Folkemord

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Folkemord er systematiske ødeleggelse av nasjonale, etniske, rasemessige eller religiøse grupper. Fotografi fra Auschwitz-albumet viser barn på vei til gasskammeret i Auschwitz under holocaust i Ungarn, mai 1944.

Folkemord,[1] eller genocid,[2] er systematisk utryddelse av mennesker fordi de tilhører en bestemt gruppe.[3] Betegnelsen er dannet etter det engelske genocide som ble innført som juridisk term i 1944 av den polsk-jødiske juristen Raphael Lemkin (1900–1959). Folkemord defineres i FNs konvensjon av 9. desember 1948 om forhindring og avstraffelse av forbrytelsen folkemord (folkemordkonvensjonen) som handlinger begått i den hensikt å ødelegge helt, eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan.[4] Konvensjonen reflekterer en god del av Lemkins syn.[5] Konvensjonen pålegger statene å forebygge og straffe folkemord.[5][6] Betegnelsen genocide er dannet av genos (gresk for rase eller stamme) og cide (latin for drap).[5]

For å kvalifisere til folkemord må handlingene være begått mot en folkegruppe som sådan og det er ikke tilstrekkelig at handlingene rammer mange personer tilfeldig. Handlingene må være ledd i et mål eller forsett om å ødelegge folkegruppen helt eller i vesentlig grad. Når enkeltpersoner blir utsatt for overgrep under folkemord er det dermed som medlemmer av en folkegruppe. Handlingene under folkemord kan bestå i drap eller fysisk skade på medlemmer av gruppen, vanskelige livskår med hensikt å ødelegge gruppen, hindring av fødsler innenfor gruppen, eller tvungen overføring av barn fra folkegruppen til en annen folkegruppe. Ødeleggelse av gruppens kulturelle verdier er ikke tilstrekkelig.[4]

Betegnelsen folkemord forutsetter i praksis at overgripernes toppledere hadde som mål å ødelegge folkegruppen. Underordnete kan gjøre seg skyldige i folkemord dersom de var klar over sammenheng mellom egne handlinger og planen om å ødelegge folkegruppen. Dette innebærer en stor bevisbyrde. Det er ikke krav om at målsettingen om å ødelegge folkegruppen oppnås; det er tilstrekkelig at noen handlinger utføres.[4] Folkemord ofte vanskelig å bevise fordi de som står bak sjelden etterlater seg bevis (for eksempel dokumenter) som viser en slik intensjon.[7]

Statuttene for de internasjonale domstolene for Jugoslavia og for Rwanda inkluderte folkemordskonvensjonens definisjon[4] og kunne domfelle for folkemord.[6] I folkeretten er folkemord del av en større kategori av forbrytelser mot menneskeheten.[8][4] Den internasjonale domstolen for Rwanda konkluderte med at folkemord er jevnbyrdig med forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelse i alvorlighetsgrad (engelsk: of equal gravity).[9]

Omar Hassan al-Bashir er det første statsoverhode som har blitt siktet for folkemord ved Den internasjonale straffedomstolen.[10]

På 1900-tallet var folkemordet på armenerne, holocaust, folkemordet i Kambodsja og folkemordet i Rwanda særlig omfattende.[4][11][12] Etter holocaust er folkemordet på etniske armenere i det omsanske riket det mest utforskede folkemordet i historien.[13] Romernes rasering av Kartago under den tredje puniske krig er et historisk eksempel på folkemord.[14]

Hjalmar Branting brukte på svensk betegnelsen ett fullt organiserat folkmord i 1917 om den osmanske fordrivelsen og massakrene på etniske armenere.[15][16][17] Etter å ha mottatt rapporter om Einsatzgruppenes fremferd bak Østfronten uttalte Winston Churchill 24. august 1941 at det dreide seg om en forbrytelse uten navn.[18][14] Washington Post brukte 3. desember 1944 overskriften genocide (folkemord) som var første gang begrepet ble brukt i en landsdekkende avis. Bakgrunnen var offentliggjøringen av Vrba-Wetzler-rapporten som var en førstehånds, utførlig beskrivelse av hva som foregikk i Auschwitz.[19][20]

Begrepet folkemord har bakgrunn i rettsoppgjøret mot nazistene etter andre verdenskrig. London-charteret som var grunnlaget for Nürnbergprosessen inkluderte forbrytelser mot menneskeheten og ikke folkemord.[4] Folkemordskonvensjonens artikkel 2, som definerer folkemord, gjenspeiler de tiltakene ungtyrkerne satte i gang mot armenerne i 1915 og 1916, noe Lemkin hadde god kjennskap til gjennom rettssaken mot Soghomon Tehlirjan i Berlin i 1921.[16]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Faksimile av side 1 av The Globe (Toronto) 26. august 1915. Folkemordet på armenerne var allment kjent i samtiden og inspirerte Raphael Lemkin til å definere denne form for forbrytelse som han etter holocaust ga navnet genocide.

Folkemordet på armenerne[rediger | rediger kilde]

De lutherske misjonærene Bodil Biørn (norsk) og Alma Johansson (svensk) var i 1915 øyenvitner til massakrer under folkemordet på i Muş. Johanssons øyenvitneskildringer ble gjengitt av James Bryce og Arnold Toynbee i The Treatment of the Armenians in the Ottoman Empire (1916). Ifølge Johansson la ikke de osmanske offiseren skjul på hensikten var å utrydde armenerne og at dette hadde vært på tema siden november 1914.).[15][16][17]

Hjalmar Branting ble sterkt berørt av Johanssons rapport og brukte på svensk betegnelsen folkmord under et stort folkemøte i 1917. Branting beskrev det som foregikk som systematisk, fullt organisert og uten sidestykke. Den svenske forfatteren Maria Anholm brukte i 1906 folkmord om massakrene på armenere under Abd-ul-Hamid II (de hamidiske massakrene).[15][16][17]

Lemkins arbeid[rediger | rediger kilde]

I 1943 introduserte den polskfødt juristen Raphael Lemkin (av jødisk opphav) begrepet folkemord eller genocid.[21] Genos (gresk betyr familie eller stamme, cide betyr mord). Folkemord var, ifølge Lemkin, å drepe andre mennesker på grunnlag av hva de var, for eksempel trosretning, etnisk tilhørighet, seksuell legning eller kjønn, og ikke på grunn av noe de hadde gjort, som for eksempel å gjøre opprør eller revolusjon.[trenger referanse] Lemkin definerte folkemord som en folkegruppes overlagte ødeleggelse av en annen folkegruppe.[22] Lemkins kunnskap om folkemordet på armenerne og holocaust under andre verdenskrig inspirerte han til å utarbeide lovverk for det han kalte «genocide». Lemkin utformet opprinnelig lovforslag om «barbarity» (massemord) and «vandalism» (utslettelse av kultur).[23] Lemkin var slått av den kulturelle ødeleggelsen som fulgte massakrene og fordrivelsen av armenere i Tyrkia.[24]

Lemkin introduserte begrepet genocide (folkemord) i 1944 på bakgrunn av det pågående holocaust samt folkemordet på armenerne 30 år tidligere. Han noterte at over 1 millioner armenere ble drept bare fordi de var kristne og ble sjokkert da de skyldige ble sluppet fri: "Hvorfor er drap på 1 million en mindre forbrytelse enn drap på et enkelt individ" skrev han i selvbiografien. Det var uholdbart for Lemkin at statenes suverniteten ga lov til å drepe millioner av uskyldige og han mente stater burde holdes ansvarlige for mishandling av egne borgere.[25][26]

Mehmed Talat, en av hovedmennene bak folkemordet på armenerne, ble i 1921 drept på åpen gate i Berlin av Soghomon Tehlirjan, en overlevende armener. Lemkin fikk kjennskap til rettssaken mot Tehlirjan og mente manglende mulighet til å rettsforfølge Talat var en uholdbar svakhet i internasjonal rett: Tehlirjan begikk en forbrytelse da han drepte en mann, mens Talat kunne straffefritt drepe millioner - dette var helt ulogisk ifølge Lemkin.[27] Lemkin mente det var behov for lov og rettsvesen til å straffeforfølge slike som Talat; det burde ikke være nødvendig at ofrene tok saken i egne hender.[28]

