Tysklands politiske system

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Tysklands politiske system. De alminnelige domstoler er ikke med i oversikten.
Våpen
Tysk politikk





Tysklands politiske system preges av at Tyskland er en føderal og parlamentarisk republikk. Landets statsoverhode kalles president. Presidenten velges av Forbundsforsamlingen som har dette valget som sin eneste oppgave. Landets politiske system består av landets politiske institusjoner og de politiske beslutningsprosesser i Tyskland.

Forbundsdagen er landets folkevalgte parlament. Valgene til Forbundsdagen gjennomføres som en kombinasjon av person- og forholdstallsvalg. De politiske partiene har stor betydning, og det er tradisjon for regjeringer med flertall i Forbundsdagen.

Forbundskansleren er sjef for Tysklands regjering og trekker opp linjene for regjeringens politikk. Kansleren velges av Forbundsdagen. Regjeringens ministre oppnevnes av presidenten, etter forslag fra kansleren.

Det føderale system vises ved at delstatene velger representanter til Forbundsrådet. Forbundsrådet deler lovgivningsmakten med Forbundsdagen, uttaler seg i føderale spørsmål og har i visse tilfeller direkte innflytelse på landets EU-politikk.

Tysklands føderale statsinstitusjoner er regulert i landets grunnlov, kalt Grundgesetz. I grunnloven reguleres også oppgavefordelingen mellom de føderale myndigheter og delstatene. Forfatningsdomstolen som fungerer utenfor det instansbaserte domstolsystemet, våker over grunnloven.

Den politiske strukturen i Tyskland etter gjenforeningen er bare en større utgave av den som var i det tidligere Vest-Tyskland. Grunnloven gjelder for hele landet. De sentrale institusjonene, herunder Forbundsdagen og Forbundsrådet, Forfatningsdomstolen og Forbundsbanken har det samlede Tyskland som sine myndighetsområder.

Tyskland er medlem av Den europeiske union og har overført noe av sin statsrettslige overhøyhet til dette statsforbundet.

Etableringen av Forbundsrepublikken Tyskland[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Det parlamentariske råd

Det parlamentariske råd vedtok i 1949 Tysklands nye grunnlov

Den andre verdenskrigen endte med tap for det nasjonalsosialistiske Tyskland, Det tredje riket. Ved kapitulasjonen i mai 1945 var Tyskland okkupert av USA, Storbritannia, Frankrike og Sovjetunionen. Samarbeidet mellom på den ene siden Sovjetunionen og på den andre siden de tre øvrige okkupasjonsmaktene utviklet seg raskt i negativ retning og det oppsto en kald krig mellom de tidligere allierte. I 1948 ble det sammenkalt til en konferanse i London for å diskutere etableringen av en ny tysk stat på de okkuperte områder.[1] Sovjetunionen var ikke invitert til konferansen og landet trakk seg deretter fra Det allierte kontrollrådet. Londonkonferansen munnet imidlertid ut i de såkalte Londonanbefalingene om innholdet av en ny tysk grunnlov.

I vestmaktenes soner var det i mellomtiden avholdt valg til delstatsforsamlinger. Det var opprettet regjeringer i delstatene, ledet av en ministerpresident. Vestmaktenes militærguvernører overrakte i 1948 anbefalingene fra London til de tyske ministerpresidentene. Dokumentene ble siden kalt Frankfurtdokumentene etter stedet hvor overrekkelsen foregikk. De nyvalgte tyske myndigheter gikk deretter igang med arbeidet med en ny grunnlov. Ministerpresidentene behandlet saken under den såkalte Rittersturzkonferansen som resulterte i Koblenzbeslutningene etter byen ved Rhinen like i nærheten. Senere ble det avholdt en juridisk konferanse, det såkalte forfatningskonventet på Herrenchiemsee. Herrenchimsee er en øy i den store innsjøen Chiemsee i Bayern. Endelig ble en ny grunnlov vedtatt med virkning fra 23. mai 1949 av Det parlamentariske råd i Koenigmuseet i Bonn. Okkupasjonsmaktene ga sin tilslutning til vedtaket og samtlige delstatsparlamenter med unntak av Bayern stemte for grunnloven. Bayern som hadde ønsket en sterkere stilling for delstatene, aksepterte imidlertid flertallsbeslutningen og dermed også at grunnloven også fikk gyldighet for dem. Det første valget til Forbundsdagen ble avholdt 14. august 1949. Konrad Adenauer dannet den første regjering. Bonn ble valgt til foreløpig hovedstad.

Den nye grunnloven fikk bare virkning for de vestlige okkupasjonssoner, det såkalte Vest-Tyskland. Landets gamle hovedstad Berlin var som resten av landet oppdelt i fire okkupasjonssoner. De franske, britiske og amerikanske soner, det såkalte Vest-Berlin ble i 1949 ikke del av Forbundsrepublikken Tyskland, men fikk en assosiert stilling.

Forbundsrepublikken Tyskland var en ny stat basert på et nytt rettsgrunnlag. Samtidig hadde denne staten dype historiske og politiske røtter i tidligere tyske statsdannelser.[2] Det gjaldt blant annet den demokratiske Weimarrepublikken dannet etter den første verdenskrigen og dessuten keiserriket som ble etablert i 1871. For eksempel ble de politiske partier i det nye Tyskland etablert etter omtrent det samme mønster som under Weimarrepublikken.[3]

De deler av Tyskland som var okkupert av Sovjetunionen fikk en annen utvikling og på dette terrioriet ble staten Den tyske demokratiske republikk etablert. Øst- og Vest-Tyskland ble gjenforent i 1990.

