Første verdenskrig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra 1. verdenskrig)
Hopp til: navigasjon, søk
Første verdenskrig
WWImontage.jpg
Dato 28. juli 191411. november 1918[1]
Sted Europa, Afrika, Midtøsten,
delvis i Kina og Stillehavet
Resultat Seier for ententen unntatt Russland. Slutten på Det tyske rike,
Det russiske keiserdømmet,
Det osmanske riket og
Østerrike-Ungarn. Etablering av mange nye land i Øst-Europa og Sentral-Europa.
Stridende parter
Ententemaktene:
Flag of Russian Empire for private use (1914–1917) 3.svg Russland (til mars 1918)
Frankrike Frankrike
Storbritannia Det britiske imperiet Italia Italia (fra 1915)
USA USA (fra 1917)
Romania Romania (fra 1916)
Japan Japan
Serbia Serbia
Belgia Belgia
Hellas Hellas(fra 1917)
med flere
Sentralmaktene:
Tyskland Tyskland
Østerrike-Ungarn Østerrike-Ungarn
Det osmanske rike Det osmanske rike
Bulgaria Bulgaria (fra 1915)
Kommandanter og ledere
Russland Nikolaj II
Russland Aleksej Brusilov
Russland Aleksandr Kerenskij
Frankrike Clemenceau
Frankrike Joseph Joffre
FrankrikeFerdinand Foch
Storbritannia Herbert H. Asquith
Storbritannia D. Lloyd George
Storbritannia Douglas Haig
Italia Viktor Emmanuel III
Italia Luigi Cadorna
USAWoodrow Wilson
USA John Pershing
Østerrike-Ungarn Frans Josef I
Østerrike-Ungarn von Hötzendorf
Tyskland Wilhelm II
Tyskland von Falkenhayn
Tyskland von Hindenburg
Tyskland Erich Ludendorff
Det osmanske rike Mehmed V
Det osmanske rike İsmail Enver
Det osmanske rike Mustafa Kemal Atatürk
Bulgaria Ferdinand I
Styrker
Russland 12 000 000
Storbritannia 8 841 541
Frankrike 8 660 000
Italia 5 615 140
USA 4 743 826
Romania 1 234 000
Japan 800 000
State Flag of Serbia (1882-1918).svg 707 343
Belgia 380 000
State Flag of Greece (1863-1924 and 1935-1970).svg 250 000
Totalt: 42 959 850
Tyskland 13 250 000
Østerrike-Ungarn 7 800 000
Det osmanske rike 2 998 321
Bulgaria 1 200 000
Totalt: 25 248 321
Tap
Militære tap:
5 525 000
Savnede:
4 121 000
Skadde:
12 831 500
Militære tap:
4 386 000
Savnede:
3 629 000
Skadde:
8 388 000
Map Europe alliances 1914-no.svg

Første verdenskrig (engelsk: The Great War, tysk: Der Erste Weltkrieg, fransk: La Première Guerre mondiale) var en verdensomspennende krig, med sentrum i Europa. Den varte fra 28. juli 1914 til 11. november 1918. Mer enn 70 millioner soldater, blant de rundt 60 millioner europeere, ble mobilisert i løpet av krigen, og over 9 millioner stridende og 7 millioner sivile ble drept. Det var en av historiens mest omfattende konflikter og førte til voldsomme politiske endringer i mange av de involverte landene, blant annet den russiske revolusjonen.

Krigen involverte datidens økonomiske stormakter, gruppert i to stridende allianser: Ententemaktene (opprinnelig Frankrike, Russland og Storbritannia) og Sentralmaktene (Det tyske keiserrike og Østerrike-Ungarn). Etter hvert sluttet Italia, Japan og USA seg til Ententemaktene mens Det osmanske rike og kongeriket Bulgaria sluttet seg til Sentralmaktene.

Krigens direkte årsak var mordet på erkehertug Franz Ferdinand av Østerrike-Este i Sarajevo den 28. juni 1914 utført av den serbiske nasjonalisten Gavrilo Princip. Mordet utløste Julikrisen hvor Østerrike-Ungarn stilte ultimatum overfor Serbia. Krisen utviklet seg ved at Østerrike-Ungarn og andre land mobiliserte, og i løpet av noen uker brøt verdenskrigen ut.

Den 28. juli 1914, nøyaktig én måned etter drapet på tronfølgerparet, erklærte Østerrike-Ungarn krig mot Serbia og invaderte landet. Mens Russland mobiliserte for å hjelpe Serbia invaderte Tyskland det nøytrale Belgia og Luxembourg for så å angripe Frankrike, noe som førte til at Storbritannia erklærte Tyskland krig. Etter den tyske fremrykkingen mot Paris ble stanset, utviklet kampene på vestfronten seg til en utmattelseskrig med skyttergravskrig med ubetydelige endringer av frontlinjene frem til 1917. På østfronten hadde den russiske hæren fremgang mot de østerrikske-ungarske styrkene men ble stoppet av tyskerne da de forsøkte å invadere Tyskland. I november 1914 sluttet Det osmanske rike seg til sentralmaktene og åpnet fronter i Kaukasus, Mesopotamia og Sinaihalvøya. Italia sluttet seg til ententemaktene i 1915 og Bulgaria sluttet seg til sentralmaktene samme år, mens Kongedømmet Romania sluttet seg til ententemaktene i 1916 og USA sluttet seg til ententemaktene i 1917.

Ved et opprør ble tsaren tvunget til å abdisere i mars 1917. En påfølgende revolusjon i november førte til at russerne undertegnet freden i Brest-Litovsk, det var en massiv tysk seier og Tyskland kunne konsentrere sine styrker på vestfronten. Etter en kraftig tysk våroffensiv på vestfronten i 1918 gikk ententemaktene til motangrep og presset den tyske arméen tilbake. Østerrike-Ungarn undertegnet våpenhvile med Italia den 3. november 1918 og etter utbruddet av novemberrevolusjonen ble Tyskland tvunget til å undertegne våpenhvile den 11. november 1918.

Ved krigens avslutning ble nasjoners grenser tegnet om og flere nasjoner ble igjen selvstendig eller ble opprettet. Det russiske keiserdømmet og Det osmanske riket ble oppløst. Østerrike-Ungarn ble erstattet av en mengde mindre sentraleuropeiske stater mens Tyskland ble omformet fra et keiserdømme til en republikk og dets kolonier ble fordelt blant krigens seierherrer. Under fredskonferansen i Paris i 1919 ble de fire stormaktene (Storbritannia, Frankrike, Italia og USA) enige om vilkår som ble pålagt de tapende nasjonene i en rekke avtaler. Den internasjonale organisasjonen Folkeforbundet ble opprettet for å hindre en tilsvarende konflikt. Med svake stater, økonomiske nedgangstider, fornyet europeisk nasjonalisme og tysk følelse av å ha blitt ydmyket ledet oppgjøret i stedet frem mot den andre verdenskrig.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Bakgrunn til første verdenskrig

Maktbalanse og alliansesystemer[rediger | rediger kilde]

Ved avslutningen av Napoleonskrigene i 1815 arbeidet stormaktene for en europeisk maktbalanse, et uttrykk for det var den hellige allianse mellom Russland, Østerrike og Preussen. Etter 1815 var det en lengre tidsperiode der de europeiske stormaktene ikke lå i krig med hverandre.[2]

Den fransk-prøyssiske krigen i 1870-1871 etablerte et nytt Europa. Tyskland ble den største makten på kontinentet, og den tyske annekteringen av Alsace-Lorraine skapte en dyp splittelse mellom Tyskland og Frankrike. Den tyske kansleren Otto von Bismarck arbeidet aktivt for å holde Russland på Tysklands side for å unngå en krig på to fronter mot Russland og Frankrike.

Tyskland og Østerrike-Ungarn dannet en forsvarsallianse 7. oktober 1879 (Dobbeltalliansen). Det ble sett på som en metode for å slå tilbake russisk innflytelse på Balkan da Det osmanske rike stadig ble svakere.[3] I 1882 kom Italia inn i alliansen, og den ble kjent som Trippelalliansen,[4] som ble fornyet i 1912. På tross av store politiske forskjeller gikk Frankrike i 1894 inn i en allianse med Russland.[4] Storbritannia nærmet seg den fransk-russiske alliansen på bakgrunn av mindre formelle avtaler med Frankrike i 1904 og Russland i 1907. Denne alliansen ble kalt Trippelententen. Etter Balkankrigene var Det osmanske rike ute etter en sterk alliert, og vendte seg mot Tyskland som hadde investert mye i området, blant annet gjennom jernbanen Berlin-Bagdad. Tyskland bisto gjennom den nye alliansen blant annet med militær opplæring og rådgivning, noe som medførte en modernisering av de militære styrkene.

