Bertolt Brecht

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Bertolt Brecht
Bundesarchiv Bild 183-W0409-300, Bertolt Brecht.jpg
FødtEugen Berthold Friedrich Brecht
10. februar 1898[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Augsburg[5][6]Rediger på Wikidata
Død14. august 1956[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (58 år)
Øst-Berlin[7]Rediger på Wikidata
Gravlagt Gravlund for menighetene Dorotheenstadt og FriedrichswerderRediger på Wikidata
Ektefelle Marianne Zoff (19221927), Helene Weigel (19291956)Rediger på Wikidata
Partner(e) Paula BanholzerRediger på Wikidata
Søsken Walter BrechtRediger på Wikidata
Barn Stefan Brecht, Hanne Hiob, Barbara Brecht-SchallRediger på Wikidata
Utdannet ved Ludwig-Maximilians-Universität MünchenRediger på Wikidata
Beskjeftigelse
9 oppføringer
Dramatiker, sangtekstforfatter, manusforfatter, teaterregissør, lyriker, librettist, litteraturkritiker, skribent, forfatterRediger på Wikidata
Parti Unabhängige Sozialdemokratische Partei DeutschlandsRediger på Wikidata
Nasjonalitet Det tyske keiserrike, Øst-Tyskland (1949–), Weimarrepublikken, ØsterrikeRediger på Wikidata
SpråkTysk[8]
Medlem av Akademie der Künste Berlin, Akademie der Künste der DDRRediger på Wikidata
Utmerkelser DDRs nasjonalpris, Lenin-prisenRediger på Wikidata
PseudonymBertolt Brecht, Berthold Larsen
Viktige verkTolvskillingsoperaen, Mor Courage og barna hennes, Det gode mennesket i Sezuan
IMDbIMDb
Signatur
Bertolt Brechts signatur

Medal of the USSR-1953. CPA 1717.jpg
Stalins fredspris
1954

Bertolt Brecht (født Eugen Berthold Friedrich Brecht 10. februar 1898 i Augsburg, død 14. august 1956 i Øst-Berlin[9]) var en tysk dramatiker og poet. Brecht ble i ung alder sosialradikal, noe han forble til sin død. Han dro i eksil da nasjonalsosialistene kom til makten i 1933. Under den kalde krigen slo han seg ned i DDR og ble den mest fremtredende kunstneren i landet.

Liv og verk[rediger | rediger kilde]

Under første verdenskrig ble Brecht mobilisert som sanitetssoldat.[9] Han avsluttet ikke medisinstudiet, men skreiv sitt første teaterstykke, Baal, i 1918.[trenger referanse] I 1920 ble han dramaturg ved Kammerspiele i München.[trenger referanse] I 1922 giftet han seg med Marianne Zoff.[trenger referanse] I 1924 slo han seg ned i Berlin, samarbeidet med Piscator, Kurt Weill med mange flere.[trenger referanse] I 1928 inngikk han et nytt ekteskap med skuespillerinna Helene Weigel.[trenger referanse]

Brecht skrev blant annet teksten til stykket Tolvskillingsoperaen (Dreigroschenoper).[trenger referanse] Han utviklet en ny teaterteknikk kalt episk teater (Episches Theater).[trenger referanse] I 1933 måtte han rømme landet og begynte en lang periode i eksil i Danmark, Sverige, Finland og til slutt USA, der han i oktober 1947 ble innkalt til å møte for Komiteen for uamerikansk virksomhet.[trenger referanse] Som bevis for kommunistsympatier brukte kongressmennene utsnitt av dikt og skuespill han hadde skrevet. I høringene uttalte Brecht imidlertid at han aldri hadde vært medlem av noe kommunistparti.[trenger referanse] Han forlot landet i november samme år.[trenger referanse] Han slo seg først ned i Zürich, men ble nektet permanent opphold både i Sveits og Vest-Tyskland.[trenger referanse] Han pendlet mellom Øst-Berlin og Sveits.[trenger referanse] Etter å ha skaffet seg østerriksk statsborgerskap, slo han seg ned i DDR for godt høsten 1949.[trenger referanse] I Berlin ble et helt teater stilt til hans disposisjon, og Berliner Ensemble ble grunnlagt.[trenger referanse] Åpningsforestillingen var Puntila og tjeneren hans, Matti den 8. november 1949.[trenger referanse] Oppstanden i 1953 førte ikke til at han brøt med DDRs regime.[trenger referanse] 26. mai 1955 mottok han Stalins Fredspris i Moskva.[trenger referanse]

Han døde av blodpropp 14. august 1956.[trenger referanse]

Fremmedgjøring – Verfremdungseffekten[rediger | rediger kilde]

