Dreyfus-saken

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den berømte forsiden av den franske avisen L’Aurore, den 13. januar 1898, hvor forfatteren Émile Zola publiserte et åpent brev til landets president.
En tegning tegnet av Caran d'Ache, gitt ut i le Figaro 1898. Øverst står det: «La oss ikke diskutere Dreyfus-saken», nederst: «De har diskutert den.»

Dreyfus-saken er betegnelsen på prosessen (justismordet) mot den franske offiseren Alfred Dreyfus som var av jødisk herkomst. Han ble anklaget og to ganger dømt for spionasje til fordel for Tyskland, for så å bli benådet og til sist frikjent. Saken splittet det franske samfunnet i mange år.[1]

Saken[rediger | rediger kilde]

Dreyfus ble den 15. oktober 1894 arrestert for spionasje. Dernest ble han av en krigsrett den 5. januar 1895 dømt til livsvarig opphold på Djevleøya like utenfor Guyana i Sør-Amerika. Dommen kom på bakgrunn av forfalskede dokumenter, og da høyere offiserer oppdaget dette, tok renvaskingen av Dreyfus til. Takket være at mange engasjerte seg på hans vegne, bl.a. forfatteren Émile Zola i sin avisartikkel «J'accuse»[2] (Jeg anklager), fikk Dreyfus etter lang tid oppreisning. 13. januar 1898 stod Zolas åpne brev «J'accuse» til den franske presidenten Félix Faure på forsiden av Georges Clemenceaus avis L'Aurore. Her anklaget Zola hæren for bevisst å ha utpekt Dreyfus fordi han var jøde, og for å ha fabrikkert anklagene mot ham. Kort tid før hadde Zola offentliggjort en pamflett der han advarte mot at det kommende århundret ville bli jødehatets århundre, noe han også fikk rett i.[3]

I 1898 ble Dreyfus-saken behandlet i kassasjonsretten, som erklærte dommen ugyldig, og oversendte saken til ny behandling i krigsretten. Dreyfus fikk komme hjem fra Djevleøya, men ble i 1899 funnet skyldig i en ny krigsrett. Dette vakte sterke reaksjoner, og han ble nesten umiddelbart benådet av republikkens president, Émile Loubet, og sluppet fri fra fengselet. Umiddelbart etter løslatelsen skrev Dreyfus til presidenten, bekreftet sin uskyld og lovte han ikke ville unne seg rast eller ro før han hadde gjenopprettet sin ære. Først i 1906 ble saken på ny behandlet i kassasjonsretten, som denne gang erklærte den andre dommen i krigsretten ugyldig og Dreyfus uskyldig. Han ble nå gjeninnsatt i hæren med rang av skvadronsjef (major). Han ble også tildelt æreslegionen[4].

På mange måter sto debatten for og mot Dreyfus mellom venstrefløyen som støttet republikken på den ene siden og de konservative på den andre siden. Dreyfus' motstandere var til en viss grad antisemitter som var bekymret for at jødiske finansfyrster fikk for stor makt i det franske samfunnet. Interessant nok var også flere mennesker kjent for antisemittiske holdninger, deriblant Émile Zola, på Dreyfus' side. Dette må forklares ved at forsvar for republikken var viktigere enn eventuelle antisemittiske holdninger.

Dreyfus' motstandere[rediger | rediger kilde]

Édouard Drumont var en fransk antisemitt. Hans bok La France Juive (Det jødiske Frankrike) angrep rollen franske jøder hadde, og agiterte for å stenge dem ute fra samfunnet. Hans avis La Libre Parole hadde samme synspunkt. Drumont tiltrakk seg mange tilhengere. Han nådde sitt høydepunkt under Dreyfus-saken, og var blant Dreyfus' mest høylytte motstandere. Drumont kan oppfattes som en av de første som forfektet et fascistisk jødehat, selv om han døde før ideologien var etablert.

Dreyfus-saken splittet Frankrike langt inn i nyere tid. Da den franske kollaboratøren Philippe Pétain ble arrestert i 1944 for å ha ledet den antisemittiske, katolske og reaksjonære Vichy-regimet, skal han ha uttalt: «Dette er Dreyfus' hevn!»[5]

Dreyfus' støttespillere[rediger | rediger kilde]

Den senere statsministeren Léon Blum var selv jøde og «dreyfusard» (= forkjemper for Dreyfus' sak). Det samme gjaldt Georg Brandes i Danmark. Av kjente nordmenn som engasjerte seg sterkt til fordel for Dreyfus, var dikteren Bjørnstjerne Bjørnson.[6] Bjørnson fikk 21. januar 1898 sitt støttebrev til Zola satt på forsiden av L'Aurore, der han takket Zola for hans «mandsmod og hjertelag», og fordømte den franske regjeringen, som «maa være den skamløseste noget civilisered folk har». Knut Hamsun som oppholdt seg i Paris, mente derimot at Zola bare ønsket oppmerksomhet rundt seg selv; mens Edvard Grieg avslo å reise til Paris, avlyste en rekke konserter og mottok trusselbrev for sin støtte til Dreyfus.[7]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, s. v. "Dreyfus affair," accessed February 17, 2013, http://www.britannica.com/EBchecked/topic/171538/Dreyfus-affair.
  2. ^ Encyclopædia Britannica Online, s. v. "J’accuse," accessed February 17, 2013, http://www.britannica.com/EBchecked/topic/298672/Jaccuse.
  3. ^ Bernt Hagtvet: Ideologienes århundre (s. 58), forlaget Dreyer, Oslo 2010, ISBN 978-82-8265-004-5
  4. ^ «In 1904 a retrial was granted and in July 1906 a civilian court of appeals (the Cour d’Appel) cleared Dreyfus and reversed all previous convictions. The parliament passed a bill reinstating Dreyfus. On July 22 he was formally reinstated and decorated with the Legion of Honour.» Encyclopædia Britannica Online, s. v. "Alfred Dreyfus," accessed February 17, 2013, http://www.britannica.com/EBchecked/topic/171509/Alfred-Dreyfus.
  5. ^ Bernt Hagtvet: Ideologienes århundre (s. 92)
  6. ^ «A single man against millions - the proudest sight to be seen.», fra nobelprize.org
  7. ^ Bernt Hagtvet: Ideologienes århundre (s. 58)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]