Bertolt Brecht

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Bertolt Brecht (1948)
Medal of the USSR-1953. CPA 1717.jpg
Stalins fredspris
1954

Bertolt Brecht (egentlig Eugen Berthold Friedrich Brecht; født 10. februar 1898 i Augsburg, død 14. august 1956) var en av de mest innflytelsesrike tyske dramatikere og poeter i det 20. århundre.

Brecht ble i ung alder en overbevist kommunist, noe han forble til sin død. Han dro i eksil da nasjonalsosialistene kom til makten i 1933. Under den kalde krigen slo han seg ned i DDR og ble den mest fremtredende kunstneren i folkedemokratiet. Gustaf von Platen skriver at Brecht uten tvil var «djupt kompromittert fordi han så atterhaldslaust stod fram som gallionsfigur for diktaturet i Aust-Tyskland, skreiv hyllingsdikt til statsleiarane og tok imot Stalinprisen» (1954).[1]

Liv og verk[rediger | rediger kilde]

Under første verdenskrig hadde han sterke opplevelser som mobilisert helsearbeider (Brecht studerte medisin), hans antimilitaristiske holdning hadde nær sammenheng med dette. Han avsluttet ikke medisinstudiet, interessen for dikting og teater tok fullstendig over, i 1918 skreiv han sitt første teaterstykke, Baal. I 1920 ble han dramaturg ved Kammerspiele i München. I 1922 gifter han seg med Marianne Zoff. I 1924 slo han seg ned i Berlin, samarbeidet med Piscator, Kurt Weill med mange flere. I 1928 inngår han et nytt ekteskap med skuespillerinna Helene Weigel.

Brecht skrev blant annet teksten til musikalen Tolvskillingsoperaen (Dreigroschenoper). Han utviklet en ny teaterteknikk kalt episk teater (Episches Theater). I 1933 måtte han rømme landet og begynte en lang periode i eksil i Danmark, Sverige, Finland, og til slutt USA, der han i oktober 1947 blir innkalt til å møte for Komiteen for uamerikansk virksomhet. Som bevis for kommunistsympatier brukte kongressmennene utsnitt av dikt og skuespill han hadde skrevet. Brecht fant det uholdbart med et videre opphold i USA og forlot landet i november samme år. Han slo seg først ned i Zürich, men pendlet mellom Øst-Berlin og Sveits. Etter å ha skaffet seg østerriksk statsborgerskap, slo han seg ned i DDR for godt høsten 1949. I Berlin ble et helt teater stilt til hans disposisjon, og Berliner Ensemble blir grunnlagt (Åpningsforestillingen er Puntila og tjeneren hans, Matti. 8. november 1949). Brecht framholdt alltid kollektivet framfor individet, og oppstanden i 1953 førte ikke til at han brøt med DDR. 26. mai 1955 mottok han Stalins Fredspris i Moskva. Han døde av blodpropp 14. august 1956.

Fremmedgjøring - Verfremdungseffekten[rediger | rediger kilde]

Brecht skrev ikke bare dramaer, men jobbet også med regissering. Han var en riktig teatermann, og hans fysiske kontakt med scenen har hatt mye å si for oppbyggingen i stykkene hans. Verfremdungseffekten, noe som nærmer seg Skjlovkijs underliggjøringsprinsipp, er et virkelmiddel han brukte for å fremme stykkenes agenda. Stykkene hans er såkalte lærestykker med politisk innhold. Brechts hensikt var å fremme det politiske budskapet ved å skape illusjonsbrudd. Hvis publikum levde seg inn i personene og lot følelsene ta over for hjernen lærte de ingenting, og derfor skapte han ulike utradisjonelle virkemidler som bryter med konvensjonene vi kjenner fra det klassiske dramaet. Tidsforløpet kunne strekke seg over ti år. Slik ble det umulig å ta med annet enn det som var ytterst nødvendig. Publikum røskes ut av illusjonen og bruker tid på å hente seg inn etter et tidshopp. Som sterkt politisk venstreorientert mann var han også opptatt av å vise at forestillingen ikke bare skjer på scenen. Han hadde åpne sceneskift der scenearbeiderne kom inn på scenen og forandret den foran tilskuernes øyne. Slik skapte han et brudd samtidig som han viste at også scenearbeidere spiller en viktig rolle i framføringen av et stykke.

Leser du et Brecht-stykke, ser du at all handling i kommende scene er avslørt før den begynner. Dette er for å trekke oppmerksomheten til leseren bort fra spenningen over hva som kan komme til å hende. Slik kan han konsentrere seg om budskapet. På forestillinger løses dette ved at teksten blir vist på store plakater foran publikum.

Brechts metode blir ofte kalt episk drama. Dette er en motsigelse, og blir derfor et viktig virkemiddel. Der andre dramatikere ville vist kampscenen på scenen foretrekker Brecht at en av aktørene forteller hva som har hendt i ettertid av hendelsen. Her skjer det ofte at ulike personer trer inn i rollen sin etterhvert som de blir nevnt og sier sine egne replikker som om dette skjer nå.

