Otto von Bismarck

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Otto von Bismarck
BismarckArbeitszimmer1886.jpg
Otto von Bismarck i sitt arbeidsværelse i 1886.
Født1. april 1815
Schönhausen
Død30. juli 1898 (83 år)
Friedrichsruh
Gravlagt Bismarck mausoleum
Ektefelle Johanna von Puttkamer
Søsken Malwine von Bismarck, Bernhard von Bismarck
Barn Marie von Bismarck (Ranzau), Wilhelm von Bismarck, Herbert von Bismarck
Utdannet ved Georg-August-Universität Göttingen (18321833), Friedrich-Wilhelms-Universität zu Berlin (18341835), Königliche Staats- und landwirtschaftliche Akademie Eldena (18381839)
Beskjeftigelse Politiker, diplomat, jurist, statsmann
Parti Deutschkonservative Partei, Freikonservative Partei
Nasjonalitet Kongeriket Preussen, Preussen, Det tyske keiserrike
Morsmål Tysk
Språk Engelsk, fransk, tysk
Medlem av Corps Hannovera Göttingen, Akademie gemeinnütziger Wissenschaften
Utmerkelser
14 oppføringer
Otto von Bismarks æresborgerskap, Württembergske kronorden, Den sorte ørns orden, Kristusordenen, Johanniter-ordenen, Pour le Mérite for vitenskap og kunst, ridder av ordenen Det gylne skinn, Andreasordenen, Sankt Aleksander Nevskij-ordenen, Pour le Mérite, Lifesaving Medal, Ludvigsordenen, Serafimerordenen, Annunziataordenen
Signatur
Otto von Bismarcks signatur

Otto Eduard Leopold von Bismarck, fyrste av Bismarck-Schönhausen, hertug av Lauenburg, (født 1. april 1815 i Schönhausen, død 30. juli 1898 i Friedrichsruh), var en tysk politiker. Som ministerpresident i Kongeriket Preussen forente han Tyskland blant annet gjennom krigene mot Danmark 1864, Østerrike 1866 og Frankrike 1870/71. Han ble den første kansler i Det tyske keiserrike og ledet regjeringen fra 1871 til 1890.

Som en konservativ og aristokratisk politiker kjempet han mot fremveksten av sosialdemokratiet1880-tallet, ved blant annet å innføre sosialistloven. Samtidig kom han arbeiderne i møte med omfattende sosiale reformer som la grunnlaget for den moderne velferdsstaten. Han var en forsiktig utenrikspolitiker som etter Tysklands samling arbeidet for å opprettholde fred på det europeiske kontinentet. Bismarck ble kjent som «jernkansleren».

Tidlige år[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn og skolegang[rediger | rediger kilde]

Otto von Bismarck ble født på Schloss Schönhausen nær Elben ved Stendal i den daværende Provinsen Sachsen. Han ble født som det fjerde av seks barn etter rittmester Karl Wilhelm Ferdinand von Bismarck (1771–1845) og hans hustru Luise Wilhelmine, født Mencken (1789–1839). I tillegg til Otto overlevde hans eldre bror Bernhard (1810-1893) og hans yngre søster Malwine (1827-1908) de første barneårene.[1]

I 1821 begynte han på Plamannschen Lehranstalt i Wilhelmstrasse i Berlin. Fra 1827 til 1830 gikk han på Friedrich-Wilhelm-Gymnasium i Berlin. I 1930 fullførte han gymnasiet på Gymnasium zum Grauen Kloster, også det i Berlin.[1]

Etter gymnaset (abitur) immatrikulerte han seg ved Universität Göttingen som student i jus og statsvitenskap. Der gikk han også inn i studentforeningen Hannovera. Senere skrøt han over å ha deltatt i 28 mensurer og «alltid kommet godt fra det». I september 1833 gikk han over til universitetet i Berlin. Samme år ble han også dømt til et opphold i studentkasjotten (Karzer) for å ha vært tilstede ved en duell.[1]

Avbrutt karrière som embetsmann[rediger | rediger kilde]

Etter den første juridisk statseksamen i Berlin i 1935 begynte han inn i lærestillingen som Regierungssreferendar i regjeringskontorene i Aachen. Han kjedet seg imidlertid, og dro på ulovlig ferie i månedsvis. Da han kom tilbake i Aachen ble han oppsagt. Bismarck fortsatt tiden som referendar i Potsdam.[1]

I 1838 avbrøt han igjen sin juridiske lærestilling og meldte seg frivillig til militærtjeneste i ett år. Bismarcks mor døde 1. januar 1838. Samme år overtok han sammen med sin bror godsene i Kniephof, Külz og Jarchelin i Pommern.

