Agadirkrisen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Kanonbåten «Panther» i Agadirs havn.
Krysseren «Berlin» sett fra kasbahen i Agadir.

Agadirkrisen, også kalt den andre marokkokrisen eller Panterspranget, var en internasjonal krise som oppstod etter at den tyske kanonbåten «Panther» ble sendt til den marokkanske havnebyen Agadir den 1. juli 1911.

Forløp[rediger | rediger kilde]

Etter at franske myndigheter hadde rapportert om uroligheter i den marokkanske byen Fez ble franske styrker sendt til byen for å gjenopprette orden. Franskmennene inntok Fez den 21. mai 1911, og likeså Rabat. Den tyske utenriksministeren Alfred von Kiderlen-Waechter mente at dette var et brudd mot Algecirastraktaten, og sendte - muligens uten å rådføre seg med resten av regjeringen - kanonbåten SMS «Panther» til Agadir, som la fram de tyske kravene den 1. juli. Kiderlen-Wächter regnet med at Frankrike skulle bli isolert og komme til å kompensere Tysklands eventuelle aksept av fransk herredømme over hele Marokko med overdragelse av store landområder i Afrika, fremfor å risikere en krig om Marokko.

SMS «Panther»s påskudd for å ankomme Agadir var forsvaret av tyske handelsinteresser. En tysk sivilist, som befant 100 km nordenfor, ble sendt til byen og den offisielle linjen skulle så være at «Panther» skulle komme for å «redde» ham. Men sivilisten ble forsinket og ankom ikke Agadir før tre dager etter at «Panther» var ankommet.[1] Etter få dager ble SMS «Panther» erstattet av to andre tyske krigsskip, hjelpekrysseren SMS «Berlin» og kanonbåten SMS «Eber».[2]

Frankrike fikk imidlertid støtte både av Storbritannia og Russland, mens Tysklands allierte Østerrike-Ungarn og Italia ikke gav Tyskland noe bifall. Tyskland ble nødt til å rygge ut av situasjonen.

Den tyske koloni Kamerun før og etter Kamerunkrisen.
Franske styrker i Marokko ved slutten av Agadirkrisen

Ved Marokko-Kongo-traktaten 4. november 1911 aksepterte Tyskland Frankrikes stilling i Marokko i bytte mot territorium under den franske ekvatorialafrikanske kolonien Mellomkongo (Neukamerun). I tyske øyne var kompensasjonen utilstrekkelig. I mars 1912 måtte så Marokko formelt oppgi sin suverenitet til fordel for Frankrike i Fez-traktaten.

Krisen og stormaktsalliansene[rediger | rediger kilde]

Agadirkrisen viste at landene i trippelententen sannsynligvis ville komme til å støtte hverandre i tilfelle en stor internasjonal konflikt, men at Østerrike-Ungarn og Italia trolig ikke ville komme Tyskland til hjelp med mindre de selv ble angrepet først.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ MacMillan, Margaret. The War that Ended Peace: The Road to 1914. Random House, 2013. s. 440. 
  2. ^ Telegramm der Admiralität vom 28. Juni 1911

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]