Fascisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Fascisme er en form for høyreekstrem, autoritær nasjonalisme,[1][2][3][4] i opposisjon til både marxisme, sosialisme og frimarkedskapitalisme.[5] Fascismen ble fremtredende i det tidlige 1900-tallets Europa. De første fascistbevegelsene oppstod i Italia under første verdenskrig før ideologien spredte seg til andre europeiske stater.

Sentrale elementer er ekskluderende nasjonalisme med rasistiske trekk og mål om å isolere en «fiende», voldsbruk og allianser med høyrekonservative grupper,[6] idealet om en totalitær stat styrt av en fører, imperialistiske ambisjoner og motstand mot marxisme, liberalisme, sosialdemokrati, anarkisme og representativt demokrati.

Etter første verdenskrig ble Italias territorielle krav avvist, og italienerne følte seg lurt av sine allierte. Statsminister Vittorio Emanuele Orlando omtalte hendelsen som «den lemlestede seieren.» Frykten for bolsjevismen, og «den lemlestede seieren» anses som hovedårsakene som bidro til fascismens seier i Italia.[7]

Første verdenskrig hadde resultert i framveksten av en mektig stat som hadde evne til å mobilisere millioner av mennesker til frontlinjene og til å forsyne frontlinjene med økonomisk produksjon og logistikk, i tillegg til å ha enestående autoritet til å intervenere i innbyggernes liv.[8][9] Fascister anså første verdenskrig som en revolusjon som førte med seg massive forandringer innen krigens, samfunnets, statens og teknologiens natur. Fremveksten av total krig og den totale massemobiliseringen av samfunnet hadde brutt ned skillet mellom sivilister og stridende. Et «militært statsborgerskap» vokste frem hvor alle borgere var involvert med militæret på en eller annen måte i løpet av krigen.[8][9] Fascisme avviser påstander om at vold er negativ av natur, og anser politisk vold, krig og imperialisme som midler for å oppnå nasjonal foryngelse.[10][11][12][13]

Fascister mente at liberaldemokratiet er avleggs, og de anser den fullstendige mobiliseringen av samfunnet under en totalitær ettpartistat som nødvendig for å forberede nasjonen på væpnet konflikt og reagere effektivt på økonomiske vanskeligheter.[14] En slik stat skulle ledes av en sterk leder – som en diktator og en militærregjering bestående av medlemmer av det statsbærende fascistpartiet for å skape nasjonal enhet og opprettholde et stabilt og ordnet samfunn.[14]

Fascismen er en rasistisk ideologi, men ikke nødvendigvis i en nazistisk forstand da de fleste fascistbevegelser ikke var germanske. Alle [europeiske] fascistbevegelser er rasistiske i den fortand at de anser ikkeeuropeere som underlegne.[15] Den tyske fascismen forårsaket Holocaust.

Beskrivelsene nyfascistisk eller post-fascistisk brukes av og til mer formelt for å beskrive partier på ytre høyreside med ideologier som ligner, eller har opphav i, 1900-tallets fascistbevegelser.[16]

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Det italienske begrepet fascismo kommer av fascio, som betyr «bunt», «knippe».[17] Fascio kommer av latinske fasces.[18] Dette var navnet gitt politiske organisasjoner i Italia kjent som fasci, grupperinger som lignet syndikater eller laug. I 1919 grunnla Benito Mussolini Fasci Italiani di Combattimento i Milano, som to år senere ble til Partito Nazionale Fascista (Det nasjonale fascistparti). Fascistene kom til å assosiere begrepet med oldtidens Romas fasces, eller fascio littorio,[19]—a bundle of rods tied around an axe,[20] et romersk symbol på magistratens autoritet[21] båret av hans liktorer, og som ble brukt til korporlig avstraffelse og henrettelse på hans kommando.[22][23]

Fasces' symbolikk var «styrke gjennom enhet», da én enkel kjepp enkelt kan knekkes, mens en samlet bunt er vanskelig å knekke.[24] Lignende symboler ble benyttet av forskjellige fascistiske bevegelser; for eksempel var falangistenes symbol fem piler bundet sammen av et åk.[25]

Plassering i det politiske spektrum[rediger | rediger kilde]

Fascismen hører hjemme på den ytterliggående høyresiden, blant annet på grunn av dens sosialkonservatisme og bruk av autoritære midler for å motarbeide egalitarisme.[26][27] For eksempel plasserer Roderick Stackelberg fascisme — inkludert nazismen, som han kaller «en radikal versjon av fascismen» — på den politiske høyresiden fordi at «desto mer en person anser absolutt likhet blant alle mennesker som en ønskelig tilstand, desto mer vil han eller hun være til venstre på det ideologiske spektrum. Desto mer en person anser ulikhet som uunngåelig eller til og med ønskelig, desto lenger til høyre vil han eller hun være.»[28] Et hovedelement av fascistisk ideologi er dens uttalte mål om å fremme et angivelig overlegent folks rett til å herske, samtidig som man rensker samfunnet for angivelig underlegne elementer.[29] Rasisme (inkludert antisemittisme) er en av fascismens karakteristika, for eksempel idealiserte den fascistiske diktatoren Adolf Hitler det tyske samfunn som et «rasemessig» forent og hierarkisk organisert folkefellesskap.[30][31][32][33][34] Fascismen er besatt av «samfunnsnedgang, ydmykelse, eller offerstatus», og dette kompenseres gjennom ideen om en kulturell enhet, energi og renhet. Videre kjennetegnes fascismen av samarbeid med tradisjonelle eliter og en nasjonalistisk militantisme som opphever demokratiske friheter. Ubegrenset vold tas i bruk for å nå målet om «indre rensning og ytre ekspansjon».[35] Dahl/Hagtvet/Hjeltnes beskriver forholdet mellom fascismen og den mer tradisjonelle høyresiden slik: «Fascistenes ekstreme nasjonalisme og elitedyrkelse måtte fra første stund blinke ut arbeiderbevegelsen som hovedfienden. Men fascismen var også anti-konservativ - med det særdeles viktige forbehold at fascistene alltid var kompromissvillige til høyre; de kom til makten på skuldrene til de konservative.» [36].

Fascismen ble påvirket av både høyre- og venstresiden, av det konservative og antikonservative, det nasjonale og overnasjonale, det rasjonelle og antirasjonelle.[37] Fascismen ble stiftet under første verdenskrig av italienske nasjonalsyndikalister som hentet sitt politiske syn fra høyresiden, og sin organisatoriske taktikk fra venstresiden.[38] Den italienske fascismen var i hovedsak, ifølge Stanley G. Payne, et politisk diktatur hvor storkapitalen, industrien og næringslivet beholdt stor grad av sin uavhengighet.[39]

I årene 1919-20 var det store streikebølger og landokkupasjoner i Italia, organisert av fagforeninger og bondeorganisasjoner, og arbeiderne okkuperte fabrikker med støtte fra sosialistene. Mussolini benyttet anledningen til å bistå forretningsmenn og jordeiere, og sendte inn Squadristi som brøt opp streikene og knuste bondeorganisasjonenes makt på landsbygda.[40] Det paramilitære Squadristi tilhørte fascistenes høyrefløy og ønsket å etablere fascismen som et fullstendig diktatur.[41] Squadristi ble verdsatt av forretningsmenn og bankfolk, noe som førte til at fascistene fikk pengestøtte fra disse. Denne alliansen med arbeidsgiverne transformerte fascismen til en massebevegelse, og Squadristi terroriserte sosialistene, fagforeningene, og katolske bondeorganisasjoner.[42] Under valget i 1921 var fascistene en del av statsminister Giovanni Giolittis anti-sosialistiske Nasjonale Blokk.[43] Mussolini forlot sitt partis radikale, antimonarkistiske, og antigeistlige program fra 1919,[44] og i 1922 ble Mussolini utnevnt til statsminister ved hjelp av politisk konservative krefter.[45] Mussolini ledet en koalisjonsregjering som forfulgte innledningsvis en økonomisk liberal politikk under ledelse av den liberale finansministeren Alberto De Stefani, inkludert budsjettbalansering ved å gjøre dype kutt i embetsverket.[46] Imøteommelsen av den tradisjonelle høyresiden førte til indre spenning, og opprørte en del av nasjonalsynikalistene[47] på den fascistiske venstrefløyen.[48] Denne fløyen inkluderte skikkelser som Michele Bianchi, Giuseppe Bottai, Angelo Oliviero Olivetti, Sergio Panunzio, og Edmondo Rossoni, som var dedikert til å fremme nasjonalsyndikalismen.[41]

Den fascistiske høyrefløyen inkluderte medlemmer av den nevnte paramilitære Squadristi og tidligere medlemmer av Den italienske nasjonalistforening (ANI).[41] De tidligere ANI-medlemmene, inkludert Alfredo Rocco, ønsket å innføre en autoritær korporativistisk stat for å erstatte liberalstaten i Italia, samtidig som man beholdt de eksisterende elitene.[41] Da den tradisjonelle høyresiden ble imøtekommet vokste det også fram en gruppe monarkistiske fascister som ønsket å bruke fascisme for å etablere et absolutt monarki under kong Victor Emmanuel 3.[41]

En rekke fascistbevegelser etter andre verdenskrig beskrev seg selv som en «tredjeposisjon» utenfor det tradisjonelle politiske spektret.[49] Mussolini selv mente at fascismens plassering på det politiske spektrum ikke var en alvorlig sak for fascister: «fascismen, plassert på høyresiden, kunne også ha sittet sentrumets fjell ... Disse ordene har uansett ikke noen fast og uforanderlig betydninger: de har en variabel som er gjenstand for sted, tid og ånd. Vi bryr oss ikke om disse tomme terminologiene og vi forakter de som blir terrorisert av disse ordene.»[50] I 1919 beskrev Benito Mussolini fascismen som en bevegelse som går til angrep mot «høyresidens tilbakeståenhet og venstresidens destruktivitet».[51][52] Senere beskrev italienske fascister sin ideologi som høyresidig i det politiske programmet Fascismens doktrine, og kunngjorde: «Vi er fri til å mene at dette er autoritetens århundre, et århundre som pleier 'høyresiden', et fascistisk århundre.»[53][54]

Den spanske falangistlederen José Antonio Primo de Rivera sa at «i bunn og grunn står høyresiden for en ivaretakelse av en økonomisk struktur, skjønt en urettferdig en, mens venstresiden står for forsøket på å underminere denne økonomiske strukturen, selv om undermineringen ville medbringe ødeleggelsen av mye som var verdifullt».[55]

«Fascistisk» som nedsettende begrep[rediger | rediger kilde]

Etter aksemaktenes nederlag i andre verdenskrig har betegnelsen «fascist» blitt brukt nedsettende,[56] ofte om vidt forskjellige bevegelser på tvers av det politiske spektret.[57] George Orwell skrev i 1944 at «ordet 'fascisme'» nærmest er totalt meningsløst […] nesten hvilken som helst engelsk person ville godtatt 'bølle' som et synonym for 'fascist'».[57]

Til tross for fascismens anti-kommunisme har kommuniststater av og til blitt referert til som «fascistiske», som en fornærmelse. For eksempel har begrepet blitt brukt om Cuba under Fidel Castro og Vietnam under Ho Chi Minh.[58] Kinesiske marxister brukte betegnelsen for å fordømme Sovjetunionen under det kinesisk-sovjetiske bruddet, og likeledes brukte sovjeter betegnelsen for å fordømme kinesiske marxister[59] og sosialdemokratiet (gjennom å mynte det nye begrepet «sosialfascisme»).

I USA spurte Herbert Matthews fra New York Times i 1946, «bør vi nå plassere Stalinist-Russland i samme kategori som det hitlerske Tyskland? Bør vi nå si at landet er fascistisk?»[60] J. Edgar Hoover, langvarig FBI-sjef og kjent antikommunist, skrev omfattende om «rød fascisme».[61]

Professor Richard Griffiths hos Universitetet i Wales[62] skrev i 2005 at «fascisme» er det «mest misbrukte, og overbrukte ordet, av vår tid».[63] «Fascistisk» brukes av og til om etterkrigsorganisasjoner og -tenkemåter som akademikere oftere betegner som «nyfascistiske».[64]

Historie[rediger | rediger kilde]

Fin de siècle og fusjoneringen av maurrasisme og sorelianisme (1880–1914)[rediger | rediger kilde]

Historikeren Zeev Sternhell sporet fascismens ideologiske røtter tilbake til 1880-årene, og særlig til den tidens fin de siècle-tema.[65][66] Temaet var basert på et opprør mot materialisme, rasjonalisme, positivisme, borgerlig samfunn og demokrati.[67] Fin-de-siècle-generasjonen støttet emosjonalisme, irrasjonalisme, subjektivisme, og vitalisme.[68] Fin-de-siècle-tankegangen så på sivilisasjonen som i en krise som behøvde en massiv og total løsning.[67] Fin-de-siècle sin intellektuelle skole anså individet kun som en del av en større kollektivitet, som ikke bør ses som en atomisert numerisk sum av individer.[67] De fordømte liberalsamfunnets rasjonalistiske individualisme og oppløsingen av sosiale bånd i borgerlig samfunn.[67]

