Den russisk-ortodokse kirke
| Русская Православная Церковь — Моско́вский Патриарха́т | |||||
|---|---|---|---|---|---|
| Den russisk-ortodokse kirke – Moskva‑patriarkatet | |||||
|
|||||
|
|
|||||
| Hovedgren | Den ortodokse kirke | ||||
| Grunnlagt | 1448/1589 | ||||
| Grunnlegger | Regner seg tilbake til 988, da fyrst Vladimir I ble kristnet | ||||
| Utgått fra | Konstantinopel-patriarkatet | ||||
| Leder | Patriark Kirill av Moskva og hele Russland | ||||
| Antall medlemmer | Minst 80 millioner | ||||
| Hvor | Hovedsakelig Russland og omkringliggende områder | ||||
Den russisk-ortodokse kirke eller Moskva-patriarkatet er i dag den største av de ortodokse kirker. Den har mer enn 80 millioner medlemmer, men noe eksakt medlemstall er umulig å angi. Frem til 1917 var den ortodokse kirke statskirke i Russland, og den har på en helt spesiell måte vært identifisert med russisk kultur og historie. Kirkens overhode, for tiden Kirill (siden 2009), bærer tittelen patriark av Moskva og hele Russland.
Gudstjenester i russisk-ortodokse kirker er bemerkelsesverdige på flere måter, blant annet på grunn av lengden. Liturgien i gudstjenesten har blitt endret over tid, men tradisjonen er å ikke fjerne noe, selv om nye ting blir lagt til. Dette har ført til at gudstjenesten kan vare i mange timer.
Historie[rediger | rediger kilde]
Kristne forkynnere i Russland er kjent allerede meget tidlig. Den russiske kirken var i begynnelsen en datterkirke av den bysantinske. Man regner ofte kirkens tilblivelse til år 988, da fyrst Vladimir I ble kristnet. Den hadde sitt senter i Kiev frem til mongolerinvasjonen i 1240. Kirken fikk en ny blomstringstid med senter i området rundt Moskva. Noen betydningsfulle skikkelser på denne tiden var den hellige Sergej av Radonesj (død 1392) og ikonmaleren Andrej Rubljov.
Kirken ble reelt selvstendig fra det økumeniske patriarkatet i 1448. Den ble anerkjent som et eget patriarkat i 1589 gjennom et dekret av den økumeniske patriark Jeremias II. Den fikk da tildelt den femte høyeste æresrang (bak Jerusalem, men foran de eldre patriarkatene i Georgia, Bulgaria og Serbia). Etter Konstaninopels erobring gjennom muslimene (1453) så den russiske kirke seg selv som den egentlige bevareren av den ortodokse tro. Moskva ble i denne perioden omtalt som «Det tredje Roma» (etter Roma og Konstantinopel).
Kirken ble etterhvert nært knyttet til tsarveldet. Patriark Nikon gjennomførte i 1652 en reform av kirkens ritus. Dette førte til et skisma mellom de såkalte gammeltroende og kirken, som vedvarer den dag i dag. Fra 1721 til 1917 ble patriarkembetet erstattet med den hellige synode.
Etter revolusjonen ble stat og kirke adskilt. Fra 1922/23 innledet staten en omfattende forfølgelse av kristne, og tusener av prester, munker og nonner ble henrettet eller omkom i arbeidsleirer. Kirken ble fratatt all eiendom og alle rettigheter, og en marxistisk begrunnet ateisme ble statens offisielle ideologi. Under annen verdenskrig fikk kirken igjen en viss frihet, men en ny form for antireligiøs politikk på slutten av 1950-tallet førte til at kirken ble pålagt nye restriksjoner. Fra og med i 1980-årene og spesielt fra Sovjetunionens oppløsning har kirken igjen fått omfattende innflytelse i Russland.
Struktur[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Den russisk-ortodokse kirkens struktur
Den russisk-ortodokse kirke omfatter (per 2012) 136 eparkier (bispedømmer) i Russland, 14 eparkier i forhenværende sovjetrepublikker og åtte eparkier i den vesteuropeiske og søramerikanske diasporaen. I tillegg kommer flere kirker som har ulik grad av selvstyre innenfor den russisk-ortodokse kirka:
- Den estisk-ortodokse kirke (selvstyrt; to eparkier; ikke anerkjent av den økumeniske patriarken)
- Den hviterussisk-ortodokse kirke (eksarkat; elleve eparkier)
- Den japansk-ortodokse kirke (autonom; tre eparkier)
- Den kinesisk-ortodokse kirke (autonom; de facto ikke-eksisterende)
- Den latvisk-ortodokse kirke (selvstyrt; ett eparki)
- Den moldovsk-ortodokse kirke (selvstyrt; seks eparkier; ikke anerkjent av patriarken av București)
- Den russisk-ortodokse utenlandskirke (selvstyrt; ni eparkier)
- Den ukrainsk-ortodokse kirke (selvstyrt; 46 eparkier)
Selvstendigheten øker i rekkefølgen eksarkat–selvstyrt–autonom. Autonome kirker er helt uavhengige i alle åndelige og administrative spørsmål, bortsett fra at kirkenes overhoder må godkjennes og innsettes av patriarken av Moskva.
«Datterkirker»[rediger | rediger kilde]
Fire av de nåværende ortodokse kirkene var opprinnelig underlagt Moskva-patriarkatet. De er ble på ulike tidspunkt anerkjent som autonome eller autokefale (og er i så fall i dag fullstendig uavhengige kirker på lik linje med den russiske ortodokse kirke). Kirkene som på denne måten ble utskilt fra Moskva-patriarkatet, er:
- Den finske ortodokse kirke (autonom siden 1921; løst fra Moskva-patriarkatet i 1923)
- Den polske ortodokse kirke (autokefal siden 1924; anerkjent av Moskva-patriarkatet siden 1948)
- Den ortodokse kirke i Tsjekkia og Slovakia (autokefal siden 1951)
- Den ortodokse kirke i Amerika (1970; autokefali omstridt)
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Den russisk-ortodokse kirke sitt offisielle nettsted
- (en) Kategori:Russian Orthodox Church – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons (russisk)
- Den russisk-ortodokse kirke sitt offisielle nettsted
- (en) Kategori:Russian Orthodox Church – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons (engelsk)
- Offisiell hjemmeside for Den russisk-ortodokse kirke i Norge.
|
||||||||||||||||||||
|
