Käthe Kollwitz

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Käthe Kollwitz
Käthe Schmidt
Käthe Kollwitz
Käthe Kollwitz
Født 8. juli 1867
Königsberg, Preussen
(idag Kaliningrad, Russland)
Død 22. april 1945 (77 år)
Moritzburg, Sachsen
Begravet Zentralfriedhof Friedrichsfelde
Ektefelle Karl Kollwitz
Bror Conrad Schmidt
Statsborger i Tysk
Utmerkelse Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste
Alma mater Académie Julian
Periode Ekspresjonisme

Käthe Kollwitz født Schmidt (født 8. juli 1867, død 22. april 1945) var en tysk tegner, grafiker og skulptør. Hun hører til de mest betydningsfulle kvinnelige tyske kunstnere på 1900-tallet. Kollwitz laget tegninger, litografier, kobber- og trestikk, og var dessuten virksom som billedhugger.

Hennes arbeid var et uttrykksfullt og ofte brennende redegjørelse av den menneskelige tilstand, og krigens bitre vilkår i løpet av den første halvdelen av 1900-tallet. Hennes empati for de mindre heldige, de ulykkelige og de skadelidende er uttrykt mest kjent gjennom hennes visuelt krevende og ikonografiske grafiske verker som framstilte ofre av sult, fattigdom og krig.[1][2] Opprinnelig var hennes kunst fundert i naturalismen, men tok siden ekspresjonistiske kvaliteter.[3]

Biografi[rediger | rediger kilde]

Tysk frimerke utgitt i 1991.
Østtyske minnefrimerker og brev fra 1970 med portrett av Käthe Kollwitz og motiver fra tegningene hennes.

Käthe Schmidt vokste opp i en borgerlig og sosialt engasjert familie i den prøyssiske byen Königsberg. Som tenåring tok hun privatundervisning i maling og grafikk hos etablerte kunstnere i hjembyen.

Året 1885 flyttet hun til Berlin og gikk på det såkalte Dameakademiet hos Verein der Berliner Künstlerinnen. Etter et par år dro hun tilbake til Königsberg og studerte ved kunstakademiet der.

Käthe giftet seg i 1891 med legen Karl Kollwitz som virket i arbeiderbydelen Prenzlauer Berg i Berlin. Paret fikk to sønner, Hans og Peter.

Kollwitz' opplevelser som hustru til en lege i Berlins fattigkvarter under og etter den første verdenskrig førte til hennes best kjente tegninger, litografier og etsninger, med kvinnenes og barnas lidelser som fremste motiv. Hun mistet sin sønn Peter i verdenskrigen, noe som ikke bare hadde en sterk innvirking på hennes kunst, men som også førte til at hun ble pasifist. Senere mistet hun et barnebarn under den andre verdenskrig.

Politisk sympatiserte Kollwitz med sosialismen, men ble aldri organisert i noe parti. Hun var medlem i den radikale kunstnersammenslutningen Berliner Secession og engasjert i Internationale Arbeiterhilfe som var blitt startet av kommunistpartiet for å hjelpe sultrammede i Sovjetunionen.

I 1928 ble Kollwitz hovedlærer i grafikk ved kunstakademiet i Berlin. Allerede i 1919 var hun, som første kvinne, blitt medlem av og lærer ved akademiet.

Gustav Seitz' statue av Käthe Kollwitz fra 1960, på Kollwitzplatz i det tidligere Øst-Berlin (Prenzlauer Berg).

Kollwitz mottok i 1929 den prøyssiske ordenen Pour le Mérite.

Før riksdagsvalget i juli 1932 var Käthe og Karl Kollwitz to av undertegnerne av et opprop, Dringender Appell, som oppfordret tyskerne til å stemme på sosialdemokratene eller kommunistene for å hindre en nazistisk valgseier. Andre kjente personer som skrev under oppropet var Albert Einstein, Erich Kästner og Heinrich Mann.