Fin-de-siècle-perspektivet var influert av en rekke intellektuelle utviklinger, inkludert darwinistisk biologi, wagnersk estetikk, Arthur de Gobineaus raseteori, Gustave Le Bons psykologi og filosofiene til Friedrich Nietzsche, Fjodor Dostojevskij og Henri Bergson.[69] Sosialdarwinisme, som fikk vid anerkjennelse, skilte ikke mellom fysisk og sosialt liv, og anså menneskets tilstand som en ustanselig kamp for å oppnå den sterkestes overlevelse.[69] Sosialdarwinismen utfordret positivismens påstand om at tilsiktede og rasjonelle valg avgjorde menneskers adferd, og fokuserte heller på arvelighet, rase og miljø.[69] Sosialdarwinismens vektlegging av biogruppe-identitet og rollen spilt av organiske forhold innad i samfunn fostret legitimering og appell for nasjonalisme.[70] Nye teorier innen sosial- og politisk psykologi avviste også tanken om at menneskets adferd var styrt av rasjonelle valg, og hevdet heller at følelser var mer innflytelsesrike i politiske saker enn rasjonalitet.[69] Nietzsches argument at «Gud er død», som sammenfalt med hans angrep på kristendommens, demokratiets og moderne kollektivismes «flokkmentalitet»; hans overmenneske-konsept, og hans fremming av «viljen til makt» som et urinstinkt, hadde stor påvirkning på mange i fin-de-siècle-generasjonen.[71] Bergsons påstand om eksisteringen av en élan vital eller vitalt instinkt var sentrert rundt frie valg og avviste materialismen og determinismens prosesser; dette utfordret marxismen.[72]

Gaetano Mosca utviklet i sitt verk The Ruling Class (1896) en teori som hevder at det i alle samfunn vil være en «organisert minoritet» som vil dominere og herske over den «uorganiserte majoritet».[73][74] Mosca hevdet at det kun fantes to klasser i samfunnet, «den regjerende» (den organiserte minoritet) og «den regjerte» (den uorganiserte majoritet).[75] Han hevder at den organiserte naturen til den organiserte minoritet gjør den uimotståelig for noe individ i den uorganiserte majoriteten.[75]

Anarkisten Mikhail Bakunins konsept om gjerningens propaganda, som vektla viktigheten til direkte handling som politikkens fremste middel, inkludert revolusjonær volds, ble populær blant fascister som beundret konseptet og som tok det til seg som en del av fascismen.[76]

Charles Maurras.
Georges Sorel

Den franske nasjonalisten og reaksjonære monarkisten Charles Maurras influerte fascismen.[77] Maurras fremmet hva han døpte integral nasjonalisme, som etterlyste nasjonens organiske enhet; Maurras insisterte på at en mektig monark var nasjonens ideelle leder. Maurras mistrodde det han anså som den demokratiske mystifiseringen av populærviljen som skapte et upersonlig kollektivt subjekt.[77] Han hevdet at en mektig monark var et personifisert overhode som kunne utøve autoritet for å samle nasjonens folk.[77] Maurras' integrale nasjonalisme ble idealisert av fascistene, men modifisert til en modernisert revolusjonær form uten Maurras' monarkisme.[77]

Den franske revolusjonære syndikalisten Georges Sorel fremmet den politiske voldens legitimitet i sitt verk Tanker om vold(1908) og andre verk hvor han fremmet radikal syndikalistisk handling for å oppnå en revolusjon for å kaste kapitalismen og borgerskapet gjennom en generalstreik.[78] I Tanker om vold vektla Sorel behovet for en revolusjonær politisk religion.[79] I tillegg avviste Sorel demokratiet som reaksjonært i sitt verk Les Illusions du progrès, og skrev at «intet er mer aristokratisk enn demokrati».[80] I 1909, da en syndikalistisk generalstreik i Frankrike ikke hadde materialisert seg, forlot Sorel og hans tilhengere den radikale venstresiden og ble del av den radikale høyresiden, hvor de ønsket å slå sammen militant katolisisme og fransk patriotisme med deres egne synspunkter, og fremmet anti-republikanske kristne franske patrioter som de ideelle revolusjonære.[81] Opprinnelig hadde Sorel offisielt vært en marxistisk revisjonist, men innen 1910 hadde han erklært sin oppgivelse av sosialismen og hevdet i 1914, gjennom Benedetto Croces aforisme, at «sosialismen er død» grunnet «marxismens nedbrytning».[82] Sorel ble en støttespiller til reaksjonær maurrasiansk nasjonalisme fra 1909 som påvirket hans verker.[82] Maurras hadde interesse av å slå sammen sine nasjonalistiske idealer med soreliansk syndikalisme for å konfrontere demokratiet.[83] Maurras hevdet at «en sosialisme befridd fra det demokratiske og kosmopolitiske element passer nasjonalisme like godt som en vellaget hanske passer en vakker hånd».[84]

Fusjoneringen av maurrasiansk nasjonalisme og soreliansk syndikalisme influerte den radikale italienske nasjonalisten Enrico Corradini.[85] Corradini uttalte behovet for en nasjonal-syndikalistisk bevegelse, ledet av elitistiske aristokrater og antidemokrater som delte en revolusjonær syndikalistisk hengivelse til direkte handling og villighet til kamp.[85] Corradini omtalte Italia som en «proletarisk nasjon» som behøvde å delta i imperialisme for å utfordre de «plutokratiske» franskmennene og britene.[86] Corradinis syn var del av et bredere sett med oppfattelser innad i den høyresidige Den italienske nasjonalistforening(ANI), som hevdet at Italias økonomiske tilbakeståenhet var forårsaket av korrupsjon i dens politiske klasse, liberalisme og splid grunnet sosialisme.[86] ANI hadde bånd til og utøvde innflytelse blant konservative, katolikker, og forretningssamfunnet.[86] Italienske nasjonalsyndikalister delte et felles sett prinsipper: avvisninger av borgerlige verdier, demokrati, liberalisme, marxisme, internasjonalisme og pasifisme; og fremmingen av heroisme, vitalisme og vold.[87] ANI hevdet at liberaldemokratiet ikke lenger var kompatibel med den moderne verden, og støttet en sterk stat og imperialisme, samtidig som de hevdet at mennesker fra naturens side er rovdyriske og at nasjoner befant seg i en konstant kamp, hvori kun de sterkeste kunne overleve.[88]

Filippo Tommaso Marinetti, italienske modernistisk forfatter av Det futuristiske manifest (1909) og senere medforfatter av Det fascistiske manifest (1919)

Futurismen var både en kunstnerisk-kulturell bevegelse og innledningsvis en politiske bevegelse i Italia ledet av Filippo Tommaso Marinetti som stiftet Det futuristiske manifest (1908), som forfektet modernisme, handling, og politisk vold som nødvendige elementer innen politikken samtidig som det avviste liberalismen og parlamentarisk politikk. Marinetti avviste konvensjonelt demokrati basert på flertallsstyre og egalitarisme til fordel for en ny form for demokrati som fremmet det han beskrev i sitt verk «Den futuristiske tanken om demokrati»: «We are therefore able to give the directions to create and to dismantle to numbers, to quantity, to the mass, for with us number, quantity and mass will never be—as they are in Germany and Russia—the number, quantity and mass of mediocre men, incapable and indecisive.».[89]

Futurismen påvirket fascismen i dens anerkjenning av voldelig handling og krig som nødvendigheter av den moderne sivilisasjon.[90] Marinetti fremmet behovet for fysisk mosjonering av unge menn, og hevdet at gymnastikk bør ha forrang framfor bøker i utdanning av menn. Han forfektet segregering av kjønnene på utdanningsfeltet. Ifølge han måtte mennenes utdannelse være fri for «kvinnelig ømfintlighet». Marinetti hevdet at mannlig utdanning måtte være «livlig, krigersk, muskuløs og voldelig dynamisk».[91]

Første verdenskrig og dens etterspill (1914–29)[rediger | rediger kilde]

Benito Mussolini i 1917 som soldat i første verdenskrig. I 1914 stiftet Mussolini Fasci d'Azione Rivoluzionaria, som han også ledet. Mussolini fremmet italiensk intervensjon i krigen som en revolusjonær nasjonalistisk handling for å befri land gjort krav på av Italia fra Østerrike-Ungarn.

Ved krigsutbruddet august 1914 ble den italienske politiske venstresiden alvorlig splittet over dens standpunkt i krigen. Det italienske sosialistparti (PSI) motsatte seg krigen, men en rekke italienske revolusjonære syndikalister støttet krigen mot Tyskland og Østerrike-Ungarn på grunnlag av at deres reaksjonære regimer måtte beseires for å sikre sosialismens suksess.[92] Angelo Oliviero Olivetti etablerte en pro-intervensjonistisk fascio kalt Fasci d'Azione Internazionalista i oktober 1914.[92] Benito Mussolini, etter å ha blitt sparket fra sin stilling som sjefsredaktør for PSIs avis Avanti! på grunn av sin antityske holdning, tok del i den intervensjonistiske kampsaken i en separat fascio.[93] Begrepet «fascisme» ble først brukt i 1915 av medlemmer av Mussolinis bevegelse, Fasci d'Azione Rivoluzionaria («Den revolusjonære handlings fasci»).[94]

Fasci d'Azione Rivoluzionarias første møtet ble avholdt 24. januar 1915[95] da Mussolini erklærte at det var nødvendig for Europa å løse sine nasjonale problemer – inkludert nasjonale grenser – både Italias og andre steders, og «undertrykkede folk må skaffe rettigheten til å tilhøre de nasjonale samfunn de stammer fra.».[95] Forsøk på å avholde massemøter var ineffektive, og organisasjonen ble regelmessig trakassert av myndighetene og sosialistene.[96]

Tyske soldater blir jublet fram i Lübeck under deres fremrykking til frontlinjene i 1914 under første verdenskrig. Johann Plenges konsept om «1914-ånden» identifiserte krigsutbruddet som en skapelse av nasjonal solidaritet blant tyskere.

Liknende politiske ideer vokste frem i Tyskland etter krigsutbruddet. Ifølge den tyske sosiologen Johann Plenge var Tysklands krigsøkonomi realiseringen av «sosialismen».[97] For Plenge hadde en økonomi for det «felles beste» vokst fram. Denne nasjonalsosialismen var sett på som en form for statssosialisme som hadde avvist «tanken om grenseløs frihet», og visse former for kapitalisme som var mot Tysklands «nasjonale interesse» men som likevel kjempet for større økonomisk effektivitet.[98] Plenge kjempet for at en autoritær rasjonell herskerelite skulle utvikle denne nasjonalsosialismen gjennom en hierarkisk teknokratisk stat.[99]

Plenge myntet en ny nasjonalistisk ideologi basert på det han betegnet som «ideene av 1914», som skulle danne basisen for [denne] nasjonalsosialismen. Disse ideene var imot «ideene av 1789» (den franske revolusjon).«Ideene av 1789», som inkluderte menneskets rettigheter, demokrati, individualisme og liberalisme, ble avvist til fordel for «ideene av 1914», som inkluderte de «tyske verdiene» ansvar, disiplin, lov og orden. Plenge mente at «rasesolidaritet» (volksgemeinschaft) ville overvinne splittelser basert på klasse, og den sosialistiske internasjonalisme måtte, ifølge ham, erstattes med «robust nasjonal selvopptatthet».[100]

Første verdenskrigs innvirkning[rediger | rediger kilde]

Etter første verdenskrig ble Italias territorielle krav avvist, og italienerne følte seg lurt av sine allierte. Statsminister Vittorio Emanuele Orlando omtalte hendelsen som «den lemlestede seieren.» Frykten for bolsjevismen, og «den lemlestede seieren» anses som hovedårsakene som bidro til fascismens seier i Italia.[101] Ifølge professor Rolf Hobson er totalitære styresett som fascismen utenkelig uten første verdenskrigs totalisering av krigen, med dens militarisering og kommandoøkonomi.[102]

Fascistene anså første verdenskrig som en frembringer av revolusjonære endringer innen krigens, samfunnets, statens og teknologiens natur, da totalkrigen og massemobiliseringens fremvekst hadde brutt ned skillet mellom sivilist og stridende, med sivilister i den en kritisk rollen med økonomisk produksjon til krigsinnsatser, og dermed vokste det fram et «militært statsborgerskap» hvori alle statsborgere var involvert i militæret på en eller annen måte i løpet av krigen.[8][9] Første verdenskrig hadde resultert i framveksten av en mektig stat som hadde evne til å mobilisere millioner av mennesker til frontlinjene eller til å forsyne frontlinjene med økonomisk produksjon og logistikk, i tillegg til å ha enestående autoritet til å intervenere i innbyggernes liv.[8][9] Fascister anså våpenvitenskapens teknologiske utvikling og statens totalmobilisering av innbyggermassen i krigen som et tegn på en ny æra med fusjonering av staten med massepolitikk, teknologi, og særlig den mobiliserende myten som de mente hadde seiret over myten om framskrittet og liberalismens æra.[8]

Medlemmer av det italienske Arditi-korpset i 1918 holder frem dolker, som deres gruppes symbol. Arditi-gruppene ble dannet i 1917, som grupper av soldater trent for farlige oppdrag, overgivelsesnekt og vilje til å kjempe til døden. Den italienske fascistbevegelsen tok til seg korpsets svarte uniform og fes til ære for Arditi.

