Buss

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Bybuss i Oslo (MAN NL263)
Forstadsbuss (Setra S415) Foto: Philip Gabrielsen
Turbuss (MB Travego)
Leddbuss
Bybuss Autosan A0808MN Sancity fra Kielce, Polen.
Toteasjes buss fra Arriva, London.

En buss (av latin omnibus, «for alle») er et kjøretøy konstruert for å ta mange passasjerer. Etter norsk regelverk kan en stor buss ta minst 17 passasjerer og kan veie mer enn 5000 kg brutto. Man må ha førerkort klasse D for å kunne kjøre stor buss. Minibuss har 9–16 passasjerplasser, veier maks 5000 kg brutto og krever førerkort klasse D1.

Et anvendelig transportmiddel[rediger | rediger kilde]

Busser har mange anvendelsesområder innen persontrafikk, som rutegående kollektivtrafikk (både lokalt og på lengre strekninger) og turistreiser. Allsidigheten gjør bussene til en viktig del av veitrafikken de fleste steder. De fleste steder tar bussene brorparten av den kollektive nærtrafikken, selv om de i storbyene gjerne fungerer som et supplement til skinnegående transport. Busser med to hjulsett kan også gå på jernbanespor, men har fått liten utbredelse.

Busser i rutetrafikk kalles også rutebil eller rutebuss. I 1947-71 hadde alle norske busser som gikk i fast trafikk på konsesjonsbelagte ruter kjennemerker med underteksten «RUTEVOGN». Turistbusser og andre busser som gikk i leietrafikk eller charter, hadde kjennemerker med underteksten «TURVOGN».

I Norge og de aller fleste andre land[trenger referanse] er det vikeplikt for buss som gir tegn for å forlate holdeplass der fartsgrensen er 60 km/t eller lavere.

Bussklasser[rediger | rediger kilde]

I Kjøretøyforskriften er buss definert som bil for persontransport med over 8 sitteplasser i tillegg til førerplassen. Alle busser må godkjennes til sitt bruk. I henhold til forskriften deles busser inn i 3 klasser. Bussklassen angir det transportområdet bussen er konstruert for og beregnet brukt til:

  • Bussklasse 1: Buss som har mer enn 45 % av passasjerplassene som ståplasser (bybusser)
  • Bussklasse 2: Buss som har opptil 45 % av passasjerplassene som ståplasser (forstadsbusser)
  • Bussklasse 3: Buss som er innrettet til spesielle formål, herunder turbilkjøring.

Bussklassen skal føres inn i bussens vognkort. En buss kan være konstruert til å brukes i mer enn én klasse, men skal da godkjennes særskilt for hver klasse. Bussklassene 1 og 2 kjennetegnes blant annet ved at de vanligvis ikke har lasterom for bagasje og konstrueres (særlig bybusser) med lavgulv for universell utforming, altså med gulvet på bussen på samme nivå som plattformen på holdeplassen. Dette letter ombordstigningen på bussen, særlig for rullestolbrukere og personer med barnevogn.

Lengde - bredde[rediger | rediger kilde]

Norge følger stort sett EUs regler for tillatte dimensjoner på kjøretøy. En buss kan i henhold til lovgivningen være 2,55 m bred. Speil regnes ikke med i bredden. Tillatt lengde er 15 m (18,75 m for leddbuss), såfremt dette er tillatt på veien som bussen kjører på. Dersom kjøretøyet har skap-påbygg (godsrom) med automatisk regulert temperatur (kjøle-/fryserom) er maksimal tillatt bredde 2,60 meter dersom isolasjonen er minimum 45 mm tykk.

Busstyper[rediger | rediger kilde]

«Vanlig buss», standardbuss, solobuss[rediger | rediger kilde]

Dette er den vanligste busstypen i Norge. De er gjerne 12-15 m lange. De har som regel fire hjul, men de lengste og tyngste har seks.

Leddbuss[rediger | rediger kilde]

Toleddet buss fra Curitiba i Brasil. Denne byen har satset mye på busstrafikk.