Kolonikappløpet styrket alliansesystemene ytterligere. Storbritannias entente med Frankrike kom i stand for å løse opp i fransk-britiske tvister om områder i Afrika. Formelt var det aldri snakk om en forpliktende forsvarsallianse fra Storbritannias side i trippelententen, reelt var det britisk-franske samarbeidet ganske forpliktende.[5][6] Tyskland mente at ententen var for svak, og at den ville sprekke. De satte den på prøve ved å erklære den franske kolonien Marokko for uavhengig i 1905. Men den første Marokkokrisen endte i diplomatisk krise for Tyskland, mens ententen kom styrket ut. Også andre tyske framstøt endte med å styrke ententen. I 1911 blusset det opp en ny Marokkokrise, igjen kom Tyskland tapende ut,[7] mens urolighetene på Balkan skapte både den første og den andre Balkankrigen i 1912–1913 uten at disse avklarte eller løste maktfordelingen i regionen.

Våpenkappløpet[rediger | rediger kilde]

Flåtekappløpet begynte mot slutten av 1880-årene, da Storbritannia mente at de trengte en mektig flåte for å beskytte sine kolonier og egen storhet. Mot slutten 1800-tallet ble Storbritannia svekket industrielt og økonomisk i forhold til Russland, USA og Tyskland.

Mens Tysklands handelsflåte hadde vokst kraftig, hadde ikke Tyskland fulgt opp dette med tilsvarende økning av marinen. Den var også stadig svakere relativt sett, ettersom Russland, Storbritannia og Frankrike hadde doblet sine flåter mellom 1883 og 1898. Tyskland besluttet i 1900 å øke sin flåte, men selv i 1906 hadde man bare 14 % av flåten til de krigførende landene i første verdenskrig. Ledelsen i London mente at dette truet Storbritannia og det britiske imperiet. For å beskytte og utvide imperiet var Storbritannia avhengig av å kontrollere verdenshavene gjennom et flåteherredømme. Tysklands flåteopprustning var i direkte konflikt med Storbritannias offisielle politikk og førte til bygging av nye britiske krigsskip.[8]

I 1903 begynte det å gå opp for Storbritannia at Tysklands flåteopprustning kunne true britiske interesser i hele verden, og som en følge av dette vedtok Storbritannia å bygge opp og konsentrere en stor flåte i Nordsjøen med base i Skottland. Denne flåten ble ytterligere styrket ved britiske avtaler med Frankrike, Japan og USA, der Storbritannia kunne trekke sin flåte tilbake til Nordsjøen.[7] Den tyske flåteopprustningen hadde utgangspunkt i den såkalte «risikoteorien», som betød at Tysklands flåte skulle kunne utfordre kun den britiske nordsjøflåten. Det var ikke tatt med i teorien at britene trakk tilbake sine flåtestyrker fra Stillehavet, Karibia og Middelhavet.

I årene før 1914 mente endel europeiske ledere (særlig i Tyskland og Frankrike) var at en storkrig i Europa nærmest var uunngåelig.[9] Dette var et resultatet av spenningene i maktbalansen og de enorme militære opprustningene i Europa som startet med flåtekappløpet.[10] Tyskland var den største landmilitære makten i Europa, og hvis den store krigen var uunngåelig var det mange tyske offiserer som mente den måtte komme i 1914. De hadde ikke råd til å vente på resultatene av de store pågående militære opprustningene i Frankrike og Russland. I årene fra 1908 til 1913 økte de europeiske maktenes militære utgifter med 50 %.[11] Østerrike-Ungarn var unntaket, de hadde en mobiliserbar styrke rundt halvparten av hva Tyskland og Frankrike hadde.[12] Andre ledere, spesielt i Storbritannia, mente at Europa var så sammenknyttet økonomisk at en storkrig i praksis var umulig.[13]

Krigsplaner[rediger | rediger kilde]

De europeiske maktene hadde utarbeidet krigsplaner, mens stormaktenes krigsplaner var både offensive og defensive, var de mindre maktenes krigsplaner defensive, avhengig som de var av hva stormaktene gjorde. Generelle krigsplaner var et produkt av 1800-tallet, utbygging av jernbaner og etablering av militære stabsskoler la grunnlaget for detaljert planverk for hvordan kriger kunne utkjempes. De ulike lands arméer og marinestyrker la hver sine planer, de ble sjelden samordnet, og ofte var heller ikke statenes diplomater eller øverste ledelse kjent med krigsplanene.[14][15]

Det tyske keiserrikets krigsplan (ofte omtalt som Schlieffenplanen) forberedte en tofrontskrig, mot Russland i øst og Frankrike i vest. Ved mobilisering skulle fronten mot russerne forsvares med en mindre styrke, mens hovedstyrken angrep franskmennene. Siden festningene langs den franske grensen ble ansett som for sterke til å trenge gjennom skulle det tyske angrepet gå gjennom det svakere Belgia, og deretter inn i Frankrike fra nord. Etter at Paris var inntatt og Frankrike slått skulle store deler av de tyske styrkene transporteres østover for å avgjøre krigen mot russerne.[16]

Den franske krigsplanen ble sterkt endret fra århundreskiftet og frem mot 1914, fra defensivt forsvar ved grensen, til angrep inn i Tyskland og gjenerobring av Alsace-Lorraine. Mens en mindre styrke skulle beskytte grensen mot Belgia mot et mulig angrep fra Tyskland skulle den franske hovedstyrken angripe Tyskland i øst og trenge frem mot Rhinen. Bakgrunnen for endring fra defensiv til offensiv strid var dels en sterk økning av den franske arméen, dels et ønske om å bidra så sterkt som mulig til å nedkjempe Tyskland sammen med Frankrikes viktigste allierte, Russland.[17]

Den russiske krigsplanen var preget av landets store avstander og at styrkeoppbygging derfor ville ta tid. Tofrontskrig mot Tyskland i vest og Østerrike-Ungarn i sør var også en utfordring. Den russiske arméen ble stadig sterkere frem mot 1914 og krigsplanen ble endret fra defensivt forsvar til å angripe Tyskland.[18]

Østerrike-Ungarn var den svakeste av de fem europeiske stormaktene. Det anså seg truet av Serbia, som igjen var støttet av Russland, en konflikt ville derfor også for de bli en tofrontskrig. Arméen skulle derfor deles i tre, den sterkeste gruppen skulle gå mot Russland i nordøst, en mindre del mot Serbia, mens en tredje gruppe skulle være disponibel reserve for begge frontavsnitt.[19]

Britiske krigsplaner skilte seg ut ved at Storbritannia var et øyrike, og i motsetning til andre europeiske land var marinen den primære forsvarsgrenen. Landet hadde små stående styrker, men uten å forplikte seg var landet åpent for å delta med et ekspedisjonskorps på fransk side.[20] Belgias krigsplaner hadde Londontraktaten av 1839 som grunnlag, og de belgiske styresmaktene var fast bestemt på å ikke binde seg til noe land, så dets nøytralitet ikke kunne bestrides av signaturmaktene.[21] De belgiske styrkene skulle konsentreres sentralt i landet, med den befestede havnebyen Antwerpen i ryggen og kunne kjempe mot et angrep om det kom fra Tyskland, Frankrike eller Storbritannia.[22]

Skuddene i Sarajevo og julikrisen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Skuddene i Sarajevo og Julikrisen

Striden mellom Serbia og Østerrike-Ungarn tilspisset seg da Østerrike-Ungarn formelt annekterte Bosnia-Hercegovina i 1908, et område de hadde okkupert siden de erobret det fra Det osmanske rike i 1878.[23] Mange av innbyggerne var serbere, men samlet var bosniere og kroater i flertall.[24] Serbia ønsket å innlemme Bosnia-Hercegovina i en større sør-slavisk stat. Den østerrikske tronfølgeren Franz Ferdinand og hans kone Sophie besøkte Sarajevo, hovedstaden i Bosnia, den 28. juni 1914, og ble myrdet i et politisk attentat.[25] Attentatmannen var en ung serber som het Gavrilo Princip.[26]

Tyske soldater i jernbanevogn i august 1914, på vei til vestfronten

Kansleren i Tyskland slo fast at de ville støtte Østerrike-Ungarn militært hvis Russland blandet seg inn, og Østerrike-Ungarn trodde derfor at Russland ville forholde seg nøytralt.[27] Den 23. juli 1914 stilte Østerrike-Ungarn et ultimatum på ti punkter overfor Serbia med frist på 48 timer.[28] Hvis ikke Serbia sørget for å slå ned på anti-østerrikske og nasjonalistiske strømninger, ville østerrikerne gå inn militært i Serbia. Serbia sendte 24. juli en appell til tsaren, Nikolai II, og ba om hjelp da de anså kravene som nedverdigende og tidsfristen for kort. Tsaren svarte at ultimatumet var for ydmykende for Serbia, og at Østerrike-Ungarn provoserte fram en krig. Den 26. juli startet Russland mobiliseringen, selv om den offisielle mobiliseringsordren ikke ble gitt før 30. juli.[29]

