Bertolt Brecht

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Bertolt Brecht
Bundesarchiv Bild 183-W0409-300, Bertolt Brecht.jpg
FødtEugen Berthold Friedrich Brecht
10. februar 1898[1][2][3][4]
Augsburg[5][6]
Død14. august 1956[1][2][3][4] (58 år)
Øst-Berlin[7]
Gravlagt Gravlund for menighetene Dorotheenstadt og Friedrichswerder
Ektefelle Marianne Zoff (19221927), Helene Weigel (19291956)
Partner(e) Paula Banholzer
Søsken Walter Brecht
Barn Stefan Brecht, Hanne Hiob, Barbara Brecht-Schall
Utdannet ved Ludwig-Maximilians-Universität München
Beskjeftigelse
9 oppføringer
Dramatiker, sangtekstforfatter, manusforfatter, teaterregissør, lyriker, librettist, litteraturkritiker, skribent, forfatter
Parti Unabhängige Sozialdemokratische Partei Deutschlands
Nasjonalitet Det tyske keiserrike, Øst-Tyskland (19491900), Weimarrepublikken, Østerrike
Medlem av Akademie der Künste Berlin, Akademie der Künste der DDR
Utmerkelser DDRs nasjonalpris, Lenin-prisen
PseudonymBertolt Brecht
IMDbIMDbRedigere på wikidata
Signatur
Bertolt Brechts signatur

Medal of the USSR-1953. CPA 1717.jpg
Stalins fredspris
1954

Bertolt Brecht (født Eugen Berthold Friedrich Brecht 10. februar 1898 i Augsburg, død 14. august 1956 i Øst-Berlin[8]) var en tysk dramatiker og poet. Brecht ble i ung alder sosialradikal, noe han forble til sin død. Han dro i eksil da nasjonalsosialistene kom til makten i 1933. Under den kalde krigen slo han seg ned i DDR og ble den mest fremtredende kunstneren i landet.

Liv og verk[rediger | rediger kilde]

Under første verdenskrig ble Brecht mobilisert som sanitetssoldat.[8] Han avsluttet ikke medisinstudiet, men skreiv sitt første teaterstykke, Baal, i 1918.[trenger referanse] I 1920 ble han dramaturg ved Kammerspiele i München.[trenger referanse] I 1922 giftet han seg med Marianne Zoff.[trenger referanse] I 1924 slo han seg ned i Berlin, samarbeidet med Piscator, Kurt Weill med mange flere.[trenger referanse] I 1928 inngikk han et nytt ekteskap med skuespillerinna Helene Weigel.[trenger referanse]

Brecht skrev blant annet teksten til stykket Tolvskillingsoperaen (Dreigroschenoper).[trenger referanse] Han utviklet en ny teaterteknikk kalt episk teater (Episches Theater).[trenger referanse] I 1933 måtte han rømme landet og begynte en lang periode i eksil i Danmark, Sverige, Finland og til slutt USA, der han i oktober 1947 ble innkalt til å møte for Komiteen for uamerikansk virksomhet.[trenger referanse] Som bevis for kommunistsympatier brukte kongressmennene utsnitt av dikt og skuespill han hadde skrevet. I høringene uttalte Brecht imidlertid at han aldri hadde vært medlem av noe kommunistparti.[trenger referanse] Han forlot landet i november samme år.[trenger referanse] Han slo seg først ned i Zürich, men ble nektet permanent opphold både i Sveits og Vest-Tyskland.[trenger referanse] Han pendlet mellom Øst-Berlin og Sveits.[trenger referanse] Etter å ha skaffet seg østerriksk statsborgerskap, slo han seg ned i DDR for godt høsten 1949.[trenger referanse] I Berlin ble et helt teater stilt til hans disposisjon, og Berliner Ensemble ble grunnlagt.[trenger referanse] Åpningsforestillingen var Puntila og tjeneren hans, Matti den 8. november 1949.[trenger referanse] Oppstanden i 1953 førte ikke til at han brøt med DDRs regime.[trenger referanse] 26. mai 1955 mottok han Stalins Fredspris i Moskva.[trenger referanse]

Han døde av blodpropp 14. august 1956.[trenger referanse]

Fremmedgjøring – Verfremdungseffekten[rediger | rediger kilde]