Brecht skrev ikke bare dramaer, men arbeidet også med regi.[trenger referanse] Verfremdungseffekten, som er beslektet med Skjlovkijs fremmedgjøringsprinsipp, er et virkemiddel han brukte for å fremme stykkenes agenda.[trenger referanse] Stykkene hans er såkalte lærestykker med politisk innhold. Brechts hensikt var å fremme budskapet ved å skape illusjonsbrudd.[trenger referanse] Teknikken søkte å forhindre at publikum levde seg inn i personene og lot følelsene ta over for tankevirksomhet.[trenger referanse] Derfor skapte han ulike utradisjonelle virkemidler som brøt med konvensjonene fra det klassiske dramaet.[trenger referanse] Tidsforløpet kunne for eksempel strekke seg over ti år.[trenger referanse] Han var også opptatt av å vise at forestillingen ikke bare skjer på scenen.[trenger referanse] Brecht hadde åpne sceneskift, der scenearbeiderne kom inn på scenen og forandret den foran tilskuernes øyne.[trenger referanse]

Brecht gjenopptok bruken av kor fra det antikke drama tilbake, men i hans dramatikk og dramaturgi representerer det ikke den allmenne mening, men fungerer som veileder.[trenger referanse]

Verk[rediger | rediger kilde]

Dramatiske verk[rediger | rediger kilde]

Tittel Ferdigstilt (år) Førsteutgivelse (trykk) Uroppføring (første sceneproduksjon)
Die Bibel. Drama in 3 Scenen 1913 1914 i Die Ernte
Baal 1918 1922 8. desember 1923 i Leipzig[10]
Trommeln in der Nacht (Trommer i natten) 1919 1922 Kiepenheuer 29. september 1922 i München[11]
Die Hochzeit, også kjent som Die Kleinbürgerhochzeit (enakter) 1919 11. desember 1926 i Frankfurt/M[11]
Er treibt einen Teufel aus (enakter) 1919 1966 Suhrkamp[11] 3. oktober 1975 i Basel[11]
Lux in Tenebris (enakter) 1919
Der Bettler oder Der tote Hund (Tiggeren eller den døde hunden) (enakter) 1919
Der Fischzug (enakter) 1919
Prärie (Prærie) (operalibretto) 1919 1989 i Suhrkamp, GBA[11] 1994 i Rostock
Im Dickicht der Städte, også kjent som Im Dickicht 1921 1927 Propyläen[11] 9. mai 1923 i München[11]
Leben Eduards des Zweiten von England (Edward II av Englands liv) 1923 1924 Kiepenheuer 18. mars 1924 i München
Hannibal (Fragment) 1922
Mann ist Mann [1918]–1926 1927 Propyläen[10] 25. september 1926 i Darmstadt og Düsseldorf[10]
Fatzer (Fragment), også kjent som Untergang des Egoisten Johann Fatzer 1926–1930 1978 i Hamburg
Jae Fleischhacker in Chikago (fragment) 1924–1929 BFA Band 10.1 Suhrkamp 1997
Mahagonny (Songspiel) 1927[11] 1927[11] 17. juli 1927 i Baden-Baden[11]
Aufstieg und Fall der Stadt Mahagonny (operalibretto) 1927−1929 1929 9. mars 1930 i Leipzig[10]
Tolvskillingsoperaen (Die Dreigroschenoper) 1928 1928 31. august 1928 Berlin[10]
Der Ozeanflug, også kjent som Der Lindberghflug eller Der Flug der Lindberghs 1928 1929 i Uhu[11] 17. juli 1929 Baden-Baden als Rundfunk-Kantate[10]
Das Badener Lehrstück vom Einverständnis, også kjent som Lehrstück 1929 1929 i Baden-Baden
Der Jasager. Der Neinsager (Opernlibretti/Lehrstücke [Schuloper]) 1929–1930 1930 23. juli 1930 Berlin[12]
Die Maßnahme (Lehrstück) 1930 1930 13./14. desember 1930 i Berlin[10]
Die heilige Johanna der Schlachthöfe 1929 1931 30. april 1959 i Hamburg[12]
Der Brotladen (fragment) 1929–1930 1967 i Berlin
Die Ausnahme und die Regel (Lehrstück) 1931 1937 i Moskva[13] 1. mai 1938 i Givath Chajim[13]
Die Mutter 1931 1933 17. januar 1932 i Berlin[11]
Die Rundköpfe und die Spitzköpfe 1932–1936 1932 4. november 1936 i København[11]
Die sieben Todsünden, også kjent som Die sieben Todsünden der Kleinbürger (ballettlibretto) 1933 7. juni 1933 i Paris[11]
Das wirkliche Leben des Jakob Gehherda (fragment) 1935?
Die Horatier und die Kuriatier (Lehrstück) 1935 1936 i Moskva 26. april 1958 i Halle/S[13]
Die Gewehre der Frau Carrar 1936–1937 1937 i London 16. oktober 1937 i Paris[11]
Goliath (fragment – Operalibretto) 1937
Furcht und Elend des Dritten Reiches 1937–1938 1938 i Moskva[10] 21. mai 1938 i Paris[11]
Leben des Galilei 1938–1939 1948 i Suhrkamp[10] 9. september 1943 i Zürich[11]
Dansen (Einakter) 1939?
Was kostet das Eisen? (enakter) 1939 14. august 1939 i Tollare utenfor Stokholm[14]
Mutter Courage und ihre Kinder 1939 1941 19. april 1941 i Zürich[11]
Das Verhör des Lukullus, også kjent som Die Verurteilung des Lukullus (hørespill, senere operalibretto) 1939 1940 i Moskva 1940 Sender Beromünster (Oper 19.3/12. oktober 1951 i Berlin)[11]
Det gode menneske fra Szechuan (Der gute Mensch von Sezuan) 1939 1953 4. februar 1943 i Zürich[11]
Herr Puntila und sein Knecht Matti 1940 1948? 1950 i Versuche[13] 5. juni 1948 i Zürich[13]
Der aufhaltsame Aufstieg des Arturo Ui 1941 1957 10. november 1958 Stuttgart[10]
Die Gesichte der Simone Machard (Simone Machards historie), også kjent som Die Stimmen (Stemmene) (dramatisering av Lion Feuchtwangers roman Simone - i samarbeid med Feuchtwanger selv) 1941 1956 i Sinn und Form 8. mars 1957 i Frankfurt/M[13]
Schweyk im Zweiten Weltkrieg (Svejk i andre verdenskrig) basert på antikrigsromanen Den tapre soldat Švejk og hans eventyr i verdenskrigen av Jaroslav Hašek 1943 1947 i Uhlemspiegel[10] 17. januar 1957 i Warszawa[10]
The Duchess of Malfi (basert på et verk av John Webster) 1943 15. oktober 1946 i New York[14]
Den kaukasiske krittring (Der kaukasische Kreidekreis) 1944 1949 i Sinn und Form [Mai 1948 USA n.a.] 23. mai 1951 i Göteborg[13]
Bearbeidelse av Sophokles' verk Antigone 1947 15. februar 1948 i Chur[11]
Die Tage der Commune 1949 1957 1956 i Karl-Marx-Stadt
Der Hofmeister (Huslæreren) bearbeidelse av "Der Hofmeister oder Vortheile der Privaterziehung" av Jakob Michael Reinhold Lenz 1949 1951 15. april 1950 i Berlin[10]
Bearbeidelse av Gerhart Hauptmanns verk Biberpelz und roter Hahn 1950 24. mars 1951 i Berlin[14]
Bearbeidelse av William Shakespeares verk Coriolanus 1951–1955 1959 i Suhrkamp[10] 22. september 1962 i Frankfurt/M[13]
Bearbeidelse av Anna Seghers' verk Der Prozess der Jeanne d'Arc in Rouen 1431 1952 1952 Berlin
Turandot oder Der Kongreß der Weißwäscher 1953 1967 5. februar 1969 i Zürich[10]
Bearbeidelse av Molières verk Don Juan 1952 1952 i Rostock
Pauken und Trompeten (basert på et verk av George Farquhar) 1954 1959 i Suhrkamp[13] 19. september 1955[13]

