Franktirør

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Franktirører i Vogesene under den fransk-prøyssiske krig.

Franktirør (fra fransk, franc-tireur: fri-skytter) er en krigsdeltaker som ikke er uniformert, men deltar frivillig med våpen.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Begrepet ble først brukt under den fransk-tyske krig i 1870 da Frankrike opprettet flere frikorps som deltok tildels uten militær ledelse og ofte uten regulær uniform.

Lovregulering[rediger | rediger kilde]

Slik virksomhet ble etterhvert regulert av Genèvekonvensjonene om krigsvirksomhet. Disse foreskriver også håndtering av krigsfanger. Stridende som pågripes uten godkjent synlig uniformering eller med skjulte våpen i likhet med en terrorist eller spion regnes som franktirør og er dermed ikke en krigsfange ut ifra Genèvekonvensjonenes definisjon og er dermed heller ikke beskyttet av de avtalte krigskonvensjonene. De kan derfor ved pågripelse og tilfangetakelse bli stilt for standrett og henrettes der og da ved «kort prosess» eller ved «stående fot» av en stridende avdeling eller okkupasjonsmakt. Standrett ble avskaffet i den norske militære strafferett i 1979, men andre land kan ha sine egne militære strafferettslover.

Både i første og andre verdenskrig ble det jaktet på franktirører, og henrettelser av slike forekom. Under felttoget i Norge i 1940 ble minst fem personer henrettet av de tyske troppene for frantikørvirksomhet.[1] [2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Niels Hertzberg (1960). Krigen i Norge 1940. : Operasjonene på Ringerike og Hadeland. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. s. 170. 
  2. ^ Christensen, Trygve (1993). Marka og krigen: Oslomarka 1940-1945. Oslo: T. Christensen. s. 17. ISBN 8299291607 (ib.) . 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Castberg, Frede (1893-1977) (1954). Hva folkeretten sier om franktirørkrig, kampmetoder, fangebehandling og vilkår for å ha rettigheter som krigførende. Oslo.