Bolsjevikrevolusjonens innvirkning[rediger | rediger kilde]

Bolsjevikrevolusjonen (Oktoberrevolusjonen i 1917) – hvori bolsjevikkommunistene ledet av Vladimir Lenin grep makten i Russland — hadde stor innvirkning på fascismens utvikling.[103] Bolsjevikrevolusjonen og den sosiale uroen i Italia overbeviste over- og middelklassen at en [kommunistisk] revolusjon var nærforestående. I sin frykt for en kommunistisk maktovertagelse begynte de eiendomsbesittende klassene i økende grad å søke seg til fascistene.[104] Fascistene presenterte seg selv om antimarxister, og bekjempet marxistene.[105] Benito Mussolini hadde konsolidert kontrollen på fascistbevegelsen i 1919 med grunnleggelsen av Fasci italiani di combattimento, hvis motstand mot sosialismen han hadde kunngjort:

SitatVi erklærer krig mot sosialismen, ikke fordi det er sosialisme, men fordi den har motsatt seg nasjonalisme. Selv om ve kan diskutere spørsmålet om hva sosialisme er, hvor dens program er, og hva dens taktikker er, er én ting tydelig: det offisielle italienske sosialistparti har vært reaksjonært og absolutt konservativ. Hvis dens syn hadde vunnet frem, ville vår overlevelse i dagens verden vært umulig.[106]Sitat

Alliansen mellom arbeidsgiverne og fascistene transformerte fascismen til en massebevegelse.[107]

Det fascistiske manifest (1919)[rediger | rediger kilde]

I 1919 forfattet Alceste De Ambris og futuristbevegelsens leder Filippo Tommaso Marinetti Il manifesto dei fasci italiani di combattimento, bedre kjent som Det fascistiske manifest.[108] Manifestet ble fremlagt den 6. juni 1919 i fascistavisen Il Popolo d'Italia. Manifestet støttet opprettelsen av universell stemmerett for både menn og kvinner (den siste kun realisert delvis sent i 1925 med alle opposisjonspartier oppløst og forbydd)[109]; proporsjonal representsjon på regional basis; regjeringsrepresentasjon gjennom et korporativistisk system bestående av «nasjonalråd» av eksperter valgt fra profesjonelle og handelsmenn, valgt for å representere og holde lovgivende makt i deres respektive områder, inkludert arbeid, industri, transport, helsevesen, kommunikasjon, osv.; og oppløsingen av det italienske senatet.[110] Manifestet støttet opprettelsen av en åtte-timers arbeidsdag for alle arbeidere, en minstelønn, arbeiderrepresentasjon i industristyringen, lik tillit i arbeiderforeninger som i industrisjefer og offentlige tjenestemenn, omorganisering av transportsektoren, omtegning av loven om uføretrygd, reduksjon av pensjonsalderen fra 65 til 55, en sterk progressiv skatt på kapital, konfiskering av eiendom fra religiøse institusjoner og oppløsingen av bispedømmer, revidering av militærkontrakter og konfiskering av 85 % av krigsprofitter.[111] Manifestet gav også rop om opprettelsen av en nasjonal milits med kort tjeneste for å tjene forsvarsansvar, nasjonalisering av våpenindustrien og en utenrikspolitikk ment å være fredelig, men også kompetitiv.[112]

Mussolini innså at han ikke kunne slå politisk mynt med dette programmet, og programmet ble derfor forlatt.[113]

Innbyggerne av byen Fiume bejubler Gabriele d'Annunzio og hans svartskjortekledde nasjonalistiske gruppes ankomst. D'Annunzio og fascisten Alceste De Ambris utviklet det kvasi-fascistiske italienske styre av Carnaro, en bystat fra 1919 til 1920. D'Annunzios handlinger i Fiume inspirerte den italienske fascistbevegelsen.


Italienske fascister i 1920[rediger | rediger kilde]

I 1920 nådde industriarbeiderens militante streikeaktivitet sitt høydepunkt i Italia; årene 1919 og 1920 ble kjent som «De røde år».[114] Mussolini og fascistene utnyttet situasjonen og allierte seg med industrialister. Fascistene brukte bevaring av orden og indre fred som et påskudd til å angripe arbeidere og bønder.[115]

Fascistene identifiserte deres hovedfiende med flertallet sosialister på venstresiden som motstod intervensjonen i første verdenskrig.[116] Fascistene og den italienske tradisjonelle høyresiden stod sammen da begge foraktet marxismen, avviste klassebevissthet og trodde på elitenes styre.[117] Fascistene assisterte den antisosialistiske kampanjen ved å alliere seg med andre partier og den konservative høyresiden i en felles innsats for å ødelegge det italienske sosialistparti og arbeiderorganisasjoner mer viet til klasseidentitet enn nasjonal enhet.[117]

Fascismen ønsket å imøtekomme de italienske konservative ved å gjøre store endringer i sin politiske agenda. De forlot sin tidligere populisme, republikanisme og antiklerikalisme, godkjente politikk som støttet et fritt marked, og anerkjente den romersk-katolske kirke og monarkiet som institusjoner.[118] For å appellere til italienske konservative knesatte fascismen politiske holdninger som fremming av familieverdier, inkludert politikk utformet for å minske antallet kvinner i arbeiderstyrken og begrense dem til morsrollen. Fascistene forbydde prevensjonsmiddel-litteratur og økte straffen for abort i 1926, og erklærte at de begge var forbrytelser mot staten.[119] Selv om fascismen tok til seg en rekke holdninger for å appellere til de reaksjonære, ønsket fascistene å bevare dens revolusjonære karakter. Angelo Oliviero Olivetti kunngjorde at «fascismen skulle gjerne være konservativ, men den vil [være] det ved å være revolusjonær.»[120] Fascistene støttet revolusjonær handling, og var viet til å sikre lov og orden for å appellere til både konservative og syndikalister.[121]

Før fascismen imøtekom den tradisjonelle høyresiden var ideologien en liten, urban norditaliensk bevegelse med omtrent ett tusen medlemmer.[122] Etter at fascismen imøtekom høyresiden, skjøt bevegelsens medlemstall i været til omtrent 250 000 innen 1921.[123]

Fascistisk vold fra 1922 av[rediger | rediger kilde]

Fra 1922 trappet de fascistiske paramilitære opp sin voldelige strategi; fra angrep på sosialistenes kontorer og hjemmene til sosialistiske lederskikkelser, til voldelig okkupasjon av byer. Fascistene møtte liten motstand fra myndighetene, og fortsatte å ta over flere norditalienske byer.[124] Fascistene gikk til angrep på sosialistiske og katolske fagforeningers kontorer i Cremona, og påla den tysktalende befolkningen i Trento og Bolzano tvangsitalienisering.[124] Etter hærtakelsen av disse byene la fascistene plan om å marsjere mot Roma.[124]

Benito Mussolini med tre av fire quadrumviri under marsjen mot Roma: fra venstre til høyre: ukjent, Emilio de Bono, Mussolini, Italo Balbo og Cesare Maria de Vecchi.

Den 24. oktober 1922 holdt fascistpartiet sin årlige kongress i Napoli. Mussolini beordret svartskjortene til å ta kontroll over offentlige bygg og tog. I tillegg beordret han dem til å samle seg på tre steder rundt Roma.[124] Fascistene maktet å gripe kontrollen på flere postkontorer og tog i Nord-Italia, mens den italienske regjeringen, ledet av en venstrekoalisjon, var splittet internt og ute av stand til å stoppe fascistene.[125]

Kong Viktor Emmanuel 3. av Italia oppfattet faren for blodsutgytelse i et forsøk på å spre fascistene som for stor.[126] Viktor Emmanuel 3. bestemte seg derfor for å utnevne Mussolini som italiensk statsminister, etter anbefaling fra den konservative politikeren Antonio Salandra,[127] og Mussolini ankom Roma den 30. oktober for å godta tildelingen.[126] Fascistisk propaganda blåste hendelsen, kjent som marsjen mot Roma, stort opp, og beskrev den som en maktovertakelse grunnet fascistenes heroiske bragder.[124] Patricia Knight påpeker at det var i hovedsak konservative politiske krefter som fikk fascistene til makten, og ikke en revolusjon.[128]

Det fascistiske Italia[rediger | rediger kilde]

Mussolini i maktposisjon[rediger | rediger kilde]

Den italienske fascismen var i hovedsak, ifølge Stanley G. Payne, et politisk diktatur hvor storkapitalen, industrien og næringslivet beholdt stor grad av sin uavhengighet.[39]

Etter å ha blitt utpekt Italias statsminister måtte Mussolini danne en koalisjonsregjering, fordi fascistene ikke hadde flertall i det italienske parlamentet.[46] Mussolinis koalisjonregjering forfulgte innledningsvis en økonomisk liberal politikk under ledelse av den liberale finansministeren Alberto De Stefani, en sentrumspolitiker, inkludert budsjettbalansering ved å gjøre dype kutt i embetsverket.[46] Innledningsvis fant liten drastisk endring i regjeringspolitikken sted, og undertrykkende politiaksjoner var begrenset.[46]

Fascistene begynte sitt forsøk på å befeste fascismen i Italia med Acerbo-loven. Denne loven garanterte to tredjedels flertall i parlamentet til ethvert parti eller koalisjonsliste som fikk flest stemmer, gitt at de fikk mer enn 25 % av stemmene i valget.[129] Etter betydelig fascistisk vold og trusler vant fascistenes koalisjonen et flertall av stemmene, og dermed fikk fascistene mange seter i parlamentet.[129] I valgets kjølvann brøt en politisk krise og skandale ut etter at Giacomo Matteoti, deputert medlem av Sosialistpartiet, ble bortført og drept av fascister.[129] De liberale og venstreminoriteten marsjerte i protest ut av parlamentet i det som kom til å bli kjent som Secessione dell'Aventino.[130] Den 3. januar 1925 talte Mussolini til det fascistdominerte italienske parlamentet, og erklærte at han var personlig ansvarlig for hendelsen, men insisterte samtidig på at han ikke hadde gjort noe galt. Han erklærte seg selv Italias diktator, tok fullt ansvar over regjeringen, og kunngjorde parlamentets avskjedigelse.[130] Fra 1925 til 1929 ble fascismen gradvis maktbefestet: deputerte opposisjonspolitikere ble nektet adgang til parlamentet, sensur ble innført og et dekret av desember 1925 gjorde Mussolini kun ansvarlig for kongen.[131]

Den katolske kirke[rediger | rediger kilde]

I 1929 fikk fascistregimet den romersk-katolske kirkes politiske støtte og velsignelse etter at regimet underskrev et konkordat med kirken, kjent som Lateran-avtalen, hvori pavemakten fikk statssuverenitet og finansiell kompensasjon for frarøvelsen av kirkeeiendom av liberalstaten på 1800-tallet.[132] Ikke lenge etter avtalen ble underskrevet hadde kirken, etter Mussolinis egen innrømmelse, truet med å få ham «ekskommunisert», dels på grunn av hans umedgjørlige natur og fordi at han hadde «konfiskert flere utgaver av katolske aviser i de følgende tre måneder enn i de syv foregående år.»[133] Innen slutten av 1930-årene ble Mussolinis antigeistlige retorikk mer høylytt, da han gjentatte ganger fordømte den katolske kirke og diskuterte måter å avsette paven. Han tok stillingen at «pavemakten var en ondartet svulst i Italias kropp, og at den 'måtte utryddes en gang for alle,' fordi det ikke var plass i Roma til både paven og han selv.»[134] I sin bok fra 1974 skrev Mussolinis enke, Rachele, at hennes ektemann alltid hadde vært en ateist fram til slutten av sitt liv, og skrev at hennes ektemann «i bunn og grunn var irreligiøs til hans senere år.»[135]

Nasjonalsosialistene i Tyskland benyttet liknende antigeistlig politikk. Gestapo konfiskerte hundretalls klostre i Østerrike og Tyskland, utkastet geistlige og lekmenn, og erstattet ofte kirkens kors med hakekors.[136] Ved å referere til hakekorset som «Djevelens kors» fikk kirkeledere sine ungdomsorganisasjoner forbydd, møteaktivitet begrenset og forskjellige katolske tidsskrift sensurert eller bannlyst. Regjeringstjenestemenn fant det til slutt nødvendig å utplassere «nazister i redaktørstillinger i den katolske presse.»[137] Opp mot 2720 geistlige, hovedsakelig katolikker, ble arrester av Gestapo og fengslet i konsentrasjonsleiren Dachau.[138]

Korporativistisk stat[rediger | rediger kilde]

Fascistregimet etablerte et korporativistisk [meglings]system i 1925 med Palazzo Vidioni-pakten hvori den italienske arbeidsgiverforeningen Confindustria og fascistiske fagforeninger ble enige om å anerkjenne hverandre som de eneste representanter for Italias arbeidsgivere og arbeidstakere, og ekskluderte ikkefascistiske fagforeninger. Fascistregimet opprettet et Foretaksministerium som opprettet 22 sektorbaserte korporasjoner, bestående av representanter for arbeidsgivere og arbeidstakere fra de forskjellige næringene. Både arbeiderstreiker og lockouter ble forbudt.[139] Korporasjonene skulle oppmuntre arbeidsgivere og arbeidstakere til å oppdage felles interesser, og dermed begrave klassekampen. I praktisk ble korporasjonene styrt av næringslivsledere, mens arbeiderorganisasjoner ble satt til side og deres bånd til fabrikkene ble fjernet.[140]

Arbeiderorganisasjoner var sjeldent ledet av arbeidere selv men heller utpekte fascistpartimedlemmer.[139]

Aggressiv utenrikspolitikk[rediger | rediger kilde]

I 1920-årene forfulgte det fascistiske Italia en aggressiv utenrikspolitikk, med blant annet et angrep på den greske øya Korfu, forsøk på å utvide italiensk territorium på Balkan-halvøya, planer om krig mot Tyrkia, forsøk på å forårsake borgerkrig i Jugoslavia ved å støtte kroatiske og makedonske separatister for å legitimere italiensk intervensjon, samt gjøre Albania til et de facto italiensk protektorat de facto, som ble gjennomført med diplomatiske midler i 1927.[141] Som svar på opprør i den italienske kolonien Libya gav Fascist-Italia opp tidligere liberal kolonipolitikk med samarbeid med lokale ledere. I stedet, ved å hevde at italienere var en «overlegen rase» sammenlignet de «afrikanske rasene» og dermed hadde retten til å kolonisere de «underlegne» afrikanerne, ønsket de å bosette 10–15 millioner italienere i Libya.[142] Dette resulterte i en aggressiv militært felttog kjent som pasifiseringen av Libya mot libyske innfødte, inkludert massedrap, bruk av konsentrasjonsleirer, og tvangsutsulting av tusenvis av mennesker.[142] Italienske myndigheter utførte etnisk rensning ved å tvangsutkaste 100000 beduinske kyrenaikere, halvparten av befolkningen av Kyrenaika i Libya, fra deres bosetninger som var tiltenkt italienske bosettere.[143][144]

Hitler tar til seg den italienske modell[rediger | rediger kilde]

Nasjonalsosialister i München under Ølkjellerkuppet.

