Mustafa Kemal Atatürk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Mustafa Kemal Atatürk
Atatürk.jpg
Født 1881
Selanik (Thessaloniki)
Død 10. november 1938 (57 år)
Istanbul
Gravlagt Ankara
Ektefelle Latife Uşşaki
Far Ali Rıza Efendi
Mor Zübeyde Hanım
Søsken Makbule Atadan
Barn Sabiha Gökçen, Ülkü Adatepe
Utdannet ved Turkish Military Academy, Ottoman Military College, Monastir Military High School
Parti Cumhuriyet Halk Partisi
(Det republikanske folkeparti)
Nasjonalitet Tyrkia
Religion islam[1][2][3], senere ingen (ateisme[4][5][6] eller deisme[7][8])
Medlem av Committee of Union and Progress
Utmerkelser
10 oppføringer
Æreslegionen, Mecidi-ordenen, Sankt Aleksanders orden, Medal of Independence, Liakat Medal, Gallipoli Star, Imtiyaz Medal, Jernkorset, Military Merit Cross, Military Merit Medal
President i Tyrkia (1923–1938)
Statsminister i Tyrkia (1920–1921)
Signatur
Mustafa Kemal Atatürks signatur

Mustafa Kemal Atatürk (Kemal Paşa), i Norge også kjent som Atatyrk (født i 1881 i Selanik (Thessaloniki) i dagens Hellas, den gang en del av Det osmanske riket, død 10. november 1938 i Istanbul) var en tyrkisk offiser og politiker. Han grunnla den tyrkiske republikken etter Det osmanske rikets fall rett etter første verdenskrig, og ble også landets første president.

Atatürk kjempet som offiser i den osmanske hæren under første verdenskrig, deretter mot Hellas i den gresk-tyrkiske krig. Han satte inn militære styrker mot Armenia i konfliktene med Russland, og spilte på det gjensidige misforholdet mellom armenere og kurdere i det historiske Armenia som omfattet dagens tyrkiske Kurdistan[klargjør] og østlige Anatolia.

Kort tid etter den gresk-tyrkiske krigen startet han en tyrkisk nasjonalistisk bevegelse i byen Ankara. Sèvres-traktaten ble annullert i Lausanne, sultanen deretter avsatt i 1922 og Mustafa Kemal valgt som president i 1923. Konflikt med britene om den oljerike, kurdiske byen Mosul i sørøst førte til slutt til et åpent kurdisk opprør våren 1925. Mustafa Kemal utnyttet det kurdiske opprøret i øst til å forby opposisjonen. Han innledet en assimileringspolitikk hvor tyrkisk språk og kultur kom til å stå helt sentralt i skole og det offentlige liv.

Selv om Mustafa Kemal var en troende og praktiserende muslim, oppløste han kalifatet og gjorde Tyrkia til et sekulært land. Han forbød bruk av hijab på skoler, universiteter og arbeidsplasser, og forbød også bruken av det tradisjonelle hodeplagget fez. Han byttet også ut det arabiske alfabetet med en tyrkisk versjon av det latinske alfabetet, og han skiftet tidligere dagligdagse arabiske ord og uttrykk ut med tyrkiske ord. Han ledet ellers et generelt moderniseringsprogram med utbygging av jernbane, veier, og undervisning. Ankara, beliggende i det sentrale anatolske høylandet, ble republikkens nye hovedstad.

I de senere år har Atatürk blitt kritisert for overgrep mot og undertrykkelse av befolkningen, og blir tidvis regnet som en diktator.[9][10] Han tok makten gjennom et militærkupp og styrte landet til sin død. Under hans styre ble kritikere fengslet, og av og til henrettet. Under Atatürks ledelse oppsto det en omfattende personkult i form av utallige skulpturer, malerier og bilder over hele landet.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Mustafa Kemal Atatürk og hans mor, Zübeyde Hanım

Den nøyaktige fødselsdatoen til Mustafa Kemal Atatürk er ikke kjent, men han oppga selv å være født på våren 1881. Etterhvert kom han til å oppgi 19. mai 1881 som sin offisielle fødselsdag.[11] Det var også 19. mai 1919 som han ankom byen Samsun, og den tyrkiske frigjøringskrigen startet. Denne dagen er nå offisiell høytidsdag i Tyrkia, under navnet Atatürks minnedag, ungdoms- og sportsdag.[12]

