Jugoslavia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Jugoslavija
Føderasjon
Flag of the State of Slovenes, Croats and Serbs.svg
 
State Flag of Serbia (1882-1918).svg
1918 – 1992 / 2003
Flagg Våpen
Flagg Våpen
Nasjonalsang
Kongeriket Jugoslavias nasjonalsang (1918-1941)
Hej sloveni (etter 1977)
Plasseringa til Jugoslavia
Jugoslavia etter oppløsningen
Hovedstad Beograd
Språk Serbokroatisk
Religion Russisk ortodoks kristendom, katolsk kristendom, islam
Styreform Konstitusjonelt monarki (1918-1929)
Absolutt monarki (1929-1934)
Konstitusjonelt monarki (1934-1943)
Provisorisk føderalt sosialistisk konstitusjonelt monarki (1943-1945)
Sosialistisk føderal republikk (1945-1992)
Føderal republikk (1992-2003)
Historisk periode Mellomkrigstiden
Andre verdenskrig
Den kalde krigen
Jugoslavia-krigene
 - Staten av slovenere, kroater og serbere 29. oktober 1918
 - Forent med Kongeriket Serbia
(Grunnleggelse av Jugoslavia)
1. desember 1918
 - 6. januar-diktaturet 6. januar 1921
 - Navnet «Jugoslavia» tatt i bruk 3. oktober 1929
 - Nazistenes invasjon 6.-18. april 1941
 - Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia grunnlegges 29. november 1943
 - FR Jugoslavia bytter navn til Statsunionen Serbia og Montenegro 4. februar 2003
 - Statsunionen Serbia og Montenegro oppløses
Areal
 - 1989 225 804 km²
Innbyggere
 - 1989 est. 23 724 919 
     Befolkningstetthet 105,1 /km² 
Valuta Jugoslavisk krone (1918-1920)
Jugoslavisk dinar (1920-2003)
Forgjenger
Etterfølger
Flag of the State of Slovenes, Croats and Serbs.svg Staten av slovener, kroater og serbere
State Flag of Serbia (1882-1918).svg Kongeriket Serbia
Serbia og Montenegro Flag of FR Yugoslavia.svg
Bosnia-Hercegovina Flag of Bosnia and Herzegovina (1992-1998).svg
Kroatia Flag of Croatia.svg
Republikken Makedonia Flag of Macedonia.svg
Slovenia Flag of Slovenia.svg
I dag en del av Serbia Serbia
Montenegro Montenegro
Bosnia-Hercegovina Bosnia-Hercegovina
Kroatia Kroatia
Republikken Makedonia Republikken Makedonia
Slovenia Slovenia
Kosovo Republikken Kosovo
Jugoslavia etter oppdelingen

Jugoslavia (Jugoslavija på alle sørslaviske språk, Југославијаserbisk og makedonsk) blir brukt om tre etterfølgende, men separate stater som eksisterte i størstedelen av det 20. århundreBalkan i Europa. Oversatt til norsk betyr navnet «Sør-Slavia».

Den første var et kongerike etablert 1. desember 1918 som Kongeriket av serbere, kroater og slovenere, som ble omdøpt til Kongeriket Jugoslavia den 6. januar 1929 og eksisterte fram til 6. april 1941 da den ble invadert av aksemaktene under andre verdenskrig. Den kapitulerte kun 11 dager senere og var okkupert fra 17. april 1941. Like etter andre verdenskrig etablerte kommunistene en ny stat.

Den andre var en sosialistisk stat etablert umiddelbart etter andre verdenskrig, 29. november 1945, som Den demokratiske føderasjonen Jugoslavia, men ble omdøpt allerede i 1946 til Den føderale folkerepublikken Jugoslavia og ble senere omdøpt til Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia (SFR). Landet ble det meste av tiden regjert av Josip Broz Tito, og blir ofte omtalt som «Titos Jugoslavia».

Den tredje ble kalt Den føderale republikken Jugoslavia og ble dannet 1992; den omfattet de gjenværende republikkene Serbia (inkludert provinsene Kosovo og Vojvodina) og Montenegro. I 2001 ble navnet Jugoslavia offisielt avskaffet, og staten ble omdannet til en løsere union med navnet Serbia og Montenegro som ble offisielt anerkjent 4. februar 2003. Montenegro erklærte seg uavhengig fra Serbia 3. juni 2006; ved det ble den siste unionen oppløst.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

De første som tok i bruk betegnelsen jugoslav, i motsetning til bare sør-slav, var en gruppe advokater fra Kroatia og Bosnia-Hercegovina som i 1914 samlet seg for et politisk initiativ.

