Walther Rathenau

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Walther Rathenau
Walther Rathenau.jpg
Født29. sep. 1867[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Berlin[5][6]Rediger på Wikidata
Død24. juni 1922[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (54 år)
Berlin, Weimarrepublikken[7][6]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse
6 oppføringer
Politiker, ingeniør, skribent, gründer, science fiction-forfatter, kunstsamler[8]Rediger på Wikidata
Embete
  • Tysklands utenriksminister (1922–1922) Rediger på Wikidata
Utdannet ved Université de Strasbourg, Humboldt-Universität zu Berlin, Technische Universität MünchenRediger på Wikidata
Doktorgrads-
veileder
August KundtRediger på Wikidata
Ektefelle ingenRediger på Wikidata
Far Emil RathenauRediger på Wikidata
Mor Mathilde RathenauRediger på Wikidata
Søsken Edith Andreae, Erich RathenauRediger på Wikidata
Parti Deutsche Demokratische Partei (1918–)Rediger på Wikidata
Nasjonalitet Kongeriket Preussen, Det tyske keiserrike, Weimarrepublikken, TysklandRediger på Wikidata
Gravlagt Oberschöneweide skogskirkegårdRediger på Wikidata
Medlem av Association of German Engineers (1894)Rediger på Wikidata

Walter Rathenau, tegning av Hermann Burte (ca. 1912-13)
Walter Rathenau (1921)

Walther Rathenau (1867–1922) var en tysk industrileder og politiker (DDP). Han var Tysklands utenriksminister fra januar 1922 til han ble myrdet i juni samme år.

Rathenau gjorde seg først gjeldende som industrileder, og tilkjennega da en større tro på teknokratiet enn på det representative demokratiet. Han var også forfatter av filosofiske verker. I hans omgangskrets befant det seg kunstnere og intellektuelle, som var del av opposisjonen i keisertidens Tyskland. I Berlin var han Munchs viktigste støttespiller, og bidro til hans gjennombrudd der.

Han gikk relativt sent inn i politikken, men som utenriksminister var han blant de ledende politikerne i Weimarrepublikken. Mens han fremdeles var minister, ble Rathenau myrdet av medlemmer av den høyreradikale Organisation Consul. Mordet på Rathenau er ansett som et angrep på det daværende parlamentariske demokratiet, utført av personer som ønsket monarkiet tilbake.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Hans mor Mathilde, født Nachmann kom fra en velstående jødisk bankierfamilie i Mainz. Hans far Emil Rathenau var forretningsmann og grunnlegger av Allgemeine Elektricitäts-Gesellschaft (AEG).[9]

Selv om hans familiære bakgrunn styrte ham mot en karriere i industrien, stilte han seg i starten nokså motstrebende til dette. Han drømte om en karriere som kunstner eller forfatter og dyrket sine kulturelle interesser og evner. Hans uttrykk for misnøye ble så tydelig at hans mor, rådet ham til å skifte yrke, til kunstner eller professor. Han fortsatt imidlertid den opptrukne sti, og forsikret at han gjennom ren energi kunne utføre noe på ethvert område der han var fullstendig talentløs - «som en ku».[10]

Walter Rathenau hadde fulgt sin fars råd og studerte fysikk, kjemi og filosofi ved Humboldt-Universität zu Berlin og i Strasbourg. Han skrev i 1889 en avhandling ved Technische Universität München, som han kalte «Die Absorption des Lichts in Metallen» (absorpsjon av lys i metaller).[11] Etter militærtjenesten 1890/1891 i kavaleriet (Gardekürassier), ble han som jøde forhindret fra å ta reserveoffiserseksamen.[10]I 1895 forlot han den jødiske menighet i Berlin-Charlottenburg, men uten å søke inn i noe annet trossamfunn.[11]

Industriell virksomhet[rediger | rediger kilde]

Rathenau arbeidet i perioden fra 1892 til 1907 i ledelsen av ulike elektrokjemiske selskaper i AEG-gruppen. Han begynte i 1892 i et AEG-selskap i Neuhausen i Sveits. I 1893 startet han oppbygningen av de elektrokjemiske verkene i Bitterfeld. Rathenau utviklet bruken av elektrolytter til industriproduksjon av aluminium, kalsiumkarbid og acetylen.[11][9] I årene som fulgte arbeidet han med opprettelsen av ny elektrokjemisk industri og forsket på kraftoverføring. Han ble i 1899 valgt inn i styret i AEG, med ansvar for avdelingen for elektrisitetsverker.[11] Fra 1902 var han disponent (Geschäftsinhaber) for Berliner Handels-Gesellschaft, AEGs finansavdeling, underlagt direktør Carl Fürstenberg (1850–1933). I 1904 ble han valgt som medlem av AEGs representantskap (Aufsichtsrat), og fra 1912 ble han leder samme sted.[11]

