Nasjonalisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Følelse av å tilhøre et nasjonalt fellesskap, samhørighet med andre personer i nasjonalfelleskapet og troen på at en har noe til grunnleggende til felles med personer med samme nasjonalitet kommer særlig til symbolsk til uttrykk i idrettsarrangementer og nasjonaldagsmarkeringer.

Nasjonalisme er en politisk ideologi som sier at hvert folk skal ha selvbestemmelse i sin egen stat. Det faktum at de fleste av Europas statsgrenser i relativt stor grad også gjenspeiler befolkningens etnisitet, viser at nasjonalistisk ideologi har hatt så stor gjennomslagskraft at de fleste tar dens verdisyn nærmest for gitt.

Nasjonalismen i sin nåværende form oppsto under den franske revolusjon og spredte seg til resten av verden i løpet av de 200 årene etter revolusjonen. Det er ofte debattert i hvilken grad nasjonale følelser eksisterte før 1800-tallet, men som politisk massebevegelse fikk nasjonalismen først betydning på 1800-tallet.

Det hevdes ofte at nasjonalistisk ideologi var (og er) en forutsetning for utvikling av moderne demokratier. Dersom innbyggerne ikke knytter sin identitet til sin stat, er det vanskelig å mobilisere dem til handlinger til fordel for staten. Problemer med å få statsmaktene i 3. verdensland til å fungere (for eksempel i «mislykkede stater» på det afrikanske kontinentet) forklares således ofte med grensene ikke gjenspeiler befolkningens etnisitet.

De fleste problemer knyttet til nasjonalisme kan tilbakeføres til at den er implisitt ekskluderende. Etter hvilke kriterier skal en avgrense hvem som tilhører «folket» og hvem som ikke tilhører det? Dessuten kan fremheving av egen nasjon føre til tilsvarende nedvurdering av andre nasjonaliteter.

Hva mener en nasjonalist?[rediger | rediger kilde]

Nasjonalismen er bygd på følgende oppfatninger:

1. Menneskeheten (menneskelige samfunn) er naturlig sammensatt av nasjoner.

2. Nasjonene kan bestemmes ut fra visse trekk som er felles for dens befolkning, slik som rase, språk eller religion.

3. Den eneste rettmessige form for styre er selvbestemmelse for en nasjon og et folk. Hver nasjon bør ha sitt eget uavhengige landområde i form av en statsdannelse, og verden bør bestå av nasjonalstater.

Navn[rediger | rediger kilde]

Navnet nasjonalisme kommer av latin natio som betyr «slekt, herkomst, folkestamme». I de latinskspråklige universitetene i middelalderen ble studenter fra fremmede land omtalt etter hvilken natio de hadde.[1] Ordet nasjonalisme stammer fra fransk.

Forklaring på nasjonalisme[rediger | rediger kilde]

Eugène Delacroix' berømte maleri «Friheten leder folket» (1830) viser det franske nasjonalsymbolet Marianne med frihetslue og trikolor. Bildet ble laget til minne om julirevolusjonen og kan tolkes både som et revolusjonært frihetsmotiv såvel som et nasjonalistisk propagandabilde.

Nasjonal identitet forstås som et fellesskap av mange individer, som opplever at de har vesentlige verdier, gjerne kulturelle, til felles. Forskeren A.D. Smith definerer fellesskapsfølelsen til et hjemland/et territorium, felles lover, felles økonomi og felles historisk hukommelse. Herav også en felles offentlig kultur. Opprinnelig må begrepet nasjon forstås slik: «et folk med samme språk og kultur». Denne definisjonen fungerer på en lang rekke førindustrielle samfunn opp gjennom historien. «Nasjonen» har ofte vært nødt til å definere seg i forhold til noen «andre», et nabofolk som snakker et annet språk eller med en annen kultur.