Han ble født i byen Thessaloniki (på den tiden gjerne kalt Salonika; på tyrkisk kalt Selanik) som den gang var del av Det osmanske riket.[13] Foreldrene var Ali Riza Efendi og Zübeyde Hanim og gitt navnet Mustafa. Faren var tolloffiser og tømmerhandler, og hadde vært løytnant i den tyrkisk-russiske krigen i 1877-78. Ved sønnens fødsel skal han ha hengt et sverd over sønnens vugge for å indikere en fremtidig militær karrière.[14] Han insisterte på at sønnen skulle få en moderne, sekulær utdannelse. Hans mor som var av bondeslekt ønsket en religiøs utdannelse for ham.

Faren døde da Mustafa var 7 år. Han bodde deretter sammen med sin mor på sin onkels gård uten skolegang. Etterhvert ble han sendt til morens søster i Tessaloniki for å gå på skole der. Skolen var sekulær og forberedte ham på en byråkratiske karrière. Inspirert av lokale kadetter søkte han seg imidlertid inn på en skole som ga forberedelser til en militær karrière. Det var der han skal ha fått navnet Kemal (den perfekte) av sin matematikklærer; det eksisterer imidlertid også alternative forklaringer på hvordan han fikk navnet Kemal.

I 1895 begynte han på en militær videregående skole i Monastir (nå Bitola) i Republikken Makedonia. I 1899 begynte han på krigsskolen i Istanbul (Mekteb-i Harbiye-i Şahane). I 1902 avla han eksamen som nummer 10 av 450 studenter, og fikk militær grad som fenrik. Han fortsatte med høyere militærstudier (General Staff College), og gikk ut som nummer 5 av 57 studenter i 1905. Han var da blitt stabskaptein (Kurmay Yüzbaşı).

Militær karrière[rediger | rediger kilde]

Tidlig militær karrière, Balkankrigene[rediger | rediger kilde]

Mustafa Kemal hadde vært involvert i opposisjonell virksomhet mot Det osmanske imperiet og styret til Abd-ul-Hamid II i studietiden. En gruppe av venner hadde samlet seg for å lese og diskutere forskjellige former for maktmisbruk, og andre svakheter ved styret. Gruppen ble infiltrert og medlemmene ble kommandert til militære stillinger langt fra hverandre. Kemal fikk en stilling i Damaskus hvor han igjen ble involvert i opposisjonell virksomhet som medlem av gruppen Fedreland og frihet (Vatan ve Hürriyet).[15][16]

Likevel oppnådde han på dette tidspunktet av den militære ledelsen og gitt en stilling i Selanik (Tessaloniki) som var full av opposisjonell aktivitet. Mustafa Kemal ble medlem av Komiteen for Samling og Fremskritt (İttihat ve Terakki Cemiyeti) som var nært knyttet til Ungtyrkerne.

I 1908 brøt det ut et opprør i Makedonia i regi av Ungtyrkerne. Sultanen ble tvunget til å gjeninnføre grunnloven av 1876 som begrenset makten hans, og gjeninnførte et konstitusjonelt monarki.

Etter et kontraopprør året etter, ble sultan Abd-ul-Hamid II tvunget til å abdisere til fordel for sønnen Mehmet V som fikk liten reell makt. Helten i Ungtyrkernes revolusjon var Enver Pasja (Ismail Enver) som Kemal opprinnelig hadde hatt et nært forhold til gjennom Komiteen for Samling og Frihet, men som han nå snart kom i opposisjon til. Mustafa Kemal mente på denne tiden at militære skulle avholde seg fra politiske posisjoner, og dette var noe av det som brakte ham i konflikt med Enver Pasja.

Kemal konsentrerte seg nå sterkere om militære saker og fikk økende respekt blant andre offiserer. I 1910 ble han sendt for å observere franske manøvrer i Picardie, og i 1911 deltok han i kampene i Libya, den gang en osmansk provins, som ble angrepet av Italia. Etter hans suksessfulle forsvar av Tobruk ble han forfremmet.