Marsjen mot Roma gav fascismen internasjonal oppmerksomhet. En tidlig beundrer av de italienske fascistene var Adolf Hitler. Han begynte å forme seg selv og NSDAP i samsvar med Mussolini og fascistene, mindre enn én måned etter marsjen.[145] Nasjonalsosialistene, anført av Hitler og den tyske krigshelten Erich Ludendorff, forsøkte seg på en «marsj mot Berlin» basert på marsjen mot Roma, noe som endte i det mislykkede Ølkjellerkuppet i München i november 1923.[146]

Den store depresjonens innvirkning og opptakten til andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Benito Mussolini (venstre) med Adolf Hitler (høyre).

Kårene som de økonomiske vanskelighetene forårsaket av den store depresjon skapte, førte til seg en internasjonal bølge av sosial uro. Ifølge historikeren Philip Morgan, «utbruddet av den store depresjonen … var den største stimulansen hittil for spredningen og ekspansjonen av fascismen utenfor Italia».[147] Fascistene la skylda for 1930-årenes lange depresjon på jøder, innvandrere, venstresiden, og andre syndebukker.

I Tyskland bidro depresjonen til fremveksten av Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti (NSDAP), noe som førte til Weimarrepublikkens fall og etableringen av et fascistisk regime under ledelse av Adolf Hitler. Med Hitler og nazistene i maktposisjon i 1933 ble liberaldemokratiet oppløst i Tyskland, og nazistene mobiliserte landet for krig, med ekspansjonistiske territoriale mål. I 1930-årene innførte nasjonalsosialistene raselover som bevisst diskriminerte mot, frarøvet stemmeretten til, og forfulgte jøder og andre minoriteter.

Fascistbevegelser vokste i styrke andre steder i Europa. Den ungarske fascisten Gyula Gömbös inntok makten som Ungarn statsminister i 1932 og forsøkte å befeste sitt partis makt i landet; han innførte en åttetimers arbeidsdag, en førtitimers arbeidsuke innen industrien, og ønsket å innføre en korporativistisk økonomi; og forfulgte irredentistiske krav på nabolandenes territorier.[148] Den fascistiske jerngardebevegelsen i Romania fikk stor politisk støtte etter 1933, og fikk representasjon i den rumenske regjeringen. I tillegg myrdet et jerngardemedlem den rumenske statsministeren Ion Duca.[149] I 6. februar-krisen opplevde Frankrike den største politiske uroen siden Dreyfus-saken da fascistiske Mouvement Franciste og flere grupper på ytre høyre gjorde opprør samtidig i Paris mot den franske regjering, noe som resulterte i storstilt politisk vold.[150] En rekke para-fascistiske regjeringer som hentet elementer fra fascismen ble etablert under Den store depresjonen, blant annet i Hellas, Litauen, Polen og Jugoslavia.[151]

Integralister marsjerer i Brasil.

I Amerika hevdet de brasilianske integralistene ledet av Plínio Salgado å ha så mange som 200000 medlemmer, selv om de etter kuppforsøk ble forsøkt slått ned av Getúlio Vargas' Estado Novo i 1937.[152] I 1930-årene vant Den chilenske nasjonalsosialistiske bevegelse seter i Chiles parlament og gjorde kuppforsøk, noe som endte i Seguro Obrero-massakren i 1938.[153]

Under den store depresjonen fremmet Mussolini aktiv statlig intervensjon i økonomien. Fascist-Italia opprettet Instituto per la Ricostruzione Industriale (IRI), et statseid firma og holdingselskap som ga statsstøtte til sviktende private bankeide selskaper.[154] Den store depresjonen påvirket den italienske finanssektoren. Kredittgrensene ble alvorlig brutt og gjorde det vanskelig for selskaper å få lån. Mussolini fryktet en likviditetskrise med påfølgende masseoppsigelser og en bølge av sosial uro. IRI ble opprinnelig tiltenkt som et midlertidig tiltak, men fortsatte å operere gjennom hele det fascistiske regimets tid, og lenge etter. Selv om IRI ikke var tiltenkt til å iverksette nasjonaliseringer, ble IRI de facto eier av et stort antall store banker og selskaper. I januar 1934 rapporterte IRI at den kontrollerte «48,5 prosent av aksjekapitalen i Italia», og noen måneder senere kjøpte den bankenes aksjekapital også.[155] IRI lyktes i stor grad i sine mål da den reddet sviktende banker og selskaper ved å restrukturere og refinansiere dem. [156] Til tross for IRI sine oppkjøp ble ingen selskaper nasjonalisert av regimet.[157] Sent i 1930-årene vedtok Italia tilvirkningskarteller, tariffbarrièrer, valutarestriksjoner, og massive reguleringer av økonomien i et forsøk på å balansere utbetalingene.[158]

Nazi-Tyskland hadde autarki og opprustning som mål, og innførte proteksjonistiske politikk, blant annet ved å tvinge den tyske stålindustrien til å bruke tysk jernmalm av lavere kvalitet enn det importerte jernet av overlegen kvalitet.[159]

Andre verdenskrig (1939–1945)[rediger | rediger kilde]

I det fascistiske Italia og Nazi-Tyskland forfulgte både Mussolini og Hitler en territorialt ekspansjonistisk og intervensjonistisk politisk agenda fra 1930-årene fram til 1940-årene, noe som kulminerte i andre verdenskrig. Mussolini satte i rop om at irredentistiske italienske krav ble gjenvunnet, noe som ville etablere italiensk herredømme over Middelhavet og sikre italienerne tilgang til Atlanterhavet, og skape italienske spazio vitale («vitalt rom») i middelhavs- og rødehavsområdet.[160] Hitler talte om at irredentistiske tyske landkrav skulle gjenvinnes, i tillegg til en opprettelse av tysk lebensraum («livsrom») i Øst-Europa, blant annet i landområder kontrollert av Sovjetunionen, som igjen skulle koloniseres av germanske bosettere.[161]

Underernært mannlig innsatt i den italienske konsentrasjonsleiren Rab.

Fra 1935 til 1939 eskalerte Tyskland og Italia sine krav om territoriale landkrav og økt innflytelse på verdensscenen. Italia invaderte Etiopia i 1935 noe som endte med fordømmelse i Folkeforbundet og bred diplomatisk isolasjon. I 1936 marsjerte tyske styrker inn i det demilitariserte Rhinland; området hadde vært demilitarisert i tråd med Versaillestraktaten. I 1938 annekterte Tyskland Østerrike og Italia assisterte Tyskland i å løse den diplomatiske krisen mellom Tyskland og Frankrike og Storbritannia angående krav på tsjekkoslovakiske landområder ved å arrangere Münchenavtalen, hvori Tyskland fikk Sudetenland, og det ble ansett at en europeisk krig hadde blitt avverget. Dette håpet svinnet hen da Hitler brøt Münchenavtalen da han invaderte og delte Tsjekkoslovakia mellom Tyskland og marionettestaten Slovakia i 1939. På samme tid fra 1938 til 1939 gjorde Italia krav på territoriale og koloniale avståelser fra Frankrike og Storbritannia.[162] I 1939 forberedte Tyskland seg på krig mot Polen, men forsøkte første å få territoriale avståelser fra Polen med diplomatiske midler.[163] Den polske regjeringen stolte ikke på Hitlers løfter, og avviste de tyske kravene.[163]

Tysklands invasjon av Polen var uakseptabel for Storbritannia, Frankrike og deres allierte, noe som resulterte i en felles krigserklæring mot et Tyskland som ble ansett som aggressoren, og utbruddet av andre verdenskrig. I 1940 brakte Mussolini Italia inn i andre verdenskrig på aksemaktenes side. Mussolini var var over at Italia ikke hadde militær kapasitet til en langvarig krig mot Frankrike eller Storbritannia, og ventet til Frankrike var på kollapsens og kapitulasjonens terskel før de selv erklærte Storbritannia og Frankrike krig den 10. juni 1940, på antagelsen at krigen ville være kortvarig etter Frankrikes kollaps.[164] Mussolini antok at Italia, etter en kortvarig inngang i krigen mot Frankrike, etterfulgt av en fransk overgivelse, ville få territoriale avståelser fra Frankrike, og kunne deretter konsentrere sine styrker i en storstilt offensiv i Egypt, hvort Storbritannia og Samveldet var italienerne tallmessig underlegne.[165] Tyske planer om en invasjon av Storbritannia mislykkes etter at Tyskland tapte kampen om luftherredømme i slaget om Storbritannia. I 1941 bredte aksemaktenes felttog seg ut til Sovjetunionen, etter at Hitler iverksatte operasjon Barbarossa. Aksemaktstyrker besatte på sitt makthøydepunkt nærmest hele Fastlands-Europa. Krigen ble langvarig, stikk i strid med Mussolinis planer, noe som førte til italienske tap på flere fronter, og behov om tysk assistanse.

Lik, ofre for den tyske konsentrasjonsleiren Buchenwald.

Under andre verdenskrig deltok de europeiske aksemaktene, anført av Nazi-Tyskland, i utryddelsen av millioner av polakker, jøder, sigøynere, og andre folkegrupper i folkemordet senere kjent som Holocaust.

Etter 1942 begynte aksemaktene å vakle. Innen 1943, etter at Italia var konfrontert av flere militære fiaskoer, den komplette avhengigheten og underdanigheten til Tyskland, den allierte invasjonen av Italia, og den påfølgende internasjonale ydmykelsen, ble Mussolini avløst som statsoverhode og arrestert på kong Viktor Emmanuel 3.s ordre, som fulgte på med å demontere fasciststaten og erklære Italias overgang til alliert side. Mussolini ble reddet fra arrestasjon av en tysk styrke, og fortsatte som leder av en tysk klientstat, Den italienske sosialrepublikk, fra 1943 til 1945. Nazi-Tyskland ble møtt av flere tap og jevne sovjetiske og vestallierte offensiver fra 1943 til 1945.

Den 28. april 1945 ble Mussolini arrestert og henrettet av italienske kommunistiske partisaner. Den 30. april 1945 begikk Hitler selvmord. Kort tid etter overgav Tyskland seg, og naziregimet ble systematisk demontert av de okkuperende allierte maktene. Et internasjonalt militært tribunal ble videre samlet i Nürnberg. Fra november 1945 til 1949 ble flere politiske, militære og økonomiske naziledere stilt for retten og dømt for krigsforbrytelser, med påfølgende dom om dødsstraff for de verste gjerningsmennene.

Etter andre verdenskrig (1945–)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Nyfascisme

Juan Perón, Argentinas president fra 1946 til 1955, og 1973 til 1974. Perón var en beundrer av italiensk fascisme, og baserte sin økonomisk politikk på de forfulgt av Fascist-Italia.

De allierte styrkers seier i andre verdenskrig førte til mange fascistregimers kollaps i Europa. Nürnbergprosessen dømte flere naziledere for forbrytelser mot menneskeheten inkludert Holocaust. Det forble, derimot, flere bevegelser og regjeringen som ideologisk var beslektet med fascismen.

Francisco Francos falangistiske ettpartistat i Spania forble offisielt nøytral under andre verdenskrig, og overlevde aksemaktenes sammenbrudd. Francos vei til makten hadde blitt direkte assistert av både Italias og Tysklands militære i den spanske borgerkrig, og Franco hadde selv sendt frivillige til Østfronten for å kjempe mot Sovjetunionen med Tyskland. Etter andre verdenskrig, og en periode med internasjonal isolasjon, normaliserte Franco-regimet forholdet til vestmaktene under den kalde krigen, fram til Francos død i 1975 og overgangen til liberaldemokrati i Spania. Omtrent samme periode var nabolandet Portugal under Estado Novo, et diktatur ledet av António de Oliveira Salazar som i flere aspekter var inspirert av Mussolinis fascisme. Estado Novo opprettholdt også offisielt en nøytral posisjon under andre verdenskrig, og regimet varte fra 1932 til 1974.

Peronisme, assosiert med regimet til Juan Perón i Argentina fra 1946–1955 og 1973–1974, var sterkt influert av fascismen.[166] Mellom 1939 og 1941, før hans maktovertagelse, utviklet Perón en dyp beundring av italiensk fascisme, og baserte sine økonomiske politikk på italiensk fascistisk politikk.[166]

Giorgio Almirante, lederen av Movimento Sociale Italiano fra 1969 til 1987.

Betegnelsen «nyfascisme» refererer til fascistbevegelser etter andre verdenskrigs konklusjon. I Italia var Movimento Sociale Italiano («Den italienske sosialbevegelsen»), ledet av Giorgio Almirante, en betydelig nyfascistisk bevegelse som omformet seg til en selvbeskrevet «postfascistisk» bevegelse kalt Alleanza Nazionale (AN; «Nasjonalalliansen»), som har vært en alliert av Silvio Berlusconis Forza Italia i et tiår. I 2008 ble AN del av Forza Italia, i Berlusconis nye parti Il Popolo della Libertà («Frihetens folk»). I 2012 splittet en gruppe politikere seg fra Frihetens folk for å gjenstifte partiet under navnet Fratelli d'Italia («Brødre av Italia»). I Tyskland har diverse nynazistiske bevegelser blitt etablert, og senere forbydd jamfør Tysklands konstitusjonelle lov som forbyr nasjonalsosialisme. Tysklands nasjonaldemokratiske parti (NPD) er viden ansett som et nynazistisk parti, selv om partiet selv ikke identifiserer seg slik.

