Pendling

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Lokaltog som NSB bruker på mange typiske pendlingsstrekninger omkring Oslo

Pendling brukes innen faget samfunnsgeografi om jevnlige arbeidsreiser fra bolig til arbeidssted (eller skole), vanligvis fra et område med spredt bebyggelse inn mot en by og et bysenter, eller fra en soveby eller drabantby til et bysenter. Telependling er arbeid hjemme ved hjelp av datamaskin, vanligvis oppkoblet til arbeidsplassen. – Ordet pendling har svensk opprinnelse og er tatt i bruk i dansk og norsk.

Begrepet pendlingsomland brukes vanligvis for å definere en byregion.

Før 1900-tallet bodde de fleste arbeidere mindre enn en times gange fra arbeidsplassen, selv om pendling (helgebonde og fabrikkarbeider) forekom også da. I dag har mange lange reiser fra hjemstedet sitt – enten det er på landsbygda, i små tettsteder eller småbyer til arbeid eller studiested. Dette er særlig vanlig i industrialiserte samfunn der en kan reise med privatbil, jernbane, buss eller sykkel (i noen tilfeller også fly). Det kan skyldes at den enkelte har valgt å bo på landet eller i småbyen, men kan også skyldes høye boligpriser i storbyene.

Fenomenet pendling har stor betydning for dagens samfunn. Det har gjort det mulig for byene å vokse i en grad som tidligere ikke var praktisk mulig, og livet i forstedene har sin spesielle karakter.

Storbyer er omgitt av pendlingsomland. Dette gjør dem til sentrer i en byregion eller storbyregion. I boligområdene omkring byen bor folk, men de arbeider ikke der. Disse boligområdene omkring storbyen kalles ofte sovebyer (engelsk commuter towns, dormitory towns, or bedroom communities).

Men det er arbeidsplasser også i utkantområdene av en storby. Derfor vil det også oppstå pendling motsatt vei – mennesker bor i eller nær ved storbysenteret og har arbeidsplassen sin i forsteder eller utkantområder. Det kan også bli pendling fra områder lenger unna til storbyregionens ytterkanter. I Norge forekommer f.eks. dagpendling til Oslo fra såpass fjerntliggende steder som Halden.[1] Byenes pendleromland kan altså strekke seg langt utover det vi fysisk oppfatter som by.

De fleste som pendler reiser på samme tidspunkt hver dag, og lager rusjtid hver morgen og ettermiddag, noe som forårsaker bilkøer på veiene og overfylte tog og busser. En del motstrømspendling finnes også, f.eks. av Oslo-folk eller lillestrømlinger som arbeider på Gardermoen.

Privatbiler uten passasjerer bruker drivstoff og veikapasitet mindre effektivt enn offentlige transport, og øker trafikkpresset. De fleste bilister kjører alene til jobben; belegget ved arbeidsreiser i Norge er så lavt som 1,23 personer pr. bil.[2] Pendling i privatbil er likevel ofte mer effektivt for den enkelte, iallfall på kort sikt, fordi den totale reisetiden blir kortere. Dette påvirkes også av hvorvidt samfunnet prioriterer veier fremfor kollektivtrafikk, og av hvorvidt utbyggingsmønsteret tilpasses bilismen. USA har mer enn Europa satset ensidig på biler, veier og parkeringsplasser, og kollektivandelen er stort sett tilsvarende lavere. Innfartsparkering er et kompromiss mellom bilpendling og togpendling. Arbeidsreiser med privatbil er en viktig kilde til utslipp av klimagasser.

Sykling er et tredje alternativ for pendlere, vesentlig for korte arbeidsreiser. Noen land og byer har satset kraftig på å bygge ut et sykkelveinett for å fremme bruk av sykling også til jobben – også i billandet USA, hvor president Obama i juni 2010 gikk inn for å doble innsatsen for å bygge gang- og sykkelveier.[3] I Norge er dette forsømt[4], men aksjoner og holdningskampanjer av typen Sykle på jobben forekommer.

Ulike former for pendling[rediger | rediger kilde]

Vanlige former for pendling er dagpendling og ukependling, avhengig av avstand og kommunikasjon mellom bolig og arbeidssted. Ukependlerne reiser gjerne hjem fredag ettermiddag, bor på hybel e.l. nær arbeidsplassen, og returnerer dit søndag kveld eller mandag morgen. Oljearbeidere i Nordsjøen veksler ofte mellom 14 dager på arbeidsplassen og 14 dager hjemme.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ www.nrk.no/torget/12341_fa-fart-pa-jernbanen
  2. ^ Morten Simonsen 2010: Transport, energi og miljø . Sluttrapport; www.vfp1.vestforsk.no/sip/pdf/Felles/Sluttrapport.pdf
  3. ^ http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article3697383.ece
  4. ^ Mindre sykkelvei per innbygger, http://www.syklistene.no/SLF_mener/49216; sjekket 13. juli 2010