske folks erfaringer og opplevelser under Napoleon og var opprinnelig alliert med liberalisme, skiftet politiske, sosiale og kulturelle forhold innad i de tyske stater.[15] I denne kontekst kan man spore dens røtter i tyskeres opplevelser i den napoleanske periode.[16] Burschenschaft-studentorganisasjoner og folkedemonstrasjoner, som de holdt ved Wartburg slott i oktober 1817, bydro til en foksende enhetsfølelse blant tysktalende i Sentral-Europa. Videre avlet indirekte og direkte løfter gjort under Frigjørelseskrigen en forventning av folkesuverenitet og vidspredd deltakelse i den politiske prosess, løfter som stort sett gikk uoppfylt hen etter fred ble oppnådd. Agitasjon av studentorganisasjoner gjorde at konservative ledere, som Klemens von Metternich, å frykte de nasjonalistiske følelser; likvideringen av den tyske dramatikeren August von Kotzebue i mars 1819 av en radikal student som ønsket forening ble etterfulgt av en proklamasjon av Karlsbadbeslutningene den 20. september, noe som hindret intellektuelt lederskap av nasjonalistbevegelsen.[17]

Metternich maktet å utnytte det konservative raseri etter likvideringen til å konsolidere lover som videre begrenset pressefriheten, og hemmet de voksende liberale og nasjonalistiske bevegelser. Som konsekvens drev disse dekretene Burschenschaften under bakken, begrenset publiseringen av nasjonalistmateriale, utvidet sensur av pressen og privat korrespondanse, og begrenset akademisk tale ved å hindre universitetsprofessorer fra å oppfordre til nasjonalistdiskusjon. Dekretene var temaet til Johann Joseph von Görress pamflett Teutschland [arkaisk versjon av Deutschland] und die Revolution («Tyskland og revolusjonen») (1820), hvor han konkluderte at det var både umulig og uønsket å undertrykke den frie uttalelsen av folkeopinion gjennom reaksjonære tiltak.[18]

Økonomisk samarbeid: tollforening[rediger | rediger kilde]

En annen institusjon som var viktig for å forberede foreningen av de tyske stater var tollforeningen, eller Zollverein,[19] som bidro til å skape en større følelse av økonomisk forening. Ideen ble opprinnelig tenkt ut av Preussens finansminister Hans von Bülow som en prøyssisk tollunion i 1818, og tollforeningen knyttet de mange prøyssiske og hohenzollernske territorier sammen. Gjennom de etterfølgende tretti år (og mer) ble andre tyske stater med. Unionen hjalp til å redusere proteksjonistiske barrièrer langs de tyske stater, og forbedret særlig transporten av råmaterialer og ferdige varer, noe som gjorde det enklere å transportere varer på tvers av statsgrenser, og mindre kostbart å kjøpe, transportere, og selge råmaterialer. Dette var særlig viktig for de fremvoksende industrielle sentre, hvorav de fleste lå i Rhinland, samt Saar- og Ruhrdalen.[20]

Veier og jernbane[rediger | rediger kilde]

students carrying flags and banners march to the castle on the hill
I oktober 1817 samlet omtrent 500 studenter seg ved Wartburg slott, hvor Martin Luther hadde søkt tilflukt tre århundrer tidligere, for å demonstrere for nasjonsforening. Wartburg ble valgt for sin symbolske tilknytning til tysk kulturhistorie. En samtidig farget inngravering i tre.[21]

Innen tidlig på 1800-tallet hadde tyske veier forfalt til en veldig dårlig grad. Reisende, både utlendinger og lokale, klaget bittert om tilstanden til Heerstraßen, de militære veier tidligere vedlikeholdt for å flytte tropper enklere. Mens tyske stater opphørte å være militære gjennomfartsveier, derimot, ble veiene forbedret; lengden av hardoverflateveier i Preussen økte fra 3800 kilometer i 1816, til 16600 kilometer i 1852, delvis hjulpet av oppfinnelsen av macadam. Innen 1835 skrev Heinrich von Gagern at veiene var «vener og årer av kroppens politikk...» og spådde at de ville promotere frihet, selvstendihet og velstand.[22] Mens folk flyttet på seg, kom de i kontakt med andre, på tog, ved hoteller, i restauranter, og for noen, ved fasjonable feriesteder som spaet i Baden-Baden. Vanntransportasjon forbedret seg og. Blokadene av Rhinen hadde blitt fjernet på Napoleons ordre, men innen 1820-tallet hadde dampmotorer frigjort elvebåter fra det tungvinte systemet basert på menn og dyr som tauet dem oppstrøms. Innen 1846 arbeidet 180 dampbåter de tyske elver og Constance-sjøen, og et nettverk av kanaler strakk seg fra elvene Danuber, Weser og Elbe.[23]

Så viktig som disse forbedringene var kunne de ikke konkurrere med jernbanens påvirkning. Den tyske økonomen Friedrich List kalte jernbanene og tollunionen for «siamesiske tvillinger», og la vekt på deres viktige forhold til hverandre.[24] Han var ikke alene i slike uttalelser: dikteren August Heinrich Hoffmann von Fallersleben skrev et dikt hvor han berømmet tollforeningens dyd, et dikt han innledet med en liste over råvarer som hadde bidratt mer til tysk enhet enn politikk og diplomati.[25] Historikere i Det andre riket anså senere jernbanen som den første tegnet på en forent stat; den patriotiske romanforfatteren Wilhelm Raabe skrev: «Det tyske riket ble grunnlagt gjennom konstruksjonen av den første jernbane...»[26] Men ikke alle møtte «jernmonstret» med entusiasme. Preussens konge Fredrik Vilhelm III så ingen fordeler med å reise fra Berlin til Potsdam et par timer raskere, og Metternich nektet å kjøre i en i det hele tatt. Andre lurte på om jernbanene var et «onde» som truet landskapet: Nikolaus Lenaus dikt fra 1838, An den Frühling (Til Våren) klaget over måten tog ødela de tyske skogers uberørte stillhet.[27]

Den bayerske ludvigsjernbane, som var den første passasjer- og fraktjernstrekke i tyske land, knyttet Nürnberg og Fürth i 1835. Selv om den kun var seks kilometer lang, og kun opererte i dagslys, viste den seg både profitabel og populær. Innen tre år hadde 141 kilometer spor blitt lagt, innen 1840, 462 kilometer, og innen 1860, 11 157 kilometer. I mangel på en geografisk sentrert organiseringsegenskap (som en statshovedstad), ble jernbanen lagt i nett, og knyttet byer og markeder innen regioner, regioner innad i større regioner, og så videre. Mens jernbanenettverket utvidet seg ble det billigere å transportere gods: i 1840, 18 Pfennig per tonn per kilometer, og i 1870, fem Pfennig. Jernbanens påvirkning var umiddelbar. For eksempel kunne råmaterialer fare opp og ned Ruhr-dalen uten å måtte stadig bli lesset av og på. Jernbanelinjer oppfordret til økonomisk aktivitet ved å skape etterspørsel etter varer og legge til rette for handel. I 1850 fraktet innenlandsshipping tre ganger mer enn frakt enn jernbaner; innen 1870 var situasjonen omvendt, og jernbanen frakter fire ganger mer. Jernbanereise forandret hvordan byer så ut, og hvordan mennesker reiste. Dens påvirkning nådde ut gjennom alle sosiale lag, og påvirket både høyt- og lavtstående. Selv om noe tysk utmark ikke ble betjent av jernbane før i 1890, var majoriteten av befolkningen, industrisentre og produksjonssentre knyttet til jernbanenettverket innen 1865.[28]

drawing of a wagon loaded with barrels, covered with a tarp, stuck between two border signs, the driver paying a fee to cross. Caption reads "German cartoon on customs prior to the Zollverein, 1834".
Denne tegningen gir en satirisk kommentar på utbredelsen av tollbarrièrer i mange tyske stater, ca. 1834. Noen stater var så små at transportører lesset av og på sin last to til tre ganger daglig.

Geografi, patriotisme og språk[rediger | rediger kilde]

Mens reise ble enklere, raskere, og billigere, begynte flere og flere tyskere å se enhet i andre faktorer enn språk. Brødrene Grimm, som samlet sammen en massiv ordbok kjent, samlet også sammen et stort kompendium av folkeeventyr og -fabler, som fremhevet parallellene i historiefortelling mellom de forskjellige regionene.[nb 2] Karl Baedeker skrev guidebøker til de forskjellige byer og regioner i Sentral-Europa, og indikerte steder å oppholde seg, steder å besøke, og ga en kort historie om slott, slagfelt, kjente bygninger og kjente personer. Hans guider inkluderte også avstander, veier å unngå, og vandreveier å følge.[29]

Ordene til August Heinrich Hoffmann von Fallersleben ga ikke bare uttrykk for den lingvistiske enheten til det tyske folk, men også deres geografiske enhet. I Deutschland, Deutschland über Alles, offisielt kalt Das Lied der Deutschen («Tyskernes sang»), kaller Fallersleben på de forskjellige herskere på tvers av de tyske stater til å anerkjenne de forenende karakteristikkene til det tyske folk.[30] Slike andre patriotiske sanger som Die Wacht am Rhein («Vakten/overvåkningen av Rhinen») av Max Schneckenburger begynte å fokusere oppmerksomheten på geografisk område, og begrenset ikke «tyskheten» til et felles språk. Schneckenburger skrev Die Wacht am Rhein som en egen patriotisk respons på franske påstander om at Rhinen var Frankrikes «naturlige» østre grense. I refrenget «Kjære fedreland, kjære fedreland, la ditt sinn falle til ro / vakten står fast på Rhinen», og i andre lignende patriotiske poesier som Nicholaus Beckers Das Rheinlied, ble tyskere kalt på for å forsvarre deres territoriale hjemland. I 1807 argumenterte Alexander von Humboldt at nasjonal karakter reflekterte geografisk innflytelse, noe som knyttet landskap til folk. Samtidig med denne ideen oppstod bevegelser for å bevare gamle festninger og historiske steder, og disse fokuserte særlig på Rheinland, åstedet for mange konfrontasjoner med Frankrike og Spania.[31]

Vormärz og 1800-talls liberalisme[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Vormärz

Perioden av østerrikske og prøyssiske politistater og utbredt sensur før Revolusjonene i Tyskland i 1848 ble senere vid kjent som Vormärz, «Før-mars», noe som refererte til marsmåned 1848. I denne perioden fikk den europeiske liberalisme fremdrift; agendaen inkluderte blant annet økonomiske, sosiale og politiske saker. De fleste europeiske liberale i Vormärz siktet på forening under nasjonalistprinsipper, promoterte overgangen til kapitalisme, etterlyste utvidelsen av mannlig stemmerett, blant andre saker. Deres «radikalhet» var avhengig av hvor de stod i spekteret av mannlig stemmerett: desto videre definisjon av stemmerett, desto mer radikal.[32]

Hambacherfesten: liberal nasjonalisme og konservativt svar[rediger | rediger kilde]

men and women marching to the ruined castle on top of a hill
Pronasjonalistiske deltakere marsjerer til ruinene av Hambach slott i 1832. Studenter og noen profesjonelle, og deres ektemaker, var dominerende. De bar på flagget til undergrunnens Burschenschaft, som senere ble grunnlaget til det moderne Tysklands flagg.

På tross av en betydelig konservativ reaksjon ble ideer om enhet knyttet sammen med tanker om folkesuverenitet i tysktalende land. Hambacherfesten (Hambacher Fest) i mai 1832 hadde et oppmøte på mer enn 30 000.[33] Promotert som et dyrskue,[34] feiret deltakerne brorskap, frihet og nasjonal enhet. De feirende samlet seg i byen nedenbfor, og marsjerte til ruinene av Hambach slott på høyden over den lille byen Hambach, i palatinatprovinsen Bayern. Mens de bar flagg, slo på trommer, og sang, brukte deltakerne morgenen og starten av midtdagen på å nå slottområdet, hvor de lyttet til taler av nasjonalisttalere fra hele det politiske spekteret – fra konservative til radikale. Det overordnende innhold i talene foreslo at det var en fundemental forskjell mellom den tyske nasjoanlismen på 1830-tallet, og den franske nasjonalisme i Juli-revolusjonen: fokuset til den tyske nasjonalismen lå i folkeutdanning; med en gang en befolkning var utdannet til den grad som var nødvendig, kunne de klare det. Hambachretorikken vektla den fredfulle naturen til den tyske nasjonalisme: poenget var ikke å bygge barrikader, en veldig «fransk» nasjonalismemåte, men å bygge emosjonelle broer mellom grupper.[35]

Men sitting around a table. Most of them are muzzled, some are gagged as well, some have blindfolds on, and some have their ears muffled.
En tysk karikatur som harselerer med Karlsbadbeslutningene, som undertrykket ytringsfrihet.

