Goncourtprisen
| Goncourt-prisen | |||
|---|---|---|---|
| Prix Goncourt | |||
| Utdeler | Académie Goncourt | ||
| Oppkalt etter | Edmond de Goncourt, Goncourt-brødrene, Jules de Goncourt | ||
| Innstiftet | 1903[1] | ||
| Prisbeløp | 10 euro[2] 5 000 fransk franc (1903–ukjent)[2] 50 fransk franc (1960-årene)[2] | ||
| Land | Frankrike | ||
| Nettsted | academiegoncourt | ||

Goncourtprisen (fransk Prix Goncourt) er en franskspråklig litteraturpris, ofte regnet som den mest prestisjefylte.
Forfatteren og forleggeren Edmond de Goncourt testamenterte hele sin formue til opprettelsen av Académie Goncourt. Akademiet har delt ut Goncourt-prisen hver desember siden 1903. Juryen som utroper vinneren, møtes på Drouant-restauranten for å ta avgjørelsen.
Prisen kan bare gis til samme forfatter én gang. Den eneste som har omgått den bestemmelsen er Romain Gary, som i 1956 vant prisen for Les racines du ciel, og deretter i 1975 for La vie devant soi (norsk tittel: Med livet foran seg), som han hadde utgitt under psevdonymet Émile Ajar.
Goncourt-akademiets politiske markering i 2025
[rediger | rediger kilde]Da prisvinneren ble kunngjort i november 2025, var han omgitt av de ti medlemmene av Goncourt-akademiet, som alle bar en button med teksten «Je suis Boualem Sansal» (norsk: «Jeg er Boualem Sansal»), for å markere sin støtte til den algeriske forfatteren Boualem Sansal.[3] Sansal ble dømt til fem års fengsel i Algerie i mai 2025, etter å ha latt seg intervjue av en avis på den ytre høyrefløyen og blant annet ha uttalt at den franske kolonimakten urettmessig innlemmet marokkansk territorium i Algerie.[4] På bakgrunn av dette intervjuet ble Sansal pågrepet av algirsk politi i november 2025, og saken utløste en diplomatisk krise mellom Frankrike og Algerie.[4] Saken ble oppfattet som et angrep på ytringsfriheten, og dette var bakgrunnen for markeringen til Goncourt-akademiet.
Algeriske myndigheter benådet og løslot Sansal den 12. november 2025, få dager før Goncourtprisvinneren for 2025 ble kunngjort. Han hadde da sittet fengslet i nær ett år. Etter løslatelsen dro han til Frankrike.[5]
Prisvinnere
[rediger | rediger kilde]- 1903 – John Antoine Nau, Force ennemie
- 1904 – Léon Frapié, La Maternelle
- 1905 – Claude Farrère, Les Civilisés
- 1906 – Jérôme og Jean Tharaud, Dingley, l'illustre écrivain
- 1907 – Émile Moselly, Le Rouet d'ivoire
- 1908 – Francis de Miomandre, Écrit sur de l'eau...
- 1909 – Marius og Ary Leblond, En France
- 1910 – Louis Pergaud, De Goupil à Margot
- 1911 – Alphonse de Chateaubriant, Monsieur des Lourdines
- 1912 – André Savignon, Les Filles de la pluie
- 1913 – Marc Elder, Le peuple de la mer
- 1914 – Adrien Bertrand, l'Appel du Sol
- 1915 – René Benjamin, Gaspard
- 1916 – Henri Barbusse, le Feu
- 1917 – Henri Malherbe, La Flamme au poing
- 1918 – Georges Duhamel, Civilisation
- 1919 – Marcel Proust, A l'ombre des jeunes filles en fleur (bind 2 av À la recherche du temps perdu)
- 1920 – Ernest Pérochon, Nêne
- 1921 – René Maran, Batouala
- 1922 – Henry Béraud, Le vitriol de la lune og Le martyre de l'obèse
- 1923 – L. Fabre, Rabevel ou Le mal des ardents
- 1924 – Thierry Sandre, Le Chèvrefeuille, le Purgatoire, le Chapitre XIII
- 1925 – Maurice Genevoix, Raboliot
- 1926 – H. Deberly, Le supplice de Phèdre
- 1927 – Maurice Bedel, Jérôme 60° latitude nord
- 1928 – Maurice Constantin Weyer, Un Homme se penche sur son passé
- 1929 – Marcel Arland, L'Ordre