Etter lenge å ha vist interesse for Armenia-massakren, og på hans egen tid, det jødiske holocaust, ville Lemkin skape en lov som kunne vise at systematiske drap på mennesker på grunn av rase, tro eller religion var en forbrytelse som overgikk alle andre forbrytelser en stat og dens innbyggere kunne gjøre seg skyldig i. Loven skulle forhindre slike grusomheter fra å skje igjen.[25]

Lemkin fremla dokumentasjon og utviklet begrepet i sin bok Axis rule in occupied Europe (1944). Han definerte folkemord som tilsiktet «destruction of nation or ethnic group» (ødeleggelse av en nasjon eller folkegruppe med vilje). Lemkin siktet med dette ikke bare til fysisk utryddelse av menneskene, men også kulturell utslettelse.[22] Boken er et juridisk referansverk på over 700 sider og sammenstilte bestemmelser og dekreter utstedt av tyske myndigheter (eller deres klientstater) i 19 okkuperte land i Europa.[29]

Lemkin begynte dokumentasjonsarbeidet mens han var på flukt i Sverige i 1940 og fortsatte mens han arbeidet for USAs regjering. I boken gjentok Lemkin forslaget (opprinnelig lansert i Madrid i 1933) om forbud mot utslettelse av folkegrupper og etablering av en traktat som grunnlag for internasjonalt rettsoppgjør med gjerningspersonene.[29] Boken er en av de grundigste redegjørelse tysk politikk i okkuperte områder mens krigen pågikk.[30] Lemkin sammenfattet i Axis Rule in Occupied Europe sine begreper om barbari og vandalisme (som han introduserte over ti år tidligere) i begrepet folkemord.[31]

Lemkin utelukket ikke folkemord som en enkelt voldelig hendelse, men beskrev det mer som prosess som ledet til fysisk utslettelse av gruppen på ulike måter. I USA begynte han å arbeide med overbevise verden om at folkemord måtte regnes som en internasjonal forbrytelse som burde håndteres av internasjonale domstoler.[32]

I 1948 spesifiserte han folkemord som angrep på tre nøkkelområder for en folkegruppe: fysisk eksistens, biologisk kontinuitet og åndelig/kulturelt uttrykk. Folkemord ved angrep på biologisk kontinuitet kan skje ved tvangssterilisering eller oppløsning av familier. Folkemord rettet mot folkegruppens kulturelle eksistens kan skje ved ødeleggelse av institusjoner eller kulturminner, ifølge Lemkin.[33]

Lemkin brukte de sistene årene av livet på temaet og egne penger i arbeidet med å gjøre begrepet folkemord kjent og anerkjent. Lemkin arbeidet overfor de juridiske fagmiljøene og overfor aktoratet i Nürnbergprosessen. I årene etter andre verdenskrig ble Lemkins opprinnelig begrepet anvendt og omformet gjennom rettsoppgjør mot nazistene og i folkemordskonvensjonen. Lemkin utformet opprinnelig et bredt og analytisk rammeverk for å beskrive undertrykkelse, forfølgelse og utryddelse av ulike grupper ofre; senere ble begrepet forstått som moderne massemord av en gruppe.[22]

Lauterpachts posisjon[rediger | rediger kilde]

Folkerettseksperten Hersch Lauterpacht medvirket ved utforming av rettsgrunnlaget for Nürnbergprosessen (London-charteret) og bidro til aktoratets forberedelser.[34] Lauterpacht foreslo begrepet crimes against humanity (på norsk oftest gjengitt som forbrytelse mot menneskeheten) for omfattende overgrep mot sivilbefolkningen. Betegnelsen skulle dekke mord, tortur og andre overgrep og var et nytt begrep i folkeretten. Begrepet ble tatt inn i London-charteret og i tiltalen mot ledende nazistiske forbrytere på initiativ av Robert Jackson.[35][36][37][38][39][40][41][42]

Lauterpacht var motstander av Raphael Lemkins tilnærming, særlig begrepet folkemord som Lauterpacht mente var upraktisk og uten støtte i juridisk presedens. Han fryktet at fokus på grupper (folkegrupper) ville gå på bekostning av beskyttelse av individer. Britiske og sovjetiske representanter ønsket å ha folkemord med i dommen, men Robert H. Jackson som holdt avslutningsinnlegget fra amerikanske side nevnte ikke «folkemord». Lauterpachts utkast til det britiske sluttinnlegget i Nürnberg understreket beskyttelse av enkeltmennesket mot barbari iverksatt av staten selv.[43] Lauterpacht mente at ofrene skulle betraktes som individer og ikke som medlemmer av en gruppe eller et kollektiv, mens Lemkins begrep om folkemord legger folkegruppen til grunn for vurdering og klassifisering av forbrytelsen.[44]

Rettsoppgjøret mot nazistene[rediger | rediger kilde]

Lemkins bok Axis rule in occupied Europe (1944) fikk god anmeldelser i blant annet Washington Post og New York Times. Det er uklart om Murray C. Bernays, en amerikansk militærjurist som forberedte rettsoppgjøret, leste boken. Hilary Earl skriver at Bernays ideer er svært like Lemkins. Judge Advocate General's Corps, det amerikanske militæres juridiske tjeneste, sendte Lemkin til London sommeren 1945 for å arbeide i Robert Jacksons team som forberedte tiltalen. Lemkins folkemordsbegrep påvirket utformingen av London-charteret som lå til grunn for hovedprosessen i Nürnberg. Aktor Robert Jacksons tiltaledokumentet omtalte krigsforbrytelsene blant annet «deliberate and systematic genocide, viz., the extermination of racial and national groups». Lemkin hadde ingen offisiell rolle i Nürnberg og forlot Tyskland før dommen i hovedprosessen falt i oktober 1946.[45][46]

Bildet viser døde fanger utenfor et krematorium i Buchenwald, en konsentrasjonsleir i Nazi-Tyskland, i april 1945, etter frigjøringen etter andre verdenskrig. Leirene i Auschwitz, Sobibór, Treblinka, Majdanek, Chełmno og Belzec var rene tilintetgjørelsesleire.

Lemkin arbeidet uten å lykkes med å få folkemord med i tiltalen mot Hans Frank under Nürnbergprosessen.[47] Nürnbergprosessen kodifiserte ikke folkemord ved å definere det i dommen, men dommen beskrev massemordene i form av Einsatzgruppenes virksomhet på østfronten.[22] David Maxwell-Fyfe, britisk aktor i Nürnberg, tok opp temaet folkemord blant annet i kryssforhør av Konstantin von Neurath. Fyfe brukte begrepet genocide på samme måte som Lemkin ved at Fyfe omtalte en kulturell utslettelse av tsjekkerne som folkegruppe blant annet ved fordrivelsen av landets intelligensia. Fyfe beskrev massedrap i regi av SS (blant annet gjennom Einsatzgruppen) som en demonisk plan for folkemord, en plan som var nøye forberedt og gjennomført.[48]

Ingen av de over 200 ledende nazistene ble i Nürnberg eksplisitt tiltalt for folkemord. I seks av de tolv etterfølgende Nürnbergprosessene var folkemord et tema. I sak 9 Einsatzgruppenprosessen og i sak 11 Rasse und Siedlungshauptamt-prosessen ble Lemkins begrep eksplisitt anvendt. Juristene i Nürnberg hadde en klar forestilling om at folkemord innebar «rasemord» og utryddelse. Disse to prosessene pågikk samtidig i 1947-1948 før folkemord var anerkjent som en internasjonal forbrytelse. Benjamin Ferencz brukte begrepet om Einsatzgruppenes og enkeltpersoners forbrytelser, og ikke som en forbrytelse begått av en folkegruppe mot en annen. Begrepet forekommer hyppig i de dokumentene fra saken mot de 207 personene tiltalt i Nürnberg. Mens rettsprosessene pågikk arbeidet FN med utkast til Folkemordkonvensjonen.[22]