22. november 1914 møtte Ante Trumbić, Frano Supilo, Ivan Meštrović, Hinko Hinković og Franko Potočnjak fra Kroatia, og Nikola Stojanović og Dušan Vasiljević fra Bosnia-Hercegovina, med Pavle Popović som var representant for Nikola Pašićs serbiske regjering. Møtet foregikk på nøytral grunn i Firenze, Italia. Der skulle de koordinere og samle sine krefter for å starte oppbyggingen av en uavhengig stat for de vestlige sør-slaverne. Lujo Vojnović var også til stedet som observatør for Kongeriket Montenegro.

Den nye ideen om et samlet Jugoslavia ble positivt mottatt. I Vest-Europa var det økende misnøye med Østerrike-Ungarn, og mange så en union mellom sør-slaverne som den beste måten å komme ut av den situasjonen som hadde oppstått i og med første verdenskrig. Slavere bosatt utenfor Jugoslavia, kjent for sin nostalgi og sin patriotisme, begynte også å støtte den nye ideen.

Jugoslavia-komiteen (Jugoslavenski odbor) ble offisielt dannet 30. april 1915 i London, med de nevnte deltagende politikerne som dens medlemmer. Komiteen og Kongeriket Serbia skrev under på Korfu-deklarasjonen 20. juli 1917. Denne deklarasjonen erklærte deres ønske om opprettelse av et samlet kongerike.

Kongeriket av serbere, kroater og slovenere og Kongeriket Jugoslavia[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Kongeriket Jugoslavia

Målene til Jugoslavia-komiteene ble delvis nådd ved slutten av første verdenskrig i 1918, da Østerrike-Ungarn ble oppløst og sør-slaverne ble organisert i Staten av slovenere, kroater og serbere. Denne kortlevde staten ble snart forent med Serbia og Montenegro og dannet Kongeriket av serbere, kroater og slovenere. Etter oppløsningen av Østerrike-Ungarn oppstod en kaotisk situasjon og førsteprioritet for sør-slaverne var opprettelse av den nye staten. Uoverensstemmelser om hvorvidt den nye staten skulle være en føderasjon eller en sentralisert stat ble lagt til side slik at man kunne gå videre i prosessen.

28. juni 1921 er en dag med stor historisk betydning for serberne. Foruten høytiden Vidovdan, godkjente Parlamentet (Skupština) en ny grunnlov denne dagen. Vedtaket ble gjort til tross for en boikott fra kroatiske representanter. Den nye grunnloven sentraliserte den politiske makten, og styrket den kongelige regjeringen i Beograd. Dette førte til stor misnøye blant de mer pro-føderale kroatiske og slovenske politikerne.

I 1928 ble Stjepan Radić, leder for Det kroatiske bondepartiet, skutt og drept i parlamentsbygget av Puniša Račić, en etnisk serbisk nasjonalist fra Montenegro. Kong Aleksandar I brukte denne episoden som et påskudd for å styrke sin egen makt. 6. januar 1929 suspenderte han grunnloven, oppløste Skupština og erklærte kongelig diktatur. Han reorganiserte alle regionale inndelinger av landet og døpte det om til Kongeriket Jugoslavia. Alle nasjonale identiteter bortsett fra «jugoslav» ble forbudt.

Jugoslavia ble en meget militarisert stat. Dette gav opphav til flere opprørske nasjonalistgrupper som var imot det kongelige diktaturet. Kongen var meget upopulær, spesielt blant de som ikke var serbere, og mens han var på besøk i Marseille, Frankrike i 1934, ble han myrdet av den bulgarske nasjonalisten Velichko Kerin (ofte omtalt under sitt revolusjonspseudonym Vlado Chernosemski). Kong Alexanders 11 år gamle sønn ble utropt til konge under navnet Petar II, (Knez Petar Karađorđević II) under et regentskap ledet av Alexanders fetter, Prins Pavle. Prins Pavle ble sett på som ineffektiv av sine landsmenn og vant ikke mye respekt, men han fortsatte i samme spor som Aleksandar, sammen med statsminister Milan Stojadinović.

I begynnelsen av andre verdenskrig ble Jugoslavia presset av Tyskland og Italia til å delta i aksemaktenes allianse. Italia var kjørt fast i en krig med Hellas, og før Tyskland satte sine styrker inn i denne krigen, ville de ha Jugoslavias støtte.