Bismarck gjorde i 1844 et siste forsøk på å fullføre læretiden som referendar, men ga opp allerede etter to uker. Dermed var hans karrière som embetsmann endelig avsluttet.[1]

Tidlig politisk karrière[rediger | rediger kilde]

Han ble i 1845 innvalgt som medlem av landdagen i Provinz Pommern. Det samme året døde hans far. Året etter overtok han etter sin far Schloss Schönhausen. Høsten ble han 1846 utnevnt som ansvarlig for dikene (Deichhauptmann) på Elbens høyre bredd i Jerichow.[1]

I mai 1847 ble han valgt som medlem av landdagen i Preussen. Det gikk tydelig frem av Otto von Bismarcks taler at han stilte seg negativ til den borgerlige liberalismen. Det samme året giftet han seg med Johanna von Puttkamer, og sammen fikk de tre barn: Marie (1848-1926), Herbert (1849-1904) og Wilhelm (1852-1901).[1]

Den tyske revolusjonen mislyktes i 1848. Bismarck deltok ved opprettelsen av en ny avis kalt Neue Preußische Zeitung. Avisen hadde jernkorset i sin logo, og gikk snart under navnet Kreuzzeitung (korsavisen). Han deltok i 1848 også i det såkalte Junkerparlamentet i Berlin, en samling av konservative grunneiere som gjorde felles sak i ønsket om å verne om eiendomsretten.[1]

Bismarck ble i 1849 valgt inn i Preussisches Abgeordnetenhaus. Han representerte Preussen i forbundsdagen i Frankfurt am Main (som Geheimer Legationsrat). Hans fremste mål var å oppnå en likestilling mellom Preussen og Østerrike, innenfor rammen av Deutscher Bund (1815–1866).[1]

Georg von Vincke og Otto von Bismarck gjennomførte i 1854 en pistolduell som endte uten spill av blod. Duellen hadde sitt utgangspunkt i en diskusjon om den tyske tollpolitikken.[1]

Han var fra 1859 til 1862 sendemann (Gesandter) i St. Petersburg. I mars 1862 overtok han samme stilling i Paris og ble der til september samme år.[1]

Ministerpresident i Preussen[rediger | rediger kilde]

Portrett av Otto von Bismarck. N.Repik

«Eisen und Blut» («jern og blod»)[rediger | rediger kilde]

I 1862 ble han av Vilhelm I utnevnt til midlertidig ministerpresident i Preussen, i påvente av en løsning av striden om hærreformen mellom konge og parlament. Tvisten var av forfatningsrettslig karakter, og dreide seg om maktfordelingen mellom monark og parlament.[1]

I september 1862 forsøkte Bismarck å bevege parlamentet til et utenrikspolitisk samarbeid. Bismarck uttalte blant annet at de store spørsmål aldri var blitt avgjort gjennom majoritetsbeslutninger. Dette var en feilslutning som var trukket av politikerne i 1848 og 1849, mente han. Dette var perioden da Frankfurtparlamentet var i virksomhet. Tvert i mot ble slike beslutninger hevdet Bismarck, alltid gjennomført ved «jern og blod» («Eisen und Blut»). Uttalelsen bidro til at mistroen mot ham vokste blant parlamentets medlemmer.[2]

Den 8. oktober 1862 ble Otto von Bismarck varig utnevnt som ministerpresident og utenriksminister i Preussen.[1]

I 1863 inngikk Bismarck den såkalte Alvensleben-konvensjonen med Russland. Konvensjonen som var oppkalt etter den prøyssiske sjefsforhandler Gustav von Alvensleben, sikret prøyssisk nøytralitet i Russlands bekjempelse av oppstanden i Polen dette året. For Preussen betydde avtalen at Russland viste tilbakeholdenhet overfor Preussens handlinger i årene som fulgte.[1]

Bismarck forhandlet deretter i mai 1863 hemmelig med lederen av Allgemeiner Deutscher Arbeiterverein Ferdinand Lassalle, om et mulig samarbeid med arbeiderbevegelsen, mot den liberale opposisjon i parlamentet, Preußisches Abgeordnetenhaus.[1]

Andre slesvigske krig 1864[rediger | rediger kilde]

