Tysklands politiske system

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Tysklands politiske system. De alminnelige domstoler er ikke med i oversikten.
Våpen
Tysk politikk




Tysklands politiske system består av landets politiske institusjoner, de politiske beslutningsprosesser og innholdet av de politiske beslutninger i Tyskland.

Tyskland er en føderal og parlamentarisk republikk. Landets statsoverhode kalles president. Presidenten velges av Forbundsforsamlingen som har dette valget som sin eneste oppgave.

Forbundsdagen er landets folkevalgte parlament. Valgene til Forbundsdagen gjennomføres som en kombinasjon av person- og forholdstallsvalg. De politiske partiene har stor betydning, og det er tradisjon for regjeringer med flertall i Forbundsdagen.

Forbundskansleren er sjef for Tysklands regjering og trekker opp linjene for regjeringens politikk. Kansleren velges av Forbundsdagen. Regjeringens ministre oppnevnes av presidenten, etter forslag fra kansleren.

Etter valget i 2013 har Tyskland en regjeringskoalisjon mellom CDU/CSU og SPD, med CDUs leder, Angela Merkel, som forbundskansler.

Delstatene har en sentral rolle i tysk politikk, og velger representanter til Forbundsrådet. Forbundsrådet deler lovgivningsmakten med Forbundsdagen.

Tysklands føderale institusjoner og oppgavefordelingen mellom forbund og delstatene er regulert i landets grunnlov, kalt Grundgesetz. Forfatningsdomstolen som fungerer utenfor det instansbaserte domstolsystemet, våker over Grundgesetz.

Den politiske strukturen i Tyskland etter gjenforeningen er bare en større utgave av den som var i det tidligere Vest-Tyskland. Grundgesetz gjelder for hele landet. De sentrale institusjonene, herunder Forbundsbanken, Forfatningsdomstolen, Forbundsdagen og Forbundsrådet har det samlede Tyskland som sine myndighetsområder.

Tyskland er medlem av Den Europeiske Union og har overført noe av sin statsrettslige overhøyhet til dette statsforbundet.

Overblikk over de offentlige organer[rediger | rediger kilde]

  Lovgivende Utøvende Dømmende
Europeisk nivå Europaparlamentet, Den europeiske unions råd Europakommisjonen, Det europeiske råd Den Europeiske Unions domstoler: Den europeiske unions domstol, Retten, Personalretten
Forbundsnivå Forbundsdagen, Forbundsrådet, Meglingsutvalget, Nødparlamentet, Forbundsforsamlingen Forbundspresidenten

Forbundsregjeringen: Forbundskansleren, forbundsministre

Forvaltningen

Føderale domstoler: Bundesverfassungsgericht, Bundesarbeitsgericht, Bundesfinanzhof, Bundesgerichtshof, Bundessozial-, Bundesverwaltungs-, Bundespatent-, Truppendienstgerichte, Fellessenatet for forbundsstatens høyesteretter
Delstatsnivå Delstatsparlamenter Delstatsregjering (Landesregierung/Staatsregierung/Senat): Ministerpresident/Regjerende eller Første Borgermester, Delstatsministre

Delstatsforvaltning

Delstatenes domstoler: Delstatenes forfatningsdomstoler, domstoler i alminnelig sivilrett og strafferett: Oberlandesgericht, Landgericht, Amtsgericht, spesialdomstoler i sosialrett (første og andre instans), i arbeidsrett (første og andre instans) forvaltningsrett (første og andre instans) og i finansrett (skatte- og tollsaker).
Kommunalt nivå ingen organer Forvaltningsorganer for kommuner og kretser: Kreistag, Stadtrat, Gemeinderat, Landrat, Oberbürgermeister, Bürgermeister, Magistrat, Gemeindevorstand ingen organer

Grunnloven fra 1949[rediger | rediger kilde]

Det parlamentariske råd[rediger | rediger kilde]

Det parlamentariske råd vedtok i 1949 Tysklands nye grunnlov

Det tyske politiske systemet er bygd på en ny grunnlov, Grundgesetz, vedtatt i 1949 av Det parlamentariske råd. Rådet besto av medlemmer fra delstatsparlamentene i det okkuperte Vest-Tyskland etter den andre verdenskrigen. Det var opprettet av delstatenes ministerpresidenter, med grunnlag i anbefalinger fra de tre av okkupasjonsmaktene USA, Storbritannia og Frankrike. Grundgesetz skulle være midlertidig i påvente av en framtidig gjenforening med Øst-Tyskland som lå i den sovjetiske okkupasjonssonen. Den 3. oktober 1990 ble det tidligere DDR innlemmet i Forbundsrepublikken, og Grundgesetz gjaldt etter dette for hele Tyskland. Det ble ikke lagd noen ny grunnlov slik tanken var i 1949.