Storbritannia ønsket i det lengste å løse situasjonen diplomatisk, og inviterte 26. juli Tyskland og Frankrike til å diskutere situasjonen. Tyskland avslo og presset Østerrike-Ungarn med at invasjonen måtte komme raskt. Samtidig kom de første svake hentydningene fra Storbritannia om at de ville støtte Frankrike hvis Tyskland angrep. Den 25. juli brøt Østerrike-Ungarn samtalene med Serbia, og 28. juli kom krigserklæringen i form av et telegram. Da Tyskland 1. august 1914 kom med sin krigserklæring mot Russland, betydde dette i praksis også en krigserklæring mot Frankrike og det var ikke lenger noe håp for en fredelig løsning.[30]

Da Storbritannia 4. august erklærte krig på ententens side, hadde krigserklæringen sin direkte årsak i at Tyskland invaderte Belgia som et ledd i invasjonen av Frankrike. Storbritannia hadde i Londontraktaten av 1839 garantert for Belgias uavhengighet. Bare Italia holdt seg først utenfor krigen.[31][32][33][34][35]

Krigens forløp - 1914[rediger | rediger kilde]

Hærstyrker i 1914

De fleste soldater og offiserer var sivile som ble mobilisert ved krigsutbrudd, og så fraktet til grenseområdene med jernbane. Tyskland satte opp rundt 11 tusen togsett i mobiliseringsperioden, Frankrike rundt 7 tusen togsett.

Fra grenseområdene forflyttet infanterister (fotsoldater) seg stort sett til fots, med en pakning på rundt 25 kilo var standard dagsmarsj rundt 20 km. Forsyninger og tyngre utstyr ble for det meste trukket av hester, forholdet soldater og hester var omtrent 1:3. [36]

Uenighet om sentralmaktenes strategi[rediger | rediger kilde]

Sentralmaktenes strategi ved krigens start ble preget av misforståelser. Basert på Schlieffenplanen[note 1] konsentrerte Tyskland først sine styrker for angrep mot Frankrike i vest, med kun oppholdende strid mot Russland i øst. Etter Frankrikes fall skulle storparten av de tyske styrkene så transporteres til østfronten for å slå Russland.[37] Tyskland hadde lovet å støtte Østerrike-Ungarns invasjon av Serbia, men forståelsen av hva det medførte spriket.[38]

Lederne i Østerrike-Ungarn trodde at Tyskland ville bidra til å dekke deres nordlige flanke mot Russland, mens de angrep Serbia. Ledelsen i Tyskland så derimot for seg at mesteparten av de østerrikske-ungarske troppene ble satt inn mot Russland, mens Tyskland tok seg av Frankrike. Denne misforståelsen tvang Østerrike-Ungarn til å avsette mer styrker for fronten mot Russland og mindre mot Serbia, enn hva som var nødvendig for å slå Serbia.[39][40]

Invasjonen av Serbia[rediger | rediger kilde]

Østerrike-Ungarn invaderte Serbia og utkjempet slaget om Cer i august 1914. I løpet av de neste to ukene ble de Østerrikske-Ungarske styrkene slått tilbake med store tap og håpet om en rask seier ble knust.[40] Som et resultat måtte Østerrike-Ungarn holde store styrker på den serbiske fronten, noe som svekket keiserdømmets innsats mot Russland. Etter et serbisk motangrep inn i Bosnia-Hercegovina invaderte Østerrike-Ungarn på ny og slaget om Kolubara ble utkjempet i november-desember 1914. De serbiske styrkene slo nok en gang tilbake invasjonen og drev i desember 1914 de Østerrikske-Ungarske styrkene ut av Serbia.[41]

Vestfronten[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Vestfronten (første verdenskrig)

Kartskisse over slaget ved grensene i Belgia og Frankrike i august 1914
Skisse av krigføringen i Belgia og Frankrike august-september 1914: det tyske angrepet, de alliertes motangrep og stabiliseringen av fronten.

Det tyske hovedangrepet i vest hadde utgangspunkt i byer langs grensen mot Belgia, Luxembourg og Frankrike (som Aachen), og gikk mot Frankrike, gjennom Belgia og Luxembourg, de første troppene angrep 4. august 1914. Tyskerne forventet at belgierne skulle akseptere tyske styrkers gjennommarsj (som skjedde i Luxembourg), men de belgiske styrkene motsatte seg dette, og sterke belgiske fort i Liège og Namur forsinket den tyske fremrykkingen.[21]

Mens de tyske styrkene rykket frem gjennom Belgia og Luxembourg i nord, angrep den franske styrken med 1. og 2. armé den 14. august 1914 Tyskland fra nordøst i Frankrike. Målet var å gjenvinne områdene i Alsace-Lorraine som Frankrike hadde tapt under den fransk-tyske krig i 1870. Offensiven startet bra, byen Mulhouse ble erobret, men kort etter gikk de tyske 6. og 7. arméer til motangrep og de franske styrkene ble i slutten av august 1914 slått tilbake. Deretter forsøkte de franske 3. og 4. arméer å å angripe gjennom Ardennene, men ble slått tilbake av angripende tyske styrker.[42] De belgiske fortene i Liège og Namur ble erobret den 16. og 24. august, og ved seier i det som senere ble kjent som slaget om grensene 21.-24. august presset de tyske arméene inn i Frankrike fra nord.[43][44]

Den franske øverstkommanderende, general Joseph Joffre var nå blitt oppmerksom på den tyske fremrykkingen gjennom Belgia, og begynte å omdisponere styrker for å møte det tyske angrepet.[45] Den 23. august var de franske og britiske styrkene så presset at den franske øverstkommanderende, general Joseph Joffre, beordret en generell retrett. De påfølgende ukene foretok de franske og britiske styrkene en massiv tilbaketrekning og marsjerte sørover, tett fulgt av tyske styrker. Parallelt med retretten ble store styrker overført fra den stabiliserte fronten i nord-øst.[46] Mens 24 tyske divisjoner sto mot 17 allierte den 23. august, hadde i begynnelsen av september 1914 fronten ved Paris 41 franske og britiske divisjoner, mot 27 tyske.[47]

Den 6. september ble den fransk-britiske retretten avsluttet og de tyske styrkene ble angrepet i det som senere ble kjent som slaget ved Marne. I tillegg til at de franske styrkene, støttet av britene, var tallmessig overlegne, hadde den tyske 1. og 2. armé rykket frem i en retning som gjorde de sårbare for motangrep. Etter råd fra sin etterretningssjef Richard Hentsch bestemte general von Moltke at videre fremrykking var for risikabelt, og de tyske styrkene ble beordret til retrett.[48] Det var en strategisk nederlag for Tyskland, planen om en rask seier i vest var uoppnåelig og landet sto overfor en to-frontskrig som det ikke kunne vinne.[47]

De tyske styrkene trakk seg tilbake til høydedrag langs elven Aisne som ga gode forsvarsstillinger, og gravde skyttergraver for å møte franske angrep. De frigjorde ved det styrker som ble sendt mot nordvest, for å forsøke å omgå de allierte styrkene, det såkalte kappløpet mot havet.[49] Ved den belgiske byen Ieper (fransk: Ypres) utkjempet de stridende det første slaget ved Ypres fra slutten av oktober til slutten av november, men tross store tap klarte hverken tyskerne eller franskmennene og britene å få noe gjennombrudd.[50] Mot slutten av 1914 var fronten i vest stabilisert fra den engelske kanal til Sveits.[51]

Østfronten[rediger | rediger kilde]

Kartskisse for slaget ved Tannenberg og slaget om Galicia i 1914

Utdypende artikkel: Østfronten (første verdenskrig)

Russland innledet angrepet i øst med to armégrupper mot Tyskland og fire mot Østerrike-Ungarn.[52] De tyske styrkene var under halvparten av de russiske, men i slaget ved Tannenberg (totalt fire slag) klarte de tyske styrkene dels å utnytte sin kunnskap om de masuriske sjøer, dels ved bruk av jernbane (såkalte interne linjer) å forflytte styrker så de var likeverdig eller overlegne i de enkelte slag. De russiske styrkene ble i august-september 1914 slått, og drevet ut av Tyskland for resten av krigen. Mens de tyske tapene var relativt små, var de russiske tapene store.[53]

For Østerrike-Ungarn gikk det dårligere, de hadde om lag 37 divisjoner i Galicia, mens Russland hadde 50. Hovedstyrken var plassert ved Lemberg (dagens Lviv i Ukraina) og angrep i slutten av august 1914 inn i russisk Polen, først med en viss suksess. De ble slått av fremrykkende russiske styrker, trakk seg tilbake og oppga Lemberg uten kamp. Østerrike-Ungarn konsentrerte så sine styrker ved Przemyśl og utkjempet beleiringen av Przemyśl, krigens største og lengste beleiring, som endte med russisk erobring i mars 1915. I løpet av 4 måneders krig hadde Østerrike-Ungarn tapt rundt 950 tusen mann, og var helt avhengig av Tyskland.[52]

Det osmanske rike[rediger | rediger kilde]

Frontene mellom osmanske og russiske styrker i Kaukasus, 1914-1916

Det osmanske rike sluttet seg til sentralmaktene og erklærte ententemaktene krig den 14. november 1914, etter osmanske sjøstridskrefter under tysk kommando fremprovoserte et brudd med ententemaktene ved å angripe russiske havner ved Svartehavet. Et forsøk på å oppildne muslimer under britisk, fransk og russisk styre til å kjempe hellig krig fikk så godt som ingen oppslutning.

