Felttoget i Persia (første verdenskrig)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Felttoget i Persia
Konflikt: Første verdenskrig
DatoDesember 1914 - 30. oktober 1918
StedQajar-dynastiets Persia
ResultatAlliert seier
Våpenhvilen i Moudros
Stridende parter
Ententemaktene:
Russland Det russiske keiserrike
Storbritannia Det britiske imperiet
* British Raj Red Ensign.svg Britisk India
Armenia Armenske styrker
Old Assyrian Flag.svg Assyriske styrker
Sentralmaktene:
Det osmanske rike Det osmanske rike
Tyskland Tyskland
Flag of Persia (1910-1925).svg Persia
Kommandanter og ledere
Russland Fjodor Tsjernosjubov
Russland Nikolaj Baratov
Russland Tovmas Nazarbekian
Russland Andranik Ozanian
Storbritannia Percy Sykes
Storbritannia Lionel Dunsterville
Det osmanske rike Halil Kut
Tyskland Georg von Kanitz
Tyskland Wilhelm Wassmuss
Flag of Persia (1910-1925).svg Mohammad Taqi-Khan Pessian
Flag of Persia (1910-1925).svg Kuchik Khan
Flag of Persia (1910-1925).svg Rais Ali Delvari

Felttoget i Persia, eller invasjonen av Persia under første verdenskrig var en rekke med kamper som ble utkjempet i det nordvestlige og vestlige Persia mellom styrker fra Det britiske imperiet, Det russiske keiserdømme og armenske og assyriske styrker mot hovedsakelige styrker fra Det osmanske rike i perioden fra desember 1914 til våpenhvileavtalen i Moudos ble inngått 30. oktober 1918. Den russiske deltakelsen ble avbrutt 23. februar 1917 som følge av den russiske revolusjon.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Ententemaktene[rediger | rediger kilde]

Persia var nøytral under første verdenskrig, men de persiske militære styrkene ble påvirket av rivaliseringen mellom de allierte og sentralmaktene, og måtte velge side avhengig av forholdene i de enkelte tilfellene. De vestlige interessene i Persia skyldtes landets betydelige oljereserver og områdets strategiske betydning mellom det britiske Emiratet Afghanistan og de krigførende osmanske, russiske og britiske imperiene. Persia var delt i et nordlig og et sørlig interessesfære, som følge av den britisk-russiske avtalen av 31. august 1907 i St. Petersburg, noe som avgrenset det store spillet mellom britene og russerne i flere tiår. Avtalen definerte deres respektive interessesfærer i Persia, Afghanistan og Tibet, og fungerte som en motvekt mot tysk innflytelse.

Anglo-Persian Oil Company satt på eksklusive rettigheter til petroleumsutvinning gjennom avtale med Qajar-dynastiet i Perserriket, bortsett fra provinsene Aserbajdsjan, Gilan, Mazandaran, Asadabad og Khorasan.[1] Før krigen brøt ut i 1914 hadde den britiske regjeringen kontrakt med selskapet for levering av olje til den britiske marine.[1] Også Kuwait var en viktig strategisk faktor for britene.

Sentralmaktene[rediger | rediger kilde]

For sentralmaktene var det tilsvarende var det et viktig strategisk mål for både Det osmanske rike, og særlig for Tyskland, å hindre russisk adgang til oljeressursene rundt Det kaspiske hav.[1] Som allierte med Tyskland, ønsket Det osmanske rike å redusere ententemaktenes innflytelse i denne regionen, men også av andre grunner. Den osmanske krigsminister, Enver Pasja, hevdet at dersom russerne ble slått i viktige persiske byer, ville dette kunne åpne veien til Aserbajdsjan, til Sentral-Asia og til India for tyrkerne. Enver Pasja så for seg et utvidet samarbeid med de nylig etablerte nasjonalistisk orienterte statene dersom disse kunne bli fjernet fra vestlig innflytelse. Enver Pasjas prosjekt var i strid med den vestlige oppfatningen at striden sto mellom en del stormakter om kolonier og innflytelse i Asia. Enver Pasja politiske tenkning baserte seg å den forutsetning at ingen av de vestlige kolonimaktene hadde tilstrekkelige ressurser til å ta den utmattelsen en verdenskrig innebar og slik ville kunne opprettholde deres direkte styre over sine asiatiske kolonier. Selv om nasjonalistiske bevegelser rundt i de ulike koloniene førte til politisk opprør i praktisk talt alle koloniene i løpet av første verdenskrig og den etterfølgende mellomkrigstiden, ble det ikke i disse periodene den avkoloniseringen som Enver Pasja så for seg. Imidlertid videreførte Enver Pasja denne politiske tenkningen også etter oppløsningen av Det osmanske rike av de seirende ententemaktene og fram til sin død 4. august 1922.

Kampene[rediger | rediger kilde]

Virkninger[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c The Encyclopedia Americana, 1920, bind 28, s.403

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]