I oktober 1912 brøt den første Balkankrigen ut. Kemal deltok blant annet ved Gallipoli. Det osmanske riket tapte store områder i Europa, inkludert Saloniki (Tessaloniki) og Monastir som var områder Mustafa Kemal var knyttet til. Hans mor, søster og stefar var blant de tyrkerne som flyktet til Istanbul. Under den kortvarige andre Balkankrigen sommeren 1913, deltok Kemal da Det osmanske riket gjenerobret noen av de europeiske områdene som var gått tapt året før. Han ble deretter utnevnt til militær attache i Sofia, og forfremmet til oberstløytnant i 1914.

Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Mustafa Kemal i Chanakkale, Gallipoli, 1915

I tiden før første verdenskrig var han militær-attache i Sofia. Mustafa Kemal ble her en sterk motstander av at Tyrkia skulle alliere seg med Tyskland som han spådde ville tape en eventuell krig. 16. juli 1914 sendte han et offisielt notat til Krigsdepartementet i Istanbul, og ba om at Tyrkia skulle forholde seg nøytrale. Krigsminister Enver Pasja ønsket imidlertid en allianse med Tyskland, og Tyrkia gikk derfor inn i første verdenskrigsentralmaktenes side.

Da krigen var i gang var Mustafa Kemal imidlertid straks motivert til en ledende innsats for de osmanske styrkene. Enver Pasja nølte i begynnelsen, men ga så Kemal kontrollen over divisjon 19 der Kemal ble den store helten ved slaget om Gallipoli. Dette ga ham tilnavnet «Istanbuls redningsmann», og han ble etter dette forfremmet til oberst 1. juni 1915.

I 1916 ble han forfremmet til brigadegeneral og pasja, og ble sendt til kampene i Kaukasus. Mustafa Kemal satte opp hovedkvarter i byen Silvan. Han deltok under felttoget mot russerne som rykket fram mot nord, og den tyrkiske utrenskningen av deres støttespillere armenerne fra hele Anatolia.[17] Han gjenvant byene Bitlis og Muş fra de armensk-støttede russerne i august.

Under verdenskrigen utviklet det seg store motsetninger mellom de kristne armenerne som ble fordrevet østover av tyrkerne, og de muslimske kurderne som ble fordrevet vestover av russerne.[18] Etter den russiske revolusjon brøt ut høsten 1917 ble han sendt til Syria og Irak som var osmanske områder. Her drev kurdiske stammer aktiv motstand også mot den ottomanske regjering og militære styrker, anført av den britiske offiseren Edward Noel. Mustafa Kemal hadde selv tidvis alliert seg med kurderne i internt ottomansk maktspill allerede i 1915-16. I september 1919 sendte han likevel en mindre styrke for å slå ned trusselen fra Noel og den kurdiske Bedirhan-klanen ved Malatya.[19] Tyrkiske offiserer fryktet kurdisk nasjonalisme på denne tiden.[20]

Etterhvert ble Kemal demotivert av den dårlige tilstanden til de osmanske styrkene. Han sa opp stillingen sin i øst og returnerte til Istanbul. Kemal fulgte kronprins Mehmet VI på besøk ved de tyske stillingene på vestfronten. Han ble overbevist om at sentralmaktene snart ville tape krigen. Da sultan Mehmet V døde og ble etterfulgt av Mehmet VI, fikk Kemal ansvaret for de osmanske styrkene i Syria som på det tidspunkt var i full kollaps. Kampene ble innstilt etter at våpenhvileavtale ble inngått i Moudros. Dette avsluttet første verdenskrig for Det osmanske riket. Tyrkerne oppga i henhold til avtalen alle garnisoner utenfor Anatolia. Enver Pasja og andre politiske ledere flyktet til Tyskland.

Da Mustafa Kemal kom tilbake til Istanbul 13. november 1918 seilte allierte inn Bosporus-stredet. Franske, britiske og italienske styrker okkuperte Istanbul. 8. februar 1919 inntok den franske generalen Louis Franchet d'Espèrey byen på en hvit hest, en etterligning av Mehmet II erobrerens inntog i Konstantinopel i 1453.