Dels for å svekke Russland med en tofrontskrig og dels med bakgrunn i Turanisme (ideologi som legger til grunn et felles folkeopphav for de tyrkiske folk) angrep osmanske styrker først i øst, mot russiske styrker i Kaukasus. De osmanske styrkene var dårlig utrustet, og vinteren i fjellområdene var svært hard. Ved årsskiftet 1914-1915 måtte de trekke seg tilbake med store tap, av en styrke på rundt 150 tusen mann var tapene mellom 80-90 tusen mann.[54][55]

Asia og Stillehavet[rediger | rediger kilde]

Kampene i Asia og Stillehavet under første verdenskrig var hovedsakelig erobringen av de tidligere tyske koloniene i Stillehavet og i Kina. Den viktigste og største militære operasjonen var beleiringen av Tsingtao som i dag er en del av Kina. Japan sluttet seg til ententemaktene og angrep den tyske befestningen med 60 tusen soldater, de tyske styrkene overga seg etter et par måneder og Japan avsluttet sin aktive innsats med små tap.[56] Sentralt for Japans deltakelse var muligheten for å bruke krigen til å både overta deler av Tysklands kolonier, men også å utvide sin innflytelse i Kina.

Bortsett fra mindre kamper i slaget ved Bita Paka og beleiringen av Toma i Tysk Ny-Guinea, falt alle andre tyske og østerrikske besittelser i området uten kamp. Ententemaktenes sjømilitære styrker dominerte Det indiske hav og Stillehavet, de støttet opp under invasjonene av tyske områder og ødela de tyske sjømilitære kreftene i området. I løpet av noen måneder hadde ententemaktene full kontroll i Asia.[57]

Krigen til sjøs[rediger | rediger kilde]

Sjøstridskrefter i 1914

Styrkemessig var ententemaktenes sjøstridskrefter overlegne. De hadde også fordel av å ha brutt tyske koder og visste stort sett hva planer tyske overflatestyrker hadde.

De tyske ubåtene var den største trusselen mot forsyninger til Storbritannia, men i de første månedene av krigen ble deres slagkraft begrenset av at de fulgte folkeretten og varslet handelsfartøy før de torpederte de.[58]

Ved utbruddet av krigen beholdt det tyske keiserriket sin hovedstyrke av slagskip i tyske havner ved Nordsjøen, strategien var å binde opp britiske styrker ved trusselen om et mulig utbrudd i Atlanterhavet. Bortsett fra noen få tokt fra tyske overflatefartøy var en relativ beskjeden flåte av ubåter tyskernes mest virkningsfulle våpen. Mens de allierte sjøstridskreftene bidro til blokaden av sentralmaktene var de tyske ubåtene virksomme for å begrense tilførslene til Storbritannia.[58]

Et mindre antall tyske kryssere var ved krigens utbrudd utstasjonert i ulike deler av verden, noen av de ble benyttet til å angripe ententemaktenes handelsfartøy. Britiske Royal Navy begynte en systematisk jakt for å spore de opp og senke de. De tyske fartøyene hadde en viss suksess i de første månedene, krysseren SMS «Emden» klarte å senke eller overta 15 handelsfartøy, senke en russisk krysser og en fransk destroyer.

Den tyske hovedstyrken i Øst-Asia utfordret britiske styrker ved å søke lokal overlegenhet. I slaget ved Coronel ble to britiske kryssere senket, det var det første britiske nederlag til sjøs siden Napoleonskrigene, og den tyske seieren vakte enorm oppmerksomhet i Storbritannia. Da den samme tyske styrken møtte britiske slagkryssere i slaget ved Falklandsøyene var britene overlegne og ialt ble seks tyske fartøy senket. Kun krysseren SMS «Dresden» unnslapp, den ble senket av egen besetning i mars 1915 ved Isla Robinson Crusoe vest av Chile.[59][60]

Krigens forløp - 1915[rediger | rediger kilde]

Vestfronten[rediger | rediger kilde]

Kartskisse over offensiver på vestfronten, 1915-1916

Etter det tyske angrepet mot Frankrike var det i den tyske generalstaben heftige diskusjoner om hvor en skulle sette inn offensiver, Falkeheyn argumenterte for vestfronten mens Hindenburg ville overføre styrker og angripe på østfronten. Mot slutten av 1914 vant tilhengerne av offensiv på østfronten og de tyske styrkene på vestfronten ble reorganisert. Infanteridivisjonene ble redusert fra fire til tre regimenter, det ga en strategisk reserve som kunne brukes på østfronten.[61][62]

Både franskmennene og britene anså det som viktig å gå til offensiv på vestfronten og det var britene som angrep først, den 10. mars 1915 med rundt 60 tusen mann ved landsbyen Neuve Chapelle i regionen Artois i Frankrike. Den første delen av angrepet gikk bra, etter et artilleribombardement rykket troppene frem og erobret den fremste delen av den tyske frontlinjen. Så stoppet det opp, dårlig kommunikasjon på britisk side og tysk motangrep fra forsterkninger i sikre områder førte til at angrepet ble slått tilbake. Det var et mønster som kom til å gjenta seg for begge sider i løpet av de neste årene.[63][64]

Den 22. april gikk tyske styrker til en begrenset offensiv ved Ypres (senere kjent som det andre slag ved Ypres). Formålet var dels å dekke over at de overførte styrker til østfronten for vårens- og sommerens offensiver, dels for å prøve ut et nytt våpen, stridsgass basert på klor. De franske og kanadiske styrkene var ikke forberedt på gass, og tyskerne hadde noe lokal fremgang, men en del tyske soldater døde også av manglende beskyttelse mot gassen.[65] I mai gikk både britene og franskmennene til angrep i regionen Artois, de britiske styrkene angrep Aubers Ridge, mens franskmennene rykket frem mot Vimy Ridge. Igjen hadde angriperne noe fremgang, men det stoppet opp grunnet dårlig kommunikasjon, og både britiske og franske styrker ble så presset tilbake med store tap, av motangrep fra tyske forsterkninger.[66]

Etter forberedelser gjennom hele sommeren ble den franske og britiske offensiven tatt opp utpå høsten. De britiske styrkene angrep ved Loos 25. september 1915, mens det franske angrepet som startet samme dag ble kjent som det andre slaget om Champagne. Slaget ved Loos var første gang britene brukte stridsgass, det var også første slag hvor større enheter av britiske frivillige deltok (den såkalte Kitchener's Army). De tyske forsvarerne var vel forberedt på angrepene, og mens frontlinjen knapt flyttet seg var tapene store. Da offensivene endte i slutten av oktober hadde tyskerne tapt rundt 60 tusen (døde, sårede og tilfangetatte) mens britene og franskmennene samlet tapte rundt 250 tusen soldater.[67][68]

Østfronten[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Den store retretten

Østfronten i 1915 under og etter offensiven ved Gorlice-Tarnow

De tyske styrkene begynte en offensiv ved de Masuriske sjøer i februar 1915, de russiske styrkene hadde dårlige forsvarsstillinger og ble overrumplet. I løpet av et par uker hadde de russiske styrkene store tap, og et armékorps overga seg. Etter et russisk motangrep den 22. februar stoppet den tyske fremrykkingen, men russiske styrker var for resten av krigen drevet ut av Tyskland. De østerriske-ungarske styrkenes vinteroffensiv i Karpatene var derimot en katastrofe. Generalstabsjef Conrad von Hötzendorf angrep de russiske styrkene som hadde trengt inn i fjellpassene sør i Galicia, bakgrunnen var dels å lette presset på den beleirede garnisonen i Przemyśl, dels å avskrekke Italia fra å angripe. De russiske styrkene motsto offensiven og gikk selv til motangrep, resultatet var østerrikske-ungarske tap på rundt 800 tusen mann, og Østerrike-Ungarn var helt avhengig av Tyskland.[69]

