Lviv

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Lemberg)
Hopp til navigering Hopp til søk
Lviv
(uk) Львів
Lwów - Widok z wieży ratuszowej 01.jpg
Gamlebyen

Flagg

Våpen

LandUkraina Ukraina
OblastLviv oblast Lviv oblast
RajonLviv bykommune
Grunnlagt1200-tallet
TidssoneEET
Postnummer79000–79490
Retningsnummer322
Areal182 km²
Befolkning724 314[1] (2020)
Bef.tetthet3 979,75 innb./km²
Høyde o.h.296 meter
Bystatus1356
Nettsidecity-adm.lviv.ua/
Posisjonskart
Lviv ligger i Ukraina
Lviv
Lviv
Lviv (Ukraina)

Lviv
49°50′33″N 24°01′56″Ø

Lviv (ukrainsk: Львів, polsk: Lwów, litauisk: Lvovas, tysk: Lemberg, russisk: Львов, fransk: Leopol latin: Leopolis, dvs. «Løvestad»; på norsk også skrevet Lvov)[2][3][4][5] er en by med ca. 730 000 innbyggere i Ukraina, helt vest i landet. Byen var tidligere kjent under det tyske og jiddische navnet Lemberg, og etter andre verdenskrig som Lvov, fra det russiske navnet på byen.

Lviv er en hovedby i det historiske landskapet Galicja og sentrum for Vest-Ukraina (en av Ukrainas fem hoveddeler).[6] Lviv med omland var del av Østerrike-Ungarn til 1919, deretter del av Polen til 1939, se annektert av Sovjetunionen, okkupert av Tyskland under andre verdenskrig, forble del av Sovjetunionen etter krigen og del av Ukraina fra 1991.

Om byen[rediger | rediger kilde]

Byen er preget av at den ligger sentralt i Europa og i mange hundre år lå i utkanten av store europeiske imperier før den ble del av nasjonalstaten Ukraina. Lviv ble etablert som utpreget slavisk by, samtidig som den ble preget av tysk språk og kultur. Siden middelalderen har Lviv ligget ved grensen mellom østlig og vestlig kristendom, og ble også et viktig senter for armensk og jødisk bosetning. Frem til andre verdenskrig var Lviv en jødisk og etnisk polsk by omgitt av en ukrainsk landsbygd. Den tyske innflytelsen kom blant med habsburgersk styre (1772-1918).[2] Fra å ha vært en typisk sentraleuropeisk by havnet Lviv etter andre verdenskrig innenfor Sovjetunionen og øst for den kalde krigens skille mellom øst og vest.[2]

Lviv var sentrum for uavhengighetsbevegelsen i Sovjetunionens siste år. Bevegelsen Rukh oppsto i Lviv våren 1989 som en støtte til perestrojka, men med et nasjonalistisk og anti-russisk preg.[7][8] Ukrainerne dannet 22. januar 1990 (årsdagen for den ukrainske republikk i 1918) en menneskelig kjede fra Lviv til Kyiv.[9]

De fleste av byens jødiske innbyggere ble drept under holocaust.[10][11][12][13] I 1869 hadde Lviv 87 000 innbyggere og i 1914 var det 212 000.[14] I 1914 tilhørte halvparten av byens befolkning den romersk-katolske kirke (105 000 personer, stort sett etnisk polske), 28 % var jødiske (57 4000 personer) og 18 prosent gresk-katolske (hovedsakelig rutenere/ukrainere). I 1910 bodde det noen hundre etniske armenere i byen og de hadde sin egen armensk-katolske erkebiskop. I 1910 hadde Lviv en del tyske katolikker og protestanter og en liten russisk-ortodoks menighet. Under sovjetisk styre ble de fleste etniske polske fordrevet og i 1947 var de fleste innbyggerne etniske ukrainere med etniske russere som den største minoriteten. Omtrent 80 % av byens innbyggere hadde flyttet til under eller andre verdenskrig.[15] Av byens befolkningen i 1938 var 90 % borte i 1948.[2]

Byen slapp unna de verste forfølgelsene under Stalin i etterkrigstiden.[2]

Kulturarv[rediger | rediger kilde]

Kulturminner[rediger | rediger kilde]

Omkring halvparten av alle kulturminner i hele Ukraina finnes i Lviv.[trenger referanse] Lviv er en universitetsby med et stort kulturelt tilbud og vakker arkitektur. Byen ble i liten grad bombet under andre verdenskrig og byens historie er synlig først og fremst i arkitektur, museer og gravlunder, hvor den minner om byer som Vilnius og Wroclaw.[2] Lviv ble relativt lite skadet av krigshandlinger under andre verdenskrig.[16] Sovjetiske planer for byen ble i liten grad satt ut i livet, og byens historiske preg er derfor relativt godt bevart.[2] Moskva, Kyiv, Kharkiv og andre storbyer i Sovjetunionen gjennomgikk langt mer omfattende endringer av bybildet med tap av arkitekturhistorie. De viktigste torg og plasser i byen ble etter andre verdenskrig dominert av monumenter og statuer reist av sovjetiske myndigheter.[16]

Store deler av byen blir av UNESCO regnet som verneverdig.[17]

Gamlebyen i Lviv[rediger | rediger kilde]

I 1998 ble hele gamlebyen i Lviv ført opp på UNESCOs verdensarvliste.[18]

Panorama over Lviv.

Religion[rediger | rediger kilde]

Lviv har armensk domkirke reist på 1400-tallet, latinsk domkirke fra 1480 og slott fra 1500-tallet. Byen er eller har vært sete for latinsk metropolitt, gresk-rutensk erkebiskop og armensk-rutensk erkebiskop.[5][19] Lviv er et viktig kultursenter i Ukraina.[20] Bybildet er preget av tiden under Østerrike-Ungarn.[21] Joseph Roth beskrev Lviv som by i et område med flytende grenser.[22]

Laquote.svgLviv was once a cosmopolitan, multi-ethnic, multi-religious, multi-everything city with fabulous universities, fabulous arts, an array of newspapers. It was a mirror a century ago for our world in London today. One of the things I took away from the whole experience [of visiting and writing about the city] is take nothing for granted.Raquote.svg

Samferdsel[rediger | rediger kilde]

Lviv er et jernbaneknutepunkt og har en del industri.[24] Byen har flyforbindelser blant annet til Warszawa, Frankfurt am Main og Wien.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Poltvas løp gjennom Lviv.