Tiltalen i Ministerieprosessen utarbeidet under Robert Kempners ledelse omfattet folkemord definert som både «germanisering» og utslettelse: «systematic program of genocide, aimed at the destruction of nations and ethnic groups within the German sphere of influence, in part by murderous extermination, and in part by elimination and suppression of national characteristics. The object of this program was to strengthen the German nation and the alleged "Aryan" race.»[49]

I juli 1947 var en internasjonal gruppe juridiske eksperter (inkludert Telford Taylor) samlet i Brüssel for å drøfte den juridiske definisjonen av forbrytelser mot menneskeheten og hvordan dette var relatert til folkemord. Gruppen konkluderte i sin rapport med en anbefaling om at drap (eller handlinger som leder til død) utført i krig eller i fredstid mot individer eller mot grupper på grunn av deres rase, nasjonalitet, religion eller tro skal anses som forbrytelse mot menneskeheten og skal straffeforfølges som mord. Gruppen anbefalte at forbrytelser mot menneskeheten i form av utryddelse av et helt kollektiv skal kalles «folkemord» (engelsk: genocide) som foreslått av Lemkin og anvendt i Nürnberg.[22]

Einsatzgruppenprosessen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Einsatzgruppen-prosessen

Myndighetene i Washington ba Telford Taylor, leder for aktoratet, om å beskrive forfølgelse av jøder og andre som folkemord i de etterfølgende Nürnbergprosessene. I forarbeidet til Einsatzgruppen-prosessen skrev en etterforsker blant annet at de tiltalte hadde gjennomført «mass murder (genocide)» i de okkuperte områdene. Einsatzgruppenprosessen frembragte klare bevis for folkemord i henhold til Lemkins definisjon. Bevisene i Einsatzgruppenprosessen var overveldende med nøyaktig beskrivelse av over 1 million mord og tidligere hadde Otto Ohlendorf levert et utilslørt vitnemål i saken mot Ernst Kaltenbrunner.[22]

Tiltalen i Einsatzgruppe-prosessen definerte forbrytelser mot menneskeheten i to punkter:

  1. Mellom mai 1941 og juli 1943 utførte de tiltalte forbrytelser mot menneskeheten i form av forfølgelse, mord, utryddelse og andre umenneskelige handlinger mot sivilbefolkningen.
  2. Handlingene nevnt i punkt 1 ble utført som ledd i et systematisk folkemordsprogram med sikte på å ødelegge etniske grupper ved morderisk utryddelse.[a]

Det andre punktet kobler sammen eller skaper et stort overlapp mellom forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. De ble dermed implisitt tiltalt for folkemord. Aktor Benjamin Ferencz redegjorde i åpningsinnlegget for at drap på forsvarsløse sivile i krig er en krigsforbrytelse og at disse drapene samtidig inngikk i en annen, større og mer alvorlig forbrytelse nemlig folkemord.[b] Aktor fremholdt at rettssaken ville «show that the deeds of the men in uniform were the methodical execution of long-range plans to destroy ethnic, national, political and religious groups which stood condemned in the Nazi mind. Genocide—the extermination of whole categories of human beings, was a foremost instrument of the Nazi doctrine». I rettsoppgjøret mot nazistene ble forbrytelser mot menneskeheten brukt i svært bred betydning for å fange opp et bredt spekter av overgrep, FNs senere definisjon var snevrere.[22]

I Einsatzgruppen-prosessen la påtalemakten omfattende bevis til grunn for at massemordene var planlagt. Otto Ohlendorf fortalte etterforskerne at massedrapene på sovjetiske jøder var planlagt og ordren gitt av Hitler før invasjonen. Hitlers og nazistenes antisemittisme og jødeforfølgelsene før 1941 styrket bildet av at massemordet var planlagt og ikke tilfeldige og heller ikke utilsiktet biprodukt av krigen. De detaljerte rapportene fra Einsatzgruppene viste at massakrene var systematiske noe som tydet på at massakrene inngikk i en større plan. Påtalemakten antok at alle jødene i Sovjetunionen ville ha blitt drept dersom Hitlers antatte plan hadde blitt fullført. Rettsoppgjøret tok ikke stilling til når og av hvem planen faktisk ble lagt og ordren faktisk gitt, noe som har stått sentralt i den senere historiefaglige diskusjonen om ansvar for holocaust.[22]

Lemkin beskrev folkemord som en kollektiv forbrytelse noe som kunne stride mot et liberalt prinsipp om individuelt strafferettslig ansvar. I Nürnberg ble individuelt ansvar lagt til lederne som ble holdt ansvarlige i kraft av sin mulighet til å gi ordrer. Påtalemakten la til grunn at de omfattende massakrene ikke kunne være resultat av feil hos noen villfarne underordnete.[c][22] Lemkin var opptatt av at dommen, ikke bare aktor, brukte begrepet folkemord for ellers ville det se ut til at aktor ikke hadde bevist folkemord og han ble svært skuffet da hovedprosessen i Nürnberg ikke la begrepet til grunn. I saken mot Oswald Pohl og i Einsatzgruppen-prosessen forsøkte dommer Michael Musmanno å utvikle og konkretisere begrepet folkemord og skrev blant annet at «folkemord er den vitenskapelige utryddelsen av en rase».[22]

FNs folkemordkonvensjon[rediger | rediger kilde]

Folkemord defineres i FNs konvensjon av 9. desember 1948 om forhindring og avstraffelse av forbrytelsen folkemord (folkemordkonvensjonen) som

«en hvilken som helst av de følgende handlinger som er begått i den hensikt å ødelegge helt, eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan:

  1. å drepe medlemmer av gruppen;
  2. å forårsake alvorlig legemlig eller sjelelig skade på medlemmer av gruppen;
  3. bevisst å la gruppen utsettes for levevilkår som tar sikte på å bevirke dens fysiske ødeleggelse helt eller delvis;
  4. å påtvinge tiltak som tar sikte på å forhindre fødsler innen gruppen;
  5. med makt å overføre barn fra gruppen til en annen gruppe.»

Uttrykket «ødelegge helt eller delvis» (in whole or in part) sikter til hensikten med handlingene, ikke om dette oppnås. Det er ikke nødvendig at målet om å ødelegge gruppen for at handlingene skal regnes som folkemord. «Delvis» (in part) kan bety vesentlige (engelsk: substantial) deler av folkegruppen, USA har lagt denne betydningen til grunn i sin forståelse av bestemmelsene.(Betegnelsen «delvis» kan sikte til den delen av folkegruppen som holder til innenfor et bestemt geografisk område slik tilfellet var da det osmanske regimet gikk løs på etniske armenere innenfor egne grenser (ikke etniske armenere på andre territorier).[9] Konvensjonen var resultat av forhandlinger der Sovjetunionen fikk gjennomslag for at politisk motiverte massedrap ikke skulle inkluderes.[14]

Hvor folkemord har forekommet[rediger | rediger kilde]

Ifølge Scully er folkemord sjeldnere jo rikere landet er. Folkemord har sjelden blitt utført av demokratiske stater og i stor utstrekning av kommunistiske regimer. Befolkningen for øvrig kan akseptere diskriminering og folkemord fordi de selv tjener på det. Gjerningsmennene kan også ha økonomiske motiver.[50] Ifølge Rummels forskning skjer folkemord av denne type stort sett bare i regi av autoritære eller totalitære regimer, mens demokratiske land sjelden eller i liten utstrekning dreper egne borgere.[51](s10)

Store folkemord[rediger | rediger kilde]

Land Periode Omfanga Merknad
Kina 1949-1987 35 600 000 kommunistisk
Sovjetunionen 1917-1987 65 000 000 av dette 10 millioner «genocide», kommunistisk
Tyskland 1933-1945 17 000 000 av dette 750 000 egne innbyggere
Kambodsja 1975-1979 2 540 000 hovedsakelig egne innbyggere, kommunistisk
Pakistan 1958-1987 3 000 000
Tyrkia 1919-1987 1 600 000

aMedregnet det Scully kaller democide.[50]