Tyskerne overførte fire korps til Galicia for å støtte opp Østerrike-Ungarn, og i Gorlice-Tarnow-offensiven som begynte 2. mai fikk de et stort gjennombrudd. De russiske styrkene ble drevet ut av Galicia, Przemyśl ble gjenerobret 3. juni og Lemberg ble gjenerobret den 22. juni. Ved fronten i nord gikk Hindenburgs styrker til angrep og erobret store deler av Baltikum, mens tyske styrker inntok Warszawa 5. august. De russiske styrkene trakk seg langt tilbake i en strategisk retrett hvor de forlot den polske lommen, ved det forkortet de frontlinjen til nær det halve, og sparte tilsvarende med tropper. Først i september ble fronten stabilisert, etter russiske tap på rundt 1,4 millioner mann, over halvparten av de krigsfanger.[70][71]

Afrika[rediger | rediger kilde]

Første verdenskrig i Afrika var et resultat av spredning av konflikten fra sentrum til periferi, fra de imperialistiske statene i Europa til koloniene. Over 2 millioner afrikanere deltok (som soldater eller arbeidere) og mer enn ti prosent døde, tapstall som tilsvarer de på vestfronten.[72]

Kampene ble utkjempet rundt de spredte tyske koloniene: Tysk Kamerun, Togoland, Tysk Sørvest-Afrika (dagens Namibia) og Tysk Øst-Afrika (dagens Tanzania). Styrkene var hovedsak lokale soldater, samt en del indiske. Særlig Frankrike rekrutterte i tillegg soldater fra Afrika til kampene i Europa. De tyske koloniene var omringet av de alliertes kolonier, og var avskåret fra forsyninger sjøveien da de allierte hadde herredømmet til sjøs. De tyske styrkene på alle frontavsnitt i Afrika led derfor under mangel på forsyninger, særlig våpen og ammunisjon.

Både i Øst-Afrika og i Sørvest-Afrika angrep ententemaktene de tyske koloniene, og nådde sitt viktigste mål etter tre uker, erobring av radiostasjonen i Kamina i Togoland, med det ble all tysk kommunikasjon med koloniene brutt. Mens britene med sine sjøstridskrefter satset på å kontrollere kysten var den tyske strategien å trekke inn i landene og holde stand lengst mulig mot en overlegen motstander, og slik binde opp styrker for å forhindre at disse i stedet ble satt inn på vestfronten.[73] Særlig vellykket var denne strategien i Øst-Afrika, hvor de tyske styrkene dels gikk seirende ut av kamper og var de eneste tyske enhetene som lyktes med å flytte kamphandlingene inn på britisk kontrollert territorium. Mens kampene de andre stedene tok slutt relativt tidlig, varte kampene i Øst-Afrika hele krigen.[74]

I Vest-Afrika ble Togoland inntatt av britiske styrker allerede 27. august 1914. Tysk Kamerun (et landområde på størrelse med Tyskland og Frankrike samlet) ble så angrepet både av britiske styrker fra Nigeria og franske fra Fransk Ekvatorial-Afrika. En britisk-fransk flåtestyrke angrep og erobret hovedstaden Douala i september 1914. Selv om ententens styrker var overlegne (ett tusen tyske soldater og tre tusen innfødte, mot ententens 25 tusen) tok erobringen av resten av landet tid, de tyske styrkene forskanset seg i det indre. De holdt ut inntil februar 1916, da hovedstyrken trakk seg tilbake til det nøytrale området Rio Muni, (Spansk Guinea, dagens Ekvatorial-Guinea) og ble internert der.[75]

Tysk Sørvest-Afrika var stort (seks ganger Englands størrelse) men svært tynt befolket, den tyske garnisonen besto av 3 tusen soldater, supplert av 7 tusen menn blant kolonistene. De britiske styrkene på totalt 60 tusen mann angrep fra Sør-Afrika i sør og fra Bechuanaland (dagens Botswana) i øst. Felttoget ble forsinket av et opprør i deler av den Sør-Afrikanske styrken, det var kun 12 år siden Boerkrigen hvor Tyskland hadde gitt boerne støtte, og boersoldatene hadde stor sympati for de tyske kolonistene. Først i januar 1915 var opprøret endelig slått ned, og de Sør-Afrikanske styrkene kunne rykke frem. Windhoek ble erobret i mai, de tyske styrkene var i en håpløs situasjon og kapitulerte betingelsesløst 9. juli 1915.[75]

I Øst-Afrika vant de tyske styrkene under oberstløytnant Paul von Lettow-Vorbeck mot en overlegen britisk styrke i slaget ved Tanga (en havneby nord i dagens Tanzania) 5. november 1914.[76]

Midtøsten[rediger | rediger kilde]

Osmanske styrker ved Dardanellene i april 1915

I januar 1915 ba den russiske overkommandoen de andre ententemaktene om et avledende angrep for å lette presset på fronten i Kaukasus. Britene og franskmennene ble enig om å forsøke å trenge gjennom Dardanellene til Bosporus og Istanbul med sjøstridskrefter. Det var et smalt løp, minelagt, befestet med kystartilleri og forsvart av infanteri. Den 19. februar 1915 begynte en britisk-fransk flåtestyrke å beskyte osmanske kystartilleristillinger. Det ble snart klart at det var nødvendig å sette inn større styrker for å kunne trenge gjennom, og 18. mars forsøkte en flåte med blant annet tolv britiske og fire franske slagskip, støttet av mindre fartøy og minesveipere. Det begynte bra, men dels klarte ikke slagskipene å slå ut alt osmansk artilleri, dels ble de minesprengt, og styrken måtte etterhvert trekke seg tilbake etter tap av tre slagskip.[77][78]

Etter det mislykkede forsøket med sjøstridskrefter ble det klart at enn invasjon av halvøya var nødvendig, om ententemaktene skulle kunne seile inn Dardanellene til Istanbul. Den 25. april 1915 ble franske og britiske styrker (sistnevnte for det meste bestående av soldater fra Australia og New Zealand) satt i land. Terrenget på halvøya var krevende og de osmanske forsvarerne hadde fordelen av å beherske høydene. I tillegg var de ledet av den dyktige generalen Mustafa Kemal (senere Tyrkias president, kjent som Atatürk), med den tyske generalen Otto Liman von Sanders som rådgiver. Ententestyrkene klarte ikke å trenge videre inn på halvøya, og utover sommeren og høsten fortsatte stillingskrigen med store tap. Mot slutten av desember begynte ententestyrkene evakueringen og de siste forlot 8. januar 1916. Mens de osmanske styrkene tapte rundt 300 tusen (døde, sårede og savnede) var ententemaktens tap på rundt 265 tusen. Forholdsmessig hadde de australske og new-zealandske styrkene svært store tap, i ettertid har invasjonen den 25. april blitt markert i Australia og New Zealand som ANZAC-dagen.[79][80]

Italia[rediger | rediger kilde]

Frontlinjen mellom Italia og Østerrike-Ungarn, 1915-1917

Italia hadde avstått fra å slutte seg til sentralmaktenes side ved krigsutbruddet. Etter fristende tilbud fra begge de krigførende koalisjonene valgte landet istedet å erklære det hardt pressede Østerrike-Ungarn krig 23. mai 1915. Ved å slutte seg til ententemaktene håpet Italia (med bakgrunn i Irredentisme, dvs. samling av språkområder) å erobre provinsene Trentino, Sør-Tirol, Istria med havnebyen Trieste og Dalmatia. Italia satset på en overraskende innledende offensiv som skulle sikre de italienske målene.

Den italienske hæren var den dårligst utrustede og svakeste blant de større europeiske maktene og grenseområdene mot Østerrike-Ungarn de minst egnede for krigføring, høye fjell ga gode forsvarsstillinger for de østerrikske-ungarske styrkene. Med små og improviserte styrker stoppet de østerrikske-ungarske styrkene de italienske angrepene ved elven Isonzo i en skyttergravskrig ikke ulik den på vestfronten. Etter fire resultatløse angrep hadde de italienske styrkene ved utgangen av 1915 tapt 235 tusen mann, av de 54 tusen døde.[81][82]

Balkan[rediger | rediger kilde]

Kartskisse som viser sentralmaktenes invasjon av Serbia mot slutten av 1915

De serbiske styrkene fikk nesten ett års pause etter å ha slått de østerriske-ungarske angriperne, men 5. oktober 1915 ble de på ny angrepet, denne gangen også av tyske og bulgarske styrker. Målet for felttoget var å okkupere Serbia, for derved å åpne forbindelse til Istanbul via Beograd. De serbiske styrkene var underlegne både i antall og utstyr: de hadde 200 tusen soldater og 300 kanoner mot sentralmaktenes 330 tusen soldater og 1200 kanoner.