Gyllent daggry demonstrerer i Hellas i 2012.

Etter den store resesjonen og den økonomiske krisen i Hellas fikk en bevegelse kjent som Gyllent daggry, et tidligere obskurt parti, en bølge av støtte, og vant seter i det greske parlamentet; partiet blir viden ansett som et nynazistisk parti, og forfekter fiendtlighet mot minoriteter, ulovlige innvandrere, og flyktninger. I 2013, etter drapet på en antifascistisk musiker av en person med tilknytning til Gyllent daggry, beordret den greske regjeringen arrestasjonen av partiets leder Nikolaos Michaloliakos, samt andre Gyllent daggry-medlemmer, anklaget for å være assosiert med en kriminell organisasjon.

I Israel har Im Tirtzu-bevegelsen blitt beskrevet som en fascistisk organisasjon, og en dommer dømte at den hadde «fascistiske attributter».[167]

Grunnsetninger[rediger | rediger kilde]

Nasjonalisme[rediger | rediger kilde]

Nasjonalisme er fascismens hovedgrunnlag.[168] Det fascistiske synet på en nasjon er som en enkelt organisk enhet som binder mennesker sammen gjennom deres forfedre, og som er et folks naturlig forenende kraft.[169] Fascismen forsøker å løse økonomiske, politiske og sosiale problemer ved å oppnå en millenaristisk nasjonal gjenfødelse, med forfekting av nasjonen eller «rase» framfor alt annet, og promotering av enhets-, styrkes- og renhetskulter.[35][170][171][172][173] Historisk sett støttet fascister imperialisme, selv om det har vært flere fascistbevegelser som har vært uinteressert i å forfølge imperialistiske ambisjoner.[15]

Rasisme[rediger | rediger kilde]

Fascismen er en rasistisk ideologi, men ikke nødvendigvis i en nazistisk forstand da de fleste fascistbevegelser ikke var germanske. Alle [europeiske] fascistbevegelser er rasistiske i den fortand at de anser ikkeeuropeere som underlegne.[15]

Totalitarisme[rediger | rediger kilde]

Fascismen fremmer etableringen av en totalitær stat og tyranni.[174][175] Fascismen er bevisst og fullstendig ikkedemokratisk og antidemokratisk.[176][177][178] Den motsetter seg liberaldemokratiet, avviser flerpartisystemet, og støtter en ettpartistat. Mussolinis Fascismens doktrine kunngjør, «den fascistiske oppfatningen av staten er altomfavnende; utenfor den kan intet menneske eller åndelige verdier eksistere, for ikke å si ha verdi. Slik fortstått er fascismen totalitær, og den fascistiske stat – en syntese og en enhet inkluderende av alle verdier – tolker, utvikler, og forsterker et helt folks liv.»[179] I Det rettslige grunnlag for den totale stat beskriver den nasjonalsosialistiske politiske teoretiker Carl Schmitt nazistenes intensjon om å danne «en sterk stat som garanterer en totalitet av politisk enhet som transcenderer alt mangfold» for å unngå «en katastrofal pluralisme som river det tyske folk i stykker».[180]

Fasciststater forfulgte en politikk om sosial indoktrinering gjennom propaganda i utdanning og media, samt regulering av produksjonen av utdannings- og mediamaterialer.[181][182] Utdannelsen var utformet for å glorifisere fascistbevegegelsen, og informere studentene om dens historiske og politiske viktighet for nasjonen. Den forsøkte å renske ut ideer som ikke var i tråd med fascistbevegelsens meninger, og å lære studenter lydighet til staten.[183]

Økonomi[rediger | rediger kilde]

Fascismen presenterte seg selv som en tredjeposisjon, et alternativ til både sosialisme og frimarkedskapitalisme,[184] og de kapitalistiske eiendomsforhold ble bevart i fascistiske stater.[185]

I diskusjon om fascismens spredning utenfor Italia forteller historiker Philip Morgan: «siden Depresjonen var en krise av laissez-faire kapitalismen og dets politiske motstykke, parlamentarisk demokrati, kunne fascismen utgi seg som den tredje veiens alternative mellom kapitalismen og bolsjevismen, modellen for en ny europeisk 'sivilisasjon'. Som Mussolini ofte formulerte det tidlig i 1934, 'fra 1929 ... har fascismen blitt et universelt fenomen ... det nittende århundrets dominante krefter, demokrati, sosialisme, liberalisme, har blitt oppbrukt ... det tjuende århundres nye politiske og økonomiske former er fascistiske' (Mussolini 1935: 32).» .[147]

Den fascistiske økonomiske ideologien var basert på en falsk ideologisk differensiering mellom «produktiv» og «uproduktiv» kapitalisme.[186] Hitler kunngjorde at NSDAP støttet bodenständigen Kapitalismus («jordnær kapitalisme») som var basert på profitt tjent fra ens eget arbeid, men fordømte «uproduktiv kapitalisme» eller lånskapitalisme, som hentet profitt fra spekulering. For nazistene var «uproduktiv kapitalisme» synonymt med «jødisk kapitalisme», og nazistene forbandt uopphørlig jøder med «uproduktiv kapitalisme» eller lånskapitalisme [187] Fascistisk økonomisk ideologi støttet profittmotivet, men vektla at industriene måtte opprettholde nasjonens interesse som overlegen den privat profitt.[188]

Mussolini ønsket å gjøre slutt på det han så på som dominansen til «parasittiske» krigsspekulanter over staten på bekostning krigsveteraner. Dette skulle gjøres ved å bygge en Italia basert på «krigere og produsenter».[189] «Produsenter», refererte til alle mennesker ansett som «produktive», og inkluderte entreprenører, teknikere, arbeidere og soldater.[190] Fascismen fremmet klassesamarbeid,[186] og ikke klassekrig.[189] Denne tanken var avledet fra Henri de Saint-Simon(1760-1825) sin «utopisk sosialisme». Saint-Simon kombinerte de tradisjonalistiske høyresidige kritikkene av den franske revolusjon med en venstresidig tro på behovet for samarbeid mellom produktive mennesker i samfunnet, som i hans oppfattning inkluderte både sjefer og arbeidere, for å utfordre aristokratiets og de uproduktive spekulantenes innflytelse. Han kan muligens ses på som en fjern forgjenger til den italienske fascismen.[189]

Fascistregjeringer argumenterte for løsning av klassekonflikt innad i en nasjon ved å sikre nasjonal solidaritet.[191] Dette skulle gjøres ved at staten meglet forholdet mellom klassene.[192] Fascismen fordømte marxismen for dens fremming av materialistisk internasjonalistisk klasseidentitet, som fascister anså som et angrep på nasjonens følelsesmessige og åndelige bånd, og som en trussel mot oppnåelsen av genuin nasjonal solidaritet.[193]

Selv om fascismen aksepterte viktigheten av materiell rikdom og makt fordømte den materialismen, som den identifiserte som noe tilstedeværende i både kommunismen og kapitalismen, og kritiserte materialismen for å mangle anerkjennelse av «ånden»s rolle.[194] Fascister kritiserte ikke kapitalismen for dens kompetitive natur eller dens basis i privat eiendom – som fascister støttet – men dens materialisme, individualisme, angivelige borgerlige dekadanse, og angivelige likegyldighet til nasjonen.[195]

Fascistiske økonomier var blandingsøkonomier, med hovedmål om å oppnå selvforsyning gjennom proteksjonistisk og intervensjonistisk økonomisk politikk.[196]

Handling[rediger | rediger kilde]

Fascismen vektlegger direkte aksjon, inkludert støtting av den politiske volds legitimitet, som en kjernedel av sin politikk.[12][197] Fascismen anser voldelig aksjon som en nødvendighet i politikken som fascismen identifiserer som en «endeløs kamp».[198] Denne vektleggingen av bruken av politisk vold betyr at de fleste fascistpartier også har opprettet egne private militser (for eksempel NSDAPs brunskjorter og Fascist-Italias svartskjorter).

Grunnlaget til fascismens støtting av voldelig aksjon i politikk er knyttet til sosialdarwinismen.[198] Fascistbevegelser har vanligvis innehatt sosialdarwinistiske syn på nasjoner, «raser» og samfunn.[199] De sier at nasjoner og «raser» må renske seg selv for sosialt og biologisk svake eller degenererte mennesker, samtidig som fremming av kreeringen av et sterkt folk, for å overleve i en verden definert av evigvarende nasjonal og «rasemessig» konflikt.[200]

Alders- og kjønnsroller[rediger | rediger kilde]

Medlemmer av Piccole Italiane, en jenteorganisasjon innad i Italias nasjonale fascistparti.
Medlemmer av Tyske jenters forbund, en pikeorganisasjon innad i Tysklands NSDAP.

Fascismen vektlegger ungdom både i den fysiske aldersforstanden og i den åndelige forstanden med virilitet og handlingsengasjement.[201] De italienske fascistenes politiske hymne var kalt Giovinezza («Ungdommen»).[201] Fascismen identifiserer ungdommens fysiske aldersperiode som en kritisk tidsperiode for den moralske utviklingen av mennesker som kommer til å påvirke samfunnet.[202]

Italienske fascister forfulgte det den døpte ungdommens «moralske hygiene», særlig med tanke på seksualitet.[203] Fascist-Italia fremmet det den anså som normal seksuell oppførsel blant ungdom mens den fordømte det som ble ansett som avvikende seksualoppførsel.[203] Den fordømte pornografi, de fleste former for prevensjon og prevensjonsmidler (med kondom som unntak), homoseksualitet, og prostitusjon som avvikende seksualatferd, selv om lovshåndhevelsen mot slike praksiser var uregelmessig, og myndighetene vendte ofte det døve øret til.[203] Fascist-Italia anså fremmingen av mannlig seksuell eksitasjon før puberteten som årsaken til kriminalitet blant mannlig ungdom, erklærte homoseksualitet som en samfunnssykdom, og forfulgte en aggressiv kampanje for å redusere prostitusjon blant unge kvinner.[203]

Mussolini anså kvinnens hovedrolle som hovedsakelig barnefrembærere, og menn som krigere – og sa en gang at «krig er for mannen det barsel er for kvinnen».[204] I et forsøk på å øke fødselsraten gav den italienske fascistregjeringen finansielle incentiver til kvinner som frambrakte store familier, og initierte politikker med mål om å redusere antallet kvinner i arbeid.[205] Italiensk fascisme ba om at kvinner skulle hylles som «nasjonens reprodusenter,» og den italienske fascistregjeringen avholdt rituelle seremonier for å hedre kvinnens rolle innen den italienske nasjon.[206] I 1934 erklærte Mussolini at ansettelse av kvinner var «et stort aspekt av det tornete problemet arbeidsløshet,» og at for kvinner var arbeid «uforenlig med barnefødsel.» Mussolini fortsatte med å si at løsningen på ledighetsproblemet for menn var «kvinnenes eksodus fra arbeidsstokken.»[207]

Den tyske nasjonalsosialistiske regjeringen oppfordret sterkt kvinner til å bli hjemme, frembære barn og stelle huset.[208] Denne politikken ble styrket ved å skjenke Moderkorset til kvinner som bar fram fire eller fler barn. Ledighetsraten ble sterkt redusert, dels gjennom våpenproduksjon og avskjedigelse av kvinner slik at menn kunne overta deres arbeid. Nazistene støttet av og til før- og utenomekteskapelig seksualforhold, ugift morskap og skilsmisser, men motsatte seg dette på andre tidspunkt.[209]

Nazistene avkriminaliserte abort i tilfeller der fostrene hadde arvelige avvik eller var av en etnisitet som regjeringen mislikte, mens aborteringen av friske, rene, germanske fostre forble strengt forbudt.[210] For etnisk ikke-tyskere var abort ofte påtvungen. Deres eugenikkprogram avstammet også fra Weimarrepublikkens «progressive biomedisinsk modell».[211] I 1935 utvidet Nazi-Tyskland aborteringens lovlighet ved å vedta Gesetz zur Verhütung erbkranken Nachwuchses, for å promotere abortering for kvinner med arvelige lidelser.[210] Loven tillot abort hvis kvinnen gav tillatelse og fosteret ikke var levedyktig,[212][213] og for såkalte «rasehygienemessige» årsaker.[214][215]

Nazistene mente at homoseksualitet var degenerert, veikt, pervertert og noe som underminerte maskulinitet fordi den ikke produserte barn.[216] De anså homoseksualitet som noe helbredelig gjennom terapi, og henviste til datidens vitenskap og sexologi, som forfektet at homoseksualitet kunne føles av alle mennesker og ikke kun av en minoritet.[217] Åpne homoseksuelle ble internert i nazistiske konsentrasjonsleirer.[218]

Palingenese og modernisme[rediger | rediger kilde]

Fascismen legger vekt på både palingenese og modernisme.[219] Særlig har fascismens nasjonalisme blitt identifisert som en med palingenetisk karakter.[168] Fascismen fremmer nasjonens regenerering og rensking for dekadanse.[219] Fascismen godtar former for modernisme som den anser som fremmende for nasjonal foryngelse, avvisende til former for modernisme som anses som antitetisk for nasjonal foryngelse.[220] Fascismen estetiserte moderne teknologi og dens forbindelse med hurtighet, kraft og vold.[221] Fascismen beundret fremskrittene i økonomien tidlig på 1900-tallet, særlig fordisme og vitenskapelig arbeidsdeling.[222] Fascistisk modernisme har blitt gjenkjent som noe inspirert eller utviklet fra flere skikkelser — som blant annet Filippo Tommaso Marinetti, Ernst Jünger, Gottfried Benn, Louis-Ferdinand Céline, Knut Hamsun, Ezra Pound, og Wyndham Lewis.[223]