En ny lignende appell ble publisert før valget i februar 1933, da Adolf Hitler allerede var blitt rikskansler. På grunn av hennes støtte til disse oppropene, måtte Kollwitz forlate kunstakademiet og den lærertjeneste hun hadde.

Tre år senere, i 1936, ble hennes kunst av nazistregimet klassifisert som Entartete Kunst (degenerert kunst); hennes kunstverk ble fjernet fra museer og hun fikk utstillingsforbud.

Under krigen laget hun bare mindre figurer, som hun ikke kunne vise fram.

Under den andre verdenskrig ble hun ble evakuert fra Berlin i 1943. Senere samme år ble hennes hus bombet, og mange av hennes tegninger, trykk og dokumenter gikk tapt. De siste årene av sitt liv bodde hun i Nordhausen og deretter i Moritzburg, innbudt av prins Ernst Heinrich av Sachsen.

Käthe Kollwitz døde i Moritzburg den 22. april 1945, bare noen uker før krigsslutt.

Produksjon[rediger | rediger kilde]

Kollwitz laget totalt 275 trykk, både etsninger, tresnitt og litografier. Så godt som alle de portretter hun laget i løpet av sitt liv var selvbiografiske - det ble omlag femti av dem.

Hun laget også mange skulpturer. En av hennes skulpturer, som viser en kvinne, med en liggende mannsfigur i fanget, er eneste figurative utsmykning i «Stillhetens hus» i Berlin – et minnesmerke over alle forfulgte og fordrevne i verden. Det finnes også en mindre utgave av skulpturen i Käthe Kollwitzmuseet i Berlin, som ligger i Fasanenstraße, en tverrgate til Kurfürstendamm.

Arv og ettermæle[rediger | rediger kilde]

Sitat Hennes tause linjer gjennomtrenger margen som et smerteskrik; et slikt skrik ble aldri hørt blant grekerne og romerne. Sitat
– Gerhart Hauptmann[4]
«Mor med sin døde sønn», statue

Käthe Kollwitz er et emne hos den amerikanske forfatteren William T. Vollmanns prisvinnende roman Europe Central. I boken beskriver Vollmann livene til de som ble berørt krigen og hendelsene under den andre verdenskrig i Tyskland og Sovjetunionen. Hennes kapittel har tittelen Woman with Dead Child («Kvinne med dødt barn»), navngitt etter hennes skulptur av samme navn.

En større versjon av en tilsvarende skulptur av Kollwitz, Mutter mit totem Sohn («Mor med sin døde sønn»), ble i 1993 plassert i sentrum av Neue Wache i Berlin. Stedet fungerer som et monument til «ofrene fra krigen og tyranniet».[5]

