Hanns Eisler

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Hanns Eisler
Eisler1940.jpg
Født6. juli 1898[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Leipzig[5][6]Rediger på Wikidata
Død6. september 1962[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (64 år)
Øst-Berlin[7][6]Rediger på Wikidata
Gravlagt Gravlund for menighetene Dorotheenstadt og FriedrichswerderRediger på Wikidata
Far Rudolf EislerRediger på Wikidata
Søsken Gerhart Eisler, Ruth FischerRediger på Wikidata
Barn Georg EislerRediger på Wikidata
Utdannet ved Universität für Musik und darstellende Kunst WienRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Komponist, manusforfatter, universitetslærer, filmmusikkomponist, musikerRediger på Wikidata
Nasjonalitet Østerrike-Ungarn, Weimarrepublikken, USA, Øst-TysklandRediger på Wikidata
Medlem av Akademie der Künste der DDR, den andre wienerskolenRediger på Wikidata
Utmerkelser DDRs nasjonalprisRediger på Wikidata
Musikalsk karriere
IMDbIMDb
Notable verk
Auferstanden aus Ruinen, symfoni

Hanns Eisler (født 6. juli 1898 i Leipzig, død 6. september 1962 i Berlin) var en østerriksk-tysk komponist og musikkteoretiker.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Eislers jødiske far, Rudolf Eisler, var professor i filosofi. I 1901 flyttet familien til Wien. Eislers søster Ruth Fischer (Elfriede Eisler) var leder for det tyske kommunistpartiet (KPD) i 1920-årene, skrev en rekke bøker, og ble i 2010 avslørt som spion for CIA. Eislers bror Gerhart var journalist, og mistenkt for å være en viktig Komintern-agent med dekknavnet Hans Berger. Hanns Eisler var frontsoldat i første verdenskrig og flere ganger såret i kamp. Etter Østerrikes nederlag studerte han under Arnold Schönberg 1919-23. Eisler var den første av Schönbergs elever som anvendte tolvtoneteknikken i komposisjoner, men vakte læremesterens irritasjon ved å trekke inn elementer fra jazz og kabaret.[8]

Karriere[rediger | rediger kilde]

Komponisten Hanns Eisler (til venstre) sammen med dramatikeren Bertolt Brecht i Berlin 1950.

I 1925 flyttet Eisler til Berlin og ble lærer ved marxistenes arbeiderskole. Han støttet den revolusjonære arbeiderbevegelsen i tett forbund med Bertolt Brecht, og måtte flykte fra Tyskland ved den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen i 1933. Han var innom blant annet Spania og Danmark før han kom til USA i 1938, der han skrev filmmusikk i Hollywood. For filmene Hangmen Also Die! og None but the Lonely Heart ble musikken hans nominert til Oscar. Brecht arbeidet også med Hangmen Also Die!, han skrev historien sammen med regissøren Fritz Lang.[9] Eisler komponerte også sangsyklusen The Hollywood Songbook til tekster av Brecht.[10]

Men som kommunist ble han i 1947 anklaget av amerikanske myndigheter for anti-amerikansk virksomhet. FBIs mappe på ham er på 686 sider, en av de mest omfangsrike på Freedom of Information Act-nettsiden. Selv om underordnede tidlig frarådet videre etterforskning, forfulgte Hoover Eisler i seks samfulle år med noe nær lidenskap. Ett av mappens siste dokumenter er et notat datert 15. desember 1947, som informerer Hoover om at Eisler og frue har besluttet å forlate USA frivillig.[11] Under dette maskinskrevne notatet ses en håndskrevet beskjed med Hoovers håndskrift: «Det ville jammen være å gjøre en farse av rettsvesenet å la dem reise frivillig.»[12]

En av Eislers første oppgaver i DDR var å lage en nasjonalsang for Øst-Tyskland. Valget falt på Auferstanden aus Ruinen fra 1949, men Eisler hadde også et alternativ, en tonesetting av Brechts Anmut sparet nicht noch Mühe.[13] Ellers er han kjent for revolusjonære arbeidersanger og teatermusikk til Brechts Galileo Galilei fra 1947 og Schweyk im zweiten Weltkrieg fra 1957. Han skrev også et rekviem for Lenin.[14] Hele livet kjempet han mot «dumheten i musikken» og hevdet at «musikken er et ludder som har stilt seg til rådighet for alt som er godt og dårlig i samfunnet».[15]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


personstubbDenne biografien er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den. (Se stilmanual)