- 1930 – Henry Fauconnier, Malaisie
- 1931 – Jean Fayard, Mal d'amour
- 1932 – Guy Mazeline, Les Loups
- 1933 – André Malraux, La Condition humaine
- 1934 – Roger Vercel, Capitaine Conan
- 1935 – Joseph Peyre, Sang et Lumières
- 1936 – Maxence Van Der Meersch, L'Empreinte de Dieu
- 1937 – Charles Plisnier, Faux Passeports
- 1938 – Henri Troyat, L'Araignée
- 1939 – Philippe Hériat, Les enfants gâtés
- 1940 – Francis Ambriere, Les grandes vacances
- 1941 – Henri Pourrat, Le vent de mars
- 1942 – Bernard Marc, Pareil à des enfants
- 1943 – Marius Grout, Passage de l'Homme
- 1944 – Elsa Triolet, Le premier accroc coûte 200 Francs
- 1945 – Jean-Louis Bory, Mon village à l'heure allemande
- 1946 – Jean-Jacques Gautier, Histoire d'un Fait divers
- 1947 – Jean-Louis Curtis, Les Forêts de la Nuit
- 1948 – Maurice Druon, Les grandes familles
- 1949 – Robert Merle, Week-end à Zuydcoote
- 1950 – Paul Colin, Les jeux sauvages
- 1951 – Julien Gracq, Le Rivage des Syrtes (Nektet å motta prisen)
- 1952 – Béatrice Beck, Léon Morin, Prêtre
- 1953 – Pierre Gascar, Les Bêtes
- 1954 – Simone de Beauvoir, Les Mandarins
- 1955 – Roger Ikor, Les eaux mêlées
- 1956 – Romain Gary, Les racines du ciel
- 1957 – Roger Vailland, La Loi
- 1958 – Francis Walder, Saint Germain ou la Négociation
- 1959 – André Schwarz-Bart, Le dernier des Justes
- 1960 – Vintilă Horia, Dieu est né en exil
- 1961 – Jean Cau, La pitié de Dieu
- 1962 – Anna Langfus, Les bagages de sable
- 1963 – Armand Lanoux, Quand la mer se retire
- 1964 – Georges Conchon, L'Etat sauvage
- 1965 – J. Borel, L'Adoration
- 1966 – Edmonde Charles-Roux, Oublier Palerme
- 1967 – André Pieyre de Mandiargues, La Marge
- 1968 – Bernard Clavel, Les fruits de l'hiver
- 1969 – Félicien Marceau, Creezy
- 1970 – Michel Tournier , Le Roi des Aulnes
- 1971 – Jacques Laurent, Les Bêtises
- 1972 – Jean Carrière, L'Epervier de Maheux
- 1973 – Jacques Chessex, L'Ogre
- 1974 – Pascal Lainé, La Dentellière
- 1975 – Émile Ajar (Romain Gary), La vie devant soi
- 1976 – Patrick Grainville, Les Flamboyants
- 1977 – Didier Decoin, John l'enfer
- 1978 – Patrick Modiano, Rue des boutiques obscures
- 1979 – Antonine Maillet, Pélagie la Charette
- 1980 – Yves Navarre, Le Jardin d'acclimatation
- 1981 – Lucien Bodard, Anne Marie
- 1982 – Dominique Fernandez, dans la main de l'Ange
- 1983 – Frédérick Tristan, Les égarés
- 1984 – Marguerite Duras, L'Amant
- 1985 – Yann Queffelec, Les Noces barbares
- 1986 – Michel Host , Valet de nuit
- 1987 – Tahar ben Jelloun, La Nuit sacrée
- 1988 – Erik Orsenna, L'Exposition coloniale
- 1989 – Jean Vautrin, Un grand pas vers le Bon Dieu
- 1990 – Jean Rouaud, Les Champs d'honneur
- 1991 – Pierre Combescot, Les Filles du Calvaire
- 1992 – Patrick Chamoiseau, Texaco
- 1993 – Amin Maalouf, Le Rocher de Tanios
- 1994 – Didier Van Cauwelaert, Un Aller simple
- 1995 – Andreï Makine, Le Testament français
- 1996 – Pascale Roze, Le Chasseur Zéro
- 1997 – Patrick Rambaud, La Bataille
- 1998 – Paule Constant, Confidence pour confidence
- 1999 – Jean Echenoz, Je m'en vais
- 2000 – Jean-Jacques Schuhl, Ingrid Caven
- 2001 – Jean-Christophe Rufin, Rouge Brésil
- 2002 – Pascal Quignard, Les Ombres errantes
- 2003 – Jacques-Pierre Amette, La maîtresse de Brecht
- 2004 – Laurent Gaudé, Le Soleil des Scorta
- 2005 – François Weyergans, Trois jours chez ma mère
- 2006 – Jonathan Littell , Les Bienveillantes
- 2007 – Gilles Leroy, Alabama Song
- 2008 – Atiq Rahimi, Syngué Sabour. Pierre de patience