Som han hadde gjort i 1819, etter drapet på Kotzebue, brukte Metternich demonstrasjonen ved Hambach til å presse gjennom konservativ sosialpolitikk. De «seks artikler» av 28. juni 1832 bekreftet hovedsakelig på ny prinsippet av monarkisk autoritet. Den 5. juli stemte Frankfurt-riksdagen for ti nye artikler, som gjentok de allerede eksisterende lovene om sensur, begrenset politiske organisasjoner, og begrenset annen offentlig aktivitet. Videre ble medlemstatene enige om å sende militærassistanse til enhver regjering som ble truet av uro.[36] Fyrst Wrede ledet halvparten av Den bayerske armé til Palatinatet for å «underlegge» provinsen. Flere uheldige talere ved Hambach ble arrestert, stilt for retten og fengslet; en av de, Karl Heinrich Brüggemann (1810–1887), en jusstudent og representant for det hemmelige Burschenschaft, ble sent til Preussen, hvor han først ble dømt til døden, før senere benådet.[33]

Liberalisme og svaret på økonomiske problemer[rediger | rediger kilde]

Black and white image of the demonstrators at the Hambach festival, carrying flags, depicted on a postage stamp: in the upper left corner, the words 150 Years Hambach Festival commemorate the festival; in the lower right, are the words German postal service.
Frimerke fra 1982 som feirer 150-årsjubileet til Hambacherfesten.

Flere andre faktorer kompliserte nasjonalismen i de tyske stater. Menneskeskapte faktorer var blant annet politisk rivalisering mellom medlemmer av Det tyske forbund, særlig mellom østerrikerne og prøysserne, og sosial-økonomisk konkurranse blant kommersielle- og handelsinteresser og de gamle landeiende og aristokratiske interesser. Naturlige faktorer inkluderte vidspredt tørke på tidlig 1830-tall, og igjen på 1840-tallet, og en hungersnød på 1840-tallet. Videre komplikasjoner oppstod som et resultat av industrialisering og produsering; mens mennesker søkte jobber, forlot de deres landsbyer og små bygder for å arbeide i byen om uken, før de vendte hjem i en og en halv dag i helger.[37]

Den økonomiske, sosiale og kulturelle forvridrninen av vanlige mennesker, den økonomiske motgangen i en skiftende økonomi, og press fra meteorologiske katastrofer bidro alle til voksende problemer i Sentral-Europa.[38]

De fleste regjeringers manglende evne til å håndtere matnøden på midten av 1840-tallet forårsaket tørråten (beslektet med Den store hungersnøden i Irland) og flere sesonger med dårlig vær, oppfordret mange til å tenke at de rike og mektige ikke hadde interesse i deres problemer. De som var autoriteter var bekymret over den voksende uroen, den politiske og sosiale opphisselsen blant arbeiderklassene, og uoverensstemmelsen med intelligentsiaen. Ingen grad av sensur, bøter, fengslinger eller bannlysning, virket det som, kunne stagge kritikken. Videre ble det enda tydeligerre at både Østerrike og Preussen ønsket å være leder i en potensiell forening; hver ville hemme den andres driv etter å oppnå forening.[39]

Første forsøk på forening[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Revolusjonene i 1848

Noe som var avgjørende var at både Wartburg-demonstrasjonen i 1817 og Hambacherfesten i 1832 hadde manglet et klart program for forening. Ved Hambach illustrerte mange av talernes posisjoner deres forskjellige agendaer. Kun forent av tanken på forening hadde ikke deres tanker om hvordan dette skulle oppnås noe konkrete planer, men hvilte i stedet på det tåkete konseptet at Volk (Folket), hvis de ble riktig utdannet, ville føre frem forening på egen hånd. Store taler, flagg, og strømmende studenter, og pikniklunsjer ble ikke overført til et nytt politisk, byråkratisk eller adminsitrativt apparat. Selv om mange pratet om behovet for en grunnlov, kom ingen slike dokumenter ut av diskusjonene. I 1848 forsøkte nasjonalister å løse det problemet.[40]

De tyske revolusjonene i 1848 og Frankfurtparlamentet[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Frankfurtparlamentet

De utbredte – hovedsakelig tyske – revolusjonene i 1848-49 forsøkte tysk forening under en felles grunnlov. Mange revolusjonære la press på de forskjellige myndigheter, særlig de i Rhinland, for et parlamentarisk forsamling som ville ha ansvaret for å skrive grunnloven. Til syvende og sist håpet mange venstrevridde revolusjonære at denne grunnloven ville etablere universell mannlig stemmerett, et permanent nasjonal parlament, og et forent Tyskland, muligens under ledelse av den prøyssiske kong. Dette virket å være den mest logiske veien, siden Preussen var den sterkeste av de tyske stater, samt den største i geografisk størrelse. Generelt sett ville sentrumshøyre-revolusjonære en form for utvidet stemmerett innad i deres stater, og muligens en for for løs forening. Deres press resulterte i et utvalg valg, basert på forskjellige stemmekvalifikasjoner, som den prøyssiske treklassestemmeretten, som gav større representativ makt til visse valggrupper, hovedsakelig de rikere, landeiende.[41]

Romanesque church, men marching into it, through a phalanx of uniformed men, houses and church are draped in banners and flags
Førparlamentsdelegater enter Paulskirche i Frankfurt, hvor de la grunnmuren for å velge et nasjonalt parlament.[42]

Den 27. mars 1849 vedtok Frankfurtparlamentet Paulskirchenverfassung (Paulskirke-forfatningen) og gav tittelen Kaiser (keiser) til Den prøyssiske kongen Fredrik Vilhelm IV den neste måneden. Han nektet på grunn av flere grunner. Offentlig sa han at han ikke kunne akseptere en krone uten samtykket fra de faktiske statene, det vil si deres kurfyrster og fyrster. Privat fryktet han opposisjon fra andre tyske fyrster og en militær intervensjon fra Østerrike eller Russland. Han hadde også en fundamental avsky for ideen om at han skulle akseptere en krone fra et folkevalgt parlament: han ville ikke akseptere en «leirkrone».[43] På tross av stemmerettkravene som ofte fortsatte å vedvare mange av suverenitetsproblemene, og politisk deltakelse som liberale forsøkte å overkomme, klarte Frankfurtparlamentet å skrive en forfatning, og kom til enighet om den lilletyske løsning. Selv om de liberale ikke klarte å få til foreningen de ønsket, klarte de å få en delvis seier gjennom å arbeide med de tyske fyrstene på mange grunnlovsproblemer, og samarbeidet med de om reformer.[44]

1848 og Frankfurtparlamentet i retrospektiv analyse[rediger | rediger kilde]

Lærde som spesialiserer seg på tysk historie har vært flere tiår i debatt om hvordan Frankfurtparlamentets suksesser og fiaskoer bidrar til den historiografiske forklaringen på den tyske nasjonsbygning. En tankeretning, som oppstod etter første verdenskrig, og fikk økt støtte etter Andre verdenskrig, holder fast ved at de tyske liberales maktesløshet i Frankfurtparlamentet, førte til et bourgeois-kompromiss med de konservative (særlig de konservative Junker-grunneierne), som deretter førte til den såkalte Sonderweg (Den spesielle vei) i 1900-tallets tyske historie.[45] Det at man ikke klarte å forenes i 1848, mener dette argumentet, resulterte i den sene nasjonstat-opprettelsen i 1871, noe som forsinket utviklingen av positive nasjonalverdier. Adolf Hitler kalte ofte på den tyske befolkning til å ofre alt for deres store nasjons sak, men hans regime skapte ikke tysk nasjonalisme: den profitterte kun på en iboende kulturell verdi i det tyske samfunn, som fortsatt er vidspredd den dagen i dag.[46] Videre holder dette argumentet fast at 1848s «fiasko» stadfestet på ny latent aristokratisk lengsler blant den tyske middelklasse; som konsekvens av dette utviklet aldri denne gruppe et selvbevisst moderniseringsprogram.[47]

Nyere tankeretning avviser denne ideen, og hevder at Tyskland ikke hadde en faktisk «spesiell vei» mer enn noen annen nasjon, en historiografisk idé kjent som eksepsjonalisme.[48] I stedet mener moderne historikere at 1848 inneholdt spesifikke bragder av de liberale politikere. Mange av deres ideer og programmer ble senere inkorporert inn i Bismarcks sosiale programmer (det vil si sosialforsikring, utdanningsprogram, og videre definisjoner av stemmerett). I tillegg hviler ideen om en spesiell vei på en underliggende oppfattelse at en annen nasjons vei (i dette tilfellet Storbritannias) er den aksepterte norm.[49] Dette nye argumentet utfordrer videre normene til den britisk-sentrerte utviklingsmodellen: studier på nasjonalutvikling i Storbritannia og andre «normale» stater (som Frankrike eller USA) har foreslått at selv i disse tilfeller så utviklet ikke moderne nasjonsstater seg jevnt og samtidig. Ikke utviklet det seg særlig tidlig heller, og var heller et fenomen i den siste halvpart av 1800-tallet.[50] Siden slutten av 1990-tallet har dette synet blitt vidt akseptert, selv om noen historikere fortsatte finner Sonderweg-analysen hjelpsom i å forstå perioden med nasjonalsosialisme.[51][52]

The allegorical figure of Germania (robed woman, sword, flowing hair) is standing, holding sword
Denne framstillingen av Germania, også av Philipp Veit, ble lagd for å skjule orgelet i Paulskirche i Frankfurt under parlamentsmøtet der, mars 1848-49. Sverdet skulle symbolisere «Guds ord», og markere folkets fornyelse og deres seirende ånd.

Interessesfærenes problem: Erfurtunionen og Olmütz-traktaten[rediger | rediger kilde]

Etter Frankfurtparlamentet oppløste seg, støttet Fredrik Vilhelm IV, under innflytelse av general Joseph Maria von Radowitz, opprettelsen av Erfurtunionen – et forbund av tyske stater, uten Østerrike – gjennom det frie samtykke til de tyske fyrster. Denne begrensede unionen under Preussen ville ha nærmest eliminert østerriksk innflytelse på de andre tyske stater. Kombinert diplomatisk press fra Østerrike og Russland (en garantist til avtalen av 1815 som etablerte europeiske interessesfærer) tvang Preussen til å gi avkall på ideen om en Erfurtunion ved et møte i den lille byen Olmütz i Mähren. I november 1850 ble prøysserne – spesifikt Radowitz og Fredrik Vilhelm – enige om å gjenopprette Det tyske forbund under østerriksk lederskap. Dette ble kjent som punktasjonen ved Olmütz, men blant prøysserne ble den kjent som «ydmykelsen ved Olmütz».[53]

Selv om de var tilsynelatende mindre hendelser, brakte Erfurtunionen og Olmütz-traktaten interesseproblemene i de tyske stater inn i fokus. Spørsmålet ble ikke et spørsmål «om», men heller «når» foreningen ville skje, og «når» var betinget av styrke. En av de tidligere Frankfurtparlamentmedlemmene, Johann Gustav Droysen, summerte opp problemet konsist:

Vi kan ikke skjule faktumet at hele Det tyske spørsmål er et enkelt alternativ mellom Preussen og Østerrike. I disse stater, har tysk liv sine positive og negative poler – i den førstnevnte, alle interessene [som] er nasjonale og reformative, i den sistnevnte, alt som er dynastisk og destruktivt. Det tyske spørsmål er ikke et forfatningsspørsmål, men et spørsmål om makt; og det prøyssiske monarki er nå helt tysk, mens det i Østerrike ikke kan være det.[54]

Samling under disse forholdene brakte opp et enkelt diplomatisk problem. Muligheten for en tysk (eller italiensk) samling, ville overkjøre det overlappende interessesfæresystemet opprettet i 1815 ved Wienerkongressen. De fremste arktiektene bak denne kongressen, Klemens von Metternich, Robert Stewart Castlereagh, og tsar Alexander (med hans utenrikssekretær grev Karl Nesselrode), hadde tenkt ut og organisert et Europa som var balansert og garantert av fire «stormakter»: Storbritannia, Frankrike, Russland og Østerrike, med hver stormakt med sin geografiske interessesfære. Frankrikes sfære inkluderte Den iberiske halvøy, og en del innflytelse over de italienske stater. Russlands inkluderte de østre regioner av Sentral-Europa, og en balansert innflytelse over Balkan. Østerrikes sfære strakk seg gjennom store deler av de sentraleuropeiske territorier som tidligere var del av Det tysk-romerske rike. Storbritannias sfære var resten av verden, særlig havet.[55]

