Taylorisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Taylorisme, eller vitenskapelig arbeidsdeling (scientific management), er betegnelsen på en metode for planlegging av produksjon under industrialiseringen. Den ble introdusert i boken «The Principles of Scientific Management» (1911) av den amerikanske ingeniøren Frederick Winslow Taylor (1856–1915).

Vitenskapelig arbeidsdeling innebærer at industriprodukter skal bære preg av vitenskapelig utformete metoder, og at alt tankearbeid flyttes fra verkstedgulvet til ulike planleggingsavdelinger. Den beste ledelsen er ifølge Taylor den som er basert på riktig vitenskap, ellers kan produksjonen bli ineffektiv, hvilket i sin tur fører til økonomisk tap. Hovedmålet med ledelse i bedrifter er å sikre optimal velstand for både arbeidsgiver og ansatt. Effektiviseringen av masseproduksjonen på 1900-tallet, som samlebåndsproduksjonen i industrien, var sterkt påvirket av Taylors tankegang.

Taylor blir i dag i stor grad kritisert for sitt menneskesyn, da han baserte teoriene sine på en grunntanke[trenger referanse] om at menneskets eneste motivasjon er økonomi, og at det har en naturlig tendens til unnasluntring.

I dag brukes begrepet taylorisme om arbeidsorganisasjoner med høy grad av spesialisering og sentralisering.

Se også[rediger | rediger kilde]