- 2009 – Marie NDiaye, Trois femmes puissantes nta
- 2010 – Michel Houellebecq, La Carte et le Territoire
- 2011 – Alexis Jenni L'art francais de la guerre
- 2012 – Jérôme Ferrari, Le Sermon sur la chute de Rome
- 2013 – Pierre Lemaitre, Au revoir là-haut
- 2014 – Lydie Salvayre, Pas pleurer
- 2015 – Mathias Énard, Boussole
- 2016 – Leïla Slimani, Chanson douce
- 2017 – Éric Vuillard, L'Ordre du jour
- 2018 – Nicolas Mathieu, Leurs enfants après eux
- 2019 – Jean-Paul Dubois, Tous les hommes n’habitent pas le monde de la même façon
- 2020 – Hervé Le Tellier, L'Anomalie
- 2021 – Mohamed Mbougar Sarr, La Plus secrète mémoire des hommes
- 2022 – Brigitte Giraud, Vivre vite
- 2023 – Jean-Baptiste Andrea, Veiller sur elle
- 2024 – Kamel Daoud, Houris
- 2025 – Laurent Mauvignier, for romanen La Maison vide[3]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ https://cult.news/livres/saison-des-prix-litteraires-2024-ou-qui-pourquoi/.
- ^ a b c www.ouest-france.fr[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b «Prix Goncourt 2025» (på fransk). Académie Goncourt. 4. november 2025. Besøkt 28. november 2025. «Le 123ème prix Goncourt a été décerné, au premier tour de scrutin, à Laurent Mauvignier pour son roman La Maison vide, paru aux Éditions de Minuit. Les dix académiciens Goncourt, portant symboliquement un badge "Je suis Boualem Sansal", entouraient le président Philippe Claudel, chez Drouant lors de cette annonce mardi 4 novembre 2025. Laurent Mauvignier a remporté ce Prix Goncourt par six voix devant Caroline Lamarche qui a obtenu quatre voix pour Le Bel Obscur aux Éditions du Seuil.»
- ^ a b Subjekt; NTB (27. mars 2025). «Fransk-algerisk forfatter dømt til fem års fengsel etter intervju». Subjekt. Besøkt 28. november 2025. «I intervjuet hevdet han at Frankrike på urettferdig vis overlot marokkansk territorium til Algerie under kolonitida, noe Marokko lenge har hevdet. | I dommen mot Sansal heter det at han bidro til å undergrave Algeries territorielle integritet. Straffen er på fem års fengsel og en bot på rundt 40.000 kroner. | Saken mot Sansal har utløst diplomatisk strid mellom Algerie og den gamle kolonimakten Frankrike. | President Emmanuel Macron har omtalt anklagene mot Sansal som «useriøse».»
- ^ «Boualem Sansal: 'At my age, I am not about to learn to hold my tongue...'». Le Monde (på engelsk). 25. november 2025. Besøkt 28. november 2025. «The French-Algerian writer, who has been in France since November 18, has regained his freedom, including his freedom of speech. He recounts his yearlong detention in Algeria, discusses the remarks that led to his arrest, and reflects on the future of relations between France and Algeria. [---] Despite his release from prison in Algeria on November 12 and return to France on November 18, Boualem Sansal said that he was not entirely free to speak his mind. Every word had to be weighed carefully, so as not to pour oil on the fire of French-Algerian relations, he explained. Yet, listening to him answer questions from Le Monde in an office at the Gallimard publishing house in Paris, it was clear that, in reality, the writer is incapable of adhering to such self-censorship. Sansal remained true to himself, always showing the same gentle tenacity, the same defiant smile, the same dangerous spontaneity. Some might call that reckless. Others would say that when a writer holds his tongue, he is no longer truly a writer.»