Overblikk over de offentlige organer[rediger | rediger kilde]

  Lovgivende Utøvende Dømmende
Europeisk nivå Europaparlamentet, Den europeiske unions råd Europakommisjonen, Det europeiske råd Den Europeiske Unions domstoler: Den europeiske unions domstol, Retten, Personalretten
Forbundsnivå Forbundsdagen, Forbundsrådet, Meglingsutvalget, Nødparlamentet, Forbundsforsamlingen Forbundspresidenten

Forbundsregjeringen: Forbundskansleren, forbundsministre

Forvaltningen

Føderale domstoler: Bundesverfassungsgericht, Bundesarbeitsgericht, Bundesfinanzhof, Bundesgerichtshof, Bundessozial-, Bundesverwaltungs-, Bundespatent-, Truppendienstgerichte, Fellessenatet for forbundsstatens høyesteretter
Delstatsnivå Delstatsparlamenter Delstatsregjering (Landesregierung/Staatsregierung/Senat): Ministerpresident/Regjerende eller Første Borgermester, Delstatsministre

Delstatsforvaltning

Delstatenes domstoler: Delstatenes forfatningsdomstoler, domstoler i alminnelig sivilrett og strafferett: Oberlandesgericht, Landgericht, Amtsgericht, spesialdomstoler i sosialrett (første og andre instans), i arbeidsrett (første og andre instans) forvaltningsrett (første og andre instans) og i finansrett (skatte- og tollsaker).
Kommunalt nivå ingen organer Forvaltningsorganer for kommuner og kretser: Kreistag, Stadtrat, Gemeinderat, Landrat, Oberbürgermeister, Bürgermeister, Magistrat, Gemeindevorstand ingen organer

Grunnloven fra 1949[rediger | rediger kilde]

Grunnlovens hovedprinsipper og virkeområde[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Grundgesetz

Evighetsklausulen[rediger | rediger kilde]

En sentral bestemmelse i grunnloven er artikkel 79. I bestemmelsen beskyttes menneskeverdet, selve kjernen i menneskerettighetene og dessuten den tyske føderalstaten.[4] Disse bestemmelser kan etter artikkelens egen ordlyd ikke endres og bestemmelsen kalles derfor gjerne «evighetsklausulen».[5] Grunnlovens artikkel 20 verner om demokratiet, rettsstaten, maktfordelingsprinsippet og den sosiale stat.[6] I artikkel 79 bestemmes at heller ikke denne bestemmelse i grunnloven kan endres.

Begrunnelsen for å gi artikkel 79 en «evig» gyldighet skyldes at forfatterne av grunnloven ønsket seg et «motstandsdyktig og slagkraftig demokrati».[7] Deler av grunnloven ble derfor gitt rang av naturrett, en norm som ikke kan endres.[8] Bakgrunnen var erfaringene med Weimarrepublikkens fall. Under denne fulgte ikke statsmaktenes myndighet direkte av grunnloven, men måtte vedtas med lov.[9] Lovene kunne imidlertid endres, noe som medførte dårlig forutsigbarhet og en svakere stilling for statsorganene enn ønskelig.

Den frihetlig-demokratiske grunnordningen[rediger | rediger kilde]

Den frihetlig-demokratiske grunnordningen[10] er et begrep som nevnes flere steder i grunnloven. Det er forbudt å motarbeide de demokratiske prinsipper som inngår i grunnordningen. Et særskilt føderalt organ, det såkalte Verfassungsschutz er opprettet for å overvåke mulige trusler mot dette demokratiske systemet.[11] Til etatens oppgaver hører også kartlegging av mulige trusler mot Tysklands eller den enkelte delstats sikkerhet, planer om terrorhandlinger, eller arbeid som motarbeider mellomfolkelig forståelse. Det finnes også tilsvarende etater i de enkelte delstater. Den enkelte tyske borger kan i siste instans selv bekjempe den som motarbeider den frihetlig-demokratiske grunnordningen.[12]

Parlamentarisk demokrati[rediger | rediger kilde]

Tyskland er et parlamentarisk demokrati, i dette tilfellet slik at regjeringen må ha Forbundsdagens tillit. Med grunnloven ble det dessuten innført en regel om såkalt konstruktiv mistillit.[13] Dersom en gruppe i Forbundsdagen ønsker å felle regjeringen, må den vise til at det finnes et annet flertallsalternativ. Formålet var å hindre stadige regjeringsskifter, slik tilfellet var under Weimarrepublikken.

Tyskland har en sperregrense på 5 prosent for partiers representasjon i Forbundsdagen. Unntak gjelder likevel dersom et parti oppnår tre direktemandater.[14] Denne sperregrensen hindrer oppsplitting av Forbundsdagen i et stort antall mindre partier.

Føderalstaten[rediger | rediger kilde]

Det føderale systemet har lang historie i tysk politikk. Det tyske riket som ble samlet i 1871, var en føderalstat med et overhus hvor delstatene var representert. Også Weimarrepublikken (1919 til 1933) videreførte den føderale stat. Da Det tredje riket (1933 til 1945) ble opprettet som en enhetsstat dannet det et unntak i tysk, politisk tradisjon. Etter den andre verdenskrigen var det derfor selvsagt at det nye Tyskland skulle videreføres som føderalstat.[15] Delstatsgrensene fra 1946 bryter imidlertid med de historiske grensene. Dette ble gjort for å motvirke krefter som kunne tenkes å arbeide mot den nye forbundsstaten.

Den tyske føderalismen etter 1949 er bygget på tanken om en «vertikal» maktfordeling, det vil si mellom delstatene på grunnplanet og myndighetene på forbundsplan.[16] Dette til forskjell fra den ordinære «horisontale» maktfordeling, mellom de lovgivende, utøvende og dømmende statsmakter. Grunnlovens artikkel 30 bygger på at makten tilligger delstatene, med mindre noe annet følger av grunnloven. De føderale myndigheter skal bare ha makten dersom de kan løse oppgavene bedre enn delstatene. Tanken er at når makten ligger i delstatene kan borgerne ta del i den og kontrollere den. Samtidig kan delstatene kontrollere myndighetene på forbundsplan gjennom Forbundsrådet.