I Italia var slike modernistinnflytelser eksemplifisert av Marinetti, som argumenterte for et palingenetisk modernistsamfunn som fordømte de liberal-borgerlige verdiene tradisjon og psykologi, samtidig som den promoterte en teknologisk-krigersk religion bestående av en nasjonal fornyelse som vektla militant nasjonalisme.[224] I Tyskland ble den eksemplifisert av Jünger, som var influert av hans egen observasjon av teknologisk krigføring under første verdenskrig, og hevdet at en nye samfunnsklasse hadde blitt skapt som han beskrev som «kriger-arbeideren».[225] Jünger vektla som Marinetti teknologiens revolusjonære kapasiteter, og vektla en «organisk konstruksjon» mellom menneske og maskin som en befriende og regenererende kraft som utfordret liberaldemokratiet, tanker om individuell autonomi, borgerlig nihilisme, og dekadanse.[225] Han unnfanget et samfunn basert på det totalitære konseptet om «totalmobilisering» av slike disiplinerte kriger-arbeidere.[225]


Senere vurderinger[rediger | rediger kilde]

Endringene i måten fascister organiserer seg på etter den kalde krigen har beveget en rekke forskere i retning av Roger Griffins betraktninger: «"den mytiske kjernen" i fascismen er "en populistisk form for palingenetisk ultranasjonalisme".»[226] Det betyr i så fall at fascisme er en ideologi som har basis i populistisk, massebasert makt, og ikke eliten.[227]

Roger Griffin beskriver fascisme som «en slekt av politisk ideologi hvis mytiske kjerne i sine forskjellige former er en palingenetisk form for populistisk ultranasjonalisme».[228] Griffin beskriver at ideologien har tre kjernekomponenter: «(i) gjenfødelsesmyten, (ii) populistisk ultranasjonalisme og (iii) dekadansemyten».[229] Ifølge Griffins syn er fascisme «en genuint revolusjonær [...] form for antiliberal, og i siste instans, antikonservativ nasjonalisme» med opphav på tvers av flere sosiale klasser, og bygget på en kompleks rekke teoretiske og kulturelle innflytelser. Han skjelner en mellomkrigsperiode da den manifesterte seg i en elite-ledet, men populistisk «væpnet parti»-politikk som motarbeidet sosialisme og liberalisme og lovet radikal politikk for å redde nasjonen fra dekadanse.[230] Griffin utforsker den mytiske kjernen i fascismens med sitt begrep postfascisme for å utforske fortsettelsen av nazismen i den moderne tid..[231]

Cas Mudde og Cristóbal Rovira Kaltwasser hevder at selv om fascismen «flørter med populisme ... i et forsøk på å generere massestøtte», kan den best beskrives som en elitistisk ideologi. De påpeker spesielt dets opphøyelse av lederen, «rasen», og staten, snarere enn folket. De påpeker at populisme kan bli funnet som et aspekt av mange spesifikke ideologier, uten nødvendigvis å være et definerende kjennetegn ved disse ideologiene. De refererer til kombinasjonen av populisme, autoritarisme og ultranasjonalisme som «et ekteskap av bekvemmelighet.»[232]