Eksempler[rediger | rediger kilde]

  • Folkemordet på herero- og namafolket i 1904-1908 i det tyske Sydvest-Afrika (dagens Nambia) ble det første folkemordet i det 20. århundre [52][53][54], hvor anslagsvis 24 000-100 000 hereroer og 10 000 namaer ble drept.[55][56][57]
  • Mellom 400 000 og 1,5 millioner armenere døde eller ble massakrert i Det osmanske riket under ledelse av Ungtyrkerne i årene 1914-1919[58][59][60][12][61] Rudolph Rummel klassifiserer folkemordet på armenerne som et av det største på 1900-tallet («lesser megamurders») i klassen under Tysklands drap på østfronten («deka-megamurders»). Ungtyrkernes regime har Rummel på listen over de 15 meste dødelig regimene på 1900-tallet. Folkemordet skjedde i ly av verdenskrigen og i slike tilfeller kan det være vanskelig å skille fra dødsfall som følge av krigshandlinger, men Rummel skriver at for armenernes tilfelle var dette lett på samme måte som massedrap på jødene under andre verdenskrig («The Holocaust during the Second World War and genocide of the Armenians during the First World War are easy cases of this separation.»)[51](s2)
  • Holodomor, sultkatastrofen i Ukraina 1932-1933, omtales som et folkemord iverksatt av sovjetiske myndigheter noe som er faglig og politisk omstridt delvis relatert til krigen i Ukraina.[62][63][64][65][66]
  • Nanjing-massakren 1937-1938: inntil 300 000 sivilister og krigsfanger myrdet av japanske okkupasjonsstyrker.[67]
  • Andre verdenskrig: Opptil 6 millioner jøder døde under holocaust, det nasjonalsosialistiske Tyskland kampanje for å fjerne jødene fra Europa i årene 1938-1945.[68]
  • Saddam Hussein startet i 1988 anfalkampanjen mot kurderne i Nord-Irak som kulminerte i gassangrepet på Halabja. Kampanjen er karakterisert som folkemord av blant andre Human Rights Watch.[69] Også Baath-regimets forfølgelse av de sjia-muslimske fayli-kurderne ble fastslått å være folkemord av det irakiske parlamentet i august 2011.[70]
    • I august 2006 ble Iraks tidligere president Saddam Hussein og flere av hans medarbeidere stilt for retten i Bagdad, anklaget for folkemord gjennom den såkalte anfal-kampanjen i 1988 mot den kurdiske befolkningen i Nord-Irak. Dødsdommen mot Hussein omfattet ikke anfal-kampanjen, men Ali Hassan al-Majid – kjent som kjemiske Ali – som var den militære lederen for anfalkampanjen ble dømt til døden. Internasjonale domstoler kan imidlertid maksimalt ilegge livstidsdommer.
  • Folkemordet i Rwanda; 800 000 tutsier og moderate hutuer ble massakrert av hutumilitser i 1994.[71] Saker har vært behandlet særlig ved Det internasjonale tribunalet for Rwanda. Bevis for intensjonen om å utrydde eller ødelegge en folkegruppe ble avledet av den konstante oppmuntringen til mord og av en uttalt politikk fra ledelsen.[5]
  • Srebrenica-massakren 1995 – folkemord på muslimer i Srebrenica utført av bosnisk-serbiske styrker.[72][73]

Rettssaker[rediger | rediger kilde]

Den første dommen ved en internasjonal domstol for folkemord skjedde i 1998 da John Paul Akeyesu ble tiltalt og dømt for medvirkning til folkemordet i Rwanda. Akayesu ble dømt for folkemord og forbrytelser mot menneskehetene for sin ledelse av massakrer da han var borgermester i byen Taba.[22][74]

Saker relatert til Srebrenica har vært behandlet ved Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia i Haag. Saken mot Slobodan Milosevic omfattet tiltale for folkemord: Aktoratet hevdet at Milosevic på kriminell måte arbeidet for utryddelse og deportasjon av alle ikke-serbere som del av en systematisk plan for å etablere et etnisk rent Stor-Serbia.[75]

Sør-Afrika har klaget Israel inn for Den internasjonale domstolen i Haag. Bakgrunnen er Israels angrep på Gaza etter Hamas angrep på Israel 7. oktober 2023. Sør-Afrika hevder at Israel driver folkemord mot palestinerne i Gaza og høringene om saken begynte 11. januar 2024. Sør-Afrika argumenterte på grunnlag av de konkrete handlingene fra Israels side og hevder at Israels myndigheter har åpenlys "folkemorderisk intensjon".[76][77]

Folkemord og etnisk rensing[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Etnisk rensing

Betegnelsen etnisk rensing brukes om tiltak for å gjøre områder etnisk homogene ved å fordrive folkegrupper fra sine hjemsteder. Slike fordrivelser skjer ofte ved hjelp av vold eller trusler. Betegnelsen ble særlig brukt i forbindelse med borgerkrigene i Jugoslavia på 1990-tallet. Kroatiske styrker fordrev blant annet muslimer fra Mostar og fordrev etniske serbere fra Krajina. Serbiske styrker fordrev personer av andre etnisiteter fra Øst-Slavonia og fra deler av Bosnia. Fordrivelsene i det tidligere Jugoslavia ble ofte ledsaget av overgrep mot sivile, ødeleggelse av kirker og moskeer, og konfiskering av privat eiendom. Lignende mål og metoder har forekommet i flere tilfeller gjennom historien.[4] Fordrivelsen av etniske tyskere fra Tsjekkoslovakia ble ledsaget av utslettelse av spor etter det etnisk tyske.[78][79][80]

Foreldreløse armenske barn i Jbeil, barnehjem drevet av danske Maria Jacobsen og amerikanske Nellie Miller-Mann. Jacobsen regnes som viktig vitne til folkemordet på armenerne da hun befant seg i Elazığ i 1915.[81][82]

Folkeretten definerer ikke begrepet etnisk rensing og har ikke egne bestemmelser på området. De konkrete handlingene som til sammen får preg av etnisk rensing vil som regel være i strid med blant annet menneskerettene. Omfang og systematikk i et tilfelle av etnisk rensing kan innebære at det dreier seg om forbrytelse mot menneskeheten eller krigsforbrytelse, og i det mest alvorlige tilfellene folkemord.[3] Historikeren Andrew Bell-Fialkoff viser til folkemordet på armenerne og folkemord på jødene og andre grupper som eksempel på etnisk rensing som gikk over i folkemord: Nazi-Tysklands forsøk på å fjerne jødene fra Europa, å gjøre området Judenrein, kulminerte i ren utryddelse. Holocaust kombinerte deportasjon, befolkningsforflytning, massakrer og folkemord.[83]

Etnisk rensing var ikke et tema i rettsoppgjøret etter folkemordet i Rwanda fordi kriteriene for folkemord var helt klare. I forbindelse med rettsoppgjøret etter jugoslaviakrigene ble det diskutert både juridisk og politisk om etnisk rensing kan regnes som folkemord. Påtalemakten regnet Milosevic-regimets etniske rensing i Kosovo i 1999 som straffbare tilfeller av deportasjon og forfølgelse (engelsk: persecution) som forbrytelser mot menneskeheten.[84] Professor Robert M. Hayden har advart mot å bruke betegnelsen folkemord upresist og lite gjennomtenkt, og misbruk av merkelappen folkemord kan delvis ha utløst intervensjonen i Kosovo-krigen ifølge Hayden.[85]

Folkerettsjuristen Felix Ermacora mente at fordrivelsen av etniske tyskere fra Tsjekkoslovakia oppfylte kriteriene for å bli betegnet som folkemord[86] fordi antallet drepte ikke var avgjørende i og med at fordrivelsen var planlagt og iverksatt med det mål å fjerne en folkegruppe.[87] Den amerikanske professoren Robert M. Hayden mener at den tilsiktede etniske rensingen og utslettelsen av spor etter tysk kultur i Tsjekkoslovakia samsvarer med folkemordkonvensjonens definisjon av folkemord.[88]

Ved utforming av folkemordskonvensjonen ble etnisk rensing utelatt med vilje; et forslag om å ta med fordrivelser fra hjemstedet ble nedstemt. Fordrivelsen av etnisk tyske fra Øst-Europa ble støttet av de allierte 3 år før folkemordkonvensjonen ble utformet.[89]

I saken mot Milomir Stakić ved Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia uttalte retten at det må trekkes et klart skille mellom fysisk utslettelse av en folkegruppe og spredning av en folkegruppe - fordrivelse av en folkegruppe fra et territorium er ikke tilstrekkelig å si at det dreier seg om folkemord:[9]

...whether a particular operation described as “ethnic cleansing” amounts to genocide depends on the presence or absence of acts listed in Article II of the Genocide Convention, and of the intent to destroy the group as such. In fact, in the context of the Convention, the term “ethnic cleansing” has no legal significance of its own...