Lviv ligger på nordsiden av Karpatene og ligger nær vannskillet mellom Østersjøen (Bug/Vestre Buhs nedbørsfelt) og Svartehavet (Dnestrs nedbørsfelt). Lviv ble etablert i elven Poltvas dalføre (en sideelv til Bug) og elven deler i byen en vestlig og østlig del. Elvens løp gjennom byen har blitt delvis overdekket. Byen ligger i utkanten av det podolske platå (eller høyland) som er et moderat høydedrag (rundt 200-300 meter over havet) som strekker seg fra Lviv sørøstover langs Dnestrs østre bredd inn i den ukrainske steppen. Mot vest ligger skogkledde høyder ved grensen til Polen. Siden middelalderen har Lviv ligget ved grensen mellom østlig og vestlig kristendom, og ble også et viktig senter for armensk og jødisk bosetning. Til andre verdenskrig var Lviv en jødisk og etnisk polsk by omgitt av en ukrainsk landsbygd. Lviv ble opprinnelig etablert som en slavisk by; på samme måte som Krakow og Praha ble den påvirket av tyskspråklige kultur og byliv. I middelalderen var det tydelig innslag av rutenere (ukrainere), armenere, etnisk tyske, jøder, madjarer, tatarer og etnisk polske i byen. Til første verdenskrig vokste byen organisk med lite sentral planlegging der myndighetene bare håndhevet regler for den enkelte bygning. Landskapet og organisk vekst førte til mange krokete gater langs elven og langs de bratte bakkene. Lokal sandstein og kalkstein var lenge et foretrukket byggematerial.[2][25]

Befolkning[rediger | rediger kilde]

Den amerikanske skuespilleren Paul Muni ble født i en jødisk familie i Lviv, foto fra filmen Scarface (1932).

Tidlig på 1900-tallet besto befolkningen hovedsakelig av tre kulturelle grupper: etniske polske katolikker, jøder (som hadde varierende nasjonal tilknytning) og ukrainske gresk-katolske. I tillegg var det en betydelig tysk-kulturell innflytelse etter over 100 år med østerriksk styre.[2] På begynnelsen av 1800-tallet hadde Galicja en stor og voksende jødisk befolkning, og størstedelen av jødene i Det østerrikske keiserrike bodde der (omkring 333.000 av offisielt 467.000 i 1850). Lemberg var på 1800-tallet dominerte av jøder (rundt en tredjedel av innbyggerne) og etniske polakker (i overkant av 50 % av innbyggerne); etniske ukrainere utgjorde 10-20 %. Lemberg var sentrum for den jødiske opplysningsbevegelsen, haskalá. Borgerskapet i Lemberg, både jøder og etnisk polske, brukte stort sett tysk språk til daglig og i skolene, og relaterte seg i stor grad til det kulturelle livet i Wien. Martin Bubers familie bodde for en stor del i Lemberg.[26][27][28][29] Økonomen Ludwig von Mises var født i Lemberg.[30][31] Sigmund Freuds familie utvandret fra Galicja til Mähren.[32][33]

I 1910-1918 var litt over 50 % av innbyggerne romersk-katolske (hovedsakelig etniske polske), knapt 30 % jødiske og 20 % gresk-katolske (hovedsakelig etnisk ukrainske). En del av de gresk-katolsk var ikke entydig etnisk polske eller ukrainske, og brukte til daglig begge språk. Byen hadde i hovedsak et polsk preg, mens den omliggende landsbygda var dominerte av etniske ukrainere. Slik etnisk forskjell på by- og bondebefolkningen var vanlig i Øst-Europa.[34][35]

I 1939 hadde byen 345.000 innbyggere hvorav 160.000 etnisk polske og 100.000 jøder. Ifølge sovjetiske kilder økte byens befolkning til 500.000 i 1941 på grunn av tilflyttere fra vest og øst, blant annet var antallet jøder økt til 160.000. I 1945 var det bare 823 jøder igjen etter holocaust under tysk okkupasjon og 90 % av den etnisk polske befolkningen ble drevet vestover; av byens opprinnelige innbyggere i 1939 (før krigsutbruddet) var bare 30.000 igjen etter krigen. Byen hadde etter krigen 149.000 innbyggere. Byens folketall økte raskt tilbake til førkrigsnivå ved tilflytting fra øvirge Galicja, fra det østlige Ukraina og fra Russland. I 1955 var folketallet igjen over 300.000. I 1931 var 16 % av innbyggerne etniske ukrainere og tallet på ukrainere vokste sterkt etter 1939. De sovjetiske myndighetene oppmuntret til ukrainsk innflytting i byen og i 1971 hadde Lviv 566.000 innbyggere hvorav 68 % var etniske ukrainere og 22 % etniske russere.[16]

Historie[rediger | rediger kilde]

Fra 1256 til 1772[rediger | rediger kilde]

Mosaikk som fremstiller Danylo av Galicja-Volhyna.

Skråningene ved borgen har spor av bosetning fra år 1000 eller tidligere. De eldste opptegnelser om byen er fra siste del av 1200-tallet. Lviv var en av flere byer grunnlagt til erstatning for flere byer som ble ødelagt under den mongolske invasjonen i 1241. Kong Danylo var trolig avgjørende for byens tidlige utvikling. Lviv begynte som en grenseby mot øst med en borg (Vysoskyi zamok) på en bakketopp. Borgen ble symbol og maktsenter for byen, og den ble ødelagt og gjenreist flere ganger. Borgen ble forlatt på 1600-tallet og etterhvert ble det anlagt en offentlig park rundt rester av ruinene. Byen så den første tiden ut som en typisk slavisk treby med en borg, en befest by (horod) og et handelsområder (posad).[25] Gamlebyen slik den står i dag ble påbegynt på 1300-tallet, og står nå på UNESCOs lister over verneverdig kultur- og naturarv. Den ble grunnlagt i 1256 av fyrst Danylo Halytskiy (polsk: Daniel I Romanowicz Halicki) og som residensby for hans sønn Lev (eller Leo).[5][36] Ødelagt under kamper med mongolske styrker i 1261 og gjenreist i 1270.[37]

Fyrst Danylo av Galicja-Volhyna befestet en eksisterende bosetning og anla en borg på bakketoppen over byen. Bakgrunnen for befestningen av byen var oppløsningen av Kyivriket (også kjent som Kyiv-Rus) rundt år 1200 og fremveksten av flere etterfølgende fyrstedømmer. De østlige kirkesamfunnene var i krise blant annet etter Det fjerde korstogs rasering av Konstantinopel (1204) og mongolske styrkres inntok Kyiv, den slaviske kirkens senter, i 1240. Danylo fremmet mål om forening av Kyivs kirkeprovins under den ortodokse kirke og Danylo var nominell storfyrste i Kyiv. Danylo allierte seg gjennom ekteskap med de katolske kongehusene i Østerrike, Polen og Ungarn. Danylo inviterte tyske håndverkere til Lviv og ønsket velkommen armenske kjøpmenn som drev handel med orienten. Jøder, tatarer og ungarere slo seg ned i byen. Den rutenske fyrsten ga de armenske og de tyske innbyggerne et visst selvstyre og delvis juridisk autonomi noe som blant annet gjorde det lettere å beholde skikker og religion. Lviv fikk preg av en enklave innenfor Galicja. Danylo ble etterfulgt av sin sønn Lev som sørget for å reise et romersk-katolsk til sin ungarsfødte kone Constantia. Danylos slekt døde ut i 1322 og Lviv ble en katolsk by i form av den lokale hersker og forbindelse til det katolske kongehuset i Polen.[16]

Byen tilhørte Polen fra 1339 til 1772.

