Den europeiske union

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

(Omdirigert fra EU)
Gå til: navigasjon, søk
Den europeiske union
Den europeiske unions flagg
Den europeiske unions flagg
Motto: In Varietate Concordia (Latin)
(Norsk: Enhet i mangfold)
Hymne: Til gleden (instrumental)
Global European Union.svg
Politiske
sentra		 Brussel
Strasbourg
Luxembourg
Offisielle språk 23
Medlemsland 27
Presidentskap
 - Det europeiske råd
 - Rådet
 - EU-kommisjonen
 - Europaparlamentet
Tsjekkia
F. Steinmeier
José Manuel Barroso
Hans-Gert Pöttering
Dannelse
 - Som EF
 - Som EU
Romatraktaten - 25/03/1957
Maastricht-traktaten - 7/02/1992
Areal 4 325 675 km² (7.)
Befolkning
 - 2009 (overslag)
 - Befolkningstetthet
507 974 000 (3.)
115/km²
298/sq mi
BNP
 - Totalt
 - Per innbygger		 2006 (overslag)
$13.4 trillioner (1.)
$28 100
Valutaer Euro (€) (EUR) (de jure)

Britiske pund
Bulgarsk lev
Tsjekkisk koruna
Danske kroner
Estiske kroon
Ungarsk forint
Latviske lats
Litauske litas
Polske złoty
Rumensk leu
Svenske kroner
Tidssone UTC+0 til +2
Internettdomene .eu
EU omdirigeres hit. For andre betydninger, se EU (andre betydninger).

Den europeiske union (EU) er et politisk og økonomisk forbund av 27 stater hovedsakelig i Europa. I 1957 dannet seks europeiske land det Det europeiske økonomiske fellesskap (EEF) ved Roma-traktaten. Siden har EU vokst gjennom utvidelser, og fått nye roller og oppgaver. I 1993 etablerte Maastricht-traktaten grunnlaget for det nåværende rammeverket.

EU skapte et fellesmarked som garanterer for rettigheter til forflytning av mennesker, varer, tjenester og kapital mellom medlemslandene. Unionen vedlikeholder felles handels-, jordbruks- og fiskerpolitikk i tillegg til regional utvikling. I 1999 introduserte EU fellesvalutaen euro, som til nå har blitt innført i seksten medlemsland. De fleste EU-landene har avskaffet toll ved grenseoverganger gjennom Schengen-avtalen.

EU har nesten 500 millioner innbyggere, og verdiskapingen utgjør omtrent 31 % av verdens BNP (€11,8 / US$16,6 trillioner) i 2007. EU representerer sine medlemsland i Verdens handelsorganisasjon, og er observatører ved G8-møtene og i FN. Tjueen EU-land er NATO-medlemmer. Noen av EUs viktigste institusjoner er Europakommisjonen, Europaparlamentet, EU-rådet (nasjonale regjeringer), EF-domstolen og Den europeiske sentralbanken. EUs innbyggere velger representanter i Parlamentet hvert femte år.

Innhold

[rediger] Historie

Utdypende artikkel: Den europeiske unions historie

Starten på samarbeidet i nyere tid var Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF) som ble lansert av blant andre franskmannen Robert Schuman etter andre verdenskrig. Fellesskapet trådte kraft i 1952 med Frankrike, Tyskland, Benelux-landene og Italia som grunnleggere. EKSF innebar opprettelsen av et organ som snart kom til å bli Kommisjonen.

I 1957 ble Traktaten om det europeiske økonomiske fellesskap undertegnet i Roma. Organisasjonens virksomhetsområde ble utvidet fra kun å gjelde kull og stål til også å omfatte de fleste industri- og handelsvarer. Grunnprinsippet var at innenfor Fellesskapet skulle det være et frihandelsmarked, der varer, tjenester, personer og kapital skulle kunne flyte fritt over landegrensene («De fire friheter»). Medlemslandene forpliktet seg ensidig til å avstå fra å innføre toll mellom landene og gradvis å nedbygge eksisterende indre tollsatser til null. Et grunnprinsipp i Roma-traktaten var at det skulle bli forbud mot å forskjellsbehandle handel basert på nasjonalitet med mindre tvingende hensyn tilsa dette.

I 1985 overtok Delors-kommisjonen. Den igangsatte en videreføring av integrasjonen som i 1993 nedfelte seg i Maastricht-traktaten, som innebar opprettelsen av Den økonomiske og monetære union (ØMU). Med Maastricht-traktaten byttet organisasjonen navn fra De europeiske fellesskaper (EF) til Den europeiske union (EU). ØMU medfører et tak for offentlige utgifter og for finansiering av offentlige låneopptak. Tredje fase av ØMU startet i 1999 med innføring av den felleseuropeiske valuta euro, og en felles sentralbank.