Samlingen av Tyskland som til slutt førte til Det tyske keiserriket, knyttes gjerne opp mot de såkalte «samlingskrigene» (tysk: Einigungskriege). Det dreide seg om krigene mot Danmark 1864, Østerrike 1866 og Frankrike 1870/71.[3]

Hertugdømmene Slesvig og Holstein sto i personalunion med Danmark. Både Holstein og særlig Slesvig hadde en betydelig tyskspråklig befolkning.[4] Det var Bismarcks ambisjon å innlemme Slesvig og Holstein i Preussen. Da danskene vedtok novemberforfatningen i 1863, provoserte dette Berlin og Wien sterkt. Den andre slesvigske krig ble innledet 1. februar 1864 ved at tyskerne krysset elven Eider.[5]

I august 1864 vedtok Preussen og Østerrike i Gastein en oppdeling av Slesvig-Holstein.[5]

Otto von Bismark ble i september 1865 utnevnt som tysk greve.[1]

Den tyske krig 1866[rediger | rediger kilde]

Uløste konflikter mellom Preussen og Østerrike og Bismarcks ambisjoner om prøyssisk lederskap i det tyske området, pekte videre mot den tyske krig i 1866. Bismarck ønsket en lille-tysk henholdsvis en stor-prøyssisk løsning. I slaget ved Königgrätz 3. juli 1866, annekterte Bismarck Hannover, Hessen-Kassel, Hertugdømmet Nassau og Frankfurt am Main. Det nordtyske forbund var etablert, i første omgang som et militærforbund.[6] Østerrike var presset ut av Tyskland.[1] Den 12. februar 1867 ble det i de 22 medlemsstatene av militærforbundet avholdt like, alminnelige og direkte valg for den nordtyske, konstituerende riksdagen. Den 16. april 1867 ble konstitusjonen vedtatt med 230 mot 53 stemmer.[6]

Den fransk-tyske krig 1870/71[rediger | rediger kilde]

Proklamasjonen av det Det tyske riket i Versailles. Bismarck (i hvitt) ble etter dette feiret som nasjonalhelt.

Leopold av Hohenzollern-Sigmaringen ga 2. juli 1870 avkall på tilbudet om å bli konge over Spania. Dette var i samsvar med Frankrikes ønsker, da de anså en slik spansk-tysk allianse som en trussel mot sitt hegemoni. Frankrike gikk ett skritt videre, og ville tilføye Preussen et diplomatisk nederlag. Franskmennene krevde at hohenzollerne også for all fremtid skulle gi avkall på den spanske tronen. Dette avslo den tyske kongen Vilhelm I overfor den franske ambassadøren. Bismarck omformulerte og skjerpet den tyske kongens svar i den såkalte Emsdepeschen, og sendte den til pressen. Frankrike tok svaret som en provokasjon, og besvarte det 19. juli 1879 med en krigserklæring. Den fransk-tyske krig var dermed igang.[7]

De sørtyske statene sluttet seg straks til Det nordtyske forbund. De tyske troppene gikk over Rhinen før franskmennene var ferdig mobilisert. Etter en og en halv måned led Frankrike det endelige nederlag etter slaget ved Sedan, der keiser Napoleon III av Frankrike ble tatt til fange.[7]

Attentatet i 1866[rediger | rediger kilde]

Ferdinand Cohen-Blind, var stesønn til en av de revolusjonære fra 1848. Den 7. mai 1866 rettet han en pistol mot Bismarck som en protest mot Bismarcks antiliberale politikk. Ingen av de tre første skuddene som ble avfyrt, medførte ingen skade. Da Bismarck selv gikk løs på attentatmannen, ble det avfyrt ytterligere to skudd, men disse prellet av på Bismarcks ribben. At det gikk bra for Bismarck, tok han selv som et godt omen for sin politikk.[1][8]

Rikskansler[rediger | rediger kilde]

Bismarck i 1875

Etter opprettelsen av Det tyske keiserrike ble Bismarck opphøyet i den arvelige fyrstestand. Som anerkjennelse mottok han fra keiser Vilhelm I området Sachsenwald ved Friedrichsruh, i hertugdømmet Lauenburg. Hans politiske tittel i keiserriket ble kansler, men han beholdt også vervene som ministerpresident og utenriksminister i Preussen.[1]

Det nye tyske keiserriket som oppstod etter den tysk-franske krigen i 1870-71 var en union av 25 tyske stater av ulik størrelse og med ulike regjeringsformer, og et administrativt territorium, det såkalte Reichsland som bestod av Alsace og Lorraine og ble styrt av en generalguvernør.

