Slaget om Frankrike

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Slaget om Frankrike
Konflikt: Andre verdenskrig
Dato10. mai - 25. juni 1940
StedFrankrike og Benelux-landene
ResultatSeier til Tyskland
Stridende parter
Frankrike Frankrike
Storbritannia Storbritannia
Canada Canada
Tsjekkoslovakias flagg Tsjekkoslovakia
Polen Polen
Belgia Belgia
Nederland Nederland
Luxembourg Luxembourg
Nazi-Tyskland Tyskland
Italia Italia
Kommandanter og ledere
Frankrike Maurice Gamelin
Frankrike Maxime Weygand
Storbritannia Lord Gort (BEF)
Nazi-Tyskland Gerd von Rundstedt
Nazi-Tyskland Fedor von Bock
Nazi-Tyskland W. R. von Leeb
Styrker
136[1]/ 151[2] divisjoner
11 200[3]/ 14 000[2] kanoner[note 1]
2900[4]/ 4204[2] stridsvogner
1286 + 416[5]/
4469-1453[2] fly
Alpene - Frankrike
3 divisjoner[6]
135 divisjoner[7][2]
7710[8]/ 7378[2]
kanoner
2445[9]/ 2439[2] stridsvogner
3530[10]/
3578-2589[2] fly
Alpene, Italia
22 divisjoner[11]
Tap
1 749 stridsvogner[12]
892 + 1 029 fly[13]
135 000 døde
1 200 000 fanget[14]
714 stridsvogner[15]
1 236 fly[15]
49 000 døde[15]

Slaget om Frankrike var den tyske invasjonen av Benelux-landene og Frankrike under den andre verdenskrig. Sammen med Storbritannia erklærte Frankrike krig mot Tyskland, etter den tysk-sovjetiske invasjonen av Polen i september 1939. Frankrike foretok et symbolsk angrep mot Tyskland - Saar-offensiven - men trakk seg tilbake kort etter, og i perioden frem til det tyske angrepet var det knapt noen kamphandlinger på bakken, i samtid og ettertid kjent som The Phoney War (liksomkrigen).

Den tyske invasjonen begynte 10. mai 1940 og besto av to adskilte faser. I den første fasen angrep tyske styrker Nederland og Belgia, mens den tyske hovedstyrken rykket frem mot Frankrike gjennom Ardennene, hensikten var å avskjære og omringe de allierte styrkene som hadde trengt inn i Belgia. Dette lyktes og Maginotlinjen ble angrepet fra baksiden, men den britiske ekspedisjonsstyrken BEF ble imidlertid evakuert fra Dunkerque i Operasjon Dynamo. I den andre fasen, med start 5. juni, benyttet de tyske styrkene seg av at de hadde kommet rundt Maginotlinjen til å angripe videre sydover i Frankrike.

Den franske regjeringen flyktet til Bordeaux, og Paris ble erobret av tyske styrker den 14. juni. Etter at den franske andre armégruppe ble tvunget til å kapitulere den 22. juni var fransk motstand brutt og Frankrike kapitulerte den 25. juni. For Tyskland var det en stor seier og et tilsvarende stort tap for de allierte.

Frankrike ble delt inn i en tysk okkupasjonssone i nord og vest, en liten sone i sørøst som ble annektert av Italia, og en stor restdel under Vichy-regimet som samarbeidet med aksemaktene. Det omstridte området Alsace-Lorraine ble tilbakeført til Tyskland. Frankrike var under tysk kontroll til etter invasjonen i Normandie i 1944, mens Benelux-landene ble ikke befridd før sent i 1944 og 1945. Den fransk-italienske grense i Alpene nordøst for Nice ble ved grensejusteringer etter krigen flyttet litt lenger østover enn den hadde vært før italienerne angrep Frankrike i 1940.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Tysk gjenopprustning[rediger | rediger kilde]

Etter første verdenskrig forsøkte Tyskland å omgå begrensningene på militære styrker i Versaillestraktaten. Til tross for det, var de tyske militære bevilgningene under én prosent av landets nasjonalinntekt da det nasjonalsosialistiske partiet NSDAP, under Adolf Hitler, kom til makten i 1933.[16] Hitler beordret en rask opprusting av Tyskland, og økte bevilgningene til de væpnede styrkene til rundt 10 prosent av landets nasjonalinntekt.[17] I mellomkrigstiden brukte Frankrike relativt mye penger på forsvaret. En god del ble benyttet på områder hvor det hadde liten effekt, som marinen, mye gikk også til utstyr som var lite egnet ved et eventuelt tysk angrep.[18]

Maginotlinjen og fransk-sovjetisk allianse[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Maginotlinjen

Kartskisse av Maginotlinjen i 1940
Maginotlinjen i 1940, den heltrukne røde linjen viser områder med sterke befestninger, de prikkede røde linjene områder med svake befestninger.

I 1930-årene bygde Frankrike en rekke med festningsverk, kalt Maginotlinjen, langs grensen mot Tyskland.[19] Tanken bak var å kunne benytte færre soldater, og å avskrekke en tysk invasjon, og om Tyskland uansett invaderte, sørge for at det ble gjennom Belgia, hvor de beste franske styrkene ville bli utplassert. Krigen ville med det utkjempes utenfor fransk territorium, og en ville unngå ødeleggelsene under første verdenskrig. Hoveddelen av Maginotlinjen gikk fra grensen mot Sveits og endte i nord ved Longwy, dels ble det antatt at skogene og åsene i Ardennene ville hindre et angrep, dels ville bygging av festningsverk i de vanntrukne områdene være svært dyrt. Denne franske strategien fikk en alvorlig knekk i 1936, da Belgia etter den tyske remilitariseringen av Rhinland sa opp forsvarsavtalen med Frankrike og erklærte seg nøytralt. Franske forsvarsplaner var da rettet mot opprusting (anskaffelse av flere og moderne fly, stridsvogner og artilleri), og det var ikke midler til forlengelse av Maginotlinjen.[20] General Philippe Pétain hevdet Ardennene var «ugjennomtrengelig» så lenge «spesielle tiltak» ble tatt for å nedkjempe en invasjonsstyrke. Den franske øverstkommanderende Maurice Gamelin antok også at området var beskyttet mot angrep, og bemerket at det «aldri favoriserte store operasjoner». Franske krigsspill avholdt i 1938, med et hypotetisk tysk panserangrep gjennom Ardennene, ga den franske armeen inntrykket at området stort sett var ugjennomtrengelig, og at det, sammen med elven Meuse, ville gi franskmennene tid til å bringe forsterkninger til området, om det ble angrepet.[21][22]

Fra midten av 1930-årene var det flere forsøk på å lage en allianse av europeiske stater, mot Tyskland under Hitler, hvor Sovjetunionen deltok. Så sent som våren og sommeren 1939 var britiske og franske forhandlere i Moskva. Det var flere grunner til at det ikke ble noen avtale, Polen nektet sovjetiske styrker passasje, og Sovjetunionen var skeptisk til vestmaktenes holdning etter deres manglende innsats for Tsjekkoslovakia.[23] Under første verdenskrig var det nettopp den fransk-russiske alliansen, og Tysklands behov for styrker mot Russland, som begrenset deres styrker i vest, og derved bidro til at Tyskland tapte krigen.[24] Historikeren Julian Jackson omtaler Molotov–Ribbentrop-pakten som «et forferdelig sjokk for vestmaktene», men han anser samtidig om Frankrike hadde fått velge mellom Polen og Sovjetunionen så hadde de valgt en allianse med Polen. Den polske hæren var den fjerde største i Europa, og den sovjetiske hæren var i vestlige øyne svekket av utrenskningene under den store terroren i 1937–1938.[25]

Andre verdenskrigs start[rediger | rediger kilde]

Kart over Øst-Europa før og etter Molotov–Ribbentrop-pakten
Kart over Øst-Europa før og etter Molotov–Ribbentrop-pakten, avtalen sikret Tyskland mot en krig på to fronter, og bidro til invasjonen av Polen én uke etterpå.[note 2]

Den andre verdenskrig i Europa startet i september 1939 med Tysklands og Sovjetunionens invasjon av Polen, det førte til at Storbritannia og Frankrike erklærte Tyskland krig. Bortsett fra å erklære Tyskland krig, et grep som var ment å forebygge krigen, ikke bli presset inn i den, hadde Frankrike og Storbritannia lite annet enn mobiliseringsplaner, det var få ideer om hva som deretter skulle skje.[26] Mens kampene i Polen pågikk, angrep den franske annen armégruppe 7. september 1939 den tyske Siegfriedlinjen i Saar-området.[27] Allerede den 16. september stanset den franske generalstaben angrepet inn i Tyskland.[28] De franske styrkene hadde uansett ingen planer om en større offensiv inn i Tyskland.[29]

SitatEt fransk angrep mot den svake tyske forsvarsfronten på Siegfriedlinjen... ville, så langt det er menneskelig mulig å vurdere, ha ført til et svært raskt militært nederlag for Tyskland og derfor en slutt på krigen.[note 3][30]Sitat
– Den tyske historikeren Andreas Hillgruber i 1965

I følge generaloberst Wilhelm Keitel og general i artilleriet (tysk, General der Artillerie ) Franz Halder var det kun ubetydelige tyske styrker i vest, og Tyskland ville fått svært store problemer om franske styrker hadde angrepet og besatt det industrielt svært viktige Ruhrområdet.[31] Generaloberst Wilhelm Ritter von Leeb, ansvarlig for styrkene i vest, mente det var lite han kunne gjøre om franske soldater invaderte for å ta over Ruhr-dalen.[32] Etter at Polen kapitulerte 6. oktober, trakk Frankrike seg helt tilbake fra de erobrede stillingene i begynnelsen av oktober.[33] Tysklands raske erobring av Polen var nok et sjokk for vestmaktene, særlig general Gamelin hadde forventet at det ville ta mellom 4 til 6 måneder for Tyskland, og slik gi Frankrike og Storbritannia mer tid før et tysk angrep i vest.[25] Etter at Polen var slått og okkupert av Tyskland og Sovjetunionen, fulgte en roligere periode mellom de krigførende partene, kjent som «the Phoney War», hvor begge parters styrker lå i posisjon langs den tysk-franske-belgiske grensen.[34]

Tysklands diktator Adolf Hitler håpet at Frankrike og Storbritannia ville godta den tyske erobringen av Polen, og raskt slutte fred, i tråd med appeasement-politikken de før invasjonen hadde fulgt. Dette var viktig for Tyskland, ettersom lagrene av råmaterialer var kritisk lave. Av 30 viktige råmaterialer for rustningsindustrien hadde Tyskland kun tilstrekkelige forsyninger av syv.[35] Tyskland var på dette tidspunktet avhengig av tilførsler fra sin nye allierte Sovjetunionen gjennom Molotov–Ribbentrop-pakten, noe som passet Hitler dårlig av ideologiske grunner. Den 6. oktober 1939 kom han med et fredstilbud til de to vestlige stormaktene, det ble raskt avvist av Frankrike og Storbritannia.[36][37] Før Tyskland hadde fått noe svar på dette utspillet, ble det den 9. oktober ferdigstilt et strategidokument i tilfelle svaret ble negativt, for en offensiv i vest.[38]

Utover høsten og vinteren 1939–1940 avventet de franske og britiske styrkene et forventet tysk angrep inn i Benelux-landene og det nord-østlige Frankrike, men de allierte vurderte også andre muligheter for å bekjempe Tyskland. Ved utbruddet av vinterkrigen, Sovjetunionens angrep på Finland 30. november 1939, ble det lagt planer om et britisk-fransk ekspedisjonskorps for å støtte Finland. Tanken bak var dels at Sovjetunionen særlig fra fransk side ble sett som Tysklands allierte, dels at man ved å landsette styrken i Narvik kunne bruke den for å okkupere jernmalmfeltene i Nord-Sverige.[39] De allierte antok at uten svensk malm kunne Tyskland maksimalt fortsette krigen i ett år.[40] Finland måtte imidlertid be om våpenhvile før de allierte planene ble iverksatt, det førte til at den franske statsminister Édouard Daladier måtte gå av, og Édouard Daladier tok over.[41] Det tyske angrepet på Norge 9. april 1940 syntes å gi en ny mulighet for kamp mot Tyskland, men bortsett fra Narvik klarte de tyske styrkene raskt å få overtaket. Manglende fremgang i krigføringen ledet våren 1940 til skifte av statsminister i Storbritannia, Neville Chamberlain ble erstattet med Winston Churchill.[42]

Tysk strategi[rediger | rediger kilde]

«De hvite årgangene»

Etter nederlaget i første verdenskrig ble Tyskland, ved Versaillestraktaten, pålagt en rekke begrensninger på forsvaret. Landet kunne maksimalt ha en profesjonell hær på 100 tusen mann, pluss 15 tusen mann i marinen. Først i 1935 brøt Tyskland med Versaillestraktaten og verneplikt ble innført. Resultatet var et stort antall menn i stridsdyktig alder (rundt 4 millioner mann, årsklassene 1901 til 1913) som ikke hadde grunnleggende militær trening, omtalt som «de hvite årgangene».

