Hansaforbundet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
For øl- og mineralvannfirmaet: se Hansa bryggeri
Hansaens viktige handelsruter
Hamburg, Baumwall omkring 1500

Hansaforbundet var et handelslaug som arbeidet for beskyttelser av handelsprivilegier som i en periode dominerte handelen i det nordlige Europa. Deres innflytelse strakk seg fra Baltikum til Nordsjøområdet og med tilhørende innland fra senmiddelalderen og inn i tidlig moderne tid. Det har fått navn etter det lavtyske ordet hanse, som betyr gruppe, følge, eller (handels)selskap.

Forbundet ble etablert for å beskytte de økonomiske interessene og diplomatiske privilegiene i de deltakende byene og statene Hansabyene hadde deres eget lovsystem, utstyrte egne hærer og militære flåter for gjensidig beskyttelse og hjelp. Til tross for dette var ikke organisasjonen noen statsdannelse, heller ikke kan den kalles en konføderasjon av bystater, da det var bare få av byene som deltok som hadde egen suverenitet og uavhengighet tilsvarende det som senere var hos de frie rikbyene.[1]

Dagens bruk av Hansanavnet[rediger | rediger kilde]

I dag bruker byene Lübeck, Hamburg og Bremen Hansestadt som en del av det offisielle bynavnet.

I dag går bruker av hansa-benevnelsen igjen i flere navn. Et at de mest kjente er kanskje det tyske flyselskapet Lufthansa, fotballaget Hansa Rostock, Hanze universitet for anvendt vitenskap i Groningen i Nederland, Hansa bryggeri i Bergen, Hansapank i Baltikum (i dag en del av Swedbank) og seilbåtfestivalen Hanse Sail i Mecklenburg.

Tidligere eksisterte også det store rederiet DDG Hansa, som eksisterte fra det ble stiftet i 1881 til det gikk konkurs i 1980 og flyprodusenten Hansa-Brandenburg under første verdenskrig.

Historie[rediger | rediger kilde]

Fra den hansahavnen i Danzig (dagens Gdańsk): den såkalte Krantor (kran-porten)
Maleri av det hanseatiske kontor i Antwerpen
Planskisse over the Steelyard i London, angivelig slik det var i 1667

Tidlige hansasammenslutninger[rediger | rediger kilde]

handelsmenn fra ulike steder i Westfalen etablerte seg på 1100-tallet i VisbyGotland, på grunn av den gunstige geografiske plasseringen i forhold til handelsstedene i Novgorod. Handelmenn fra hele det tyske området var også med på de rike fiskeriene rundt Skåne. Tyskerne i Visby sluttet seg sammen i en «Hansa» og hadde medlemmer fra mer enn 30 byer, fra Köln og Utrecht i vest til Reval i øst. Det oppsto også en tilsvarende sammenslutning i Brugge som i 1252 fikk handelsprivilegier av greven av Flandern med gyldighet for «det romerske rikes kjøpmenn». Blant disse var det særlig tre viktige grupper, handelmenn fra Westfalen, fra Lübeck og hansaen i Visby.

Grunnleggelse av forbundet[rediger | rediger kilde]

De første sporene til en fastere handelsorganisasjon oppsto i Lübeck i 1159 under den mektige Henrik Løve som hadde erobret landeiendommer fra Adolf II av Holstein. Hansaforbundet oppstod derfor med utgangspunkt i det rike Lübeck1200-tallet med herredømmet over saltkildene i Lüneburg[2] og sølvhandel var den kapitalsterke hovedkraft. I 1282 slo Kölns, Lübecks og Hamburgs hansa i London seg sammen til et felles forbund som omfattet alle de tyske handelmennene. Det sterke fellesskapet og de handelsprivilegier som fellesskapet etter hvert fikk, gjorde at også moderbyene fikk en sterke tilknytning til hverandre. Det ble utviklet avtaler og traktater om felles opptreden for å sikre privilegiene og felles organisering av virksomheten i utlandet.

Byene etablerte egne hærer, og hjalp byene hjalp hverandre om nødvendig, og handelsskipene ble også brukt til å frakte soldater. Også egen flåte i kamp mot kaprere kunne bli utrustet, særlig kjent er sjøslaget 22. april 1401 hvor en flåte fra Hansaforbundet ledet av Simon av Utrecht slo en flåte fra vitaliebrødrene, under ledelse av Klaus Störtebeker i nærheten av Helgoland.

Lübeck hadde blitt et handelsenter for handelsmenn fra Sachsen og Westfalen som drev handel nord- og særlig østover mot de mindre økonomisk utviklede områdene i de østlige delene av Østersjøen. Disse områdene hadde rikelig tilbud av tømmer, voks, rav, harpiks, pels, samt rug og hvete som ble fraktet fra havnebyenes omland til markedene i havnene.

