Walther Rathenau

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Walther Rathenau
Walther Rathenau.jpg
Født29. september 1867
Berlin
Død24. juni 1922 (54 år)
Berlin
Gravlagt Oberschöneweide skogskirkegård
Far Emil Rathenau
Mor Mathilde Rathenau
Søsken Edith Andreae, Erich Rathenau
Utdannet ved Université de Strasbourg, Humboldt-Universität zu Berlin, Technische Universität München
Doktorgradsveileder August Kundt
Beskjeftigelse Politiker, ingeniør, skribent, gründer, science fiction-forfatter
Parti Deutsche Demokratische Partei (1918–)
Nasjonalitet Kongeriket Preussen, Det tyske keiserrike, Weimarrepublikken, Tyskland

Walter Rathenau, tegning av Hermann Burte (ca. 1912-13)
Walter Rathenau (1921)

Walther Rathenau (født 29. september 1867 i Berlin, død 24. juni 1922 samme sted) var en tysk industrileder og politiker (DDP). Han ble utnevnt som Tysklands utenriksminister i januar 1922. Mens han fremdeles var minister, ble Rathenau skutt og drept i et attentat utført av medlemmer av den høyreradikale Organisation Consul.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Walter ble født inn i en jødisk familie i Berlin. Hans mor, født Nachmann kom fra en velutdannet, jødisk bankierfamilie i Mainz.[1] Hans far Emil Rathenau var forretningsmann og grunnlegger av Allgemeine Elektricitäts-Gesellschaft (AEG). Walter Rathenau studerte fysikk, kjemi og filosofi ved Humboldt-Universität zu Berlin og i Strasbourg. I 1889 skrev han en avhandling ved Technische Universität München kalt «Die Absorption des Lichts in Metallen» (absorbsjon av lys i metaller).[2]

Etter militærtjenesten 1890/91 i kavaleriet (Gardekürassier), ble han som jøde nektet mulighet til å ta reserveoffisereksamen.

Rathenau gikk i industripraksis i Neuhausen i Sveits, inntil han i 1892 startet en karrière i sin fars selskap. Han startet i 1893 oppbygningen av de elektrokjemiske verkene i Bitterfeld. Rathenau utviklet bruken av elektrolytter til industriproduksjon av aluminium, kalsiumkarbid og acetylen.[2]

I årene som fulgte arbeidet han med opprettelsen av ny elektrokjemisk industri og forsket på kraftoverføring. Han ble i 1899 valgt inn i styret i AEG, med ansvar for avdelingen for elektrisitetsverker.[2]

Rathenau var fra 1902 disponent (Geschäftsinhaber) for Berliner Handels-Gesellschaft, AEGs husbank eller finansavdeling underlagt direktør Carl Fürstenberg (1850–1933) og ble i 1904 valgt som medlem av AEGs representantskap (Aufsichtsrat), og fra 1912 leder samme sted.[2]

Rathenau fulgte statssekretær Bernhard Dernburg i det nyetablerte Reichskolonialamt, under Dernburgs to reiser til Tysk Øst-Afrika og Tysk Sør-Vestafrika i henholdsvis 1907 og 1908.[1] Etter rikskansler Bernhard von Bülows avgang i 1909, møtte Rathenau, fordi han var jødisk, likevel motstand i sin karrière, også i den nasjonalliberale, politiske leir.[2]

I 1895 forlot han den jødiske menighet i Berlin-Charlottenburg, men uten å søke inn i noe annet trossamfunn. Han ble skribent, blant annet i uketidsskriftet Die Zukunft. Der skrev han først under pseudonym og siden under eget navn. Det dreide seg om en rekke artikler om etikk og samfunnsspørsmål på tidsskriftets kultursider (Feuilleton). Det vakte oppsikt da han i 1897 offentliggjorde artikler som tenderte til antisemittisme. I artikkelen Höre, Israel! (hør Israel) tok han til orde for assimilasjon av jødene.[2]

Ved starten på første verdenskrig i 1914 ble han ansatt som leder av krigs-råstoff-avdelingen i Preussens krigsdepartement, og arbeidet der til 1915.[1] Han var skeptisk til den uinnskrenkede ubåtkrigen, noe som gjorde ham upopulær hos det patriotisk innstilte borgerskap.[1]

Politisk virksomhet[rediger | rediger kilde]

Rathenaus jødiske bakgrunn gjorde det vanskelig for ham å skaffe seg en politisk posisjon.[1] Han ble en av grunnleggerne det tyske demokratiske parti, DDP. Han tok avstand fra bølgen av sosialistiske idéer som strømmet gjennom landet etter sjokket ved nederlaget og den etterfølgende revolusjonen.