Denne ulikevekten var til fordel for Frankrike, som hadde hatt verneplikt i hele mellomkrigstiden. Ved krigens utbrudd fikk mange tyske menn tilhørende «de hvite årgangene» kun noen ukers trening før de ble sendt i felt, i motsetning til franske soldater som hadde rundt 2 års førstegangstjeneste.[43]

Den 8. september 1939 fortalte Hitler sin militære adjutant oberst Rudolf Schunmdt om sin plan for et felttog mot vest, en skrekkslagen generalstab - OKH - ble informert 27. september.[44][45] OKH så ikke for seg offensiv mot sterke fransk-belgiske festningsverk før våren 1942.[46] Hitler hadde lenge hatt drømmer om store felttog for å slå de vesteuropeiske stormaktene forut for et angrep i øst.[47] Han ville unngå en tofrontskrig.[48] Disse tankene var imidlertid fraværende fra «Fører-direktiv nummer 6», utstedt 9. oktober 1939. Planen var basert på den mer realistiske antakelsen at Tysklands militære styrke måtte bygges opp under flere år. For øyeblikket var det derfor kun mulig å oppnå begrensede mål, rettet mot å sikre Tysklands overlevelse i en forlenget krig i vest, tilsvarende den som ble utkjempet under første verdenskrig. 25. november ble satt som dato for å begynne angrepet, det ble utsatt totalt 29 ganger, inntil 10. mai 1940.[49][50]

Hitler beordret en erobring av Benelux-landene. Den skulle kunne iverksettes på kortest mulig varsel. En slik erobring ville hindre Frankrike i å okkupere de tre landene, noe som ville ha truet det viktige tyske Ruhrområdet. En tysk okkupasjon av Benelux-landene ville også gi et fremskutt område for en luft- og sjøkrig mot Storbritannia. I direktivet var det ikke nevnt noe om et påfølgende angrep for å okkupere hele Frankrike, selv om så mye som mulig av grenseområdene i det nordøstlige Frankrike skulle erobres.[50][51]

Mens direktivet ble utarbeidet antok Hitler at et slikt angrep kunne iverksettes innen noen uker. Men allerede samme dag som direktivet ble utstedt ble han revet ut av denne villfarelsen. Det viste seg at han ikke var kjent med de tyske styrkenes faktiske beredskapsstatus. De pansrede styrkene trengte tre måneder på seg til å komme i orden etter felttoget i Polen; kjøretøy måtte repareres og ammunisjonsforrådene var for det meste uttømt.[52] Hitlers sentrale argument for å angripe raskest mulig i vest var at Tyskland hadde en overvekt i materiell, som etter hvert ville bli redusert når de allierte rustet opp. Det var korrekt på lang sikt, men ikke for kort og mellomlang sikt. Wehrmachts materiell ble vesentlig styrket i løpet av vinteren 1939–1940, og troppene gjennomgikk svært omfattende treningsprogrammer for felttoget.[53]

Halders plan[rediger | rediger kilde]

Den 10. oktober avviste Storbritannia det tyske fredsforslaget, den 12. oktober ble det også avvist av Frankrike. Den 19. oktober la Franz Halder, sjef for Oberkommando des Heeres (OKH), frem sin første utgave av «Aufmarschanweisung N°1, Fall Gelb» (plan gul), et kodenavn brukt før krigen for en invasjon av Benelux-landene. Halders plan er ofte blitt sammenlignet med Schlieffenplanen fra første verdenskrig. Felles for begge planene var et fremstøt gjennom det nøytrale Belgia. Men mens Schlieffenplanen la opp til en gigantisk knipetangsmanøver rundt den franske hæren og en avgjørende seier, planla Halder et frontalangrep. Et slikt angrep var antatt å ville koste den tyske hæren tap på en halv million soldater, og det man forventet å oppnå, var å presse de allierte tilbake til elven Somme. Den tyske angrepskapasiteten ville etter det være uttømt. Først i 1942 kunne det avgjørende angrepet mot Frankrike gjennomføres.[54]

Opprør i den tyske generalstaben

Hitlers plan for et felttog mot vest sjokkerte den tyske generalstaben. Generalene visste hvor store svakheter Wehrmacht hadde, og erfaringene fra første verdenskrig som de alle hadde deltatt i tilsa at et slik angrep var galskap. Generaloberst Walter von Reichenau gikk så langt som å advare myndighetene i Nederland, og gi de konkrete råd om hvordan de kunne forsvare seg. General i artilleriet, Franz Halder, anså planen som så umulig at han vurderte å ta livet av Hitler, og tok med pistol under møter med han for å kunne skyte diktatoren.[55][56]

En grunnregel for angrep var ellers at man skulle være overlegen forsvareren i et forhold 3:1, og det var ikke generelt tilfelle på vestfronten i 1939–1940. Dersom forsvareren kan kjempe fra forberedte posisjoner, som franskmennene kunne ved Maginotlinjen, blir forholdstallet for angriperen enda dårligere.[57]

Hitler var meget misfornøyd med Halders plan, da han hadde sett for seg en rask erobring av Benelux-landene og 22. oktober satte han en tidlig dato for angrepet, 12. november. Wehrmacht skulle da angripe, selv om man var dårlig forberedt var håpet at de allierte var enda dårligere forberedt.[58] Den tidlige angrepsdatoen ble stadig utsatt, enten grunnet forskjellige mangler eller dårlig vær. Hitler forsøkte også stadig å få endret planen, uten å kunne gi noen klar ramme for hvordan.[59] I hovedsak førte Hitlers endringsforsøk til en spredning av styrkene, da påfølgende angrep sør for hovedaksen inn i Belgia ble vurdert. Den 29. oktober lot Halder en revidert versjon av angrepsplanen ta inn angrepet i sør.[60]

Halders plan ble også misbilliget av Gerd von Rundstedt, sjef for armégruppe A. Svakheten ved forslaget var etter hans mening at det ikke fulgte prinsippene for manøverkrigføring. De tyske styrkene måtte sørge for et gjennombrudd som kunne avskjære de allierte troppene, for så å ødelegge dem. Det beste stedet for et gjennombrudd ville være ved Sedan, som lå i Rundstedts angrepsområde. Den 21. oktober ble Rundstedt enig med sin stabssjef, general Erich von Manstein, om at det måtte utarbeides en alternativ plan: Kjernen i angrepet måtte være armégruppe A, på bekostning av armégruppe B.[61]

SitatIngen ved hovedkvarteret tror at offensiven... har noen mulighet for å lykkes.[note 4][62]Sitat
– General Franz Halder, i sin dagbok, 3. november 1939

I et møte med 200 generaler den 23. november 1939 var Hitler svært negativ til Wehrmachts nøling overfor et angrep på Frankrike. Han minnet generalene om at de hadde vært skeptisk både ved remilitariseringen av Rhinland i 1936, Østerrike i 1938 (Anschluss), Tsjekkia samme år (Münchenavtalen) og Tysklands og Sovjetunionens invasjon av Polen tidligere på høsten 1939, alt hadde gått bra. Målet var Russland, og Tyskland kunne bare vinne over Russland når vestmaktene var nedkjempet, Russland holdt på å ruste opp, derfor var det viktig å angripe i vest mens det ennå var mulig å slå Russland.[63]

Mansteins plan[rediger | rediger kilde]

Mens Manstein arbeidet med nye angrepsplaner var general Heinz Guderian innkvartert i et hotell i nærheten. Guderian var sjef for 19. armékorps, Tysklands elitepansertropper, underlagt armégruppe B. Manstein håpet at ved å involvere Guderian kunne han forbedre planen og samtidig få inkludert Guderians panserstyrker. Mansteins plan var da fokusert på et angrep fra Sedan mot nord, mot de alliertes bakre linjer, for å engasjere dem i et fullt slag. I uformelle diskusjoner foreslo imidlertid Guderian en radikal endring; hele panserstyrken skulle konsentreres ved Sedan og de skulle angripe mot vest, for å trenge frem mot Den engelske kanal.[64]

Angrepet skulle skje uten støtte av infanteri og tanken var at det skulle lede til strategisk sammenbrudd av de allierte styrkene, uten å involvere de tyske styrkene i et ødeleggende «Kesselschlacht». Manstein hadde god kjennskap til området ved Sedan, området var okkupert av tyske styrker under første verdenskrig og han hadde gjennomgått et lengre kurs der i 1918. Manstein skrev sitt første utkast den 31. oktober 1939. Mellom 6. november 1939 og 12. januar 1940 fulgte så seks revisjoner av angrepsplanen, og de ble gradvis dristigere. Alle ble avvist av OKH, og ingen av planene nådde Hitler.[64]

Nye endringer[rediger | rediger kilde]

Den 10. januar 1940 feilnavigerte et lite tysk fly og landet i Belgia. Om bord var to tyske offiserer. De hadde med siste utgave av den gjeldende tyske angrepsplanen, Aufmarschanweisung N°2. Uhellet tvang Hitler til nok en gang å utsette angrepet vestover. Det har ofte vært hevdet at feilnavigeringen førte til en radikal endring i angrepsplanen, men angrepsplanen fremlagt 30. januar, Aufmarschanweisung N°3, Fall Gelb, fulgte i store linjer de foregående planene.[65] Derimot avslørte de allierte, ved sine troppedisposisjoner i etterkant av feilnavigeringen, angrepsretningen for hovedstyrken, noe som bidro til å underbygge Mansteins forslag om å foreta den tyske hovedstyrkens fremrykking gjennom Ardennene.[66]

Den 27. januar ble Manstein forfremmet til sjef for et armékorps i Preussen. Han skulle tiltre sin kommando den 9. februar i Stettin. Forflytningen var et trekk fra Halder for å fjerne Manstein fra å influere utviklingen av angrepsplanene i vest. Mansteins opprørte stab lot Hitler få høre om forflytningen og Manstein ble invitert til Hitler. I et møte den 17. februar la han frem sine tanker om angrepet i vest. Hitler ble meget imponert og beordret dagen etter angrepsplanene endret i samsvar med Mansteins forslag.[67][68]

Franz Halder måtte gjennomføre endringene, men etter Mansteins forflytning endret Halder oppfatning og ble planens sentrale forsvarer.[69] Mansteins plan hadde fordelen av å være usannsynlig (sett fra de franske forsvarerne) siden Ardennene var dekket av skog, og var et kupert område med dårlige veier.[70] Et avgjørende element i planen var at de allierte styrkene handlet som forutsatt i de opprinnelige planene, at de beste britiske og franske troppene rykket nordover for å unnsette de belgiske forsvarerne mot det tyske angrepet. For å hjelpe til med å oppnå dette var det viktig at armégruppe B utførte et angrep inn i Belgia og Nederland med en tyngde som gjorde at de allierte oppfattet dette som hovedangrepet.[71] De tyske styrkene ville derved åpne for en gigantisk knipetangsmanøver, en knipetang de så ville «lukke» ved å nå Den engelske kanal i angrepet gjennom Ardennene.[64]

SitatDu vil snike deg forbi, 16 kilometer fra Maginotlinjen med flanken fra ditt gjennombrudd, og håpe at franskmennene vil være passive tilskuere! Du pakker hoveddelen av stridsvognstyrken sammen på de dårlige veiene i fjellområdene i Ardennene, som om det ikke fantes noe slik som flyvåpen! Og, så håper du å kunne lede en operasjon så langt som til kysten med en åpen sørlig flanke på 300 kilometer, hvor hoveddelen av den franske armeen står![note 5][72]Sitat
– General Fedor von Bock kritiserer angrepsplanen (fall gelb) i samtale med general Franz Halder

Halder var imidlertid imot å fravike gjeldende doktrine ved å åpne for et selvstendig strategisk fremstøt fra de syv panserdivisjonene i armégruppe A. Denne delen ble fjernet fra den oppdaterte planen som ble lagt frem 24. februar, Aufmarschanweisung N°4, Fall Gelb. Etter denne planen skulle elven Meuse ved Sedan krysses åtte dager etter angrepets start. Bare etter mye diskusjon ble det endret til at motoriserte infanteriregimenter i panserdivisjonene skulle ta broene etter fire dager. Selv med denne endringen ville utbruddet mot Den engelske kanal først starte på den niende dagen, etter at et nødvendig antall infanteridivisjoner var blitt samlet for å rykke frem sammen med panserstyrkene, og gi nok tyngde i angrepet. I henhold til oppdragstaktikk (tysk: auftragstaktik) ble mye overlatt til enhetssjefene, og dette kom til å ha en stor effekt for utviklingen av felttoget.[73]

SitatSelv om operasjonen kun hadde 10 % sjanse for å lykkes, ville jeg gjennomført den. Den alene vil lede til fiendens utslettelse.[note 6][74]Sitat
– Svar fra general Franz Halder, etter angrepsplanen (fall gelb) hadde blitt kritisert i samtale med generaloberst Fedor von Bock

Selv etter en tilpasning til konvensjonell doktrine resulterte de nye planene i en storm av protester fra flertallet av tyske generaler. De anså det uansvarlig å samle en stor styrke i et område hvor de ikke kunne få forsyninger, mens de få forsyningsrutene som var kunne avskjæres av franske styrker. Dersom de allierte styrkene ikke handlet som forutsatt, ville det tyske angrepet ende i en katastrofe. Motstanden ble ignorert: Halder argumenterte for at Tysklands strategiske situasjon uansett var håpløs, og selv den minste sjanse for suksess var bedre enn det garanterte nederlag som uvirksomhet ville bringe.[75][76]

Tysk etterretning[rediger | rediger kilde]

Tysk etterretning forsøkte å i 1930-årene å skaffe seg en så bred oversikt som mulig over Frankrikes militære kapasitet, både når det gjaldt styrker, våpen, og doktriner (regler for bruk). Etterretningsrapporter bemerket at fransk kommandostruktur var svært byråkratisk, og krevde omstendelige planer før angrep kunne utføres. Denne innsikten var viktig ved den tyske overkommandoens vurdering av ulike angrepsplaner for invasjonen i vest.[77]

Alliert strategi[rediger | rediger kilde]

SitatDenne mannen, hvis intelligens, diskresjon og selvkontroll nådde et svært høyt nivå, hadde absolutt ingen tvil om at, i slaget som var underveis, var han garantert å til sist å vinne... Denne store lederen...[note 7][78]Sitat
– Daværende general Charles de Gaulle beskriver general Maurice Gamelin i april 1940
Kartskisse over utplassering av allierte og tyske styrker og planer for fremrykking under de innledende fasene av kampene i Benelux-landene og Frankrike
Utplassering av allierte og tyske styrker og planer for fremrykking under de innledende fasene av kampene i Benelux-landene og Frankrike