Asides forekommer når en person henvender seg til publikum for å vinne deres gunst. Det er ikke alle som kan ha asides, så dette er et godt politisk virkemiddel for å vinne sympati. Et eksempel er i stykket Moren, der Pelagea Vlassova (moren) skal inn på sønnens fabrikkområde med en kurv med løpesedler og må lure seg inn forbi vakten. Hun bruker ironi og satire og håper han ikke finner løpesedlene.

Brecht tar koret fra det antikke drama tilbake, men her representerer de ikke den allmenne mening. De fungerer som rådgivere. De viser at handling er viktig, og at det er mulig å forandre verden. Personene synger selv også, men ikke slik vi umiddelbart tenker. Rytmikk og driv var viktig, og sangen ble mer talesang. Hensikten var ikke å få det pent, men å fremme et budskap. Viktig var det også at publikum ikke fikk sympati med personene. Derfor havner de ofte i dumdristige situasjoner når det egentlig er blodig alvor, slik at vi kan le istedet for å gi dem gudestatus. Det er ikke personene som er fokuset, det er budskapet, og de skal ikke stjele oppmerksomheten fra det publikum skal lære.

Hensikten var at publikum skulle ta til seg kunnskapen og bruke den selv i sitt liv.

Verk[rediger | rediger kilde]

Dramatiske verk[rediger | rediger kilde]

