Våpenhvilen i Moudros

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
HMS «Agamemnon» under et tidligere besøk i Moudros under slaget om Gallipoli i 1915

Våpenhvilen i Moudros var våpenhvileavtalen mellom Det osmanske rike og ententemaktene i første verdenskrig. Den ble undertegnet 30. oktober 1918, og trådte i kraft kl. 12 dagen etter. Avtalen var en betingelsesløs overgivelse av Det osmanske rike og førte til okkupasjon av store deler av rikets territorier. De påfølgende fredsforhandlingene, som del av fredskonferansen i Paris, førte til store territorielle endringer i Midtøsten

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Utover på høsten 1918 ble det klart at det ikke lenger fantes noen mulighet for sentralmaktene å vinne den første verdenskrig, men i stedet for å søke om våpenhvileforhandlinger som en allianse forsøkte de heller å henvende seg til ententemaktene hver for seg.

Etter Bulgarias kapitulasjon, den 30. september, ble i praksis Det osmanske rike avskåret fra Tyskland, og fra den militære støtten som hadde vært kritisk for tyrkerne for å opprettholde krigføringen. I tillegg ble det snart kjent at også tyskerne hadde åpnet dialog med ententen om en mulig våpenhvile.[1]

Den tyrkiske regjeringen valgte å gå av, ettersom de tenkte at de, som ansvarlige for krigsinnsatsen, ikke ville være egnede til å gjennomføre fredsforhandlinger. Ahmet Izzet Pasha ble innsatt som ny storvesir, regjeringssjef, og ble gitt oppdraget med å avslutte krigen.[1]

Tyrkerne forsøkte først å henvende seg til amerikanerne, siden de ble ansett som de mest liberale blant ententealliansen, men USA hadde aldri gått til krig mot Det osmanske rike og valgte derfor å ikke svare på den tyrkiske henvendelsen.

Forhandlingene[rediger | rediger kilde]

Krigsfangen general Charles Townshend ble sendt fra Konstantinopel til de britiske stillingene på øya Lesvos med en forespørsel om å begynne våpenhvileforhandlinger. Kommandøren for de britiske styrkene i Middelhavet, Admiral Somerset Gough-Calthorpe, inviterte så tyrkerne til å møtes i havnebyen MoudrosLimnos.[2]

Selve forhandlingene tok fire dager, og 30. oktober ble det endelige dokumentet undertegnet. Forhandlingene foregikk utelukkende mellom britene og tyrkerne, og at Frankrike ble utelatt er blitt sett på som et forsøk fra britenes side på å vinne et forsprang på å etablere seg i Midtøsten.[3]

Den ferdigstilte våpenhvileavtalen var en betingelsesløs overgivelse av det osmanske riket, men betingelsene i avtalen var i seg selv ikke ekstremt tunge for tyrkerne. Hensikten var å overlate til politikerne og fredsforhandlingene å bestemme hvor harde betingelser tyrkerne skulle bli pålagt for freden.[1]

Ententealliansen hadde holdt en konferanse den 7. oktober hvor en potensiell våpenhvileavtale med tyrkerne ble diskutert, og avtalen fra denne konferansen ble brukt som basis for Gough-Caltorpes forhandlinger.

Avtalen[rediger | rediger kilde]

Blant vilkårene for avtalen var at osmanene måtte oppsi sine gjenværende garnisoner utenfor Anatolia, garantere de allierte retten til å okkupere støttepunktene som kontrollerte stredene ved Dardanellene og Bosporos, samt at de allierte hadde rett til å okkupere ethvert osmanske territorium «i tilfelle uro» («in case of disorder») mot enhver sikkerhetsrisiko. Den osmanske hæren og flyvåpen ble demobilisert, og alle havner, jernbaner og andre strategiske punkter ble gjort tilgjengelige for de allierte. I Kaukasus måtte de osmanske styrkene trekke seg tilbake til de grensene som gjaldt før krigen mellom Det osmanske rike og Det russiske keiserrike.[3]

Etter våpenhvilen[rediger | rediger kilde]

Våpenhvilen ble etterfulgt av en okkupasjon av Konstantinopel av britiske og franske styrker, og den etterfølgende delingen av Det osmanske rike gjennom Sèvres-traktaten fra 10. august 1920. Frankrike og Storbritannia fikk mesteparten av Midtøsten, og britene fikk Palestina-mandatet under Folkeforbundet. Italia og Hellas fikk mye av Anatolia. Avtalen ble aldri godtatt av tyrkerne, og gjennom den tyrkiske frigjøringskrigen tvang de ut grekerne mens italienerne ikke fikk muligheten til å etablere seg.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Rogan, Eugene (2015). The Fall of the Ottomans. London: Allen Lane. s. 380–381. ISBN 978-1-846-14438-7. 
  2. ^ Karsh, Efraim: Empires of the Sand: The Struggle for Mastery in the Middle East, (Harvard University Press, 2001), 327
  3. ^ a b Helmreich, Paul C. (1974). From Paris to Sevres. Columbus: Ohio State University Press. s. 3. ISBN 0814201709. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Laura M. Adkisson Great Britain and the Kemalist Movement for Turkish Independence, 1919–1923, Michigan 1958
  • Paul C. Helmreich From Paris to Sèvres. The Partition of the Ottoman Empire at the Peace Conference of 1919–1920, Ohio 1974, s. 3–5. Den fullstendige avtaleteksten befinner seg fra side 341f
  • Patrick Balfour Kinross Atatürk : a biography of Mustafa Kemal, father of modern Turkey, New York 1965
  • Sir Frederick B. Maurice The Armistices of 1918, London 1943
  • (tr) Avtaleteksten, Det tyrkiske historieselskap: Türk Tarih Kurumu