Aleksandr Izvolskij

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Aleksandr Izvolskij
Извольский Александр Петрович, 1894.jpg
Født18. mars 1856
Moskva
Død16. august 1919 (63 år)
Biarritz
Utdannet ved Imperial Alexander Lyceum
Beskjeftigelse Diplomat
NasjonalitetRussland
Utmerkelser
7 oppføringer
Ridder av Sankt Aleksander Nevskij-ordenen, 1. klasse av Sankta Annas orden, Order of the White Eagle, 1. klasse av Sankt Stanislaus-ordenen, 2. klasse av Sankt Vladimirs orden, Sankt Aleksander Nevskij-ordenen, Serafimerordenen

Aleksandr Petrovitsj Izvolskij (russisk: Александр Петрович Извольский; født 18. mars 1856 i Moskva, død 16. august 1919 i Paris) var en russisk diplomat og utenriksminister 1906-1910.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Izvolsky kom fra en aristokratisk familie av polsk avstamning.[1] Han ble uteksaminert fra lyceet i Tsarskoje Selo ved St. Petersburg med utmerkede resultater. Kort etter giftet han seg med grevinne von Toll, hvis familie hadde utmerkede forbindelser innen tsarens hoff.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Hjulpet av disse forbindelser kom han inn i utenrikstjenesten, der prins Aleksej Lobanov-Rostovskij ble hans beskytter.

Ambassadør[rediger | rediger kilde]

Izvolskij var russisk sendemann til Den hellige stol 1894-1897 og i Beograd fra 1897.

Han var sendemann i Tokyo fra 1899 der han forsøkte å mildne den stadig mer militante russiske asiapolitikken. Han fikk inn for en fredelig løsning av de spenninger som oppstod mellom Russland og Japan over de mellomliggende områder Korea og Mandsjuria. Han assisterte den tidligere japanske statsminister Ito Hirobumi med å få i stand et besøk til Sankt Petersburg i 1902 i nok et forsøk på å nedbygge spenningen mellom landene. Disse bestrebelse ble møtt med misbilligelse fra tsar Nikolai II, og Izvolsky ble brått forflyttet til København fra 1903. Men også fra København forsøkte han iherdig å tilrettelegge for en diplomatisk bileggelse av spenningen, både før og under den russisk-japanske krig 1903-1904.

Utenriksminister[rediger | rediger kilde]

Han var russisk utenriksminister fra april 1906 til november 1910, da han tiltrådte tjenesten som russisk ambassadør i Paris, en stilling som han beholdt til februarrevolusjonen i 1917.

Som utenriksminister hadde Izovolskij til hovedoppgave å våke over Russlands posisjon i den alliansepolitikk som ble ført før første verdenskrig. Izvolskij foreslo i 1907 opphevelsen av forbudet i Ålandskonvensjonen fra 1856 mot anlegg av befestninger på Åland. Forslaget førte til kritikk fra blant annet Sverige og ble avvist.

I sin Japan-politikk støtte han på kraftfull motstand fra flere hold, særlig i folkeopinionen og fra de krefter i det militære som helst ville ha en militær revansje mot Japan og en innmarsj i Afghanistan. Blant hans allierte i regjeringen var Pjotr Stolypin og Vladimir Kokovtsov. Han fikk dermed i stand den russisk-japanske overenskomst av 1907 for å bedre forholdet med Japan.[1]

Et klart gjennomslag hadde Izvolskij med sin tilnærmelse til Storbritannia. Allerede under den russisk-japanske krig hadde den britiske kong Edward VII kommet med et forslag om en allianse. Som utenriksminister gjorde Izvolskij dette til et viktig prosjekt. Izvolskij klarte å løse opp de tidligere motsetninger som bestod mellom det to stormaktene om innflytelse i Afghanistan, Persia og Tibet. I 1907 nådde man frem til en enighet som førte til Trippelalliansen der også Frankrike inngikk. Hans bestrebelser for å gjenopprette Russlands innflytelse i Europa førte imidlertid til konflikter med Østerrike-Ungarn mot hvilken han forsøkte å forene de små balkanstatene. Han bidro herigjennom til den opptrapping mellom de to maktgrupperingene, trippelalliansen og trippelententen, som gikk forut for krigutbruddet i 1914.

Ambassadør i Paris fra 1910[rediger | rediger kilde]

Izvolskij ble tvunget til å fratre i 1910 og ble forflyttet til ambassadørposten i Frankrike. Dette var fordi han ikke hadde klart å ivareta russiske flåteinteresser i Middelhavet eller hindre Østerrike-Ungarn fra å annektere Bosnia. Annekteringen førte til hard kritikk mot ham fra serbere, som anså at Bosnia var en del av Serbia, og fra den sterke panslavistiske bevegelse i Russland.

Som ambassadør i Paris fortsatte han å arbeide for en tilnærmelse mellom vestmaktene og Russland.

Etter revolusjonen i Russland[rediger | rediger kilde]

Han forble i Paris etter februarrevolusjonen i 1917, men trådte da tilbake fra ambassadørposten. Hans etterfølger ble Vasilij Maklakov.

Aleksandr Izvolskij gikk inn for en intervensjon av vestmaktene til støtte for den hvite armé i den russiske borgerkrig.Han rakk å skribe sine memoarer før han døde plutselig i august 1919.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Friedrich Stieve (utg.): Der Diplomatische Schriftwechsel Iswolskis 1911–1914. Aus den Geheimakten der russischen Staatsarchive. Im Auftrage des Deutschen Auswärtigen Amtes. Berlin 1926.
  • Friedrich Stieve (utg.): Iswolski im Weltkriege. Der Diplomatische Schriftwechsel Iswolskis aus den Jahren 1914–1917. Neue Dokumente aus den Geheimakten der russischen Staatsarchive. Im Auftrage des Deutschen Auswärtigen Amtes. Berlin 1926.
  • Friedrich Stieve (utg.): Isvolsky and the World War. Based on the documents recently published by the German Foreign Office. 1926. Neuauflage: Ayer Publishing, Freeport 1971, ISBN 0836958624.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Kowner: Historical Dictionary of the Russo-Japanese War, s. 167-168.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]