Motkreftene til denne horisontale maktfordeling har etter 1949 vist seg i flere former.[16] For det første uttrykkes det gjennom det syn at en effektiv styring av landet «blokkeres» av delstatenes vedtak i Forbundsrådet. Forbundsrådets medlemmer tenker riktignok ikke alltid som et kollektiv, men splittes av partitilhørighet og noen ganger politikernes personlige ambisjoner. For det andre har Tysklands ønske om europeisk integrering svekket delstatenes betydning i politikken. En reform i 2006 har imidlertid sikret at dersom EUs ministerråd behandler saker som gjelder skole, kultur eller kringkasting, skal Tyskland være representert av en person oppnevnt av Forbundsrådet, ikke regjeringen. For det tredje har befolkningens krav til likeverdige levekår i alle deler av landet gitt mindre spillerom for ulike løsninger fra delstat til delstat.

Grunnlovens geografiske virkeområde[rediger | rediger kilde]

Grunnlovens artikkel 23 slo i 1949 fast at den skulle gjelde i andre deler av Tyskland etter at de var gjenforent. Med «andre deler av Tyskland» mente man de områder som var del av Tyskland i 1937, men som ikke ble en del av Forbundsrepublikken i 1949.[17] Grunnlovsbestemmelsen ga hjemmel for innlemmelse av Saarland i 1953. Videre ga den i 1990 grunnlag for innlemmelse av delstatene Mecklenburg-Vorpommern, Sachsen, Sachsen-Anhalt, Brandenburg og Thüringen. Det ble derfor ikke laget noen ny grunnlov som følge av Murens fall og heller ikke avholdt noen folkeavstemning om ny konstitusjon. Grunnlovens område ble utvidet til de østlige delstatene.

Artikkel 23 i grunnloven er siden opphevet, for å understreke at Tyskland ikke har ønske om innlemmelse av flere områder som tidligere var tyske.[17]

Forfatningsdomstolen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Bundesverfassungsgericht

Generelt om domstolens rolle[rediger | rediger kilde]

Forfatningsdomstolen (Bundesverfassungsgericht) har som oppgave å våke over grunnloven.[18] Avgjørelsene har politisk virkning forsåvidt som de setter grenser for Statens maktutøvelse. Domstolen gjør imidlertid ingen vurdering av hva som er politisk hensiktsmessig, men forholder seg kun til Grunnlovens bestemmelser. Domstolen ble etablert i forbindelse med vedtakelsen av grunnloven i 1949, og var da en nyskapning sammenliknet med Weimarrepublikkens statsorganer.[9] Den opptrer selvstendig innenfor sitt område og inngår ikke i den ordinære instansordning.

Konkret normkontroll[rediger | rediger kilde]

Forfatningsdomstolen vil avsi dom når en av de øvrige domstoler i landet er i tvil om hvorvidt en lov er i samsvar med grunnloven og forelegger spørsmålet for Forfatningsdomstolen i forbindelse med saken.[19][20] Dette kalles konkret normkontroll, idet normen (gjerne en lov) måles mot grunnloven i den konkrete sak.

Tvister mellom samfunnssorganer[rediger | rediger kilde]

Et annet område er å avgjøre tvister om rettigheter og plikter etter grunnloven mellom de føderale statsorganer, herunder mellom partifraksjoner i Forbundsdagen (organstrid, tysk: Organstreitigkeiten).[21] Videre avsier den dom i saker om føderal lov er i samsvar med grunnloven, når saken reises på generelt grunnlag (abstrakt normkontroll).[22] Et særlig område for den abstrakte normkontroll er når det oppstår tvil om den føderale lovgivningsmakt kan gripe inn med føderal lov for å utjevne ulikheter mellom delstatenes lover.[23] Slik lovgivning kan komme i stand for å ivareta likeverdige levevilkår i forbundsrepublikken og for å bevare Tyskland som en juridisk og næringsmessig enhet.

Videre avgjør Forfatningsdomstolen tvister og uenighet om rettigheter og plikter mellom forbundsrepublikken og delstatene.[24] Domstolen dømmer også i andre offentligrettslige spørsmål mellom Forbundsrepublikken og delstatene, mellom delstatene eller internt i en delstat, når det ikke finnes andre muligheter for å avgjøre spørsmålet.[25]

Grunnlovsklager[rediger | rediger kilde]

Forfatningsdomstolen må saker som reises av enhver borger og som innebærer en påstand om brudd på en av hans eller hennes grunnleggende samfunnsrettigheter eller rettigheter etter grunnloven[26][20] Slike saker kalles grunnlovsklager (tysk: Verfassungsbeschwerde). Også kommuner kan reise sak dersom Staten truer det kommunale selvstyre på nærmere bestemte områder.[27]

Andre spørsmål[rediger | rediger kilde]

Endelig dømmer Forfatningsdomstolen i saker hvor det påstås at noen motarbeider den frihetlig-demokratiske grunnordningen[20] (for eksempel presse og forsamlingsfrihet),[28] saker om partiforbud,[29] om godkjenning av valg[30] og i saker mot Forbundspresidenten og mot dommere.[31]

Det politiske system på forbundsnivå[rediger | rediger kilde]

Tysklands president[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Tysklands president

Tysklands president er landets statsoverhode og velges for fem år av gangen.[32] Gjenvalg kan bare skje en gang. Valget av president foretas av Forbundsforsamlingen, et organ som er sammensatt av medlemmer av Forbundsdagen og et tilsvarende antall representanter valgt av delstatsparlamentene.

Forbundspresidenten foreslår for Forbundsdagen kandidater til embetet som forbundskansler og utnevner kansleren når valget er gjennomført. Han utnevner og avskjediger ministre i den føderale regjering etter forslag fra kansleren. Presidenten kontrasignerer også lover og utnevner embetsmenn, offiserer og dommere. Han utlyser nyvalg dersom et kanslervalg mislykkes for tredje gang.

Den lovgivende makt[rediger | rediger kilde]

Annemarie Renger var den første kvinne til å bli valgt til president av Forbundsdagen, valgt i 1972

Retten til å gi lover tilligger som hovedregel delstatene, med mindre det er uttrykkelig nevnt i grunnloven at det er Forbundsdagen som skal gi lovene.[33][34] Forbundsdagen har enerett på å gi lover blant annet i sivil rett, familierett, asylrett, skatterett, strafferett og sosialrett.