Prins Pavle underla seg det fascistiske presset og undertegnet Tripartite-pakten i Wien 25. mars 1941. Han håpet gjennom dette å hindre at Jugoslavia ble innblandet i krigen. Pakten vakte stor misnøye i Jugoslavia, og ble ødeleggende for Pavles omdømme i hjemlandet. Høytstående offiserer var sterkt imot pakten og gjennomførte et statskupp da kongen ankom hjemlandet 27. mars 1941. Hærgeneral Dušan Simović tok makten, arresterte Wiendelegasjonen, avsatte regentskapet, sendte Pavle i eksil og gav all makt til den da 17 1/2 år gamle Kong Petar II, som ellers ville ha overtatt regentskapet på sin 18-årsdag 6 måneder senere.

Da Jugoslavia på denne måten avbrøt aksemakt-avtalen, bestemte Hitler seg for å invadere Jugoslavia 6. april, tett etterfulgt av en invasjon av Hellas. Et resultat av denne avgjørelsen var at Operasjon Barbarossa ble utsatt fire uker, noe som senere viste seg å bli en kostbar avgjørelse for Tyskland.

Jugoslavia under andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

De ulike okkupasjonssonene

Kl 05:15 6. april 1941 angrep tyske, italienske, ungarske og bulgarske styrker Jugoslavia. Luftwaffe bombet Beograd og andre store jugoslaviske byer. 17. april kapitulerte Jugoslavia og skrev under en våpenhvile med Tyskland i Beograd. Dermed endte de elleve dager med motstand mot Wehrmacht. Mer enn 300 000 jugoslaviske offiserer og soldater ble tatt til fange.

Aksemaktene okkuperte Jugoslavia og delte det opp. Den uavhengige staten Kroatia ble etablert som en nazistyrt stat og makten ble gitt til de katolske fascistene som ble kjent som Ustaše. Denne bevegelsen oppstod så tidlig som i 1929, men aktivitetene var relativt få fram til 1941. Vojvodina ble gitt til Ungarn, Kosovo til det italienske regimet i Albania og Makedonia ble gitt til Bulgaria. Bosnia-Hercegovina var delt mellom tysk okkupasjon og Ustaše-regimet. Resten av Serbia og Montenegro fikk formell status som selvstendige stater, men underlagt tysk militær okkupasjon.

Jugoslaver som var motstandere av aksemaktenes okkupasjon organiserte to konkurrerende motstandsbevegelser. De som var tilhengere av kongen og var lojale mot det tidligere kongehuset ble med i tsjetnikgruppen (Četnici). De bestod for det meste av nasjonalistiske serbere og ble ledet av Draža Mihajlović. De som støttet kommunistene (og dermed var motstandere av kongehuset) ble med i partisangruppen, en geriljagruppe ledet av Josip Broz.

Partisanene startet en geriljakampanje som ble den største motstandsbevegelsen i Øst-Europa. Tsjetnikene hadde til å begynne med stor suksess med sine operasjoner og ble støttet av den kongelige regjeringen i eksil og de allierte, men de begynte snart å samarbeide med aksemaktene og kjempe mot partisanene. De alliertes støtte til tsjetnikene opphørte da samarbeidet med aksemaktene ble kjent.

Tyske og italienske styrker svarte på geriljamotstanden med å henrette sivile, ofte ved offentlig henging og ved å gi frie hender til regjeringen i den uavhengige staten Kroatia. Dette førte til store sivile tap i Jugoslavia. Offisielle tall fra Jugoslavia hevder at anslagsvis 1,7 millioner mennesker ble drept; om lag 10 % av den jugoslaviske befolkningen. Størst var tapene blant serbere i Bosnia og Kroatia og blant minoriteter som jøder og sigøynere. Vladimir Žerjavić og Bogoljub Kočović presenterer 1 027 000 mennesker og det er dette anslaget som er akseptert av FN.[1]

Under krigen var de kommunistiske partisanene de facto ledere av de kommunistkontrollerte områdene, og de organiserte folkelige komiteer som skulle styre som en sivil regjering. Høsten 1941 etablerte partisanene Republikken Užice i det vestlige Serbia. I november 1941 gjenerobret de tyske styrkene dette området igjen og partisanene flyktet inn mot Bosnia.

25. november 1942 ble Antifascistiske råd for nasjonal frigjøring av Jugoslavia samlet for første gang i Bihać. Rådet samlet seg igjen 29. november 1943 i Jajce og etablerte grunnlaget for etterkrigsorganiseringen av landet, samtidig som de etablerte en føderasjon. 29. november ble offisielt feiret som «Republikkens dag» etter krigen.