Hovedprinsippene for ny grunnlov[rediger | rediger kilde]

Forfatterne av Grundgesetz trakk konsekvenser av den rettspositivisme som rådet grunnen under Weimarrepublikken, nemlig at alle regler kan endres. Istedet ønsket man seg et motstandsdyktig og slagkraftig demokrati (tysk: Wehrhafte/Streitbare Demokratie) og deler av grunnloven gitt rang av naturrett, slik at de ikke kan endres.[1]

De regler som i følge den såkalte Evighetsklausul[2] ikke kan endres er menneskerettighetene (GG artikkel 1. første ledd)[3] , demokratiet, rettsstaten, forbundsstaten (inndelingen i delstater) og sosialstatsprinsippet (GG artikkel 20). Andre grunnprinsipper i Grundgesetz artikkel 20 er maktfordelingsprinsippet og retten til å gjøre motstand mot dem som angriper de grunnleggende prinsipper.[4]

Deltakerne i det politiske liv er ifølge Grundgesetz bundet av den frihetlig-demokratiske grunnordningen i samfunnet og av grunnordningen i forfatningen. Disse grunnordninger er dessuten sterkt beskyttet.

Grundgesetz ble også utstyrt med moderne demokratiske prinsipper som kvalifisert flertall og det ble det innført en regel om konstruktiv mistillit som gjorde det vanskeligere å felle regjeringer.

Tysland har en sperregrense på 5 prosent for partiers representasjon i Forbundsdagen. Denne sperregrensen hindrer oppsplitting av Forbundsdagen i et stort antall mindre partier.

Forfatningsdomstolen[rediger | rediger kilde]

Forfatningsdomstolen fikk oppgaven å våke over grunnloven. Staten er bundet av den tyske grunnloven, Grundgesetz og enhver borger kan innklage staten til Bundesverfassungsgericht for brudd på denne grunnloven. Staten er bundet av domstolens avgjørelser. Domstolens avgjørelser har politisk virkning forsåvidt som avgjørelsene setter grenser for Statens maktutøvelse. Forfatningsdomstolen gjør imidlertid ingen vurdering av hva som er politisk hensiktsmessig, men forholder seg kun til Grunnlovens bestemmelser. Forfatningsdomstolen opptrer selvstendig innenfor sitt område og inngår ikke i den ordinære instansordning.

Det politiske system på forbundsnivå[rediger | rediger kilde]

Tysklands president[rediger | rediger kilde]

Tysklands president er landets statsoverhode og velges for fem år av gangen. Gjenvalg kan bare skje en gang. Valget av president foretas av Forbundsforsamlingen, et organ som er sammensatt av medlemmer av Forbundsdagen og et tilsvarende antall representanter valgt av delstatsparlamentene.

Forbundspresidenten foreslår for Forbundsdagen kandidater til embetet som forbundskansler og utnevner kansleren når valget er gjennomført. Han utnevner og avskjediger ministre i den føderale regjering etter forslag fra kansleren. Presidenten kontrasignerer også lover og utnevner embetsmenn, offiserer og dommere. Han utlyser nyvalg dersom et kanslervalg mislykkes for tredje gang.

Den lovgivende makt[rediger | rediger kilde]

Annemarie Renger var den første kvinne til å bli valgt til president av Forbundsdagen, valgt i 1972

Tysklands parlament på forbundsnivå vedtar føderale lover og dessuten statsbudsjettet. Parlamentet består av Forbundsdagen og Forbundsrådet. Det er bare medlemmene av forbundsdagen som velges direkte av folket og dermed har et fritt mandat. Medlemmene av forbundsrådet har et bundet mandat fra de delstatene som har utnevnt dem. Forbundsrådet har ikke like stor innflytelse over lovgivningsprosessen som forbundsdagen og er derfor ikke et annetkammer som direkte kan sammenliknes med forbundsdagen.

Den utøvende makt[rediger | rediger kilde]

Theodor Heuss (t.h.) var Forbundsrepublikken Tysklands første president og Konrad Adenauer den første forbundskansler

Forbundsregjeringen[rediger | rediger kilde]

Forbundsregjeringen iverksetter lover og forordninger som er vedtatt av parlamentet.