[rediger] Traktater

Den europeiske union bygger sitt rettsgrunnlag på fire traktater. (Roma-traktaten[1], Maastricht-traktaten [2], Amsterdamtraktaten og Nice-traktaten[3]) Hver gang en ny traktat har blitt vedtatt, har den supplert, ikke erstattet tidligere inngåtte traktater. Denne prosedyren førte til at EF fortsetter å eksistere som del av EU («1. søyle») selv om unionen ble opprettet i 1993. EU har kun beslutningsmyndighet i saker hvor en traktat uttrykkelig har gitt fellesskapsorganene hjemmel til å beslutte. Ettersom det er medlemsstatene som med enstemmighet bestemmer hvilken kompetanse som skal overføres til EU-organene, kan det hevdes at EU-samarbeidet begrenser seg til å være en konføderasjon. Imidlertid er det ofte opp til fellesskapsorganene selv å bestemme om fellesskapsretten skal komme til anvendelse. For eksempel var det et fellesskapsorgan, EF-domstolen, som i saken Costa mot ENEL i 1964 fastslo at EF-domstolen var overordnet medlemslandenes respektive høyesteretter og at fellesskapsretten er overordnet nasjonal lov («lex superior») på områder som var innenfor EF-rettens område. EF-domstolen syn var at medlemsstatene «har ved at oprette et Fællesskab på ubegrænset tid, der har egne institutioner, retsevne, partshabilitet, beføjelse til at optræde på internationalt plan og navnlig egentlige beføjelser, der er en følge af en kompetencebegrænsning eller en overførsel af beføjelser fra medlemsstaterne til Fællesskabet, faktisk begrænset deres suverænitet»[4] de fleste av medlemsstatenes høyesteretter har eksplisitt eller stilltiende akseptert EF-domstolens prinsipp.

[rediger] De tre søylene

Europaparlamentets bygning i Brussel

EU-samarbeidet angår tre hovedområder, kalt søyler:

  • 1. søyle: De europeiske fellesskap (overstatlig), omfatter tollunionen, landbruk, fiske og alt som går inn under det indre marked. Europakommisjonen forbereder saker, setter dem ut i livet når vedtak er truffet og overvåker at regelverket følges i den enkelte medlemsstat. EU-domstolen er øverste rettsinstans.
  • 2. søyle: Felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (mellomstatlig), omfatter EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Europakommisjonen kan fremme forslag, men har ingen utøvende oppgaver. Hovedregelen er at vedtak må fattes med enstemmighet. EU-domstolen har ingen jurisdiksjon.
  • 3. søyle: Politi- og strafferettslig samarbeid (mellomstatlig), omfatter det strafferettslige samarbeidet (bekjempelse av kriminalitet, politisamarbeid m.m.). Europakommisjonen kan fremme forslag, men har ingen utøvende oppgaver. Hovedregelen er at vedtak må fattes med enstemmighet. EU-domstolen har ingen jurisdiksjon.

Alt samarbeid som finner sted i EU, foregår i de tre søylene og er hjemlet i de ulike traktater og traktatbestemmelser som danner grunnlag for samarbeidet. EU er således ikke en egen internasjonal organisasjon, men en samlebetegnelse for de tre søylene. Fordi EU ikke er et eget rettssubjekt, kan den heller ikke opptre utad på vegne av medlemslandene. Skal EU opptre utad som en enhet, må medlemslandene opptre i fellesskap som stater – de har ingen felles organer som har myndighet til å forplikte dem. Organene som har myndighet til å opptre utad på vegne av medlemsstatene, og til å gi regler som er bindende for dem, tilhører De europeiske fellesskap, dvs. samarbeidets første søyle.

[rediger] Institusjoner

Europakommisjonens president José Manuel Barroso

I tillegg til flere byråer har unionen følgende institusjoner:

  • Europaparlamentet, EU-parlamentet, oftest kalt Parlamentet: eneste direkte folkevalgte organ. Tidligere rådgivende organ, nå medlovgiver sammen med Kommisjonen på en rekke områder.
  • Rådet for Den europeiske union, Rådet, tidligere kalt Ministerrådet (ofte omtalt som unionsrådet i akademiske tekster): sammensatt av regjeringsmedlemmene fra medlemslandenes respektive ministre fra det respektive politikkområde. Unionens mektigste organ.
  • Europakommisjonen, Kommisjonen, EU-kommisjonen: leder EUs byråkrati («Generaldirektorater») og utreder forslag til ny fellesskapsrett og har enerett til å fremme nye lovforslag.
  • EF-domstolen har enekompetanse på å tolke og dømme innenfor fellesskapsrettens område. Avsier dommer og forhåndsuttalelser om tolkning av EF-rett («prejudisielle avgjørelser»)

I tillegg kommer 5 uavhengige organer:

Se også: Den europeiske unions etater

[rediger] Budsjett

EU forvalter en relativt liten del av medlemslandenes økonomi. Budsjettet er begrenset oppad til 1,27 % av medlemslandenes totale BNP.[5] Budsjettet som vedtas på sjuårsbasis utgjør i 2007 til sammen €862 milliarder.

