Charles Mangin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Charles Mangin
Général Charles Mangin agence Meurisse BNF Gallica.jpg
Født6. juli 1866[1][2][3][4]
Sarrebourg[5]
Død12. mai 1925[1][2][3][4] (58 år)
Paris[6]
Gravlagt Caveau des gouverneurs
Søsken Georges Mangin
Barn Stanislas Mangin
Utdannet ved École spéciale militaire de Saint-Cyr
Beskjeftigelse Militær
Nasjonalitet Frankrike
Medlem av Académie des sciences d'outre-mer
Utmerkelser
13 oppføringer
Storkors av Æreslegionen, Croix de guerre 1914–1918, Godfather promotion of Special Military School of Saint-Cyr, Croix de guerre 1914–1918, Médaille coloniale, Médaille Interalliée 1914–1918, Médaille militaire, Médaille commémorative de la guerre 1914-1918, storoffiser av Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden, følgesvenn av Order of the Bath, Distinguished Service Medal (United States of America), Montyon Prize, grand prix de littérature de l'Académie française

Charles Marine Emmanuel Mangin (født 6. juli 1866 i Sarrebourg i Lorraine i Frankrike, død 12. mars 1925 i Paris) var en fransk general i første verdenskrig. Mangin tjente som offiser i de franske kolonitroppene i Vest-Afrika, Indokina og Marokko der han utmerket seg som en dyktig feltkommandant og var selve forbildet på den franske soldaten i de franske koloniene verden rundt.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Som en av de meste kompetente offiserer i den franske hæren ved krigsutbruddet i 1914, hadde han først vært divisjonskommandant, og etter fire år var han blitt den berømte kommandanten for den tiende franske arméen under det andre slaget ved Marne i 1918.[trenger referanse] Men hans natur som en voldsom, krigersk og aggressiv mann med dødsforakt, gjorde ham til en av de mest kontroversielle skikkelser på vestfronten.[trenger referanse]

Franskmennene på vestfronten gav ham økenavnet Slakteren pga. hans tankeløse dristighet og hensynsløshet ovenfor styrkene, som gang på gang ble sløst bort under tilsynelatende hensiktløse angrep.[trenger referanse] Hans vinnende karakter og en sterk personlighet samt den aggressive og fryktløse innstillingen som gjorde ham mer utsatt for fare enn normalt, var ofte kraften bak den offensive pågangsviljen hos soldatene.[trenger referanse] Han ble kastet ut i unåde flere ganger, men vendte tilbake og ble den rette personen for de allierte i sommeren 1918 for det endelige oppgjøret med tyskerne.

Mangin ble kastet ut i unåde etter Nivelle-offensiven i 1917, som en av de meste trofaste støttepartnere for Robert Nivelle, men den nye statsministeren Clemenceau utsendte ordre om å kalle ham tilbake til tjeneste. Den nye øverstkommandanten for de allierte styrkene, Ferdinand Foch, vil ha en aggressiv pusher for de allierte styrkene, og gav Mangin kommando over et korps.[trenger referanse] Etter at Mangin hadde bevist seg som en dyktig angriper, ble han deretter utnevnt til kommandant for den tiende franske arméen, som var ansvarlig for den viktige motoffensiven ved Marne som ble et avgjørende vendepunkt i krigens siste år. Mangin var i resten av krigen med sin armé en del av general Castelnaus Armégruppe Øst, som avanserte mot Metz.

Etter krigen ble den tiende franske armée sendt over den fransk-tyske grensen for å okkupere Rhinland. Den franske okkupasjonen av Rhinland, der en voksende lokal motstand mot det franske nærværet oppsto, var omstridt fram til tilbaketrekningen på 1920-tallet. Mangin var hardhendt mot den tyske sivilbefolkningen, som følte seg ydmyket over den store andelen av fargede i okkupasjonsstyrkene.[trenger referanse] Mangins rolle under den franske okkupasjonen ble derfor like kontroversiell som hans karriere i den første verdenskrig.[trenger referanse]

Hjemme i Paris ble han alvorlig syk med store smerter den 9. mars 1925, som følge av appendisitt og hjerneslag, som etterlot ham dels lammet. Tre dager senere, 12. mars 1925, døde han. Han ble deretter begravet i 1932 i Invalidekirken.

En statue ble reist til hans ære, men Hitler, som i 1940 besøkte Napoleons grav, fikk statuen ødelagt med dynamitt som hevn for Mangins handlinger i Rhinland og Ruhr.[trenger referanse] I 1957 ble en ny statue reist på Avenue de Breteuil til minne om Mangin.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, 2. mai 2014
  2. ^ a b data.bnf.fr, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb12459824j
  3. ^ a b Find a Grave, 9. okt. 2017, Charles Mangin, 7313
  4. ^ a b SNAC, 9. okt. 2017, Charles Mangin, w6ns359w
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, 15. des. 2014
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, 31. des. 2014

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Martin Marix Evans: Battles of World War I. Select Editions, Devizes 2004, ISBN 1-84193-226-4.


]