Brecht skrev ikke bare dramaer, men arbeidet også med regi.[trenger referanse] Verfremdungseffekten, som er beslektet med Skjlovkijs fremmedgjøringsprinsipp, er et virkemiddel han brukte for å fremme stykkenes agenda.[trenger referanse] Stykkene hans er såkalte lærestykker med politisk innhold. Brechts hensikt var å fremme budskapet ved å skape illusjonsbrudd.[trenger referanse] Teknikken søkte å forhindre at publikum levde seg inn i personene og lot følelsene ta over for tankevirksomhet.[trenger referanse] Derfor skapte han ulike utradisjonelle virkemidler som brøt med konvensjonene fra det klassiske dramaet.[trenger referanse] Tidsforløpet kunne for eksempel strekke seg over ti år.[trenger referanse] Han var også opptatt av å vise at forestillingen ikke bare skjer på scenen.[trenger referanse] Brecht hadde åpne sceneskift, der scenearbeiderne kom inn på scenen og forandret den foran tilskuernes øyne.[trenger referanse]

Brecht gjenopptok bruken av kor fra det antikke drama tilbake, men i hans dramatikk og dramaturgi representerer det ikke den allmenne mening, men fungerer som veileder.[trenger referanse]

Verk[rediger | rediger kilde]

Dramatiske verk[rediger | rediger kilde]

Tittel Ferdigstilt (år) Førsteutgivelse (trykk) Uroppføring (første sceneproduksjon)
Die Bibel. Drama in 3 Scenen 1913 1914 i Die Ernte
Baal 1918 1922 8. desember 1923 i Leipzig[9]
Trommeln in der Nacht (Trommer i natten) 1919 1922 Kiepenheuer 29. september 1922 i München[10]
Die Hochzeit, også kjent som Die Kleinbürgerhochzeit (enakter) 1919 11. desember 1926 i Frankfurt/M[10]
Er treibt einen Teufel aus (enakter) 1919 1966 Suhrkamp[10] 3. oktober 1975 i Basel[10]
Lux in Tenebris (enakter) 1919
Der Bettler oder Der tote Hund (Tiggeren eller den døde hunden) (enakter) 1919
Der Fischzug (enakter) 1919
Prärie (Prærie) (operalibretto) 1919 1989 i Suhrkamp, GBA[10] 1994 i Rostock
Im Dickicht der Städte, også kjent som Im Dickicht 1921 1927 Propyläen[10] 9. mai 1923 i München[10]
Leben Eduards des Zweiten von England (Edward II av Englands liv) 1923 1924 Kiepenheuer 18. mars 1924 i München
Hannibal (Fragment) 1922
Mann ist Mann [1918]–1926 1927 Propyläen[9] 25. september 1926 i Darmstadt og Düsseldorf[9]
Fatzer (Fragment), også kjent som Untergang des Egoisten Johann Fatzer 1926–1930 1978 i Hamburg
Jae Fleischhacker in Chikago (fragment) 1924–1929 BFA Band 10.1 Suhrkamp 1997
Mahagonny (Songspiel) 1927[10] 1927[10] 17. juli 1927 i Baden-Baden[10]
Aufstieg und Fall der Stadt Mahagonny (operalibretto) 1927−1929 1929 9. mars 1930 i Leipzig[9]
Tolvskillingsoperaen (Die Dreigroschenoper) 1928 1928 31. august 1928 Berlin[9]
Der Ozeanflug, også kjent som Der Lindberghflug eller Der Flug der Lindberghs 1928 1929 i Uhu[10] 17. juli 1929 Baden-Baden als Rundfunk-Kantate[9]
Das Badener Lehrstück vom Einverständnis, også kjent som Lehrstück 1929 1929 i Baden-Baden
Der Jasager. Der Neinsager (Opernlibretti/Lehrstücke [Schuloper]) 1929–1930 1930 23. juli 1930 Berlin[11]
Die Maßnahme (Lehrstück) 1930 1930 13./14. desember 1930 i Berlin[9]
Die heilige Johanna der Schlachthöfe 1929 1931 30. april 1959 i Hamburg[11]
Der Brotladen (fragment) 1929–1930 1967 i Berlin
Die Ausnahme und die Regel (Lehrstück) 1931 1937 i Moskva[12] 1. mai 1938 i Givath Chajim[12]
Die Mutter 1931 1933 17. januar 1932 i Berlin[10]
Die Rundköpfe und die Spitzköpfe 1932–1936 1932 4. november 1936 i København[10]
Die sieben Todsünden, også kjent som Die sieben Todsünden der Kleinbürger (ballettlibretto) 1933 7. juni 1933 i Paris[10]
Das wirkliche Leben des Jakob Gehherda (fragment) 1935?
Die Horatier und die Kuriatier (Lehrstück) 1935 1936 i Moskva 26. april 1958 i Halle/S[12]
Die Gewehre der Frau Carrar 1936–1937 1937 i London 16. oktober 1937 i Paris[10]
Goliath (fragment – Operalibretto) 1937
Furcht und Elend des Dritten Reiches 1937–1938 1938 i Moskva[9] 21. mai 1938 i Paris[10]
Leben des Galilei 1938–1939 1948 i Suhrkamp[9] 9. september 1943 i Zürich[10]
Dansen (Einakter) 1939?
Was kostet das Eisen? (enakter) 1939 14. august 1939 i Tollare utenfor Stokholm[13]
Mutter Courage und ihre Kinder 1939 1941 19. april 1941 i Zürich[10]
Das Verhör des Lukullus, også kjent som Die Verurteilung des Lukullus (hørespill, senere operalibretto) 1939 1940 i Moskva 1940 Sender Beromünster (Oper 19.3/12. oktober 1951 i Berlin)[10]
Det gode menneske fra Szechuan (Der gute Mensch von Sezuan) 1939 1953 4. februar 1943 i Zürich[10]
Herr Puntila und sein Knecht Matti 1940 1948? 1950 i Versuche[12] 5. juni 1948 i Zürich[12]
Der aufhaltsame Aufstieg des Arturo Ui 1941 1957 10. november 1958 Stuttgart[9]
Die Gesichte der Simone Machard (Simone Machards historie), også kjent som Die Stimmen (Stemmene) (dramatisering av Lion Feuchtwangers roman Simone - i samarbeid med Feuchtwanger selv) 1941 1956 i Sinn und Form 8. mars 1957 i Frankfurt/M[12]
Schweyk im Zweiten Weltkrieg (Svejk i andre verdenskrig) basert på antikrigsromanen Den tapre soldat Švejk og hans eventyr i verdenskrigen av Jaroslav Hašek 1943 1947 i Uhlemspiegel[9] 17. januar 1957 i Warszawa[9]
The Duchess of Malfi (basert på et verk av John Webster) 1943 15. oktober 1946 i New York[13]
Den kaukasiske krittring (Der kaukasische Kreidekreis) 1944 1949 i Sinn und Form [Mai 1948 USA n.a.] 23. mai 1951 i Göteborg[12]
Bearbeidelse av Sophokles' verk Antigone 1947 15. februar 1948 i Chur[10]
Die Tage der Commune 1949 1957 1956 i Karl-Marx-Stadt
Der Hofmeister (Huslæreren) bearbeidelse av "Der Hofmeister oder Vortheile der Privaterziehung" av Jakob Michael Reinhold Lenz 1949 1951 15. april 1950 i Berlin[9]
Bearbeidelse av Gerhart Hauptmanns verk Biberpelz und roter Hahn 1950 24. mars 1951 i Berlin[13]
Bearbeidelse av William Shakespeares verk Coriolanus 1951–1955 1959 i Suhrkamp[9] 22. september 1962 i Frankfurt/M[12]
Bearbeidelse av Anna Seghers' verk Der Prozess der Jeanne d'Arc in Rouen 1431 1952 1952 Berlin
Turandot oder Der Kongreß der Weißwäscher 1953 1967 5. februar 1969 i Zürich[9]
Bearbeidelse av Molières verk Don Juan 1952 1952 i Rostock
Pauken und Trompeten (basert på et verk av George Farquhar) 1954 1959 i Suhrkamp[12] 19. september 1955[12]

