Veto

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Veto kommer fra Latin og betyr «jeg forbyr» og er en spesiell form for stemme som har utsettende eller blokkerende effekt for en beslutning innenfor en gitt ramme. Et veto kan bare forhindre en beslutning, det kan ikke forandre innholdet av denne.

Prinsipielt finnes det to slags veto:

  • utsettende (suspentivt) veto, som blokkerer en beslutning til en ny avstemning kan bli utført
  • absolutt veto, som blokkerer en beslutning helt. En ny avstemning er her ikke mulig.

Sikkerhetsrådet i FN[rediger | rediger kilde]

De fem faste medlemslandene (Kina, Russland,Frankrike, Storbritannia og USA) i Sikkerhetsrådet har vetorett. I Sikkerhetsrådet er det slik at hvis et forslag skal bli vedtatt, må ni av landene i Sikkerhetsrådet stemme for. Vetorett betyr derimot at dersom et av de faste medlemslandene stemmer imot, nedlegger veto, så blir ikke forslaget godkjent, selv om alle de andre landene stemmer for.

Norske kongers bruk av sin vetorett[rediger | rediger kilde]

Vetostriden[rediger | rediger kilde]

Den såkalte vetostriden omhandler regjeringsmedlemmenes rett til å møte i det norske Stortinget. I perioden 1872 – 1880 ble regjeringsmedlemmenes rett til å møte i Stortinget forsøkt vedtatt fire ganger. Dette forslaget, dersom det ble vedtatt, forutsatte en grunnlovsendring. Stridens kjerne var at man på dette tidspunktet ikke kunne enes om kongens rett til å nedlegge veto i grunnlovssaker (grunnloven var på dette punktet taus). De mest radikale mente at kongen dermed ikke hadde noe veto i det hele tatt, mens de mer konservative kreftene mente at kongen dermed hadde rett til å nedlegge absolutt veto. I mellomposisjon stod de som hevdet at kongen hadde rett til å nedlegge utsettende veto inntil tre ganger, slik som han hadde i vanlige lovsaker. Da kongen i 1880 nektet å sanksjonere saken for tredje gang (det første forslaget teller ikke med, da det ikke ble fremstilt i likelydende form), ble regjeringen stilt for riksrett, noe som endte med seier til Johan Sverdrup og Venstre. Siden skulle dette bli stående som en bekreftelse på at kongen ikke har noe veto hva gjelder endringer av grunnloven.

Nyere tid[rediger | rediger kilde]

Ingen av kongene i det nåværende norske kongehus har benyttet personlig vetorett. Da Kong Haakon VII nektet å utnevne en tyskvennlig regjering i 1940, var dette en abdikasjonstrusel. Veto er sanksjonsnektelse. Kongelig sanksjon ble gitt grunnlovsendringer frem til 1913. Da ble dette erstattet med «kunngjøring ved trykken». Det er kun utsettende veto overfor alminnelig lovgivning, og siden en grunnlovsendring i 1911 har vetoretten tilhørt Regjeringen

Kongen kan personlig i teorien nekte å følge et råd fra sin Regjering, det være seg når det gjelder statsrådutnevnelser eller andre saker, men gjelder saken ikke lovsanksjon, omtales dette vanligvis ikke som veto.

Man kan allikevel si at kong Harald V våren 2008 gjorde bruk av sin vetorett, da han gikk imot det politiske flertallet på Stortinget angående endringen av grunnlovens paragraf 4, som ville gi kongen religionsfrihet. Etter å ha innkalt kirkestatsråden til audiens og lagt frem sitt syn, bøyde stortinget av. Den norske konge må dermed fremdeles bekjenne seg til den evangelisk lutherske tro. Kongen har imidlertid ingen formell vetorett mot grunnlovsendringer, ettersom disse ikke oversendes ham for sanksjon i henhold til tilføyelsen av et nytt ledd i grunnloven § 112 i 1913.