[rediger] Medlemsland

██ Den europeiske union

██ Kandidater

██ Potensielle kanditater

Kroatia er det landet som har kommet lengst i forhandlingene.
EU har en 66 000 km lang kystgrense.

Unionen utgjør 27 medlemsland:

Årstall Medlemsland Medlemmer Areal (km²) Befolkning (2009)
1957 Belgia, Frankrike, Vest-Tysklanda

Italia, Luxemburg, Nederland

 6 1 266 584 233 938 207 b
1973 Danmarkc, Irland, Storbritannia 9 3 790 864 304 702 315
1981 Hellas 10 3 922 804 315 849 315
1986 Portugal, Spania 12 2 353 891 373 117 135
1995 Østerrike, Finland, Sverige 15 3 333 203 395 818 876
2004 Kypros, Tsjekkia, Estland
Ungarn, Latvia, Litauen,
Malta, Polen, Slovakia
Slovenia		 25 4 071 261 459 893 891
2007 Bulgaria, Romania 27 4 419 671 507 974 000

a 1990 ble Tyskland gjenforent, og Øst-Tyskland ble en del av EU
b Befolkningstallet inkluderer hele dagens Tyskland
c Grønland fikk selvstyre fra Danmark i 1979, og forlot EF i 1985

[rediger] Nye medlemsstater

Det er tre offisielle kandidater[6]:

Det er seks potensielle kandidater [6]:

[rediger] Indre marked

EU har en rekke handelsavtaler med eksterne land. I Europa har mange av de potensielle medlemslandene på Vest-Balkan og i Øst-Europa har for eksempel skrevet avtaler med Unionen for å lette toll og øke handel. En rekke land skrev i 1992 under på EØS-avtalen med EU. Denne avtalen sikret at landene i traktaten har tollfri adgang til EUs fellesmarkedet, mot at landene også tilpasser seg EUs regelverk, med unntak på områdene fiskeri, landbruk og fellesvaluta. Etter at Sveits gjennom folkeavstemning valgte å ikke ratifisere avtalen, er bare Norge, Island og Liechtenstein medlemmer av EØS. De fleste andre landene fra 1992 har i dag blitt fullverdige EU-medlemmer.

[rediger] Energi

31 % av strømmen i EU blir produsert ved atomkraft. [7] Frankrike er den største atomkraftmakten i EU. [8]. EU har satt seg klimamål om 20 % redusering av CO2-utslipp fra 1990-nivå, og å ha 20 % fornybar energi, innen 2020.


[rediger] Se også

[rediger] Referanser

  1. ^ Konsolidert (dvs oppdatert med senere endringer) utgave av Traktaten om det Europeiske Fellesskap, «Roma-traktaten»
  2. ^ Traktat om den Europeiske Union "Maastricht-traktaten"
  3. ^ «Nice-traktaten»
  4. ^ EFs OG EUs RETSKARAKTER fra http://europa.eu
  5. ^ EUABC
  6. ^ a b European Commission - Enlargement - Candidate and Potential Candidate Countries. Europa web portal. Besøkt 2. oktober 2009.
  7. ^ Aftenposten. fakta. 5. september 2008. EU og kjernekraft. Side 17
  8. ^ Aftenposten. fakta. 5. september 2008. EU og kjernekraft. Side 17

[rediger] Litteratur

[rediger] Eksterne lenker

Commons Commons: Den europeiske union – bilder, video eller lyd
Offisielle sider
  • EUROPA – offisiell nettportal

Medie-oversikt
Den europeiske unions flagg Medlemmer av Den europeiske union

Belgia · Bulgaria · Danmark · Estland · Finland · Frankrike · Hellas · Irland · Italia · Kypros · Latvia · Litauen · Luxembourg · Malta · Nederland · Polen · Portugal · Romania · Slovakia · Slovenia · Spania · Storbritannia · Sverige · Tsjekkia · Tyskland · Ungarn · Østerrike

Anbefalt artikkel.

Hentet fra «http://no.wikipedia.org/wiki/Den_europeiske_union»
Andre språk