Dette interessesfæresystemet var avhengig av de tyske og italienske staters fragmentering, ikke konsolidering. Som en konsekvens ville dermed en forent tysk nasjon føre med seg betydelige spørsmål. Det var ingen klare, brukbare definisjoner på hvem det tyske folk ville være, eller hvor langt grensene til den tyske nasjon ville strekke seg. Det var også usikkerhet om hvem som ville være best til å lede og forsvare «Tyskland», uansett hvordan det ble definert. Forskjellige grupper gav forskjellige løsninger til dette problemet. I den lilletyske løsning (Kleindeutschland), ville de tyske statene bli forent under lederskap av de prøyssiske Hohenzollerne; i den stortyske løsning (Großdeutschland) ville de tyske stater bli forent under lederskap av de østerrikske Habsburgerne. Denne kontroversen, den siste fasen den tyske dualismedebatten som hadde dominert de tyske staters politikk, og østerriksk-prøyssisk diplomati siden opprettelsen av Kongeriket Preussen i 1701, kom til å nå sitt klimaks i de påfølgende tjue år.[56]

Utvendige forventninger til et forent Tyskland[rediger | rediger kilde]

Andre nasjonalister hadde høy forhåpninger til den tyske samlingsbevegelsen, og frustrasjonen med varende tysk samling etter 1850 virket å sette nasjonalbevegelsen tilbake. Revolusjonære assosierte den nasjonale samlingen med fremskritt. Som Giuseppe Garibaldi skrev til den tyske revolusjonære Karl Blind den 10. april 1865: «Menneskehetens fremskritt ser ut til å ha stoppet opp, og du med din overlegne intelligens vil vite hvorfor. Årsaken er at verden mangler en nasjon [som] innehaver ekte lederskap. Slik lederskap, så klart, er nødvendig ikke for å dominere andre folk, men for å lede dem langs en pliktsvei, å lede dem mot nasjonenes broderskap hvor alle barrièrer oppført av egoisme vil bli ødelagt.» Garibaldi så mot Tyskland for den «form for lederskap [som], i den sanne tradisjonen av middelaldersk ridderskap, ville hengi seg selv til å rette opp urett, støtte de svake, ofte midlertidige gevinster og materiell fordel for den mye finere og mer tilfredsstillende bragden av å avlaste lidelsen til våres medmennesker. Vi trenger en nasjon som er modig nok til å lede oss i denne retningen. Det vil samle til sin sak alle de som lider under urett, eller som drømmer om et bedre liv, og alle de som nå opplever utenlandsk undertrykkelse.»{{#tag:ref|Resten av brevet formaner tyskerne til samling: «Denne rollen av verdenslederskap, ubesatt slik ting er i dag, kan like godt bli besatt av den tyske nasjon. Dere tyskere, med deres alvorlige og filosofiske karakter, kan like godt være de som kan vinne de andres tillit, og garantere den fremtidige stabiliteten i det internasjonale samfunn. La oss håpe, da, at dere kan bruke deres energi til å overkomme deres møllspiste tretti tyranner i de forskjellige tyske stater. La oss håpe at i Europas sentrum kan dere da lage en forent nasjon ut av deres femti millioner. Resten av oss ville ivrig og lykkelig følge dere.» Denis Mack Smith (redaktør). Garibaldi (Great Lives Observed), Prentice Hall, Englewood Cliffs, N.J., 1969, s. 76.</ref>

Tysk samling har også blitt sett på som en nødvendighet for opprettelsen av en europeisk føderasjon, sin Giuseppe Mazzini og andre europeiske patrioter hadde fremmet i mer enn tre tiår:

Våren 1834, mens de var ved Berne, grunnla Mazzini og et dusin flyktninger fra Italia, Polen og Tyskland en ny organisasjon med det grandiose navnet Unge Europa. Den enkle, og like grandiose ideen, var at, siden den franske revolusjonen av 1789 hadde utvidet konseptet av individuell frihet, ville en ny revolusjon nå trenges for nasjonal frihet; og hans visjon strakk seg lenger, fordi han hgåpet at i den utvilsomt fjerne fremtid ville kanskje frie nasjoner gå sammen og danne et løst føderalt Europa, med en form for føderal forsamling til å regulere deres felles interesser. [...] Hans intensjon var intet annet enn å velte den europeiske avtalen som ble vedtatt i 1815 av Wienerkongressen, som hadde reetablert et undertrykkende hegemoni av et fåtall stormakter, og stagget fremveksten av mindre nasjoner. [...] Mazzini håpet, dog uten sterk tro, at hans visjon om et forbund eller samfunn av selvstendige nasjoner kunne bli realisert i hans egen livstid. I praksis manglet Unge Europa penger og støtte til å eksistere mer enn i en kort periode. Uansett forble han trofast til idealet om et forent kontinent, hvor opprettelsen av individuelle nasjoner ville være en uunnværlig forutsetning.[57]

Preussens voksende styrke: Realpolitik[rediger | rediger kilde]

three men in military uniforms carrying pickel helmets—the ones with pikes sticking out of the crowns
Konvergensen av lederskap i politikk og diplomati ved Bismarck, til venstre, og reorganisasjonen av hæren og dens treningsteknikker ved Albrecht von Roon (i senter), og omstrukturering av operasjonelle og strategiske prinsipper av Helmuth von Moltke (til høyre) gjorde Preussen til en av de sterkeste og mektigste stater i europeiske anliggende etter 1860-tallet.

Kong Fredrik Vilhelm IV fikk slag i 1857 og kunne ikke lenger regjere. Dette førte til at hans yngre bror Vilhelm ble prinsregent av Kongeriket Preussen i 1858. Samtidig hadde Helmuth von Moltke blitt lederen av Den prøyssiske generalstab i 1857, og Albrecht von Roon kom til å bli Den prøyssiske krigsministeren i 1859.[58] Denne omveltingen av autoritet innad i det prøyssiske militæretablering kom til å ha viktige konsekvenser. Von Roon og Vilhelm (som hadde en aktiv interesse i militærstrukturer) begynte å omorganisere Den prøyssiske armé, mens Moltke omstrukturerte Preussens strategiske forsvar ved å effektivisere operasjonell kommando. Prøyssiske arméreformer (særlig hvordan de ble betalt) førte til en konstitusjonell krise på starten av 1860, fordi både parlamentet og Vilhelm – via sin krigsminister – ønsket kontroll over militærbudsjettet. Vilhelm, kronet kong Vilhelm I i 1861, valgte Otto von Bismarck til stillingen statsminister av Preussen i 1862. Bismarck løste krisen til fordel krigsministeren.[59]

Krimkrigen i 1854-55 og Den italienske krig av 1859 forstyrret forholdet mellom Storbritannia, Frankrike, Østerrike og Russland. I kjølvannet av denne uorden hadde konvergensen av von Moltkes operasjonelle omstrukturering, von Roon og Vilhelms arméomstrukturering, og Bismarcks diplomati innflytelse over omstillingen av den europeiske maktbalansen. Deres kombinerte agendaer etablerte Preussen som den ledende tyske makt gjennom en kombinasjon av utenrikspolitiske triumfer – støttet opp av muligheten for bruk av den prøyssiske militærmakt – og en indre konservatisme herdet av pragmatisme, noe som kom til å bli kjent som Realpolitik.[60]

Bismarck ga uttrykk for essensen av Realpolitik i hans senere berømte «Blod og jern»-tale til budsjettkomiteen av det prøyssiske deputertkammer den 30. september 1862, kort tid etter han ble statsminister: «De store spørsmål av denne tid vil ikke bli løst av taler og majoritetsbeslutninger – som var den store tabben av 1848 og 1849 – men av jern og blod.»[61] Bismarcks ord, «jern og blod» (eller «blod og jern», som ofte skrevet), har ofte blitt misbrukt som bevis på en tysk lyst på blod og makt.[62] Først så blir frasen «de stor spørsmål av denne tid vil ikke bli løst av taler og majoritetsbeslutninger» ofte tolket som en forkastelse av den politiske prosess – en forkastelse som Bismarck selv ikke var forkjemper for.[nb 3] I tillegg innebar ikke vektlegging på blod og jern kun den uovertrufne militærmakten til Den prøyssiske armé, men heller to viktige aspekter: muligheten for at de assorterte tyske stater kunne produsere jern, og andre relaterte krigsmaterialer, og villigheten til å bruke de krigsmaterialene hvis nødvendig.[64]

Grunnleggingen av en forent stat[rediger | rediger kilde]

Sitat Det finnes, i politisk geografi, intet sant Tyskland. Det finnes kongeriker og storhertugdømmer, hertugdømmer og fyrstedømmer, bebodd av tyskere, og hver [er] separat regjert av en uavhengig hersker med alle statsmaskinerier. Men fortsatt er det en naturlig understrømning som pleier en nasjonalfølelse, og for en union av tyskere inn i en stor nasjon, regjert av ett felles overhode som en nasjonal enhet. Sitat
– artikkel fra The New York Times, publisert 1. juli 1866[65]

Behovet for både blod og jern ble snart tydelig. Innen 1862, da Bismarck holdt sin tale, hadde tanken om en tysk nasjonstat i den fredelige ånden av pangermanisme skiftet fra den liberale og demokratiske karakter av 1848, for å imøtekomme Bismarcks mer konservative Realpolitik. Pragmatikeren Bismarck forstod mulighetene, hindringene, og fordelene av en forent stat. Han forstod også viktigheten av å knytte staten til Hohenzollern-dynastiet, som for noen historikere forblir en av Bismarcks største bidrag til opprettelsen av Det tyske keiserriket i 1871.[66] Selv om vilkårene i avtalene som knyttet til forskjellige tyske stater til hverandre forhindret Bismarck fra å gjøre ensidige handlinger, skjønte politikeren og diplomaten i ham upraktiskheten av en slik handling.[67] For å få de tyske stater til å forenes trengte Bismarck én utvendig fiende, som ville erklære krig mot en av de tyske stater først, og dermed gi et casus belli å samle alle tyskere bak. Denne muligheten oppstod ved utbruddet av Den fransk-prøyssiske krig i 1870. Historikere har lenge debattert Bismarcks rolle i hendelsene som ledet opp til krigen. Det tradisjonelle synet, kunngjort i stor grad av proprøyssiske historikere på det sene 1800-tall og tidlig 1900-tall, holder fast ved at Bismarcks hensikt alltid var tysk samling. Historikere etter 1945 har derimot lagt mer til grunne en kortsiktig opportunisme og kynisme i Bismarcks manipulasjon av omstendighetene for å skape en krig, heller enn en overordnet plan for å forene en nasjonsstat.[68] Uansett var Bismarck ikke en skurk eller en helgen: ved å manipulere hendelsene i 1866 og 1870 demonstrerte han den politiske og diplomatiske ferdighet som fikk Vilhelm til oppsøke ham i 1862.[69]

Fra nord til sør: Den danske delen av Jylland i lilla og terrakotta, Hertugdømmet Slesvig i rødt og brunt, og Hertugdømmet Holstein i limegrønn. Slesvig-Holstein-spørsmålet omhandlet disse territoriers status.

