Joseph Caillaux

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Joseph Caillaux
Joseph Caillaux.jpg
Født30. mars 1863
Le Mans
Død21. november 1944 (81 år)
Mamers
Gravlagt Père Lachaise
Ektefelle Henriette Caillaux (1911–)
Far Eugène Caillaux
Søsken Paul Caillaux
Utdannet ved Lycée Condorcet
Beskjeftigelse Politiker
Parti Alliance démocratique, Parti républicain, radical et radical-socialiste
Nasjonalitet Frankrike
Språk Fransk

Joseph Marie Auguste Caillaux (født 30. mars 1863 i Le Mans, død 22. november 1944 i Mamers) var en fransk politiker, sønn av Eugène Caillaux.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Calliaux var finansinspektør i 1888, finansminister i Pierre Waldeck-Rousseaus ministerium 1899-1902, deretter i ministeriene Georges Clemenceau og Ernest Monis i 1911. Blant de forskjellige reformer han gjennomførte må særlig nevnes innførelsen av inntektsskatt. Til å begynne med var han progressist, men orienterte seg stadig mer mot radikalismen og ble etter ministeriet Monis fall selv konseilspresident (statsminister) og samtidig innehaver av innenriksministerporteføljen i 1911. På denne tidspunkt inntraff Agadirkrisen.

Caillaux forsøkte å oppnå en fredelig løsning av konflikten, men dette uten formidling av sitt lands offisielle representanter. Den fransk-tyske konvensjonen av den 4. november 1911 ble ratifisert av deputertkammeret, men da den ble tatt opp til behandling av senatskomiteen, der Clemenceau rettet flere spørsmål til utenriksministeren, i den hensikt å avsløre Caillaux' metode å underhandle med Tyskland ad inoffisielle veier, leverte utenriksminister Justin Germain Casimir de Selves sin avskjedssøknad, noe som førte til hele ministeriets avgang 11. januar 1912.

Presseoppslag om Henriette Caillaux' drap av redaktøren for Le Figaro, Gaston Calmette, 1914.

Etter å ha blitt partileder for det radikale parti presiderte Callicaux ved partikongressen i Pau, og ble på nytt finansminister i Gaston Doumergues ministerium i 1913. Avisen Le Figaro innledet da en inbitt pressekampanje mot ham. For å forhindre offentliggjørelsen av en del intime brev skjøt og drepte hans hustru Henriette Caillaux redaktøren for Le Figaro, Gaston Calmette, den 16. mars 1914. Men hun ble frikjent i domstolen, etter at Caillaux med stor temperamentsfullhet hadde forsvart hennes sak. Caillaux inleverte samtidig sin avskjedssøknad som regjeringsmedlem.

Under krigen innehadde Caillaux først posten som payeur général aux armées, men ble deretter sendt på offentlig oppdrag til Sør-Amerika (1914) og Italia (1917), hvor han åpent erklærte seg som tilhenger av en rask fredsslutning.

Fullt bestemt på å slå ned på enhver unnfallenhetspolitikk, krevde og oppnådde Clemenceau i 1917 opphevelsen av Caillaux' politiske immunitet. Den 4. januar 1918 ble Caillaux arrestert og anklaget for samforstand med fienden. Etter lange og opphetede debatter ble Caillaux den 23. april 1920 dømt til tre års fengsel og ti års tap av politiske rettigheter. Ettersom han allerede lenge hadde sittet i forvaringsfengsel, ble han løslatt. Han vendte tilbake til Mamers, der han skrev sine to bøker, Devant l'historie. Mes prisons (1921) og Où va la France! Où va ll'Europe (1922).

Etter å ha fått amnesti i 1924, ble han i april 1925 tilbudt av Paul Painlevé å bli med i hans ministerium som finansminister. Caillaux forsøkte i dette embede å gjenopprette Frankrikes finanser og gikk i inngrep med problemet om den interallierte gjeld. I den anledning forhandlet han i London med Winston Churchill og i Washington med USAs gjeldskommisjon og inngikk en preliminær traktat angående regulering av den franske gjeld til USA.

Som motstander av den av sosialistene innen venstrekartellene forordede kapitalskatten forlot Caillaux regjeringen i 1925.

Atter valgt til senator, ingikk Caillaux etter en ny ministerkrise i juni 1926 som finansminister i Aristide Briands ministerium, men ble styrtet likesom hele regjeringen i juli samme år. Da klarte Édouard Herriot å stagge Caillaux' forslag om å gi regjeringen i en periode å en nær diktatorisk myndighet - noe som Caillaux mente var den eneste måte å redde statens finanser på. Etter at Raymond Poincaré dagene deretter dannet sin nasjonale samarbeidsregjering, viet Caillaux seg til å angripe den i tale og skrift, men uten nevneverdig fremgang. Høsten 1928 klarte han imidlertid på den radikale kongressen i Tours å avstedkomme et omsving i partiets holdning, noe som foranlediget partiets ministres avgang fra ministeriet.

I årene før andre verdenskrig var Caillaux en av de mest aktive motstanderne mot folkefronten og bidrog til å styrte Léon Blums regjering i 1937.

Referanser[rediger | rediger kilde]


Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Jean-Claude Allain: Joseph Caillaux. Imprimerie nationale, Paris 1978–1981
  • Rudolph Binion: Defeated leaders; the Political Fate of Caillaux, Jouvenel, and Tardieu, Columbia University Press, 1960.
  • W. Henry Cooke: «Joseph Caillaux, Statesman of the Third Republic,» Pacific Historical Review, Vol. 13, No. 3, Sep., 1944.
  • Herbert Adams Gibbons: «The Case Against Caillaux.» I France and Ourselves: Interpretative Studies, Chap. VIII, The Century Co., 1920.
  • Keith A. Hamilton: «The 'Wild Talk' of Joseph Caillaux: A Sequel to the Agadir Crisis,» The International History Review, Vol. 9, No. 2, May, 1987.
  • Charles Johnston: «Caillaux's Secret Power Through French Masonry,» The New York Times, February 24, 1918.
  • Louis Latzarus: «Joseph Caillaux: A Character Sketch,» The Living Age, December 6, 1919.
  • Stephane Lauzanne: «A Lost Force: M. Joseph Caillaux,» The Forum, January 1923.
  • John Raphael: The Caillaux Drama, Max Goschen Ltd., 1914.
  • Frederic Sager: «Joseph Caillaux as Premier, 1911-1912: The Dilemma of a Liberal Reformer,» French Historical Studies, Vol. 11, No. 2, Autumn, 1979.
  • «The Road to Peace: An Interview,» The Living Age, March 8, 1924.
  • Svensk uppslagsbok. Lund 1930

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]