Alle borgere har rett til å få prøvet regjeringens vedtak i saker som berører ham eller henne i forvaltningsdomstolene, om nødvendig helt til den tyske høyesterett for forvaltningssaker, Bundesverwaltungsgericht. Saker som gjelder statens brudd på Grunnloven prøves av forfatningsdomstolen, Bundesverfassungsgericht. Medlemmer av den utøvende makt på forbundsplan er for eksempel Forbundsregjeringen (Forbundskansleren og forbundsministrene), embetsmenn, Bundespolizei, Verfassungsschutz, Bundeswehr og Auswärtiges Amt.

Forbundskansleren[rediger | rediger kilde]

Forbundskansleren er forbundsregjeringens sjef og velges av Forbundsdagens medlemmer. De medlemmene av Forbundsdagen som stemmer for den tiltredende kansleren kalles kanslermajoriteten (tysk: Kanzlermerheit) og består vanligvis av de partier som inngår i regjeringskoalisjonen. Forbundskansleren fremsetter forslag for presidenten om utnevning og avskjed av regjeringens ministre.[5] Kansleren bestemmer retningen på regjeringens politikk og det uttrykkes gjerne slik at hun eller han har retningslinjekompetanse (tysk: Richtlinienkompentenz).[6]

Forbundskansleren kan avsettes gjennom nyvalg eller gjennom et såkalt konstruktivt mistillitsvotum. Forbundsdagen viser i et slikt tilfelle om kansleren fortsatt har majoritetens tillit. Hvis det ikke er tilfellet erstattes forbundskansleren av den kandidat som støttes av majoriteten av forbundsdagens medlemmer. Bakgrunnen for denne regelen var et ønske om å unngå en gjentagelse av de ustabile regjeringene landet hadde hatt under Weimarrepublikken, en faktor som hadde bidratt sterkt til Adolf Hitlers maktovertagelse i 1933.

Et mistillitsforslag uten forslag om ny kandidat kalles et destruktivt mistillitsforslag og det har aldri skjedd siden stiftelsen av Forbundsrepublikken i 1949.

Forbundsministeriene[rediger | rediger kilde]

Forbundsministeriene (tysk: Bundesministerien) er forvaltningsorganer på føderalt plan. Forbundsministeren har den øverste politiske ledelse av ministeriets saksområde og er selv medlem av den føderale regjering.

Statssekretærene tilhører også ministeriets ledelse. Disse kan være politisk utnevnte eller fast ansatte. Dersom en statssekretær skal gis en særlig høy posisjon, gjerne tett opp til en minister, kalles hun eller han for statsminister (tysk: Staatsminister). En tysk statsminister er altså ingen regjeringssjef, som for eksempel i de skandinaviske land.

Forbundskansleren bestemmer til enhver tid hvor mange ministerier det skal være på føderalt plan.

Den dømmende makt[rediger | rediger kilde]

Den føderale forfatningsdomstolen holder til i Karlsruhe. Lederen Roman Herzog (nr fire fra venstre) ble senere Tysklands president.
Bundesarbeitsgericht, Tysklands høyesterett for arbeidsrett ligger i Erfurt

Domstolsorganer i Tyskland handler ikke av eget tiltak, og det må derfor kreves at de skal treffe beslutninger. Dette innebærer for sivile saker at partene har fri rådighet over saken, mens det i straffesaker gjelder et prinsipp om at påtalemyndigheten må kreve at en sak behandles (påtaleprinsippet). Dommer avsies på grunnlag av lov. Forbundsdommere blir oppnevnt av særskilte dommerutvalg. Dommerne er selvstendige. Statsadvokatene er derimot underlagt justisministrene på forbundsplan og i delstatene.

Domstolene har på føderalt nivå oppgaven å skape enhet mellom delstatenes domstoler. Bundesgerichtshof behandler straffesaker og sivile saker (Ordentliche Gerichtsbarkeit) i snever forstand, dvs. ikke medregnet forvaltningssaker, arbeidsrettssaker, skattesaker, patentsaker, saker knyttet til militært personell og trygde- og sosialsaker. De øvrige spesialforbundsdomstolene er Bundesverwaltungsgericht, Bundessozialgericht, Bundesfinanzhof og Bundesarbeitsgericht. Videre finnes Bundespatentgericht og Truppendienstgericht. Muligheten for at de likestilte forbundsdomstoler domstoler kan komme til avgjørelser med motstridende innhold, er løst ved opprettelsen av et fellesorgan (Gemeinsamer Senat der obersten Gerichtshöfe des Bundes).