Roger Eatwell definerer fascisme som en ideologi som ønsker sosial gjenfødelse basert på en nasjonalradikal tredje vei.[233][234]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Turner, Henry Ashby, Reappraisals of Fascism. New Viewpoints, 1975. s. 162. States fascism's «goals of radical and authoritarian nationalism».
  2. ^ Larsen, Stein Ugelvik, Bernt Hagtvet and Jan Petter Myklebust, Who were the Fascists: Social Roots of European Fascism, s. 424, «organized form of integrative radical nationalist authoritarianism»
  3. ^ Roger Griffin. Fascism. Oxford, England: Oxford University Press, 1995. s. 8, 307.
  4. ^ Aristotle A. Kallis. The fascism reader. New York, New York: Routledge, 2003. s. 71
  5. ^ Steve Bastow, James Martin. Third Way Discourse: European Ideologies in the Twentieth Century. Edinburgh University Press Ltd, 2003. p. 36.
  6. ^ Arven fra giljotinen. Apollon (magasin utgitt av Universitetet i Oslo), nr 1, 2018, s. 17.
  7. ^ Knight, Patricia: Mussolini and Fascism, side 19, Routledge 2003
  8. ^ a b c d e Blamires, Cyprian, World Fascism: a Historical Encyclopedia, Volume 1 (Santa Barbara, California: ABC-CLIO, Inc., 2006) s. 140–41, 670.
  9. ^ a b c d Michael Mann. Fascists. Cambridge University Press, 2004. s. 65.
  10. ^ Grčić, Joseph. Ethics and Political Theory (Lanham, Maryland: University of America, Inc, 2000) s. 120
  11. ^ Griffin, Roger and Matthew Feldman, eds., Fascism: Fascism and Culture (London and New York: Routledge, 2004) s. 185.
  12. ^ a b Stanley G. Payne. A History of Fascism, 1914–1945. s. 106.
  13. ^ Jackson J. Spielvogel. Western Civilization. Wadsworth, Cengage Learning, 2012. s. 935.
  14. ^ a b John Horne. State, Society and Mobilization in Europe During the First World War. s. 237–39.
  15. ^ a b c Payne, Stanley G., A History of Fascism, 1914–1945. Digital printing ed. (Oxon, England: Routledge, 1995, 2005), s. 11.
  16. ^ «Neofascismo» (Italian). Enciclopedia Italiana. 31. oktober 2014. 
  17. ^ «Det Norske Akademis ordbok». naob.no. Besøkt 31. oktober 2020. 
  18. ^ «Definition of FASCISM». Merriam-Webster. 27. april 2013. 
  19. ^ Falasca-Zamponi, Simonetta, Fascist Spectacle: The Aesthetics of Power in Mussolini's Italy University of California Press (2000), s. 95
  20. ^ Johnston, Peter (12. april 2013). «The Rule of Law: Symbols of Power». The Keating Center. Oklahoma Wesleyan University. Arkivert fra originalen . Besøkt 7. mars 2017.  Arkivert 30. mars 2017 hos Wayback Machine.
  21. ^ Watkins, Tom (2013). «Policing Rome: Maintaining Order in Fact and Fiction». Fictional Rome. Richard Stockton College of New Jersey. 
  22. ^ New World, Websters (2005). Webster's II New College Dictionary. Houghton Mifflin Reference Books. ISBN 0-618-39601-2. 
  23. ^ Payne, Stanley (1995). A History of Fascism, 1914–45. University of Wisconsin Press. ISBN 0-299-14874-2. 
  24. ^ Doordan, Dennis P (1995). In the Shadow of the Fasces: Political Design in Fascist Italy. The MIT Press. ISBN 0-299-14874-2. 
  25. ^ Parkins, Wendy (2002). Fashioning the Body Politic: Dress, Gender, Citizenship. Berg Publishers. ISBN 1-85973-587-8. 
  26. ^ Davies, Peter (2002). The Routledge companion to fascism and the far right. Psychology Press. s. 126–27. 
  27. ^ Zafirovski, Milan (2008). Modern Free Society and Its Nemesis: Liberty Versus Conservatism in the New Millennium. Lexington Books. s. 137–38. 
  28. ^ Stackelberg, Roderick Hitler's Germany, Routledge, 1999, s. 4–6
  29. ^ Oliver H. Woshinsky. Explaining Politics: Culture, Institutions, and Political Behavior. Oxon, England; New York, New York: Routledge, 2008. s. 156.
  30. ^ Umberto Eco: Eternal Fascism, The New York Review of Books, 22 June 1995, archive
  31. ^ Passmore, Kevin,Fascism: A Very Short Introduction (Oxford University Press, 2002), s. 31.
  32. ^ John Weiss, "The Fascist Tradition: Radical Right-Wing Extremism in Modern Europe", Harper & Row, 1967.
  33. ^ Ian Adams, "Political Ideology Today", (1993).
  34. ^ Moyra Grant, quoted in "Key Ideas in Politics" (2003) by Nelson Thornes.
  35. ^ a b Paxton, Robert (2005). The Anatomy of Fascism. Vintage Books. ISBN 1-4000-4094-9. 
  36. ^ Dahl/Hagtvet/Hjeltnes: Den norske nasjonalsosialismen. Pax Forlag 1982. ISBN 82-530-1171-7. Side 17
  37. ^ Griffin, Roger: «The Palingenetic Core of Fascism», Che cos'è il fascismo? Interpretazioni e prospettive di ricerche, Ideazione editrice, Rome, 2003 AH.Brookes.ac.uk Arkivert 20. november 2011 hos Wayback Machine.
  38. ^ A. James Gregor, Phoenix: Fascism in Our Time, New Brunswick: NJ, Transaction Press, 2009, p. 191
  39. ^ a b Stanley G. Payne (1996). A History of Fascism, 1914–1945. U of Wisconsin Press. s. 122. «A primarily political dictatorship....The Fascist Party itself had become almost completely bureaucratized and subservient to, not dominant over, the state itself. Big business, industry, and finance retained extensive autonomy, particularly in the early years. The armed forces also enjoyed considerable autonomy....The Fascist militia was placed under military control....The judicial system was left largely intact and relatively autonomous as well. The police continued to be directed by state officials and were not taken over by party leaders...nor was a major new police elite created....There was never any question of bringing the Church under overall subservience.... Sizable sectors of Italian cultural life retained extensive autonomy, and no major state propaganda-and-culture ministry existed....The Mussolini regime was neither especially sanguinary nor particularly repressive.» 
  40. ^ Macdonald, Hamish: ‘’Mussolini and Italian Fascism’’ (Pathfinder History Series) , side 17, Trans-Atlantic Publications, Inc. 1998
  41. ^ a b c d e Payne, Stanley G. A History of Fascism, 1914–1945. (Oxon, England: Routledge, 2001) s. 112.
  42. ^ Macdonald, Hamish: ‘’Mussolini and Italian Fascism’’ (Pathfinder History Series) , side 17, Trans-Atlantic Publications, Inc. 1998
  43. ^ Macdonald, Hamish: ‘’Mussolini and Italian Fascism’’ (Pathfinder History Series) , side 18, Trans-Atlantic Publications, Inc. 1998
  44. ^ Knight, Patricia: Mussolini and Fascism, side 21, Routledge 2003
  45. ^ Knight, Patricia: Mussolini and Fascism, side 24, Routledge 2003
  46. ^ a b c d Stanley G. Payne. A history of fascism, 1914–1945. Digital printing edition. Oxon, England: Routledge, 2005. s. 110.
  47. ^ Macdonald, Hamish: ‘’Mussolini and Italian Fascism’’ (Pathfinder History Series) , side 17, Trans-Atlantic Publications, Inc. 1998
  48. ^ Macdonald, Hamish: ‘’Mussolini and Italian Fascism’’ (Pathfinder History Series) , side 17, Trans-Atlantic Publications, Inc. 1998
  49. ^ "Transcending the beyond: from Third Position to National-Anarchism", Troy Southgate, ed. Griffin (Routeledge) 2003, s. 377–82
  50. ^ Mussolini quoted in: Gentile, Emilio. The origins of Fascist ideology, 1918–1925. Enigma Books, 2005. s. 205
  51. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 19. november 2011. Besøkt 27. november 2011. 
  52. ^ Stanislao G. Pugliese. Fascism, anti-fascism, and the resistance in Italy: 1919 to the present. Oxford, England: Rowman & Littlefield Publishers, Inc., 2004. 43–44.
  53. ^ Schnapp, Jeffrey Thompson, Olivia E. Sears and Maria G. Stampino, A Primer of Italian Fascism (University of Nebraska Press, 2000) s. 57, "We are free to believe that this is the century of authority, a century tending to the 'right,' a fascist century, "
  54. ^ Benito Mussolini. Fascism: Doctrine and Institutions. (Rome, Italy: Ardita Publishers, 1935) s. 26. «We are free to believe that this is the century of authority, a century tending to the 'right,' a fascist century.»
  55. ^ Neocleous, Mark, Fascism (Minneapolis: University of Minnesota Press, 1997) s. 54.
  56. ^ Gregor. Mussolini's Intellectuals: Fascist Social and Political Thought, Princeton University Press, 2005 ISBN 0-691-12009-9 s. 4
  57. ^ a b «George Orwell: 'What is Fascism?'». Orwell.ru. 8. januar 2008. 
  58. ^ Roger Griffin, Matthew Feldman. Fascism: The nature of fascism. Routledge, 2004. s. 231.
  59. ^ Quarantotto, Claudio. Tutti Fascisti, 1976.
  60. ^ Matthews, Claudio. Fascism Is Not Dead …, Nation's Business, 1946.
  61. ^ Hoover, J. Edgar. Testimony before the House Un-American Activities Committee, 1947.
  62. ^ «About the Author: Richard Griffiths». University of Wales Press. Arkivert fra originalen . Besøkt 11. november 2016.  Arkivert 12. november 2016 hos Wayback Machine.
  63. ^ Griffiths, Richard (2000). An Intelligent Person's Guide to Fascism. Duckworth. ISBN 0-7156-2918-2. 
  64. ^ Woolf, Stuart (1981). Fascism in Europe. Methuen. ISBN 978-0-416-30240-0. 
  65. ^ Sternhell, Zeev, «Crisis of Fin-de-siècle Thought» in Griffin, Roger, ed., International Fascism: Theories, Causes and the New Consensus (London and New York, 1998) s. 169.
  66. ^ Stanley G. Payne. A history of fascism, 1914–1945. Digital printing edition. Oxon, England: Routledge, 1995, 2005. s. 23–24.
  67. ^ a b c d Sternhell, Zeev, «Crisis of Fin-de-siècle Thought» in Griffin, Roger, ed., International Fascism: Theories, Causes and the New Consensus (London and New York, 1998) s. 170.
  68. ^ Stanley G. Payne. A history of fascism, 1914–1945. Digital printing edition. Oxon, England: Routledge, 1995, 2005. s. 24.
  69. ^ a b c d Sternhell, Zeev, «Crisis of Fin-de-siècle Thought» in Griffin, Roger, ed., International Fascism: Theories, Causes and the New Consensus (London and New York, 1998) s. 171.
  70. ^ Stanley G. Payne. A history of fascism, 1914–1945. Digital printing edition. Oxon, England: Routledge, 1995, 2005. s. 29.
  71. ^ Stanley G. Payne. A history of fascism, 1914–1945. Digital printing edition. Oxon, England: Routledge, 1995, 2005. s. 24–25.
  72. ^ Stanley G. Payne. A history of fascism, 1914–1945. Digital printing edition. Oxon, England: Routledge, 1995, 2005. s. 25.
  73. ^ William Outhwaite. The Blackwell dictionary of modern social thought. Wiley-Blackwell, 2006. s. 442.
  74. ^ Tracy H. Koon. Believe, obey, fight: political socialization of youth in fascist Italy, 1922–1943. University of North Carolina Press, 1985. s. 6.
  75. ^ a b Giuseppe Caforio. «Handbook of the sociology of the military», Handbooks of Sociology and Social Research. New York, New York: Springer, 2006. s. 12.
  76. ^ Stuart Joseph Woolf. European fascism. Weidenfeld and Nicolson, 1970. s. 282.
  77. ^ a b c d David Carroll. French Literary Fascism: Nationalism, Anti-Semitism, and the Ideology of Culture. s. 92.
  78. ^ Mark Antliff. Avant-garde fascism: the mobilization of myth, art, and culture in France, 1909–1939. Duke University Press, 2007. s. 75–81.
  79. ^ Mark Antliff. Avant-garde fascism: the mobilization of myth, art, and culture in France, 1909–1939. Duke University Press, 2007. s. 81.
  80. ^ Mark Antliff. Avant-garde fascism: the mobilization of myth, art, and culture in France, 1909–1939. Duke University Press, 2007. s. 77.
  81. ^ Mark Antliff. Avant-garde fascism: the mobilization of myth, art, and culture in France, 1909–1939. Duke University Press, 2007. s. 82.
  82. ^ a b Sternhell, Zeev, Mario Sznajder and Maia Ashéri, The Birth of Fascist Ideology: From Cultural Rebellion to Political Revolution (Princeton University Press, 1994) s. 78.
  83. ^ Zeev Sternhell, Mario Sznajder, Maia Ashéri. The Birth of Fascist Ideology: From Cultural Rebellion to Political Revolution. Princeton, New Jersey, US: Princeton University Press, 1994. s. 82.
  84. ^ Douglas R. Holmes. Integral Europe: fast-capitalism, multiculturalism, neofascism. Princeton, New Jersey: Princeton University Press, 2000. s. 60.
  85. ^ a b Sternhell, Zeev, Mario Sznajder and Maia Ashéri, The Birth of Fascist Ideology: From Cultural Rebellion to Political Revolution (Princeton University Press, 1994) s. 163.
  86. ^ a b c Blinkhorn, Martin, Mussolini and Fascist Italy. 2nd ed. (New York: Routledge, 2003) s. 9.
  87. ^ Sternhell, Zeev, Mario Sznajder and Maia Ashéri, The Birth of Fascist Ideology: From Cultural Rebellion to Political Revolution (Princeton University Press, 1994) s. 32.
  88. ^ Gentile, Emilio, The Struggle for Modernity: Nationalism, Futurism, and Fascism (Westport, Connecticut: Praeger Publishers, 2003) s. 6.
  89. ^ Andrew Hewitt. Fascist modernism: aesthetics, politics, and the avant-garde. Stanford, California: Stanford University Press, 1993. s. 153.
  90. ^ Gigliola Gori. Italian Fascism and the Female Body: Submissive Women and Strong Mothers. Oxfordshire, England; New York, New York: Routledge, 2004. s. 14.
  91. ^ Gigliola Gori. Italian Fascism and the Female Body: Submissive Women and Strong Mothers. Oxfordshire, England; New York, New York: Routledge, 2004. s. 20–21.
  92. ^ a b Zeev Sternhell, Mario Sznajder, Maia Ashéri. The birth of fascist ideology: from cultural rebellion to political revolution. Princeton University Press, 1994. s. 175.
  93. ^ Zeev Sternhell, Mario Sznajder, Maia Ashéri. The birth of fascist ideology: from cultural rebellion to political revolution. Princeton University Press, 1994. s. 214.
  94. ^ Paul O'Brien. Mussolini in the First World War: The Journalist, The Soldier, The Fascist. s. 52.
  95. ^ a b Paul O'Brien. Mussolini in the First World War: The Journalist, The Soldier, The Fascist. s. 41.
  96. ^ Gregor 1979, s. 195–96.
  97. ^ Hüppauf, Bernd-Rüdiger War, Violence, and the Modern Condition (Berlin: Walter de Gruyter & Co., 1997), s. 91-92.
  98. ^ Hüppauf, Bernd-Rüdiger War, Violence, and the Modern Condition (Berlin: Walter de Gruyter & Co., 1997), s. 92.
  99. ^ Rohkrämer, Thomas, «A Single Communal Faith?: the German Right from Conservatism to National Socialism», Monographs in German History. Volume 20 (Berghahn Books, 2007), s. 130
  100. ^ Kitchen, Martin, A History of Modern Germany, 1800–2000 (Malden, Massaschussetts; Oxford, England; Carlton, Victoria, Australia: Blackwell Publishing, Inc., 2006), s. 205.
  101. ^ Knight, Patricia: Mussolini and Fascism, side 19, Routledge 2003
  102. ^ Hobson 2015, s. 29, 31
  103. ^ Blamires, Cyprian, World Fascism: a Historical Encyclopedia, Volume 1 (Santa Barbara, California: ABC-CLIO, Inc., 2006) s. 95–96.
  104. ^ Knight, Patricia: Mussolini and Fascism, side 19, Routledge 2003
  105. ^ Zeev Sternhell, Mario Sznajder, Maia Ashéri. The birth of fascist ideology: from cultural rebellion to political revolution. Princeton University Press, 1994. s. 178.
  106. ^ Stanislao G. Pugliese. Fascism, anti-fascism, and the resistance in Italy: 1919 to the present. Oxford, England: Rowman & Littlefield Publishers, Inc., 2004. s. 43–44.
  107. ^ Macdonald, Hamish: ‘’Mussolini and Italian Fascism’’ (Pathfinder History Series) , side 17, Trans-Atlantic Publications, Inc. 1998
  108. ^ Dahlia S. Elazar. The making of fascism: class, state, and counter-revolution, Italy 1919–1922. Westport, Connecticut, US: Praeger Publishers, 2001. s. 73
  109. ^ Kevin Passmore, Women, Gender and Fascism in Europe, s. 116
  110. ^ Cristogianni Borsella, Adolph Caso. Fascist Italy: A Concise Historical Narrative. Wellesley, Massachusetts: Branden Books, 2007. s. 69.
  111. ^ Cristogianni Borsella, Adolph Caso. Fascist Italy: A Concise Historical Narrative. Wellesley, Massachusetts: Branden Books, 2007. s. 69–70.
  112. ^ Cristogianni Borsella, Adolph Caso. Fascist Italy: A Concise Historical Narrative. Wellesley, Massachusetts: Branden Books, 2007. s. 70.
  113. ^ Knight, Patricia: Mussolini and Fascism, side 21, Routledge 2003
  114. ^ Cristogianni Borsella, Adolph Caso. Fascist Italy: A Concise Historical Narrative. Wellesley, Massachusetts: Branden Books, 2007. s. 73.
  115. ^ Cristogianni Borsella, Adolph Caso. Fascist Italy: A Concise Historical Narrative. Wellesley, Massachusetts: Branden Books, 2007. s. 75.
  116. ^ Zeev Sternhell, Mario Sznajder, Maia Ashéri. The birth of fascist ideology: from cultural rebellion to political revolution. Princeton University Press, 1994. s. 189.
  117. ^ a b Zeev Sternhell, Mario Sznajder, Maia Ashéri. The birth of fascist ideology: from cultural rebellion to political revolution. Princeton University Press, 1994. s. 193.
  118. ^ De Grand, Alexander. Italian fascism: its origins and development. 3rd ed. University of Nebraska Press, 2000. s. 145.