Partisanene klarte å tvinge aksemaktene ut av Serbia i 1944, og ut av resten av Jugoslavia i 1945. Den sovjetrussiske røde hær støttet dem i erobringen av Beograd og med andre nærliggende områder, men trakk seg ut umiddelbart etter krigens slutt. I mai 1945 møttes partisanene med de allierte styrkene utenfor Jugoslavias grenser, etter at de også tok Trieste og deler av de østerrikske sørlige provinsene Steiermark og Kärnten. Dette var territorier som var dominert av slovenere og kroater. Til tross for dette trakk de seg tilbake i juni samme året.

Vestlige diplomater forsøkte å gjenforene partisanene og de som var lojale mot kongehuset. Dette førte til Tito-Šubašić-avtalen i juni 1944. Kommunistene lyktes med å lansere Tito som «nasjonal folkehelt» og med å innsette ham som enehersker med tittelen statsminister.

Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia[rediger | rediger kilde]

31. januar 1946 ble den nye grunnloven for Den Føderale Folkerepublikken Jugoslavia vedtatt. Den var bygd opp etter mønster av den sovjetiske grunnloven, og etablerte seks konstitusjonelle republikker og to autonome provinser. Republikkene var: Bosnia-Hercegovina, Kroatia, Makedonia, Montenegro, Serbia og Slovenia

Innenfor Serbias reduserte grenser ble det etablert to provinser, som fikk begrensede autonome rettigheter: Vojvodina og Kosovo.[2]

Landet tok etter hvert avstand fra Sovjet (Tito brøt offisielt med Stalin i 1948) og bygde sin egen sosialisme under Titos sterke politiske ledelse. En annen viktig person i denne sammenhengen var Milovan Đilas. Han var en fremtredende person for partisanene under andre verdenskrig og ble sendt til Moskva for å møte Stalin og diskutere den kløften som hadde oppstått mellom Jugoslavia og Sovjet. Men han ble en av de fremste kritikerne av Stalins forsøk på å legge Jugoslavia under Sovjet. Jugoslavia kritiserte også åpent de andre østblokklandene. Samtidig var man like kritisk overfor NATO. Sammen med flere andre land startet man i 1961 Organisasjonen av alliansefrie nasjoner; dette forble landets offisielle tilhørighet til landet opphørte.

7. april 1969 byttet nasjonen navn til Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia (SFRJ), og Tito ble utnevnt til «President for livet».

I 1974 fikk de to provinsene Vojvodina og Kosovo utvidet indre selvstyre og flere statsrettslige rettigheter innenfor føderasjonen. Det samme fikk republikkene Bosnia-Hercegovina og Montenegro. Samtidig ble albansk og ungarsk anerkjent som offisielle minoritetsspråk, og språket i Bosnia og Montenegro ble endret til en variant basert på det lokale språket og ikke på standardene fra Zagreb og Beograd.

I SFRJ hadde hver republikk og provins sin egen grunnlov, høyesterett, parlament, president og statsminister. På toppen av den jugoslaviske regjeringen satt president Tito, den føderale statsministeren og det føderale parlamentet. Kommunistpartiet var også en viktig maktfaktor. Presidentene for hver republikk og provins, og presidenten for sentralkomiteen hadde innflytelse.

Tito var den viktigste og mektigste personen i landet, deretter kom statsministrene og presidentene i republikkene og provinsene, og deretter presidentene for kommunistpartiene. Mange mennesker led under hans mistillit til dem. Slobodan Penezić Krcun, sjef for det hemmelige politiet i Serbia, døde i en omstridt bilulykke etter han hadde begynt å klage på politikken til Tito. Innenriksminister Aleksandar Ranković mistet alle sine titler og rettigheter etter en større uenighet med Tito angående statens politikk. Milovan Đilas ble sett på som en mulig etterfølger av Tito og var høyt respektert i miljøet rundt Tito. Men en serie med artikler i avisen Borba fra oktober 1953 til januar 1954 hvor han kritiserte det politiske partiet og landet og krevde mer demokrati førte til at han ble fjernet fra regjeringen og fratatt alle sine politiske rettigheter. Ikke lenge etterpå meldte han seg ut av det kommunistiske partiet. Han uttalte senere til New York Times at regjeringen i Jugoslavia var reaksjonær. Dette ble han tiltalt og dømt for.

Undertrykkingen av nasjonale identiteter eskalerte etter den såkalte «Kroatiske våren» i 19701971, da studenter i Zagreb arrangerte demonstrasjoner for større sivile rettigheter og friheter og for større kroatisk selvstyre. Regimet dempet de offentlige protestene og fengslet lederne, men mange viktige kroatiske representanter støttet i stillhet denne saken. Derfor ble en ny grunnlov vedtatt i 1974, og denne gav flere rettigheter til de individuelle republikkene og provinser. I følge denne grunnloven kunne republikkene ta flere avgjørelser selv, deriblant løsrivelse fra føderasjonen.