Lviv med borgen (fra 1200-tallet) fremstilt på 1600-tallet (borgen er nå ruin). Eldste spor av bebyggelse er fra rundt år 1000 i skråningen under borgen.[25]

Lviv (polsk: Lwów; tysk: Lemberg) ble ifølge tradisjonen etablert av en fyrste på 1200-tallet. Arkeologiske undersøkelser tyder på at stedet har vært bebodd siden 500-tallet. Lviv ligger på vannskillet mellom Svartehavet og Østersjøen, og i middelalderen gikk handelsrutene mellom disse kystene gjennom Lviv. I Lviv møttes handelsfolk fra Østersjø-/Nordsjøområdet og handelsfolk fra Svartehavet og den nære østen. Før år 1000 lå Galicja rundt Kievrikets vestgrense. Etter oppløsningen av Kievriket ble fyrstedømmet Galitsj-Volynia dannet med Galicja i sentrum og Lviv ble hovedstad i 1270 eller rundt år 1300. Lviv kan ha overtatt som hovedstad etter at Halytsj (polsk: Halicz) ble invadert av mongolske styrker i 1241. Statsdannelsen Galitsj-Volynia gikk i oppløsning midt på 1300-tallet da byen ble inntatt av Kasimir III av Polen.[26][38] Lviv var under polsk styre fra 1340 Kasimir III av Polen hærtok byen. I 1387 kom hele Galicja under polske styre.[25][5] Litauen tok samtidig kontroll over Kyiv-området.[39]

Den armenske katedralen, påbegynt i 1330.

Politisk og militært fremsto Lviv på 1200-tallet som østlig utpost mot mongoler, tatarer, osmaner og kossakker. På 1300-tallet var Lviv en romersk-katolsk by omgitt av ortodoks omland.[2] På 1200-1300-tallet hadde byen ti ortodokse kirker og klostre, to eller tre armenske-apostoliske kirker og to romersk-katolske kirker. Byen var da hovedsakelig bygget av treverk med unntak av en del kirker bygget i stein med preg av både østlig og vestlig kristendom. Lviv var den østligste utbredelsen av gotisk arkitektur som ble spredt av den romersk-katolske kirken. Armenerne spilte en sentral rolle i Lvivs tidlig historie både kulturelt og økonomisk.[25] Byens rutenske/ukrainske, armenske, tyske, jødiske, ungarske, polske og tatariske innbyggere definerte seg utfra språk og religion snarere enn etnisitet og nasjon.[2]

Den dominikanske kirken ble påbegynt i 1745 under ledelse av den polske ingeniøren Jan de Witte. Utført i barokk stil og likner på Karlskirche i Wien.[25] Opprinnelig romersk-katolsk, senere gresk-katolsk bruk. Postkort fra rundt 1910.

Lviv var i middelalderen en multietnisk by. Et kongebrev som tildelte byen rettigheter nevner blant annet armenere, tatarer, jøder og «sarasenere». Sarasenere kan ha vært etniske tyrkere, arabere eller genovesere. I 1356 innførte den polske kongen et styresett for Lviv i henhold til Magdeburg-rettighetene. Byen fikk spesielle handelsprivilegier og styrket sin stilling som handelssenter. Under polsk herredømme til 1772 var Lviv en befestet by og militært støttepunkt for riket. Byen, hovedsakelig bygget i tre, brant ned i 1572 og ble gjenreist i stein. På 1400-1500-tallet var omtrent en tredjedel av byborgerne handelsfolk og håndverkere involvert i handel mellom øst og vest. Omtrent halvparten av tilflytterne var tysk- og polskspråklige. Polske konger oppmuntret jøder og etniske tyske til å slå seg ned i byen. Blant tilflytterne var armenere, tsjekkere, vallakiere (rumenere), ungarere og grekere. Rundt 1600 hadde byen 30.000 innbyggere av disse var rundt 40 % etnisk polske, 8 % etnisk tyske, 8 % jøder, 7 % armenere og vel 20 % av byens innbyggere var etniske rutenere fra omlandet i Galicja. En samtidig forfatter skrev at de østlige folkene (moskovitter, tyrkere og ungarere) hadde lange klær, mens de vestlige (tyskere, italierne og spanjoler) hadde korte klær, og forfatteren var forbauset over at mange var kledd som sjøfolk så langt fra havet.[26]

Fra sent i middelalderen var Lviv en handelsby som ble stimulert av handelsruter mot Midtøsten. Mot vest gikk handelsruter til Krakow og Wien, mot øst gikk den gamle podolske veien som forbandt Krakow og Kyiv via Lviv. Mot nord gikk veier til Warszawa, Vilnius og Østersjøkysten; og mot sør var det veiforbindelse til Moldova og Balkan. Lviv vokste rundt disse handelsrutene fra byens sentrum. I løpet av 1300-tallet ble områder langs elven Poltva drenert og sentrum ble forskjøvet sørover (deler av elven ble på 1800-tallet overdekket og inkludert i byens avløpssystem). Med utgangspunkt i Magdeburg-lovene ble de nye områdene langs elven regulert rådhuset sentralt plassert ved et rektangulært torg. På 1400-1500-tallet ble reist to bymur, en høy indre og en lavere ytre, med et 20-talls vakttårn og en borg (i tillegg til den opprinnelige borgen på bakketoppen). I 1527 ble den gotiske middelalderbyen rasert av en stor brann.[25]

Rundt år 1500 var Lviv den største byen innenfor det området som ble Ukraina. Byen var da hovestad i provinsen (voivodskap) «Rus» som var innlemmet i det polske kongeriket. Lviv var da en katolsk utpost i øst samtidig som den beholdt forbindelsen til den østslaviske kirkens hovedby, Kyiv.[16]

Den galisiske landsbygda i Lvivs omland var dominert av etniske rutenere. Den polske dominansen fra rundt 1550 førte til at den rutenske eliten til dels ble assimilert inn i polsk kultur. Katolikkene var de eneste som hadde fulle borgerretter i Lviv og de dominerte byen politisk, administrativt og kulturelt. Til rundt 1550 var etniske tyskere i flertall blant byborgerne med fulle rettigheter og det administrative språket var tysk. Latin ble vanlig som fellesspråk og blant katolikkene ble etnisk tyske i stor grad assimilert til polsk kultur blant annet gjennom ekteskap, slik at den katolske delen av byen fra rundt 1550 ble polskdominert. Ortodokse kristne (som grekere og vallakiere) ble i større grad integrert i rutensk kultur. Armenerne forble lengre en adskilt folkegruppe. Etter at en del ortodokse og armenske kirkesamfunn sluttet seg til pavekirken rundt år 1600 ble assimilering til polsk kultur enklere.[26]

På slutten av 1500-tallet var det flere jøder enn rutenere og armenere i Lviv. Jødene var adskilt fra den øvrige befolkningen, de hadde ikke borgerretter i Lviv og utestengt fra det politiske liv i byen. På den tiden var Lviv et sentrum for rutensk, jødisk og armensk kultur og bøker trykket i byen ble spredd over Øst- og Sentral-Europa. I løpet av 1600-tallet opplevde Lviv tilbakegang blant annet fordi handelsrutene i stor grad ble flyttet til havgående skip og på grunn av militære nederlag.[26]

Jan III Sobieski av Polen hadde hus i Lviv og brukte Lviv som utgangspunkt for militære ekspedisjoner blant annet til støtte for Wien mot osmanske styrker.[2]

Fra 1772 til 1918: Lemberg[rediger | rediger kilde]

Kongedømmet Galicia med Lemberg (Lviv) omtrent i midten fra et engelsk atlas i 1897. Krakow helt i vest.