Busser lengre enn 15 m er gjerne todelte, med et ledd imellom hvor selve leddet er en del av busskupéen. Slike leddbusser kan i Norge være opptil 18,75 m lange. Norge fikk enkelte leddbusser i 1960-årene, men de ble ikke vanlige før nærmere 1980.
       I noen byer brukes leddbusser med to ledd på de mest trafikkerte rutene. Det krever forholdsvis rette og brede gater, gjerne egne bussveier. Enkelte byer har gitt opp forsøkene med slike busser. Curitiba i Brasil, som har satset svært mye på busstrafikk, har mange av dem. En 25 m lang variant av denne busstypen har blant annet vært til utprøving i Bergen. Bildet av denne bussen kan sees her.

Midibuss[rediger | rediger kilde]

I ruter med svakt trafikkgrunnlag benyttes gjerne mindre busser. Dette gjelder blant annet på serviceruter. Slike busser kalles gjerne midibusser.

Minibuss[rediger | rediger kilde]

Minibusser tar fra 10 til 17 personer medregnet føreren, og med tillatt totalvekt ikke over 5000 kg. Føreren må minimum ha førerkort klasse D1 for å kunne kjøre minibuss.

Nattbuss[rediger | rediger kilde]

En nattbuss er ikke en egen type kjøretøy, men en betegnelse for en buss som går om natten. Det er vanligvis ruteselskapene selv som setter opp nattbusser etter vanlig rutetider på nattetid. I 2010 fikk nattbussene i Oslo et mer omfattende nattbusstilbud, i tillegg til at linje 31 og 37 startet å gå hele døgnet syv dager uken.

Teknologier og drivstoffer[rediger | rediger kilde]

Hesteomnibuss fra Paris, konstruert i 1827 av George Shillibeer.

Før forbrenningsmotorer ble vanlig, fantes hesteomnibusser (jf. diligence), og på 1800-tallet forekom dampdrevne busser. Senere har en med vekslende hell forsøkt å utvikle busser med ulike drivstoffer og motorteknologier, og også elektriske busser. Utviklingen har langt på vei skjedd parallelt med utviklingen innen bilismen. Bussene har imidlertid noen særegenheter, bl.a. at kjøretøyene er større og tyngre samtidig som kravene til fart og akselerasjon er lavere. I tillegg skal busser kunne brukes av alle, noe som særlig de siste tiår er understreket ved krav om universell utforming.

Diesel[rediger | rediger kilde]

De fleste busser har dieselmotorer. Denne teknologien er enkel og forholdsvis billig pga. masseproduksjon, og dieselmotorer bruker mindre drivstoff enn tilsvarende bensinmotorer, i tillegg til at drivstoffet er mindre brannfarlig. Ulempene er at de lokale luftforurensningene og støyen blir betydelige, i tillegg til utslipp av klimagasser. I tillegg har dieselmotorer, som alle forbrenningsmotorer, forholdsvis lav virkningsgrad.

Gass[rediger | rediger kilde]

Metanholdig gass brukes i noen grad som drivstoff til busser. Både naturgass (dvs. fossil gass) og biogass (gass fra avfall, fjøs osv.) kan brukes. Også gassdrevne motorer har lav virkningsgrad, men motoren gir nesten ingen lokale luftforurensninger, og er mer støysvake enn dieselmotorer.

Trolleybusser[rediger | rediger kilde]

går, som trikker, på strøm fra ledningsnettet. Slike busser finnes i ca. 315 byer, deriblant Bergen. Elektriske kjøretøy utnytter energien langt bedre enn kjøretøy med forbrenningsmotor fordi virkningsgraden er høyere. I tillegg er de svært støysvake, og de gir ingen lokale luftforurensninger. Duobussen er en kombinert trolleybuss og dieselbuss. Fordelen er at den kan trafikkerte ruter hvor ledningsnettet bare er delvis utbygget, og at den kan holde ruten ved f.eks. strømstans eller hvis den må kjøre en annen vei fordi gaten er stengt.

Andre elbusser og hybridbusser[rediger | rediger kilde]

Batteribusser fantes tidlig på 1900-tallet, men ble fortrengt av andre teknologier. Li-ion-batterier, med høyere energitetthet enn andre kommersielt tilgjengelige teknologier, har gjort at de igjen har fått en viss utbredelse i bytrafikken. I Norge har Ruter planer om å elektrifisere en betydelig del av bussflåten innen 2020[1].