Ved utbruddet av andre verdenskrig i september 1939 hadde Benelux-landene erklært seg nøytrale, for å forsøke å holde seg utenfor stridighetene. Belgia hadde etter hvert imidlertid hemmelige møter med de allierte for planlegging av felles krigføring, dersom Tyskland på tross av nøytraliteten skulle angripe, disse møtene kunne imidlertid ikke erstatte en reell allianse.[79][80] Den allierte planleggingen i Frankrike var helt og holdent overlatt til franskmennene. I stedet for en direkte offensiv, så man på ulike andre måter å ramme Tyskland, alt fra støtte til land på Balkan, bombing av sovjetiske oljefelt, til å stoppe eksport av svensk jernmalm.[81] De allierte antok at selv uten en tofrontskrig ville Tyskland bli destabilisert ved blokade, slik landet ble det under første verdenskrig. Dersom naziregimet ikke brøt sammen, skulle 1940 brukes til kraftig opprustning og modernisering av de allierte styrkene. Storbritannias og Frankrikes overlegne produksjonskapasitet skulle utnyttes og over tyve panserdivisjoner var planlagt. Disse divisjonene skulle så gjennomføre en avgjørende offensiv inn i Tyskland sommeren 1941.[82] De allierte var selvfølgelig klar over at Tyskland kunne slå til først. Storbritannia og Frankrike var bekymret over Tysklands raske erobring av Polen, en utvikling de allierte ikke hadde forventet.[25] Etter den tyske remilitariseringen av Rhinland i 1936 gikk Frankrike vekk fra planene om å ha en strategisk reserve av styrker, og satset i stedet på å møte det man antok ville bli den tyske hovedstyrken, i Belgia.[83]

Escaut planen/plan E[rediger | rediger kilde]

Ved Frankrikes og Storbritannias krigserklæring mot Tyskland 3. september 1939 var de alliertes strategi i Vest-Europa fastlagt. Den franske hæren ville stå i forsvarsposisjon langs Maginotlinjen (høyre flanke) og angripe i nord-vest (venstre flanke), ved å rykke inn i Belgia. Hvor langt man skulle rykke frem var avhengig av krigens utvikling, og hadde blitt vanskeliggjort ved Belgias oppsigelse av den fransk-belgiske forsvarsavtalen ved den tyske remilitariseringen av Rhinland i 1936. Før den tyske invasjonen i mai 1940 hadde det blitt utvekslet generell informasjon om franske og belgiske forsvarsplaner landene mellom, men ingen detaljplanlegging. Frankrike forventet at Tyskland først ville bryte Belgias nøytralitet, noe som ville gi Frankrike et påskudd for å rykke inn i Belga, eventuelt at Belgia ba Frankrike om hjelp. Det meste av de franske mobile styrkene var samlet langs grensen mot Belgia, klar for å møte hva man anså som den tyske hovedstyrkens angrep.[84]

En tidlig belgisk appell om fransk hjelp kunne muligens gi de franske styrkene tid til å rykke frem til den belgisk-tyske grensen, men om det ikke var mulig var det tre brukbare forsvarslinjer lenger bak. En mulig forsvarslinje var fra Givet til Namur, over det såkalte Gembloux-gapet (fransk: la trouée de Gembloux), Wavre, Louvain og langs elven Dyle (nederlandsk Dijle) til Antwerpen, som var 70–80 km kortere enn alternativene. En andre mulighet var en linje fra den franske grensen til Condé-sur-l'Escaut, Tournai, langs elven Escaut (nederlandsk: Scheldt) til Ghent og deretter til Zeebrugge, muligens videre langs Escaut til Antwerpen, som ble Escaut planen/plan E. Den tredje muligheten var langs befestninger i felt, fra Luxembourg til Dunkirk. De første ukene etter krigens utbrudd foretrakk øverstkommanderende, general Gamelinn, plan E, grunnet den raske tyske fremrykkingen i Polen. Gamelin og de andre franske kommandantene tvilte på at de kunne klare å rykke lenger frem, før tyske styrker ankom. Sent i september 1939 ga Gamelin et direktiv til Général d'armée Gaston Billotte, kommandant for første armegruppe, hvor han fikk tillatelse til å rykke inn i Belgia og utplassere styrker langs Escaut i henhold til plan E. Den 24. oktober bestemte Gamelin at fremrykking forbi Escaut bare var mulig hvis de franske styrkene rykket frem raskt nok til å komme før tyskerne.[85]

Dyleplanen[rediger | rediger kilde]

General Gamelin var imot tankene om en strategisk reserve, av flere grunner. Det var politisk umulig å overlate Benelux-landene til sin skjebne, hvor fornuftig det enn måtte være taktisk sett. Den britiske regjeringen insisterte óg på at den belgisk-nederlandske kysten ikke måtte kontrolleres av fienden. En annen grunn for Gamelins motstand var at en alliert offensiv i 1941 ikke kunne lykkes hvis utgangspunktet var Nord-Frankrike, mot tyske styrker i etablerte posisjoner i Belgia. En tysk offensiv måtte derfor stoppes så langt øst som mulig.

Gamelins siste og viktigste argument var at han ikke trodde at den franske hæren var i stand til å vinne et mobilt slag mot tyske styrker. De franske infanteridivisjonene hadde begrenset transportkapasitet og utviklingen i Polen forsterket Gamelins bekymring over denne mangelen. Et slikt ujevnt mobilt slag måtte derfor unngås, og Gamelin ville derfor sende de beste franske styrkene sammen med British Expeditionary Force til KW-linjen (en belgisk forsvarslinje langs elven Dyle i det sentrale Belgia, derav navnet Dyleplanen). Denne planen forutsatte at tyskerne ville sette inn sitt hovedstøt der, på grunn av det gode veinettet i det nordlige Belgia.

General Gamelin hadde imidlertid ikke nok innflytelse til å få sine tanker umiddelbart akseptert. Han foreslo derfor en variant av plan D, «Scheldeutkastet». Det var et kodenavn for en offensiv inn i Benelux-landene. Dette var et listig trekk, å beskytte kysten av Flandern syntes å være minimum av hva de allierte burde gjøre, men samtidig dannet den en enorm lomme. For å forsvare denne lommen var det logisk å gå ut fra Dyleplanen. Det ble imidlertid gjennomskuet. Gamelins andre utkast til en Dyleplan møtte sterk motstand, ikke minst etter at tyske dokumenter etter flystyrten den 10. januar bekreftet at de tyske planene samsvarte med Gamelins forslag.

Den britiske kommandanten Lord Gort begynte å tro at uansett hva tyskerne ville komme med av nye planer, så ville de ligge langt fra de opprinnelige. Den viktigste innvendingen mot planen var at den var svært risikabel. De allierte styrkene måtte gjennomføre sin fremrykking og etablering av stillinger før tyske styrker nådde området, tiden de hadde til rådighet ville være knapp. Når de var i stilling ville de ha problemer med å svare på tyske strategiske overraskelser, ikke minst fordi de alliertes ville ha behov for etterforsyning av brennstoff. Et annet problem var at linjen lå utsatt til for de effektive taktiske bombeflyene tyskerne hadde. Massiv bombing fra fly ville bryte linjen og de franske styrkene ville tvinges til å kjempe.

General Gamelin møtte innvendingene med å anta at de tyske styrkene ville forsøke et gjennombrudd ved å konsentrere sine panserstyrker. De kunne ikke regne med å trenge gjennom Maginotlinjen på hans høyre flanke, og heller ikke de konsentrerte allierte styrkene på hans venstre flanke. Da var det kun sentrum av den allierte fronten som gjenstod. Men det meste av sentrum var dekket av elven Meuse, og var således lett for de allierte å forsvare mot stridsvogner. Ved den belgiske byen Namur gjorde imidlertid elven en skarp sving mot øst. Denne svingen ga et gap mellom elvene Maas (som den het på flamsk side av språkgrensen) og Dyle, benevnt «Gembloux-gapet». Dette området, ideelt for panserstyrker, var et svakt punkt og Gamelin bestemte at halvparten av hans panserstyrker skulle konsentreres der. Ved å gå ut fra at et stort panserslag ville avgjøre krigen, så Gamelin bort fra problemet med de tyske taktiske bombeflyene, ettersom flyangrep ble ansett å være lite effektive mot mobile stridsvogner. De tyske styrkene kunne forsøke å trenge gjennom ved Maas med infanteri. Men det kunne bare gjennomføres ved støtte fra massivt artilleribombardement, det ville ta tid, og det igjen ville gi Gamelin tid til å forsterke de allierte stillingene ved Maas.

I de første månedene av 1940 økte størrelsen og beredskapen til den franske hæren og Gamelin følte seg sikker nok til å foreslå en mer ambisiøs strategi. Han hadde ingen planer om et frontalangrep mot den tyske Siegfriedlinjen i 1941, derimot ville han gjennomføre et flankeangrep nord for linjen. For å gjennomføre et slikt angrep ville det være gunstig å ha et fotfeste på nordsiden av Rhinen, så han endret sine planer så franske styrker skulle ha kontakt med de nederlandske styrkene nord for Antwerpen. Gamelin avsatte sin strategiske reserve, elitestyrken 7. armé, til denne oppgaven. Hans eneste reserver utover dette var enkeltstående divisjoner. Det var motstand mot denne Dyle-Breda-planen innen den franske hæren, men Gamelin hadde sterk støtte fra den britiske regjeringen, ettersom et tysk-okkupert Nederland ville ha blitt en sterk base for tyske flyangrep mot Storbritannia.

Alliert etterretning[rediger | rediger kilde]

Av landene på alliert side hadde Frankrike det mest omfattende etterretningsapparatet rettet mot Tyskland, organisert av den franske militære etterretningstjenesten Deuxième Bureau.[86] I tillegg til agenter i Tyskland, fikk de allierte også mye informasjon fra signaletterretning, og ved hjelp av polske eksperter klarte de ofte å bryte kodene, kryptert med Enigma, som tyskerne brukte.[87] I tillegg mottok både nøytrale og allierte land informasjon fra høyt plasserte tyske offiserer, som oberst Hans Oster, nestkommanderende i den tyske etterretningsorganisasjonen Abwehr. Informasjon fra høytstående tyske kilder, som oberst Oster, var imidlertid et tve-egget sverd, siden den tyske diktatoren Adolf Hitler ga en rekke datoer for invasjonens start, for deretter å utsette den, det førte til at både nøytrale og allierte dels tvilte, og dels anså det som desinformasjon.[88] I ukene før det tyske angrepet i mai 1940, fikk allierte etterretningsorganisasjoner mye informasjon, som samlet pekte på at det tyske hovedfremstøtet ville komme gjennom Luxembourg og Ardennene, og ikke lenger nord, som var forutsatt av den allierte ledelsen.[89]

Den franske hæren hadde tradisjon for et tilnærmet vanntett skille mellom seksjonene for etterretning (G2) og operasjon (G3) i generalstaben, det førte til at offiserene i operasjon, som forberedte seg på et tysk angrep fra nord-øst, gjennom Nederland og Belgia, primært mottok etterretning om tyske styrker på de avsnittene, og ikke var oppmerksom på den tyske styrkeoppbyggingen øst for Luxembourg. Tilsvarende var ikke etterretningsoffiserene integrert i planarbeidet til operasjon, dette i motsetning til på tysk side, hvor etterretning og operasjon samarbeidet nært.[90]

Styrker og utplassering[rediger | rediger kilde]

En grunnleggende militær regel for felttog er at en angriper bør ha en overvekt i styrker med 3:1. Hvis forsvareren kan kjempe fra vel forberedte posisjoner, som var tilfelle i Frankrike med Maginotlinjen, må angriperen sette inn enda flere soldater. Paradoksalt nok, i følge historikeren Karl-Heinz Frieser, var de tyske angriperne i mai 1940 underlegne de allierte på nesten alle områder (soldater, kanoner, stridsvogner, utstyrets kvalitet og soldatenes trening).[91][note 8]

Tyske styrker[rediger | rediger kilde]

Tyskland utplasserte rundt tre millioner soldater for felttoget. Grunnet Versailles-traktatens bestemmelser innførte ikke Tyskland verneplikt før i 1935, det var derfor kun 79 infanteridivisjoner av totalt 157 som hadde fullført sin trening. Totalt 135 divisjoner med tyske soldater ble disponert for felttoget i vest.[7][2] I tillegg til de 93 frontlinjedivisjonene (ti pansrede og seks motoriserte) var det også 42 reservedivisjoner i vest; om lag en tredjedel av dem ble holdt utenfor felttoget. Rundt en fjerdedel av styrkene besto av veteraner fra første verdenskrig, og var over 40 år gamle.[92]

SitatVåren 1940 kunne en godt beskrevet den tyske hæren som semimoderne. Et veldig lite antall med de best utstyrte og trente elitedivisjonene sto i motsetning til mange annen- og tredjerangs divisjoner.[note 9][93]Sitat
– Historikeren Karl-Heinz Frieser i boken The Blitzkrieg Legend: The 1940 Campaign in the West

De tyske styrkene i vest disponerte 2445[9]/ 2439[2] stridsvogner. Av feltartilleri hadde de 7710[8]/ 7378[2] med ammunisjon for seks ukers kamp. Luftwaffe hadde totalt 3530[10]/ 3578-2589[2] fly, de delte sine styrker i to. Til armégruppe B ble det avsatt 1815 kampfly, 487 transportfly og 50 glidefly, mens armégruppe A og C fikk tildelt 3286 kampfly.[trenger referanse]

De tyske hærstyrkene ble delt i tre armégrupper:

  • Armégruppe A (i sentrum) under Gerd von Rundstedt besto av 45½ divisjoner, av dem syv pansrede, og skulle utføre det avgjørende angrepet mot de allierte ved en offensiv gjennom Ardennene. Enheten besto av tre arméer, 4., 12. og 16. armé. Den hadde tre panserkorps, XV. panserkorps var avsatt til 4. armé, mens de to andre, XXXXI. korps (bestående av 2. motoriserte infanteridivisjoner og XIX korps), sammen med XIV. korps opererte de som pansergruppe Kleist ved gjennombruddet ved Meuse. Etter at elven var vel passert ble de fordelt mellom 12. og 16. armé, og pansergruppe Kleist ble oppløst.
  • Armégruppe B (i nord) under Fedor von Bock besto av 29½ divisjoner, av dem tre pansrede. Dens oppdrag var å trenge frem gjennom Nederland og Belgia og narre de allierte styrkene inn i en lomme, som så armégruppe A stengte. Armégruppe B besto av 6. og 18. armé.
  • Armégruppe C (i sør) under Wilhelm Ritter von Leeb besto av 19 divisjoner og var avsatt for å møte eventuelle flankeangrep. Armégruppen skulle også gjennomføre avledende angrep mot Maginotlinjen og besto av 1. og 7. armé.