Oppløsningen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Jugoslavia-krigene

Etter Titos død i 1980 økte de etniske spenningene innenfor Jugoslavias grenser. Problemene mellom republikkene kom fram til overflaten etter å ha blitt undertrykt av Tito i mange år. Den nye grunnloven fra 1974 skapte mer kaos enn orden med tanke på avgjørelser som skulle tas, og konfliktene mellom republikkene ble uforsonlige. Ikke en eneste avgjørelse som kunne lettet på problemene ble tatt. Den konstitusjonelle krisen som ubønnhørlig fulgte var til fordel for Slovenia og Kroatia og deres sterkere krav om løsere bånd innen føderasjonen. Den økonomiske krisen som oppstod på samme tid forverret situasjonen.

Det serbiske akademiet for vitenskap og kunst gjorde et utkast til et memorandum som tok opp disse temaene i 1986.[3] Det erklærte at hvis man ikke kom fram til noen tiltak, ville sakene utvikle seg katastrofalt for hele landet. Det tok også opp spørsmålet om Serbias stilling som den største og mest folkerike republikken i Jugoslavia. Til tross for at den var størst hadde Serbia mistet mye makt i den nye grunnloven fra 1974. Fordi de to provinsene innenfor Serbia, Vojvodina og Kosovo, også hadde fått en status med tilnærmet like rettigheter som en republikk følte Serbia at dets hender var bundet, ettersom den føderale regjeringen ikke lenger kunne ta avgjørelser som også ville gjelde for provinsene. Siden provinsene hadde en stemme hver i det føderale presidentrådet (som ble etablert etter Titos død) kunne de gå i koalisjon med andre republikker, og dermed kunne de stemme ned Serbias interesser.

Serbias politiske avmakt gjorde det mulig for andre å legge press på de ca. to millioner serbere (20 % av den totale serbiske befolkningen) som bodde utenfor Serbias grenser. Den serbiske kommunistlederen Slobodan Milošević kom inn i politikken for alvor i april 1987 og han ønsket å gjenopprette den serbiske suvereniteten de hadde før 1974. Dette motsatte republikkene Slovenia og Kroatia seg kraftig og kalte det en gjenopplivelse av serbisk hegemoni. Som et ledd i denne planen reduserte han autonomirettighetene til Vojvodina og Kosovo 28. mars 1989, men begge beholdt sin stemme i det føderale presidentrådet.

Grafisk fremstilling av den gradvise oppløsningen av Jugoslavia.

Som en følge av dette streiket de etnisk albanske gruvearbeiderne i Kosovo i november 1989; en streik som føyde seg inn i rekken av etniske konflikter mellom albanere og ikke-albanere i provinsen. 90 % av Kosovos befolkning på 1980-tallet var etniske albanere.

Både Slovenia, under ledelse av Milan Kučan, og Kroatia støttet åpent de albanske gruvearbeiderne, og streikene utviklet seg til demonstrasjoner hvor det ble krevet status som republikk for Kosovo. Dette irriterte den serbiske ledelsen, og de tok i bruk politiet for å roe gemyttene. Da det viste seg at dette ikke var nok, ble den føderale hæren satt inn for å gjenopprette orden. De arresterte flere ledere, bla. Azem Vllasi som var leder for det kosovoalbanske kommunistpartiet.

I januar 1990 ble den ekstraordinære 14. kongressen til Forbundet for kommunister i Jugoslavia holdt. Kongressen ble dominert av krangel mellom slovenerne og serberne om framtiden til Forbundet og Jugoslavia. Den serbiske delegasjonen, ledet av Milošević insisterte på en «en person, en stemme»-policy som ville styrke makten til majoriteten, serberne. Slovenerne, støttet av kroatene, ville på sin side reformere Jugoslavia og delegere makten enda mer til republikkene, men dette ble nedstemt. Den slovenske, og etter hvert også den kroatiske delegasjonen forlot deretter kongressen, og Det jugoslaviske kommunistpartiet ble oppløst.

Etter Sovjetunionens fall, og østblokkens oppløsning, hadde hver av de seks republikkene flerpartivalg i 1990. De uløste problemene forble uløste. Slovenia og Kroatia valgte regjeringer som var orientert mot uavhengighet, mens Serbia og Montenegro valgte kandidater som var for en jugoslavisk enhet. I Kroatia var det en økende virksomhet for «kroatisk stat og historiske rettigheter», og serberne ble fratatt sine nasjonale og konstitusjonelle rettigheter, og ble degradert til en nasjonal minoritet. Følgen av dette var at serberne erklærte en uavhengig republikk kjent som Krajina i Kroatia.