Utenrikspolitisk arbeidet han for å opprettholde fred med de europeiske stormaktene Frankrike, Østerrike og Russland. Han var redd for krig, siden Tyskland lå midt i Europa.

«Kulturkampf»[rediger | rediger kilde]

Flere europeiske stater kom mot slutten av 1800-tallet i konflikt med den katolske kirken, som de anså som en trussel mot statens autonomi. Bismarck ville skille kirke og stat, og anså Det katolske sentrumspartiet som representant for katolisismen i Tysklands politiske liv. Han inngikk allianse med statsledelsen i katolske land som Polen, Østerrike og Frankrike, og dessuten med likesinnede i Bayern, i kamp mot «riksfienden», den katolske kirke. I tillegg kom trolig at Bismarck vurderte Zentrum med sitt brede rekrutteringsgrunnlag, som en sterk motstander i Riksdagen.[9]

Bismarcks strid med den katolske kirke besto av vedtakelsen av en rekke lover som begrenset kirkens makt i samfunnet. Videre ble landets ambassadør til Den hellige stol tilbakekalt. Striden ble i samtiden kalt «Kulturkampf» («kulturkamp»). Bismarcks kamp mot kirken styrket imidlertid den indre solidaritet blant katolikkene i landet, og identifikasjonen med paven. Ved valgene til Riksdagen i 1877 og i 1878 ble sentrumspartiet nest størst. Bismarck tapte kulturkampen og i 1887 erklærte paven at striden mellom keiserriket og kirken var over. Bismarck hadde gått hardt ut i 1872 ved å erklære at noen «Kanossagang», ble ikke aktuelt.[10] Etter at tapet var et faktum, ble det på folkemunne hevdet at «Bismarck hadde brent fingrene sine i vievannet».[9]

Sosialdemokratiet[rediger | rediger kilde]

For å bekjempe sosialdemokratene innførte han en rekke sosiale reformer for å komme arbeiderklassen i møte. I 1878 fikk han således vedtatt en mindre arbeidervernlov («Arbeiterschutz-Novelle») og oppretter statlig arbeidstilsyn («Fabrikinspektoren») med fabrikkene. Dette er begynnelsen på Bismarcks oppbygning av det statlige sosial- og velferdssystemet. Formålet er å fjerne grunnlaget for sosialdemokratene. Deretter fulgte lover som i sine grunnprinsipper fortsatt i 2019 gjelder. Det dreide seg om lover for sykeforsikring (1883), ulykkesforsikring (1884) og invaliditets- og aldersforsikring (1889). I oktober 1878 fikk han dessuten vedtatt et forbud mot det sosialdemokratiske partiet, den såkalte sosialistloven.[1]

Bismarck var velorientert om europeisk utenrikspolitikk, og sto blant annet for det såkalte Kissingen-diktatet fra 1877 som skapte ro på Balkan i mange år framover.

Vilhelm II bestiger tronen[rediger | rediger kilde]

John Bernard Partridge: Losen Bismarck går av borde.

Vilhelm II som var sønnesønn av Vilhelm I, besteg tronen 15. juni 1888. Vilhelm II var i motsetning til sin bestefar ikke uten videre villig til å innordne seg viljen til rikskansler Bismarck.[1]

Da Vilhelm II uten Bismarcks medvirkning begynte å legge planer for en egen sosialpolitikk og arbeidervern, samtidig som Bismarcks forslag om å videreføre sosialistloven ble nedstemt, gikk Bismarck av som handelsminister i januar 1890.[1]

I riksdagsvalget 20. februar 1890 gjorde både Det katolske sentrumspartiet og SPD et godt valg, med henholdsvis 18,6 og 19,7 % av stemmene. Valgordningen gjorde at sentrumspartiet ble riksdagens største parti.[11] Valget ga en riksdag som Bismarck i det hele tatt ikke kunne kontrollere. Bismarck innså at noe måtte gjøres, og var sikker på at dersom han skapte en stor konstitusjonell krise ville keiseren vende seg til ham, for bare Bismarck var brutal og handlekraftig og fantasifull nok til å skjære gjennom. Keiseren fikk nyss i disse planene.[trenger referanse]

Keiseren ville avholde en internasjonal arbeiderkonferanse. Bismarck prøvde å torpedere dette, og prøvde å overtale den franske regjeringen til ikke å delta. Bismarck forbød ministrene å ha kontakt med keiseren uten Bismarcks tillatelse, i tråd med en kabinettsordre fra 1852, siden han var redd for at de kunne prøve å komme frem til andre løsninger enn dem Bismarck ønsket. Keiseren klandret Bismarck for å sette opp barrierer mellom keiseren og ministrene, og for å diskutere arrangementer i Riksdagen med Sentrumspartiet uten keiserens viten. Han klandret også Bismarck for å ha latt være å informere ham om det vanskelige forholdet mellom Russland og Tyskland.