Fra 1772 til 1918 var den, under navnet Lemberg, hovedstad i det habsburgske kongeriket «Galicia og Lodomeria og storhertugdømmet Krakow med hertugdømmene Auschwitz og Zator».[40] Det var Østerrikes største og nordligste provins fra 1772[41] til 1918. Ved Polens første deling (1772) fikk Østerrike Lviv med omland.[42] Keiser Josef II satte særlig i Galicja i verk reformer inspirert av opplysningstidens ideer under keiserens enevelde. Han opphevet Magdeburg-reglene og satte inn et tysk/østerriksk byråkrati til erstatning for byrådet.[25]

Den moderne tempel-synagogen i Lviv, fotografert i 1863, ødelagt av nazistene i 1941..

Reformer i det østerrikske imperium i siste del av 1800-tallet medførte at den tidligere maktesløse regionalforsamlingen (diet) fikk flere fullmakter særlig innenfor kultursektoren, utdanning, velferd og landbruk. Valgordningen favoriserte i utgangspunktet adelen og velstående polakker; flere valgreformer utvidet stemmeretten og allmenn stemmerett for menn over 25 år ble innført i 1907. Sentralmyndighetene utnevnte mellom 1848 og 1915 alltid en polakk til guvernør i Lviv. Den regional og lokale administrasjonen var dominert av polakker, et mindre antall etniske ukrainere hadde stillinger i forvaltning og rettsvesen. I 1870-1880-årene sørget den polske eliten for å «polonisere» grunnskolere og høyere utdanning. Polsk fortrengte langt på vei tysk språk i administrasjon og høyere utdanning. Etter protester ble ukrainsk språk innført ved noen professorater ved universitetet og en del grunnskoler/videregående skoler gikk over til å undervise på ukrainsk. Ved parlamentet i Wien arbeidet de polske for mer autonomi, mens etniske ukrainske utsendinger ønsket ikke autonomi for Galicja så lenge regionen var dominert av den polske eliten. De ukrainske representantene i Wien gikk inn for deling av Galicja i en polsk og en ukrainsk del.[43]

I 1870-årene fikk Lviv betydelig utvidet autonomi: Byen ble administrert av et bystyre valgt av byens velstående og utdannede borgere. I 1913 hadde bare 15.800 av innbyggerne stemmerett og bystyret var dominert av polakker. Før 1914 var det ingen etniske ukrainere i bystyret som da hadde 15 jødiske representanter av totalt 100. På siste del av 1800-tallet ble Lviv en moderne by med profesjonell forvaltning, moderne infrastruktur som gasslys, trikker og elektrisitet.[44]

Biskoper i den ukrainske gresk-katolske kirke under møte i Lviv, 1927. Erkebiskop Andrej Sjeptytskyj foran.

Politiske liberalisering på slutten av 1800-tallet gjorde det mulig for polakker, jøder og ukrainere å fremføre offentlig sitt syn på utviklingen av byen og staten. Den polske eliten hadde problemer var usikre på om den polske nasjonen inkluderte alle som bodde innenfor det historiske Polen-Litauen (og dermed omfattet jøder, litauere, ukrainere og hviterussere) eller om den polske nasjonen begrenset seg til polsktalende romersk-katolske. Rundt 1900 gjorde den nasjonalistiske stemningen i andre etniske grupper at den polsk eliten anså den polske nasjon innsnevret til den siste varianten med åpning for at hviterussere og ukrainere, som på grunn av sin underlegne kultur, kunne bli tatt opp i den polske. Noen jøder ble ivrige polske nasjonalister, mens mektige politikere i det polske nasjonaldemokratiske partier anså jødene som fremmede som ikke kunne bli ekte polakker. En del av den gresk-katolske eliten anså seg selv som etniske rutnere tilhørende den polske nasjon, mens en rutensk nasjonalbevegelse insisterte på et skille mellom rutenere og polakker. En variant av den rutenske nasjonalbevegelsen som også trakk skille mot ukrainere fikk tilslutning blant et mindretall først og fremst i Karpatene; en «russofil» variant som betraktet rutenere/ukrainere som en gren av den russiske nasjon hadde en viss innflytelse rundt 1880 blant annet med eget parti. Den russofile bevegelsen ble støttet av russiske myndigheter og av den russisk-orotodoske kirke, og ble motarbeidet av østerrikske sentralmyndigheter.[45]

Fra rundt 1890 gikk de ukrainskorienterte nasjonalistene forbi de russofile blant de gresk-katolske. I byer som Lviv ble de gresk-katolske integrert i det polske, mens på landsbygda ble romersk-katolske bønder integrert i den ukrainsk-språklige kulturen. Bøker og aviser på ukrainsk ble utgitt, og de ukrainskorienterte stiftet kooperativer, leseklubber og sportsklubber; en ukrainsk-språklig offentlig vokste frem i det østlige Galicja. Erkebiskop Andrej Sjeptytskyj støttet de ukrainske nasjonalistene. Ukrainske nasjonalister betraktet russofile og etnisk polske som det største hinderet for ukrainsk nasjonsbygging i Øst-Galicja. Noen foreldre sendte barna til tyskspråklig skole for å unngå polskspråklige. Den 20. januar 1906 samlet 40.000 etniske ukrainske (hovedsakelig bønder) seg i Lviv til støtte for reform av valgordningen til parlamentet i Wien.[46]

Herman Diamand fra Lviv var en sosialdemokratisk politikere av jødisk bakgrunn, han var innvalgt i det østerrikske parlamentet og i det polske (Sejm).

De jødiske innbyggerne hadde ikke en bestemt nasjonal tilhørighet. Lvivs jødiske borgere var overrepresenterte både blant de rikeste og de fattigste i byen. I mellomkrigstiden var rundt ⅓ av byens advokater og kjøpmenn jødiske. De assimilerte jødene utgjorde et mindretall og skilte seg ytre seg ikke fra etnisk polske: de snakket polsk og gikk i det polske teateret. Flertallet av jødene holdt fast ved de østjødiske tradisjonene blant annet med karakteristisk antrekk, skjegg og frisyre, og mange var blant byens fattigste.[47]

Grensene mellom de etniske gruppene var til dels uklare. Noen gresk-katolsk identifiserte seg med Polen, noen romersk-katolsk bønder snakket ukrainsk og noen polske nasjonalister gikk i synagogen. Noen identifiserte seg ikke med en bestemt nasjonalitet og på spørsmål oppga de religion eller hjemsted som nasjonalitet. Ekteskap mellom romersk-katolske og gresk-katolske var vanlig; ekteskap mellom kristne og jøder var sjelden.[48]

Fra rundt 1880 sto polske og ukrainske nasjonalister mot hverandre, der moderate politikere på begge sider arbeidet for kompromiss og politiske allianser ble dannet på tvers av etniske skillelinjer. Konservative polske godseiere gikk i allianse med russiskorienterte ukrainere noe som fortrengte ukrainskorienterte i parlamentet i Wien (Reichsrat). Guvernør Andrzej Potocki støttet alliansen og ble myrdet av studenten Myroslav Sichynskyj som ble en ukrainsk folkehelt. Den etterfølgende guvernøren, Michał Bobrzyński, la seg på en annen linje enn Potocki og motarbeidet de russofile og samarbeidet med moderate ukrainske politikere. Samarbeidet ledet til avtale om opprettelse av et ukrainsk universitet i Lviv og andre ukrainske skoler og økt antall ukrainere i regionalforsamlingen. Romersk-katolske biskoper protesterte mot avtalen og Bobrzyński ble tvunget til å gå av. På grunn av krigen ble avtalen aldri iverksatt. Sentralmyndigheten i Wien støttet de ukrainskorientert som motvekt mot de polsk- og russiskorienterte.[49]