Professor i folkerett William Schabas skriver at domstolen ga en autoritativ definisjon av etnisk rensing som «tvungen flytting» eller «rendering an area ethnically homogeneous by using force or intimidation to remove persons of given groups from the area» (gjøre et område etnisk homogent ved å bruke makt, trusler eller frykt for å fjerne personer tilhørende bestemte grupper fra området). Spørsmålet om å utvide definisjonen av folkemord til å omfatte etnisk rensing eller «kulturelt folkemord» har vært diskutert. Ved Roma-konferansen i 1998 var det ingen tendens til å gjøre en slik utvidelse.[9]

Suverenitet og jursidiksjon[rediger | rediger kilde]

FNs verdenstoppmøte vedtok i 2005 beskyttelsesansvar (responsibility to protect, R2P) som del av slutterklæringen. Bruk av militærmakt for å stanse andre staters massive overgrep (for eksempel folkemord eller etnisk rensing) mot egen befolkning er i strid med tradisjonell oppfatning av suverenitet.[90]

Etter andre verdenskrig har mange stater sluttet opp om ideen at noen forbrytelser, særlig folkemord og forbrytelser mot menneskeheten, er så alvorlige at det angår hele verden og at det er viktig å sikre straffeforfølgelse. Internasjonale straffedomstoler og universell jurisdiksjon kan være måter å sikre rettsforfølgelse. Ifølge folkeretten kan stater som hovedregel bare regulere handlinger som gjelder egne borgere, eget territorium eller landets politiske integritet. Ved universell jurisdiksjon kan en stat rettsforfølge handlinger uten relasjon til eget land, begått i utlandet av en utenlandsk borger. Universell jurisdiksjon vil som regel være i strid med suvereniteten. Folkemordskonvensjonens artikkel VI gir jursidiksjon til territorialstaten og eventuelle interasjonale straffedomstoler, og verken forbyr eller hjemler universell jurisdiksjon. Noen få land (Australia, Canada, Etiopia, Finland, Nederland, Norge, Spania, Storbritannia og Tyskland) har i nasjonal lovgivining innført universell jursidiksjon for folkemord.[91]

Drøfting av begrepet[rediger | rediger kilde]

Rebekah Moore skriver at folkemord er et tiltrekkende begrep for de som ønsker å oppnå en særlig offerstatus. Betegnelsen folkemord gir en moralsk særlig kraftfull argumentasjon eller assosiasjon som for eksempel "massedød" ikke gir. I Ukraina har klassifisering av sultkatastrofen holodomor som folkemord vært faglig og politisk omstridt: Politisk har pro-russiske grupperinger i Ukraina motsatt seg denne klassifisering og i stedet beskyldt ukrainske myndigheter for folkemord i Donbas, mens anti-russiske grupperinger har beskyldt Putin for å være en etterfølger til Stalins sultpolitikk.[66][64]

Folkemord assoiseres særlig med holocaust og det blir lett til at andre antatte folkemord sammenlignes med eller måles opp mot holocaust. Dette har ifølge den amerikanske historieprofessoren Peter Novick ført til en viss "holocaust-misunnelse" blant folkegrupper som opplever forfølgelse uten å nå opp til holocaust-standarden.[66]

Hvilke handlinger og målgrupper som inkluderes[rediger | rediger kilde]

Den nederlandske jusprofessoren Pieter Drost foreslo i 1959 den videre definisjonen «the deliberate destruction of physical life of individual human beings by reason of their membership of any human collectivity as such». Ifølge Drosts forslag ville sosiale eller politiske grupper bli regnet som ofre for folkemord og Drost omtalte dette som forbrytelse begått av stater. Den sørafrikanske sosiologen og apartheid-motstanderen Leo Kuper foreslo folkemord som «crime against a collectivity, taking the form of mass slaughter, and carried out with explicit intent». Folkemordseksperten Israel Charny foreslo en vid definisjon av folkemord som «the mass killing of substantial numbers of human beings, when not in the course of military action against the military forces of an avowed enemy, under conditions of the essential defenselessness and helplessness of the victims». Den amerikanske sosiologen Irving Horowitz advarte mot en svært inkluderende definisjon fordi det da blir lett for hvem som helst å bli offer.[66][92]

Intensjon[rediger | rediger kilde]

Betegnelsen folkemord forutsetter i praksis at overgripernes toppledere hadde som mål å ødelegge folkegruppen. Underordnete kan gjøre seg skyldige i folkemord dersom de var klar over sammenheng mellom egne handlinger og planen om å ødelegge folkegruppen. Dette innebærer en stor bevisbyrde. Det er ikke krav om at målsettingen om å ødelegge folkegruppen oppnås; det er tilstrekkelig at noen handlinger utføres.[4] Folkemord er ofte vanskelig å bevise fordi de som står bak sjelden etterlater seg bevis (for eksempel dokumenter) som viser en slik intensjon eller målsetting.[7]

Kravet om at gjerningspersonene har en intensjon eller mål om å ødelegge en folkegruppe er mindre omstridt enn hvilke handlinger eller grupper som inkluderes. I tilfellet holodomor 1932-1933 er det et avgjørende spørsmål om Stalin skapte sultkatastrofen med vilje som ledd i en plan. Dersom Stalin og toppledelsen ikke skapte sultkatastrofen med en intensjon er det mer tvilsomt om holodomor var et folkemord, selv om Stalin ikke gjorde noe for å motvirke katastrofen.[66]

«Democid»[rediger | rediger kilde]

I tilfeller der staten dreper deler av befolkningen i landet brukes på engelsk også betegnelsen democide, mens genocide brukes om utstrakt drap på minoriteter. Scully legger også vekt på at slike drap skjer (i regi) av statsapparatet.[50] Rudolph Rummel lanserte begrepet democide og han skjelner mellom fire hovedtyper:[14]

  • genocide - folkemord etter FNs konvensjon
  • politicide - drap på grupper av personer basert på politiske motiver
  • massedrap eller massakrer generelt
  • terror - dødsskvadroner og forsvinninger

Forskning[rediger | rediger kilde]

Vitenskapelige studier av folkemord og annen politiske motivert massevold begynte særlig 1960-tallet. Raul Hilbergs standardverk om holocaust (1961) og Hannah Arendts Eichmann i Jerusalem er kjente verk fra denne tiden. Disse to verkene brukte vanlige historiefaglige og samfunnsvitenskapelige metoder for å studere holocaust. Leo Kuper gjorde en sammenligning av holocaust og andre folkemord. Folkemordet i Rwanda ga fornyet interesse for forskninge på folkemord. Tilgang til arkiver og andre kilder i Øst-Europa etter 1990 har fremmet forskningen på temaet.[93]