Dagen etter fikk Bismarck beskjed gjennom general von Hahnke, leder for det militære kabinettet, om at keiseren ventet at Bismarck umiddelbart gjorde det klart at ministrene kunne ha direkte kontakt med keiseren uten Bismarcks godkjennelse. Både lederen for generalstaben og det militære kabinettet ba keiseren om å avskjedige Bismarck. Bismarck ventet i fire dager før han søkte om avskjed.

Siste leveår[rediger | rediger kilde]

I 1891 ble Bismarck valgt inn i Riksdagen, i et suppleringsvalg. Bismarck ble valgt for Det nasjonalliberale parti, men møtte likevel aldri i Riksdagen. Han satte stor pris på den oppsikt som hans inntreden i parlamentet fikk.[1]

Keiser Vilhelm II fjernet i 1892 alle Bismarcks muligheter til å holde kontakt med alle offisielle kontakter. Dette vakte stor offentlig bestyrtelse og det dannet seg snart en begynnende dyrkelse av Bismarck som «riksgrunnleggeren».[1]

I 1895 hadde kritikken mot Bismarck økt i det politiske miljøet. Det medførte at Riksdagen 23. mars 1895 vedtok ikke å sende lykkeønskninger til hans 80-årsdag. Samtidig nådde Bismarckdyrkelsen forøvrig i det tyske samfunnet, et foreløpig høydepunkt. Til hans fødselsdag 1. april, utnevnte mer enn 450 byer Bismarck som æresborger. Postkontoret i Friedrichsruh mottok 9 875 telegrammer og ca. 450 000 brev. Flere tusen mennesker møtte opp foran Bismarcks hjem for å gratulere ham med dagen.[1]

Han døde i 1898 i Friedrichsruh. Nyheten om Bismarcks død fylte avisene, og i en hel uke trengte denne begivenhet den spansk-amerikanske krig helt i bakgrunnen. Familien avslo tilbudet fra Vilhelm II om å overføre liket til Berlin, og han ble begravet i Bismarck-mausoleet i Friedrichsruh.[1]

Bismarck hadde brukt sine siste leveår på å skrive sine memoarer, Gedanken und Erinnerungen (tanker og erindringer). I november 1898 utkom to av bindene og ble solgt i mer enn 100 000 eksemplarer. Det tredje bindet, som blant annet skildret Vilhelm IIs avskjed av Bismarck, ble ikke tillatt solgt før i 1919, da hohenzollerne fratrådte den tyske keisertronen.[1]

Ting oppkalt etter Otto von Bismarck[rediger | rediger kilde]

Bismarck-Monument, Hamburg

Krigsskipet «Bismarck» og byene Bismarck i Nord-Dakota og Bismarck i Arkansas, USA, foruten tallrike gater i Tyskland, blant andre Bismarckstraße (Berlin-Charlottenburg), er oppkalt etter ham. Det samme er Bismarckarkipelet utenfor den forhenværende tyske kolonien Ny-Guinea i Stillehavet og slangetypen Bismarck-Ringpyton (Bothrochilus boa).

Sitater[rediger | rediger kilde]