Tittel Ferdigstilt (år) Førsteutgivelse (trykk) Uroppføring (første sceneproduksjon)
Die Bibel. Drama in 3 Scenen 1913 1914 i Die Ernte
Baal 1918 1922 8. desember 1923 i Leipzig[Herk. 1]
Trommeln in der Nacht (Trommer i natten) 1919 1922 Kiepenheuer 29. September 1922 i München[Herk. 2]
Die Hochzeit, også kjent som Die Kleinbürgerhochzeit (enakter) 1919 11. desember 1926 i Frankfurt/M[Herk. 2]
Er treibt einen Teufel aus (enakter) 1919 1966 Suhrkamp[Herk. 2] 3. oktober 1975 i Basel[Herk. 2]
Lux in Tenebris (enakter) 1919
Der Bettler oder Der tote Hund (Tiggeren eller den døde hunden) (enakter) 1919
Der Fischzug (enakter) 1919
Prärie (Prærie) (operalibretto) 1919 1989 i Suhrkamp, GBA[Herk. 2] 1994 i Rostock
Im Dickicht der Städte, også kjent som Im Dickicht 1921 1927 Propyläen[Herk. 2] 9. mai 1923 i München[Herk. 2]
Leben Eduards des Zweiten von England (Edward II av Englands liv) 1923 1924 Kiepenheuer 18. mars 1924 i München
Hannibal (Fragment) 1922
Mann ist Mann [1918]–1926 1927 Propyläen[Herk. 1] 25. september 1926 i Darmstadt og Düsseldorf[Herk. 1]
Fatzer (Fragment), også kjent som Untergang des Egoisten Johann Fatzer 1926–1930 1978 i Hamburg
Jae Fleischhacker in Chikago (fragment) 1924–1929 BFA Band 10.1 Suhrkamp 1997
Mahagonny (Songspiel) 1927[Herk. 2] 1927[Herk. 2] 17. juli 1927 i Baden-Baden[Herk. 2]
Aufstieg und Fall der Stadt Mahagonny (operalibretto) 1927−1929 1929 9. mars 1930 i Leipzig[Herk. 1]
Tolvskillingsoperaen (Die Dreigroschenoper) 1928 1928 31. August 1928 Berlin[Herk. 1]
Der Ozeanflug, også kjent som Der Lindberghflug eller Der Flug der Lindberghs 1928 1929 i Uhu[Herk. 1] 17. Juli 1929 Baden-Baden als Rundfunk-Kantate[Herk. 1]
Das Badener Lehrstück vom Einverständnis, også kjent som Lehrstück 1929 1929 i Baden-Baden
Der Jasager. Der Neinsager (Opernlibretti/Lehrstücke [Schuloper]) 1929–1930 1930 23. Juli 1930 Berlin[Herk. 3]
Die Maßnahme (Lehrstück) 1930 1930 13./14. desember 1930 i Berlin[Herk. 1]
Die heilige Johanna der Schlachthöfe 1929 1931 30. april 1959 i Hamburg[Herk. 3]
Der Brotladen (fragment) 1929–1930 1967 i Berlin
Die Ausnahme und die Regel (Lehrstück) 1931 1937 i Moskva[Herk. 4] 1. mai 1938 i Givath Chajim[Herk. 4]
Die Mutter 1931 1933 17. januar 1932 i Berlin[Herk. 2]
Die Rundköpfe und die Spitzköpfe 1932–1936 1932 4. november 1936 i København[Herk. 2]
Die sieben Todsünden, også kjent som Die sieben Todsünden der Kleinbürger (ballettlibretto) 1933 7. juni 1933 i Paris[Herk. 2]
Das wirkliche Leben des Jakob Gehherda (fragment) 1935?
Die Horatier und die Kuriatier (Lehrstück) 1935 1936 i Moskva 26. april 1958 i Halle/S[Herk. 4]
Die Gewehre der Frau Carrar 1936–1937 1937 i London 16. oktober 1937 i Paris[Herk. 2]
Goliath (fragment – Operalibretto) 1937
Furcht und Elend des Dritten Reiches 1937–1938 1938 i Moskva[Herk. 1] 21. mai 1938 i Paris[Herk. 2]
Leben des Galilei 1938–1939 1948 i Suhrkamp[Herk. 1] 9. september 1943 i Zürich[Herk. 2]
Dansen (Einakter) 1939?
Was kostet das Eisen? (enakter) 1939 14. august 1939 i Tollare utenfor Stokholm[Herk. 5]
Mutter Courage und ihre Kinder 1939 1941 19. april 1941 i Zürich[Herk. 2]
Das Verhör des Lukullus, også kjent som Die Verurteilung des Lukullus (hørespill, senere operalibretto) 1939 1940 i Moskva 1940 Sender Beromünster (Oper 19.3/12. oktober 1951 i Berlin)[Herk. 2]
Det gode menneske fra Szechuan (Der gute Mensch von Sezuan) 1939 1953 4. februar 1943 i Zürich[Herk. 2]
Herr Puntila und sein Knecht Matti 1940 1948? 1950 i Versuche[Herk. 4] 5. juni 1948 i Zürich[Herk. 4]
Der aufhaltsame Aufstieg des Arturo Ui 1941 1957 10. November 1958 Stuttgart[Herk. 1]
Die Gesichte der Simone Machard (Simone Machards historie), også kjent som Die Stimmen (Stemmene) (dramatisering av Lion Feuchtwangers roman Simone - i samarbeid med Feuchtwanger selv) 1941 1956 i Sinn und Form 8. mars 1957 i Frankfurt/M[Herk. 4]
Schweyk im Zweiten Weltkrieg (Svejk i andre verdenskrig) basert på antikrigsromanen Den tapre soldat Švejk og hans eventyr i verdenskrigen av Jaroslav Hašek 1943 1947 i Uhlemspiegel[Herk. 1] 17. januar 1957 i Warzawa[Herk. 1]
The Duchess of Malfi (basert på et verk av John Webster) 1943 15. oktober 1946 i New York[Herk. 5]
Den kaukasiske krittring (Der kaukasische Kreidekreis) 1944 1949 i Sinn und Form [Mai 1948 USA n.a.] 23. mai 1951 i Göteborg[Herk. 4]
Bearbeidelse av Sophokles' verk Antigone 1947 15. februar 1948 i Chur[Herk. 2]
Die Tage der Commune 1949 1957 1956 i Karl-Marx-Stadt
Der Hofmeister (Huslæreren) bearbeidelse av "Der Hofmeister oder Vortheile der Privaterziehung" av Jakob Michael Reinhold Lenz 1949 1951 15. april 1950 i Berlin[Herk. 1]
Bearbeidelse av Gerhart Hauptmanns verk Biberpelz und roter Hahn 1950 24. mars 1951 i Berlin[Herk. 5]
Bearbeidelse av William Shakespeares verk Coriolanus 1951–1955 1959 i Suhrkamp[Herk. 1] 22. september 1962 i Frankfurt/M[Herk. 4]
Bearbeidelse av Anna Seghers' verk Der Prozess der Jeanne d'Arc in Rouen 1431[2] 1952 1952 Berlin
Turandot oder Der Kongreß der Weißwäscher 1953 1967 5. februar 1969 i Zürich[Herk. 1]
Bearbeidelse av Molières verk Don Juan 1952 1952 i Rostock
Pauken und Trompeten (basert på et verk av George Farquhar) 1954 1959 i Suhrkamp[Herk. 4] 19. september 1955[Herk. 4]

Andre arbeider (utvalg)[rediger | rediger kilde]

  • Forretningene til Herr Julius Caesar (Die Geschäfte des Herrn Julius Caesar)
  • Om tidens teater (Schriften zum Theater). Gyldendal, København 1966.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://www.detnorsketeatret.no/ShowPlayPresentation/tabid/147/Default.aspx?pid=107
  2. ^ eng. The Trial of Joan of Arc of Proven, 1431

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Bertolt Brecht – bilder, video eller lyd
personstubbDenne biografien er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den. (Se stilmanual)
teaterstubbDenne teaterrelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.


Siteringsfeil: <ref>-merker finnes for gruppenavnet «Herk.», men ingen <references group="Herk."/>-merking ble funnet, eller det mangler et avsluttende </ref>-merke.