Flere steder i Anatolia var det brutt ut lokale opprør mot den allierte tilstedeværelsen. De allierte fryktet spredning av opprøret, og beordret sultanen til å gripe inn. Storvesiren Damad Ferid Pasha anbefalte Mustafa Kemal som en antatt lojal offiser. Han ble forfremmet til generalinspektør for den niende armé i Anatolia, med oppdraget å bedre den interne orden.

Den tyrkiske frigjøringskrigen[rediger | rediger kilde]

19. mai 1919 ankom Kemal havnebyen Samsun i Anatolia. Denne dagen anså han selv som så viktig at han senere tok 19. mai som sin fødselsdag. I byen Amasya kunngjorde han for en jublende folkemasse at sultanen var en fange av de allierte, og at han selv var kommet for å kjempe tyrkernes sak. Han var en av utstederne av Amasya-sirkulæret. Der ble det erklært at fedrelandet var i fare, og oppfordret til å holde en kongress i Sivas, og en forberedende kongress i Erzurum. Kemal sa offisielt opp stillingen i det militære 7. juli 1919, og det ble utstedt arrestordre på ham. Senere ble det utstedt en dødsdom.

Mustafa Kemal reiste til Erzurum der general Kâzım Karabekir hadde sitt hovedkvarter. Han stilte sin avdeling på 18 000 mann til disposisjon for Kemal, noe som kom til å få stor betydning for den tyrkiske frigjøringskrigen.

Erzurum-kongressen ble avholdt fra 23. juli til 4. august 1919. Kongressen samlet tyrkiske revolusjonære delegater fra seks østlige provinser (vilayet). Kemal ble valgt til leder for kongressen, og for en representativ komité som ble satt opp for å lede arbeidet videre. Kongressen fastslo at fedrelandet var i fare, og at det var udelelig. Dermed var det slått fast at de tyrkiske provinsene ikke skulle splittes av de allierte.

Sivas-kongressen ble avholdt i perioden 4. til 11.september 1919. På dette tidspunkt var den gamle storvesiren avsatt i Istanbul, og den nye regjeringen ga Kemal tilbake hans militære titler og utmerkelser. Kemal hadde imidlertid liten tro på at sultan-styret ville klare å bli kvitt de allierte, og etablerte sin egen base i Ankara.

Det siste valget til det ottomanske parlamentet ble holdt i desember 1919. Valget ga et klart flertall til kandidater for Foreningen til forsvar for rettigheter for Anatolia og Rumelia (Anadolu ve Rumeli Müdafaa-i Hukuk Cemiyeti) som var ledet av Mustafa Kemal. Den 12. februar 1920 åpnet den siste samlingen av det ottomanske parlamentet i Istanbul. Kemal oppholdt seg da i Ankara. Anført av Kemals nasjonalister vedtok parlamentet den såkalte nasjonalpakten (Misak-ı Milli). Kort tid etter, 18. mars 1920, ble parlamentet tvangsoppløst av britene.

Kemals beslutning om å holde seg i Ankara viste seg å være et godt valg, for i mars 1920 arresterte de allierte ledende nasjonalister i Istanbul, og sendte dem til Malta.

Den forsonlige regjeringen i Istanbul falt. De religiøse lederne erklærte Kemal som en vantro som fortjente å bli skutt på stedet.

Som erstatning for det tvangsoppløste parlamentet i Istanbul, ble det ble det avholdt valg til en ny nasjonalforsamling, kalt Tyrkias store nasjonalforsamling. Det første møtet ble holdt i Ankara 23. april 1920, og Kemal ble valgt til president.

10. juni 1920 undertegnet representanter for Det osmanske riket fredsavtalen i Sèvres. Storbritannia, Frankrike og Italia var blant de allierte som undertegnet. Derimot avsto USA, Russland og Hellas av forskjellige grunner. Avtalen ble undertegnet av sultanen 10. august 1920, men aldri godkjent av parlamentet (som var oppløst). Den ble derfor aldri ratifisert av Det osmanske riket. Avtalen innebar store landavståelser for Det osmanske riket.

Mustafa Karmal motsatte seg avtalen og med militær hjelp av Sovjetunionen la han planer om å drive grekere ut av Anatolia og Thrakia, samt ta tilbake deler av Armenia.