I Russland ble de østlige Galicja regnet som aktuelt russisk ekspansjonsområde. Nasjonalister i Russland mente at ukrainere ikke var et eget folk, bare «smårussere» som var en gren av det russiske folk. Østerrikske myndigheter rettsforfulgte noen russiskorienterte for forræderi. Ukrainskorienterte politikere fremholdt i den forbindelse at det ikke fantes russere i Østerrike-Ungarn, bare ukrainere.[50]

Galicja og Lodomeria var det største kronlandet i det habsburgske riket og inkluderte voivodskapene Ruthenia og Belz med overveiende rutensk befolkning. Lviv ble hovedstad. De østerrikske herskerne hadde ambisjoner om å modernisere regionen og hovedstaden Lviv. Brody hadde blitt den viktigste handelsbyen mens Przemyśl hadde blitt den militært viktigste byen. Lviv ble et igjen en viktig handelsby da det ble anlagt jernbane fra Wien til Russlands havnebyer. Fra 1772 til første verdenskrig økte Lvivs befolkning fra 29.000 til 212.000. Galicja forble en av de fattigste, minst industrialiserte og tettest befolkede landbruksregionene i Europa. Da Galicja fikk selvstyre i 1867 vokste det opp mange sentrumsfunksjoner innenfor administrasjon og utdanning i Lviv og byen mottok en del statlige investeringer.[26]

Skiftende herredømme[rediger | rediger kilde]

Mellom september 1914 og juli 1944 skiftet byen hender syv ganger.[51] I september 1914 sto et stort slag ved Lviv og russiske styrker inntok byen og tvang østerrikske styrker ut av Galicja. Tyske styrker inntok Lviv sommeren 1915 og rykket videre mot Warszawa, Vilnius og Riga. I juli 1917 innledet den provisoriske russiske regjering offensiv med sikte på å gjenerobre Lviv; den russiske hær gikk i oppløsning etter tysk motangrep.[52][53] Under første verdenskrig het byparken Stadtpark og lå rundt Landtagsgebäude, parlamentet i Galicja, Østerrike-Ungarns østligste provins. Ti år senere lå parken på samme sted, men nå i Polen, og byparken het Park Kościuszki. Parlamentet var borte, men bygningen lå der fremdeles og rommet nå Jan Kazimierz-universitetet. Sommeren 1941, da Generalguvernementet overtok byen, ble språket tysk igjen, parkbenkene arianisert og stod nå i Jesuitengarten (= Jesuitthagen). Senere har parken fått navnet Ivan Franko-parken,[54] oppkalt etter en ukrainsk forfatter[55] som også har gitt navn til universitetet.[56]

Polen og Ukraina[rediger | rediger kilde]

I 1918 ble Vest-Galicja en del av den nye polske staten, mens den ukrainske befolkningen i Øst-Galicja erklærte uavhengighet som den vest-ukrainske republikk i Lviv i 1918. Etter et kort mellomspill som uavhengig, drev polske styrker de ukrainske styrkene ut av Lviv[57] og også den østlige delen av Galicja ble en del av Polen[5][58] som følge av Riga-freden i 1921 og dette fikk internasjonal godkjennelse i 1923.[59] Da Galicja kom under Polen ble ukrainsk nasjonalisme undertrykket.[9]

Den etnisk ukrainske befolkningen i Galicja utgjorde etter dette rundt 15 % av det nye Polens befolkning.[trenger referanse] I mellomkrigstiden var 60 % av befolkningen etnisk ukrainsk, mens 25 % var etnisk polske og 10 % var jødiske. På denne tiden var rundt 20 % av alle etniske ukrainere borgere av Polen, som var en multietnisk stat der etniske ukrainere og andre minoriteter ble diskriminert.[11]

Fra 1919[rediger | rediger kilde]

Tyske og sovjetiske soldater sammen i Lviv etter byen ble erobret i september 1939.
Gettoen i Lviv (1942). De fleste jødene i byen ble drept under holocaust.
Sovjetiske stridsvogner på Horodotska-gaten, Lvivs hovedgate, 1944.

Samme dag som Versaillestraktaten ble underskrevet i 1919, ble den polske minoritetstraktaten signert. Den var påtvunget landet for å sikre polske minoriteters borgerrettigheter. Artikkel 4 i traktaten fastslo at enhver født i Lviv før avtalen ble signert i 1919, var å anse som polsk borger, «ipse facto og uten formaliteter». Man trengte ikke å fylle ut noe søknadsskjema.[60] Etter første verdenskrig ble Lviv og omland del av Polen. I september 1934 annullerte den polske utenriksministeren Józef Beck minoritetstraktaten i en tale til Folkeforbundet, og jøder og andre polske minoriteter ble dermed statsløse.[61]

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

I 1939 ble okkupert og annektert av Sovjetunionen.

Polens sørøstlige hjørne med Lviv grenset til det nøytrale Romania, og for polske myndigheter fremstod derfor området som en potensiell flukt- eller forsyningsrute. På grunn av denne strategiske beliggenheten, og fordi byen var ansett som Polens siste sjanse mot overmakten, ble Lviv forsvart med alle midler.[62] Byen ble omringet av tyske styrker 14. september 1939 etter invasjonen av Polen to uker før. Sovjetiske styrker angrep 17. september, og den 22. september overga polske styrker byen til sovjetiske styrker. Polske offiserer og menige ble internert i Sovjetunionen, og mange av offiserene ble henrettet i Katyn.[16][63][64] Lviv lå øst for delelinjen i henhold til Molotov–Ribbentrop-paktens hemmelige tillegg, og ble underlagt Sovjetunionen. Restene av den polske armeen – opp mot 100 000 soldater – gikk over grensen til Romania sammen med president Mosciki og marskalk Rydz-Smigly.[65]

Før andre verdenskrig hadde byen hatt nær 100.000 jødiske innbyggere og 50.000 etniske ukrainere, mens etniske polske var i flertall med 157.000 innbyggere.[66] I slutten av 1939 var det 150.000–200.000 jøder i byen[13]; omkring halvparten var flyktninger fra den tysk-okkuperte delen av Polen.