Som ankedomstol avgjør forbundsdomstolene normalt kun saker som gjelder lovanvendelsen og ikke bevisvurderingen.

Forfatningsdomstolen behandler kun grunnlovssaker og arbeider utenfor den ordinære instansordning.

Det politiske system på delstatsnivå[rediger | rediger kilde]

Hver av de tyske delstatene har et selvstendig regjeringssystem. Delstatenes konstitusjoner, delstatsregjeringenes sammensetning og funksjon og valg til delstatsforsamlingene kan variere. Felles for delstatene er at delstatsregjeringene har innflytelse over Forbundsrådet. Delstatene har også dannet samarbeidsorganer for å koordinere arbeidet over delstatsgrensene. Det avholdes for eksempel konferanser for ministerpresidentene, undervisningsministrene (kultusministrene) og innenriksministrene.

Den lovgivende makt (delstatsnivå): Delstatsparlamentet[rediger | rediger kilde]

Plenumssalen i Hamburgs borgerskap, delstatens parlament

Delstatsparlamentene blir valgt for perioder på fire eller fem år av de stemmeberettigede i de enkelte delstatene. Oppgavene innebærer kontroll av delstatsregjeringen, delstatsbudsjett, valg av regjeringssjef, noen steder også velges også de øvrige regjeringsmedlemmene, og i tillegg lovgivning. Lovene på forbundsplan står over lovene gitt av delstatene. For eksempel har Hessens grunnlov fremdeles en bestemmelse om dødsstraff, mens en slik straff er forbudt etter Tysklands Grundgesetz.

I flere forbundsstater som for eksempel Bayern, er det mulig å gjennomføre folkeavstemninger. Delstatenes lovgivningskompetanse er sterkt begrenset. Etter flere endringer av den føderale grunnloven er delstatenes lovgivningskompetanse innskrenket. Samtidig har delstatenes fellesorgan Forbundsrådet økt sin innflytelse. Størst er delstatenes lovgivningskompetanse i kultur- og utdanningsvesen og for indre sikkerhet, for eksempel for politiet. I tillegg kommer reguleringen av den kommunale forvaltning i de enkelte delstater.

Delstatsparlamentene kalles Landtag i de tretten flatestatene (Flächenländer) og i de tre bystatene henholdsvis Bremens borgerskap, Hamburgs borgerskap og Abgeordnetenhaus i Berlin.

Den utøvende makt (delstatsnivå): Delstatsregjeringen[rediger | rediger kilde]

Hver delstat har en delstatsregjering. Regjeringssjefen blir valgt av delstatsforsamlingen og kalles i de fleste delstater Ministerpräsident, i Berlin Regjerende borgermester, i Bremen senatspresident eller borgermester og i Hamburg Første borgermester. I enkelte delstater velger delstatsforsamlingen også de øvrige regjeringsmedlemmene eller de velges av regjeringssjefen. Regjeringssjefens valgperiode bestemmes av delstatsforsamlingens valgperiode som er enten fire eller fem år. Regjeringene har innflytelse over Tysklands lovgivning ved at de velger representanter til Forbundsrådet.

Den dømmende makt (delstatsnivå): Forfatningsdomstol og andre domstoler[rediger | rediger kilde]

Delstatenes domstoler avsier dom i alle saker der forbundsdomstolene ikke har myndighet.[7] Domstolsvesenet i Tyskland er oppdelt i domstoler for strafferett, (alminnelig) sivilrett (som sammen utgjør den såkalte Ordentliche Gerichtsbarkeit) og videre i spesialdomstoler for arbeidsrett, finansrett, sosialrett og forvaltningsrett. Delstatsdomstolene avgjør de fleste saker i siste instans. Hver delstat har også en egen delstatsforfatningsdomstol.

Lokalforvaltningen[rediger | rediger kilde]

Tysklands forvaltningsstruktur.

Folkerepresentasjonen på kommunalt plan er ikke lovgivende forsamlinger selv når de lager generelle regler og forskrifter. Eksempler på slike organer er Kreistag i landkretser og Gemeinderat m.v. i kommuner,

Kommunene er på forbunds- og delstatsnivå og dessuten overfor den Europeiske Union, representert gjennom kommuneforbund (Spitzenverband).

