Rasjoneringskort

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Rasjoneringskort for sukker, utstedt i Finnmark. Brukt i tiden rett etter andre verdenskrig.

Rasjoneringskort er kort som gir tillatelse til kjøp av en fastsatt mengde av rasjonerte varer. I Norge var rasjoneringskort i bruk både i forbindelse med den første og andre verdenskrigen.

Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

I Norge ble rasjoneringskort innført i 1917-1918, da den første verdenskrig medførte forsyningsproblemer, spekulasjon, hamstring og matmangel.[1] Rasjoneringskort for brød og enkelte andre matvarer ble tatt i bruk i januar 1918, og var i bruk fram til sommeren etterkrigsåret 1919.[2]

Mot slutten av krigen rammet dyrtida mange hardt i Norge. Familier slet for å opprettholde tilværelsen. Mens leveomkostningene var steget med 137 prosent i Norge var de tilsvarende tallene for Sverige og Danmark 94 og 66 prosent. Og i Russland hadde det vært revolusjon.

I Norge utviklet det seg misnøye, protester og uro. Det ble gjennomført store dyrtidsdemonstrasjoner. Noe av forbitrelsen var også rettet mot rasjoneringsordningen og de svært knappe rasjonene.

Det ble rapportert en sterk økning i antallet forbrytelser, en økning som alene kunne forklares med brudd på rasjonerings- og prisreguleringsbestemmelsene. Et innbrudd på Vålerenga rasjoneringskontor vakte begeistring: Ni tusen sukkerkort, brødkort og kaffekort ble stjålet.[3]

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Under den andre verdenskrigen var det okkupasjonsmyndighetene som tok i bruk rasjoneringskort i Norge. Denne rasjoneringen vedvarte også i de første etterkrigsårene – ganske lenge for enkelte typer importerte matvarer. Forsyningsdepartementets etat, Direktoratet for proviantering og rasjonering, sto da ansvarlig for utstedelse og distribuering av kortene over hele landet.

Kortene inneholdt rubrikker for hvilke varer det enkelte kortet gjaldt, navn og adresse på bruker, og stempel og signatur fra utstedende myndighet, vanligvis den lokale forsyningsnemnda. Mange av kortene gjaldt bare i en viss periode.

Det var straffbart å overdra eller selge kortet til andre. På baksiden var det nøyaktig anført hvilke varer som kunne kjøpes, og det var klart spesifisert at kortet ikke kunne overdras eller brukes av andre enn innehaveren.

Kortene var laget i grovt papir med fortrykk, noe som skulle gjøre forfalskning vanskelig. På den ene kanten var der trykket utklippskuponger som anga gyldig uke eller kvantum (ev. vekt) av den varen det gjaldt. Antallet kuponger gjaldt for en tidsperiode og kunne i noen tilfeller brukes når det passet – eller når varen fantes i butikken. Enkelte kort måtte brukes i en bestemt periode og kunne ikke spares for senere kjøp.

Typer rasjoneringskort[rediger | rediger kilde]

Gyldig, men ubrukt rasjoneringskort fra Kristiansand forsyningsnemnd, for 3-ukersperioden 25. november - 15. desember 1940. Kortene ble innført rett etter okkupasjonen. 25. november er således den 25. uken i den 7. treukersperioden med rasjonering av varen (feltene øverst).

Bildet til høyre er et Mel- og brødkort fra treukersperioden 25. november til 15. desember 1940 under andre verdenskrig. De tre feltene øverst er selve kupongene, som gjelder for henholdsvis 25., 26. og 27. uke med rasjonering. Kortet er tildelt og stemplet av den lokale forsyningsnemnd, og tilhører "G.L. Hellesen" med adresse Eg Asyl.

På hvert ukesmerke kunne innehaveren kjøpe:

  • 40 gram hardt bakverk, eller
  • 50 gram vanlig mel, gryn, erter, bønner, makaroni, ris, e.l., eller
  • 65 gram mykt bakverk av alminnelig mel

På ukesmerke trykt med rød tekst ville innehaveren kunne kjøpe:

  • de samme varer som ovenfor, eller
  • 50 gram fint hvetemel, eller
  • 65 gram mykt brød av fint hvetemel

Hvert merke var gyldig i den anførte uken, i de to ukene forut eller i 3 uker etterpå. Man kunne altså handle inn et større kvantum på inntil 6 ukers rasjon av gangen dersom man samlet opp kuponger.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Olav Randen (side 50): Brøyte seg rydning : bureisingstid og bureisarliv, Boksmia (2002) ISBN 82-91871-13-2
  2. ^ Århundrets hvem hva hvor, side 97, side 98, Schibsted (1999) ISBN 82-516-1759-6
  3. ^ Per Vogt: Jerntid og jobbetid, side 161, side 159. Johan Grundt Tanum (1938)

Litteratur[rediger | rediger kilde]