I juni 1941 invaderte Nazi-Tyskland Sovjetunionen, og innen kort tid ble Lviv okkupert. Den tyske okkupasjonsmakten oppmuntret etniske ukrainere til å gå til angrep på jøder, og i juli 1941 startet den ukrainske sivilbefolkningen pogromer – en drapsbølge som alene kom til å koste flere tusen jøder livet. Da ukrainsk hjelpepoliti begynte å arrestere jøder om morgenen 25. juli 1941, gikk sivilbefolkningen samtidig løs på dem ute i gatene.[67] I starten skjedde overgrepene for det meste med tyskerne som tilskuere, men da SS Einsatzgrupper ankom byen, iverksatte de selv massemord på jøder. I september samme år ble byen gjort til en del av Generalguvernementet under Hans Frank.[5] Jødene ble utover høsten stuet sammen i en ghetto. I mars 1942 begynte den tyske okkupasjonsmakten å deportere jødiske innbyggere fra ghettoen til utryddelsesleiren Bełżec.[12][66] Krigen nådde igjen byen i 1944, da de framrykkende sovjetiske styrkene erobret den etter harde kamper mot aksemaktenes styrker. Rundt 1 % av jødene fra Lviv overlevde krigen.[68][13]

I Galicja ble 92 % av etnisk polske innbyggere fordrevet (eller drept), og i Volhyna ble 98 % av polske fordrevet eller drept i forbindelse med andre verdenskrig. I vestlige Galicja som forble del av Polen ble 95 % av etniske ukrainere fordrevet (eller drept). I alle disse områdene ble minst 97 % av jødene drept.[69] Nesten alle jødiske innbyggere i Lviv ble drept, etnisk polske ble for en stor del fordrevet av sovjetiske myndigheter, og mange etniske russere innvandret etter krigen.[66][70]

Etter andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Etter andre verdenskrig ble byen en del av den ukrainske sovjetrepublikken, i likhet med resten av Galicja. Lviv ble et vestlig utpost i Sovjetunionen hvorfra satelittstatene i Øst-Europa ble overvåket. Det var stor tilflyttning fra andre deler av Sovjetunionen hovedsakelig etniske russiske slik at byen fikk en betydelig minoritet tilflyttede russere, den russiske andelen i byen gikk deretter jevnt ned fra rundt 1960. Byens tidligere kulturelle mangfold forsvant for en stor del etter at den ble sovjetisk og industrialisert, og den ble raskt en vanlig sovjetisk by. Siden Sovjetunionens oppløsning har byen vært en del av Ukraina. I 1989 var 80 % av byens innbyggere etniske ukrainere med ukrainsk som morsmål.[71][2][16]

Ambassadeevakuering i 2022[rediger | rediger kilde]

I februar 2022 flyttet flere vestlige land midlertidig sine ambassader fra Kyiv til Lviv, på grunn av frykt for en russisk invasjon.[72][73][74] Denne invasjonen kom den 24. februar, og i dagene etter ble Lviv et sentrum for flyktningstrømmen mot Polen.

Universitet[rediger | rediger kilde]

Universitetet i Lemberg (Lviv) var ved siden av Wien og Praha var et av de sentrale lærestedene for rettsvitenskap i Østerrike-Ungarn. Bildet viser universitetets hovedbygg som til oppløsningen av Østerrike-Ungarn i 1918 var sete for den regionale forsamlingen (tysk: Landtag) for Kongedømmet Galicia og Lodomeria.

Lviv har et gammelt universitet (stiftet 1661)[75] og innenfor Østerrike-Ungarn var Wien, Praha og Lemberg de sentrale lærestedene for rettsvitenskap. Raphael Lemkin og Hersch Lauterpacht studerte begge ved universitetet i Lemberg. Lemkin introduserte begrepet folkemord og Lauterpacht begrepet forbrytelse mot menneskeheten.[76][77][78][79] Senere fikk universitetet navn etter Ivan Franko.[80]

Næringsliv[rediger | rediger kilde]

Lviv gjennomgikk en betydelig industrialisering under sovjetisk styre og etter sovjetisk mønster fra 1945. Lviv ble etter satsing på transportsystemer, industri og foredling av landbruksprodukter den største industribyen i det vestlige Ukraina. Det ble satt mange nye fabrikker blant annet med maskineri fra Tyskland. Det ble anlagt produksjon blant annet for radioapparater, elektronikk, byggematerialer og mindre maskiner. Grensendringer i forbindelse med andre verdenskrig førte til at Lviv ble knyttet til et stort oppland i det vestlige Ukraina noe som stimulerte industriutviklingen.[2][16]

Klima[rediger | rediger kilde]

Klimadata for Lviv (1991–2020, maksimum 1936–)
Måned Jan Feb Mar Apr Mai Jun Jul Aug Sep Okt Nov Des År
Varmerekord °C 13.8 17.7 22.4 28.9 32.2 33.4 36.3 35.6 34.5 34.5 21.6 16.5 36,3
Normal maks. temp. °C 0.2 2.0 7.0 14.5 19.5 23.0 24.7 24.5 19.0 13.2 6.8 1.5 13,0
Døgnmiddeltemp. °C -2.7 -1.5 2.5 9.0 13.8 17.3 19.0 18.5 13.5 8.4 3.3 -1.3 8,3
Normal min. temp. °C -5.7 -4.8 -1.4 3.8 8.4 12.0 13.7 13.2 8.7 4.4 0.4 -4.1 4,1
Kulderekord °C -28.5 -29.5 -25.0 -12.1 -5.0 0.5 4.5 2.6 -3.0 -13.2 -17.6 -25.6 −29,5
Nedbør (mm) 46 48 48 52 93 86 96 73 70 57 50 50 769

Relativ fuktighet 83.0 81.3 76.5 69.3 70.7 74.0 74.9 76.3 79.4 80.3 83.8 85.1 77,9
Normal antall regndager 9 9 11 14 16 17 16 14 14 14 13 11 158
Normal antall snødager 17 17 11 3 0.1 0 0 0 0 1 8 15 72
Normal månedlige solskinnstimer 64 79 112 188 227 238 254 222 179 148 56 37 1 804


Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ "ЧИСЕЛЬНІСТЬ НАЯВНОГО НАСЕЛЕННЯ УКРАЇНИ на 1 січня 2020 року"; utgiver: Ukrainas statistikkbyrå; utgivelsessted: Kyiv.
  2. ^ a b c d e f g h i j k l m n CZAPLICKA, JOHN (2000). «Lviv, Lemberg, Leopolis, Lwów, Lvov: A City in the Crosscurrents of European Culture». Harvard Ukrainian Studies. 24: 13–45. ISSN 0363-5570. Besøkt 16. mars 2022. 
  3. ^ Mick (2016) s. 1.
  4. ^ Wieluch, Doman (1924). Det nye Polen: Landet, Folket, Samfundet. København: Pio/Branner. 
  5. ^ a b c d e f Aschehougs konversasjonsleksikon. Oslo. 1958. 
  6. ^ Brandt-Hansen, Anne (2000). Det slaviske triangelet: en studie av Russlands utenriks- og sikkerhetspolitikk i forhold til Hviterussland og Ukraina. Kjeller: FFI. ISBN 8246404571. 
  7. ^ Simensen, Jarle (1993). Verden forandres: 1985-1993. Oslo: Achehoug. ISBN 8203220037. 
  8. ^ Et Nytt øst-vest skille i Europa?. Oslo: Europa-programmet. 1994. ISBN 8291165068. 
  9. ^ a b Kolstø, Pål (1990). Kjempen vakler: Sovjetunionen under Gorbatsjov. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200210855. 
  10. ^ Mick (2016) s. 1.
  11. ^ a b Rossoliński-Liebe, Grzegorz (16. september 2019). «Survivor Testimonies and the Coming to Terms with the Holocaust in Volhynia and Eastern Galicia: The Case of the Ukrainian Nationalists:». East European Politics and Societies (engelsk). doi:10.1177/0888325419831351. Besøkt 6. november 2020. 
  12. ^ a b «Lvov». encyclopedia.ushmm.org (engelsk). Besøkt 13. mars 2022. 
  13. ^ a b c Makhortykh, Mykola (2. oktober 2019). «Nurturing the pain: audiovisual tributes to the Holocaust on YouTube». Holocaust Studies. 4. 25: 441–466. ISSN 1750-4902. doi:10.1080/17504902.2018.1468667. Besøkt 13. mars 2022. «In the end of 1941, the Lviv ghetto was established, leading to intensification of mass killings which culminated with the liquidation of the ghetto in 1943. Yet, among these atrocities, which depleted the Jewish population of Lviv from 150,000 to a mere 800» 
  14. ^ Mick (2016) s. 4.
  15. ^ Mick (2016) s. 1, 5.
  16. ^ a b c d e f g h TSCHERKES, BOHDAN (2000). «Stalinist Visions for the Urban Transformation of Lviv, 1939–1955». Harvard Ukrainian Studies. 24: 205–222. ISSN 0363-5570. Besøkt 6. april 2022. 
  17. ^ Hagen, Maren Kvamme (13. mars 2022). «Arven etter Lviv». NRK (norsk nynorsk). Besøkt 13. mars 2022. 
  18. ^ «World Heritage List : L'viv – the Ensemble of the Historic Centre» (engelsk). UNESCO World Heritage Centre. Besøkt 13. mars 2022. «The city of Lviv, founded in the late Middle Ages, was a flourishing administrative, religious and commercial centre for several centuries. The medieval urban topography has been preserved virtually intact (in particular, there is evidence of the different ethnic communities who lived there), along with many fine Baroque and later buildings.» 
  19. ^ «Lviv | Creative Cities Network». en.unesco.org. Besøkt 13. mars 2022. 
  20. ^ Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 1997. ISBN 8257304921. 
  21. ^ Leitzinger, Antero (1996). Finskebukta til Beringstredet: Russland, Hviterussland, Ukraina, Moldova, Georgia, Armenia, Aserbajdsjan, Kasakhstan, Kirgisistan, Turkmenistan, Usbekistan, Tadsjikistan. [Oslo]: Det Beste. ISBN 8270102555. 
  22. ^ Mick (2016) s. 2.
  23. ^ «Philippe Sands: 'Alarm bells are ringing in this country'». the Guardian (engelsk). 16. november 2016. Besøkt 14. mars 2022. 
  24. ^ Aschehougs konversasjonsleksikon. Oslo: Aschehoug. 1970. ISBN 8203061664. 
  25. ^ a b c d e f g h ZHUK, IHOR (2000). «The Architecture of Lviv from the Thirteenth to the Twentieth Centuries». Harvard Ukrainian Studies. 24: 95–130. ISSN 0363-5570. Besøkt 16. mars 2022. 
  26. ^ a b c d e f HRYTSAK, YAROSLAV (2000). «Lviv: A Multicultural History through the Centuries». Harvard Ukrainian Studies. 24: 47–73. ISSN 0363-5570. Besøkt 19. juni 2020. 
  27. ^ Rabinbach, Anton G. (januar 1975). «The Migration of Galician Jews to Vienna, 1857–1880». Austrian History Yearbook (engelsk). 11: 43–54. ISSN 1558-5255. doi:10.1017/S0067237800015253. Besøkt 19. juni 2020. «The largest source of the migration was Galicia, with a vast Jewish population that increased from 448,973 in 1857 to 811,183 at the turn of the century.» 
  28. ^ Stanislawski, M. (2007). A Murder in Lemberg: Politics, Religion, and Violence in Modern Jewish History. Princeton University Press.
  29. ^ Wróbel, Piotr (1994). «The Jews of Galicia under Austrian-Polish Rule, 1869–1918». Austrian History Yearbook (engelsk). 25: 97–138. ISSN 1558-5255. doi:10.1017/S0067237800006330. Besøkt 19. juni 2020. «Galicia occupied an important place in the history of the Jewish Diaspora. Galician Jews made up a majority of Habsburg subjects of Mosaic faith and formed a cultural bridge between Westjuden and Ostjuden. Numerous outstanding Jewish political figures and scholars, such as Isaac Deutscher, Karl Radek, and Martin Buber, were born or raised in Galicia, where Zionist and Jewish socialist movements flourished at that time. The unique atmosphere of a Galician shtetl was recorded in Hassidic tales, in the books of Emil Franzos, Manes Sperber, Bruno Schulz, Andrzej Kuśniewicz, and others.» 
  30. ^ https://mises.org/library/finding-birthplace-ludwig-von-mises
  31. ^ Lars Peder Nordbakken og Lars Fr H Svendsen (28. juni 2019). «Mises, Ludwig von - forfatterskapet». Civita. Besøkt 19. juni 2020. «I 1867 ble alle restriksjoner på jødisk innvandring til Wien avskaffet. Wien ble etter dette en magnet for progressive jøder fra de østlige provinsene som så en mulighet til å bli integrert i en mer sekulær og kosmopolitisk verden. Wienermagnetismen ble enda sterkere etter at polsk-nasjonale krefter fikk økt makt i Galicia fra 1882.» 
  32. ^ Whitebook, Joel (2017). «Wandering Jews: From Galicia to Vienna». Freud: An Intellectual Biography (engelsk). Besøkt 19. juni 2020. «At the time, Jacob was living in the town in which he was born, Tysmenitz in Galicia, which had been part of Poland until 1772, when it was annexed by the Austrian Empire, of which it remained a part until the end of the First World War.» 
  33. ^ «A successful Austrian invention». The Economist. 15. november 2014. ISSN 0013-0613. Besøkt 19. juni 2020. 
  34. ^ Seim, Jardar (1994). Øst-Europas historie. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203171699. 
  35. ^ Mick (2016) s. 5
  36. ^ «Lviv». Store norske leksikon. 20. juli 2021. Besøkt 13. mars 2022. 
  37. ^ Granzow, F.C. (1898). Geografisk Lexikon. [København]: Det Nordiske Forl. 