Allierte styrker[rediger | rediger kilde]

Grunnet lav fødselsrate hadde Frankrike mangel på mobiliserbare menn sett i forhold til total befolkning – og Frankrikes totale befolkning var igjen om lag halvparten av Tysklands. For å kompensere hadde Frankrike mobilisert en tredjedel av den mannlige befolkningen mellom 20 og 45. Det gjorde at Frankrike hadde en total forsvarsstyrke på over 6 millioner mot Tysklands 5,4 millioner. Av i alt 80 franske divisjoner var syv basert på soldater fra koloniene i Afrika og tre divisjoner med soldater fra andre kolonier. Afrikanere utgjorde 9 % av den franske hæren.[94]

Bare 2,2 millioner av de franske styrkene tjenestegjorde i nord. Med de britiske, nederlandske og belgiske styrkene var det totalt 3,3 millioner allierte soldater i nord. Den 10. mai 1940 var det 92 / 104 franske, 22 belgiske, 10 / 13+2 britiske og 12 / 10 nederlandske divisjoner i Nord-Frankrike, totalt 136[1] / 151[2] divisjoner. Av disse var seks panserdivisjoner og 24 motoriserte divisjoner.

Ytterligere 22 divisjoner ble trent eller samlet under selve felttoget, blant dem to polske divisjoner og én tsjekkoslovakisk. I tillegg til fullstendige divisjoner hadde de allierte mange uavhengige mindre infanterienheter. Nederlenderne hadde tilsvarende åtte divisjoner i brigader og bataljoner, franskmennene hadde 29 festningsregimenter. De best trente allierte enhetene var de britiske divisjonene. De var fullt motoriserte og hadde en stor andel profesjonelle soldater, mens de nederlandske styrkene hadde lavest standard med dårlig materiell.

Totalt hadde de allierte om lag 2900[4] / 4204[2] stridsvogner. De allierte hadde rundt 11 200[3] / 14 000[2] kanoner, både i stridsvogner og artilleri hadde de flere enheter enn tyskerne.

I flystyrker oppgir Jackson at franske Armée de l'air hadde 1286[5] fly mens RAF hadde 416[5] fly. Historikeren Frieser oppgir at de allierte totalt hadde 4469 fly av ulike typer, av de var 1453 ved fronten i nord.[2] Det britiske Hawker Hurricane og det franske Dewoitine D.520 kunne måle seg med det tyske jagerflyet Messerschmitt Bf 109.

De franske hærstyrkene i Nord-Frankrike var delt opp i tre armégrupper.

  • 2. og 3. armégruppe forsvarte Maginotlinjen i øst.
  • 1. armégruppe under Gaston-Henri Billotte var plassert i vest og var disponert for et fremstøt inn i Benelux-landene ved en tysk invasjon. Ved kysten lå 7. armé som skulle trenge frem mot Nederland via Antwerpen, så var det ni britiske divisjoner som skulle i posisjon ved Dylelinjen. Den 1. armé som skulle dekke Gembloux-gapet, mens den 9. armé i sør skulle dekke Maas mellom Namur og Sedan. Ved Sedan skulle den 2. armé ligge i posisjon og virke som et «hengsel» som hele armégruppen skulle svinge rundt.

1. armégruppe hadde 35 franske divisjoner, med de totalt 40 allierte divisjonene var de allierte styrkene i området på nivå med de tyske armégruppene A og B.

Mai: «Fall Gelb», Benelux og Nord-Frankrike[rediger | rediger kilde]

Fronten i nord[rediger | rediger kilde]

Hitler hadde etablert seg i førerhovedkvarteret Felsennest da Tyskland iverksatte «Fall Gelb» kvelden og natten til 10. mai 1940. Sent om kvelden 9. mai invaderte tyske styrker Luxembourg. I løpet av natten startet armégruppe B sin avledende offensiv mot Nederland og Belgia. Fallskjermtropper under general Kurt Student landet ved Haag og på taket av fortet Eben-Emael for å sikre broer for armégruppens avansement.

Den franske overkommandoen reagerte raskt og beordret 1. armégruppe nordover i samsvar med Dyleplanen. Med dette ble de beste allierte styrkene satt inn, og selve forflytningen reduserte stridsevnen og mobiliteten grunnet forbruk av drivstoff. Samme kveld passerte den franske 7. armé grensen til Nederland og møtte nederlandske styrker i retrett. De franske og britiske luftstyrkene var mindre effektive enn ledelsen hadde forventet og Luftwaffe fikk raskt luftherredømme, det fratok de allierte informasjon fra flyrekognosering og forstyrret allierte styrkers samvirke.

Nederland[rediger | rediger kilde]

Det nederlandske flyvåpenet hadde 144 kampfly, halvparten ble ødelagt invasjonsdagen, blant annet ved massiv tysk bombing av flyplasser, det tyske Luftwaffe sikret seg raskt luftherredømme. Den tyske 18. armé erobret de strategiske broene i og rundt Rotterdam, med det hadde de omgått den nye hollandske vannlinjen og trengt inn i «festning Holland» – et område mellom Haarlem i nord, Utrecht i øst og Rotterdam i sør. En operasjon organisert av Luftwaffe for å ta den nederlandske hovedstaden Haag mislyktes imidlertid fullstendig. To flyplasser ved byen ble inntatt under store tap av soldater og transportfly, men ble gjenerobret samme dag av to nederlandske infanteridivisjoner tilhørende reserven.

Den franske 7. armé mislyktes i å stoppe tyske panserstyrker fra 9. panserdivisjon som nådde Rotterdam 13. mai. Samme dag trakk nederlandske styrker seg tilbake fra «Grebbelinjen» til «den nye hollandske vannlinjen», da et motangrep for å stoppe et tysk gjennombrudd mislyktes.

Dagen etter, 14. mai, ble Rotterdam bombet av tyske fly i det som mange anså som et rent terrorangrep mot sivilbefolkningen. 814 sivile ble drept og 80 000 ble hjemløse, og Tyskland truet med å bombe andre nederlandske byer om landet ikke oppga motstanden. Selv om den nederlandske hæren i største delen var intakt, ble landets strategiske situasjon ansett som håpløs og det valgte å kapitulere, kapitulasjonsavtalen ble undertegnet den 15. mai. De nederlandske styrkene i Zeeland og i koloniene fortsatte imidlertid å kjempe, mens dronning Wilhelmina flyktet til Storbritannia og etablerte en eksilregjering der.

Belgia[rediger | rediger kilde]

Fotografi av forlatte franske Char B1 bis stridsvogner i Belgia, mai 1940, undersøkes av tyske soldater
Forlatte franske Char B1 bis stridsvogner i Belgia, mai 1940, undersøkes av tyske soldater

Luftwaffe fikk raskt luftherredømme over Belgia. Etter å ha gjennomført omfattende fotorekognoseringstokt, ødela de 83 av 179 belgiske krigsfly i løpet av det første døgnet av kampene. Belgiske luftstyrker bidro lite til kampene og de tyske styrkene hadde luftherredømme. Avledningsmanøveren til den tyske armégruppe B var avhengig av at de sterke belgiske forsvarslinjene langs Albertkanalen og fortet Eben-Emael ble inntatt. De tyske styrkene brukte ukonvensjonelle midler for å ta fortet, tidlig om morgenen 10. mai landet spesialstyrker oppå selve fortet og uskadeliggjorde kanontårnene med hulladninger. Tyske fallskjermsoldater inntok så broene over kanalen. Sjokkert over at landets sterkeste forsvarsverk så raskt ble inntatt, trakk den belgiske hæren seg tilbake til Dylelinjen fem dager tidligere enn planlagt.

Det britiske ekspedisjonskorpset og den franske 1. armé var imidlertid ikke i sine planlagte stillinger. Da XVI panserkorps under general Erich Hoepner (bestående av 3. og 4. panserdivisjon) rykket frem over broene og mot Gemblouxgapet, syntes det for den franske overkommandoen å bekrefte at tyskerne konsentrerte angrepet der (deres Schwerpunkt). De to franske panserdivisjonene (2. DLM og 3. DLM) ble beordret frem for å møte det tyske fremstøtet og å dekke 1. armé. De påfølgende slaget ved Hannut, som utfoldet seg 12.-13. mai, var med 1 500 stridsvogner det til da største panserslaget. Den franske siden mistet om lag 100 stridsvogner, mens tyskerne mistet 160. På slagets andre dag klarte imidlertid den tyske styrken å trenge gjennom den franske skjermen av stridsvogner, som følgelig trakk seg tilbake den 14. mai etter å ha vunnet tid så den franske 1. armé kunne sikre sine stillinger. Den 15. mai forsøkte general Hoepner, mot ordre, å trenge gjennom den franske linjen. Det var den eneste gangen under felttoget at tyske panserstyrker forsøkte et frontalangrep mot en sterkt befestet posisjon. Angrepet ble slått tilbake av 1. marokkanske infanteridivisjon, og kostet de tyske styrkene 120 ødelagte stridsvogner. Denne defensive suksessen var imidlertid allerede irrelevant på grunn av utviklingen lenger sør.

Sentrum av fronten[rediger | rediger kilde]

Kartskisse av situasjonen ved fronten den 16. mai, og fremrykking siden den 10. ma.i
Situasjonen ved fronten den 16. mai, og fremrykking siden den 10. mai

I sentrum av frontlinjen var planen at den tyske armégruppe A skulle oppholdes av belgisk motorisert infanteri og franske lette divisjoner fra kavaleriet (Divisions Légères de Cavalerie), som skulle avansere inn i Ardennene. Disse styrkene hadde imidlertid ikke tilstrekkelig med våpen mot stridsvogner og kunne ikke forsvare seg mot det uventede store antall tyske stridsvogner, og de trakk seg derfor raskt tilbake på den andre siden av elven Maas. Det tyske angrepet var på sin side hemmet av det store antall tropper som forsøkte å trenge gjennom et område med dårlig utbygde veier. Den tyske tidsplanen for angrepet viste seg å være vel optimistisk, og milelange køer som vedvarte i nesten to uker strakte seg helt tilbake til over Rhinen.

Dette gjorde armégruppe A svært sårbar for franske luftangrep, uten at så skjedde. Selv om general Gamelin var klar over situasjonen var den franske taktiske bombeflystyrken altfor svak til å kunne utfordre Luftwaffes luftoverlegenhet så nær dets hjemmebaser i Tyskland. Den 11. mai beordret imidlertid Gamelin en rekke divisjoner i reserve å forsterke sektoren ved Maas. På grunn av trusselen fra Luftwaffe ble troppeforflytningene gjort om natten, franskmennene anså ikke det som problematisk da den tyske siden ville ha samme begrensninger.

Den tyske fremrykkingen nådde linjen ved Maas sent på ettermiddagen den 12. mai. For å lette krysningen av elven for de tre arméene i armégruppe A, skulle det etableres tre brohoder; ved sedan i sør, ved Monthermé 20 kilometer nordvest og ved Dinant, ytterligere 50 kilometer nordover.

Sedan[rediger | rediger kilde]

Ved Sedan besto Maaslinjen av sterke forsvarsverk i seks kilometers dybde, konstruert etter de moderne prinsippene for soneforsvar. Forsvarsverkene var etablert på høyder som dekket Maasdalen og forsterket av 103 bunkere, bemannet av 147. festnings infanteriregiment (147 RIF). Forsvaret i dybden ble holdt av 55. infanteridivisjon (55e DI), en reservedivisjon av grad B. Forsterkninger var underveis, den 13. mai ankom 71. infanteridivisjon (71e DI) og ble satt inn øst for Sedan. Det tillot 55e DI å forkorte sitt frontavsnitt med en tredjedel og øke forsvaret i dybden til over 10 kilometer. Denne dagen hadde også franskmennene overlegenhet i artilleri i forhold til de tyske angriperne. Den franske overkommandoen forventet intet tysk angrep før de hadde etablert styrkeoverlegenhet, noe de med hensyn til transportproblemene anså ikke ville skje før 20. mai.[note 10] Det var derfor en total overraskelse for de franske forsvarerne at tyskerne forsøkte å krysse elven på den fjerde dagen av invasjonen.

Den 13. mai gjennomførte den tyske XIX armékorps tre krysninger av elven Maas nær Sedan, av 1, 2, og 10. panserdivisjon, forsterket av infanteriregimentet Großdeutschland. I stedet for å metodisk samle artilleri for et gjennombrudd, konsentrerte Luftwaffe sine taktiske bombefly så de slo et hull i en mindre del av den franske forsvarslinjen. Sjefen for Luftwaffe, Hermann Göring, hadde forsikret general Guderian at de tyske bakkestyrkene ville få ekstraordinær flystøtte gjennom dagens angrep. Luftwaffes Luftflotte 3, med støtte av Luftflotte 2 gjennomførte det kraftigste luftbombardement verden til da hadde sett og det mest intense fra Luftwaffe under hele krigen. Luftwaffe satte inn to Stukageschwader (tilsvarer RAF Group, om lag 100-120 fly) i angrepet, de fløy totalt 300 oppdrag mot franske stillinger. Med ytterlige ni Kampfgeschwader (mellomtunge bombefly) fløy Luftwaffe totalt 3 940 oppdrag.