Over hele Jugoslavia økte spenningen mellom de etniske grupperingene. Kroatia satte på dette tidspunktet igang illegal import av våpen, stort sett fra Ungarn. Dette ble avslørt i januar 1991, og den jugoslaviske etterretningen (KOS, Kontra-obavjestajna Sluzba) kunne vise fram en video der den kroatiske forsvarsministeren Martin Špegelj hadde et hemmelig møte med to menn. Špegelj erklærte i møtet at den kroatiske regjeringen var i krig med den føderale hæren JNA, og gav instruksjoner om våpensmuglingen og opplysninger om hvordan våpenhandlerne skulle takle den jugoslaviske hæren som var stasjonert i kroatiske byer.

Etter det første flerpartivalgets resultater, foreslo Slovenia og Kroatia at Jugoslavia skulle omformes til en løs konføderasjon av seks republikker høsten 1990. Milošević motsatte seg alle slike forslag og argumenterte med at serberne, i likhet med slovenere og kroater, måtte ha rettigheter til å bestemme. 9. mars 1991 ble det holdt demonstrasjoner mot Milošević i Beograd, men politiet og militæret ble satt inn i gatene for å gjenopprette orden, og drepte to personer. Sent i mars la flere hendelser grunnlaget for krigen i Kroatia. JNA gav inntrykket av å være nøytrale, men etter hvert ble de mer og mer involvert i statens politikk.

25. juni 1991 ble Slovenia og Kroatia de første republikkene som erklærte uavhengighet fra Jugoslavia. I Slovenia tok det territoriale forsvaret til Slovenia over de jugoslaviske grensene til Østerrike og Italia, der de tok ned det jugoslaviske flagget og heiste det slovenske. Den jugoslaviske hæren fikk ordre om å ta tilbake kontrollen over alle de internasjonalt anerkjente landegrensene og gjennomførte dette innen 48 timer. Dette og andre hendelser er kjent som Ti-dagers-krigen i Slovenia. Etter disse ti dagene ble en våpenhvile underskrevet.

Plasseringen av Krajina

I månedene som fulgte trakk hæren seg ut, men i Kroatia brøt det ut en blodig krig høsten 1991. Etniske serbere som hadde opprettet Den serbiske republikken Krajina kjempet mot kroatiske styrker som forsøkte å få denne utbryterregionen tilbake under Kroatias kontroll. I noen områder var JNA en nøytral part og fungerte som en buffersone mellom Krajina-serbere og kroatene, i andre områder beskyttet de serbere.

I september 1991, erklærte også republikken Makedonia uavhengighet og ble den eneste republikken som fikk uavhengighet uten motstand fra Jugoslavias serbiske ledelse. 500 soldater fra USA ble satt inn fra FN for å overvåke Makedonias nordlige grenser med Serbia. Makedonias første president, Kiro Gligorov, opprettholdt gode forhold til Beograd og de andre utbryterrepublikkene, og det oppstod derfor ikke problemer mellom makedonske og serbisk-montenegrinske grensepoliti.

FNs sikkerhetsråd vedtok enstemmig resolusjon 721 den 27. november 1991 som la grunnlaget for fredsbevarende operasjoner i Jugoslavia.[4]

I Bosnia-Hercegovina holdt bosniaserberne en folkeavstemning i november 1991 som resulterte i et overveldende ja i spørsmålet om de fortsatt skulle være med i Jugoslavia. 9. januar 1992 erklærte bosniaserberne en separat «Republikk av det serbiske folket i Bosnia og Hercegovina». Folkeavstemningen og opprettelsen av republikken ble erklært ulovlig av regjeringen i Bosnia og Hercegovina. I februar – mars 1992 holdt regjeringen en nasjonal folkeavstemming om bosnisk uavhengighet fra Jugoslavia. Denne avstemmingen ble sett på som ulovlig av bosniaserberne og de boikottet den. Ett overveldende flertall på 98 % stemte for uavhengighet.

Republikkens regjering erklærte uavhengighet 5. april, og siden denne avgjørelsen ble tatt uten samtykke fra alle de tre nasjonalitetene som bodde i Bosnia, erklærte serberne umiddelbart uavhengighet med Republika Srpska for å beskytte sine rettigheter. Bosnia-krigen fulgte like etter.

Den såkalte Badinter-kommisjonen etablert av EU erklærte tidlig i 1992 at den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia hadde blitt oppløst.