Tysklands parlament og lovgivende makt på føderalt nivå, består av Forbundsdagen med minst 598 medlemmer og Forbundsrådet med 69 medlemmer. Parlamentet vedtar føderale lover og dessuten statsbudsjettet.[17]

Forbundsdagen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Forbundsdagen

Forbundsdagen velges direkte av folket gjennom partilister og enkeltkretser. Forbundsdagen vedtar lover og velger Forbundskansleren og utgjør en del av Forbundsforsamlingen ved valget av Forbundspresidenten. Forbundsdagen kontrollerer statsbudsjettet og regjeringen, bestemmer over Tysklands væpnede styrker og kontrollerer de hemmelige tjenester.[35]

Forbundsrådet[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Forbundsrådet (Tyskland)

Forbundsrådets medlemmer er utsendt av delstatsregjeringene.[36] Forbundsrådet må samtykke i lover som gjelder delstatenes rettigheter og plikter. Dette innebærer at et føderalt budsjett må ha Forbundsrådets samtykke. Forbundsrådet deltar under lovgivningsprosessen og kan nedlegge veto. I de fleste saker kan Forbundsrådets veto omgjøres av Forbundsdagen med 2/3 flertall. I andre saker som for eksempel endringer av grunnloven kreves 2/3 flertall også i Forbundsrådet.[8] Hver delstat får 3 til 6 representanter i Forbundsrådet avhengig av folketallet. Hver delstat må avgi sine stemmer samlet. Forbundsrådet er ikke bare et lovgivende organ, men har også uttalerett ved enkelte føderale regjeringsbeslutninger, for eksempel samferdselsspørsmål.[37]

Den utøvende makt: Forbundsregjeringen[rediger | rediger kilde]

Theodor Heuss (t.h.) var Forbundsrepublikken Tysklands første president og Konrad Adenauer den første forbundskansler

Rettsgrunnlag og organisasjon[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Tysklands regjering

Utdypende artikkel: Tysklands kanslere

Utdypende artikkel: Forbundsminister (Tyskland)

Forbundsregjeringen er regulert av grunnloven[38] og består av forbundskansleren og forbundsministrene.[39] Forbundskansleren fremsetter forslag for presidenten om utnevning og avskjed av regjeringens ministre.[40]

Forbundsregjeringen har ansvaret for landets utenrikspolitikk[41] og forsvar.[42] Gjennom finansministeren har regjeringen ansvaret for det føderale budsjett.[43] Regjeringen foreslår lover for Forbundsdagen og iverksetter de føderale lover som vedtas.

Kansleren er forbundsregjeringens sjef og bestemmer retningen på regjeringens politikk (retningslinjekompetanse).[44] Vesentlige spørsmål som lovforslag, blir avgjort ved flertallsbeslutninger i regjeringen.[45] Meningsforskjeller mellom ministrene kan også bli avgjort ved flertallsbeslutning. Forbundsministeren har den øverste politiske ledelse av ministeriets saksområde og styrer sitt departement innenfor rammene av kanslerens retningslinjer. Regjeringen holder ukentlige møter.[46]

Statssekretærene tilhører også ministeriets ledelse. Disse kan være politisk utnevnte eller fast ansatte. Dersom en statssekretær skal gis en særlig høy posisjon, gjerne tett opp til en minister, kalles hun eller han for statsminister (tysk: Staatsminister). En tysk statsminister er altså ingen regjeringssjef, som for eksempel i de skandinaviske land.

Forbundskansleren kan avsettes gjennom nyvalg eller gjennom et såkalt konstruktivt mistillitsvotum i Forbundsdagen.[47] Kansleren vil bare bli kastet dersom en annen kandidat støttes av et flertall av Forbundsdagens medlemmer. Bakgrunnen for etableringen av denne regelen var et ønske om å unngå en gjentagelse av de ustabile regjeringene landet hadde hatt under Weimarrepublikken, en faktor som hadde bidratt sterkt til Adolf Hitlers maktovertagelse i 1933.

Forbundsregjeringen er ansvarlig overfor Forbundsdagen. Forbundsministrene har plikt til å møte i de komiteer i Forbundsdagen som tilkaller dem. De har også møte- og talerett i Forbundsdagen og Forbundsdagens komiteer.[45]

Regjeringens styringsmuligheter[rediger | rediger kilde]

Tysklands regjeringer etter 1949 har aldri vært mindretallsregjeringer,[48] men har med ett unntak alltid måttet styre på grunnlag av koalisjoner. Unntaket var i 1957 da CDU/CSU fikk over 50 prosent av stemmene. En viktig begrensning for forbundskansleren som regjeringens sjef er dermed behovet for å skaffe seg koalisjoner. Endringene i Tysklands regjering siden 1949 har som regel ikke kommet etter valg, men som resultat av endringer i koalisjonene.[49]

En annen begrensning i den føderale regjerings styringsmulighet er delstatenes innflytelse gjennom Forbundsrådet. Regjeringens forslag til nye lover blir gjerne vedtatt av Forbundsdagen hvor regjeringen har støtte i flertallet. Deretter kan imidlertid loven bli midlertidig stanset av Forbundsrådets utsettende veto. Dette reduserer effektiviteten ved gjennomføringen av regjeringens politikk. Inntil 2006 var det nødvendig med Forbundsrådets samtykke til 60 % av all lovgivning. En reform i 2006 medførte at andelen lovgivning med krav om Forbundsrådets samtykke ble redusert til 35 til 40 %.[50]

Det er hevdet at Tysklands nasjonalbank og Forfatningsdomstolen hadde større innflytelse over regjeringens politikk tidligere.[51] Bankens rolle som med sin faste rentepolitikk ofte førte til problemer for den sittende regjering, er i noen grad overtatt av den europeiske sentralbank. Forfatningsdomstolens roller er også i noen grad overtatt av Europadomstolen. Landets organisasjoner har derimot økt sitt trykk mot regjeringen og det samme gjelder mediene.