Tre hendelser viste seg nødvendig for den administrative og politiske samling av Tyskland. Først førte bortgangen til Frederik VII av Danmark, som ikke hadde mannlig arvinger, til Den andre slesvigske krig i 1864. For det andre gav Italias samling en ny alliert for Preussen mot Østerrike i Den østerriksk-prøyssiske krig i 1866. Til slutt erklærte Frankrike, som fryktet Hohenzollern-omringing, krig mot Preussen i 1870, noe som førte til Den fransk-prøyssiske krig. Gjennom en kombinasjon av Bismarcks diplomati og politisk lederskap, Albrecht von Roons militære omstrukturering, og von Moltkes militære strategi, demonstrerte Preussen at ingen av de europeiske underskriverne ved freden i Paris i 1815 kunne garanterte Østerrikes interessesfære i Sentral-Europa, og gav dermed prøyssisk hegemoni i Tyskland, og avsluttet dualismedebatten.[70]

Slesvig-Holstein-spørsmålet[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Den andre slesvigske krig

Den første delen i sagaen om tysk samling under Bismarck kom ved Slesvig-Holstein-spørsmålet. Den 15. november 1863 ble kong Christian IX av Danmark konge over Danmark, og hertug over Slesvig og Holstein. Den 18. november 1863 signerte han den danske novemberkonstitusjonen, og erklærte Hertugdømmet Slesvig en del av Danmark. Det tyske forbund så dette som et brudd på London-protokollen av 1852, som vektla Kongeriket Danmarks status som separat fra de selvstendige hertugdømmene Slesvig og Holstein. Befolkningene av Slesvig og Holstein verdsatte sterkt denne separate status. Det tyske forbund kunne bruke disse hertugdømmers etnisitet som et kamprop: store deler av både Slesvig og Holstein var av tysk opphav, og snakket tysk i det dagligdagse liv (selv om Slesvig hadde en betydelig dansk minoritet). Diplomatiske forsøk på å få novemberkonstitusjonen opphevet kollapset, og kamphandlinger begynte da prøyssiske og østerrikske tropper krysset grensen inn i Slesvig den 1. februar 1864. Innledende forsøkte danskene å forsvare sitt land ved å bruke en eldgammel jordvegg kjent som «Danevirke», men dette viste seg å være fåfengt. Danskene kunne måle seg med den kombinerte prøyssisk-østerrikske styrken, og de fikk ikke støtte fra sine allierte i de andre skandinaviske stater, fordi Danmark hadde annullert avtalen ved å bryte Londonprotokollen. Tennålsgeværet, en av de første bakladerriflene som ble brukt i strid, hjalp prøysserne i både denne krigen, og den østerriksk-prøyssiske krig to år senere. Riflen gjorde at en prøyssisk soldater kunne avfyre fem skudd liggende nede, mens dens munnladnings motstykke kunne kun avfyre ett skudd, og måtte lades om stående. Den andre slesvigske krig endte i seier til de kombinerte prøyssisk-østerrikske styrker, og de to landene vant kontroll over Slesvig og Holstein i den påfølgende freden i Wien, signert den 30. oktober 1864.[71]

Krig mellom Østerrike og Preussen, 1866[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Den østerriksk-prøyssiske krig

Situasjonen ved krigsutbruddet:

██ Preussen

██ Østerrike

██ Østerrikes allierte

██ Preussens allierte

██ Nøytrale

██ Fellesadministrert (Slesvig-Holstein)

Den andre delen av Bismarcks samlingsforsøk hendte i 1866. I samspill med det nylig forente Italia skapte Bismarck et diplomatisk miljø hvor Østerrike erklærte Preussen krig. Det dramatiske forløpet til krigen utspilte seg hovedsakelig i Frankfurt, hvor de to maktene hevdet å prate for alle de tyske stater i parlamentet. April 1866 skrev den prøyssiske delegaten i Firenze en hemmelig avtale med den italienske regjering, hvor begge forpliktet seg til å støtte den andre i en krig med Østerrike. Dagen etter dette la den prøyssiske delegaten til Frankfurtparlamentet frem en plan som etterlyste en nasjonal forfatning, en direkte valgt nasjonal riksdag, og universell stemmerett. Tyske liberale hadde en berettiget skepsis til denne planen, etter å ha vært vitne til Bismarcks vanskelige og tvetydige forhold til Den prøyssiske Landtag (statsparlament), et forhold definert av Bismarcks smiger og overkjøring av representantene. Disse skeptikerne så forslaget kun som et spill for å forsterke prøyssisk makt, heller enn en progressiv reformagenda.[72]

Valg av side[rediger | rediger kilde]

Debatten om den foreslåtte nasjonale grunnlov stilnet da nyheten om italienske troppebevegelser i Tirol, og nær den venetianske grense, nådde Wien i april 1866. Den østerrikske regjering beordret delvis mobilisering i sine søndre regioner; italienerne svarte med å beordre full mobilisering. På tross av rop om rasjonell tanke og handling, fortsatte Italia, Preussen og Østerrike å presse mot væpnet konflikt. Den 1. mai gav Vilhelm von Moltke kommandoen over de prøyssiske væpnede styrker, og dagen etter iverksatte han fullskalas mobilisering.[73] I riksdagen støttet gruppen av mellomstore stater, kjent som Mittelstaaten (Bayern, Württemberg, og storhertugdømmene Baden og Hessen, og hertugdømmene Sachsen-Weimar, Sachsen-Meiningen, Sachsen-Coburg, og Nassau), fullstendig demobilisering innad i forbundet. Disse individuelle regjeringer avviste den potente kombinasjonen av løfter og vage (eller direkte) trusler som Bismarck benyttet for å få deres støtte mot Habsburgerne. Det prøyssiske krigskabinett forstod at deres eneste støttespillere blant de tyske stater mot Habsburgerne var to små fyrstedømmer på grensen til Brandenburg, som hadde lite militær styrke eller politisk innflytelse: Storhertugdømmene Mecklenburg-Schwerin og Mecklenburg-Strelitz. De forstod også at Preussens eneste utenlandske alliert var Italia.[74]

Motstanden mot Preussens maktbaserte taktikk kom til syne i andre sosiale og politiske grupper. På tvers av de tyske stater, byråd, liberale parlamentariske medlemmer som favoriserte en forent stat, og handelskammer – som ville se store fordeler i en samling – motstod de enhver krig mellom Preussen og Østerrike. De mente at en slik konflikt kun ville tjene de kongelige dynastier. Deres egne interesser, som de forstod som «sivile» og «bourgeois», virket irrelevant. Folkeopinionen motsatte seg også prøyssisk dominering. Katolske befolkninger langs Rhinen – særlig i kosmopolitanske områder som Köln og i den tungt befolkede Ruhrdalen – fortsatte å støtte Østerrike. Sent på våren var de fleste viktige stater mot Berlins forsøk på å omstrukturere de tyske stater gjennom makt. Det prøyssiske kabinett så tysk enhet som en maktsak, og et spørsmål om hvem som hadde styrken og viljen til å bruke denne makten. Samtidig så de liberale i Frankfurtparlamentet tysk enhet som en prosess av forhandling, som ville føre til maktfordeling blant mange parter.[75]

officer on horseback ordering his enthusiastic massed infantry into battle
Den prøyssiske prins Fredrik Karl beordrer sine entusiastiske tropper i angrep i slaget ved Königgrätz. Kronprinsen og hans tropper ankom sent og ved feil sted, men da han ankom beordret han sine tropper til å umiddelbart delta. Dette avgjørende slaget, som prøysserne vant, tvang Habsburgerne til å avslutte krigen, og la grunnlaget for den «lilletyske» løsning, altså et «Tyskland uten Østerrike».

Østerrike isolert[rediger | rediger kilde]

Selv om flere tyske stater innledningsvis støttet Østerrike, forble de på defensiven og maktet ikke å ta effektive initiativ mot prøyssiske tropper. Den østerrikske armé sto derfor mot den teknologisk overlegne prøyssiske armé med støtte kun fra Sachsen. Frankrike lovte hjelp, men det kom for sent, og var utilstrekkelig.[76] Noe som videre kompliserte Østerrikes situasjon var at den italienske mobilisering langs Østerrikes søndre grense krevde en spredning av styrker vekk fra slaget med Preussen, for å sloss i Den tredje italienske frigjøringskrig på en annen front i Venezia, og langs Adriaterhavet.[77] Det dagslange slaget ved Königgrätz, nær landsbyen Sadová, gav Preussen en ubestridt og avgjørende seier.[78]

Realpolitik og Det nordtyske forbund[rediger | rediger kilde]

En rask fred var essensiell for å holde Russland ute av konflikten, før de gikk inn på Østerrikes side.[79] Preussen annekterte Kongeriket Hannover, Elektoratet Hesse, Nassau og byen Frankfurt. Hesse-Darmstadt mistet visse territorier, men ikke sin suverenitet. Statene sør for elven Main (Baden, Württemberg og Bayern) signerte separate avtaler som gjorde dem pålagt å betale krigserstatning, og danne allianser som førte dem inn i Preussens interessesfære. Østerrike, og de fleste av deres allierte, ble ekskludert fra Det nordtyske forbund.[80]

Slutten på den østerrikske herredømmet over de tyske stater flyttet Østerrikes fokus til Balkan. I 1867 godtok den østerrikske keiser Franz Josef en avtale (Det østerriksk-ungarske kompromiss av 1867), hvor han gav hans ungarske andeler lik stats som hans østerrikske domener, noe som opprettet dobbelmonarkiet Østerrike-Ungarn.[81] Freden i Praha (1866) gav milde krav til Østerrike, hvori Østerrikes forhold til den nye nasjonstaten Italia undergikk kraftig omstrukturering; selv om østerrikerne var langt mer suksessfull på slagmarken mot italienske tropper, mistet monarkiet den viktige og rike provinsen Venezia. Habsburgerne avstod Venezia til Frankrike, som deretter formelt gav kontrollen over området til Italia.[82] Den franske befolkning mislikte den prøyssiske seier, og krevde Revanche pour Sadová («Hevn for Sadova»), noe som viser den antiprøyssiske holdningen i Frankrike – noe som senere ville akselerere i månedene før Den fransk-prøyssiske krig.[83] Den østerriksk-prøyssiske krig skadet også forholdet til den franske regjering. Ved et møte i Biarritz i september 1865 med Napoleon III, hadde Bismarck latt det bli forstått (eller Napoleon trodde han hadde forstått) at Frankrike kunne annektere deler av Belgia og Luxembourg, i bytte mot nøytralitet i krigen. Disse annekteringene manifesterte seg aldri, noe som førte til animositet fra Napoleon mot Bismarck.

Nederlagets realitet for Østerrike førte til en revurdering av interne divisjoner, lokal autonomi, og liberalisme.[84] Det nye nordtyske forbund hadde sin egen grunnlov, flagg, og myndighets- og administrasjonsstrukturer. Gjennom militær seier hadde Preussen under Bismarcks innflytelse overkommet Østerrikes motstand mot et forent Tyskland. Østerrikes innflytelse over de tyske stater ble ikke bare brutt, men krigen splintret opp ånden til den pangermanske enhet: de fleste tyske stater hatet prøyssisk maktpolitikk.[85]

Krig med Frankrike[rediger | rediger kilde]

Innen 1870 hadde tre av de viktige leksjonene av Den østerriksk-prøyssiske krigen blitt tydelig. Den første var at, gjennom maktbrukt, kunne en mektig stat utfordre de gamle allianser og interessesfærer etablert i 1815. For det andre, gjennom diplomatisk manøvrering kunne en dyktig leder skape et miljø hvori en rivaliserende stat kunne erklære krig først, og dermed tvinge stater alliert med «offeret» til å entre krigen for å hjelpe lederen. Og til slutt, da prøyssisk militærkapasitet var langt større enn Østerrike, var det tydelig at Preussen var den eneste staten innad i forbundet (eller blant de tyske stater generelt) som var kapabel til å beskytte dem alle fra mulig innblanding eller aggresjon. I 1866 var de fleste mellomstore tyske stater imot Preussen, men innen 1870 hadde disse statene blitt lokket og presset inn i gjensidig beskyttende allianser med Preussen. I det tilfellet at en europeisk stat erklærte krig på en av deres medlemmer, ville de alle komme til den angrepne stat. Med dyktig manipulering av europeisk politikk skapte Bismarck en situasjon hvori Frankrike ville spille rollen som angriperen i tyske anliggender, mens Preussen ville være beskytteren av tyske rettigheter og friheter.[86]

Interessesfærene kollapser sammen i Spania[rediger | rediger kilde]

Ved Wienerkongressen i 1815 reetablerte Metternich og hans konservative allierte det spanske monarki under kong Ferdinand VII. I de neste førti år støttet stormaktene det spanske monarki, men hendelsene i 1868 ville videre sette prøve på det gamle system. En revolusjon i Spania kastet dronning Isabella II, og tronen forble tom mens Isabella levde i overdådig eksil i Paris. Spanjolene, som lette etter en passende katolske etterfølger, hadde tilbydd tronen til tre europeiske prinser, hvorav hver ble avvist av Napoleon III, som fungerte som en regional maktmegler. Til slutt, i 1870, tilbød riksforstanderne kronen til Leopold av Hohenzollern-Sigmaringen, en fyrste av den katolske, unge Hohenzollern-linje. Den påfølgende oppstyr har blitt kalt Hohenzollern-kandidaturet av historikere.[87]

De neste ukene var det spanske tilbud på alles lepper i Europa. Bismarck oppfordret Leopold til å godta tilbudet.[88] En vellykket installering av en konge av Hohenzollern-Sigmaringen ville bety at begge sider av Frankrike ville grense mot tyske konger av Hohenzollern-slekt. Dette kan ha vært en tilfredsstillende tanke for Bismarck, men det var uakseptabelt både for Napoleon III, og Agenor, duc de Gramont, hans utenriksminister. Gramont skrev et skarpt formulert ultimatum til Vilhelm, som Hohenzollern-familiens overhode, og kunngjorde at hvis noen Hohenzollern-fyrster aksepterte den spanske kronen, ville den franske regjering reagere – selv om han ikke beskrev hvordan reaksjonen ville være. Fyrsten trakk seg som kandidat, og krisen ble stoppet, men den franske ambassadøren i Berlin ville ikke la saken ligge.[89] Han oppsøkte den prøyssiske konge direkte, mens Vilhelm var på ferie i Bad Ems, og krevde at kongen gav en offentlig uttalelse hvor ville si at han aldri ville støtte installeringen av en Hohenzollern på Spanias trone. Vilhelm nektet å gi en så altomfattende uttalelse, og han sendte en avsending til Bismarck via telegram, hvor han beskrev de franske krav. Bismarck brukte kongens telegram, kalt Emsdepesjen, som en mal for en kort uttalelse til pressen. Med forkortede og skarpere formuleringer ved Bismarck – og videre forandringer i dens oversettelse av det franske byrået Havas – skapte Emsdepesjen furore i Frankrike. Den franske befolkning, fortsatt bitre over tapet ved Sadová, krevde krig.[90]

a tired sick old man in French military uniform, sitting beside an erect senior officer in Prussian uniform, spiked helmet, and sword
Keiser Napoleon III (venstre) ved Sedan, den 2. september 1870, sittende ved siden av den prøyssiske kansler Otto von Bismarck, som holder Napoleons overgitte sverd. Den franske armés tap destabiliserte Napoleons regime; en revolusjon i Paris etablerte Den tredje franske republikk, og krigen fortsatte.