Forklaringer på hvorfor folkemord skjer omfatter blant annet menneskets iboende evne til ondskap, kollektive bevegelser, strukturelle og sosioøkonomiske forhold. Zygmunt Bauman har argumentert for at holocaust kunne skje i et moderne samfunn med preget av byråkrati og ansvarspulverisering. Forholdene i Rwanda har vært fremholdt som argumenter mot Baumans teori: I Rwanda var nærhet mellom offer og gjerningsperson typisk og forbrytelsen var industriell og kamuflert. Et fellestrekk ved folkemord er at den politiske ledelsen gir ordre eller klarsignal til massedrad og ideer eller ideologier som rettferdiggjør handlingene. Historikeren Ben Kiernan mener at religion, rase og territorium ofte går igjen i blant ideologiene som har ligget til grunn for folkemord, noe som er tydelig blant i holocaust og folkemordet på armenerne. Kiernan observerte en viss pragmatisme ved at målgrupper, motiver og metoder utviklet seg underveis i gjennomføring av et folkemord.[94]

Filosofen Jonathan Glover mente at en ondartet stammetenking ("tribalisme") er typisk for folkemord og politisk motivert massedrap. Sosiologen Barrington Moore jr mente at forestillinger om moralsk renhet har vært en drivkraft i mange folkemord. Filosofen Isaiah Berlin fremhevet forestillinger om og forsøk på skape et utopisk samfunn som drivkraft: tilhengerne kunne på denne måte tro at de bidro til noe godt ved å gjøre noe ondt.[95]

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ 1. Between May 1941 and July 1943 all of the defendants herein committed crimes against humanity. . . in that they were principals in, accessories to, ordered, abetted, took a consenting part in were connected with plans and enterprises involving, and were members of organizations or groups connected with, atrocities and offenses, including but not limited to, persecutions on political, racial, and religious grounds, murder, extermination, imprisonment, and other inhumane acts committed against civilian populations . . . . 2. The acts. . . charged in paragraph 1 of this count were carried out as part of a systematic program of genocide, aimed at the destruction of foreign nations and ethnic groups by murderous extermination.[22]
  2. ^ Benjamin Ferencz explained the difference between genocide and war crimes during his opening statement. He noted that while ‘assault . . . may be part of the graver offense of robbery’, it is still legally proper to charge a criminal with both crimes. The same is true, he argued, in the murder of ‘defenceless civilians during a war’; this ‘may be a war crime, but the same killings are [also] part of another crime, a graver one if you will, genocide’.
  3. ^ Every man in the dock had full knowledge of the purpose of his organization. We cannot believe that any member of a group engaged in murders by the thousands could fail to know its criminal intent. We do not undertake the burden of showing any defendant’s foreknowledge of the precise contours of the crime committed. Nowhere on earth does the law impose such a burden. Each defendant held a position of responsibility or command in an extermination unit. By virtue of his post he had the power to order executions. It is not conceivable that these grave deeds were independent acts of misguided subordinates.[22]:332