  119. ^ Fascists and conservatives: the radical right and the establishment in twentieth-century Europe. Routdlege, 1990. s. 14.
  120. ^ Zeev Sternhell, Mario Sznajder, Maia Ashéri. The birth of fascist ideology: from cultural rebellion to political revolution. Princeton University Press, 1994. s. 190.
  121. ^ Martin Blinkhorn. Fascists and Conservatives. 2nd edition. Oxon, England: Routledge, 2001 s. 22.
  122. ^ Cristogianni Borsella, Adolph Caso. Fascist Italy: A Concise Historical Narrative. Wellesley, Massachusetts: Branden Books, 2007. s. 72.
  123. ^ Cristogianni Borsella, Adolph Caso. Fascist Italy: A Concise Historical Narrative. Wellesley, Massachusetts: Branden Books, 2007. s. 76.
  124. ^ a b c d e Robert O. Paxton. The Anatomy of Fascism. New York, New York; Toronto, Ontario: Random House, Inc., 2005 s. 87.
  125. ^ Robert O. Paxton. The Anatomy of Fascism. New York, New York; Toronto, Ontario: Random House, Inc., 2005 s. 88.
  126. ^ a b Robert O. Paxton. The Anatomy of Fascism. New York, New York; Toronto, Ontario: Random House, Inc., 2005 s. 90.
  127. ^ Macdonald, Hamish: ‘’Mussolini and Italian Fascism’’ (Pathfinder History Series) , side 19, Trans-Atlantic Publications, Inc. 1998
  128. ^ Knight, Patricia: Mussolini and Fascism, side 24, Routledge 2003
  129. ^ a b c Stanley G. Payne. A history of fascism, 1914–1945. Digital printing edition. Oxon, England: Routledge, 2005. s. 113.
  130. ^ a b Stanley G. Payne. A history of fascism, 1914–1945. Digital printing edition. Oxon, England: Routledge, 2005. s. 114.
  131. ^ Stanley G. Payne. A history of fascism, 1914–1945. Digital printing edition. Oxon, England: Routledge, 2005. s. 115.
  132. ^ Stanley G. Payne. A history of fascism, 1914–1945. Digital printing edition. Oxon, England: Routledge, 2005. s. 119–120.
  133. ^ Denis Mack Smith, Mussolini, New York: NY, Vintage Books, 1983, s. 162
  134. ^ Denis Mack Smith, Mussolini, s. 222–223
  135. ^ Rachele Mussolini, Mussolini: An Intimate Biography, New York: NY, Pocket Books, 1977, s. 131. Originally published by William Morrow in 1974
  136. ^ Jochen von Lang, The Secretary: Martin Bormann, The Man Who Manipulated Hitler, New York: NY, Random House, 1979, s. 221
  137. ^ Richard J. Evans, The Third Reich in Power, New York: NY, Penguin, 2005, s. 239: “Nazis into editorial positions in the Catholic press.”
  138. ^ Paul Berben, Dachau, 1933–1945: The Official History, Norfolk Press 1975, s. 276-277
  139. ^ a b Cyprian Blamires, Paul Jackson. World fascism: a historical encyclopedia, Volume 1. Santa Barbara, California: ABC-CLIO, 2006. s. 150.
  140. ^ Paxton, Robert O: ‘’The Anatomy of Fascism’’, side 137, Penguin Books 2005
  141. ^ Aristotle A. Kallis. Fascist ideology: territory and expansionism in Italy and Germany, 1922–1945. London, England: Routledge, 2000. s. 132.
  142. ^ a b Ali Abdullatif Ahmida. The making of modern Libya: state formation, colonization, and resistance, 1830–1922. Albany, New York, US: State University of New York Press, 1994. s. 134–35.
  143. ^ Anthony L. Cardoza. Benito Mussolini: the first fascist. Pearson Longman, 2006 s. 109.
  144. ^ Donald Bloxham, A. Dirk Moses. The Oxford Handbook of Genocide Studies. Oxford, England: Oxford University Press, 2010. s. 358.
  145. ^ Ian Kershaw. Hitler, 1889–1936: hubris. New York, New York, US; London, England: W. W. Norton & Company, 2000. s. 182.
  146. ^ David Jablonsky. The Nazi Party in dissolution: Hitler and the Verbotzeit, 1923–1925. London, England; Totowa, New Jersey: Frank Cass and Company Ltd., 1989. s. 20–26, 30
  147. ^ a b Fascism in Europe, 1919–1945 Philip Morgan, Fascism in Europe, 1919–1945, New York Tayolor & Francis 2003. Sitat: «the onset of the Great Depression...was the greatest stimulus yet to the diffusion and expansion of fascism outside Italy»
  148. ^ Stanley G. Payne. A history of fascism, 1914–1945. Digital Printing edition. Oxon, England: Routledge, 2005. s. 270.
  149. ^ Stanley G. Payne. A history of fascism, 1914–1945. Digital Printing edition. Oxon, England: Routledge, 2005. s. 282–88.
  150. ^ Stuart Joseph Woolf. Fascism in Europe. 3rd Edition. Taylor & Francis, 1983. s. 311.
  151. ^ Stanley G. Payne. A history of fascism, 1914–1945. Digital Printing edition. Oxon, England: Routledge, 2005. s. 145.
  152. ^ Griffin, The Nature of Fascism, s. 150–52
  153. ^ Stanley G. Payne, A History of Fascism: 1914–1945, London: Routledge, 2001, s. 341–42.
  154. ^ Cyprian Blamires, Paul Jackson. World fascism: a historical encyclopedia, Volume 1. Santa Barbara, California: ABC-CLIO, 2006. s. 189.
  155. ^ Gianni Toniolo, editor, The Oxford Handbook of the Italian Economy Since Unification, Oxford University Press, 2013, side 59
  156. ^ Martin Blinkhorn, Mussolini and Fascist Italy, New York: NY, Routledge, 1991, s. 34-35
  157. ^ Daniel Guérin (1999), '’Fascism and Big Business’’, side 197. Editions Syllepse.
  158. ^ Cyprian Blamires, Paul Jackson. World fascism: a historical encyclopedia, Volume 1. Santa Barbara, California: ABC-CLIO, 2006. s. 72.
  159. ^ Cyprian Blamires, Paul Jackson. World fascism: a historical encyclopedia, Volume 1. Santa Barbara, California: ABC-CLIO, 2006. s. 190.
  160. ^ Aristotle A. Kallis. Fascist ideology: territory and expansionism in Italy and Germany, 1922–1945. New York, New York: Routledge, 2001. s. 51.
  161. ^ Aristotle A. Kallis. Fascist ideology: territory and expansionism in Italy and Germany, 1922–1945. New York, New York: Routledge, 2001. s. 53.
  162. ^ Davide Rodogno. Fascism's European empire. Cambridge, England: Cambridge University Press, 2006 s. 47.
  163. ^ a b Eugene Davidson. The Unmaking of Adolf Hitler. Columbia, Missouri: University of Missouri Press, 2004 s. 371–72.
  164. ^ MacGregor Knox. Mussolini unleashed, 1939–1941: Politics and Strategy in Fascist Italy's Last War. Edition of 1999. Cambridge, England: Cambridge University Press, 1999. s. 122–23.
  165. ^ MacGregor Knox. Mussolini unleashed, 1939–1941: Politics and Strategy in Fascist Italy's Last War. Edition of 1999. Cambridge, England: Cambridge University Press, 1999. s. 122–27.
  166. ^ a b Blamires, Cyprian, World Fascism: a Historical Encyclopedia, Volume 1 (Santa Barbara, California: ABC-CLIO, Inc., 2006) s. 512.
  167. ^ «Rejecting bulk of libel suit, court rules Im Tirtzu movement can be likened to Fascism – National». 
  168. ^ a b Blamires, Cyprian, World Fascism: A Historical Encyclopedia, vol. 1 (Santa Barbara, California: ABC-CLIO, 2006), s. 451–53.
  169. ^ Oliver Zimmer, Nationalism in Europe, 1890–1940 (London, Palgrave, 2003), chapter 4, s. 80–107.
  170. ^ Passmore, Kevin (2002). Fascism: A Very Short Introduction. Oxford University Press. ISBN 0-19-280155-4. 
  171. ^ Griffin, Roger (1991). The Nature of Fascism. Palgrave Macmillan. ISBN 0-312-07132-9. 
  172. ^ Laqueur, Walter (1997). Fascism: Past, Present, Future. Oxford University Press. s. 223. ISBN 0-19-511793-X. 
  173. ^ «Fascism». Encyclopædia Britannica. 8. januar 2008. 
  174. ^ Roger Griffin. Fascism, Totalitarianism, and Political Religion. Routledge. s. 1–6.
  175. ^ Roger Boesche. Theories of Tyranny, from Plato to Arendt. s. 11.
  176. ^ Paul Barry Clarke, Joe Foweraker. Encyclopedia of Democratic Thought. Routledge, 2001. s. 540.
  177. ^ John Pollard. The Fascist Experience in Italy. Routledge, 1998. s. 121.
  178. ^ Roger Griffin. The Nature of Fascism. New York, New York: St. Martin's Press, 1991. s. 42.
  179. ^ Mussolini, Benito. 1935. Fascism: Doctrine and Institutions. Rome: Ardita Publishers. p 14.
  180. ^ Griffin, Roger (ed). 1995. «The Legal Basis of the Total State» – by Carl Schmitt. Fascism. New York: Oxford University Press. s. 72.
  181. ^ Pauley, Bruce F. (2003). Hitler, Stalin, and Mussolini: Totalitarianism in the Twentieth Century Italy. Wheeling: Harlan Davidson, Inc. Pauley. s. 117. 
  182. ^ Payne, Stanley G. 1996. A History of Fascism, 1914–1945. Routledge s. 220
  183. ^ Pauley, 2003. 117–119.
  184. ^ Steve Bastow, James Martin. Third Way Discourse: European Ideologies in the Twentieth Century. Edinburgh University Press Ltd, 2003. s. 36.
  185. ^ Woodley, Daniel (2009). Routledge Issues in Contemporary Political Theory: «’’Fascism and Political Theory: Critical Perspectives on Fascist Ideology’’». Routledge. Side 53.
  186. ^ a b Woodley, Daniel (2009). Routledge Issues in Contemporary Political Theory: «’’Fascism and Political Theory: Critical Perspectives on Fascist Ideology’’». Routledge. Side 141.
  187. ^ Jonathan C. Friedman. The Routledge History of the Holocaust. Routledge, 2011. s. 24.
  188. ^ Cyprian Blamires. World Fascism: A Historical Encyclopedia, Volume 1. Santa Barbara, California: ABC-CLIO, 2006. s. 189.
  189. ^ a b c Cyprian Blamires. World Fascism: A Historical Encyclopedia, Volume 1. Santa Barbara, California: ABC-CLIO, 2006. s. 535.
  190. ^ Marco Piraino, Stefano Fiorito. Fascist Identity. s. 39–41.
  191. ^ Griffin, Roger. The Nature of Fascism (New York: St. Martins Press, 1991) s. 222–23.
  192. ^ Calvin B. Hoover, The Paths of Economic Change: Contrasting Tendencies in the Modern World, The American Economic Review, Vol. 25, No. 1, Supplement, Papers and Proceedings of the Forty-seventh Annual Meeting of the American Economic Association. (March 1935), s. 13–20.
  193. ^ John Breuilly. Nationalism and the State. University of Chicago Press edition. University of Chicago, 1994. s. 290.
  194. ^ Peter Davies, Derek Lynch. The Routledge Companion to Fascism and the Far Right. Routledge, 2002. s. 103.
  195. ^ Robert O. Paxton. The Anatomy of Fascism. Vintage Books edition. Vintage Books, 2005. s. 10.
  196. ^ Blamires, Cyprian, World Fascism: a Historical Encyclopedia, Volume 1 (Santa Barbara, California: ABC-CLIO, Inc., 2006) s. 188–89.
  197. ^ John Breuilly. Nationalism and the State. s. 294.
  198. ^ a b Fascism and Political Theory: Critical Perspectives on Fascist Ideology. Routledge. Oxon, England; New York, New York: Routledge, 2010. s. 106.
  199. ^ Payne, Stanley G. A History of Fascism, 1914–1945. Routledge, 1996. s. 485–86.
  200. ^ Griffin, Roger (ed.). Fascism. Oxford University Press, 1995. s. 59.
  201. ^ a b Mark Antliff. Avant-Garde Fascism: The Mobilization of Myth, Art, and Culture in France, 1909–1939. Duke University Press, 2007. s. 171.
  202. ^ Maria Sop Quine. Population Politics in Twentieth Century Europe: Fascist Dictatorships and Liberal Democracies. Routledge, 1995. s. 47.
  203. ^ a b c d Maria Sop Quine. Population Politics in Twentieth Century Europe: Fascist Dictatorships and Liberal Democracies. Routledge, 1995. s. 46–47.
  204. ^ Bollas, Christopher, Being a Character: Psychoanalysis and Self-Experience (Routledge, 1993) ISBN 978-0-415-08815-2, s. 205.
  205. ^ McDonald, Harmish, Mussolini and Italian Fascism (Nelson Thornes, 1999) s. 27.
  206. ^ Mann, Michael. Fascists (Cambridge University Press, 2004) s. 101.
  207. ^ Durham, Martin, Women and Fascism (Routledge, 1998) s. 15.
  208. ^ Evans, s. 331–32
  209. ^ Allen, Ann Taylor, Review of Dagmar Herzog, Sex after Fascism: Memory and Morality in Twentieth-Century Germany Arkivert 20. september 2006 hos Wayback Machine. H-German, H-Net Reviews, January 2006
  210. ^ a b Friedlander, Henry (1995). The origins of Nazi genocide: from euthanasia to the final solution. Chapel Hill, North Carolina: University of North Carolina Press. s. 30. ISBN 0-8078-4675-9. OCLC 60191622. 
  211. ^ McLaren, Angus, Twentieth-Century Sexuality s. 139 Blackwell Publishing 1999
  212. ^ Proctor, Robert E. (1989). Racial Hygiene: Medicine Under the Nazis. Cambridge, Massachusetts: Harvard University Press. s. 366. ISBN 0-674-74578-7. OCLC 20760638. «This emendation allowed abortion only if the woman granted permission, and only if the fetus was not old enough to survive outside the womb. It is unclear if either of these qualifications was enforced.» 
  213. ^ Arnot, Margaret (1999). Gender and Crime in Modern Europe. New York City: Routledge. s. 241. ISBN 1-85728-745-2. OCLC 249726924. 
  214. ^ Proctor, Robert E. (1989). Racial Hygiene: Medicine Under the Nazis. Cambridge, Massachusetts: Harvard University Press. s. 122–23. ISBN 0-674-74578-7. OCLC 20760638. «Abortion, in other words, could be allowed if it was in the interest of racial hygiene ... the Nazis did allow (and in some cases even required) abortions for women deemed racially inferior ... On November 10, 1938, a Luneberg court declared abortion legal for Jews.» 
  215. ^ Tierney, Helen (1999). Women's studies encyclopedia. Westport, Connecticut: Greenwood Publishing Group. s. 589. ISBN 0-313-31072-6. OCLC 38504469. «In 1939, it was announced that Jewish women could seek abortions, but non-Jewish women could not.» 
  216. ^ Evans, s. 529
  217. ^ Allen, Ann Taylor, Review of Dagmar Herzog, Sex after Fascism January 2006
  218. ^ «Persecution of Homosexuals in the Third Reich». Ushmm.org. Besøkt 4. juni 2010. 
  219. ^ a b Cyprian Blamires. World Fascism: A Historical Encyclopedia, Volume 1. Santa Barbara, California: ABC-CLIO, 2006 s. 168.
  220. ^ Cyprian Blamires. World Fascism: A Historical Encyclopedia, Volume 1. Santa Barbara, California: ABC-CLIO, 2006 s. 168–69.
  221. ^ Mark Neocleous. Fascism. University of Minnesota Press, 1997. s. 63.
  222. ^ Mark Neocleous. Fascism. University of Minnesota Press, 1997. s. 65.
  223. ^ "Fascist Modernism" by Jobst Welge. Astradur Eysteinsson (ed.), Vivian Liska (ed.). Modernism, Volumes 1–2. John Benjamins Publishing, 2007. s. 547.
  224. ^ "Fascist Modernism" by Jobst Welge. Astradur Eysteinsson (ed.), Vivian Liska (ed.). Modernism, Volumes 1–2. John Benjamins Publishing, 2007. s. 550.
  225. ^ a b c "Fascist Modernism" by Jobst Welge. Astradur Eysteinsson (ed.), Vivian Liska (ed.). Modernism, Volumes 1–2. John Benjamins Publishing, 2007. s. 553.
  226. ^ Ross, Alexander Reid (2017). Against the Fascist Creep. Chico, California: AK Press. s. 2. ISBN 9781849352444. Besøkt 2. januar 2020. 
  227. ^ Skov, Christian Egander: ‘’Konservatisme i mellemkrigstiden’’, side 25, Aarhus Universitetsforlag 2016
  228. ^ Griffin, Roger, The Nature of Fascism (New York: St. Martin's Press, 1991), s. 27.
  229. ^ Griffin, Roger, The Nature of Fascism (New York: St. Martin's Press, 1991), s. 201.
  230. ^ Roger Griffin, The palingenetic core of generic fascist ideology Arkivert 10. september 2008 hos Wayback Machine., Chapter published in Alessandro Campi (ed.), Che cos'è il fascismo? Interpretazioni e prospettive di ricerche, Ideazione editrice, Roma, 2003, s. 97–122.
  231. ^ Griffin, Roger (2008). «8: Fascism’s New Faces (and New Facelessness) in the ‘post-fascist’ Epoch». A fascist century. London, England: Palgrave Macmillan. ISBN 978-0-230-20518-5. OCLC 226357121. 
  232. ^ Mudde, Cas; Kaltwasser, Cristóbal Rovira (2017). Populism: A Very Short Introduction. Oxford, England: Oxford University Press. s. 6, 33–34. ISBN 9780190234874. «...thin-centered ideologies have a restricted morphology, which necessarily appears attached to – and sometimes is even assimilated into – other ideologies. In fact, populism almost always appears attached to other ideological elements, which are crucial for the promotion of political projects that are appealing to a broader public. Consequently, by itself populism can offer neither complex nor comprehensive answers to the political questions that modern sociiwties generate. ... [Populism] is not so much a coherent ideological tradition as a set of ideas that, in the real world, appears in combination with quite different, and sometimes contradictory, ideologies. (p.6)» 
  233. ^ Eatwell, Roger (1996). Fascism: A History (engelsk). Allen Lane. ISBN 9780713991475. 
  234. ^ Eatwell, Roger: "A 'Spectral-Syncretic Approach to Fascism', The Fascism Reader (Routledge, 2003) s. 71–80 Books.google.com

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Primærkilder[rediger | rediger kilde]

Sekundærkilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wiktionary-logo-en.png Wiktionary: fascisme – ordbokoppføring

Wikiquote: Fascisme – sitater (en) Fascism – kategori av bilder, video eller lyd på Commons