Uttrykket «kanslerdemokrati» oppsto i pressen under de første 12 årene (1949-61) av Konrad Adenauers regjeringstid.[48] Det skyldtes Adenauers dominerende opptreden og tolkning av rollen som kansler. Senere er begrepet i noen grad avløst av «koordinasjonsdemokratiet».[46] Kansleren har i økende grad har måttet navigere og koordinere de ulike krefter i samfunnet som ønsker å gjøre sin innflytelse gjeldende, for eksempel koalisjonspartnere, næringsinteresser og organisasjoner. Regjeringen må også ta utenrikspolitiske hensyn.

Den dømmende makt[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Det tyske rettssystemet

Den føderale forfatningsdomstolen holder til i Karlsruhe. Lederen Roman Herzog (nr fire fra venstre) ble senere Tysklands president.
Bundesarbeitsgericht, Tysklands høyesterett for arbeidsrett ligger i Erfurt

Domstolsorganer i Tyskland handler ikke av eget tiltak, og det må derfor kreves at de skal treffe beslutninger. Dette innebærer for sivile saker at partene har fri rådighet over saken.[52] I straffesaker gjelder et prinsipp om at påtalemyndigheten må kreve at en sak behandles (påtaleprinsippet).[53] Dommer avsies på grunnlag av lov. Forbundsdommere blir oppnevnt av særskilte dommerutvalg. Dommerne er selvstendige. Statsadvokatene er derimot underlagt justisministrene på forbundsplan og i delstatene.

Domstolene har på føderalt nivå oppgaven å skape enhet mellom delstatenes domstoler. Bundesgerichtshof behandler straffesaker og sivile saker (Ordentliche Gerichtsbarkeit) i snever forstand, dvs. ikke medregnet forvaltningssaker, arbeidsrettssaker, skattesaker, patentsaker, saker knyttet til militært personell og trygde- og sosialsaker. De øvrige spesialforbundsdomstolene er Bundesverwaltungsgericht, Bundessozialgericht, Bundesfinanzhof og Bundesarbeitsgericht. Videre finnes Bundespatentgericht og Truppendienstgericht. Muligheten for at de likestilte forbundsdomstoler kan komme til avgjørelser med motstridende innhold, er løst ved opprettelsen av et fellesorgan (Gemeinsamer Senat der obersten Gerichtshöfe des Bundes).

Som ankedomstol avgjør forbundsdomstolene normalt kun saker som gjelder lovanvendelsen og ikke bevisvurderingen.

Forfatningsdomstolen behandler kun grunnlovssaker og arbeider utenfor den ordinære instansordning.

Det politiske system på delstatsnivå[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Tysklands delstater

Det føderale tyske systemet viser seg blant annet ved at hver av delstatene har et eget politisk system med selvstendige statsorganer, herunder lovgivende myndighet. Delstatenes konstitusjoner, delstatsregjeringenes sammensetning og funksjon og valg til delstatsforsamlingene kan variere. Felles for delstatene er at delstatsregjeringene har innflytelse over Forbundsrådet. Delstatene har også dannet samarbeidsorganer for å koordinere arbeidet over delstatsgrensene. Det avholdes for eksempel konferanser for ministerpresidentene, undervisningsministrene (kultusministrene) og innenriksministrene.

Den lovgivende makt (delstatsnivå): Delstatsparlamentet[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Landesparlament

Plenumssalen i Hamburgs borgerskap, delstatens parlament

Delstatsparlamentene blir valgt for perioder på fire eller fem år av de stemmeberettigede i de enkelte delstatene. Oppgavene innebærer lovgivning, kontroll av delstatsregjeringen, delstatsbudsjett, valg av regjeringssjef og i noen delstater også de øvrige regjeringsmedlemmene. Lovene på forbundsplan står over lovene gitt av delstatene.[54] For eksempel har Hessens grunnlov fremdeles en bestemmelse om dødsstraff, mens en slik straff er forbudt etter Tysklands grunnlov.

Delstatsparlamentene kalles Landtag i de tretten flatestatene (Flächenländer) og i de tre bystatene henholdsvis Bremens borgerskap, Hamburgs borgerskap og Abgeordnetenhaus i Berlin.

Den utøvende makt (delstatsnivå): Delstatsregjeringen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Delstatsregjering (Tyskland)

Forvaltningen er i hovedsak plassert på delstatsplan.[55] Delstatenes forvaltning administrerer egne lover og dessuten lover vedtatt av Forbundsdagen. Det fremgår av grunnloven at statsmyndighet tilhører delstatene, med mindre noe annet fremgår av grunnloven selv.[56] Delstatenes kjerneområder er utdannelse, omsorg, vitenskap, kultur, samt offentlig orden og sikkerhet. Arealplanlegging ligger også til delstatenes forvaltningsansvar.

Hver delstat har en delstatsregjering. Regjeringssjefen blir valgt av delstatsforsamlingen og kalles i de fleste delstater Ministerpräsident, i Berlin regjerende borgermester, i Bremen senatspresident eller borgermester og i Hamburg første borgermester. I enkelte delstater velger delstatsforsamlingen også de øvrige regjeringsmedlemmene eller de velges av regjeringssjefen. Regjeringssjefens valgperiode bestemmes av delstatsforsamlingens valgperiode som er enten fire eller fem år. Regjeringene har innflytelse over Tysklands lovgivning ved at de velger representanter til Forbundsrådet.

Den dømmende makt (delstatsnivå): Forfatningsdomstol og andre domstoler[rediger | rediger kilde]

Delstatenes domstoler avsier dom i alle saker der forbundsdomstolene ikke har myndighet.[57] Domstolsvesenet i Tyskland er oppdelt i domstoler for strafferett, (alminnelig) sivilrett (som sammen utgjør den såkalte Ordentliche Gerichtsbarkeit) og videre i spesialdomstoler for arbeidsrett, finansrett, sosialrett og forvaltningsrett. Delstatsdomstolene avgjør de fleste saker i siste instans. Hver delstat har også en egen delstatsforfatningsdomstol.

Lokalforvaltningen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Tysklands lokalforvaltning

Tysklands forvaltningsstruktur.