Mustafa Kemal Pasha ved Kocatepe under slaget ved Dumlupınar 26.–30. august 1922. Dette slaget var begynnelsen på slutten av den greske tilstedeværelsen i Anatolia.

Den demokratiske republikken Armenia som var opprettet i 1918, ble angrepet av både sovjetiske og tyrkiske styrker, og ga opp i 1920. Størstedelen av landet tilfalt Sovjetunionen, men Tyrkia fikk den østlige delen og byer som Kars og Ardahan. Tyrkias østgrense ble fastsatt ved elvene Arpa og Araks. Sovjetunionen ble det første landet som anerkjente den nasjonalistiske regjeringen i Ankara. Konflikten fortsatte mellom Mustafa Kemal-lojale tyrkiske styrker og sjiittiske kurdere. Kurderne hadde gjort opprør i mars 1921. Kemal beordret kommandanten Nurettin Pasja til å slå ned opprøret. En brutal aksjon mot den kurdiske Kocgiri-klanen 24. april 1921 førte til opphetede debatter i nasjonalforsamlingen. Forsøk på å stille Nurettin for retten ble stoppet av Mustafa Kemal personlig.[21] Kemal og tyrkiske politiske og militære ledere aksepterte eksistensen av en egen kurdisk identitet. De mente denne var uløslig og historisk knyttet til det tyrkiske folket og at kurdisk selvstendighet måtte hindres.[22]

Kampen mot grekerne var i starten vellykket, og medvirket til at Frankrike og Italia trakk sine tropper ut av Anatolia. I juli 1920 hadde grekerne tatt Bursa og planla angrep på Ankara. I det første slaget ved İnönü 10. juni 1921 ble grekerne likevel stanset. I august 1921 ble Mustafa Kemal øverste leder av de tyrkiske styrkene. I slaget ved Sakarya (23. august - 13. september 1921) som ble utkjempet nær Ankara, ledet han tyrkere til full seier over grekerne. Deretter drev han grekerne videre vestover, og helt til Izmir ved Egeerhavet. Den 1. november 1922 besluttet Tyrkias store nasjonalforsamling å avskaffe sultanatet. Sultan Mehmet VI gikk i eksil, først på Malta og deretter på den franske riviera.

Nye fredsforhandlinger med de allierte førte til fredsavtalen i Lausanne 24. juli 1923. Tyrkias vestgrense ble satt ved elva Maritsa. Det osmanske riket hadde tapt territorium. Det tyrkiske kjerneområdet dannet nå utgangspunkt for den tyrkiske republikk, opprettet 29. oktober 1923. Ankara ble den nye hovedstaden. Mustafa Kemal ble enstemmig valgt til president.[23]

President i Den tyrkiske republikk[rediger | rediger kilde]

Mustafa Kemal ble enstemmig valgt til president ved republikkens opprettelse. Etableringen av den tyrkiske republikken var starten på en modernisering av Tyrkia. Den nye grunnloven tok delvis mønster av grunnlovene i blant annet Frankrike, Sverige, Italia og Sveits. Den 3. mars 1923 ble kalifatet avskaffet. Sener ble også religiøse skoler og domstoler nedlagt.

Mustafa Kemal i 1927.