Som industrimann talte Rathenau mer for et teknokrati enn et representativt demokrati. Han uttrykte i 1921 at «Næringslivet er vår skjebne. Allerede om få år vil vi oppleve at politikken ikke vil få det siste ord.» Hans initiativ for en sosial modernisering av kapitalismen fikk ikke like stor oppmerksomhet.[12][13]

Politisk virksomhet[rediger | rediger kilde]

Rathenaus jødiske bakgrunn gjorde det vanskelig for ham å skaffe seg en politisk posisjon. Han fulgte statssekretær Bernhard Dernburg i det nyetablerte Reichskolonialamt, under to reiser til Tysk Øst-Afrika og Tysk Sydvest-Afrika i henholdsvis 1907 og 1908. Dette var imidlertid uoffisielle reiser, og ga liten anerkjennelse. Han mislyktes i å komme inn i Riksdagen ved valget i 1912.[10][11] I sin overgang til det politiske liv, reflekterte han over politikken på europeisk plan:

Laquote.svgDersom økonomien i Europa smelter sammen til et fellesskap, og det vil skje tidligere enn vi kan tenke oss, vil også politikken smelte sammen. Det er ikke det samme som verdensfred, ikke avrustning og vil ikke fjerne enhver spenning, men vil være formildende, spare oss for krefter og gi en solidarisk sivilisasjon.Raquote.svg

Verschmilzt die Wirtschaft Europa zur Gemeinschaft, und das wird früher geschehen als wir denken, so verschmilzt auch die Politik. Das ist nicht der Weltfriede, nicht die Abrüstung und nicht die Erschlaffung, aber es ist Milderung der Konflikte, Kraftersparnis und solidarische Zivilisation. (I Deutsche Gefahren und neue Ziele, (Tyske farer og nye mål), 1913.[14]

Under første verdenskrig tok han initiativ til etableringen av krigs­råstoff­avdelingen i Preussens krigsdepartement, og ledet avdelingen frem til 1915. Han var stilte seg kritisk til den uinnskrenkede ubåtkrigen, noe som gjorde ham upopulær hos det patriotisk innstilte borgerskap.[10][15]

Han ble en av grunnleggerne det tyske demokratiske parti, DDP. Han tok avstand fra bølgen av sosialistiske ideer som strømmet gjennom landet etter sjokket ved nederlaget og den etterfølgende revolusjonen.

I mai 1921 ble Rathenau utnevnt til gjenoppbygningsminister i Joseph Wirths første regjering, men fratrådte allerede i september. Det samme året kommenterte han landets situasjon.

Laquote.svgTyskland ønsker å bli i Vest-Europa og medlem av alle folkefellesskap som går inn for fremgang for sivilisasjonen; men dersom dets lidelser blir for store, som er radikalismens såkorn, og som finnes over alt i Tyskland, er det forståelig dersom de vokser seg til en fryktelig avling.Raquote.svg

Deutschland wünscht in Westeuropa zu bleiben und ein Glied jener Völkergruppe zu sein, die den Fortschritt der Zivilisation vertritt; aber es ist verständlich, daß wenn sein Leiden zu bitter wird, die Saat des Radikalismus, die wohl heute überall in Deutschland zu finden ist, zu einer furchtbaren Ernte heranwächst. (I Was aus Europa werden soll, (Hvordan det skal gå med Europa), 1921.[16]

I 1922 ble han Tysklands utenriksminister i Wirths andre regjering. Rathenaus krav om at Tyskland skulle oppfylle betingelsene i Versaillestraktaten mens man arbeidet for en revisjon av vilkårene, gjorde tyske nasjonalister rasende. Han provoserte også nasjonalistene ved å forhandle om Rapalloavtalen med Sovjetunionen. Som det ble sunget: «Knallt ab den Walther Rathenau, die gottverdammte Judensau» («Skyt ned Walther Rathenau, det fordømte jødesvinet»).[17]

Forfatter, kunstner og kunstsamler[rediger | rediger kilde]

Rathenau hadde i sin ungdom vært i sterk tvil om han skulle velge en annen karrierevei enn i industrien. Han vurderte kunsten og vitenskap som av vidt forskjellige opphav. Kunsten kom fra «sjelens rike», mens vitenskapen var et produkt av fornuften.[10]

I den litterære offentlighet opptrådte han første gang i Maximilian Hardens tidsskrift Die Zukunft. Der skrev han først under pseudonym og siden under eget navn. Det dreide seg om en rekke artikler om etikk og samfunnsspørsmål på tidsskriftets kultursider (Feuilleton).[10][11]