I begynnelsen av angrepet holdt 147 RIF sine posisjoner, regimentets bunkere var lite berørt av tysk bombing og de slo tilbake forsøkene fra den tyske 2. og 10. panserdivisjon på å krysse elven. I et område hvor elven gjorde en sving var det hull i linjen med bunkere, og sent på ettermiddagen klarte enheter fra Großdeutschland å krysse elven og trenge gjennom der. Det var for å møte nettopp slike infiltrasjoner at det dype franske soneforsvaret hadde blitt etablert, men grunnet bombingen var moralen i 55e DI svekket og stillinger forlatt. Det franske artilleriet hadde også flyktet, og det skapte en stemning blant de gjenværende enhetene av divisjonen at de var isolert og forlatt, sent på kvelden flyktet også de gjenværende enhetene. Med et tap på noen hundre soldater hadde det tyske infanteriet innen midnatt avansert inntil 8 kilometer inn i den franske forsvarssonen. Hoveddelen av det tyske infanteriet hadde ennå ikke krysset elven, så knappe seks tropper hadde æren for mye av suksessen, de fleste av dem ingeniørstyrker.

Forvirringen som hadde begynt ved Sedan spredte seg langs de franske linjene med udisiplinerte og flyktende soldater. Om natten mellom 13. og 14. mai ble 295. regiment, tilhørende 55e DI, rammet av panikk. Regimentet holdt den siste forsvarstillingen ved broen Bulson, om lag 10 kilometer fra Maas, og flyktet etter rykter om tyske stridsvogner bak regimentets stilling. Flukten skapte et hull i det franske forsvaret, selv før en eneste tysk stridsvogn hadde krysset elven. Denne «panikken ved Bulson»[95] inkluderte divisjonens artilleri, slik at de tyske styrkenes overfartsområde ikke lengre kunne beskytes av fransk artilleri.

Fotografi av britisk en motors bombefly, Fairey Battle, flyet hadde fatale tap ved angrep på de tyske pongtongbroene ved Maas.
Britisk en motors bombefly, Fairey Battle, flyet hadde fatale tap ved angrep på de tyske pongtongbroene ved Maas

Om morgenen den 14. mai angrep to franske stridsvognbataljoner (4. og 7. BCC) og et reserveregiment fra 55e DI det tyske brohodet. Angrepet ble slått tilbake ved Bulson av tyske stridsvognstyrker som hadde passert elven Maas på den første tyske pongtongbroen.

General Gaston Billotte, sjef for 1. franske armégruppe som var stasjonert ved Sedan, ivret for at broene over Maas skulle ødelegges av flyangrep, og tilgjengelige allierte bombefly ble satt inn for å slå ut de tre broene. Støttet av franske og egne jagerfly angrep RAF broene med Fairey Battle og Bristol Blenheim bombefly, men på tross av store britiske tap ble ikke broene ødelagt.[96][97][note 11]

Kommandanten for XIX armékorps, general Guderian, hadde allerede 12. mai antydet at han ønsket å utvide brohodet til en dybde av minst 20 kilometer. Hans overordnede, general Ewald von Kleist, beordret ham imidlertid til å begrense det til maksimum 8 kilometer og så konsolidere stillingen. Den 14. mai bekreftet Rundstedt denne ordren, som i praksis medførte at stridsvognene skulle etablere seg i forsvarsposisjon. Guderian ignorerte imidlertid umiddelbart ordren og utvidet det området han kontrollerte mot vest og sør.

I den opprinnelige planen Guderian hadde lagt frem for Manstein, skulle avledende angrep foretas i sørøst, bak Maginotlinjen, for å forvirre den franske overkommandoen, men dette elementet ble fjernet av Halder. Guderian valgte imidlertid på eget initiativ å sende 10. panserdivisjon sørover for å gjennomføre et slikt skinnangrep, for fremrykkingen valgte man platået over Stonne. I det samme området hadde imidlertid general Charles Huntziger, sjef for den franske 2. armé, valgt å gjennomføre et motangrep for å ødelegge brohodene. Dette resulterte i et slag om landsbyen Stonne som varte fra 15. til 18. mai. Huntzinger anså slaget som en defensiv suksess og begrenset sine styrker til å sikre arméens flanke, mens Guderian trakk ut 10. panserdivisjon, da han hadde bedre anvendelse for den andre steder.

Den 14. mai endret Guderian angrepsretning mot vest for 1. og 2. panserdivisjon. De franske styrkene hadde fremdeles en mulighet for et motangrep, men den forsvant da et planlagt angrep fra 3 DCR ble utsatt fordi divisjonen ikke var klar. Den 15. mai ble forsterkninger fra den nylig opprettede franske 6. armé splittet i harde kamper ved sine samlingsområder vest av Sedan. Det tyske angrepet skar 40 kilometer inn i den franske 9. armés sørlige flanke og tvang den 102. festningsdivisjonen å evakuere stillingene som hadde blokkert tyske panserstyrker fra XVI armékorps ved Monthermé. Mens den franske 2. arméen hadde blitt maltraktert og hadde sterkt redusert kampkraft, begynte den franske 9. armé å oppløses fullstendig. Den 9. armés styrker hadde ikke fått tid til å etablere sine styrker under fremrykkingen inn i Belgia, hadde blitt drevet tilbake av det kraftige presset fra tysk infanteri, hvilket ga general Rommel en åpning for å trenge gjennom med sin 7. panserdivisjon. En fransk panserdivisjon (1. DCR) ble sendt for å blokkere det tyske fremstøtet, men den raske tyske fremrykkingen overrumplet den franske panserdivisjonen under brennstoffylling den 15. mai og splittet den, på tross av noen tap fra de kraftige franske stridsvognene.

Blitzkrieg[rediger | rediger kilde]

Fotografi av tyske soldater som poserer foran Arc de Triomphe du Carrousel i det tyskokkuperte Paris, 1940.
Tyske soldater poserer foran Arc de Triomphe du Carrousel i det tyskokkuperte Paris, 1940.

Slaget om Frankrike blir ofte nevnt som det første tilfellet av blitzkrieg. Blitzkrieg kan defineres som en taktikk hvor en overvelder fienden ved strategisk omringing utført av panserstyrker, understøttet av overlegne luftstyrker som så får fiendens forsvar til å kollapse. Manstein hadde utvilsomt sett for seg en strategisk omringing, men de over 30 infanteridivisjonene som fulgte panserstyrkene var ikke tenkt kun for å konsolidere vunnet terreng, snarere tvert imot. Slik den tyske overkommandoen så det, hadde panserstyrkene gjennomført en omringing. Deres motoriserte infanteri hadde sikret krysningspunktene ved de store elvene og stridsvognsregimentene hadde erobret fremskutte posisjoner.

Tanken var nå at panserstyrkene skulle konsolidere stillingen og la infanteridivisjonene posisjonere seg for det virkelige slaget. Det kunne bli en klassisk knipetangsmanøver om fienden holdt seg i nord, eller de to styrkene kunne støte sammen under et alliert forsøk på å trenge sørover. I begge tilfelle ville det store antall tyske divisjoner, både pansrede og infanteridivisjoner, samarbeide for å utslette fienden, i samsvar med etablerte doktriner. Det var ikke tenkt at panserstyrkene i seg selv skulle få fiendens forsvar til å kollapse.

Den 16. mai fortsatte imidlertid både general Guderian og Rommel fremstøtet vestover, de avanserte så raskt de kunne, et klart brudd på ordren om å stoppe og konsolidere stillingen. Guderian nådde Marle, 80 kilometer vest for Sedan, mens Rommel krysset elven Sambre ved Le Cateau, 100 kilometer fra hans brohode over Maas ved Dinant. En rasende Kleist fløy til Guderians kommandopost den 17. mai og etter en opphetet diskusjon ble han fristilt fra sine plikter. Rundstedt nektet imidlertid å godkjenne Kleists fristilling av Guderian.

I ettertid har det vist seg vanskelig å forklare de to generalenes handling. Rommel ble tvunget til å begå selvmord i 1944, mens Guderian etter krigen hevdet å ha handlet på eget initiativ og således oppfunnet Blitzkrieg der og da. Noen historikere har sett det som en løs påstand, og slik sett bort fra uenighet innen datidens tyske operasjonsdoktriner. Det har óg blitt pekt på at Guderian var aktiv som talsmann for bruk av panserstyrker allerede før krigen. Guderians skriftlige arbeid før krigen avviser imidlertid strategisk omringing av panserstyrker alene som tilstrekkelig for å fremtvinge et sammenbrudd hos forsvarerne. Det var heller ingen klar henvisning til et slikt konsept i de tyske krigsplanene.

Alliert reaksjon[rediger | rediger kilde]

Kartskisse av tysk fremrykking fra 16. til 21. mai 1940.
Tysk fremrykking fra 16. til 21. mai 1940

De tyske panserstyrkene reduserte fremrykkingstakten og var i en utsatt posisjon. De var tynt fordelt, hadde lite brennstoff, besetningene var slitne og mange stridsvogner hadde brutt sammen, spesielt truende var gapet mellom panserstyrkene og infanteriet. Et besluttsomt angrep fra en større panserstyrke kunne ha avskåret dem fra resten av styrken og utslettet dem. Den franske overkommandoen var imidlertid lamslått av den kraftige offensiven og var preget av defaitisme. Den 15. mai om morgenen ringte den franske statsministeren Paul Reynaud til den britiske statsministeren Winston Churchill og utbrøt at: «Vi har blitt slått. Vi er slått, vi har tapt slaget.» I et forsøk på å trøste Reynaud minnet Churchill om de ganger tyske styrker hadde brutt gjennom under første verdenskrig, bare for å bli stoppet på et senere tidspunkt. Reynaud var imidlertid utrøstelig.

Dagen etter, den 16. mai fløy Churchill til Paris. Han forsto med en gang alvoret i situasjonen da han så at den franske regjering var i ferd med å brenne sine arkiver og klargjøre for en evakuering av hovedstaden. I et dystert møte med den franske regjeringen spurte Churchill: «Hvor er den strategiske reserven?», med henvisning til styrken som reddet Paris under første verdenskrig. «Det er ingen», svarte general Gamelin. Senere beskrev Churchill dette som det mest sjokkerende øyeblikk i hans liv. Churchill spurte general Gamelin når og hvor han ville gjennomføre et angrep mot flankene av den tyske fremrykkingen, hvorpå Gamelin svarte: «underlegenhet i antall, underlegenhet i utstyr, underlegenhet i metode».

Gamelin hadde rett, de fleste divisjonene i reserve var allerede blitt satt inn. Den eneste franske panserdivisjonen som fremdeles var tilgjengelig, 2. DCR, angrep tyske styrker samme dag. De franske pansrede infanteridivisjoner – Divisions Cuirassées de Réserve – var imidlertid svært spesialiserte offensive enheter, beregnet på å angripe befestede posisjoner. De hadde stor motstandsdyktighet i forsvar, men kunne vanskelig følge de svært mobile tyske styrker ved sammenstøt hvor de ikke selv hadde fordel av befestede stillinger. De hadde ikke motorisert infanteri og stridsvognen Char B1 bis hadde dårlig taktisk mobilitet, og måtte etterfylle brennstoff hyppig. Enheter fra 2. DCR kjempet modig, men uten å få noen strategisk effekt.

Fotografi av Somua S-35 fransk stridsvogn, samme type ble brukt under kampene i Frankrike i 1940, utstilt ved United States Army Ordnance Museum.
Somua S-35 fransk stridsvogn, samme type ble brukt under kampene i Frankrike i 1940, utstilt ved United States Army Ordnance Museum

Noen av de beste enhetene i nord var uberørte av kamphandlingene. Om de var blitt holdt i reserve kunne de ha blitt brukt i en kritisk fase. Men på dette tidspunktet hadde de mistet mye kampkraft ved forflytting nordover; hastig forflytting sørover ville bidra til ytterligere svekkelse. Den sterkeste allierte divisjonen, 1. DLM (Division Légère Mécanique, lett i betydning mobil), var stasjonert nær Dunkerque den 10. mai og forflyttet sine fremre enheter 220 kilometer nordøst inn i Nederland på 32 timer. Enheten oppdaget så at den nederlandske hæren hadde trukket seg tilbake nordover og trakk seg så tilbake sørvestover. Når divisjonen møtte tyske styrker var kun tre av dens Somua S-35 stridsvogner operative.

En dristig retrett mot sør kunne muligens ha reddet det meste av de allierte panserstyrkene, inkludert BEF, men det ville bety at 30 infanteridivisjoner ble overlatt sin skjebne. Alene tapet av Belgia ville være et stort politisk tap, og de allierte var fremdeles usikre på de tyske styrkenes hensikter. De truet fra fire retninger; fra nord hvor de direkte angrep den allierte hovedstyrken, i vest hvor de kunne avskjære den, i sør for å okkupere Paris og i øst hvor de kunne omgå Maginotlinjen. Den franske overkommandoen bestemte seg for å opprette en ny reserve, sammen med en reorganisert 7. armé under general Touchon. Planen var å bruke alle enheter de kunne trekkes ut fra Maginotlinjen, for å blokkere tyskernes fremstøt mot Paris.

Oberst Charles de Gaulle, som kommanderte 4. armerte divisjon, forsøkte et angrep mot de tyske styrkene fra sør. Hans styrker hadde en viss fremgang, og angrepet ga han både et godt renommé og en forfremmelse til brigader. De Gaulles angrep den 17. og 19. mai endret imidlertid ikke helhetsbildet.

Mot kanalen[rediger | rediger kilde]

De fremskutte tyske panserstyrkene brukte 17. og 18. mai for å komme seg etter den raske fremrykkingen, stridsvogner ble reparert og etterfylt mens soldatene fikk mat og hvile. De allierte styrkene gjorde lite for å forstyrre dem eller forsøke å unnslippe en avskjæring fra hovedstyrken. Den 18. mai fikk Rommel franskmennene til å oppgi Cambrai, kun ved å simulere et stridsvognsangrep.