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Folkemord» i Det Norske Akademis ordbok
  2. ^ «Genocid» i Det Norske Akademis ordbok
  3. ^ a b «folkemord.no – folkemord.no». www.folkemord.no. Arkivert fra originalen 3. januar 2019. Besøkt 17. november 2018. 
  4. ^ a b c d e f g h i Einarsen, Terje (2000). Retten til vern som flyktning. no: Cicero Publisher. ISBN 8299556600. 
  5. ^ a b c d Gram-Johannessen, Haakon (1998). Genocide - the case of Rwanda. Institutt for menneskerettigheter, Universitetet i Oslo. 
  6. ^ a b Møse, Erik (23. januar 2015). «Internasjonale straffedomstoler, særlig Rwanda-domstolen». Jussens Venner (norsk). 50 (1-2): 72–80. ISSN 0022-6971. doi:10.18261/ISSN1504-3126-2015-01-02-04. Besøkt 12. januar 2024. 
  7. ^ a b Sands, Philip (2018): Tilbake til Lemberg. Forlaget Press. ISBN 9788232802012 (Originaltittel: East West Street: On the Origins of Genocide and Crimes Against Humanity, Weidenfeld & Nicolson, 2016 ISBN 9780385350716)
  8. ^ «Genocide | Definition, Examples, & Facts | Britannica». www.britannica.com (engelsk). 11. januar 2024. Besøkt 12. januar 2024. 
  9. ^ a b c d Schabas, W. A. (2008). Genocide Law in a time of Transition: Recent Developments in the Law of Genocide. Rutgers Law Review, 61, 161.
  10. ^ Walsh, Declan (11. april 2019). «The Fall of Omar Hassan al-Bashir, the ‘Spider’ at the Heart of Sudan’s Web». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 4. mai 2019. «Mr. Bashir is facing two arrest warrants from the International Criminal Court for charges in the Darfur conflict that include genocide. He was the first sitting head of state to be targeted with an arrest warrant by the Hague-based court.» 
  11. ^ «Cambodian genocide | Description, Killing Fields, & Facts | Britannica». www.britannica.com (engelsk). 31. desember 2023. Besøkt 12. januar 2024. 
  12. ^ a b «Folkemordet på armenerne». www.hlsenteret.no (norsk). 6. oktober 2011. Arkivert fra originalen 28. april 2015. Besøkt 17. november 2018. 
  13. ^ Stangeland, Sigurd Sverre (2. juli 2010). «Svante Lundgren: I svärdets tid – Det osmanska folkmordet på kristna minoriteter». Historisk tidsskrift. 2 (norsk). 89: 315–321. ISSN 0018-263X. doi:10.18261/ISSN1504-2944-2010-02-16. Besøkt 12. januar 2024. 
  14. ^ a b c d Lavik, Nils Johan (4. desember 2007). «Folkemord, psykologi og ondskap». Kirke og Kultur (norsk). 112 (5): 447–454. ISSN 0023-186X. doi:10.18261/ISSN1504-3002-2007-05-08. Besøkt 12. januar 2024. 
  15. ^ a b c Okkenhaug, Inger Marie (1. januar 2010). «Scandinavian Missionaries, Gender and Armenian Refugees during World War I. Crisis and Reshaping of Vocation». Social Sciences and Missions. 1 (engelsk). 23: 63–93. ISSN 1874-8945. doi:10.1163/187489410X488521. Besøkt 12. januar 2024. 
  16. ^ a b c d Stangeland, Sigurd Sverre (2. juli 2010). «Svante Lundgren: I svärdets tid – Det osmanska folkmordet på kristna minoriteter». Historisk tidsskrift. 2 (norsk). 89: 315–321. ISSN 0018-263X. doi:10.18261/ISSN1504-2944-2010-02-16. Besøkt 12. januar 2024. «Hjalmar Branting, som på eit stormøte i Stockholm den 27. mars 1917 omtalte folkemordet på armenarane som ett fullt organiserat folkmord.» 
  17. ^ a b c Anderson, Margaret Lavinia (2015). «Genocide of Armenians: Through Swedish EyesThe Armenian Genocide: Evidence from the German Foreign Office Archives, 1915–1916». Holocaust and Genocide Studies. 29 (3): 483–488. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/dcv051. Besøkt 12. januar 2024. 
  18. ^ Vasel, Johann Justus (2018). «‘In the Beginning, There Was No Word …’». European Journal of International Law. 29 (4): 1053–1056. ISSN 0938-5428. doi:10.1093/ejil/chy087. Besøkt 12. januar 2024. 
  19. ^ Santalone, Brian (15. januar 2020). «Pehle and The Post | Secrets of the Dead | PBS». Secrets of the Dead (engelsk). Besøkt 20. november 2022. «On December 3, 1944, The Washington Post published an editorial on the atrocities in Auschwitz with the headline “Genocide,” marking the first time the word appeared in a national newspaper.» 
  20. ^ «The Crime Now Has a Name: “Genocide”». History Unfolded: US Newspapers and the Holocaust (engelsk). Besøkt 20. november 2022. 
  21. ^ Bruce Jenkins (2008). The Lost History of Christianity: The Thousand-Year Golden Age of the Church in the Middle East, Africa, and Asia--and How It Died. (engelsk). New York: HarperOne. ISBN ISBN 978-0-06-147280-0 Sjekk |isbn=-verdien: invalid character (hjelp). 
  22. ^ a b c d e f g h i j k l m n Earl, Hilary (1. september 2013). «Prosecuting genocide before the Genocide Convention: Raphael Lemkin and the Nuremberg Trials, 1945–1949». Journal of Genocide Research. 3. 15: 317–337. ISSN 1462-3528. doi:10.1080/14623528.2013.821225. Besøkt 9. april 2022. 
  23. ^ Power, Samantha (2002). A Problem from Hell": America and the Age of Genocide. Basic Books. ISBN 978-0465061501. 
  24. ^ Balakian, P. (2013). Raphael Lemkin, cultural destruction, and the Armenian genocide. Holocaust and Genocide Studies, 27(1), 57-89.
  25. ^ a b Balakian, P. (2013). Raphael Lemkin, cultural destruction, and the Armenian genocide. Holocaust and Genocide Studies, 27(1), 57-89. https://academic.oup.com/hgs/article-abstract/27/1/57/762210
  26. ^ «Coining a Word and Championing a Cause: The Story of Raphael Lemkin». encyclopedia.ushmm.org (engelsk). Besøkt 27. juni 2022. 
  27. ^ Goldsmith, K. (2010). The issue of intent in the genocide convention and its effect on the prevention and punishment of the crime of genocide: toward a knowledge-based approach. Genocide Studies and Prevention, 5(3), 238-257. «Finding this gap in international law intolerable, Lemkin began work on an international law proposal for this sort of crime. »
  28. ^ Balakian, P. (2013). Raphael Lemkin, cultural destruction, and the Armenian genocide. Holocaust and Genocide Studies, 27(1), 57-89. https://academic.oup.com/hgs/article-abstract/27/1/57/762210
  29. ^ a b Power, Samantha (2002). A Problem from Hell": America and the Age of Genocide. Basic Books. ISBN 978-0465061501. 
  30. ^ Quigley, John B. (26. august 2017). «Raphael Lemkin and the Struggle for the Genocide ConventionJohn Cooper». Holocaust and Genocide Studies. 2. 31: 325–327. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/dcx032. Besøkt 4. juli 2022. 
  31. ^ Irvin-Erickson 2017, s. 47.
  32. ^ Earl, Hilary (1. september 2013). «Prosecuting genocide before the Genocide Convention: Raphael Lemkin and the Nuremberg Trials, 1945–1949». Journal of Genocide Research. 3. 15: 317–337. ISSN 1462-3528. doi:10.1080/14623528.2013.821225. Besøkt 9. april 2022. 
  33. ^ Balakian, P. (2013). Raphael Lemkin, cultural destruction, and the Armenian genocide. Holocaust and Genocide Studies, 27(1), 57-89. https://academic.oup.com/hgs/article-abstract/27/1/57/762210
  34. ^ Philippe Sands (2017): East West Street: Personal Stories about Life and Law, Washington University Global Studies Law Review, vol 16, nr 3, s. 439ff, https://openscholarship.wustl.edu/law_globalstudies/vol16/iss3/6
  35. ^ Philippe Sands (2017): East West Street: Personal Stories about Life and Law, Washington University Global Studies Law Review, vol 16, nr 3, s. 439ff, https://openscholarship.wustl.edu/law_globalstudies/vol16/iss3/6
  36. ^ Luban, D. (2004). A theory of crimes against humanity. Yale Journal of International Law, 29, 85.
  37. ^ Kolb, Robert (7. desember 2020). «Hersch Lauterpacht and Human Dignity». Human Dignity and International Law (engelsk): 15–21. doi:10.1163/9789004435650_004. Besøkt 19. februar 2021. 
  38. ^ Robinson, J. (1972). The International Military Tribunal and the Holocaust-Some Legal Reflections. Israel Law Review, 7, 1.
  39. ^ Schwebel, Stephen M. (juli 2005). «International Law: Being the Collected Papers ofHersch Lauterpacht. Vol. 5: Disputes, War and Neutrality: Parts IX-XIV. Edited by Elihu Lauterpacht. Pp. xxiv, 786. Index. $180, £100. Cambridge: Cambridge University Press, 2004.». American Journal of International Law. 3 (engelsk). 99: 726–729. ISSN 0002-9300. doi:10.2307/1602321. Besøkt 19. februar 2021. 
  40. ^ «Sir Hersch Lauterpacht | Lauterpacht Centre for International Law». www.lcil.cam.ac.uk. Besøkt 19. februar 2021. 
  41. ^ Sands, Philippe (10. november 2010). «My legal hero: Hersch Lauterpacht». the Guardian (engelsk). Besøkt 19. februar 2021. «Human rights advocate, Lauterpacht's role in helping forge a modern system of international law is hard to overstate.» 
  42. ^ Koskenniemi, M. (1. september 2004). «Hersch Lauterpacht and the Development of International Criminal Law». Journal of International Criminal Justice. 3. 2: 810–825. ISSN 1478-1387. doi:10.1093/jicj/2.3.810. Besøkt 19. februar 2021. 
  43. ^ Philippe Sands (2017): East West Street: Personal Stories about Life and Law, Washington University Global Studies Law Review, vol 16, nr 3, s. 439ff, https://openscholarship.wustl.edu/law_globalstudies/vol16/iss3/6
  44. ^ «Philippe Sands: 'Alarm bells are ringing in this country'». the Guardian (engelsk). 16. november 2016. Besøkt 14. mars 2022. 
  45. ^ Earl, Hilary (1. september 2013). «Prosecuting genocide before the Genocide Convention: Raphael Lemkin and the Nuremberg Trials, 1945–1949». Journal of Genocide Research. 3. 15: 317–337. ISSN 1462-3528. doi:10.1080/14623528.2013.821225. Besøkt 9. april 2022. 