De følgende datoene er milepæler i prosessen som førte til slutten på den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia:

  • 25. juni 1991: Kroatia og Slovenia erklærte seg uavhengige
  • 8. oktober 1991: Moratoriet om Slovenias og Kroatias løsrivelse avsluttes. Kroatias parlament bekreftet sin uavhengighet. (Dagen feires som Kroatias uavhengighetsdag)
  • 15. januar 1992: Slovenia og Kroatia ble internasjonalt anerkjent
  • 28. april 1992: Den føderale republikken Jugoslavia opprettes

Den føderale republikken Jugoslavia[rediger | rediger kilde]

Den føderale republikken Jugoslavia (FRJ) ble dannet 28. april 1992 av Serbia og Montenegro, de to gjenværende republikkene fra den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia.

Krigen i de vestlige deler av den tidligere republikken sluttet i 1995 med Dayton-avtalen.

Gjennom hele 1990-tallet forsøkte ledere for den albanske majoriteten i Kosovo å få uavhengighet gjennom forhandlinger og ikke-voldelige midler. I 1996 etablerte radikale albanere KLA, Kosovos frigjøringshær, som utførte væpnede operasjoner i provinsen. KLA blir sett på som en terroristorganisasjon av blant annet serbiske myndigheter og USA. Den jugoslaviske reaksjonen var militær maktbruk mot den sivile befolkningen, noe som fikk mange kosovoalbanere til å flykte fra hjemmene sine.

Etter at 45 sivile albanere ble drept i landsbyen Racak[5][6], og den mislykkede Rambouillet-avtalen tidlig i 1999, begynte Kosovo-krigen hvor NATO bombet Serbia og Montenegro i mer enn to måneder til Miloševićs regjering trakk sine styrker vekk fra Kosovo. Fra juni 1999 var provinsen under FNs midlertidige administrasjon i Kosovo (UNMIK) og med den NATO-ledede styrken KFOR, der også Russland var med til tross for at landet formelt anerkjenner Kosovo som en del av Serbia, ansvarlig for fred og sikkerhet.

Den 17. februar 2008 erklærte Kosovo selvstendighet. Serbia anerkjenner ikke løsrivelsen. FNs høyeste domstol, Den internasjonale domstolen, kom i en rådgivende uttalelse fra 2010 til at Kosovos ensidige uavhengighetserklæring ikke brøt med folkeretten.[7][8] Per 22. februar 2014 hadde 108 av FNs 193 medlemsland anerkjent Kosovo som en selvstendig stat. I april 2013 inngikk Serbia og Kosovo en avtale om å «normalisere» forbindelsene mellom de to landene.[9][10]

Da Milošević benektet resultatet av den første valgrunden i nye valg for det føderale presidentskapet i september 2000, førte dette til store demonstrasjoner i Beograd 5. oktober og regimets autoritet kollapset. Opposisjonens kandidat, den reformerte nasjonalisten Vojislav Koštunica tok over som Jugoslavias president 6. oktober 2000.

31. mars 2001 ble Milošević arrestert og utlevert til den internasjonale krigsforbryterdomstolen i Haag som den første statslederen i verdenshistorien. Han hadde allerede i 1999, mens Kosovokrigen pågikk, blitt tiltalt for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Rettssaken i Haag pågikk til Milošević ble funnet død på cellen etter å ha sittet 5 år i varetekt.

Jugoslavia oppløses[rediger | rediger kilde]

I mars 2002 ble myndighetene i Serbia og Montenegro enige om en statsforfatningsreform som ga langt mindre makt til det føderale nivået. Et føderalt parlament og en føderal regjering fortsatte å eksistere, men beholdt stort sett bare seremonielle oppgaver. For alle praktiske formål, har Serbia og Montenegro siden 2002 opptrådt som to uavhengige stater. Det er til og med blitt satt opp tollgrense mellom de to republikkene.

4. februar 2003 sluttet Jugoslavia å eksistere også i navnet da det føderale parlamentet i Beograd vedtok å endre navnet på føderasjonen til Serbia og Montenegro. Den 21. mai 2006 holdt Montenegro folkeavstemning om delrepublikken skulle løsrive seg fra Serbia. 55,4 % stemte for en løsrivelse og 3. juni 2006 erklærte Montenegro seg selvstendig.

Tidligere republikker som nå er blitt egne land[rediger | rediger kilde]

Kosovo[rediger | rediger kilde]

Kosovo erklærte seg uavhengig fra Serbia 17. februar 2008, men har ikke fått medlemskap i FN. Pr. 22. februar 2014 hadde 108 av FNs 193 medlemsland formelt anerkjent Kosovo som suveren stat.