Et større antall tyske skoler er oppkalt etter Käthe Kollwitz. To museer, et i Berlin[6] og et i Köln,[7] er dedikert hennes arbeid. Æresbevisningen Käthe Kollwitz-prisen ble etablert i 1960.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bittner, Herbert (1959): Kaethe Kollwitz; Drawings, Thomas Yoseloff,.s. 1
  2. ^ Fritsch, Martin, red. (2005): Homage to Käthe Kollwitz. Leipzig: E. A. Seeman.
  3. ^ Zigrosser, Carl (1969): Prints and Drawings of Käthe Kollwitz, Dover, s. XIII. Sitat: «The aim of realism to capture the particular and accidental with minute exactness was abandoned for a more abstract and universal conception and a more summary execution.»
  4. ^ Gerhart Hauptmann, sitert av Zigrosser, Carl (1969): Prints and Drawings of Käthe Kollwitz, Dover, s. XIII, 1969.
  5. ^ «Käthe Kollwitz and Berlin‘s Neue Wache», Germany
  6. ^ Käthe Kollwitz Museum Berlin, offisielt nettsted.
  7. ^ Käthe Kollwitz Museum Köln, offisielt nettsted.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Benz, Andreas (1997): «Es gibt auch ein Leben vor dem Tod.“ Zu Käthe Kollwitz» i: Der Überlebenskünstler: Drei Inszenierungen zur Überwindung eines Traumas. Europäische Verlagsanstalt, Hamburg, ISBN 3-434-46233-3.
  • Birnbaum, Brigitte (1986): Kathusch, Kinderbuchverlag, Berlin, ISBN 3-358-00733-2.
  • Fischer, Hannelore; Knesebeck, Alexandra von dem, red. (2010): «Paris bezauberte mich...» i: Zur Sonderausstellung im Kollwitz Museum Köln: Kollwitz und die französische Moderne, vom 29. Oktober 2010 bis 16. Januar 2011. Hirmer, München, ISBN 978-3-7774-3041-6.
  • Fritsch, Gudrun, red. (2013): Käthe Kollwitz und Russland. Eine Wahlverwandtschaft. Seemann, Leipzig, ISBN 978-3-86502-301-8.
  • Fritsch, Martin, red. (1999): Käthe Kollwitz. Zeichnung, Grafik, Plastik. Bestandskatalog des Käthe-Kollwitz-Museums Berlin. Seemann, Leipzig, ISBN 3-86502-036-4.
  • Fritsch, Martin, red. (2005): Hommage an, Homage to Käthe Kollwitz. Seemann, Leipzig, ISBN 3-86502-117-4.
  • Grimoni, Lorenz, red. (2007): Käthe Kollwitz: Königsberger Jahre. Einflüsse und Wirkungen. Verlag der Kunst, Husum, ISBN 978-3-86530-100-0.
  • Kämmerer, Ludwig (1923): Käthe Kollwitz. Griffelkunst und Weltanschauung. Dresden.
  • Knesebeck, Alexandra von dem (2002): Käthe Kollwitz. Werkverzeichnis der Graphik, Neubearbeitung des Verzeichnisses von August Klipstein, først publisert i 1955. 2 bind, Bern, ISBN 978-3-85773-040-5.
  • Koerber, Lenka von (1957): Erlebtes mit Käthe Kollwitz. Berlin.
  • Kollwitz, Hans, red. (1948): Käthe Kollwitz. Tagebuchblätter und Briefe. Berlin.
  • Reinhardt, Hildegard (1992): «Sella Hasse und Käthe Kollwitz im Vergleich. Zwei sozialkritische Künstlerinnen zu Beginn der klassischen Moderne» i: Profession ohne Tradition. 125 Jahre Verein Berliner Künstlerinnen, Berlinische Galerie (red.), Berlin.
  • Schmalenbach, Fritz (1965): Käthe Kollwitz. Königstein i. Ts. (Verlag Langewiesche), (i serien Die Blauen Bücher), ISBN 3-7845-2671-3.
  • Schmidt, Werner, red. (1988): Die Kollwitz-Sammlung des Dresdner Kupferstichkabinetts. Graphik und Zeichnungen 1890-1912. DuMont, Köln, ISBN 3-7701-2297-6.
  • Schymura, Yvonne (2014): Käthe Kollwitz 1867–2000. Biographie und Rezeptionsgeschichte einer deutschen Künstlerin. Klartext, Essen, ISBN 978-3-8375-1035-5.
  • Seiderer, Ute (2006): «Between Minor Sculpture and Promethean Creativity. Käthe Kollwitz and Berlin's Women Sculptors in the Discourse on Intellectual Motherhood and the Myth of Masculinity» i: Practicing Modernity. Female Creativity in the Weimar Republic, red. Christiane Schönfeld, Königshausen & Neumann, Würzburg, ISBN 3-8260-3241-1, s. 89–119.
  • Trüper, Ursula (2001): «Leider war ich ein Mädchen» i: Über Käthe Kollwitz. Edition Nautilus, Hamburg, ISBN 3-89401-370-2.
  • Fritsch, G.; Gabler, J.; Engel, H. (2013): Käthe Kollwitz. be.bra verlag, Berlin , ISBN 978-3-95410-014-9.

Se også[rediger | rediger kilde]