Den europeiske union[rediger | rediger kilde]

Tyskland er en av grunnleggerne av Den europeiske union, og har ved inngåelsen av Den europeiske unions traktatgrunnlag og Traktaten om Den europeiske unions funksjonsmåte overdratt bestemte deler av den nasjonale overhøyhet til EU. Grundgesetz[8] gir uttrykkelig hjemmel til å delta i den europeiske integrasjonsprosessen.

Alle tyske statsborgere har i tillegg et unionsborgerskap. Dette gjør det mulig å delta i valgene til Europaparlamentet og til å deltat i såkalte Europeiske borgerinitiativ. Diskriminering av unionsborgere på grunn av deres statstilhørighet er forbudt i alle EU's medlemsland.

Innenfor Den europeiske unions system er Tyskland også medlem av Den europeiske unions råd og Det europeiske råd. Gjennom Regionkomitéen er også tyske regioner og kommune representert på det europeiske nivå.

Rettsregler vedtatt av EU trer delvis umiddelbart ikraft i Tyskland (forordninger), delvis er tyske politiske organer forpliktet til å innføre dem (direktiver). Den europeiske unions domstol avgjorde i saken Costa mot ENEL at EU's rettsregler på fellesskapsrettens område går foran nasjonale regler. EU's organer må imidlertid ha hjemmel i traktat for å kunne vedta regler og kan ikke vedta regler som ikke er forankret i dette hjemmelsgrunnlaget.

Politiske partier[rediger | rediger kilde]

Konrad Adenauer Haus (Konrad Adenauerhuset) er CDU's hovedkvarter i Berlin

Utviklingen av partisystemet etter 1945[rediger | rediger kilde]

Okkupasjonsmaktene etter den andre verdenskrigen tillot hver for sine soner, fire partier.[9][10][11] Det dreide seg om kristendemokratene CDU (CSU i Bayern), det sosialdemokratiske SPD, det fridemokratiske FDP og det kommunistiske NPD. Partiene hadde i stor grad røtter i partilandskapet fra Weimarrepublikken.[11]

I den sovjetiske okkupasjonssonen ble i 1946 SPD og SED tvangsmessig sammenføyd.[12] De øvrige partiene i østsonen opphørte å konkurrere om den politiske makt og innordnet seg SED (blokkpartier).[13]

I Vest-Tyskland fikk partiene utvikle seg på selvstendig grunnlag. Grunnloven fra 1949 slår fast at partier kan etableres fritt, men krever at partienes indre organisasjon skal være demokratisk oppbygget.[14]

De første årene etter etableringen av Forbundsrepublikken kom enkelte småpartier inn i Forbundsdagen, for siden å forsvinne. Det var blant andre det nasjonalkonservative Det tyske partiet (fra 1949 til 1961) og Fellestysk blokk/Forbundet av landsforviste og rettsløse fra 1953 til 1957.

CDU/CSU og SPD har siden dannelsen av Forbundsrepublikken i 1949 vært hovedkonkurrenter om regjeringsmakten. De to blokkene har likevel regjert sammen tre ganger, med grunnlag i såkalte storkoalisjoner. Forbundskansleren har alltid utgått fra en av disse to blokkene.

FDP var lenge vanskelig å komme utenom ved dannelse av regjering i Tyskland. Partiet var i perioden 1949 til 1998 medlem av samtlige regjeringer med unntak for regjeringene Adenauer III og Kiesinger. Det ble talt om et treparti- eller 2 1/2-partisystem. FDP falt ut av Forbundsdagen ved valget i 2013.

Bündnis 90/Die Grünen kom inn i Forbundsdagen i 1983 og dannet regjering med SPD fra 1998 til 2005. Die Linke ble dannet i 2007 og har aldri vært medlem av noen føderal regjering. Partiets forgjenger kom inn i Forbundsdagen i 1990; die Linke har røtter i det statsbærende partiet SED i DDR.

Partiene og velgerne[rediger | rediger kilde]

De politiske partiene i Tyskland er i utgangspunktet delstatspartier og deltar i delstatsvalgene. De største partiene deltar også ved valg til Forbundsdagen og dessuten på europeisk plan. De konservative partiene CDU og CSU arbeider sammen på forbundsplan. Partiene har alltid vært sammen i regjering, har felles fraksjonsledelse i Forbundsdagen og omtales gjerne som «Unionen» eller «unionspartiene». Både de to konservative partiene og SPD anser seg som folkepartier og sikter mot velgergrupper i alle samfunnslag. En stor del av SPD-tilhengerne ser seg som representanter for arbeiderbevegelsen og står fagbevegelsen nær. Blokkene CDU/CSU og SPD dominerer med tilsammen mer enn 60 % av velgerne.