En viktig utenrikspolitisk prøvestein var forholdet mellom Tyrkia og det britiske styret i Irak. Begge land hadde kjempet om den oljerike, kurdiske byen Mosul.[24] Tyrkerne med Kemal i spissen, ønsket å kontrollere Mosul for å beholde hele kjernen av den kurdiske befolkningen innenfor Tyrkias grenser. Folkeforbundet ble 27. oktober 1924 involvert i striden mellom Tyrkia og Storbritannia. Samme høst møtte Kemals parti motstand i pressen, med kritikk av en rekke forhold. Flere generaler sa opp sine stillinger etter et intenst maktspill i Ankara.[25] I september 1924 gjorde en gruppe kurdisk-ættede offiserer og soldater, mytteri i øst og etablerte seg på britisk side av grensen. Britene hadde oppmuntret til kurdisk motstand også inne i Tyrkia - så lenge Mosul-konflikten varte.[26] Kurdiske separatister overmannet en hæravdeling i februar og gjorde åpent opprør i april 1925. Deres slagord gikk ut på å gjenreise islam i kamp mot den gudløse nasjonalist-tyrkiske republikken.[27] Kemal gikk til motoffensiv, og kampene om byen Diyarbakir raste store deler av våren. Den 7. mars utstedte Kemal et dekret som gjorde det forbudt å støtte den kurdiske saken, og innførte unntakstilstand i øst.[28] Det ble utstedt 57 dødsdommer over kurdiske ledere i april og mai.[29] Etter opprøret slo den tyrkiske regjeringen over på en helt ny politikk overfor kurderne. En splittende politikk ble avløst av en politikk for assimilering, deportasjon av kurdere, og utvetydig undertrykkelse av kurdisk språk og kultur.[30] I desember 1926 bestemte utdanningsdepartementet i Tyrkia at slike begreper som kurdisk, cirkassisk, osv om etniske minoriteter skulle forbys brukt. Dette var i tråd med Kemals doktrine om at tyrkisk språk og historisk kultur utgjorde statens samlede identitet.[31]

Det ble hevdet at det Progressive republikanske parti hadde støttet kurdisk uavhengighet. Kurderne selv innrømte under rettsprosessene i 1925 at de håpet dette partiet skulle overta makten i Tyrkia. Kemal utnyttet opprøret til å kreve av partileder Kazim Karabekir at opposisjonspartiet skulle oppløses. Mens opprøret i øst ble slått ned, ble det progressive republikanske partiets hovedkvarter endevendt av tyrkiske myndigheter. I juni ble både dette partiet og venstreorienterte fagforeninger og partier forbudt.[32]

Kemal la stor vekt på å hindre oppblomstring av religiøst inspirert opposisjon. Den kurdiske oppstanden tok i bruk sterke islamske slagord. Slik ble den et påskudd til å forby den interne politiske opposisjonen. Videre ble det gjennomført reformer basert på tyrkisk kultur, språk og identitet.[33] I 1925 ble det tyrkiske hodeplagget fez forbudt[34]; fra da av skulle tyrkiske menn bære vestlig pregede hatter.

Sykdom og død[rediger | rediger kilde]

Mausoleet Anıtkabir huser i dag Mustafa Kemal Atatürks levninger.

I løpet av 1937 ble Atatürks helse ble forverret, og på en tur til Yalova i begynnelsen av 1938, ble han alvorlig syk. Han dro til Istanbul for å få behandling, og fikk diagnosen skrumplever. Han døde 10. november 1938 i Dolmabahçepalasset, 57 år gammel.[35] Klokken på soverommet der han døde er fortsatt stilt på klokkeslettet for hans død, 09.05 om morgenen.

Atatürks begravelse ble bivånet av offisielle representanter fra 17 land, og ni land bidro med væpnede avdelinger til kortesjen. Mustafa Kemals levninger ble først bisatt i Ankaras etnografiske museum. Den 10. november 1953 ble levningene lagt i en 42 tonn tung sarkofag, i et mausoleum med utsikt over Ankara.

Han testamenterte alle sine eiendeler til det republikanske folkepartiet. Det var likevel et vilkår om at den årlige avkastningen på formuen hans skulle gå til hans søster Makbule og hans adopterte barn, og til å finansiere høyere utdanning for barna til İsmet İnönü.

Kemalisme[rediger | rediger kilde]

Den politikk som ble utviklet av Mustafa Kemal Atatürk, går ofte under betegnelsen kemalisme.