Med lokalforvaltning menes her forvaltningsnivåene under forbundsrepublikken og delstatene.

I noen delstater finnes såkalte Regierungsbezirke (norsk: Regjeringsdistrikt). Det gjelder Baden-Württemberg, Bayern, Hessen, Niedersachsen, Nordrhein-Westfalen og Rheinland-Pfalz.[58] Deres oppgaver er på vegne av og under kontroll av delstatsregjeringen blant annet å behandle miljøvernsaker og øve juridisk kontroll med kommunene. De øvrige delstatene har ikke slike regjeringsdistrikter. Regjeringsdistriktene er etater ledet av en regjeringspresident. Det er ikke knyttet noen folkevalgt forsamling til dette forvaltningsnivået.

Det neste hovednivå under regjeringsdistriktene er (land-)kretsene. Slike organer finnes i samtlige tyske delstater med unntak for bystatene Berlin, Bremen og Hamburg.[59] Kretsene kan velge om de vil drive med for eksempel næringsutvikling og biblioteker, men er forpliktet til å drive med ungdomsvesen og sosialhjelp. Kretsene har kontrolloppgaver som bygningskontroll, kretspoliti og sivilt beredskap. Land- og bykretsene har innenfor loven i en viss grad rett til selvstyre. Den folkevalgte forsamlingen kalles kreistag.

Kommunene (tysk: Gemeinde eller Kommune) er det laveste forvaltningsnivå. Grunnloven beskytter kommunenes rett til selvstyre. Typiske oppgaver for kommunene er å avgjøre plasseringen av skoler, idrettsanlegg og tilsvarende tiltak for befolkningen.[60] Kommunenes øverste organ er folkevalgt og dette kan ha flere navn, men kalles ofte Gemeinderat.

Folkerepresentasjonen i kretser og kommuner er garantert gjennom grunnloven.[61] Grunnloven bestemmer at folket skal kunne velge sine representanter gjennom alminnelige, direkte, frie, likeverdige og hemmelige valg. Videre inneholde den garanti for et visst lokalt selvstyre. Disse forvaltningsorganer må imidlertid handle innenfor de rammer som gis av lovgivningen. De regler som gis av disse organer har ikke rang av lov, men må være hjemlet i loven. Kretsene og kommunene tilhører dermed forvaltningen, det vil si den utøvende og ikke den lovgivende makt.

Den europeiske union[rediger | rediger kilde]

Tyskland er en av grunnleggerne av Den europeiske union, og har ved inngåelsen av Den europeiske unions traktatgrunnlag og Traktaten om Den europeiske unions funksjonsmåte overdratt bestemte deler av den nasjonale overhøyhet til EU. Grunnloven[62] gir uttrykkelig hjemmel til å delta i den europeiske integrasjonsprosessen.

Alle tyske statsborgere har i tillegg et unionsborgerskap. Dette gjør det mulig å delta i valgene til Europaparlamentet og til å deltat i såkalte Europeiske borgerinitiativ. Diskriminering av unionsborgere på grunn av deres statstilhørighet er forbudt i alle EU's medlemsland.

Innenfor Den europeiske unions system er Tyskland også medlem av Den europeiske unions råd og Det europeiske råd. Gjennom Regionkomitéen er også tyske regioner og kommune representert på det europeiske nivå.

Rettsregler vedtatt av EU trer delvis umiddelbart ikraft i Tyskland (forordninger), delvis er tyske politiske organer forpliktet til å innføre dem (direktiver). Den europeiske unions domstol avgjorde i saken Costa mot ENEL at EUs rettsregler på fellesskapsrettens område går foran nasjonale regler. EUs organer må imidlertid ha hjemmel i traktat for å kunne vedta regler og kan ikke vedta regler som ikke er forankret i dette hjemmelsgrunnlaget.

Politiske partier[rediger | rediger kilde]

Konrad Adenauer Haus (Konrad Adenauerhuset) er CDU's hovedkvarter i Berlin

Utviklingen av partisystemet etter 1945[rediger | rediger kilde]

Okkupasjonsmaktene etter den andre verdenskrigen tillot hver for sine soner, fire partier.[17][63][3] Det dreide seg om kristendemokratene CDU (CSU i Bayern), det sosialdemokratiske SPD, det fridemokratiske FDP og det kommunistiske NPD. Partiene hadde i stor grad røtter i partilandskapet fra Weimarrepublikken.[3]

I den sovjetiske okkupasjonssonen ble i 1946 SPD og SED tvangsmessig sammenføyd.[64] De øvrige partiene i østsonen opphørte å konkurrere om den politiske makt og innordnet seg SED (blokkpartier).[65]

I Vest-Tyskland fikk partiene utvikle seg på selvstendig grunnlag. Grunnloven fra 1949 slår fast at partier kan etableres fritt, men krever at partienes indre organisasjon skal være demokratisk oppbygget.[66]

De første årene etter etableringen av Forbundsrepublikken kom enkelte småpartier inn i Forbundsdagen, for siden å forsvinne. Det var blant andre det nasjonalkonservative Det tyske partiet (fra 1949 til 1961) og Fellestysk blokk/Forbundet av landsforviste og rettsløse fra 1953 til 1957.

CDU/CSU og SPD har siden dannelsen av Forbundsrepublikken i 1949 vært hovedkonkurrenter om regjeringsmakten. De to blokkene har likevel regjert sammen tre ganger, med grunnlag i såkalte storkoalisjoner. Forbundskansleren har alltid utgått fra en av disse to blokkene.

FDP var lenge vanskelig å komme utenom ved dannelse av regjering i Tyskland. Partiet var i perioden 1949 til 1998 medlem av samtlige regjeringer med unntak for regjeringene Adenauer III og Kiesinger. Det ble talt om et treparti- eller 2 1/2-partisystem. FDP falt ut av Forbundsdagen ved valget i 2013.

Bündnis 90/Die Grünen kom inn i Forbundsdagen i 1983 og dannet regjering med SPD fra 1998 til 2005. Die Linke ble dannet i 2007 og har aldri vært medlem av noen føderal regjering. Partiets forgjenger kom inn i Forbundsdagen i 1990; die Linke har røtter i det statsbærende partiet SED i DDR.