  38. ^ Maiorov, Alexander V. (2. juli 2016). «The Mongol Invasion of South Rus’ in 1239–1240s: Controversial and Unresolved Questions». The Journal of Slavic Military Studies. 3 (engelsk). 29: 473–499. ISSN 1351-8046. doi:10.1080/13518046.2016.1200395. Besøkt 21. juni 2020. 
  39. ^ Cappelens verdenshistorie. [Oslo]: Cappelen. 1983. ISBN 8202049601. 
  40. ^ Philippe Sands: Tilbake til Lemberg (s. 25), forlaget Press, Oslo 2018, ISBN 978-82-328-0201-2
  41. ^ Ploetz, Karl (1989). Verdenshistorien i årstall. Oslo: Stromboli. ISBN 8290548206. 
  42. ^ Cappelens verdenshistorie. [Oslo]: Cappelen. 1983. ISBN 8202049601. 
  43. ^ Mick (2016) s. 5-6
  44. ^ Mick (2016) s. 6
  45. ^ Mick (2016) s. 6-7
  46. ^ Mick (2016) s. 7-8
  47. ^ Mick (2016) s. 9
  48. ^ Mick (2016) s. 9
  49. ^ Mick (2016) s. 9-10
  50. ^ Mick (2016) s. 10
  51. ^ Mick (2016) s. 1.
  52. ^ Christensen, Chr. A.R. (1988). De store krigene. [Stabekk]: Bokklubben. ISBN 8252511759. 
  53. ^ Winter, Jay Murray (1993). En verden går under 1914-1918. [Oslo]: Aschehoug. ISBN 8203164935. 
  54. ^ Philippe Sands: Tilbake til Lemberg (s. 25-26)
  55. ^ https://www.britannica.com/biography/Ivan-Franko
  56. ^ «Ivan Franko National University of Lviv». Times Higher Education (THE) (engelsk). 17. november 2021. Besøkt 18. februar 2022. 
  57. ^ «Lviv | Ukraine | Britannica». www.britannica.com (engelsk). Besøkt 13. mars 2022. 
  58. ^ Leitzinger, Antero (1996). Finskebukta til Beringstredet: Russland, Hviterussland, Ukraina, Moldova, Georgia, Armenia, Aserbajdsjan, Kasakhstan, Kirgisistan, Turkmenistan, Usbekistan, Tadsjikistan. Oslo: Det Beste. ISBN 8270102555. 
  59. ^ Aschehougs konversasjonsleksikon. Oslo: Aschehoug. 1969. ISBN 8203061222. 
  60. ^ Philippe Sands: Tilbake til Lemberg (s. 50)
  61. ^ Philippe Sands: Tilbake til Lemberg (s. 64)
  62. ^ Moorhouse, R. (2019). First to Fight: The Polish War 1939. Random House.
  63. ^ Williamson, D. G. (2011). Poland betrayed: the Nazi-Soviet invasions of 1939. Stackpole Books.
  64. ^ Piekalkiewicz, Janusz (1987). Den annen verdenskrig. 2 : Lynkrigen i Polen : september 1939. Oslo: P. Asschenfeldts bokklubb. ISBN 8240105114. 
  65. ^ Baalsrud, Terje (1990). Stalin-Hitler pakten og de baltiske staters skjebne. [Bergen]: Thorolf Raftos stiftelse for menneskets rettigheter. ISBN 8274710134. 
  66. ^ a b c Himka, John-Paul (1. juni 2011). «The Lviv Pogrom of 1941: The Germans, Ukrainian Nationalists, and the Carnival Crowd». Canadian Slavonic Papers. 2-4. 53: 209–243. ISSN 0008-5006. doi:10.1080/00085006.2011.11092673. Besøkt 13. mars 2022. 
  67. ^ «Jewish woman chased by men and youth armed with clubs during the Lviv pogroms, 1941». rarehistoricalphotos.com (engelsk). Rare Historical Photos. 15. oktober 2016. Besøkt 18. februar 2022. 
  68. ^ Gera, Vanessa; R; Herschaft, y; Kravts, Yevhen (2. september 2018). «Ukrainian city remembers slain Jews on Holocaust anniversary». www.timesofisrael.com (engelsk). Besøkt 13. mars 2022. 
  69. ^ Voren, Robert van (2011). Undigested Past: The Holocaust in Lithuania (engelsk). Brill. s. 162. ISBN 978-94-012-0070-7. doi:10.1163/9789401200707. 
  70. ^ Mick (2016) s. 1.
  71. ^ HRYTSAK, YAROSLAV (1998). «National Identities in Post-Soviet Ukraine: The Case of Lviv and Donetsk». Harvard Ukrainian Studies. 22: 263–281. ISSN 0363-5570. Besøkt 13. mars 2022. 
  72. ^ «USA flytter ambassaden fra Kiev til Lviv». Dagsavisen (norsk). 14. februar 2022. Besøkt 18. februar 2022. 
  73. ^ «Storbritannia flytter ambassaden fra Kyiv - Norge følger situasjonen». TV 2 (norsk). 18. februar 2022. Arkivert fra originalen 18. februar 2022. Besøkt 18. februar 2022. 
  74. ^ David L. Stern (18. februar 2022). «Ukraine’s Lviv becomes ‘western capital’ as some diplomats leave Kyiv» (en_US). The Washington Post. Arkivert fra originalen 24. februar 2022. Besøkt 19. februar 2022. 
  75. ^ «Lviv | Ukraine | Britannica». www.britannica.com (engelsk). Besøkt 13. mars 2022. 
  76. ^ Von Lingen, Kerstin (juni 2020). «LEGAL FLOWS: CONTRIBUTIONS OF EXILED LAWYERS TO THE CONCEPT OF “CRIMES AGAINST HUMANITY” DURING THE SECOND WORLD WAR». Modern Intellectual History. 2 (engelsk). 17: 507–525. ISSN 1479-2443. doi:10.1017/S1479244318000239. Besøkt 20. februar 2021. 
  77. ^ Pedersen, Willy (23. november 2018). «Tiltalebenk i helvete». morgenbladet.no. Besøkt 23. desember 2020. «Den britiske juristen Philippe Sands har skrevet en uforglemmelig fortelling om nazistenes krigsforbrytelser og arbeidet for å håndtere dem i rettssalen.» 
  78. ^ «East West Street by Philippe Sands review – putting genocide into words». the Guardian (engelsk). 22. mai 2016. Besøkt 19. februar 2021. «At Treblinka, the death camp the Nazis tried to bury, he sees the stamp of Hans Frank’s general government, which had jurisdiction over Lemberg as well as Treblinka, alongside that of the camp commandant, Franz Stangl. It is “a black sign, indelible and definitive as to the matter of responsibility”. Sands’s portrait of Frank, the lawyer who went wrong, and his trial at Nuremberg supply the final powerful strand of this narrative. Frank’s son, Niklas, became Sands’s friend during the research, and along with Horst, the son of Otto Von Wächter – governor of Galicia and thus the man immediately in charge of the final solution in Lemberg – was the subject of Sands’s film, My Nazi Legacy.» 
  79. ^ Hjeltnes, Guri (8. oktober 2018). «Fabelaktig og gripende om andre verdenskrig: Bokanmeldelse: Philippe Sands: «Tilbake til Lemberg»». www.vg.no. Besøkt 19. februar 2021. «Noen sakprosabøker skiller seg rett og slett ut. For en historie, for et grep det er tatt i «Tilbake til Lemberg», og for en forfatter Philippe Sands er! Philippe Sands har regnet ut at bestefarens store familie på mors- og farssiden i Lemberg og Zólkiew talte 70 mennesker før andre verdenskrig. Bare bestefaren Leon overlevde, og omkranset sin fortid med taushet.» 
  80. ^ https://lnu.edu.ua/en/
  81. ^ «Pogoda.ru.net» (russisk). Weather and Climate (Погода и климат). mai 2011. Arkivert fra originalen 14. desember 2019. Besøkt 8. november 2021. 
  82. ^ «World Meteorological Organization Climate Normals for 1981–2010». World Meteorological Organization. Arkivert fra originalen 17. juli 2021. Besøkt 17. juli 2021. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Mick, Christoph (2016). Lemberg, Lwow, and Lviv 1914-1947: Violence and Ethnicity in a Contested City. Purdue University Press.
  • Sands, Philippe (2018): Tilbake til Lemberg. Press. ISBN 9788232802012

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]