Sentralmaktenes offensiv ble ledet av den tyske generalfeltmarskalk August von Mackensen. Han forsøkte flere ganger å omringe den serbiske styrken, men de unnslapp og trakk seg tilbake, ut av Serbia i vest, til Montenegro og Albania. Derfra ble de 140 tusen serbiske soldatene som hadde overlevd felttoget og retretten evakuert videre med italienske skip til Korfu. Franske og britiske styrker forsøkte med utgangspunkt i Thessaloniki i Hellas å unnsette Serbia, men ble slått tilbake av bulgarske styrker og måtte trekke seg tilbake til Thessaloniki.[83][84]

Krigens forløp - 1916[rediger | rediger kilde]

Vestfronten[rediger | rediger kilde]

Ententemaktens erfaring med hvordan tyskerne flyttet styrker mellom sine frontavsnitt ved bruk av interne linjer la grunnlaget for at de for 1916 planla koordinerte offensiver, både på vestfronten, østfronten og i Italia. På vestfronten planla franskmennene og britene en offensiv ved Somme, samtidig som russerne skulle angripe i øst og italienerne mot Østerrike-Ungarn i sør.[85]

Ved årsskiftet 1915-1916 var den tyske generalstabsjefen von Falkenhayn overbevist om at Russland var passivisert, og at tiden var inne for å rette et avgjørende slag mot Frankrike. Festningsbyen Verdun ble valgt som mål for det som i ettertid er kjent som slaget ved Verdun. Det tyske angrepet begynte 21. februar, målet var å rykke frem så raskt og så langt som mulig.[note 2]

Etter et voldsomt innledende artilleribombardement hadde de tyske styrkene fremgang og den 25. februar var Verdun truet. De franske styrkene valgte å forsvare byen, til tross for at de ved å trekke seg noe tilbake kunne fått bedre forsvarsstillinger. Kampene fortsatte gjennom sommeren, men selv om franskmennene hadde enorme tap holdt de Verdun, de tyske styrkene hadde også store tap. Slaget ble avsluttet i desember 1916, mens de franske styrkene hadde tapt rundt 377 tusen (av de 162 tusen døde) var de tyske tapene på rundt 337 tusen (av de 143 tusen døde).[86][87]

Slaget ved Somme begynte med det til da kraftigste britiske og franske artilleribombardement. De franske styrkene hadde noe fremgang, mens de britiske styrkene ikke klarte å rykke frem og fikk sitt største tap på én dag noensinne, med nær 60 tusen døde og sårede. Noe av årsaken til katastrofen var de svært godt befestede tyske stillingene, de sterkeste på vestfronten. En annen grunn var at artilleribeskytningen som gikk foran de angripende styrkene ikke var presis nok. Den viktigste årsaken ved Somme (som ved de fleste slag på vestfronten) var at ubeskyttede soldater som angrep en sterkt befestet fiendtlig stilling, var dømt til store tap. Slaget fortsatte til november, fremrykkingen var ubetydelig (3-4 kilometer), mens tapene var enorme (over 400 tusen for britene, rundt 200 tusen for franskmennene og over 400 tusen for tyskerne).[88][89]

Balkan[rediger | rediger kilde]

Diplomatiinnsats fra de allierte klarte å bringe Romania på deres side i krigen i 1916, men dette ble etter hvert katastrofalt for rumenerne. Kort tid etter de hadde involvert seg i krigen, ble det satt i gang en felles tysk, østerriksk-ungarsk og bulgarsk offensiv mot dem som hadde erobret 2/3 av landet i et hurtigfelttog som endte i desember 1916. Likevel klarte den rumenske og russiske hæren å stabilisere fronten og holde stand ved Moldavia.

Midtøsten[rediger | rediger kilde]

Ved Beleiringen av Kut (også kjent som det første slaget om Kut) ble en britisk-indisk styrke beleiret fra begynnelsen av desember 1915 av osmanske styrker. Den britisk-indiske styrken overga seg 29. april 1916.

Videre fikk de allierte støtte gjennom det arabiske opprøret som brøt ut i de palestinske områdene i 1916, og varte ut resten av krigen med støtte fra Den demokratiske republikken Armenia som ble opprettet etter den russiske revolusjon, som en følge av folkemordet på armenerne.

Krigen til sjøs[rediger | rediger kilde]

Etter å stort sett ha vært uvirksom siden begynnelsen av krigen bestemte den tyske marineledelsen for å forsøke å lokke britiske slagkryssere i en felle. Tyske slagkryssere under admiral Franz Hipper skulle trekke til seg de britiske slagkrysserne så de kom innenfor rekkevidde av de sterkere (men ikke så raske) tyske slagskipene. Tyske ubåter skulle også benyttes for å forsøke å senke britiske fartøy.

Krigens forløp - 1917[rediger | rediger kilde]

Østfronten[rediger | rediger kilde]

Australsk infanteri med gassmasker i 1917

Omtrent samtidig som USA kom med i krigen i 1917, fjernet en revolusjon tsarstyret i Russland. De nye russiske makthaverne sluttet fred med Tyskland, og Russland var dermed ute av krigen.

Balkan[rediger | rediger kilde]

I 1917 ble Hellas med på alliert side. I 1918 startet de allierte en offensiv med den multinasjonale hæren, kalt Orienthæren som hadde base i Nord-Hellas. Denne offensiven drev så Bulgaria til å søke fredssamtaler, gjenerobret Serbia, og var kommet helt til grensen til Kongedømmet Ungarn i november 1918, da krigen sluttet.

Italia[rediger | rediger kilde]

I 1917 gikk Tyskland inn på dette frontavsnittet for å hjelpe sine østerriksk-ungarske allierte og italienerne ble under Caporetto-offensiven drevet tilbake fra det nordøstre hjørnet av landet og helt til Piave-elven, ikke langt fra Venezia. Italia med alliert støtte gikk imidlertid til en større motoffensiv mot slutten av 1918 og vant det avgjørende slaget ved Vittorio Veneto, også kalt Italias Verdun. Etter seieren ved Vittorio Veneto, tok Italia fram til fredsslutningen 4. november tilbake alle de områdene Østerrike-Ungarn hadde okkupert tidligere i krigen.

Krigens forløp - 1918[rediger | rediger kilde]

Balkan[rediger | rediger kilde]

I 1918 startet de allierte en offensiv med den multinasjonale hæren, kalt Orienthæren som hadde base i Nord-Hellas. Denne offensiven drev så Bulgaria til å søke fredssamtaler, gjenerobret Serbia, og var kommet helt til grensen til Kongedømmet Ungarn i november 1918, da krigen sluttet.

Midtøsten[rediger | rediger kilde]

Kampene ble avsluttet ved en våpenhvileavtale i Moudros 30. oktober 1918, noe som medførte at Konstantinopel ble okkupert av britiske og franske styrker og Det osmanske rike ble delt.

Våpenhvileavtalen ble avløst av en fredsavtale som ble undertegnet 10. august 1920, den såkalte freden i Sèvres. Denne fredsavtalen endret grensene i området i stor grad og Det osmanske riket ble oppløst. Denne fredsavtalen ble imidlertid aldri ratifisert på grunn av den etterfølgende tyrkiske frigjøringskrigen.

Krigens mål[rediger | rediger kilde]

Ideologi spiller ofte en stor rolle under krig; Soldatene oppildnes til å slåss for verdier og idealer som de tror på. Da den første verdenskrig brøt ut, var det en ideologi som spilte hovedrollen: Nasjonalismen. Soldatene sloss for å forsvare fedrelandet, for å vise nasjonens styrke eller for å erobre områder som statslederne mente burde tilhøre nasjonen. For øvrig var det en gjengs oppfatning at vinneren i en krig hadde krav på belønning, landevinninger eller penger. Taperen skulle unngjelde. Bare sosialistene i de krigførende landene tok avstand fra en slik tankegang. De var motstandere av både nasjonalisme og krig.

Gjennom 1800-tallet hadde liberalisme og demokrati vunnet fram i Europa. Idealer som folkestyre, frie valg, konkurrerende partier, parlamentarisme og en fri presse sto stadig sterkere. Men det var likevel ikke slike idealer statslederne appellerte til da krigen brøt ut. For de allierte var det vanskelig å danne en samlet ideologisk front for demokratiet så lenge det autoritære tsarstyret i Russland sto på deres side.

