Veto

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Veto kommer fra Latin og betyr «jeg forbyr» og er en spesiell form for stemme som har utsettende eller blokkerende effekt for en beslutning innenfor en gitt ramme. Et veto kan bare forhindre en beslutning, det kan ikke forandre innholdet av denne.

Prinsipielt finnes det to slags veto:

  • utsettende (suspentivt) veto, som blokkerer en beslutning til en ny avstemning kan bli utført
  • absolutt veto, som blokkerer en beslutning helt. En ny avstemning er her ikke mulig.

Sikkerhetsrådet i FN[rediger | rediger kilde]

De fem faste medlemslandene (Kina, Russland,Frankrike, Storbritannia og USA) i Sikkerhetsrådet har vetorett. I Sikkerhetsrådet er det slik at hvis et forslag skal bli vedtatt, må ni av landene i Sikkerhetsrådet stemme for. Vetorett betyr derimot at dersom et av de faste medlemslandene stemmer imot, nedlegger veto, så blir ikke forslaget godkjent, selv om alle de andre landene stemmer for.

Norske kongers bruk av sin vetorett[rediger | rediger kilde]

Vetostriden[rediger | rediger kilde]

Den såkalte vetostriden omhandler regjeringsmedlemmenes rett til å møte i det norske Stortinget. I perioden 1872 – 1880 ble regjeringsmedlemmenes rett til å møte i Stortinget forsøkt vedtatt fire ganger. Dette forslaget, dersom det ble vedtatt, forutsatte en grunnlovsendring. Stridens kjerne var at man på dette tidspunktet ikke kunne enes om kongens rett til å nedlegge veto i grunnlovssaker (grunnloven var på dette punktet taus). De mest radikale mente at kongen dermed ikke hadde noe veto i det hele tatt, mens de mer konservative kreftene mente at kongen dermed hadde rett til å nedlegge absolutt veto. I mellomposisjon stod de som hevdet at kongen hadde rett til å nedlegge utsettende veto inntil tre ganger, slik som han hadde i vanlige lovsaker. Da kongen i 1880 nektet å sanksjonere saken for tredje gang (det første forslaget teller ikke med, da det ikke ble fremstilt i likelydende form), ble regjeringen stilt for riksrett, noe som endte med seier til Johan Sverdrup og Venstre. Siden skulle dette bli stående som en bekreftelse på at kongen ikke har noe veto hva gjelder endringer av grunnloven.

Nyere tid[rediger | rediger kilde]

Ingen av kongene i det nåværende norske kongehus har benyttet personlig vetorett. Da Kong Haakon VII nektet å utnevne en tyskvennlig regjering i 1940, var dette en abdikasjonstrusel. Veto er sanksjonsnektelse. Kongelig sanksjon ble gitt grunnlovsendringer frem til 1913. Da ble dette erstattet med «kunngjøring ved trykken». Det er kun utsettende veto overfor alminnelig lovgivning, og siden en grunnlovsendring i 1911 har vetoretten tilhørt Regjeringen

Kongen kan personlig i teorien nekte å følge et råd fra sin Regjering, det være seg når det gjelder statsrådutnevnelser eller andre saker, men gjelder saken ikke lovsanksjon, omtales dette vanligvis ikke som veto.

Hvorvidt kong Harald V våren 2008 gjorde bruk av sin vetorett er diskutabelt. Det kan med rette hevdes at han, formelt, ikke gjorde det. Dog gikk han imot det politiske flertallet på Stortinget angående endringen av grunnlovens paragraf 4. Denne endringen ville fristille Kongen og hans juridiske uklanderlighet, hellighet, fra den Luthersk-Evangeliske Religion. Etter at Kongen innkalte kirkestatsråden til audiens og la frem sitt syn, bøyde stortinget av. Hva som skjedde på dette møtet er ikke kjent. Hvorvidt Kong Harald V i denne audiens med minister Trond Giske truet med å ikke ville sanksjonere et eventuelt Stortingsvedtak, eller kun la fram argumenter som gjorde at Stortinget forandret mening vites ikke. Suverenen i Norge bekjenner seg derfor fortsatt til den evangelisk lutherske Religion, hvormed det Monarkiske suverenitetsprinsippet fortsatt innebærer at Statsoverhodets uklanderlighet, de jure hellighet, er gitt av Gud. Den suverene makten innebærer muligheten til å suspendere loven, innføre unntakstilstand, samt makten til å opprette soner, slik som interneringsleiren på Trandum hvor normale rettsprinsipper er satt til side. Kongen vetorett mot grunnlovsendringer er ikke formalisert, men lovene må sanksjoneres for å ha virkekraft. Ordet sanksjonere betyr å helliggjøre. Noen lovendringer, og nye vedtak er svært omfattende, eller kompliserte, for eksempel at vedtak kan stride mot annen lovgivning, internasjonale avtaler og så videre. I nyere tid er det ikke Kongen selv, men spesielt lovkyndige utvalg som utøver denne godkjenningsprosessen i Lovarbeidet.