Arven etter Atatürk er tydelig i dagens tyrkiske militære styrker. Den er preget av en nasjonalistisk ledelse, og har som sitt mål å beskytte Tyrkia såvel mot prestestyre som ytre fiender og kurdisk separatisme. Kemalistiske offiserer har med begrunnelse i denne politikken gjort statskupp tre ganger, i 1960, 1971 og 1980. Selv moderate muslimske ledere i Tyrkia må trå meget varsomt, for ikke å fornærme kemalistiske militære. Kemalistene ble derimot kraftig svekket fra 1990-tallet og framover, da religiøse kandidater og partier gradvis rykket inn i flere maktposisjoner i Tyrkia.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Prof. Utkan Kocatürk, Atatürk'ün Fikir ve Düşünceleri (Atatürk ve Din Eğitimi, A. Gürtaş, p. 26), Atatürk Research Center, 2007; ISBN 9789751611741
  2. ^ Prof. Ethem Ruhi Fığlalı, "Atatürk'ün Din ve Laiklik Anlayışı", Atatürk Research Center, 2012; ISBN 978-975-16-2490-1, p. 86
  3. ^ Atatürk'ün Söylev ve Demeçleri, Ankara 1959, 2. Baskı, II, 66-67; s. 90. III, 70
  4. ^ Atheism, Brief Insights Series by Julian Baggini, Sterling Publishing Company, Inc., 2009; ISBN 1402768826, p. 106.
  5. ^ Islamism: A Documentary and Reference Guide, John Calvert John, Greenwood Publishing Group, 2008; ISBN 0313338566, p. 19.
  6. ^ Mustafa Kemal Ataturk, the founder of the secular Turkish Republic said: "I have no religion, and at times I wish all religions at the bottom of the sea..." The Antipodean Philosopher: Interviews on Philosophy in Australia and New Zealand, Graham Oppy, Lexington Books, 2011, ISBN 0739167936, p. 146.
  7. ^ Reşat Kasaba, "Atatürk", The Cambridge history of Turkey: Volume 4: Turkey in the Modern World, Cambridge University Press, 2008; ISBN 978-0-521-62096-3 p. 163; accessed March 27, 2015.
  8. ^ Political Islam in Turkey by Gareth Jenkins, Palgrave Macmillan, 2008, p. 84; ISBN 0230612458
  9. ^ Ataturk - Beverley Blythe, New York University.
  10. ^ Dr. Pipes' views on Islamic Terrorism and Turkey - intervju med dr. Daniel Pipes i Voice of Atatyurk, mars 2003.
  11. ^ Ataturk's life All about Turkey, hentet 19. juli 2012
  12. ^ May 19th Commemoration of Atatürk, Youth and Sports Day Presidency of the republic of Turkey, 19. mai 2012
  13. ^ Kemal Atatürk (1881-1938) BBC, hentet 19. juli 2012
  14. ^ Kemal Atatürk Encyclopædia Britannica, hentet 19. juli 2012
  15. ^ Atatürk's Formative Years Atatürk Society of America, hentet 19. juli 2012
  16. ^ Kemal Atatürk, Military career Encyclopædia Britannica, hentet 20. juli 2012
  17. ^ Andrew Mango, Atatürk, London 1999, side 161.
  18. ^ Andrew Mango, Atatürk, London 1999, side 161 og 222.
  19. ^ Andrew Mango, Atatürk, London 1999, side 249.
  20. ^ Andrew Mango, Atatürk, London 1999, side 250.
  21. ^ Andrew Mango, Atatürk, London 1999, side 330.
  22. ^ Andrew Mango, Atatürk, London 1999, side 366-367.
  23. ^ Peace at Home, Peace in the World. Allaboutistanbul.tripod.com, hentet 20. juli 2012
  24. ^ Andrew Mango, Atatürk, London 1999, side 367, 415.
  25. ^ Andrew Mango, Atatürk, London 1999, side 418-421.
  26. ^ Andrew Mango, Atatürk, London 1999, side 422.
  27. ^ Andrew Mango, Atatürk, London 1999, side 422-423.
  28. ^ Andrew Mango, Atatürk, London 1999, side 424.
  29. ^ Andrew Mango, Atatürk, London 1999, side 425.
  30. ^ Andrew Mango, Atatürk, London 1999, side 427-428.
  31. ^ Andrew Mango, Atatürk, London 1999, side 428.
  32. ^ Andrew Mango, Atatürk, London 1999, side 425-426.
  33. ^ Andrew Mango, Atatürk, London 1999, side 428-429.
  34. ^ Ataturk and the Modernization of Turkey Turizm.net, hentet 20. juli 2012
  35. ^ (tyr) Atatürk'ün Hayatı (Atatürk's Life). Det tyrkiske kultur- og turismedepartementet.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]