Bündnis 90/Die Grünen, FDP og die Linke tiltrekker vesentlig mindre velgergrupper. Bündnis 90/Die Grünen er opptatt av økologiske og borgerrettslige temaer og ser seg selv i tradisjonen til freds- og antiatom-bevegelsen og er opptatt av forbrukervern. Die Linke tilhører den demokratiske sosialisme og kan betraktes som et folkeparti i det nordøstlige Tyskland.

Partistrukturen er preget av forskjeller mellom de gamle og de nye delstatene. I vest dominerer CDU/CSU og SPD, men danner fra tid til annen regjeringer sammen med Bündnis 90/Die Grünen og FDP. I Baden-Württemberg fikk Bündnis 90/Die Grünen i 2011 sin første ministerpresident i en delstatsregjering. I de nordøstlige delstatene har det dannet seg et trepartisystem med SPD, CDU og die Linke.

Folkets medbestemmelse[rediger | rediger kilde]

Valgordningen på forbundsplan[rediger | rediger kilde]

Ved valget til Forbundsdagen får hver stemmeberettiget to stemmer: en i personvalg og en i partivalg

Tyskland går til valg av Forbundsdagen hvert fjerde år. Ved valget får hver velger to stemmer som hun eller han kan bruke på ulike partier.

Førstestemmen gis i flertallsvalg i enmannskretser, der den kandidaten som får flest stemmer (simpelt flertall) vinner. Andrestemmen gis til et parti, der mandatene fordeles mellom partiene i forhold til deres stemmetall (forholdstallsvalg). Det er andrestemmen som avgjør forholdet mellom partiene i Forbundsdagen.

Valgordningen er imidlertid slik at vinneren av valget i kretsen alltid beholder sitt mandat, også når det medfører at vedkommendes parti dermed får flere representanter enn resultatet av partivalget (andrestemmen) skulle tilsi. Disse mandatene kalles overskuddsmandater, idet Forbundsdagen blir utvidet med et tilsvarende antall medlemmer.

For å hindre at overskuddsmandatene endrer forholdet mellom partiene i Forbundsdagen, skal disse mandatene etter en lovendring i 2013 balanseres med utjevningsmandater.[15] Forbundsdagen skal ha minst 598 medlemmer, men kan som følge av ordningen med overskudds- og utjevningsmandater vokse til ca. 800 medlemmer.[16]

For å hindre oppsplitting av parlamentet i flere småpartier, finnes det en nedre sperregrense. Det er bare partier som får mer enn 5 % av andrestemmene som blir med i fordelingen av mandater basert på resultatet av partivalget. Den danske nasjonale minoritet i Schleswig-Holstein er med valgforbundet SSW unntatt fra sperregrensen.[17]

Direkte demokrati[rediger | rediger kilde]

Det er på forbundsplan få muligheter for å delta gjennom direkte demokrati, selv om Grundgesetz artikkel 20 uttrykkelig nevner både valg og avstemninger (Wahlen und Abstimmungen).[18] Et unntak gjelder for omorganisering av delstatene som skal avgjøres gjennom folkeavstemning.[19]

I delstatene gjelder ulike regler for borgernes muligheter til å delta gjennom direkte demokrati. Slike handlinger gjelder uansett innenfor de regler som gjelder for delstatenes egen lovgivningsmyndighet.

Andre muligheter[rediger | rediger kilde]

Enhver borger har en grunnlovsbeskyttet rett til å gjøre direkte henvendelse til Forbundsdagen og andre folkevalgte forsamlinger, den såkalte petisjonsretten.[20] Forbundsdagen har et eget petisjonsutvalg som skal behandle slike direkte henvendelser.[21]

Etter skandinavisk forbilde finnes det institusjoner som tjener som ombudsmenn for grupperinger som ellers ville vært uten talerør.

Organisasjonene har en viktig rolle i forberedelsene til de beslutninger som tas i de folkevalgte forsamlinger.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Tysklands politiske system – bilder, video eller lyd

Referanser[rediger | rediger kilde]