Det skilles ofte mellom en «objektiv-kulturell» nasjonal identitet, som er basert på kultursamhørighet, og en «subjektiv-politisk» nasjonal identitet. Den første definisjonen går tilbake til Montesquieu. Her legges det vekt på folkeslagenes individualitet. Tankegangen er beslektet med likhetsidealene fra den franske revolusjon. Tankegangen peker mot nasjonalromantikken. Den andre kan knyttes til praktisk nasjonsbygging og er noe yngre enn den første. Denne tankegangen minner mer om det vi i dag forbinder med politisk nasjonalisme, gjerne aggressiv og i statens tjeneste. Tyskland etter samlingstida i 1870 og Norge i tida omkring 1905 tok i bruk denne typen.

Montesquieu prøvde å argumentere for at et folks lover og skikker vokste naturlig fram i det klimaet folket bodde under. Han var den første som definerte «nasjonal identitet». Johann Gottfried von Herder bygde videre på Montesquieu, og betraktet et folks språk og kultur som uttrykk for folkekarakter, klima og landskap. Han knyttet sammen begrepene «folk» og «fedreland». Han la grunnlaget for den romantiske historismen. Han definerte samtidig «nasjonal kultur» – hvert folkeslag sin egenart. Dette er bakgrunnen for den moderne kulturrelativismen, som i dag er viktig for forståelsen av kulturelt mangfold. Herder redefinerte dermed nasjonalismen.

Den moderne nasjonalismeforståelsen springer ut av tankene til Ernst Gellner og Benedict Anderson. Gellner mener at nasjonen oppsto i og med den industrielle revolusjonen, og måtte ha moderne kommunikasjon som forutsetning for samling av et folk til én felles identitet. Anderson mener at nasjonene er «forestilte fellesskap», og at all nasjonsbygging er konstruert snarere enn organisk basert. Begge teoriene arbeider innenfor et kortsiktig historisk perspektiv. Forskningsmiljøet i Norge er svært opptatt av disse teoretikerne, og baserer mye av sin forskning på dem.

Minoriteter[rediger | rediger kilde]

Innenfor grensene til en stat kan man ha flere nasjoner. Når en bruker nasjon = stat, er dette en retorikk for å skape en felles forståelse av hvordan kultur og språk er. Dette får da en undertrykkende virkning på minoriteter. Likhetstegnet mellom nasjon og stat oppsto i forbindelse med opprettelsen av FN, som i realiteten er et forbund mellom stater. Problemet var at betegnelsen «forente stater» alt var i bruk (USA). Idealet om sammenheng mellom nasjon og stat finnes i tanken om nasjonalstaten, som tok form på slutten av 1700-tallet, og som var svært viktig for utformingen av Grunnloven. Denne tankegangen springer igjen ut av den franske revolusjonen.

Som et eksempel kan en bruke Norge; de aller fleste nordmenn oppfatter Norge som en nasjon, dvs. at vi er et folk med felles språk og kultur. Det samiske folket vil ofte ikke være enig i dette. En kan si at nordmenn er en nasjon/et folk, mens samene er et annet folk/nasjon. I Norge har den norske majoriteten hevdet sin flertallsrett til å opprettholde staten Norge som en nasjonalstat for nordmenn, samtidig som man de siste tiårene har lagt større vekt på å respektere minoritetsrettene til samer og kvener. Samisk nasjonalfølelse har resultert i egen nasjonaldag, egen nasjonalsang og eget flagg – slik nordmennene i mange år har hatt sine tilsvarende. Dette kalles gjerne «utskillingsnasjonalisme». Samene skiller seg dermed ut fra Norge med sin separate identitet på samme vis som nordmennene i sin tid skilte seg identitetsmessig ut fra helstaten Danmark-Norge.

Kommunismen var opprinnelig en sterkt anti-nasjonalistisk ideologi, men etter at kommunistpartiene kom til makten ble nasjonalistisk ideologi tatt i bruk for å skape oppslutning om regimet.

Nasjonalisme som politisk bevegelse i Norge[rediger | rediger kilde]

Postkort med nasjonalistisk propaganda rundt unionsoppløsningen i 1905: «FRIHED, LIG(HED), BRODERSKAB NORGE(S) GRUNDLOV 1814» En allegorisk «Mor Norge» framstilt som blond viking-valkyrie av Andreas Bloch (1860–1917).