De allierte virket ute av stand til å hanskes med den raske utviklingen. Den 19. mai konfererte sjefen for den britiske generalstaben, general Ironside, med general Gort, sjef for BEF, i hans hovedkvarter i Lens. General Gort rapporterte at han ikke hadde fått noen ordre fra den franske nordlige armégruppe på åtte dager. Ironside konfronterte general Billotte, sjef for den nordlige armégruppe med dette og fant ham ute av stand til å ta besluttsom kommando over styrkene.

General Ironside hadde opprinnelig oppfordret Gort til å redde BEF ved å angripe sørvestover mot Amiens. Gort repliserte at syv av hans ni divisjoner allerede var i kamp med tyske styrker ved elven Schelde, så han hadde bare to divisjoner tilgjengelig for en offensiv. Ironside returnerte til Storbritannia sterkt bekymret for BEFs skjebne og beordret raskt anti-invasjonstiltak.

Samme dag (19. mai) vokste den tyske overkommandoens følelse av å ha et avgjørende overtak. Den fant ut at det ikke var noen avgjørende trussel mot de angripende tyske styrkene fra sør, general Halder lekte faktisk med idéen om å angripe Paris direkte for å tvinge Frankrike til å kapitulere med ett slag. De allierte styrkene i nord trakk seg tilbake til bak elven Schelde, mens deres høyre flanker (sørlige) ga etter for den tyske 3. og 4. panserdivisjon. Det ville vært tåpelig å avvente videre angrep og slik tillate de allierte å reorganisere seg eller trekke seg tilbake. Tiden var inne for å øke presset, ved å avskjære dem fra hovedstyrken i sør. Neste dag gjenopptok de tyske panserstyrkene sin offensiv, trengte gjennom stillingen til de svake britiske 18. og 23. territorielle divisjoner og inntok Amiens. Derved sikret de den vestligste broen over elven Somme ved Abbeville og avskar de allierte styrkene i nord.

Fliegerkorps VIII under Wolfram Freiherr von Richthofen satte inn sine stupbombere for å støtte «kappløpet mot kanalen». Ved hjelp av et meget effektivt kommunikasjonssystem utførte stupbomberne raskt oppdrag de fikk fra de fremtrengende panserstyrkene. Stupbomberne viste seg spesielt effektive til å bryte opp angrep langs de tyske styrkenes flanker, slå ut befestede stillinger og forstyrre forsyningstjenesten. Luftwaffe dro også nytte av glimrende bakke-til-luft kommunikasjon under offensiven, Liasonoffiserer utstyrt med radio kunne beordre angrep fra stupbombere i front av angrepsaksen. I noen tilfelle ble angrepene utført bare 10-20 minutter etter forespørselen ble gitt. Om kvelden den 20. mai nådde en rekognoseringsenhet fra 2. panserdivisjon Noyelles, hvor de kunne se elven Somme flyte ut i Den engelske kanal.

Weygandplanen[rediger | rediger kilde]

Kartskisse av situasjonen i det nordlige Frankrike 4. juni og offensiven siden 21. mai.
Situasjonen i det nordlige Frankrike 4. juni og offensiven siden 21. mai, den brede brå linjen mot Den engelske kanal er den tyske offensiven

Den 20. mai ble den franske forsvarssjefen Maurice Gamelin avsatt og general Maxime Weygand overtok hans stilling. For å stå mot det tyske angrepet utarbeidet han den såkalte Weygandplanen, ved kombinerte angrep fra nord og sør skulle de tyske panserstyrkene som hadde trengt frem til Den engelske kanal avskjæres.

På kartet så det ut som en overkommelig oppgave, korridoren hvor de to panserdivisjonene hadde trengt frem var om lag 40 kilometer bred. På papiret hadde Weygand tilstrekkelige styrker til å lykkes med et slikt angrep. I nord var det tre franske DLM-divisjoner og det britiske BEF, mens sør for den tyske korridoren var de Gaulles 4. DCR.

Disse enhetene hadde en styrke på totalt 1 200 stridsvogner og de tyske panserstyrkene var i en svært sårbar situasjon. Etter den raske fremrykkingen var de tyske stridsvognene utsatt for tekniske problemer. Tilstanden til de allierte divisjonene var imidlertid enda dårligere, både i sør og nord kunne de i realiteten kun stille et mindre antall stridsvogner. Weygand fløy til Ieper den 21. mai for å forsøke å overtale de belgiske styrkene og BEF til å støtte planen.

Samme dag forsøkte deler av BEF under generalmajor Harold Edward Franklyn å forsinke den tyske offensiven og muligens avskjære fronten på de tyske panserstyrkene. Slaget om Arras viste styrken til den sterkt pansrede britiske stridsvognen Matilda. De tyske 37 mm anti-stridsvogn kanonene hadde liten effekt mot Matilda og den begrensede offensiven overkjørte to tyske regimenter. Panikken som fulgte (Rommel rapporterte at han hadde blitt angrepet av hundrevis av stridsvogner) forsinket den tyske offensiven. Tyskerne måtte benytte 88 mm antiluftskyts og 105 mm feltkanoner for å stoppe det allierte motangrepet. Neste dag (21. mai) presset tyske forsterkninger de allierte tilbake til Vimy Ridge.

Angrepet var ikke en del av en større plan for å ødelegge de tyske panserstyrkene, men den tyske hovedkommandoen ble skremt og fryktet en stund at de hadde blitt overfalt av hundrevis av allierte stridsvogner. Dagen etter gjenvant den imidlertid selvsikkerheten og beordret Guderians XIX panserkorps nordover for å trenge frem mot kanalbyene Boulogne og Calais, bak de allierte styrkene i nord. Den 22. mai forsøkte franske styrker å angripe sørover øst for Ieper, men det tyske infanteriet hadde nå innhentet panserstyrkene, og angrepet ble slått tilbake av den tyske 32. infanteridivisjon.

Det første angrepet fra sør kunne ikke iverksettes før 24. mai, da 7. DIC med støtte av noen få stridsvogner mislyktes i å gjenerobre Amiens. Den 27. mai forsøkte den britiske 1. panserdivisjon å angripe tyske styrker ved Abbeville, men ble slått tilbake med store tap. Dagen etter forsøkte de Gaulle igjen med et nytt angrep, med samme resultat. Den allierte styrken nord i Frankrike var nå innringet og området ble stadig mindre.

BEF ved Dunkerque[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Operasjon Dynamo og slaget om Dunkerque

Om morgenen den 23. mai beordret general Gort retrett fra Arras. Han hadde ingen tiltro til Weygandplanen eller forslaget om i hvert fall å holde en lomme langs den belgiske kysten. Havnene som behøvdes for å støtte støttepunkt var allerede truet. Samme dag angrep 2. tyske panserdivisjon Boulogne. Den britiske garnisonen i byen overga seg den 25. mai, selv om 4 368 soldater ble evakuert. Den britiske avgjørelse om å trekke seg tilbake ble senere sterkt kritisert av franskmennene.

Fotografi av franske tropper evakueres om bord i et britisk skip ved Dunkerque.
Franske tropper evakueres om bord i et britisk skip ved Dunkerque

Den 24. mai angrep 10. tyske panserdivisjon Calais. Britiske forsterkninger hadde i all hast blitt stasjonert der ett døgn før det tyske angrepet. Beleiringen av Calais varte i 4 dager. De britiske forsvarerne ble overveldet av de tyske styrkene og overga seg på ettermiddagen den 27. mai, mens de siste franske styrkene ble evakuert tidlig dagen etter.

1. panserdivisjon var klar for å angripe Dunkerque den 25. mai, men Hitler beordret den til å stoppe offensiven dagen før. Denne avgjørelsen er blant de mest kontroversielle og diskuterte under hele andre verdenskrig. Hermann Göring hadde overbevist Hitler om at Luftwaffe kunne forhindre en evakuering av den britiske styrken, og Rundsted hadde varslet at videre innsats av panserstyrkene ville føre til en mye lenger gjenoppbyggingsperiode. Angrep på byer var heller ikke en vanlig oppgave for panserstyrker under den tyske operasjonelle doktrinen.

Fotografi av britiske Supermarine Spitfire jagerfly i formasjon.
Supermarine Spitfire i formasjon

Omringet av de tyske styrkene startet de allierte Operasjon Dynamo og evakuerte soldater fra området ved Dunkerque, Pas-de-Calais og tilstøtende lommer på belgisk side. Fra 26. mai til 4. juni ble i alt 218 000 britiske og 120 000 franske soldater reddet, de fleste av de franske returnerte til Frankrike.

Under slaget om Dunkerque utførte Luftwaffe i alt 1 882 tokt med bombefly og 1 997 tokt med jagerfly. Luftwaffe feilet i forsøket på å forhindre evakuering, men de allierte styrkene ble påført store tap. Totalt 89 allierte skip ble senket med en samlet tonnasje på 126 000 bruttotonn og Royal Navy tapte eller fikk store skader på 29 av 40 jagere som deltok under evakueringen.

Allerede den 16. mai hadde situasjonen for de franske styrkene blitt desperat. Det tyske luftherredømmet gjorde motstand spesielt vanskelig og den franske ledelsen ba sin britiske allierte om mer jagerfly. Sjefen for RAF Fighter Command, Hugh Dowding frarådet sterkt overføring av ytterligere britiske jagerfly, hvis Frankrike kapitulerte var det behov for flyene til forsvaret av Storbritannia. Før den tyske offensiven startet var RAFs jagerflystyrke på 1 078 fly, den 5. juni var den redusert til 179 Hawker Hurricane og 201 Supermarine Spitfire i operativ stand.

Juni: «Fall Rot»[rediger | rediger kilde]

Kartskisse av utviklingen av den tyske offensiven i Frankrike i juni 1940.
Utviklingen av den tyske offensiven i Frankrike i juni 1940

De beste og mest moderne franske arméene var blitt sendt norøstover og var gått tapt i den påfølgende tyske omringingen. General Weygand var stilt overfor oppgaven å forsvare en lang front, fra Sedan til Den engelske kanal, med en sterkt redusert fransk hær og med manglende alliert støtte. For å bemanne frontlinjen på 600 kilometer trengtes 60 divisjoner. Weygand hadde totalt bare 64 franske og en gjenværende britisk divisjon, og store deler av denne styrken satt fast i Maginot-linjen. Samlet hadde Wehrmacht 104 divisjoner til disposisjon, i tillegg hadde de ubrukte reservestyrker.

I motsetning til de tyske angriperne hadde han ikke noen betydelige reserver for å møte fiendtlige gjennombrudd eller avlaste troppene ved frontlinjen. Hvis frontlinjen ble presset ytterligere sørover ville den uvegerlig bli for lang til å kunne dekkes av franske styrker. I tillegg til den anstrengte situasjonen ved fronten kom at deler av den franske ledelsen hadde mistet motet, spesielt etter den britiske evakueringen fra Dunkerque.

I tillegg til den allerede vanskelige situasjonen erklærte Italia krig mot Frankrike og Storbritannia den 10. juni. Italia var imidlertid ikke forberedt på krig og de italienske Bersaglieri hadde lite fremgang i de tolv dagene krigen varte, men okkuperte under ledelse av general Alfredo Guzzoni en liten del av Den franske rivieraen.

Den 5. juni fortsatte de tyske styrkene offensiven mot Somme. Angrepet brøt gjennom de sparsomme reservene Weygang hadde til forsvar av Paris og den 10. juni flyktet den franske regjeringen til Bordeaux og erklærte Paris for åpen by. Churchill reiste til Frankrike og møtte det franske krigskabinettet den 11. juni i Briar, et tettsted ca. 100 km sør for Paris. Churchill ble bedt om å sette inn alle tilgjengelige britiske jagerfly i kampen. Med bare 25 operative skvadroner avviste Churchill overføring av ytterligere jagerfly. Britene anså på dette tidspunkt at det avgjørende slaget ville utkjempes i luftrommet over Storbritannia. Under møtet forsikret den franske admiral François Darlan at den franske flåten ikke ville falle i tyske hender. Den 14. juni inntok Wehrmacht Paris, det var andre gang på under hundre år at tyske styrker erobret byen. Første gang var under den fransk-prøyssiske krig.

Luftwaffe fikk et stadig sterkere overtak i luftkrigen, selv om det franske Armée de l'air forsøkte å slå tilbake. Mellom 5. og 9. juni fløy Armée de l'air 1815 tokt, av dem var 518 bombetokt. Antall tokt gikk imidlertid stadig ned fordi fly og flygertap ikke lot seg erstatte. RAF forsøkte å avlede Luftwaffe ved bombetokt mot Dunkerque, men tapene var store. Bare den 21. juni ble 37 Bristol Blenheim skutt ned. Etter den 9. juni var det franske luftforsvaret i praksis slått ut. Luftwaffe hadde fritt fram og angrep troppekonsentrasjoner og forsyningslinjer.

Evakuering av de gjenværende britiske ekspedisjonsstyrkene vest i Frankrike fant sted mellom 15. og 25. juni ved operasjon Ariel. 17. juni nådde de tyske styrkene den sveitsiske grensen, og hadde da innringet mer enn 500 000 franske soldater tilknyttet Maginotlinjen. Kampene fortsatte i dette området inntil general André Gaston Prételat, kommandant for den 2. franske armé, ble tvunget til å kapitulere den 22. juni.

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Kartskisse over Frankrike etter våpenhvilen i 1940. Området markert med lys rødt var okkupert av tyske styrker, mørk rødt område innlemmet i Tyskland (Alsace-Lorraine), gult innlemmet i Italia, mens blått område formelt var fritt.
Frankrike etter våpenhvilen i 1940. Området markert med lys rødt var okkupert av tyske styrker, mørk rødt område innlemmet i Tyskland (Alsace-Lorraine), gult innlemmet i Italia, mens blått område formelt var fritt

Den 22. juni 1940 undertegnet Frankrike en våpenhvileavtale med Tyskland, i den samme jernbanevognen ved landsbyen Rethondes i Compiègneskogen der Tyskland i 1918 overga seg etter første verdenskrig. Våpenhvilen trådte i kraft den 25. mai. Den franske statsministeren Paul Reynaud måtte trekke seg da han nektet å akseptere fransk kapitulasjon. Han ble etterfulgt av marskalk Philippe Pétain, som i en radiotale til folket den 17. juni hadde kunngjort at han ville arbeide for en våpenhvile.