Militære operasjoner[rediger | rediger kilde]

Napoleon III hadde forsøkt å sikre territoriale kompensasjoner fra begge sider både før og etter Den østerriksk-prøyssiske krig, men på tross av sin rolle som megler i fredsforhandlingene endte han opp med ingen gevinst. Han håpet deretter at Østerrike ville bli med i en hevnkrig, og at dens tidligere allierte – særlig de tyske statene Baden, Württemberg, og Bayern — ville bli med i krigen. Dette håpet viste seg å være nytteløst, da traktaten av 1866 ble iverksatt, og forente alle de tyske stater militært – om ikke særlig lykkelig – for å kjempe mot Frankrike. I stedet for en hevnkrig mot Preussen, støttet av forskjellige tyske allierte, gikk Frankrike inn i en krig mot alle de tyske stater, uten noen egne allierte.[91] Omorganiseringen av militæret ved Albrecht von Roon, og Moltkes operasjonelle strategi kom sammen til stor suksess mot Frankrike. Den prøyssiske mobiliseringens hurtighet forbløffet franskmennene, samt den prøyssiske evne til å konsentrere sin styrke ved spesifikke punkter – som minnet om Napoleon Is strategier sytti år tidligere – overveldet den franske mobilisering. Ved å utnytte deres effektivt utplasserte jernbanenettverk ble prøyssiske tropper levert til kampområder vel uthvilte, og kampklare, mens de franske troppene måtte marsjere store avstander for å nå slagmarken. Etter en rekke slag, spesielt ved Spicheren, Wörth, Mars la Tour, og Gravelotte, beseiret prøysserne de fremste franske arméer, og rykket mot hovedbyen Metz, og den franske hovedstad Paris. De tok Napoleon III og en hel armé til fange ved Sedan den 1. september 1870.[92]

Kunngjøring av Det tyske keiserrike[rediger | rediger kilde]

Den ydmykende fangsten av den franske keiseren, og tapet av den franske armé i seg selv, som marsjerte inn i fangenskap ved en provisorisk leir i Saarland («Leir Lidelse»), kastet den franske regjering inn i kaos; Napoleons energiske motstandere kastet hans regjering, og proklamerte Den tredje franske republikk.[93] Den tyske overkommando forventet en innledende fred med franskmennene, men den nye republikken nektet å overgi seg. Den prøyssiske armé omringet Paris, og holdt det beleiret fram til midten av januar, mens byen ble ørkesløst bombardert.[94] Den 18. januar 1871 erklærte de tyske fyrster og veteranmilitærlederne Vilhelm som «Den tyske keiser» i Speilsalen i Slottet i Versailles.[95] I den følgende freden i Frankfurt avstod Frankrike de fleste av sine tradisjonelt tyske regioner (Alsace og den tysktalende del av Lothringen); betalte en krigserstatning, beregnet (utfra befolkning) til å være nøyaktig tilsvarende krigserstatningen som Napoleon Bonaparte krevde av Preussen i 1807;[96] og aksepterte tysk administrasjon av Paris og mesteparten av Nord-Frankrike, med «tyske tropper som skulle trekkes ut i stadier, basert på hvert avdrag av erstatningen».[97]

painting of well dressed and portly princes and dukes cheering a king on a dais
Bismarck i hvitt. Storhertugen av Baden står ved siden av Vilhelm, og leder an jubelen. Kronprins Fredrik, senere Fredrik III står på sin fars høyre side. Maleri av Anton von Werner.

Betydning for samlingsprosessen[rediger | rediger kilde]

Seier i Den fransk-prøyssiske krig viste seg å være hjørnestenen i nasjonalistsaken. I den første halvdel av 1860-tallet hevdet både Østerrike og Preussen å tale for de tyske stater; begge holdt fast ved at de kunne støtte tyske interesser i utlandet, og beskytte tyske interesser hjemme. I et svar på Slesvig-Holstein-spørsmålet viste de seg begge ivrige til å gjøre slikt. Etter en seier over Østerrike i 1866 begynte Preussen å internt hevde sin autoritet til å tale for de tyske stater, og forsvare tyske interesser, mens Østerrike begynte å vende mer og mer oppmerksomhet til sine besittelser på Balkan. Seieren over Frankrike i 1871 utvidet prøyssisk hegemoni i de tyske stater til et internasjonalt nivå. Med proklamasjonen av Vilhelm som Kaiser inntok Preussen lederskap av det nye keiserriket. De sydlige stater ble offisielt inkorporert i et forent Tyskland ved freden i Versailles i 1871 (signert 26. februar 1871; senere ratifisert i freden i Frankfurt den 10. mai 1871), som formelt endte krigen.[98] Selv om Bismarck hadde ledet overgangen fra et løst konføderert Tyskland, til en føderal nasjonstat, hadde han ikke gjort det alene. Samlingen ble oppnådd ved å bygge på en tradisjon av rettslig samarbeid under Det tysk-romerske rike, og økonomisk samarbeid gjennom tollforeningen. Vormärz' vanskeligheter, de liberale av 1848s påvirkning, viktigheten til von Roons militære omstrukturering samt von Moltkes strategiske briljans spilte alle en rolle i den politiske samlingen.[99]

Politisk og administrativ forening[rediger | rediger kilde]

Det nye tyske keiserrike inkluderte 25 stater, tre av dem hanseatiske byer. Den virkeliggjorde den Kleindeutsche Lösung («lilletyske løsning», som var utelukkelsen av Østerrike) i motsetning av den Großdeutsche Lösung eller «den stortyske løsning», som ville ha inkludert Østerrike. Det å forene de forskjellige stater til én nasjon krevde mer enn militære seire, uansett hvor mye de styrket moralen. Det trengte også en revurdering av politiske, sosiale og kulturelle oppførsler, og konstruksjonen av nye metaforer om «oss» og «dem». «Hvem var medlem av denne nye nasjon»?, «hva stod de for?», og «hvordan skulle de organiseres?».[100]

Konstituerende stater i keiserriket[rediger | rediger kilde]

Selv om det ofte karakteriseres som en forbund av monarker var Det tyske keiserrike, i streng forstand, et forbund av 26 stater.[101]

map of new German empire, showing Prussia as territorially larger than any of the individual or collective member states
Medlemsstater av Det tyske keiserrike (ferskenfarge), med Kongeriket Preussen i blå.
Stat Hovedstad
Kongerike (Königreiche)
Flag of Prussia (1892-1918).svg Preussen (Preußen) Berlin
Flag of Bavaria (striped).svg Bayern München
Flagge Königreich Sachsen (1815-1918).svg Sachsen Dresden
Flagge Königreich Württemberg.svg Württemberg Stuttgart
Storhertugdømme (Großherzogtümer)
Flagge Großherzogtum Baden (1871-1891).svg Baden Karlsruhe
Flagge Großherzogtum Hessen ohne Wappen.svg Hessen Darmstadt
Flagge Großherzogtümer Mecklenburg.svg Mecklenburg-Schwerin Schwerin
Flagge Großherzogtümer Mecklenburg.svg Mecklenburg-Strelitz Neustrelitz
Civil flag of Oldenburg.svg Oldenburg Oldenburg
Flagge Großherzogtum Sachsen-Weimar-Eisenach (1813-1897).svg Sachsen-Weimar-Eisenach Weimar
Hertugdømme (Herzogtümer)
Flagge Herzogtum Anhalt.svg Anhalt Dessau
Flagge Herzogtum Braunschweig.svg Braunschweig Braunschweig
Flagge Herzogtum Sachsen-Coburg-Gotha (1826-1911).svg Sachsen-Altenburg Altenburg
Flagge Herzogtum Sachsen-Coburg-Gotha (1911-1920).svg Sachsen-Coburg og Gotha (Sachsen-Coburg und Gotha) Coburg
Flagge Herzogtum Sachsen-Coburg-Gotha (1826-1911).svg Sachsen-Meiningen (Sachsen-Meiningen) Meiningen
Fyrstedømme (Fürstentümer)
Flagge Fürstentum Lippe.svg Lippe Detmold
Flagge Fürstentum Reuß jüngere Linie.svg Reuss (den yngre linje) (Reuß Jüngerer Linie) Gera
Flagge Fürstentum Reuß ältere Linie.svg Reuss (den eldre linje) (Reuß ältere Linie) Greiz
Flagge Fürstentum Schaumburg-Lippe.svg Schaumburg-Lippe Bückeburg
Flagge Fürstentümer Schwarzburg.svg Schwarzburg-Rudolstadt Rudolstadt
Flagge Fürstentümer Schwarzburg.svg Schwarzburg-Sondershausen Sondershausen
Flag of Germany (3-2 aspect ratio).svg Waldeck-Pyrmont Arolsen
Frie hansabyer (Freie Hansestädte)
Flag of Bremen.svg Bremen
Flag of Hamburg.svg Hamburg
Flag of the Free City of Lübeck.svg Lübeck
Riksland (Reichsland)
Flag of the German Empire.svg Alsace-Lorraine (Elsaß-Lothringen) Straßburg


Keiserrikets politiske struktur[rediger | rediger kilde]

Det nordtyske forbunds grunnlov av 1866 ble (med noen mindre semantiske justeringer) det tyske keiserrikets grunnlov av 1871. Med denne forfatningen fikk det nye Tyskland noen demokratiske egenskaper: særlig en riksdag, som – i kontrast av Preussens parlament – gav borgerne representasjon på grunnlag av valg gjennom direkte og lik universell stemmerett for alle menn som var minst 25 år. Videre var valgene generelt sett uten sjikanering, noe som avlet stolthet i det nasjonale parlament.[102] Uansett krevde lovgivning samtykke fra Forbundsrådet, Bundesrat, et føderalt råd bestående av deputerter fra de forskjellige statene, som Preussen hadde stor innflytelse i og over; Preussen kunne utpeke 17 av 58 delegater, med kun 14 stemmer nødvendig for å nedlegge et veto. Preussen hadde stor innflytelse i de to organer, med utøvende makt holdt av den prøyssiske kongen som Kaiser, som valgte en forbundskansler. Kansleren var utelukkende ansvarlig overfor, og tjenestegjorde helt ved diskresjonen til, keiseren. Offisielt var kansleren en «enkeltmannskabinett», og var ansvarlig for utførelsen av alle statsanliggende; i praksis fungerte statssekretærene (byråkratiske toppledere som hadde ansvar for finans, krig, utenriksanliggende, osv.) som uoffisielle porteføljeministre. Med unntak av årene 1872–1873 og 1892–1894 var den keiserlige kansler samtidig statsminister i det keiserlige dynastiets hjemkongerike Preussen. Riksdagen hadde makten til å vedta, endre eller avvise lovforslag (men makten til å ta initiativet til et lovforslag tilhørte kansleren). De andre statene beholdt sine egne regjeringer, men de mindre staters militærstyrker falt under prøyssisk kontroll. Militæret til de større statene (som kongerikene Bayern og Sachsen) beholdt noe selvstyre, men de undergikk store reformer for å koordinere de med de prøyssiske militærprinsipper, og falt under forbundregjeringens kontroll i krigstid.[103]

Historiske argumenter og keiserrikets sosiale anatomi[rediger | rediger kilde]

Statue of the allegorical figure Germania
Germania, også kjent som Niederwaldmonumentet, ble oppført i perioden 1877–83 ved Rüdesheim.