Deler av grunnlaget for hansaens handelsimperium var kontrollen over landforbindelsen over Holstein fra Lübeck til Hamburg. Den ble i 1398 utbygget med den formodentlig eldste kanal i Europa: Stecknitzkanalen, som forbinder elven Trave med Elben. Lübecks hegemoni var på sitt høyeste på 1400-tallet.

Ekspansjon[rediger | rediger kilde]

Lübecks nærhet til Østersjøen og Nordsjøen åpnet for handelsforbindelser både med Skandinavia og Kievriket, og som slik i direkte konkurranse med skandinavene som tidligere hadde kontrollert handelsrutene i Østersjøen. En traktat med hansaen i Visby avsluttet denne konkurransen, da handelsfolk fra Lübeck gjennom denne fikk adgang til Republikken Novgorods havn, hvor hansaen etablerte et kontor. Tilsvarende allianser ble etablert innenfor Det tysk-romerske rike. Etterhvert ble det utviklet et nettverk av allianser og avtaler og mellom 70 og 170 byer var med i dette nettverket, i varierende grad.[3]

I tillegg lyktes forbundet å etablere faktorier i Brugge i Flandern, Bergen og i London, og disse handelspostene ble viktige enklaver. Hansaen i England er første gang nevnt i kildene fra 1282 som Hansa Almaniae (en «tysk hansa»), som nok var mer en bostening enn en formell etablering. I 1303 fikk denne hansaen skatte- og tollinnrømmelser av kong Edvard I. I 1320 ble det etablert et formelt kontor i London på nordbredden av Themsen hvor Walbrook rant ut i Themsen, rett vest for London Bridge på tomten hvor dagens Cannon Street stasjon ligger.

Londonkontoret fikk særlig innpass i eksporten av både engelsk ull og engelskproduserte ferdige tekstiler, og hansaen fikk kontrollen over tekstilindustrien i Colchester og andre industristeder.[4] Londonkontoret vokste etterhvert til et eget, avgrenset samfunn med varehus, veiehus, kirker, kontorer og boliger, og den store etableringen viser viktigheten og det store aktivitetsnivået det var her. Det ble etter hvert kalt the Steelyard (fra tysk: der Stahlhof) og de eldste referansene til dette navnet finnes i kilder fra 1422. Etableringen i Bergen kom 40 år senere enn i London, i 1360 og håndterte hovedsakelig tørrfiskhandel. Det fantes også faktorier i Oslo og Tønsberg.

Innflytelse[rediger | rediger kilde]

Hansaens hovedhandelsartikkel i handelen med Norge var tørrfisken, som ble eksportert fra Norge til Sentral- og Sør-Europa. Hansaen var en økonomisk stormakt i samtidens Nord-Europa og en betydelig maktfaktor i Skandinavia. Det er spekulert i om Kalmarunionen var et skandinavisk motgrep mot den økende tyske innflytelsen i skandinavisk politikk.

Hansaen grunnla en rekke byer, særlig i Baltikum, og en varig virkning av den hanseatiske handelsvirksomheten var den sterke kulturelle og språklige tyske påvirkningen i Skandinavia.

Da forbundet var på sitt sterkeste ble det på et møte i Köln i 1367 besluttet en felles kamp mot kong Valdemar Atterdag av Danmark og Håkon VI Magnusson av Norge.[2] De utenlandske faktoriene i Novgorod, Bergen, London og Brugge ble etterhvert kalt kontorer og direkteunderlagt forbundet.[2]

Det er anslått at av en befolkning på rundt 10 000 i middelalderens Bergen, var kanskje så mye som en tredjedel utlendinger – de fleste sannsynligvis våpenføre unge menn tilsluttet Hansaforbundet.

Tilbakegang og avslutning[rediger | rediger kilde]

I 1494 stengte de russiske makthaverne hansaens kontor i Novgorod, på denne tiden tapte også fiskeriene ved Skåne mye av sin betydning og i 1530-årene ble hansaens faktorier i Oslo og Tønsberg lagt ned. Dette førte til at handelen på Østlandet i større grad ble overtatt av nederlendere og dansker. Rundt 1560 ble de tyske handelsmenn og håndverkere i Bergen en del av den norske borgerstanden, og selv om hansaens kontor fortsatte sin eksistens, var makten sterkt redusert og norske borgere overtok stadig større deler av handelen med Nord-Norge.