Ved våpenhvilen ble Frankrike delt i to; en tysk okkupasjonssone i nord og vest og en formelt uavhengig stat i sør, med hovedstad i kurbyen Vichy, etter hvert benevnt Vichy-regimet. I tillegg ble det franske Alsace-Lorraine lagt inn under Tyskland. Italienerne annekterte en liten del av alpene og Rivieraen omkring byen Nice.

Både Nice og Alsace-Lorraine var områder der det var henholdsvis endel italiensktalende befolkning og overveiende tysktalende befolkning, og særlig det sistnevnte område hadde skiftet hender en rekke ganger under historiens løp. Tyskerne hadde også annektert et annet område etter felttoget, det belgiske tysktalende Eupen-Malmédy-området. En formell anneksjon av Luxembourg fant ikke sted, men området ble erklært som del av det tyske stamområde og forberedelser til en formell anneksjon ble satt i gang. Likesom i de franske og belgiske annekterte områdene ble luxembourgere tvangsinnkalt til tysk militærtjeneste.

Den nye franske staten, ledet av Pétain, aksepterte sin posisjon som en slagen nasjon og forsøkte å tilpasse seg Tyskland ved passivt å godta ulike tyske betingelser. Charles de Gaulle var blitt utnevnt til undersekretær i forsvarsdepartementet av Reynaud, og nektet å godta kapitulasjonen. I en tale på engelsk radio 18. juni avviste han Vichy-regjeringens legitimitet og kunngjorde sitt initiativ for å danne frie franske styrker som skulle fortsette motstanden mot Tyskland. Flere franske kolonier valgte å støtte de Gaulle, og soldater fra koloniene dannet etter hvert hovedelen av soldatene i styrken.

Grunnet formuleringer i våpenhvileavtalen begynte britene å tvile på admiral Darlans løfte til Churchill om at den franske flåten ikke ville falle i tyske hender. Royal Navy gikk derfor til angrep på franske marinefartøy i Afrika og Europa, det mest kjente av disse angrep var angrepet på Mers-el-Kébir, hvor 1 297 franske sjøfolk ble drept og 350 skadet. På fransk side skapte de britiske angrepene motvilje og forbitrelse, mens den offensive britiske holdningen ble i USA sett som et klart tegn på at Storbritannia ville kjempe videre.

Tyske tap[rediger | rediger kilde]

Om lag 27 000 tyske soldater ble drept og 111 000 ble såret, i tillegg var 18 384 savnet, det ga totale tyske tap på 156 000 soldater.

Allierte tap[rediger | rediger kilde]

De allierte arméene på det kontinentale Europa hadde blitt ødelagt, totalt tapte de allierte 2 292 000, inkludert den franske armé som overgav seg. Tap for de ulike nasjoner var som følger:

  • Frankrike – 90 000 drept, 200 000 såret og om lag 1 800 000 tatt til fange. I august 1940 ble 1 575 000 franske krigsfanger fraktet til Tyskland hvor rundt 940 000 ble inntil 1945, da de ble frigjort av de fremrykkende allierte styrkene. 24 600 franske krigsfanger døde i Tyskland, 71 000 flyktet, 220 000 ble frigitt gjennom ulike avtaler mellom Vichy-regimet og Tyskland og flere hundre tusen ble dimittert grunnet sykdom eller uførhet. De fleste fangene tilbrakte sin fangetid som slavearbeidere.
    • Ved våpenhvilen i juni 1940 var 24 270 afrikanske soldater i fransk tjeneste savnet (hovedsakelig Tirailleurs Sénégalais), av disse var omtrent 15 000 krigsfanger hos motparten og omkring 10 000 falt på slagmarken.[94] Tyske styrker respekterte i mindre grad Genève-konvensjonen for afrikanske soldater. Et vesentlig antall krigsfanger ble henrettet eller så dårlig behandlet at de ikke overlevde fangenskap. For eksempel i Oise-distriktet ble 150 til 600 henrettet og dumpet i massegrav. Massakrene ble i liten grad forfulgt rettslig under og etter krigen. De mer lyshudete soldatene fra Nord-Afrika fikk bedre behandling.[98]
  • Storbritannia – 68 000 drept, såret eller tatt til fange.
  • Belgia – 23 300 drept, såret eller tatt til fange.
  • Nederland – 9 800 drept, såret eller tatt til fange.
  • Polen – 6 100 drept, såret eller tatt til fange.
  • Tsjekkoslovakia – 1 600 tapt, inkludert 400 drept.

Krigsforbrytelser[rediger | rediger kilde]

Tyske styrker begikk flere krigsforbrytelser under slaget om Frankrike, blant de var skyting av britiske fanger ved Le Paradis og Wormhoudt 27. og 28. mai av enheter tilknyttet Waffen SS. De ordinære tyske styrkene i Wehrmacht utførte også drap av franske krigsfanger.[99] Hundrevis av franske soldater fra koloniene ble drept av tyske styrker, etter de hadde overgitt seg og var krigsfanger.[100]

Hvorfor tapte Frankrike?[rediger | rediger kilde]

Hstorikeren Nicole Jordan mener strategi var sentralt i det franske nederlaget i 1940, og at nederlaget ble forsøkt dekket ved å utpeke Folkefronten (fransk Front populaire, som styrte i årene 1936–1938) som ansvarlige.[101] For å unngå stridigheter og store ødeleggelser på fransk jord, skulle de franske styrkene rykke frem og møte tyske styrker i Belgia og Nederland, den såkalte Breda-varianten (navnet kom av at franske panserstyrker skulle avansere til den nederlandske byen Breda). Dette var en strategi den franske overkommandoen, ved general Gamelin, hadde stått for siden midten av 1930-årene. De franske divisjonene som tidligere hadde utgjort en strategisk reserve, rykket frem gjennom Belgia, mot Nederland, mens den tyske hovedstyrken rykket vestover, sør for de, gjennom Ardennene.[102]

Historikeren Ernest R. May viser at allierte styrker var bedre forberedt på krig enn tyskerne (flere trente soldater, mer kanoner, flere og bedre stridsvogner, mer bombe- og jagerfly). Databaserte simuleringer av felttoget viser at de allierte alltid vinner.[103]

Blitzkrig, en myte?[rediger | rediger kilde]

Den raske tyske erobringen av Frankrike i 1940 har i ettertid blitt fremstilt som et hovedeksempel på såkalt blitzkrieg. I følge den tyske militærhistorikeren Karl-Heinz Frieser hevder de fleste studier og bøker om emnet at felttoget ble planlagt som blitzkrieg. Frieser mener at hans studier av tyske militærhistoriske arkiver, så vel som tilsvarende franske arkiver og intervjuer med tyske veteraner fra felttoget, viser at felttoget i vest ble gjennomført på en annen måte, enn det ble planlagt.[104] Frieser hevder videre at begrepet blitzkrieg ikke ble utviklet av Hitler på et strategisk nivå, og deretter ble utført taktisk via operasjonsnivået, men at det gikk motsatt vei. Grunnlaget var tyske erfaringer med såkalte stormsoldater under første verdenskrig, og blitzkrieg ble av blant andre general Heinz Guderian utviklet for bruk på det taktiske nivået.[105] Blant de som anerkjenner blitzkrieg på det operasjonelle og taktiske nivået, men avviser blitzkrieg på det strategiske nivået, er historikeren Hew Strachan.[106]

SitatBlitzkrieg, derfor, kan ha hatt en mening på et rent operasjonelt nivå, men som et overordnet strategisk og økonomisk begrep var det ikke-eksisterende.[106][note 12]Sitat
– Historikeren Hew Strachan i boken European Armies and the Conduct of War

Flere ledende tyske offiserer, som admiral Erich Raeder og generale Georg Thomas og Ludwig Beck, advarte i 1930-årene mot å tro på raske gjennombrudd, som blitzkrieg i ettertid ansees å være synonymt med. De hevdet at første verdenskrig og tiden etter hadde vist at i en storkrig vant den grupperingen som hadde størst økonomi, og tilgang på mat og råstoffer.[107] Hitler var sikker på at Tyskland kunne invadere Polen uten å risikere krig med Storbritannia og Frankrike. Han hadde sågar kategorisk nedlagt forbud mot noen krigsplan for å bekjempe de allierte, og kunne følgelig heller ikke ha noen overordnet plan for en blitzkrieg mot de.[108] Når det gjaldt mobilisering av industrien så ble den innrettet på en klar økning høsten 1940, og maksimum produksjon for å forsyne krigen i vest skulle nås høsten 1941. Det ble på ingen måte tatt høyde for at krigen skulle avsluttes i løpet av seks uker, noe som ble utfallet.[109]

Wehrmachts struktur var heller ikke bygd for blitzkrieg, mens de franske styrkene hadde rundt 300 tusen motoriserte kjøretøy, hadde de tyske ikke mer enn rundt 120 tusen. Av de tyske divisjonene som ble satt inn i felttoget i vest i 1940 var kun rundt 10 % fullt motorisert. Den tyske hæren var også sterkt avhengig av hester, totalt 2,7 millioner. Det var en solid økning fra første verdenskrig hvor de brukte 1,4 millioner hester.[110] Mens de 10 panserdivisjonene og de 6 motoriserte divisjonene var godt samtrent og med bra utstyr, hadde resten av hæren varierende utstyr og trening. Halvparten av den tyske hærens soldater hadde kun noen ukers trening, og én fjerdedel var over 40 år gamle.[111] Doktrinene (reglementer, direktiver osv.) for den tyske hæren ved felttoget i vest var preget av første verdenskrig, først senere i 1940 ble ideene om bruk av panser på operasjonsnivået tatt inn.[112]

Historiografi[rediger | rediger kilde]

Etter andre verdenskrig satte det franske parlamentet ned en komité for å undersøke årsaken til nederlaget, uten å avslutte arbeidet ble den lagt ned i 1951. Etter det var det begrenset interesse for felttoget fra fransk side, noe som overlot emnet til britiske og amerikanske historikere. Tre viktige verk ble publisert på 1960-tallet; Guy Chapmans Why France Collapsed (1968), Alistair Hornes To Lose a Battle: France 1940 (1969) og William Shirers The Collapse of the Third Republic: An Inquiry into the Fall of France in 1940 (1969).

De to siste bøkene ble også oversatt til fransk og hadde en avgjørende påvirkning på hvordan felttoget ble oppfattet i opinionen. De stemte overens med tidligere franske bøker som Marc Blochs Étrange Défaite (Merkelig nederlag, utgitt posthumt i 1946) og Jacques Benoist-Méchins Soixante jours qui ébranlèrent l'occident (1956) (Seksti dager som sjokkerte vestmaktene) i beskrivelsen av Frankrike som et land i moralsk krise, med en svak ledelse og folket delt politisk.

Streiker og budsjettbegrensninger hadde hindret de nødvendige forberedelser for krigen. Frankrike hadde vært i stadig tilbakegang, noe som medførte en defaitistisk og defensiv holdning i befolkningen, som igjen ble reflektert av en konservativ generalstab, ute av stand til å tilpasse seg til moderne taktikk. Denne situasjonen ble så satt opp mot den i Tyskland, hvor en antatt enighet om Blitzkrieg taktikk gjorde en tysk seier tilnærmet uunngåelig.

I Frankrike har denne tilnærmingen til emnet alltid vært populær, som vist ved Jean Baptiste Duroselles La Décadence (1979). Utenfor Frankrike har det imidlertid vokst frem en revisjonistisk reaksjon til de franske bøkene som fokuserte på dekadense.[113] De revisjonistiske historikerne vektla på den ene siden de dype demografiske og økonomiske problemene Frankrike hadde, som uansett ville gjøre det vanskelig for landet å måle seg med Tyskland. Revisjonistene har óg sett på de usikkerhetsfaktorer som har gjort valget av én strategi fremfor en annen en suksessfaktor. Der den strukturelle tilnærmingen til emnet har dominert har det ofte blitt fremstilt som at Frankrikes nederlag var gitt, premissene tatt i betraktning. Revisjonistene har derimot ansett en fransk defensiv suksess som fullt mulig.

Et tidlig revisjonistisk verk var Adolphe Goutards La Guerre des occasions perdues (1956) (De tapte muligheters krig), som hevdet at krigen kunne vært vunnet med en korrekt strategi. I 1960-årene så den «internasjonale skolen» av historikere rundt Pierre Renouvin lave fødselstall, tapene i første verdenskrig og lav industriell innovasjonstakt som de viktigste faktorene bak nederlaget. Samtidig advarte den kanadiske historikeren John Cairns i flere artikler mot tendensen til å lese nederlaget ut av foregående begivenheter.

I 1970-årene argumenterte Robert J. Young i sin In Command of France: French Foreign Policy and Military Planning, 1933-1940 (1978) for at det franske lederskapet rasjonelt tilpasset seg en lang utmattelseskrig mot Tyskland. Den israelsk-amerikanske historikeren Jeffrey Gunsburg så i Divided and Conquered: The French High Command and the Defeat of the West, 1940 (1979) på manglende alliert evne til å satse tilsvarende ressurser som Frankrike som det viktigste grunnlag for nederlaget. Den franske historikeren Robert Frankenstein viste i sin bok Le prix du réarmement français, 1935–1939 (1982) at Frankrike gjorde en enorm innsats med gjenopprustning og passerte Tyskland både med hensyn til produksjon av fly og stridsvogner. I 1985 kom Robert Doughty med The Seeds of Disaster: The Development of French Army Doctrine, 1919–1939, hvor han forsøker å erstatte bildet av en stagnert fransk militær doktrine med en vurdering hvor han ser rasjonell tilpasning til mannskapsmangel i form av svært metodisk taktikk, dette i motsetning til tysk «Auftragstaktik».