Sonderweg-hypotesen gir ansvaret for Tysklands vanskelige 1900-tall på det svake politiske, rettslige og økonomiske grunnlaget til det nye keiserriket. Den prøyssiske eiendomseliten, junkerne, fortsatte å ha en vesentlig del av politisk makt i den forente staten. Sonderweg-hypotesen gir deres makt ansvar for mangelen av et revolusjonært gjennombrudd av middelklassen, eller av bønder i samarbeid med urbane arbeidere, i 1848 og igjen i 1871. Nyere forskning i rollen til de store bourgeoisi — som inkluderte bankmenn, handelsmenn, industrilister og entreprenører — i den nye statens konstruksjon har i stor grad avvist påstanden om politisk og økonomisk dominans av junkerne som en sosial gruppe. Denne nyere forskning har vist viktigheten av handelsstandene til de hanseatiske byer, og det industrielle lederskap (den siste særlig viktig i Rheinland) i den pågående utviklingen av Det andre rike.[104]

Videre studier av de forskjellige samfunnsgruppene i Vilhelms Tyskland har alle bidratt til et nytt syn på perioden. Selv om junkerne, sannelig, fortsatte å kontrollere offiserkorpset, dominerte de ikke sosiale, politiske og økonomiske anliggender like mye som Sonderweg-teoretikerne har spekulert. Østlig Junker-makt hadde en motvekt i de vestre provinsenes storbourgeoisi, og i den voksende profesjonelle klassen av byråkrater, lærere, professorer, doktorer, advokater, vitenskapsmenn, etc.[105]

Forbi den politiske mekanisme: grunnleggelse av en nasjon[rediger | rediger kilde]

high angle view the confluence of two major rivers, marked by the statue of a man on a horse, with a city behind
Dette monumentet til keiser Vilhelm, ved Koblenz, hvor elven Moselle (øvre elv) møter Rhinen (nedre elv), kalt Deutsches Eck, eller det tyske hjørne.

Hvis samlingene ved Wartburg og Hambach hadde manglet en konstitusjon og et administrativt apparat, ble det problemet addresert mellom 1867 og 1871. Men, som tyskerne oppdaget, skapte ikke store taler, flagg og entusiastiske publikum, en grunnlov, en politisk reorganisering, og tilførselen av en keiserlig overbygning; og den reviderte tollunionen av 1867–68, en nasjon.[106]

Et nøkkelelement til en nasjonstat er opprettelsen av en nasjonal kultur, ofte – dog ikke alltid – gjennom bevisst nasjonal politikk.[107] I den nye tyske nasjonen forsøkte en «kulturkamp» (1872-79) som fulgte politisk, økonomisk og administrativ samling å adressere, men med bemerkelsesverdig lite suksess, noen av motsetningene i det tyske samfunn. Særlig var striden om språk, utdanning og religion. En germanisering av ikketyskere i Keiseerriket ble iverksatt, inkludert polske og danske minoriteter, startet med språk, spesielt det tyske språk, tvangsutdanning (germanisering), og den forsøkte opprettelsen av et standardisert pensum for disse skoler, for å promotere og feire ideen om en delt fortid. Til slutt strakk den seg til det nye keiserrikets befolknings religion.[108]

Kulturkampf[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Kulturkampf

Noen noen tyskere inkluderte ikke definisjonen av en nasjon pluralisme, og den katolikker kom særlig under lupen; noen tyskere, og særlig Bismarck, fryktet at katolikkenes tilknytning til pavestaten ville gjøre de mindre lojale til nasjonen. Som kansler av Tyskland forsøkte Bismarck uten stor suksess å begrense den romersk-katolske kirke og dens partipolitiske gren, Det katolske sentrumsparti, i skoler og utdanning og språkrelaterte lover. Det katolske sentrumsparti forble særlig godt befestet i høyborgene Bayern og Syd-Baden, og i urbane områder som hadde store befolkninger av fordrevne rurale arbeidere som søkte arbeid i storindustrien, og forsøkte å beskytte rettighetene til ikke bare katolikker, men også polakker, og de franske minoritetene i Elsass.[109] Mailovene av 1873 brakte valget av prester, og deres utdanning, under statens kontroll, noe som førte til nedleggelsen av mange presteutdannelser, og et underskudd av prester. Menighetsloven av 1875 oppløste religiøse ordener, endte statssubsidier til den katolske kirke, og fjernet religiøse beskyttelser fra den prøyssiske grunnlov.[110]

Integrasjonen av det jødiske samfunn[rediger | rediger kilde]

allegorical figure of Germania (woman with flowing robes, sword, flowing hair) standing, holding crown in right hand, sword partially sheathed
I dette nærbildet av Niederwaldmonumentet (se større bilde ovenfor), ruver Germania 40 meter over byen Rüdesheim. Hun holder en krone i hennes høyre hånd, og bærer et sverd ved hennes side. Germania ble oppført 1877–1883.

Germaniserte jøder forble en annen sårbar befolkning i den nye tyske nasjonstaten. Siden 1780, etter frigjøringen gjort av den tysk-romerske keiser Josef II, hadde jøder i de tidligerre Habsburgterritoriene opplevd en stor grad av økonomiske og rettslige privilegier som deres motstykker i andre tyske territorier ikke hadde: de kunne eie land, for eksempel, og de behøvde ikke leve i et jødisk kvartal (også kalt Judengasse, eller «Jødefeltet»). De kunne også gå på universiteter og gå inn i profesjoner. Under den revolusjonære og napoleonske æra brøt mange av de tidligere sterke barrièrer mellom jøder og kristne ned. Napoleon hadde beordret frigjørelsen av jøder på tvers av territorier underlagt fransk hegemoni. Som deres franske motstykker, sponset velstående tyske jøder salonger; spesielt hadde flere jødiske salonnières viktige samlinger i Frankfurt og Berlin, hvori tyske intellektuelle utviklet sin egen form for republikansk intellektualisme. Gjennom de påfølgende tiår, fra nesten umiddelbart etter franskmennenes tap, begrenset reaksjoner på blandingen av jøder og kristne den intellektuelle innvirkningen til disse salongene. Foruten disse salongene fortsatte jøder en germaniseringsprosess hvori de med egen vilje tok til seg tyske kleskoder og språk, og arbeidet med å bli en del av de fremvoksende tyske offentlige sfærer på 1800-tallet. Den religiøse reformbevegelsen blant tyske jøder speilet denne innsatsen.[111]

I samlingsårene spilte tyske jøder en viktig rolle i det tyske profesjonelle, intellektuelle og sosiale livs intellektuelle grunnlag. Fordrivelsen av jøder fra Russland på 1880-tallet og 1890-tallet kompliserte integrasjonen inn i den tyske offentlighet. Russiske jøder ankom nordtyske byer i tusenvis; siden de var betydelig mindre utdannet og velstående forferdet deres dystre fattigdom mange germaniserte jøder. Mange av problemene knyttet til fattigdom (som sykdom, overbefolkede hus, arbeidsløshet, skolefravær, motstand mot å lære tysk, osv.) understreket deres egenart for ikke bare tyske kristne, men og for den lokale jødiske befolkningen.[112]

Skrivingen av nasjonens historie[rediger | rediger kilde]

Et annet viktig element i nasjonsbygning, historien om den heroiske fortid, ble skrevet de nasjonalistiske tyske historikere som den liberale konstitusjonalisten Friedrich Dahlmann (1785–1860), hans konservative student Heinrich von Treitschke (1834–1896), og andre mindre konservative, som Theodor Mommsen (1817–1903) og Heinrich von Sybel (1817–1895), for å nevne to. Dahlmann selv døde før samlingen, men han la fundamentet for de fremtidige nasjonalisthistoriene gjennom hans historier om den engelske og den franske revolusjon, ved å støpe disse revolusjonene som fundamentale til konstruksjonen av en nasjon, og Dahlmann selv så Preussen som det logiske midlet til en samling.[113]

Heinrich von Treitschkes Deutsche Geschichte im neunzehnten Jahrhundert, publisert i 1879, har muligens en misledende tittel: den gir størst fokus på Preussens historie i stedet for de andre tyske staters historie, og den forteller historien om de tysktalende folk gjennom en forkledning av Preussens skjebne å forene alle de tyske stater under sitt lederskap. Opprettelsen av denne borussiske myte (Borussia er det latinske navnet på Preussen) etablerte Preussen som Tysklands redningsmann; det var skjebnen at alle tyske stater ble forent, denne myten holder fast ved at det var Preussens skjebne å klare dette.[114] Ifølge denne teorien spilte Preussen den fremste rolle i å føre de tyske stater sammen til en nasjonstat; kun Preussen kunne beskytte tyske friheter fra å bli undergravd av fransk eller russisk innflytelse. Historien fortsetter ved å spille på Preussens rolle i å redde tyskere fra gjenoppblomstringen av Napoleons makt i 1815, ved Waterloo, skape noe lignende en økonomisk enhet, og forene tyskere under ett stolt flagg etter 1871.[115] Det er nasjonalisthistorikerens rolle å skrive en nasjons historie; dette betyr at å se nasjonens fortid med målet om en nasjonalistisk historie i tankene. Prosessen av å skrive historie, eller historier, er en erindringsprosess og tilgivelsesprosess: å velge visse elementer som skal husker, det vil si, lagt vekt på, og ignorere eller glemme de andre elementer og hendelser.[116]

Mommsens bidrag til Monumenta Germaniae Historica la grunnlaget for mer forskning på studien av den tyske nasjon, og utvider tanken om Tyskland til andre områder enn Preussen. Som en liberal professor, historiker og teolog, og generelt en titan blant det sene 1800-talls lærde, var Mommsen og en delegat til Det prøyssiske representantenes hus fra 1863-1866 og 1873-1879; han var også delegat til Reichstag fra 1881-1884, for det liberale tyske fremskrittsparti (Deutsche Fortschrittspartei) og senere for Det nasjonale liberalparti. Han motsatte seg de antisemittiske program i Bismarcks Kulturkampf og den vonde og bitende teksten som Treitschke ofte brukte i publikasjonen av hans Studien über die Judenfrage (Studier på det jødiske spørsmål), som oppfordret assimilering og germanisering av jøder.[117]

Kilder[rediger | rediger kilde]