Etter at Brugge, Antwerpen og Nederland ble en del av De burgundiske Nederlandene, ble kontoret i Brugge i 1545 flyttet til Antwerpen, og hansaens posisjon ble sterkt utfordret av nederlandske handelsmenn. Handelen fra Antwerpen, hvor hansaen hadde sitt kontor ble helt lammet i 1585 gjennom den spanske erobringen og stengningen av Schelde under Åttiårskrigen. I 1598 stengte dronning Elisabeth I av England the Steelyard i London og de motstridene interessene mellom hansabyene ble etter hvert større, noe som ble den mest avgjørende årsaken til at hansaforbundet ble oppløst. Den økende skipsfarten rundt Jylland ble viktigere utover 1400-tallet og dette svekket Lübecks posisjon, samtidig som misnøyen med byens monopolstilling økte. Dette økte nederlendernes og engelskmennenes innflytelse i Østersjøen. Lübecks nederlag overfor Danmark under Grevefeiden i 1536 og de store sosiale og politiske endringene som følge av reformasjonen gjorde at hansaforbundet bare eksisterte i navnet. Lübecks forsøk på å ta tilbake noe av sin maktposisjon under den nordiske syvårskrig mislyktes, og men siste hansedag ble holdt så sent som i 1669.

Handelsstrukturen og systemet fortsatte derimot mange steder, men disse var bare løsere tilknyttet hverandre. Et stadig sterkere Sverige overtok mye av den tidligere tyske kontrollen i Østersjøen. Det ble i Bergen opprettet «Det Norske Kontor», hovedsakelig av hanseatiske kjøpmenn som hadde tatt borgerbrev i byen[5].

Dette var i praksis en direkte videreføring av det hanseatiske systemet, og det ble styrt av de samme folkene som før. Det eneste som var nytt var navnet, og at kjøpmennene i økende grad tok borgerskap i Bergen. «Det Norske Kontor»s handelsprivilegier ble formelt opphevet av Stortinget først ut på 1800-tallet.

Organisasjon[rediger | rediger kilde]

Medlemskap[rediger | rediger kilde]

Medlemmene i hansaen og innbyggerne i hansabyene (el. hansastadene) ble kalt hanseater. En kjøpmann i hansaen ble på tysk og dansk fra 1500-tallet ofte omtalt som «pebersvend» og «Pfeffersack» etter handelen med pepper og andre krydder.

Medlemmene i Hansaforbundet var både handelsmennene og de byene (bortsett fra Dinant) hvor disse handelsmennene hadde borgerskap. Ikke alle byer med tyske handelsmiljøer var med, for eksempel ble byene, med tilhørende handelmenn, Emden, Memel, Vyborg og Narva aldri medlem av Hansaforbundet. På den annen side kunne også enkeltpersoner som kom fra andre deler bli medlem, gitt at de var født av tyske foreldre, underlagt tysk lovgivning og handelsutdannet. Forbundet arbeidet for å utvide og trygge medlemmenes felles interesser, selv om disse kunne være ganske ulike, både med hensyn til størrelse av handelsvirksomheten, og politisk med hensyn til uavhengighet fra den styrende adelen.[6]:10–11

Beslutninger[rediger | rediger kilde]

Beslutninger og aktive handlinger på vegne av forbundet ble fattet konsensusbasert. Når det dukket opp aktuelle saker ble medlemmene invitert til et sentralt møte, kalt Tagfahrt (egentlig «møtetur», og noen ganger etter 1358 kalt Hansetag. De lokale medlemssammenslutningene valgte da representanter, kalt Ratssendeboten «råd-sendebud» til det aktuelle møtet. Ikke alle sendte representanter, og de som reiste fikk ofte fullmakt til å representere flere. Det å bygge både lokal konsensus, og konsensus på Tagfahrt-nivået var i tråd med tradisjonen i Niedersachsen kalt Einung, hvor konsensus ble forstått som fraværet av protester. I hansaforbundet ble det forslaget som etter en diskusjon fikk tilstrekkelig oppslutning lest opp høyt for de tilstedeværende og vedtatt som bindende Rezess (resess) dersom ingen av de tilstedeværende protesterte, og de som ikke hadde lyktes å få tilstrekkelig støtte til sine forslag var forpliktet til å forholde seg i ro under denne prosedyren. Dersom en ikke lyktes å etablere konsensus på denne måten til en sak, ble konsensus oppnådd ved at noen medlemmer av forbundet ble pekt ut med fullmakt til å finne en felles løsning.[6]:70–72

De enkelte kontorene[rediger | rediger kilde]

