Weltpolitik

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Karikaturtegning over flåtekappløpet som fulgte Tysklands Weltpolitik, fra bladet Puck

Weltpolitik (norsk: verdenspolitikk) var en imperialistisk utenrikspolitikk benyttet av Det tyske riket under keiser Wilhelm II og utenriksminister Bernhard von Bülow. Bakgrunnen for strategien var innenrikspolitiske spenninger som man forsøkte å løse eller lindre ved utenrikspolitiske virkemidler. Det uttrykte målet var en videre plass for Tyskland blant stormaktene, erobring av kolonier og derav også et behov for en stor flåtestyrke. Selv om Weltpolitik av mange tyskere ble ansett som en logisk konsekvens av Tysklands samling, markerte den et klart brudd med den defensive realpolitikken under Otto von Bismarck.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Tysklands samling etter den fransk-tyske krig (1870–1871) førte til at landet for andre europeiske land fremsto som en trussel, samtidig som Tyskland selv følte seg utsatt. Den tyske rikskansleren Otto von Bismarck forsøkte å sikre stabilitet ved allianse med Østerrike-Ungarn, begrense alliansepartneren overfor Russland, og overbevise Russland at de to land hadde mest å tjene på samarbeid. Da Wilhelm II kom til makten avsatte han etter kort tid Bismarck. For å motvirke forskjellige politiske strømninger som virket splittende ble det argumentert for behovet for en ny og samlende politikk. Verktøyet som ble tatt i bruk var en mer nasjonalistisk og imperialistisk utenrikspolitikk, Weltpolitik, og dens fremste forkjemper, Bernhard von Bülow, ble utenriksminister i 1897. Weltpolitik var knyttet til strømningen som i ettertid har blitt betegnet som sosialdarwinisme, i denne sammenhengen individets underordning en sterk stat.[1]

Til tross for Bismarcks skepsis ble grunnlaget for tyske kolonier lagt allerede fra 1884. Den tyske regjeringen begynte å legge områder privatpersoner som Adolf Lüderitz, Adolph Woermann, Carl Peters og Clemens Denhardt hadde erklært eierskap til under beskyttelse av Det tyske riket. Det førte blant annet til Abushiri-opprøret i 1888. Ifølge den tyske historikeren Hans-Ulrich Wehler var den tyske kolonipolitikken i 1880-årene et eksempel på en «pragmatisk» sosial imperialisme, et tiltak som ga den tyske regjeringen mulighet for å distrahere offentlig interesse fra interne problemer og bevare den eksisterende sosiale og politiske orden.[2]

Blant forkjemperne for Weltpolitk var Max Weber, i sitt innsettelsesforedrag som professor i 1895 hevdet han at Tysklands samling ikke burde skjedd, om ikke landet ble en verdensmakt, med tilhørende kolonier.[3]

Den første marokkokrisen i 1905 til 1906 endte med et nederlag for Tysklands Weltpolitik. Tidligere tilsynelatende uoverkommelige uenigheter mellom Frankrike, Russland og Storbritannia ble bilagt, dels på grunn av lite gjennomtenkte tyske diplomatiske utspill i årene før.[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Strachan 2001, s. 8–9
  2. ^ Eley, Geoff «Social Imperialism» s. 925-926 fra Modern Germany Volume 2, New York, Garland Publishing, 1998
  3. ^ Strachan 2001, s. 10–12
  4. ^ Strachan 2001, s. 20–22

Kilder[rediger | rediger kilde]