Den tradisjonelt ansette motsetningen til tysk Blitzkriegstaktikk ble det stilt spørsmål ved med Karl-Heinz Friesers Blitzkrieg-Legende (1995), som hevdet at Blitzkrieg hverken var basis for tysk geostrategi eller den taktiske basis for den tyske angrepsplanen i mai 1940. Nevnes bør også den amerikanske historikeren Ernest May, som i sin Strange Victory: Hitler’s Conquest of France (2000) viser at ved strategispill er det vanskelig å få den allierte siden til å tape felttoget. May mener derfor at mye av årsaken til nederlaget lå i de allierte etterretningstjenesters manglende evne til å avdekke den tyske strategien.

Historikeren Norman Davies mener at de franske styrkene hadde like store og gode stridsvogner som det tyskerne hadde.[114]

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ De to stridende gruppers styrker varierer tildels mye, avhengig av hvordan de beregnes. I oversikten under er tall fra Jackson 2004 og Frieser 2012 brukt. Når det gjelder fly har Frieser to oppsett, for å vise totalt antall fly tilgjengelig, og antall fly ved fronten. Se også seksjon for styrker og utplassering.
  2. ^ «Joachim von Ribbentrop». britannica.com. Besøkt 2. februar 2021. «Ribbentrop’s greatest diplomatic coup, however, was the German-Soviet Nonaggression Pact of Aug. 23, 1939, which cleared the way for Hitler’s attack on Poland on Sept. 1, 1939, thus beginning World War II.» 
  3. ^ A French attack against the weak German defensive front on the Siegfried line... would, as far as it is humanely possibly to judge, have led to a very quick military defeat of Germany and therefore to an end of the war.
  4. ^ None of the higher headquarters think that the offensive... has any prospect of success.
  5. ^ You will be creeping by 10 miles from the Maginot Line with the flank of your breakthrough and hope the French will watch inertly! You are cramming the mass of the tank units together into the sparse roads of the Ardennes mountain country, as if there were no such thing as air power! And, you then hope to be able to lead an operation as far as the coast with an open southern flank 200 miles long, where stands the mass of the French Army!
  6. ^ Even if the operation only had a 10% chance of success, I would stick to it. It alone will lead to the enemy's annihilation.
  7. ^ This man, in whom intelligence, sublety, and self-control reached a very high level, had absolutely no doubt that, in the approaching battle, he was bound eventually to win... This great chief...
  8. ^ De to stridende gruppers styrker varierer til dels mye, avhengig av hvordan de beregnes. Under er tall fra Jackson 2004/Umbreit 2015 og Frieser 2012 brukt. Unntatt antall tyske divisjoner er de tre kildenes tall forskjellig, Jacksons/Umbreits tall kommer først, etter skråstrek kommer Friesers tall. Når det gjelder fly har Frieser to oppsett, for å vise totalt antall fly tilgjengelig, og antall fly ved fronten, disse tallene er da oppgitt med bindestrek mellom.
  9. ^ In the spring of 1940 one might well describe the German army as semimodern. A very small number of the best equipped and best trained elite divisions were offset by many second- and third rate divisions.
  10. ^ «Han (fienden) trenger tid for å føre frem sitt artilleri, sin ammunisjon samt nødvendig utrustning for denne type terreng; alt dette mens han ligger under ild fra vårt artilleri. I tillegg har deres stridsvogner en uoverstigelig hindring foran seg såsant ikke deres infanteri åpner veien for dem, og for dette (infanteriets innsats) behøves støtte av tungt artilleri. Hva skulle kunne gi dem det? Artilleri? Det har de ennå ikke. Stridsvogner? Deres bevæpning er ikke tilstrekkelig kraftig. Deres flyvåpen? Vi har full tiltro til våre jagerfly» Side 129-30 i Goutard, A. The Battle of France, 1940, Frederick Muller Ltd, 1958
  11. ^ Av de totalt 71 Fairey Battle bombefly som deltok i angrepet ble 40 skutt ned, RAFs største tap (tapte fly i prosent av totalstyrken) i en operasjon noensinne. Grunnen til de store tapene var dels at Luftwaffe hadde luftherredømme, dels at jagereskorten var utilstrekkelig, at det tyske luftvernet var effektivt og at bombeflyene Fairey Battle og Bristol Blenheim viste seg å være underlegne og sårbare. Se Forczyk 2017, s. 174, Jackson 2004, s. 48
  12. ^ Blitzkrieg, therefore, may have had some meaning at a purely operational level, but as an overall strategic and economic concept it was non-existent.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Franske, britiske, belgiske og nederlandske divisjoner, Jackson 2004, s. 33
  2. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p Frieser 2012, s. 56
  3. ^ a b De franske styrkene hadde totalt flere kanoner, men færre anti-stridsvogn kanoner og enda færre luftvernkanoner. Jackson 2004, s. 15
  4. ^ a b «Det var omtrent 2900 moderne stridsvogner tilgjengelig for den franske hæren nord i det nord-østlige Frankrike i 1940.». Jackson 2004, s. 13–14
  5. ^ a b c 1 286 franske fly, 416 britiske fly i Frankrike, Jackson 2004, s. 21
  6. ^ Jackson 2004, s. 33
  7. ^ a b Tyske divisjoner, Jackson 2004, s. 33
  8. ^ a b De tyske styrkene hadde færre kanoner enn de franske, men flere kanoner for bruk mot stridsvogner, og fly. Jackson 2004, s. 15
  9. ^ a b Umbreit 2015, s. 279
  10. ^ a b Jackson 2004, s. 21
  11. ^ Jowett 2000, s. 4–5
  12. ^ Zaloga 2011, s. 73
  13. ^ 892 franske og 1 029 britiske fly. Frieser 2012, s. 317–318
  14. ^ Franske, nederlandske, belgiske og britiske døde. Frieser 2012, s. 317–318
  15. ^ a b c Frieser 2012, s. 317–318
  16. ^ Stevenson 2012, s. 528–529
  17. ^ Forczyk 2017, s. 69, 74-75
  18. ^ Forczyk 2017, s. 44-55
  19. ^ Clayton Donnell, The Battle for the Maginot Line, 1940 (Pen and Sword, 2017).
  20. ^ Jackson 2004, s. 26–27
  21. ^ Jackson 2003, s. 32–33
  22. ^ May, 2000, s. 288–289
  23. ^ Michael Jabara Carley, «Prelude to Defeat, Franco-Soviet relations, 1919–1939», i Blatt 1998, s. 187–191, 199–201
  24. ^ Michael Jabara Carley, «Prelude to Defeat, Franco-Soviet relations, 1919–1939», i Blatt 1998, s. 171, 203
  25. ^ a b c Jackson 2004, s. 74–75
  26. ^ May, 2000, s. 306
  27. ^ Hastings 2011, s. 11
  28. ^ Forczyk 2017, s. 107
  29. ^ May, 2000, s. 203
  30. ^ May, 2000, s. 277
  31. ^ Frieser 2012, s. 13
  32. ^ May, 2000, s. 17
  33. ^ Forczyk 2017, s. 114
  34. ^ Forczyk 2017, s. 114-115
  35. ^ Frieser 2012, s. 20
  36. ^ May, 2000, s. 22
  37. ^ Elisabeth du Réau, «Eduard Daladier: The Conduct of the war and the Beginnings of Defeat», i Blatt 1998, s. 108–109
  38. ^ Frieser 2012, s. 61
  39. ^ May, 2000, s. 328–329
  40. ^ May, 2000, s. 331–333
  41. ^ May, 2000, s. 335–336
  42. ^ May, 2000, s. 341–343
  43. ^ Frieser 2012, s. 23–24
  44. ^ Frieser 2012, s. 55
  45. ^ May, 2000, s. 15–20
  46. ^ Frieser 2012, s. 20
  47. ^ Frieser 2012, s. 8
  48. ^ Frieser 2012, s. 16
  49. ^ Frieser 2012, s. 20, 26
  50. ^ a b Forczyk 2017, s. 118
  51. ^ May, 2000, s. 19–20
  52. ^ Forczyk 2017, s. 117–120
  53. ^ Frieser 2012, s. 20–24
  54. ^ Frieser 2012, s. 57, 61
  55. ^ Frieser 2012, s. 57–58
  56. ^ Evans, 2008, s. 113
  57. ^ Frieser 2012, s. 54
  58. ^ May, 2000, s. 218–219
  59. ^ May, 2000, s. 224–225
  60. ^ Frieser 2012, s. 62
  61. ^ Frieser 2012, s. 63–65
  62. ^ May, 2000, s. 215
  63. ^ Evans, 2008, s. 112–113
  64. ^ a b c Frieser 2012, s. 63–65
  65. ^ Frieser 2012, s. 62–63
  66. ^ Frieser 2012, s. 86, 98
  67. ^ Frieser 2012, s. 66–67
  68. ^ May, 2000, s. 236, 238
  69. ^ Frieser 2012, s. 94
  70. ^ Frieser 2012, s. 99
  71. ^ Frieser 2012, s. 88, 90
  72. ^ Frieser 2012, s. 95
  73. ^ Frieser 2012, s. 156, 164, 172, 185, 336–337
  74. ^ Frieser 2012, s. 99
  75. ^ May, 2000, s. 239
  76. ^ Frieser 2012, s. 90, 94–95
  77. ^ May, 2000, s. 249–251, 256, 268
  78. ^ May, 2000, s. 127
  79. ^ May, 2000, s. 305, 311
  80. ^ Jackson 2004, s. 75–76
  81. ^ Jackson 2004, s. 80–82
  82. ^ Jackson 2004, s. 80–81
  83. ^ Nicole Jordan, «Strategy and Scapegoatism», i Blatt 1998, s. 23–24
  84. ^ Doughty 2014a, s. 5–6
  85. ^ Doughty 2014a, s. 6–7
  86. ^ May, 2000, s. 133–136
  87. ^ May, 2000, s. 355–356
  88. ^ May, 2000, s. 217, 226, 283–284, 315, 355–356, 372
  89. ^ May, 2000, s. 356–358, 360–361
  90. ^ May, 2000, s. 366–368
  91. ^ Frieser 2012, s. 29–31, 54
  92. ^ Frieser 2012, s. 32–33, 35–36
  93. ^ Frieser 2012, s. 31
  94. ^ a b Echenberg, M. (1985). ‘Morts Pour La France’; The African Soldier in France during the Second World War. The Journal of African History, 26(4), 363-380.
  95. ^ Panzer Group Kleist and the Breakthrough in France, 1940 fra Historical perspectives of the operational art, fra US Armys nettsted Center of Military History
  96. ^ Forczyk 2017, s. 174
  97. ^ Jackson 2004, s. 48
  98. ^ Scheck, R. (2006). Hitler's African victims: the German army massacres of Black French soldiers in 1940. Cambridge University Press.
  99. ^ Forczyk 2017, s. 7, 223
  100. ^ Forczyk 2017, s. 226
  101. ^ Jordan, 1998, s. 14
  102. ^ Jordan, 1998, s. 22–27
  103. ^ May, 2000, s. 5–6
  104. ^ Frieser 2012, s. XII
  105. ^ Frieser 2012, s. 6–7
  106. ^ a b European Armies and the Conduct of War, Strachan 1983, s. 163
  107. ^ Frieser 2012, s. 10
  108. ^ Frieser 2012, s. 12–13, 16–18, 60
  109. ^ Frieser 2012, s. 26–27
  110. ^ Frieser 2012, s. 28–29
  111. ^ Frieser 2012, s. 32–33
  112. ^ Frieser 2012, s. 33–34
  113. ^ Peter Jackson, Post-War Politics and the Historiography of French Strategy and Diplomacy Before the Second World War, History Compass 4 (5), 870–905
  114. ^ Davies, 2007, s. 37

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Blatt, Joel (red.); Jordan, Nicole; Fink, Carole; Bartow, Omer; Irwine, William; du Réau, Elisabeth; Caron, Vicki; Carley, Michael Jabara; Keylor, William; Young, Robert; Cairns, John; Alexander, Martin; Bankwitz, Philip Farewell; Hoffman, Stanley: The French Defeat of 1940, 1998, ISBN 1-57181-226-1
  • Davies, Norman: Europa i krig: 1939–1945
  • Forczyk, Robert: Case Red: The collapse of France, 2019, Osprey, ISBN 978-1-4728-2446-2
  • Frieser, Karl-Heinz: The Blitzkrieg Legend: The 1940 Campaign in the West, 2012, Naval Institute Press, ISBN 1-59114-294-6
  • Goutard, Adolphe: La Guerre des occasions perdues, 1956 [engelsk versjon: The Battle of France, 1940, Frederick Muller Ltd, 1958]
  • Hastings, Max: All Hell Let Loose, HarperPress 2011, ISBN 978-0-00-745072-5
  • Jackson, Julian: The Fall of France: The Nazi Invasion of 1940, Oxford University Press, ISBN 978 0 19 280550 8
  • Jackson, Peter: «Post-War Politics and the Historiography of French Strategy and Diplomacy Before the Second World War», i History Compass 4 (5), s. 870–905
  • Jowett, Philip S. 2000: The Italian Army 1940–45 (1): Europe 1940–1943. Oxford–New York: Osprey. ISBN 978-1-855-32864-8
  • Maier, Klaus A.; Rohde, Horst; Stegemann, Bernd; Umbreit, Hans (2015). Germany and the Second World War: Germany's Initial Conquests in Europe (English). II (trans. pbk. Clarendon Press, Oxford utg.). Freiburg im Breisgau: Militärgeschichtliches Forschungsamt [Research Institute for Military History]. ISBN 978-0-19-873834-3. 
    • Umbreit, Hans: German Victory in Western Europe, 2015
  • May, Ernest R.: Strange Victory: Hitler's Conquest of France, 2000, Hill & Wang, ISBN 0-8090-8854-1
  • Stevenson, David 2012:, 1914-1918 The History of the First World War, Penguin, ISBN 9780718197957
  • Zaloga, Steven J. 2011: Panzer IV vs Char B1 bis: France 1940. Oxford: Osprey. ISBN 978-1-84908-378-2

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]