Partiene og velgerne[rediger | rediger kilde]

De politiske partiene i Tyskland er i utgangspunktet delstatspartier og deltar i delstatsvalgene. De største partiene deltar også ved valg til Forbundsdagen og dessuten på europeisk plan. De konservative partiene CDU og CSU arbeider sammen på forbundsplan. Partiene har alltid vært sammen i regjering, har felles fraksjonsledelse i Forbundsdagen og omtales gjerne som «Unionen» eller «unionspartiene». Både de to konservative partiene og SPD anser seg som folkepartier og sikter mot velgergrupper i alle samfunnslag. En stor del av SPD-tilhengerne ser seg som representanter for arbeiderbevegelsen og står fagbevegelsen nær. Blokkene CDU/CSU og SPD dominerer med tilsammen mer enn 60 % av velgerne.

Bündnis 90/Die Grünen, FDP og die Linke tiltrekker vesentlig mindre velgergrupper. Bündnis 90/Die Grünen er opptatt av økologiske og borgerrettslige temaer og ser seg selv i tradisjonen til freds- og antiatom-bevegelsen og er opptatt av forbrukervern. Die Linke tilhører den demokratiske sosialisme og kan betraktes som et folkeparti i det nordøstlige Tyskland.

Partistrukturen er preget av forskjeller mellom de gamle og de nye delstatene. I vest dominerer CDU/CSU og SPD, men danner fra tid til annen regjeringer sammen med Bündnis 90/Die Grünen og FDP. I Baden-Württemberg fikk Bündnis 90/Die Grünen i 2011 sin første ministerpresident i en delstatsregjering. I de nordøstlige delstatene har det dannet seg et trepartisystem med SPD, CDU og die Linke.

Folkets medbestemmelse[rediger | rediger kilde]

Valgordningen på forbundsplan[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Tysklands valg

Ved valget til Forbundsdagen får hver stemmeberettiget to stemmer: en i personvalg og en i partivalg

Tyskland går til valg av Forbundsdagen hvert fjerde år. Ved valget får hver velger to stemmer som hun eller han kan bruke på ulike partier.[67]

Førstestemmen gis i flertallsvalg i enmannskretser, der den kandidaten som får flest stemmer (simpelt flertall) vinner. Andrestemmen gis til et parti, der mandatene fordeles mellom partiene i forhold til deres stemmetall (forholdstallsvalg). Det er andrestemmen som avgjør forholdet mellom partiene i Forbundsdagen.

Valgordningen er imidlertid slik at vinneren av valget i kretsen alltid beholder sitt mandat, også når det medfører at vedkommendes parti dermed får flere representanter enn resultatet av partivalget (andrestemmen) skulle tilsi. Disse mandatene kalles overskuddsmandater, idet Forbundsdagen blir utvidet med et tilsvarende antall medlemmer.

For å hindre at overskuddsmandatene endrer forholdet mellom partiene i Forbundsdagen, skal disse mandatene etter en lovendring i 2013 balanseres med utjevningsmandater.[68] Forbundsdagen skal ha minst 598 medlemmer, men kan som følge av ordningen med overskudds- og utjevningsmandater vokse til ca. 800 medlemmer.[69]

For å hindre oppsplitting av parlamentet i flere småpartier, finnes det en nedre sperregrense. Det er bare partier som får mer enn 5 % av andrestemmene som blir med i fordelingen av mandater basert på resultatet av partivalget. Den danske nasjonale minoritet i Schleswig-Holstein er med valgforbundet SSW unntatt fra sperregrensen.[70]

Direkte demokrati[rediger | rediger kilde]

Det er på forbundsplan få muligheter for å delta gjennom direkte demokrati, selv om grunnlovens artikkel 20 uttrykkelig nevner både valg og avstemninger (Wahlen und Abstimmungen).[71] Et unntak gjelder for omorganisering av delstatene som skal avgjøres gjennom folkeavstemning.[72]

I delstatene gjelder ulike regler for borgernes muligheter til å delta gjennom direkte demokrati. Slike handlinger gjelder uansett innenfor de regler som gjelder for delstatenes egen lovgivningsmyndighet.

Andre muligheter[rediger | rediger kilde]

Enhver borger har en grunnlovsbeskyttet rett til å gjøre direkte henvendelse til myndighetene, Forbundsdagen og andre folkevalgte forsamlinger, eller Forbundspresidenten, den såkalte petisjonsretten.[73][74] Den som henvender seg har krav på å få svar. Forbundsdagen har et eget petisjonsutvalg som skal behandle slike direkte henvendelser.[75] Det gjelder også henvendelser fra barn og ungdom.

Etter skandinavisk forbilde finnes det institusjoner som tjener som ombudsmenn for grupperinger som ellers ville vært uten talerør.