I løpet av 1917-1918 endret krigen karakter, og de ideologiske skillelinjene ble skarpere. Etter at Russland trakk seg ut av krigen, kunne de allierte tydeligere hevde at de gikk inn for folkestyre. Da USA gikk med i krigen, erklærte den amerikanske presidenten Woodrow Wilson at amerikanerne sloss for demokratiet. Han formulerte i 14 punkter en rekke ideelle mål for de alliertes krigføring. De gikk blant annet ut på at seierherrene ikke skulle herske over nye områder bare i kraft av at de hadde vunnet krigen. Prinsippet om nasjonal selvbestemmelsesrett måtte gjelde. I noen tilfeller burde nasjoner få sin egen stat, i andre tilfeller styre seg selv innenfor rammen av en stat. Når kolonispørsmål skulle avgjøres, burde den lokale befolkningens interesser telle med. Wilson ville også at alle statene skulle gå sammen i en internasjonal organisasjon som skulle sikre verdensfreden, Folkeforbundet.

Generelt forløp[rediger | rediger kilde]

Amerikanske kvinner overtok som jernbanearbeidere da mennene dro til fronten, det samme skjedde i alle de krigførende statene.
Irske soldater ved Somme, 1916

Første verdenskrig var, iallefall på vestfronten, en stillestående krig (første verdenskrig er også kjent som en skyttergravskrig). Med dette menes at den ikke hadde de bevegelige frontene som var vanlig i andre verdenskrig og i de fleste andre kriger. Krigen på østfronten bølget fram og tilbake, mens den på vestfronten utviklet seg til en fastlåst skyttergravskrig. På alle fronter var det enorme tap fordi generalene stadig gav ordre om masseangrep mot piggtråd og mitraljøser. I alle stater overtok kvinner mye av det sivile arbeidet,[90] og statsapparatet styrket sin stilling.

Vestfronten (fronten mellom Tyskland og Frankrike) var ekstremt statisk. Den eneste perioden fronten hadde store bevegelser var i den innledende fasen da Tyskland angrep gjennom Belgia og Nederland (den såkalte Schlieffen-planen). Disse tyske framrykkingene sommeren 1914 var relativt store, og en stund så det ut som om at Paris var truet. Franskmennene klarte imidlertid å stoppe framrykkingen i august 1914, og fra da av frøs fronten til og ble kjennetegnet av skyttergravskrig og tanken om det store gjennombruddet – et gjennombrudd som aldri kom. En viktig årsak til at den tyske framrykkingen stoppet opp, var at den var for hurtig, og at forsyningene dermed ikke greide å holde følge.

Årsaken til den statiske krigføringen og skyttergravene var dels at den militære taktikken under offensiv ikke hadde tatt innover seg den nye teknologien. Dette medførte at den til en hver tid forsvarende part stort sett hadde en klar fordel.[91][92] Et annet problem som hindret begge siders offensiver var kommunikasjon og kontroll av de store hærstyrkene. Mens hertugen av Wellington kunne se hele slagfeltet og gi ordre direkte under slaget ved Waterloo var styrkene og avstandene så store under første verdenskrig at hovedkvartene lå langt unna selve slaget. Uten radiokommunikasjon ble kontakten med troppene besørget gjennom bud som løp frem og tilbake, noe som tok mange timer.[93]

Et angrep under første verdenskrig ble gjennomført ved at den angripende part først satte igang en enorm bombardering med artilleri av fronten. Denne bombarderingen hadde liten effekt fordi den forsvarende part da var trygg i tilfluktsrommene. Etter timer med artilleriild stoppet beskytningen opp, tanken var så at infanteri og kavaleri til hest skulle angripe. Artilleriilden hadde ikke klart å drepe fienden, men den hadde rotet opp alt terreng mellom frontlinjene. Dette medførte at hester og infanteri hadde problemer med å rykke fram hurtig. Den forsvarende part hadde imidlertid hatt god tid til å gå ut av tilfluktsrommene og å bemanne mitraljøsene. Dette nye våpenet gjorde det meget enkelt å slå tilbake et angrep som ikke inneholdt stridsvogner (som ikke ble tatt i bruk før mot slutten av krigen).

Den forsvarende parten hadde også en annen fordel. Hvis angriperne klarte å få et lite hull i frontlinjen, hadde ikke angriperne mulighet til å rykke fram på noen annen måte enn til fots. Dette medførte trege og langsomme framrykkinger; angriperne måtte jo rykke fram over det sønderskutte ingenmannsland, noe som spesielt gjaldt kanoner og annet tyngre materiell. Den forsvarende part hadde et fungerende vei- og jernbanenett helt opp til fronten, slik at man hurtig kunne sette inn nye tropper og slå tilbake offensiven før hullet ble for stort.[92]

Denne mangelen på en fungerende offensiv taktikk medførte at første verdenskrig ble en utmattelseskrig, det vil si at hver side prøvde å vinne ved å få motstanderen til å bruke opp alle sine ressurser; jordbruk, industri, personell. Denne utmattelsesstrategien ga Trippelententen en fordel fordi den hadde mulighet til råvare- og matforsyninger fra det britiske imperiet, i tillegg kunne den britiske marinen blokkere tysk import fra USA og Sør-Amerika. Utmattelsesstrategien førte til en meningsløs tilværelse for soldatene; de ble beordret til framrykkinger som innebar at store frontavsnitt sprang opp fra skyttergravene bare for å bli meiet ned av fiendtlig mitraljøseild.[92]

Fredsavtaler og nye stater[rediger | rediger kilde]

Krigen ble avsluttet på alle fronter i løpet av 1918. Sentralmaktene vant på østfronten, noe som gikk tydelig frem ved freden i Brest-Litovsk (Russland trakk seg ut) og freden i București (Romania trakk seg ut) fra første halvdel av 1918, mens de allierte vant på alle de andre frontene og vant krigen totalt sett. Traktatene fra Brest-Litovsk og București ble da kansellert, men de nye statene som Brest-Litovsk-traktaten ga liv til, ble ikke fjernet av den grunn. Det oppstod dermed mange nye stater i sentral- og Øst-Europa etter krigen, alle fra de fire tidligere keiserdømmene, inkludert fra områder som tidligere tilhørte det russiske imperiet. I kronologisk rekkefølge blir det da:

Av land og regimer som forsvant som følge av disse fredsavtalene går de fire keiserdømmene igjen på nytt: Samtlige av dem ble oppløst, og endte opp som republikker, noe de har vært for all ettertid. Det ble også noen navneskifter:

  • Tyskland het fremdeles «Det tyske riket» (frem til 1945), men ble naturlignok ikke lenger omtalt som «Keiserriket Tyskland», men nå som Weimarrepublikken
  • Østerrike var en skygge av det gamle imperiet og kalte seg «Republikken Østerrike»
  • Russland ble styrt av bolsjevikene fra oktober 1917 og het offisielt Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk, ofte bare omtalt som «Sovjet-Russland», som i 1922 ble den viktigste delrepublikken i det Sovjetunionen ble opprettet. Hovedstaden ble også flyttet fra Petrograd til Moskva.
  • Osmanrikets etterfølger i dets kjerneområde Anatolia kalte seg fra 1923 for Tyrkia, og var en republikk fremfor et sultanat som dets forgjenger var. Ved våpenstillstanden i Mudros 30. oktober 1918 måtte Det osmanske riket trekke seg tilbake fra alle sine besittelser utenfor Anatolia og godta alliert okkupasjon av hovedstaden Istanbul og byen İzmir (Smyrna). Som vilkår for fred måtte osmanene godta en oppdeling av riket ved Sèvres-traktaten av 10. august 1920. Ifølge denne skulle Italia og Hellas få overta store deler av Anatolias kyst, Armenias selvstendighet skulle anerkjennes, og hele Midtøsten skulle deles mellom Storbritannia og Frankrike.

Det eneste selvstendige landet (ikke medregnet kolonier) som forsvant etter krigen var Montenegro som gikk inn i Kongeriket av serbere, kroater og slovenere.

Kolonibytter[rediger | rediger kilde]

I henhold til Versaillestraktaten artikkel 22 skulle Tyskland miste alle sine kolonier, og aldri få dem igjen. Disse var beliggende i Afrika, Stillehavet og Kina før krigen. Formelt var det da Folkeforbundet som delte ut områdene som mandatområder, men alle områdene gikk til seiersmaktene. Det britiske imperiet og Frankrike fikk mye i Afrika, mens de tidligere tyske koloniene Stillehavet og Kina gikk til Japan nord for ekvator, og til det britiske imperiet sør for ekvator.