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Selv om Den prøyssiske armé hadde fått rykte på seg i Sjuårskrigen hadde det ydmykende tapet ved Jena og Auerstadt ødelagt mange prøysseres stolthet over deres soldater. I deres russiske eksil vurderte flere offiserer, blant annet Carl von Clausewitz, en omorganisering samt nye treningsmetoder.[7]
  2. ^ De sporet opp det tyske språks røtter, og trakk dets forskjellige utviklingslinjer sammen. Se The Brothers Grimm online. Joint Publications.
  3. ^ Bismarck fikk sin første erfaring med tysk politikk, og tyske politikere, i Frankfurt: som kvintessensen av en politiker hadde Bismarck bygd sin maktbase ved å ta til seg og ta i bruk metoder fra hele det politiske spekter. Han var først og fremst en politiker, og i dette lå hans styrke. Videre, siden han verken hadde tillit til Moltke eller Roon, var han motvillig til å gå inn i et militært foretak hvor han ikke ville ha noe kontroll.[63]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Se for eksempel James Allen Vann, The Swabian Kreis: Institutional Growth in the Holy Roman Empire 1648–1715. Vol. LII, Studies Presented to International Commission for the History of Representative and Parliamentary Institutions. Bruxelles, 1975. Mack Walker. German home towns: community, state, and general estate, 1648–1871. Ithaca, 1998.
  2. ^ Robert A. Kann. History of the Habsburg Empire: 1526–1918, Los Angeles, 1974, s. 221. I sin abdikasjon frigjorde Franz alle tidligere stender fra deres tjeneste og obligasjoner for ham, og tok selv kun tittelen «Kongen av Østerrike», som hadde blitt etablert siden 1804. Golo Mann, Deutsche Geschichte des 19. und 20. Jahrhunderts, Frankfurt am Main, 2002, s. 70.
  3. ^ Fichte, Johann Gottlieb (1808). «Address to the German Nation». www.historyman.co.uk. Besøkt 6. juni 2009. 
  4. ^ James Sheehan, German History, 1780–1866, Oxford, 1989, s. 434.
  5. ^ Jakob Walter, and Marc Raeff. The diary of a Napoleonic foot soldier. Princeton, N.J., 1996.
  6. ^ Sheehan, s. 384–387.
  7. ^ Sheehan, s. 323.
  8. ^ Sheehan, s. 322–323.
  9. ^ David Blackbourn, og Geoff Eley. The peculiarities of German history: bourgeois society and politics in nineteenth-century Germany. Oxford & New York, 1984, part 1; Thomas Nipperdey, German History From Napoleon to Bismarck, 1800–1871, New York, Oxford, 1983. Kapittel 1.
  10. ^ Sheehan, s. 398–410; Hamish Scott, The Birth of a Great Power System, 1740–1815, US, 2006, s. 329–361.
  11. ^ Sheehan, s. 398–410.
  12. ^ Jean Berenger. A History of the Habsburg Empire 1700–1918. C. Simpson, Trans. New York: Longman, 1997, ISBN 0-582-09007-5. s. 96–97.
  13. ^ Lloyd Lee, Politics of Harmony: Civil Service, Liberalism, and Social Reform in Baden, 1800–1850, Cranbury, New Jersey, 1980.
  14. ^ Adam Zamoyski, Rites of Peace: The Fall of Napoleon and the Congress of Vienna, New York, 2007, s. 98–115, 239–40.
  15. ^ L.B. Namier, (1952) Avenues of History. London, ONT, 1952, s. 34.
  16. ^ Nipperdey, s. 1–3.
  17. ^ Sheehan, s. 407–408, 444.
  18. ^ Sheehan, s. 442–445.
  19. ^ Stoltz, Gerhard. (2014, 16. desember). Tollunion. I Store norske leksikon. Hentet 18. april 2016 fra https://snl.no/tollunion.
  20. ^ Sheehan, s. 465–467; Blackbourn, Long Century, s. 106–107.
  21. ^ Sheehan, s. 460–470. German Historical Institute
  22. ^ Sheehan, s. 465.
  23. ^ Sheehan, s. 466.
  24. ^ Sheehan, s. 467–468.
  25. ^ Sheehan, s. 502.
  26. ^ Sheehan, s. 469.
  27. ^ Sheehan, s. 458.
  28. ^ Sheehan, s. 466–467.
  29. ^ Hans Lulfing, Baedecker, Karl, Neue Deutsche Biographie (NDB). Band 1, Duncker & Humblot, Berlin 1953, s. 516 f.
  30. ^ Peter Rühmkorf, Heinz Ludwig Arnold, Das Lied der Deutschen Göttingen: Wallstein, 2001, ISBN 3-89244-463-3, s. 11–14.
  31. ^ Raymond Dominick III, The Environmental Movement in Germany, Bloomington, Indiana University, 1992, s. 3–41.
  32. ^ Jonathan Sperber, Rhineland radicals: the democratic movement and the revolution of 1848–1849. Princeton, N.J., 1993.
  33. ^ a b Sheehan, s. 610–613.
  34. ^ Sheehan, s. 610.
  35. ^ Sheehan, s. 612.
  36. ^ Sheehan, s. 613.
  37. ^ David Blackbourn, Marpingen: apparitions of the Virgin Mary in nineteenth-century Germany. New York, 1994.
  38. ^ Sperber, Rhineland radicals. s. 3.
  39. ^ Blackbourn, Long Century, s. 127.
  40. ^ Sheehan, s. 610–615.
  41. ^ Blackbourn, Long Century, s. 138–164.
  42. ^ Badische Heimat/Landeskunde online 2006 Veit's Pauls Church Germania. Hentet 5. juni 2009.
  43. ^ Jonathan Sperber, Revolutionary Europe, 1780–1850, New York, 2000.
  44. ^ Blackbourn, Long Century, s. 176–179.
  45. ^ Eksempler av dette argument opptrer i: Ralf Dahrendorf, German History, (1968), s. 25–32; Hans Ulrich Wehler, Das Deutsche Kaiserreich, 1871–1918, Göttingen, 1973, s. 10–14; Leonard Krieger, The German Idea of Freedom, Chicago, 1957; Raymond Grew, Crises of Political Development in Europe and the United States, Princeton, 1978, s. 312–345; Jürgen Kocka og Allan Mitchell. Bourgeois society in nineteenth-century Europe. Oxford, 1993; Jürgen Kocka, "German History before Hitler: The Debate about the German Sonderweg." Journal of Contemporary History, Vol. 23, No. 1 (January, 1988), s. 3–16; Volker Berghahn, Modern Germany. Society, Economy and Politics in the Twentieth Century. Cambridge, 1982.
  46. ^ World Encyclopedia V.3 s. 542.
  47. ^ For en oppsummering av dette argumentet, se David Blackbourn, og Geoff Eley. The peculiarities of German history: bourgeois society and politics in nineteenth-century Germany. Oxford & New York, 1984, del 1.
  48. ^ Blackbourn og Eley. Peculiarities, Part I.
  49. ^ Blackbourn og Eley, Peculiarities, kapittel 2.
  50. ^ Blackbourn og Eley, Peculiarities, s. 286–293.
  51. ^ Jürgen Kocka, "Comparison and Beyond.'" History and Theory, Vol. 42, No. 1 (februar, 2003), s. 39–44, og Jürgen Kocka, «Asymmetrical Historical Comparison: The Case of the German Sonderweg», History and Theory, Vol. 38, No. 1 (February, 1999), s. 40–50.
  52. ^ For en representativ analyse av dette perspektiv, se Richard J. Evans, Rethinking German history: nineteenth-century Germany and the origins of the Third Reich. London, 1987.
  53. ^ A. J. P. Taylor, The Struggle for Mastery in Europe 1914–1918, Oxford, 1954, s. 37.
  54. ^ J.G.Droysen, Modern History Sourcebook: Documents of German Unification, 1848–1871. Retrieved 9 April 2009.
  55. ^ Zamoyski, s. 100–115.
  56. ^ Blackbourn, The long nineteenth century, s. 160–175.
  57. ^ Mack Smith, Denis (1994). Mazzini. Yale University Press. s. 11–12. 
  58. ^ Holt, s. 27.
  59. ^ Holt, s. 13–14.
  60. ^ Blackbourn, Long Century, s. 175–179.
  61. ^ Hollyday, 1970, s. 16–18.
  62. ^ Blackbourn, Peculiarities, Part I.
  63. ^ Mann, kapittel 6, s. 316–395
  64. ^ Isabel V. Hull, Absolute Destruction: Military culture and the Practices of War in Imperial Germany, Ithaca, New York, 2005, s. 90–108; 324–333.
  65. ^ The Situation of Germany. (PDF) – The New York Times, 1. juli 1866.
  66. ^ Michael Eliot Howard, The Franco-Prussian War: the German invasion of France, 1870–1871. New York, MacMillan, 1961, s. 40.
  67. ^ Mann, s. 390–395.
  68. ^ A.J.P. Taylor, Bismarck: The Man and the Statesman. Oxford, Clarendon, 1988. kapittel 1, og Conclusion.
  69. ^ Howard, s. 40–57.
  70. ^ Sheehan, s. 900–904; Wawro, s. 4–32; Holt, s. 75.
  71. ^ Holt, s. 75.
  72. ^ Sheehan, s. 900–906.
  73. ^ Sheehan, s. 906; Wawro, pp. 82–84.
  74. ^ Sheehan, s. 905–906.
  75. ^ Sheehan, s. 909.
  76. ^ Geoffrey Wawro, The Austro Prussian War: Austria's War with Prussia and Italy in 1866. Cambridge, Cambridge University, 1996, s. 50–60; 75–79.
  77. ^ Wawro, s. 57–75.
  78. ^ Sheehan, s. 908–909
  79. ^ Taylor, Bismarck, s. 87–88.
  80. ^ Sheehan, s. 910.
  81. ^ Sheehan, s. 905–910.
  82. ^ Rosita Rindler Schjerve Diglossia and Power: Language Policies and Practice in the Nineteenth Century Habsburg Empire, 2003, ISBN 3-11-017653-X, s. 199–200.
  83. ^ Bridge og Bullen, The Great Powers and the European States System 1814–1914.
  84. ^ Sheehan, s. 909–910; Wawro, kapittel 11.
  85. ^ Blackbourn, Long Century, kapittel V: From Reaction to Unification, s. 225–269.
  86. ^ Howard, s. 4–60.
  87. ^ Howard, s. 50–57.
  88. ^ Howard, s. 55–56.
  89. ^ Howard, s. 56–57.
  90. ^ Howard, s. 55–59.
  91. ^ Howard, s. 64–68.
  92. ^ Howard, s. 218–222.
  93. ^ Howard, s. 222–230.
  94. ^ Taylor, Bismarck, s. 126
  95. ^ Die Reichsgründung 1871 (The Foundation of the Empire, 1871), Lebendiges virtuelles Museum Online, accessed 2008-12-22. German text translated: [...] on the wishes of Wilhelm I, on the 170th anniversary of the elevation of the House of Brandenburg to princely status on 18 January 1701, the assembled German princes and high military officials proclaimed Wilhelm I as German Emperor in the Hall of Mirrors at the Versailles Palace.
  96. ^ Taylor, Bismarck, s. 133.
  97. ^ Crankshaw, Edward. Bismarck. New York, The Viking Press, 1981, s. 299.
  98. ^ Howard, kapittel XI: the Peace, s. 432–456.
  99. ^ Blackbourn, Long Century, s. 255–257.
  100. ^ Alon Confino. The Nation as a Local Metaphor: Württemberg, Imperial Germany, and National Memory, 1871–1918. Chapel Hill, University of North Carolina Press, 1997.
  101. ^ Richard J. Evans, Death in Hamburg: Society and Politics in the Cholera Years, 1830–1910. New York, 2005, s. 1.
  102. ^ Blackbourn, Long Century, s. 267.
  103. ^ Blackbourn, Long Century, s. 225–301.
  104. ^ David Blackbourn og Geoff Eley. The peculiarities of German history: bourgeois society and politics in nineteenth-century Germany. Oxford [Oxfordshire] and New York, Oxford University Press, 1984. Peter Blickle, Heimat: a critical theory of the German idea of homeland, Studies in German literature, linguistics and culture. Columbia, South Carolina, Camden House; Boydell & Brewer, 2004. Robert W. Scribner, Sheilagh C. Ogilvie, Germany: a new social and economic history. London and New York, Arnold and St. Martin's Press, 1996.
  105. ^ For å nevne kun et fåtall av disse studier: Geoff Eley, Reshaping the German right: radical nationalism and political change after Bismarck. New Haven, 1980. Richard J. Evans, Death in Hamburg: Society and Politics in the Cholera Years, 1830–1910.New York, 2005. Evans, Richard J. Society and politics in Wilhelmine Germany. London and New York, 1978. Thomas Nipperdey, Germany from Napoleon to Bismarck, 1800–1866. Princeton, New Jersey, 1996. Jonathan Sperber, Popular Catholicism in nineteenth-century Germany. Princeton, N.J., 1984. (1997).
  106. ^ Blackbourn, Long Century, s. 240–290.
  107. ^ For mer om denne ideen, se, for eksempel, Joseph R. Llobera, og Goldsmiths' College. The role of historical memory in (ethno)nation-building, Goldsmiths sociology papers. London, 1996; Alexandre Escudier, Brigitte Sauzay, og Rudolf von Thadden. Gedenken im Zwiespalt: Konfliktlinien europäischen Erinnerns, Genshagener Gespräche; vol. 4. Göttingen: 2001; Alon Confino. The Nation as a Local Metaphor: Württemberg, Imperial Germany, and National Memory, 1871–1918. Chapel Hill, 1999.
  108. ^ Blackbourn, Long Century, s. 243–282.
  109. ^ Blackbourn, Long Century, s. 283; 285–300.
  110. ^ Sperber, Jonathan. Popular Catholicism in nineteenth-century Germany, Princeton, N.J., 1984.
  111. ^ Marion Kaplan, The making of the Jewish middle class: women, family, and identity in Imperial Germany, New York, 1991.
  112. ^ Kaplan, særlig, s. 4–7 og Conclusion.
  113. ^ Blackbourn og Eley, Peculiarities, s. 241.
  114. ^ Karin Friedrich, The other Prussia: royal Prussia, Poland and liberty, 1569–1772, New York, 2000, s. 5.
  115. ^ Mange moderne historikere beskriver denne myten, uten tro på den: for eksempel, Rudy Koshar, Germany's Transient Pasts: Preservation and the National Memory in the Twentieth Century. Chapel Hill, 1998; Hans Kohn. German history; some new German views. Boston, 1954; Thomas Nipperdey, Germany history from Napoleon to Bismarck.
  116. ^ Richard R. Flores, Remembering the Alamo: memory, modernity, and the master symbol. 1st ed, History, culture, and society series. Austin, Texas, 2002.
  117. ^ Josep R. Llobera and Goldsmiths' College. The role of historical memory in (ethno)nation-building. Goldsmiths sociology papers. London, Goldsmiths College, 1996.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Berghahn, Volker. Modern Germany: Society, Economy and Politics in the Twentieth Century. Cambridge: Cambridge University Press, 1982. ISBN 978-0-521-34748-8
  • Beringer, Jean. A History of the Habsburg Empire 1700–1918. C. Simpson, Trans. New York: Longman, 1997, ISBN 0-582-09007-5.
  • Blackbourn, David. Marpingen: apparitions of the Virgin Mary in Bismarckian Germany. New York: Knopf, 1994. ISBN 0-679-41843-1
  • __. The long nineteenth century: a history of Germany, 1780–1918. New York: Oxford University Press, 1998. ISBN 0-19-507672-9
  • __ og Geoff Eley. The peculiarities of German history: bourgeois society and politics in nineteenth-century Germany. Oxford & New York: Oxford University Press, 1984. ISBN 978-0-19-873057-6
  • Blickle, Peter. Heimat: a critical theory of the German idea of homeland. Studies in German literature, linguistics and culture. Columbia, South Carolina: Camden House Press, 2004. ISBN 978-0-582-78458-1
  • Bridge, Roy og Roger Bullen, The Great Powers and the European States System 1814–1914, 2nd ed. Longman, 2004. ISBN 978-0-582-78458-1
  • Confino, Alon. The Nation as a Local Metaphor: Württemberg, Imperial Germany, and National Memory, 1871–1918. Chapel Hill: University of North Carolina Press, 1997. ISBN 978-0-8078-4665-0
  • Crankshaw, Edward. Bismarck. New York, The Viking Press, 1981. ISBN 0-333-34038-8
  • Dahrendorf, Ralf. Society and Democracy in Germany (1979)
  • Dominick, Raymond III, The Environmental Movement in Germany, Bloomington, Indiana University, 1992. ISBN 0-253-31819-X
  • Evans, Richard J. Death in Hamburg: Society and Politics in the Cholera Years, 1830–1910. New York: Oxford University Press, 2005. ISBN 978-0-14-303636-4
  • __. Rethinking German history: nineteenth-century Germany and the origins of the Third Reich. London, Routledge, 1987. ISBN 978-0-00-302090-8
  • Flores, Richard R. Remembering the Alamo: memory, modernity, and the master symbol. Austin: University of Texas, 2002. ISBN 978-0-292-72540-9
  • Friedrich, Karin, The other Prussia: royal Prussia, Poland and liberty, 1569–1772, New York, 2000. ISBN 978-0-521-02775-5
  • Grew, Raymond. Crises of Political Development in Europe and the United States. Princeton, Princeton University Press, 1978. ISBN 0-691-07598-0
  • Hollyday, F. B. M. Bismarck. New Jersey, Prentice Hall, 1970. ISBN 978-0-13-077362-3
  • Howard, Michael Eliot. The Franco-Prussian War: the German invasion of France, 1870–1871. New York, MacMillan, 1961. ISBN 978-0-415-02787-8
  • Hull, Isabel. Absolute Destruction: Military culture and the Practices of War in Imperial Germany. Ithaca, New York, Syracuse University Press, 2005. ISBN 978-0-8014-7293-0
  • Kann, Robert A. History of the Habsburg Empire: 1526–1918. Los Angeles, University of California Press, 1974 ISBN 978-0-520-04206-3
  • Kaplan, Marion. The making of the Jewish middle class: women, family, and identity in Imperial Germany. New York, Oxford University Press, 1991. ISBN 978-0-19-509396-4
  • Kocka, Jürgen og Allan Mitchell. Bourgeois society in nineteenth century Europe. Oxford, Oxford University Press, 1993. ISBN 978-0-85496-414-7
  • __. German History before Hitler: The Debate about the German Sonderweg. Journal of Contemporary History Vol. 23, No. 1 (January 1988), p. 3–16.
  • __. «Comparison and Beyond.»' History and Theory Vol. 42, No. 1 (February 2003), s. 39–44.
  • __. «Asymmetrical Historical Comparison: The Case of the German Sonderweg». History and Theory Vol. 38, No. 1 (februar 1999), p. 40–50.
  • Kohn, Hans. German history; some new German views. Boston: Beacon, 1954. OCLC 987529
  • Koshar, Rudy, Germany's Transient Pasts: Preservation and the National Memory in the Twentieth Century. Chapel Hill, 1998. ISBN 978-0-8078-4701-5
  • Krieger, Leonard. The German Idea of Freedom, Chicago, University of Chicago Press, 1957. ISBN 978-1-59740-519-5
  • Lee, Lloyd. The politics of Harmony: Civil Service, Liberalism, and Social Reform in Baden, 1800–1850. Cranbury, New Jersey, Associated University Presses, 1980. ISBN 978-0-87413-143-7
  • Llobera, Josep R. og Goldsmiths' College. The role of historical memory in (ethno)nation-building. Goldsmiths Sociology Papers. London, Goldsmiths College, 1996. ISBN 978-0-902986-06-0
  • Mann, Golo. The History of Germany Since 1789 (1968)
  • Namier, L.B.. Avenues of History. New York, Macmillan, 1952. OCLC 422057575
  • Nipperdey, Thomas. Germany from Napoleon to Bismarck, 1800–1866. Princeton, Princeton University Press, 1996. ISBN 978-0-691-02636-7
  • Schjerve, Rosita Rindler, Diglossia and Power: Language Policies and Practice in the nineteenth century Habsburg Empire. Berlin, De Gruyter, 2003. ISBN 978-3-11-017654-4
  • Schulze, Hagen. The course of German nationalism: from Frederick the Great to Bismarck, 1763–1867. Cambridge & New York, Cambridge University Press, 1991. ISBN 978-0-521-37759-1
  • Scott, H. M. The Birth of a Great Power System. London & New York, Longman, 2006. ISBN 978-0-582-21717-1
  • Scribner, Robert W. og Sheilagh C. Ogilvie. Germany: a new social and economic history. London: Arnold Publication, 1996. ISBN 978-0-340-51332-3
  • Sheehan, James J. German history 1770–1866. Oxford History of Modern Europe. Oxford, Oxford University Press, 1989. ISBN 978-0-19-820432-9
  • Sked, Alan. Decline and Fall of the Habsburg Empire 1815–1918. London, Longman, 2001. ISBN 978-0-582-35666-5
  • Sorkin, David, The transformation of German Jewry, 1780–1840, Studies in Jewish history. New York, Wayne State University Press, 1987. ISBN 978-0-8143-2828-6
  • Sperber, Jonathan. The European Revolutions, 1848–1851. New Approaches to European History. Cambridge, Cambridge University Press, 1984. ISBN 978-0-521-54779-6
  • __. Popular Catholicism in nineteenth-century Germany. Princeton, Princeton University Press, 1984. ISBN 978-0-691-05432-2
  • __. Rhineland radicals: the democratic movement and the revolution of 1848–1849. Princeton, Princeton University Press, 1993. ISBN 978-0-691-00866-0
  • Stargardt, Nicholas. The German idea of militarism: radical and socialist critics, 1866–1914. Cambridge, Cambridge University Press, 1994. ISBN 978-0-521-46692-9
  • Steinberg, Jonathan. Bismarck: A Life (2011)
  • Taylor, A. J. P., The Struggle for Mastery in Europe 1914–1918, Oxford, Clarendon, 1954. ISBN 978-0-19-881270-8
  • __. Bismarck: The Man and the Statesman. Oxford: Clarendon, 1988. ISBN 978-0-394-70387-9
  • Victoria og Albert Museum, Dept. of Prints and Drawings, og Susan Lambert. The Franco-Prussian War and the Commune in caricature, 1870–71. London, 1971. ISBN 0-901486-30-2
  • Walker, Mack. German home towns: community, state, and general estate, 1648–1871. Ithaca, Syracuse University Press, 1998. ISBN 978-0-8014-8508-4
  • Wawro, Geoffrey. The Austro-Prussian War. Cambridge, Cambridge University Press, 1996. ISBN 0-521-62951-9
  • ___. Warfare and Society in Europe, 1792–1914. 2000. ISBN 978-0-415-21445-2
  • Wehler, Hans Ulrich. The German Empire, 1871-1918 (1997)
  • Zamoyski, Adam. Rites of Peace: The Fall of Napoleon and the Congress of Vienna. New York, HarperCollins, 2007. ISBN 978-0-06-077519-3