Organisasjonene har en viktig rolle i forberedelsene til de beslutninger som tas i de folkevalgte forsamlinger.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bundeszentrale für politische Bildung: Von den Londoner Empfehlungen zum Grundgesetz besøkt 15. juni 2014
  2. ^ Einar Berntzen i Politikk i Europa (2. utgave side 233) ISBN 978-8215-02220-8
  3. ^ a b c Lebendiges virtuelles Museum Online: Politischer Neubeginn: Parteien besøkt 27. februar 2014
  4. ^ Grundgesetz artikkel 79
  5. ^ Hauke-Möller, Hamburg Universitet:Die verfassungsgebende Gewalt des Volkes und die Schranken der Verfassungsrevision besøkt 15. juni 2014
  6. ^ Grundgesetz artikkel 20
  7. ^ Bundeszentrale für politische Bildung: Streitbare Demokratie besøkt 27. mai 2014
  8. ^ a b Grundgesetz artikkel 79
  9. ^ a b Bundeszentrale für politische Bildung: Informationen zur politischen Bildung Nr. 261/2011 kapittel Weimarer Verfassung besøkt 26. mai 2014
  10. ^ Bundeszentrale für politische Bildung besøkt 1. juni 2014
  11. ^ Bundeszentrale für politische Bildung: Verfassungsschütz besøkt 11. juni 2014
  12. ^ Grundgesetz artikkel 20,4
  13. ^ Grundgesetz artikkel 67
  14. ^ Bundeszentrale für politische Bildung, internettside. Lothar Probst: Die Fünfprozenthürde im deutschen Wahlsystem besøkt 25. mai 2014
  15. ^ Einar Berntzen i Politikk i Europa (2. utgave side 233) ISBN 978-8215-02220-8
  16. ^ a b Bundeszentrale für politische Bildung, Roland Sturm: Föderalismus
  17. ^ a b c d Einar Berntzen i Politikk i Europa (2. utg) ISBN 978-8215-02220-8
  18. ^ Forfatningsdomstolens internettside: Aufgabe des Bundesverfassungsgerichts besøkt 26. mai 2014
  19. ^ Grundgesetz artikkel 100
  20. ^ a b c Melchior: Staatsrecht leicht gemacht (2010) ISBN 3874402770
  21. ^ Grundgesetz artikkel 93 avsnitt 1
  22. ^ Grundgesetz artikkel 93, avsnitt 2
  23. ^ Grundgesetz artikkel 93 avsnitt 3, jf artikkel 72 avsnitt 2.
  24. ^ Grundgesetz artikkel 93 avsnitt 3.
  25. ^ Grundgesetz artikkel 93 avsnitt 4
  26. ^ Grundgesetz artikkel 20, avsnitt 4, artikkel 33, 38, 101, 103 og 104
  27. ^ Grundgesetz artikkel 28
  28. ^ Grundgesetz artikkel 18
  29. ^ Grundgesetz artikkel 21
  30. ^ Grundgesetz artikkel 41, avsnitt 2
  31. ^ Grundgesetz artikkel 61, avsnitt 2 og artikkel 99
  32. ^ Forbundspresidentembetets internettside: Wahl des Bundespräsidenten besøkt 3. juni 2014
  33. ^ Grundgesetz artikkel 70
  34. ^ Bundeszentrale für politische Bildung: Gesetzgebungsverfaren besøkt 15. juni 2014
  35. ^ Forbundsdagens internettside: Aufgaben besøkt 31. mai 2014
  36. ^ Bundeszentrale für politische Bildung: Bundesrat besøkt 2. juni 2014
  37. ^ Forbundsrådets internettside: Aufgaven, Mitvirkung an der Verwaltung des Bundes besøkt 31. mami 2014
  38. ^ Grundgesetz artikkel 62 til artikkel 69
  39. ^ Grundgesetz, artikkel 62
  40. ^ Grundgesetz artikkel 64
  41. ^ Bundeszentrale für politische Bildung: Bundesländer besøkt 12. juni 2014
  42. ^ Grundgesetz artikkel 65a besøkt 12. juni 2014
  43. ^ Bundeszentrale für politische Bildung: Bundesministerium der Finanzen (Duden) besøkt 11. juni 2014
  44. ^ Grundgesetz artikkel 65
  45. ^ a b Bundeszentrale für politische Bildung: Bundesregierung lest 11. juni 2014
  46. ^ a b Bundeszentrale für politische Bildung: Bundeskanzler und Bundesregierung besøkt 11. juni 2014
  47. ^ Bundeszentrale für politische Bildung: Konstruktives Misstrauensvotum besøkt 5. juni 2014
  48. ^ a b Einar Berntzen i Politikk i Europa (2. utgave side 245) ISBN 978-8215-02220-8
  49. ^ Einar Berntzen i Politikk i Europa (2. utgave side 243) ISBN 978-8215-02220-8
  50. ^ Bundeszentrale für politische Bildung: Föderalismusreform besøkt 12. juni 2014
  51. ^ Bundeszentrale für politische Bildung: Ludger Helms (2003): Deutschlands semisouveräner Staat. Kontinuität und Wandel parlamentarischer Regierung in der Bundesrepublik besøkt 12. juni 2014
  52. ^ Bundeszentrale für politische Bildung: Dispositionsmaxime
  53. ^ Bundeszentrale für politische Bildung: Prozessmaximen besøkt 3. juni 2014
  54. ^ Grundgesetz artikkel 31
  55. ^ Bundeszentrale für politische Bildung: Verwaltung der Länder besøkt 16. juni 2014
  56. ^ Grundgesetz, artikkel 30
  57. ^ Grundgesetz artikkel 92
  58. ^ Bundeszentrale für politische Bildung: Regierungsbezirk (2011) besøkt 12. juni 2014
  59. ^ Bundeszentrale für politische Bildung: Kreis besøkt 12. juni 2014
  60. ^ Bundeszentrale für politische Bildung: Gemeinde besøkt 12. juni 2014
  61. ^ Grundgesetz artikkel 28, første avsnitt
  62. ^ Grundgesetz artikkel 23
  63. ^ Berlin-spd: Historisk tidsinje 1863–2003 besøkt 27. februar 2014
  64. ^ SPD's internettside: Zwangsvereinigung - SED-Regime - SED-Diktatur - SED besøkt 27. februar 2014
  65. ^ Bundeszentrale für politische Bildung: Politisk leksikon besøkt 27. februar 2014
  66. ^ Grundgesetz artikkel 21
  67. ^ Bundeszentrale für politische Bildung: Erststimme besøkt 3. juni 2014
  68. ^ bundestag.de: Bundeswahlgesetz geändert Forbundsdagens internettside, besøkt 8. mai 2013
  69. ^ Bundestag sagt Ja zum neuen Wahlrecht tagesschau.de, besøkt 9. mai 2013.
  70. ^ Bundeswahlgesetz Art. 6
  71. ^ Grundgesetz artikkel 20
  72. ^ Grundgesetz artikkel 29
  73. ^ Grundgesetz artikkel 17
  74. ^ Bundeszentrale für politische Bildung: Petitionbesøkt 8. juni 2014
  75. ^ Grundgesetz artikkel 45c

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Tysklands politiske system – bilder, video eller lyd