Afrika[rediger | rediger kilde]

Tysk navn (del av) Nytt navn I dag (del av) Mandatstyrer
Tysk Østafrika Tanganyika Tanzania Storbritannia
Tysk Østafrika Ruanda-Urundi Rwanda og Burundi Belgia
Tysk Østafrika Kionga-triangelet Mosambik Portugal
Tysk Sydvest-Afrika Sydvest-Afrika Namibia Sør-Afrika
Kamerun Fransk Kamerun Kamerun Frankrike
Kamerun Britisk Kamerun Kamerun og Nigeria Storbritannia
Togoland Britisk Togoland Ghana Storbritannia
Togoland Fransk Togoland Togo Frankrike

Stillehavet og Kina[rediger | rediger kilde]

Tysk navn (del av) Nytt navn I dag (del av) Mandatstyrer
Tysk Ny-Guinea: Keiser Wilhelms land Papua Ny-Guinea Papua Ny-Guinea Britiske imperiet: Australia
Tysk Ny-Guinea: Bismarckøyene Papua Ny-Guinea Papua Ny-Guinea Britiske imperiet: Australia
Tysk Ny-Guinea: Nauru Nauru Nauru Britiske imperiet: Australia, New Zealand og Storbritannia
Tysk Ny-Guinea: Karolinene Karolinene Mikronesiaføderasjonen og Palau Japan
Tysk Ny-Guinea: Marianene Marianene Nord-Marianene og Guam Japan
Tysk Ny-Guinea: Marshalløyene Marshalløyene Marshalløyene Japan
Tysk Samoa Samoa Samoa Britiske imperiet: New Zealand
Kiautschou Jiaozhou Kina Japan

Se også[rediger | rediger kilde]

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ifølge Hew Strachan er det feil å si at det tyske angrepet fulgte Schlieffenplanen. De tyske planene ble revidert hvert år og Schlieffens opprinnelige plan hadde vært gjennom en rekke revisjoner da krigen brøt ut i 1914. Se Strachan 2013, s. 44-45
  2. ^ Ifølge Keegan var Falkenhayns mål å erobre høydene ved Meuse, i håp om at franskmennene ville sette inn sine strategiske reserver og få så store tap at de måtte trekke seg ut av krigen, «Hvis franskmennene ga opp kampen ville de miste Verdun, hvis de holdt ut ville de miste arméen.», Keegan 1998, s. 279. Strachan hevder at denne strategien var noe Falkenhayn kom med i sine memoarer etter krigen, og at det ikke er noe som tyder på at dette var planen, ordrene fra den tyske 5. arme var å rykke frem så raskt og langt frem som mulig, følgelig hadde tyskerne også omtrent like store tap som franskmennene, tap som relativt sett var et større problem for Tyskland, Strachan 2013, s. 188.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Keegan 1998, s. 6, 60
  2. ^ Kershaw (2016). Storbritannia. s. 12. 
  3. ^ Willmott, H.P. (2003): World War I, New York: Dorling Kindersley, ISBN 0-7894-9627-5, OCLC 52541937, s. 15
  4. ^ a b Clark 2012, s. 121-123
  5. ^ Keegan 1998, s. 39-45
  6. ^ Clark 2012, s. 212-213
  7. ^ a b Strachan 2013, s. 39-40
  8. ^ Keegan 1998, s. 19
  9. ^ Strachan 2013, s. 42
  10. ^ Keegan 1998, s. 18-22
  11. ^ Fromkin 2004, s. 94
  12. ^ Strachan 2013, s. 12
  13. ^ Keegan 1998, s. 10-12
  14. ^ Keegan 1998, s. 24-28
  15. ^ Keegan 1998, s. 46
  16. ^ Keegan 1998, s. 28-36
  17. ^ Keegan 1998, s. 37-40
  18. ^ Keegan 1998, s. 39-41
  19. ^ Keegan 1998, s. 42-43
  20. ^ Keegan 1998, s. 44-45
  21. ^ a b Keegan 1998, s. 77-81
  22. ^ Strachan 2013, s. 48
  23. ^ Clark 2012, s. 33-34
  24. ^ I 1878 var det 43 % serbere, 33 % bosniere og om lag 20 % kroater, Clark 2012, s. 25
  25. ^ Clark 2012, s. 374-375
  26. ^ Keegan 1998, s. 48-50
  27. ^ Clark 2012, s. 415
  28. ^ Clark 2012, s. 457-459
  29. ^ Keegan 1998, s. 51-58
  30. ^ Keegan 1998, s. 67-68
  31. ^ Taylor 1998, s. 80–93
  32. ^ Djokić 2003, s. 24
  33. ^ Evans 2004, s. 12
  34. ^ Martel 2003, s. xii ff
  35. ^ Keegan 1998, s. 59-70
  36. ^ Keegan 1998, s. 73-76
  37. ^ Keegan 1998, s. 28-36
  38. ^ Keegan 1998, s. 42-43
  39. ^ Keegan 1998, s. 60, 64, 151-152
  40. ^ a b Strachan 2013, s. 23-27
  41. ^ Keegan 1998, s. 151-154
  42. ^ Keegan 1998, s. 87-94
  43. ^ Keegan 1998, s. 87
  44. ^ Strachan 2013, s. 51-52
  45. ^ Keegan 1998, s. 94-100
  46. ^ Keegan 1998, s. 100-112
  47. ^ a b Strachan 2013, s. 55-58
  48. ^ Keegan 1998, s. 112-122
  49. ^ Keegan 1998, s. 122-127
  50. ^ Keegan 1998, s. 129-136
  51. ^ Keegan 1998, s. 136
  52. ^ a b Strachan 2013, s. 28-30
  53. ^ Strachan 2013, s. 134-137
  54. ^ Strachan 2013, s. 109-111
  55. ^ Keegan 1998, s. 221-23
  56. ^ Keegan 1998, s. 205-206
  57. ^ Strachan 2013, s. 72-73
  58. ^ a b Keegan 1998, s. 263-265
  59. ^ Keegan 1998, s. 212-215
  60. ^ Strachan 2013, s. 75-80
  61. ^ Keegan 1998, s. 187-190
  62. ^ Strachan 2013, s. 140-141
  63. ^ Strachan 2013, s. 176-177
  64. ^ Keegan 1998, s. 193-197
  65. ^ Keegan 1998, s. 197-198
  66. ^ Keegan 1998, s. 199
  67. ^ Keegan 1998, s. 200-203
  68. ^ Strachan 2013, s. 180-181
  69. ^ Keegan 1998, s. 172-174
  70. ^ Strachan 2013, s. 109-111
  71. ^ Keegan 1998, s. 229-233
  72. ^ Strachan 2013, s. 67-69
  73. ^ Strachan 2013, s. 81, 84
  74. ^ Strachan 2013, s. 92-93
  75. ^ a b Keegan 1998, s. 206-208
  76. ^ Strachan 2013, s. 84-85
  77. ^ Keegan 1998, s. 236-239
  78. ^ Strachan 2013, s. 115-119
  79. ^ Keegan 1998, s. 240-248
  80. ^ Strachan 2013, s. 119-123
  81. ^ Keegan 1998, s. 226-228
  82. ^ Strachan 2013, s. 151-155
  83. ^ Keegan 1998, s. 250-255
  84. ^ Keegan 1998, s. 156-160
  85. ^ Strachan 2013, s. 184, 190
  86. ^ Keegan 1998, s. 277-286
  87. ^ Strachan 2013, s. 184-190
  88. ^ Strachan 2013, s. 190-195
  89. ^ Keegan 1998, s. 289-295
  90. ^ Strachan 2013, s. 171
  91. ^ Raudzens 1990, s. 424
  92. ^ a b c Keegan 1998, s. 195-196
  93. ^ Keegan 1998, s. 312-314

Kilder[rediger | rediger kilde]

På norsk[rediger | rediger kilde]

På engelsk[rediger | rediger kilde]

  • Clark, Christopher (2012), The Sleepwalkers : How Europe Went to War in 1914, Penguin, ISBN 978-0-141-02782-1
  • Djokić, Dejan (2003), Yugoslavism : histories of a failed idea, 1918–1992, London: Hurst
  • Ferguson, Niall (1998), The Pity of War, London, Penguin, ISBN 978-0-1402-7523-0
  • Keegan, John (1998), The First World War, Vintage Books, ISBN 978-0-375-70045-3
  • Kershaw, Ian (2015), To Hell And Back, Penguin, ISBN 978-0-141-98043-0
  • Martel, Gordon (2003), The Origins of the First World War, Pearson Longman, Harlow
  • Raudzens, George (October 1990), «War-Winning Weapons: The Measurement of Technological Determinism in Military History», The Journal of Military History (Society for Military History) 54 (4): 403–434
  • Strachan, Hew (2013), The First World War, Penguin, ISBN 978-0-14-303518-3
  • Taylor, Alan John Percivale (1998), The First World War and its aftermath, 1914–1919, London: Folio Society

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

På norsk[rediger | rediger kilde]

På engelsk[rediger | rediger kilde]