  • Vi måtte unngå å skade Østerrike for alvorlig. Vi måtte unngå å etterlate henne i en tilstand av unødig bitterhet eller ønske om hevn. Vi burde heller ta vare på muligheten av å bli venner igjen med vår motstander, og i alle tilfeller betrakte den østerrikske stat som en del av det europeiske sjakkbrettet. Hvis Østerrike ble påført alvorlig skade, ville hun bli Frankrike og alle våre andre motstanderes allierte. Hun ville til og med ofre sine anti-russiske interesser for å få hevn over Preussen. Østerrikes konflikt og rivalisering med oss var ikke mer å fordømme enn vår konflikt med henne. Vår oppgave var å etablere et grunnlag for tysk nasjonal enhet under lederskap av kongen av Preussen. (Otto v. Bismarck, 1866)
  • Den som vet hvordan lover og pølser blir laget, får aldri mer en rolig natts søvn.
  • Når en mann sier at han godtar noe i prinsippet, betyr det at han ikke har den ringeste interesse av å gjennomføre det i praksis.
  • Det viktigste er ikke å skrive historie, men å gjøre den.
  • Det lyves aldri så mye som foran et valg, under en krig eller etter en jakt.
  • Tidens store spørsmål avgjøres ikke med taler og majoritetsbeslutninger, men med blod og jern.
  • Hva annet er våre stater og vår makt og ære overfor Gud enn maurtuer og bikuber som oksens klov trår i stykker, eller som blir ofre for skjebnen i form av en birøkter.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w x y z æ Dorlis Blume (14. september 2014). «Otto von Bismarck 1815-1898». www.dhm.de (tysk). Stiftung Deutsches Historisches Museum. Besøkt 8. mars 2019. 
  2. ^ Dorlis Blume (2014). «Otto von Bismarck 1815-1898». www.dhm.de (tysk). Stiftung Deutsches Historisches Museum. Besøkt 8. mars 2019. «Nicht durch Reden und Majoritätsbeschlüsse werden die großen Fragen der Zeit entschiedenen - das ist der große Fehler von 1848 und 1849 gewesen - sondern durch Eisen und Blut» 
  3. ^ Dorlis Blume (14. september 2014). «Otto von Bismarck 1815-1898». www.dhm.de (tysk). Stiftung Deutsches Historisches Museum. Besøkt 10. mars 2019. «Vorrangige Ziele Bismarcks bleiben die Erringung und der Ausbau einer preußischen Vormachtstellung in Deutschland und Europa. Die im Nachhinein "Einigungskriege" genannten Kriege gegen Dänemark 1864, Österreich 1866 und Frankreich 1870/71 sind in diesem Sinne das Mittel, einen kleindeutschen bzw. großpreußischen Nationalstaat ohne Österreich zu verwirklichen.» 
  4. ^ Arnulf Scriba (6. september 2014). «Die Schleswig-Holstein-Frage von 1864». www.dhm.de (tysk). Stiftung Deutsches Historisches Museum. Besøkt 9. mars 2019. 
  5. ^ a b Arnulf Scriba. «Der Deutsch-Dänische Krieg 1864». www.dhm.de (tysk). Besøkt 9. mars 2019. 
  6. ^ a b Johannes Leicht (2010). «Der Norddeutsche Bund». www.dhm.de (tysk). Stiftung Deutsches Historisches Museum. Besøkt 9. mars 2019. 
  7. ^ a b Myhrvold, Jul (1975). Realpolitikkens tidsalder 1850-1870. Oslo: Tanum-Nordli. s. 48. ISBN 8251803160. 
  8. ^ «07. Mai 1866: Attentat auf Otto von Bismarck». www1.wdr.de (tysk). 7. mai 2006. Besøkt 18. mars 2019. 
  9. ^ a b Johannes Leicht (2005). «Der "Kulturkampf"». www.dhm.de (tysk). Stiftung Deutsches Historisches Museum. Besøkt 10. mars 2019. «Anspielend auf die herbe Niederlage Bismarcks im "Kulturkampf" hieß es später im Volksmund, der Reichskanzler habe sich "am Weihwasser die Finger verbrannt".» 
  10. ^ Dorlis Blume (14. september 2014). «Der "Kulturkampf"». www.dhm.de (tysk). Stiftung Deutsches Historisches Museum. Besøkt 10. mars 2019. ««Seien Sie außer Sorge: Nach Canossa gehen wir nicht..»» 
  11. ^ Deutschland, Stiftung Deutsches Historisches Museum, Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik. «Ergebnis der Reichstagswahl am 20. Februar 1890». www.dhm.de (tysk). Besøkt 14. mars 2019. 
  12. ^ Cowen, Ron (30. januar 2012). «Restored Edison Records Revive Giants of 19th-Century Germany». The New York Times. Besøkt 8. februar 2012. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote Wikiquote: Otto von Bismarck – sitater


Forgjenger:
 Adolf von Hohenlohe-Ingelfingen 
Preussens ministerpresident
Etterfølger:
 Albrecht von Roon 
Forgjenger:
 Albrecht von Roon 
Preussens ministerpresident
Etterfølger:
 Leo von Caprivi