Den første organiserte norske nasjonalismen oppstod i Danmark. Norske studenter kom sammen i Det norske selskab i universitetsbyen København. Politisk uavhengighet var ikke sett på som realistisk, men ønske om mer indre selvstyre kom til uttrykk gjennom ønske om eget norsk universitet.

Nasjonalfølelsen i Norge vokste seg sterk tidlig på 1800-tallet. Dette hang sammen med Napoleonskrigen og innflytelsen fra den franske revolusjon. Fellesskapsfølelsen ble dessuten styrket av konflikten med Sverige. Da Nasjonalromantikken slo igjennom i 1840-årene ble mye gammel kultur trukket frem av kunstnere, forfattere og andre forkjempere. Tiden forut for nasjonalromantikken i Norge kaller vi gjerne patriotismen. Spesielt partiet Venstre var på 1870- og 1880-tallet et nasjonalistisk parti under kampen for parlamentarismen.

Under 2. verdenskrig førte krigen til en voldsom vekst i nasjonalisme. Både motstandsbevegelsen og Nasjonal Samling (NS) gjorde krav på å være de «ekte» forvaltere av nasjonen og norskhet. Krigsutviklingen og tyskernes militærdiktatur førte til at over 90% av befolkningen kom til å regne motstandsbevegelsen som «gode nordmenn» mens NS ble regnet som landsforrædere.[trenger referanse] Historikeren Øystein Sørensen har vist at NSerne ikke hadde noe enhetlig syn på nasjonalisme, men var splittet i en norsk-nasjonalistisk fløy, og en pan-germansk (nazistisk) fløy.

Etter hvert som innvandringsfiendtlige bevegelser som Norsk Front og Folkebevegelsen Mot Innvandring har begrepet nasjonalisme også blitt brukt om disse, men begrepsbruken her skiller seg sterkt fra hvordan begrepet tradisjonelt har blitt benyttet.

Kritikk av nasjonalisme[rediger | rediger kilde]

I ekstreme former kan nasjonalismen gå over i sjåvinisme. Nynazister bruker ofte gamle nasjonale symboler og navn fra norrøn tid. Nasjonale symboler kan f.eks. være språk, flagg, sanger, historier osv. Fascismen er også kjent for å utnytte nasjonal retorikk i sin argumentasjon. Erling Falk som var tilknyttet Arbeiderpartiet og i årene 1927-29 var tilknyttet Norges Kommunistiske Parti. skiller tydelig mellom disse størrelsene og uttaler følgende:

Sitat Det kan være umaken verdt å slå fast at fedrelandskjærlighet er oppriktig tilknytning til sitt eget land og folk og til hele folket. At den ikke er en kampstemning rettet fra en del av nasjonen mot en annen del. At den ikke er ønske om fordel for seg selv og sine egne allierte innenfor nasjonen, men derimot viljen til å oppofre disse særinteresser til fordel for hele nasjonen. At det derfor er et skjendig misbruk å anvende fedrelandskjærlighet og nasjonalfølelse som slagord i en kamp som et parti eller en gruppe fører mot en del av folket. Sitat
Trygve Bull: Mot Dag og Erling Falk, Oslo 1968

Underforstått: Fascistisk retorikk som bruker nasjonalisme/fedrelandskjærlighet som argument mot en bestemt del av folket, misbruker nasjonalfølelsen.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Østerud, Øyvind (1994): Hva er nasjonalisme?, Universitetsforlaget

Litteratur (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Internasjonale standardverk
Norske verk
  • Bjarne Hodne Norsk nasjonalkultur - En kulturpolitisk oversikt (hvordan og når nordmenn ble norske), 2002 ISBN 9788215002217
  • Peter Normann Waage (1993): Jeg, vi og de andre : om nasjoner og nasjonalisme i Europa, ISBN 82-02-16187-8
  • Øyvind Østerud (1994): Hva er nasjonalisme? Skrevet under debatten om norsk EU-medlemskap i 1994 for å oppklare vanlige myter om hva nasjonalisme er. Gir en grundig begrepsanalyse og drøfter skillet mellom hhv. den franske og tyske nasjonalismebegrepet. ISBN 82-00-02488-1