Det vakte oppsikt da han i 1897 offentliggjorde artikler som tenderte til antisemittisme. I artikkelen Höre, Israel! (Hør, Israel!) tok han til orde for assimilasjon av jødene. Han hevdet at jødene skulle oppgi sitt særpreg og gå inn i samfunnet som alle andre. Artikkelen er tolket på bakgrunn av at Rathenau som følge av sin jødiske bakgrunn alltid følte seg som et annenrangs menneske i samfunnet. Han var ingen praktiserende jøde og gikk aldri inn i kristendommen etter å ha forlatt jødedommen. Det er påpekt som et paradoksalt trekk ved artikkelen at tittelen er hentet fra de innledende ordene til den jødiske trosbekjennelse, Schm'a Jisrael (Hør Israel). [18]

I bøkene Kritik der Zeit (1912) og Zur Mechanik des Geistes oder Vom Reich der Seele (1913) begir Rathenow seg inn i en filosofisk analyse av samtiden. Han beskriver den som en tidsalder for mekanisering, og taler for overgangen fra den intellektuelle, mekaniserte verden til et sjelens rike. Han foretar en inndeling av menneskene, i henholdsvis fryktsomme og modige, men har allerede da tatt avstand fra sitt til dels jødefiendtlige standpunkt fra 1897.[11]

Gjennom Harden kom han i kontakt med flere av keisertidens opposisjonelle, som Gerhart Hauptmann, Frank Wedekind, Stefan Zweig, Hugo von Hofmannsthal og Graf Kessler.[10][11]

Rathenau var Edvard Munchs store mesén i Berlin, og bidro her til hans gjennombrudd. Et Munch-portrett fra 1907 av Rathenau er en del av den faste samlingen på Märkisches Museum i Berlin-Mitte. En annen versjon av portrettet finnes ved Bergen kunstmuseum, Rasmus Meyers samlinger (KODE 3). Selv førte han skissebøker helt fra studietiden. Hans stil er vurdert som saklig og kjølig, men at påvirkningen fra Munch og Liebermann likevel er tydelig.[10]

Rathenau malt av Edvard Munch, olje på lerret, 1907, KODE.

Mordet på Rathenau[rediger | rediger kilde]

Opptakt og mord[rediger | rediger kilde]

Rathenau hadde 16. april 1922 undertegnet Rapalloavtalen mellom Tyskland og Sovjetunionen. Dette ble for den delen av pressen som var knyttet til Völkischbevegelsen et bevis for makten til den forhatte «jøderepublikken». Politiet hadde på forhånd advart Rathenau om risikoen for angrep, men han avslo likevel ethvert sikkerhetstiltak. I Riksdagen var Karl Helfferich blant de sterkeste kritikerne, og krevde riksrett reist mot regjeringen.[19][10]

Etter mordene på Karl Gareis og Matthias Erzberger, og attentatene mot Maximilian Harden og Philipp Scheidemann, gikk den nasjonalistiske pressen nærmest utilslørt inn for nye attentater mot andre jødiske politikere. Et tilsvarende mot Rathenau hadde vært forberedt i månedsvis. Om morgenen 24. juni 1922 var Rathenau på vei til sitt kontor i Tysklands utenriksdepartement. I en sving kjørte en stor bil opp på siden av Rathenaus mindre og åpne NAG kabriolet. Det ble åpnet ild med maskinpistol mot Rathenau og en håndgranat ble kastet mot bilen hans.[19][10]

Gjerningsmennene tilhørte ikke det parlamentariske høyre, men hadde tilknytning til Organisation Consul. Mordet ble utført av Erwin Kern (23) og Hermann Fischer (26), mens Ernst Werner Techow (20) var sjåfør. Kern og Fischer ble forfulgt av politiet i fire uker. Under en skuddveksling med politiet ble Kern drept, mens Fischer døde for egen hånd. Den overlevende sjåføren og andre ble dømt til langvarige straffer. Den senere forfatteren Ernst von Salomon ble dømt til fem års fengsel for bistand til mordet.[20] Det antatt underliggende komplott bak angrepet på Rathenau og dermed regjeringen, ble dysset ned av utenrikspolitiske grunner og kom aldri for dagen.[10]

Antatt motiv og virkning[rediger | rediger kilde]

Historikeren Martin Sabrow mener at motivet var å bekjempe den demokratiske styreform i Weimarrepublikken. Formålet var gjennom dette og senere politiske mord å utløse en borgerkrig som førte landet tilbake til monarkiet. Få av de ansvarlige for mordet fikk senere tilknytning til nasjonalsosialistene.[21][10]

Drapet resulterte i generalstreik som varte en dag. Det ble avholdt demonstrasjoner mot terroren i alle store byer, og bare i Berlin demonstrerte 400 000 mennesker mot mordet og for Weimarrepublikken. En besøkende høyreradikaler la en blomsterkrans i svart, hvitt og rødt, det gamle keiserdømmets farger, på Karl Helfferichs skrivebord.[10]