De ulike hanseatiske kontorene hadde sine egne kasserere, rett og segl. Som laug, ble kontorene ledet av Ältermänner (entall: Ältermann «oldermann». Londonkontoret var spesielt, da det hadde både en hanseatisk og en engelsk ältermann. I 1347 endret Brussel-kontoret sine bestemmelser for å sikre en lik representasjon av forbundets medlemmer. Fram til dette, var medlemmene delt i hver sin Drittel («tredjedel»): den vendiske og saksiske tredjedel, den westfaliske og prøyssiske tredjedel og den gotlandske, livlandske og svenske tredjedel. handelmenn fra hver tredjedel valgte to ältermänner og seks medlemmer til «åttemannsrådet» (Achtzehnmännerrat) til å administrere et kontor for en bestemt periode. I 1356 ble denne ordningen beskreftet under et hanseatisk møte for å forberede den første Tagfahrt. Denne inndelingen i tredjedeler ble tatt opp og innført i hele forbundet.[6]:62–63;[7][8][9]

Drittel (1356–1554) Regioner Vorort (hovedby)
Vendiske-saksiske Holstein, Sachsen, Mecklenburg, Pommern, Brandenburg Lübeck
Westfaliske-prøyssiske Westfalen, Rhinland, Preussen Dortmund, senere Köln
Gotlandske, livlandske og svenske Gotland, Livland, Sverige Visby, senere Riga

Tagfahrt eller Hansatag var den eneste sentrale institusjonen i Hansaforbundet. Imidlertid ga inndelingen i tredjedeler de respektive medlemmene anledning til å møtes i egne møter, kalt Dritteltage til å utarbeide felles standpunkter til et kommende Tagfahrt. Medlemmene møttes også på et mer lokalt nivå, og selv om slike lokale møter ikke var formalisert innen Hansaforbundet, ble de stadig viktigere i forberedelse og gjennomføring av beslutningene fra Tagfahrt.[10]

Fra 1554 gikk man i stedet over til den firedeling for å redusere de interne ulikhetene ennen hver anhet, og slik fremme samarbeidet og kontakten innen hver del og gjøre beslutningsgangen mer effektiv.[11] Siden antallet ble økt til fire, ble hver enhet kalt en Quartiere (kvart):[7]

Quartiere (fra 1554) Vorort (hovedby)
Vendiske og pommerske[12] Lübeck[12]
Sachsen, Thüringen og Brandenburg[12] Braunschweig,[12] Magdeburg
Preussen, Livland og Sverige[12]—eller Østersjøen[13]:120 Danzig[12]
Rhinen, Westfalwn og Nederlandene[12] Köln[12]

Denne inndelingen ble imidlertid ikke innført ved de mindre representasjonskontorene (kontore), som ved sine behov, som valg av ältermänner, grupperte medlemmene på ulike måter.

Hansabyer[rediger | rediger kilde]

(Listen er ikke komplett)

Dagens Hansadager[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hansen, Mogens Herman (2000). A comparative study of thirty city-state cultures: an investigation. Royal Danish Academy of Sciences & Letters: Copenhagen Polis Centre (Historisk-filosofiske Skrifter 21). s. 305. 
  2. ^ a b c HansaStore norske leksikon
  3. ^ Braudel, Fernand (17. januar 2002). The Perspective of the World. Volume 3: Civilization and Capitalism, 15th–18th century. Phoenix Press. ISBN 1-84212-289-4. 
  4. ^ History of medieval Colchester
  5. ^ 7. oktober 1754 - fra et hanseatisk kontor til et norsk kontor med hanseater, Arkivverket
  6. ^ a b c Hammel-Kiesow, Rolf (2008) (på tysk). Die Hanse. Beck. ISBN 3-406-58352-0. 
  7. ^ a b Pfeiffer, Hermannus (2009) (på tysk). Seemacht Deutschland. Die Hanse, Kaiser Wilhelm II. und der neue Maritime Komplex. Ch. Links Verlag. s. 55. ISBN 3-86153-513-0. 
  8. ^ Mills, Jennifer (May 1998). The Hanseatic League in the Eastern Baltic. Encyclopedia of Baltic History (group research project)  . University of Washington.
  9. ^ Falke, Dr Johannes (1863). Die Hansa als deutsche See- und Handelsmacht. Berlin: F Henschel. ss. 62–64. 
  10. ^ Distler, Eva-Marie (2006) (på tysk). Städtebünde im deutschen Spätmittelalter. Eine rechtshistorische Untersuchung zu Begriff, Verfassung und Funktion. Vittorio Klostermann. ss. 55–57. ISBN 3-465-04001-5. 
  11. ^ Fritze, Konrad et al. (1985) (på tysk). Die Geschichte der Hanse. s. 217. 
  12. ^ a b c d e f g h Natkiel, Richard (1989). Atlas of Maritime History. Smithmark Publishing. s. 33. ISBN 0-8317-0485-3. 
  13. ^ Michael Keating,Regions and regionalism in Europe, 2004, Edward Elgar Publishing, pages 47 og 120

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]