Andre arbeider (utvalg)[rediger | rediger kilde]

  • Forretningene til Herr Julius Caesar (Die Geschäfte des Herrn Julius Caesar)
  • Om tidens teater (Schriften zum Theater). Gyldendal, København 1966.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, Bertolt Brecht, biography/Bertolt-Brecht
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, 9. apr. 2014
  3. ^ a b data.bnf.fr, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb11893857f
  4. ^ a b BD Gest', 9. okt. 2017, Bertolt Brecht, 42813
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, 10. des. 2014
  6. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), Брехт Бертольт, 28. sep. 2015
  7. ^ 130, J.B. Metzler, Jan Knopf, Brecht-Handbuch, 5
  8. ^ a b «Bertolt Brecht», Munzinger Online. Lest 16. juni 2019.
  9. ^ a b c d e f g h i j k l m n o Werner Hecht (Hrsg.): Alles was Brecht ist … Fakten – Kommentare – Meinungen – Bilder. Frankfurt/M. 1997.
  10. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u Bertolt Brecht: Große kommentierte Berliner und Frankfurter Ausgabe. Suhrkamp 1988–1999.
  11. ^ a b Bertolt Brecht: Ausgewählte Werke in 6 Bänden. Suhrkamp, Frankfurt/M. 1997.
  12. ^ a b c d e f g h i j Ana Kugli, Michael Opitz (Hrsg.): Brecht Lexikon. Stuttgart / Weimar 2006.
  13. ^ a b c Werner Hecht: Brecht Chronik 1998–1956. Suhrkamp, Frankfurt an der Main i 1998.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]