Dagen etter mordet vedtok regjeringen en forordning som senere ble avløst av en lov, og som skulle beskytte republikken mot ekstremistiske grupper. Bare et fåtall grupperinger ble forbudt med hjemmel i disse reglene, og de var overveiende venstreradikale, ikke høyreradikale.[19]

I sin minnetale sa rikskansler Joseph Wirth at fienden står til høyre («Der Feind steht rechts»), en anklage rettet mot Karl Helfferich og hans parti DNVP. [19]

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Den nederlandske historikeren Geert Mak har sagt at «Attentatet mot Rathenau var muligens det mest betydningsfulle politiske mordet i det 20. århundre. Han var en like ualminnelig skikkelse som Churchill og Charles de Gaulle, minst like briljant og karismatisk.»[22]

Rathenau var modell for figuren Arnheim i Robert Musils roman Mannen uten egenskaper (1930–1943).[23]

Han regnes av Arbeitsgemeinschaft Orte der Demokratiegeschichte å være blant de viktigste personer som i løpet av de siste 200 år, har bidratt til dannelsen av demokratiet i Tyskland.[13]

Verker[rediger | rediger kilde]

  • 1908 Reflektionen
  • 1912 Zur Kritik der Zeit
  • 1913 Zur Mechanik des Geistes
  • 1917 Von kommenden Dingen
  • 1918 An Deutschlands Jugend
  • 1919 Die neue Gesellschaft
  • 1919 Der neue Staat
  • 1919 Der Kaiser
  • 1919 Kritik der dreifachen Revolution
  • Gesammelte Schriften in 6 Bänden
  • 1924 Gesammelte Reden
  • 1926 Briefe, 2 Bände
  • 1927 Neue Briefe
  • 1929 Politische Briefe

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Walther-Rathenau, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, brockhaus.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b RKDartists, «Walther Rathenau», RKD kunstner-ID 229309[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Ратенау Вальтер, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ www.rathenau.ch[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ a b «Walther Rathenau | Lebenslauf | Walther Rathenau Gesellschaft e. V.» (tysk). Besøkt 6. juni 2021. 
  10. ^ a b c d e f g h i j k l m «Biografie». Walther Rathenau Gesellschaft e.V. (tysk). Besøkt 28. juni 2022. 
  11. ^ a b c d e f g h i Sabrow, Martin (2003). Neue Deutsche Biographie, Band 21. 
  12. ^ «Biografie». Walther Rathenau Gesellschaft e.V. (tysk). Besøkt 28. juni 2022. «Die Wirtschaft ist unser Schicksal. Schon in wenigen Jahren wird die Welt erkennen, daß die Politik nicht das Letzte entscheidet. (Tale i Riksforbundet for tysk industri - Reichsverbandes der deutschen Industrie, 1921).» 
  13. ^ a b «100 Köpfe der Demokratie». demokratie-geschichte.de. Besøkt 23. juli 2021. 
  14. ^ Rathenauselskapet
  15. ^ Strachan 2001, s. 1015
  16. ^ Rathenauselskapet
  17. ^ Lucy Dawidowicz: The war against the Jews, Penguin books, 1975
  18. ^ «Rathenau und Judentum :: WRS-Berlin.de». www.wrs-berlin.de. Besøkt 1. juli 2022. 
  19. ^ a b c d Museum, Stiftung Deutsches Historisches. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Kapitel: Weimarer Republik, die Ermordung Walther Rathenaus». www.dhm.de (tysk). Besøkt 19. februar 2019. 
  20. ^ Deutschland, Stiftung Deutsches Historisches Museum, Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Biografie: Ernst von Salomon». www.hdg.de (tysk). Besøkt 28. juni 2022. 
  21. ^ Martin Sabrow (1994). «Der Rathenaumord: Rekonstruktion einer Verschwörung gegen die Weimarer Republik». s. 114, 149. Besøkt 30. juni 2022. 
  22. ^ *Geert Mak (2008). Europa. En reise gjennom det 20. århundre. Cappelen Damm. s. 209. ISBN 978-82-02-29845-6. 
  23. ^ Biographie, Deutsche. «Musil, Robert - Deutsche Biographie». www.deutsche-biographie.de (tysk). Besøkt 28. juni 2022. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Harry Graf Kessler: Walther Rathenau, 1928.
  • D. Felix: Walther Rathenau and the Weimar Republic. The Politics of Reparations, 1971.
  • Ernst Schulin: Walther Rathenau, 1979.
  • Ernst von Salomon: Der Fragebogen, 1951

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Forgjenger:
 Joseph Wirth 
Tysklands utenriksminister
Etterfølger:
 Frederic von Rosenberg