Hybridbusser har batteri i tillegg til en forbrenninngsmotor. De kan gå på strøm i bygater og når de kjører ut fra holdeplasser, dvs. steder som er særlig følsomme for støy og luftforurensninger.

Kapital- og driftskostnader[rediger | rediger kilde]

Noen teknologier er langt dyrere enn andre, men forskjellene antas å bli kraftig redusert innen 2030, slik at merkostnadene for elbusser og brenselcellebusser blir langt mindre enn i dag. I 2012 beregnet konsulentfirmaet McKinsey totalkostnadene (i euro pr. 100 km) slik for en 12 m buss:[2].
Diesel 2,1
Gass 2,1
Trolleybuss 3,1
Parallellhybrid 2,3
Seriellhybrid 2,4
Hydrogen-brenselcelle 4,6
Elbusser m/«line charging» 3,2
Elbusser med lading over natten 5,5
De eksterne kostnadene pga. luftforurensninger og støy er ikke med i regnestykkene. Medregnes de, kommer alle slags elbusser og brenselcellebusser bedre ut.

Bussmerker[rediger | rediger kilde]

Det er levert en rekke ulike bussmerker i Norge gjennom tidene. I tillegg er det en lang tradisjon i Norge med nasjonal bygging av busser på understell fra ulike fabrikanter. I dag er Vest Buss i Stryn eneste produsent av busskarosserier igjen i Norge.

I dag leveres de fleste bussene ferdigbygd med karosseri fra leverandør. Dominerende leverandører av busser er Volvo, jf. Volvo Bussar, Scania, Mercedes-Benz, MAN, DAF med en rekke flere.

Rutebilhistorie[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Norsk rutebilhistorie

Norges første bussrute trafikkerte strekningen fra Batnfjordsøra i Gjemnes kommune til Molde fra 1908.[3][4] Tidligere hadde det kun vært mulighet for hesteskyss over fjellet. Den nye bilruta inngikk i et system med jernbane og dampskip, og passasjerer som ønsket å unngå den værharde Hustadvika kunne ta et stykke av reisen over land. På dette tidspunkt var den raskeste måten å reise fra hovedstaden Kristiania til amtshovedstaden Molde. med Rørosbanen gjennom Østerdalen til Trondheim, derfra med dampskip via Kristiansund til Batnfjordsøra og rutebil over Fursetfjellet til Molde. Den første rutebilen er bevart på Romsdalsmuseet.

Dette var et gjennombrudd og allerede samme året dukket det opp en rekke rutetilbud og selskaper. Mange steder var det sterk konkurranse om gods og passasjerer. De første rutebilene hadde bare plass til fire-fem passasjerer, fordi bilens tekniske utvikling ikke var kommet lengre. Først på 1920-tallet kommer større kjøretøy med flere sitteplasser. Før bilen ble allemannseie var rutebilene et transporttilbud brukt av alle og gullalderen var på 1950- og 1960-tallet. Bussen har hatt stor betydning, og har spilt en sentral rolle både i folks hverdag og for utviklingen av det moderne Norge. Busstrafikk er fleksibelt og gir mulighet til å betjene både distriktet og tettsteder.

I 1929 ble Norges Rutebileieres Forbund stiftet, (nå fusjonert inn i Transportbedriftenes Landsforening (TL)).

Rutebilhistorisk Forening har 1500 medlemmer og arbeider med å bevare ulike former for busshistorisk materiell. Foreningen utgir tidsskriftet Rutebil.

Busselskaper[rediger | rediger kilde]

Det er et stort antall busselskaper i Norge, selv om det fra 1980-tallet har vært en rekke oppkjøp og fusjoner innen bransjen. De fleste er 100 % norskeide, men det er også selskaper som er helt utenlandske eller som er delvis på utenlandske hender.

Trafikkskilt for buss[rediger | rediger kilde]

En fullstendig oversikt over norske trafikkskilt for buss kan man se på denne siden. Her er det også en oversikt over en del andre lands trafikkskilt for buss. De eldste trafikkskiltene var det romerne som satt opp langs veiene. I 1908 ble dagens mønster for trafikkskilt fastsatt på den Internasjonale veikongress i Roma.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Bus – bilder, video eller lyd