I 1921 ble Rathenau utnevnt til gjenoppbygningsminister, og i 1922 ble han Tysklands utenriksminister. Hans insistering på at Tyskland skulle oppfylle betingelsene i Versaillestraktaten mens man arbeidet for en revisjon av vilkårene, gjorde tyske nasjonalister rasende. Han provoserte også nasjonalistene ved å forhandle om Rapalloavtalen med Sovjetunionen. Som det ble sunget: «Knallt ab den Walther Rathenau, die gottverdammte Judensau» («Skyt ned Walther Rathenau, det fordømte jødesvinet»).[3]

Selv om han talte for økonomisk og politisk samarbeid mellom Tyskland og Sovjetunionen, forble Rathenau sterkt kritisk til Sovjets regime og deres metoder.[trenger referanse]

Forholdet til sionisme og sosialisme[rediger | rediger kilde]

Rathenau hevdet at jøder burde gå imot både zionisme og sosialisme, og i stedet forsøke å integrere seg i det vanlige tyske samfunnet. Som sefardisk jøde følte han seg også overlegen askenasiske jøder og uttalte sin misnøye over invasjonen av «asiatiske horder».[trenger referanse]

Edvard Munchs mesén[rediger | rediger kilde]

Rathenau malt av Edvard Munch, olje på lerret, 1907, KODE.

Walther Rathenau var Edvard Munchs store mesén i Berlin, og bidro her til hans gjennombrudd. Et Munch-portrett fra 1907 av Rathenau er en del av den faste samlingen på Märkisches Museum i Berlin-Mitte. En annen versjon av portrettet finnes ved Bergen kunstmuseum, Rasmus Meyers samlinger (KODE 3).

Attentatet[rediger | rediger kilde]

Morgenen 24. juni 1922 ble daværende utenriksminister Rathenau myrdet på vei til sitt kontor i Tysklands utenriksdepartement. Selv etter mordene på Karl Gareis og Matthias Erzberger, og attentatene mot Maximilian Harden og Philipp Scheidemann, gikk den nasjonalistiske pressen nærmest utilslørt inn for nye attentater mot andre jødiske politikere.[4]

Rathenau undertegnet 16. april 1922 Rapalloavtalen mellom Tyskland og Sovjetunionen. Dette ble for den völkische presse et bevis for makten til den forhatte jøderepublikken. Politiet hadde på forhånd advart Rathenau om risikoen for angrep, men han avslo likevel ethvert sikkerhetstiltak.[4]

Mordet ble utført av to de nasjonalsosialistene (Erwin Kern og Hermann Fischer) med tilknytning til Organisation Consul. Et minnesmerke i Berlin-Grunewald minner om forbrytelsen. Den senere forfatteren Ernst von Salomon skaffet bilen som drapsmennene benyttet, men var ikke selv tilstede.[trenger referanse]

Rikskansler Joseph Wirth i sin minnetale de berømte ordene om at fienden står til høyre (Der Feind steht rechts) idet han siktet mot Karl Helfferich og hans parti DNVP. Det ble avholdt demonstrasjoner mot terroren i alle store byer, og i Berlin demonstrerte 400 000 mennesker mot attentatet og for Weimarrepublikken.[4]

Sagt om Rathenau[rediger | rediger kilde]

Den britiske politikeren Robert Boothby skrev om ham: «Han var noe bare en tysk jøde kan være på én gang: En profet, en mystiker, en forfatter, en statsmann, en industrimagnat av den høyeste og største klasse, og en pionér for hva som nå har blitt kjent som 'industriell rasjonalisering'».[trenger referanse]

Rathenau i litteraturen[rediger | rediger kilde]

Man antar at Rathenau er modellen for figuren Arnheim, som skal symbolisere den tyske industrileder, i Robert Musils roman Der Mann ohne Eigenschaften.[trenger referanse]

Verker[rediger | rediger kilde]

  • 1908 Reflektionen
  • 1912 Zur Kritik der Zeit
  • 1913 Zur Mechanik des Geistes
  • 1917 Von kommenden Dingen
  • 1918 An Deutschlands Jugend
  • 1919 Die neue Gesellschaft
  • 1919 Der neue Staat
  • 1919 Der Kaiser
  • 1919 Kritik der dreifachen Revolution
  • Gesammelte Schriften in 6 Bänden
  • 1924 Gesammelte Reden
  • 1926 Briefe, 2 Bände
  • 1927 Neue Briefe
  • 1929 Politische Briefe

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Harry Graf Kessler: Walther Rathenau, 1928.
  • D. Felix: Walther Rathenau and the Weimar Republic. The Politics of Reparations, 1971.
  • Ernst Schulin: Walther Rathenau, 1979.
  • Ernst von Salomon: Der Fragebogen, 1951

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e «Walther Rathenau | Biographie | Walther Rathenau Gesellschaft e. V.» (tysk). Besøkt 28. februar 2019. 
  2. ^ a b c d e f Sabrow, Martin (2003). Neue Deutsche Biographie, Band 21. 
  3. ^ Lucy Dawidowicz: The war against the Jews, Penguin books, 1975
  4. ^ a b c Museum, Stiftung Deutsches Historisches. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Kapitel: Weimarer Republik». www.dhm.de (tysk). Besøkt 19. februar 2019. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Joseph Wirth 
Tysklands utenriksminister
Etterfølger:
 Frederic von Rosenberg