Andre arbeider (utvalg)[rediger | rediger kilde]

  • Forretningene til Herr Julius Caesar (Die Geschäfte des Herrn Julius Caesar)
  • Om tidens teater (Schriften zum Theater). Gyldendal, København 1966.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, Bertolt Brecht, biography/Bertolt-Brecht
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, 9. apr. 2014
  3. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, 9. okt. 2017, Bertolt (Bert) Brecht, https://brockhaus.de/ecs/julex/article/brecht-bertolt-bert
  4. ^ a b Autorités BnF, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb11893857f
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, 10. des. 2014
  6. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), Брехт Бертольт, 28. sep. 2015
  7. ^ 130, J.B. Metzler, Jan Knopf, Brecht-Handbuch, 5
  8. ^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb11893857f; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015; BNF-ID: 11893857f.
  9. ^ a b «Bertolt Brecht», Munzinger Online. Lest 16. juni 2019.
  10. ^ a b c d e f g h i j k l m n o Werner Hecht (Hrsg.): Alles was Brecht ist … Fakten – Kommentare – Meinungen – Bilder. Frankfurt/M. 1997.
  11. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u Bertolt Brecht: Große kommentierte Berliner und Frankfurter Ausgabe. Suhrkamp 1988–1999.
  12. ^ a b Bertolt Brecht: Ausgewählte Werke in 6 Bänden. Suhrkamp, Frankfurt/M. 1997.
  13. ^ a b c d e f g h i j Ana Kugli, Michael Opitz (Hrsg.): Brecht Lexikon. Stuttgart / Weimar 2006.
  14. ^ a b c Werner Hecht: Brecht Chronik 1998–1956. Suhrkamp, Frankfurt an der Main i 1998.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]