  46. ^ Earl, Hilary (1. september 2013). «Prosecuting genocide before the Genocide Convention: Raphael Lemkin and the Nuremberg Trials, 1945–1949». Journal of Genocide Research. 3. 15: 317–337. ISSN 1462-3528. doi:10.1080/14623528.2013.821225. Besøkt 9. april 2022. 
  47. ^ Sands, Philippe (22. mai 2016). «How the Nuremberg trials found names for the Nazis' crimes». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 9. august 2020. «In studying these materials, Lemkin found a pattern of behaviour to which he gave a label, to describe the crime with which Frank could be charged. He called it ‘genocide’. Unlike Lauterpacht, with his focus on crimes against humanity, which aimed at the protection of individuals, he was more concerned with the protection of groups. He had worked tirelessly to get the crime of genocide into Frank’s trial, but on this last day of the trial he was too unwell to attend.» 
  48. ^ Earl, Hilary (1. september 2013). «Prosecuting genocide before the Genocide Convention: Raphael Lemkin and the Nuremberg Trials, 1945–1949». Journal of Genocide Research. 3. 15: 317–337. ISSN 1462-3528. doi:10.1080/14623528.2013.821225. Besøkt 9. april 2022. 
  49. ^ Priemel, K. C., & Stiller, A. (red.). (2012). Reassessing the Nuremberg Military Tribunals: transitional justice, trial narratives, and historiography (Vol. 16). Berghahn Books, s. 119.
  50. ^ a b c Scully, G. W. (1997). Democide and genocide as rent-seeking activities. Public Choice, 93(1-2), 77-97.
  51. ^ a b Rummel, R. J. (1994). Power, genocide and mass murder. Journal of Peace Research, 31(1), 1-10.
  52. ^ Mahmood Mamdani, When Victims Become Killers: Colonialism, Nativism, and the Genocide in Rwanda, Princeton University Press, Princeton, 2001, p. 12
  53. ^ Allan D. Cooper (31. august 2006). «Reparations for the Herero Genocide: Defining the limits of international litigation». Oxford Journals African Affairs. 
  54. ^ «Remembering the Herero Rebellion». Deutsche Welle. 1. november 2004. 
  55. ^ Colonial Genocide and Reparations Claims in the 21st Century: The Socio-Legal Context of Claims under International Law by the Herero against Germany for Genocide in Namibia, 1904-1908 (PSI Reports) by Jeremy Sarkin-Hughes
  56. ^ Empire, Colony, Genocide: Conquest, Occupation and Subaltern Resistance in World History (War and Genocide) (War and Genocide) (War and Genocide) A. Dirk Moses -page 296(From Conquest to Genocide: Colonial Rule in German Southwest Africa and German East Africa. 296, (29). Dominik J. Schaller)
  57. ^ The Imperialist Imagination: German Colonialism and Its Legacy (Social History, Popular Culture, and Politics in Germany) by Sara L. Friedrichsmeyer, Sara Lennox, and Susanne M. Zantop page 87 University of Michigan Press 1999
  58. ^ http://www.britannica.com/EBchecked/topic/35323/Armenian-massacres
  59. ^ http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/Frankrike-forbyr--benekte-folkemord-6726784.html
  60. ^ Carl Bialik, «Killings From 90 Years Ago Haunt Turkey in its EU Bid Arkivert 16. mai 2008 hos Wayback Machine.», The Wall Street Journal, 16. mai 2005.
  61. ^ http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article1291578.ece
  62. ^ Bezo, Brent; Maggi, Stefania (2015). «Living in “survival mode:” Intergenerational transmission of trauma from the Holodomor genocide of 1932–1933 in Ukraine». Social Science & Medicine. 134: 87–94. ISSN 0277-9536. doi:10.1016/j.socscimed.2015.04.009. Besøkt 13. januar 2024. 
  63. ^ Motyl, Alexander J. (2010). «DELETING THE HOLODOMOR: Ukraine Unmakes Itself». World Affairs. 3. 173: 25–33. ISSN 0043-8200. Besøkt 13. januar 2024. 
  64. ^ a b Radonić, Ljiljana, red. (21. mai 2020). The Holocaust/Genocide Template in Eastern Europe. London: Routledge. ISBN 978-0-429-35640-7. doi:10.4324/9780429356407. «It has been marked by a rhetoric drawing on differently interpreted memories of World War II, the Holodomor and the Holocaust. The rhetoric of “genocide” has become a common denominator in the confrontation over the Ukrainian East and the Crimea. Following Russia’s aggression vis-à-vis Ukraine since 2014, Russian and pro-Russian Ukranian voices from politics and the media have accused Ukraine of genocide» 
  65. ^ Stark, Renate (2010). «Holodomor, Famine in Ukraine 1932-1933: A Crime against Humanity or Genocide?». Irish Journal of Applied Social Studies. 10 (1). doi:10.21427/D7PQ8P. Besøkt 13. januar 2024. «The Holodomor in Ukraine in 1932-33 is a sinister example of an artificial and undoubtedly intentional induction of famine through unfavourable government decisions. ... In this context Ukraine’s postulate for a UN recognition of Holodomor not only as a crime against humanity, but also indeed as genocide, could be regarded as appropriate and justified.» 
  66. ^ a b c d e Moore, Rebekah (2012). «“A Crime Against Humanity Arguably Without Parallel in European History”: Genocide and the “Politics” of Victimhood in Western Narratives of the Ukrainian Holodomor». Australian Journal of Politics & History (engelsk). 58 (3): 367–379. ISSN 0004-9522. doi:10.1111/j.1467-8497.2012.01641.x. Besøkt 13. januar 2024. «While many scholars have concluded that the famine was not a genocide, a significant body of literature has emerged which argues the opposite.» 
  67. ^ Hagtvet 2014, s. 122.
  68. ^ HL-senteret Arkivert 6. oktober 2008 hos Wayback Machine.
  69. ^ http://hrw.org/reports/1993/iraqanfal/ANFAL.htm
  70. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 24. september 2011. Besøkt 11. august 2011. 
  71. ^ hlsenteret.no: «Folkemordet i Rwanda» Arkivert 5. oktober 2008 hos Wayback Machine.
  72. ^ aftenposten.no: «Staten Serbia anklages for folkemord»
  73. ^ Hayden, R. M. (2007). Ethnic cleansing’and ‘genocide. European journal of public health, 17(6), 546-547.
  74. ^ «First Conviction for Genocide». encyclopedia.ushmm.org (engelsk). Besøkt 14. januar 2024. «With the conviction of Jean-Paul Akayesu, the International Criminal Tribunal for Rwanda (ICTR) issues the world's first conviction, in an international tribunal, for genocide.» 
  75. ^ Osland, Kari Margrethe (2002). «Rettssaken mot Slobodan Milosevic – et overblikk». Nordisk Østforum. 16 (1): 5–18. ISSN 1891-1773. doi:10.18261/ISSN1891-1773-2002-01-02. Besøkt 13. januar 2024. 
  76. ^ Loe, Isak Løve Pilskog (11. januar 2024). «Israel anklages for folkemord i Gaza – i dag starter høringene». NRK. Besøkt 14. januar 2024. 
  77. ^ «The genocide case Israel faces is more about politics than the law». The Economist. ISSN 0013-0613. Besøkt 17. januar 2024. 
  78. ^ Meret Baumann (26. juni 2015). «Eine Versöhnungsgeste aus Brno» (tysk). Neue Zürcher Zeitung. Besøkt 12. november 2015. 
  79. ^ Ryback, Timothy W. «Dateline Sudetenland: Hostages to history». Foreign Policy (vinter 1996/1997, nr 105): 162–179. 
  80. ^ Hayden, R. M. (1996). Schindler's fate: Genocide, ethnic cleansing, and population transfers. Slavic Review, 55(4), 727–748.
  81. ^ Wood, Benjamin (2023). ISIS and the Yazidis How American Action Stopped a Genocide in Iraq. McFarland. ISBN 9781476648491. 
  82. ^ Naguib, N. (2008). A Nation of Widows and Orphans: Armenian Memories of Relief in Jerusalem. In Interpreting welfare and relief in the Middle East (pp. 35-56). Brill.
  83. ^ Bell-Fialkoff, A. (1993). A brief history of ethnic cleansing. Foreign Affairs, vol 72, no 3 (summer 1993), 110–121.
  84. ^ Schabas, W. A. (2008). Genocide Law in a time of Transition: Recent Developments in the Law of Genocide. Rutgers Law Review, 61, 161.
  85. ^ Hayden, R. M. (2007). Ethnic cleansing’and ‘genocide. European journal of public health, 17(6), 546–547.
  86. ^ Meret Baumann (26. juni 2015). «Eine Versöhnungsgeste aus Brno» (tysk). Neue Zürcher Zeitung. Besøkt 12. november 2015. 
  87. ^ Ryback, Timothy W. «Dateline Sudetenland: Hostages to history». Foreign Policy (vinter 1996/1997, nr 105): 162–179. 
  88. ^ Hayden, R. M. (1996). Schindler's fate: Genocide, ethnic cleansing, and population transfers. Slavic Review, 55(4), 727–748.
  89. ^ Schabas, W. A. (2008). Genocide Law in a time of Transition: Recent Developments in the Law of Genocide. Rutgers Law Review, 61, 161.
  90. ^ Dahl-Eriksen, Tor Christian (2019). «R2P i Sikkerhetsrådets klype – nødvendig, men problematisk». Norsk statsvitenskapelig tidsskrift (norsk). 35 (2): 77–91. ISSN 0801-1745. doi:10.18261/issn.1504-2936-2019-02-02. Besøkt 12. januar 2024. 
  91. ^ Stigen, Jo (2009). «Universaljurisdiksjon – en kritisk analyse». Tidsskrift for Rettsvitenskap (norsk). 122 (1): 1–46. ISSN 0040-7143. doi:10.18261/ISSN1504-3096-2009-01-01. Besøkt 12. januar 2024. 
  92. ^ Maktos, John (april 1960). «The Crime of State. By Pieter N. Drost. Vol. I : Humanicide. pp. x, 358. Fl. 28.90, Vol. II : Genocide, pp. x, 212. Bibliography. Fl. 16.95, cloth. Leyden: A. W. Sijthoff, 1959.». American Journal of International Law. 2 (engelsk). 54: 444–445. ISSN 0002-9300. doi:10.2307/2195280. Besøkt 13. januar 2024. 
  93. ^ Hagtvet 2014, s. 14.
  94. ^ Hagtvet 2014, s. 16-21.
  95. ^ Hagtvet 2014, s. 22-23.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]