Litteraturliste[rediger | rediger kilde]

  • Angell, Henrik. Gjennem Montenegro paa ski. Oslo, 2005. (1. utg. Aschehoug, 1895) ISBN 978-82-997096-2-0 ISBN 82-997096-2-8
  • Angell, Henrik. De sorte fjeldes sønner. Kristiania, 1896
  • Angell, Henrik. Et stærkt folk : montenegrinske fortællinger. Kristiania, 1902
  • Angell, Henrik. Eit lite folk i strid for livet : soldater-sogor fraa Serbia. Kristiania, 1914. (Også på riksmål: Naar et lidet folk kjæmper for livet : serbiske soldaterfortællinger)
  • Dahl, Thorleif. Bosnia og Hercegovina 1875-1909 : en utenrikspolitisk studie. Aschehoug, 1994 (Thorleif Dahls kulturbibliotek). (opprinnelig skrevet 1919) ISBN 82-03-20073-7
  • Djilas, Milovan. Tito : en kritisk biografi. 1982. ISBN 82-10-02212-1
  • Eide, Kai. Konflikten på Balkan – hva kan vi lære?. (Det sikkerhetspolitiske bibliotek ; nr 12/1995).
  • Hansson, Per. Oktober 1941. Gyldendal, 1976 ISBN 82-05-09035-1
  • Johansen, Jahn Otto. Titokratiet : Den jugoslaviske reformprosess. Pax, 1967
  • Johansen, Jahn Otto. Hvor går Jugoslavia. Cappelen, 1973 ISBN 82-02-02901-5
  • Johansen, Jahn Otto. Ustasja. Cappelen, 1984. ISBN 82-02-09865-3
  • Lysestøl, Peder Martin. Jugoslavia : et forsøk på sosialisme. 1985. ISBN 82-7094-421-1
  • Mønnesland, Svein: Før Jugoslavia og etter, 5. utg. 2006 ISBN 82-91224-37-4 (god grunnbok om emnet!)
  • Røssum, Jon: Farvel Jugoslavia, 1992 ISBN 82-521-3882-9
  • Fredborg, Arvid. Serber & kroater i historien : från 800-talet till våra dagar. Stockholm : Atlantis , 1994. ISBN 91-7486-140-9
  • Hall, Brian: The Impossible Country: A Journey Through the Last Days of Yugoslavia. Penguin Books. New York, 1994
  • Cohen, Lenard J.: Broken Bonds: The Disintegration of Yugoslavia. Boulder, CO: Westview Press, 1993.
  • Dragnich, Alex N.: Serbs and Croats. The Struggle in Yugoslavia. New York: Harcourt Brace Jovanovich, 1992.
  • Gutman, Roy.: A Witness to Genocide.. New York: Macmillan, 1993.
  • Hayden, Robert M.: Blueprints for a House Divided: The Constitutional Logic of the Yugoslav Conflicts. Ann Arbor: University of Michigan Press, 2000.
  • Jelavich, Barbara: History of the Balkans: Eighteenth and Nineteenth Centuries, Volume 1. New York: American Council of Learned Societies, 1983. ED 236 093.
  • Jelavich, Barbara: History of the Balkans: Twentieth Century, Volume 2. New York: American Council of Learned Societies, 1983. ED 236 094.
  • Sacco, Joe: Safe Area Gorazde: The War in Eastern Bosnia 1992-1995. Fantagraphics Books, January, 2002.
  • West, Rebecca: Black Lamb and Gray Falcon: A Journey Through Yugoslavia. Viking, 1941.
  • Misha Glenny: The fall of Yugoslavia: The Third Balkan War, ISBN 0-14-026101-X

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Research of WWII Casualties
  2. ^ Provinsen Kosovos offisielle navn i Serbia er Kosovo og Metohija
  3. ^ SANU Memorandum av 1986
  4. ^ www.nato.int
  5. ^ Helena Ranta testifies at Milosevic trial in The Hague. Helsingin sanomat (13. mars 2003). Besøkt 22. april 2007.
  6. ^ Security Council strongly condemns massacre of Kosovo Albanians in southern Kosovo. FN (19. januar 1999). Besøkt 22. april 2007.
  7. ^ «Uavhengighet ikke i strid med folkeretten», Aftenposten, 22. juli 2012.
  8. ^ Kosovo's independence is legal, UN court rules, The Guardian, 22. juli 2010.
  9. ^ «Serbia and Kosovo reach EU-brokered landmark accord», BBC News, 19. april 2013.
  10. ^ «Barth Eide: – Historisk avtale mellom Serbia og Kosovo», NRK, 19. april 2013.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Yugoslavia – bilder, video eller lyd