Videre lesning[rediger | rediger kilde]

  • Bazillion, Richard J. Modernizing Germany: Karl Biedermann's career in the kingdom of Saxony, 1835–1901. American university studies. Series IX, History, vol. 84. New York, Peter Lang, 1990. ISBN 0-8204-1185-X
  • Brose, Eric Dorn. German History, 1789–1871: From the Holy Roman Empire to the Bismarckian Reich. (1997) online edition
  • Bucholz, Arden. Moltke, Schlieffen, and Prussian war planning. New York, Berg Pub Ltd, 1991. ISBN 0-85496-653-6
  • ___. Moltke and the German Wars 1864–1871. New York, Palgrave MacMillan, 2001. ISBN 0-333-68758-2
  • Clark, Christopher. Iron Kingdom: The Rise and Downfall of Prussia, 1600–1947. Cambridge, Belknap Press of Harvard University Press, 2006, 2009. ISBN 978-0-674-03196-8
  • Clemente, Steven E. For King and Kaiser!: the making of the Prussian Army officer, 1860–1914. Contributions in military studies, no. 123. New York: Greenwood, 1992. ISBN 0-313-28004-5
  • Cocks, Geoffrey og Konrad Hugo Jarausch. German professions, 1800–1950. New York, Oxford University Press, 1990. ISBN 0-19-505596-9
  • Droysen, J.G. Modern History Sourcebook: Documents of German Unification, 1848–1871. Accessed April 9, 2009.
  • Dwyer, Philip G. Modern Prussian history, 1830–1947. Harlow, England, New York: Longman, 2001. ISBN 0-582-29270-0
  • Friedrich, Otto. Blood and iron: from Bismarck to Hitler the von Moltke family's impact on German history. New York, Harper, 1995. ISBN 0-06-016866-8
  • Groh, John E. Nineteenth-century German Protestantism: the church as social model. Washington, D.C., University Press of America, 1982. ISBN 0-8191-2078-2
  • Henne, Helmut, og Georg Objartel. German student jargon in the eighteenth and nineteenth centuries. Berlin & NY, de Gruyter, 1983. OCLC 9193308
  • Hughes, Michael. Nationalism and society: Germany, 1800–1945. London & New York, Edward Arnold, 1988. ISBN 0-7131-6522-7
  • Kollander, Patricia. Frederick III: Germany's liberal emperor, Contributions to the study of world history, no. 50. Westport, Conn., Greenwood, 1995. ISBN 0-313-29483-6
  • Koshar, Rudy. Germany's Transient Pasts: Preservation and the National Memory in the Twentieth Century. Chapel Hill, University of North Carolina Press, 1998. ISBN 0-8078-4701-1
  • Lowenstein, Steven M. The Berlin Jewish community: enlightenment, family, and crisis, 1770–1830. Studies in Jewish history. New York, Oxford University Press, 1994. ISBN 0-19-508326-1
  • Lüdtke, Alf. Police and State in Prussia, 1815–1850. Cambridge, New York & Paris, Cambridge University Press, 1989. ISBN 0-521-11187-0
  • Ogilvie, Sheilagh, og Richard Overy. Germany: A New Social and Economic History Volume 3: Since 1800 (2004)
  • Ohles, Frederik. Germany's rude awakening: censorship in the land of the Brothers Grimm. Kent, Ohio, Ohio State University Press, 1992. ISBN 0-87338-460-1
  • Pflanze Otto, ed. The Unification of Germany, 1848–1871 (1979), essays by historians
  • Schleunes, Karl A. Schooling and society: the politics of education in Prussia and Bavaria, 1750–1900. Oxford & New York, Oxford University Press, 1989. ISBN 0-85496-267-0
  • Showalter, Dennis E. The Wars of German Unification (2004)
  • Showalter, Dennis E. Railroads and rifles: soldiers, technology, and the unification of Germany. Hamden, Connecticut, Hailer Publishing, 1975. ISBN 0-9798500-9-6
  • Smith, Woodruff D. Politics and the sciences of culture in Germany, 1840–1920. New York, Oxford University Press, 1991. ISBN 0-19-506536-0
  • Wawro, Geoffrey. The Franco-Prussian War: The German Conquest of France. Cambridge, Cambridge University Press, 2005. ISBN 0-521-61743-X

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]