Øvre mellomrhindal

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
UNESCOs verdensarv
Øvre mellomrhindal
Øvre mellomrhindal
Burg Katz ved Patersberg. I bakgrunnen Loreleyklippen
Land Tyskland Tyskland
Sted Rhinen
UNESCO Innskrevet ved UNESCOs 26. sesjon i 2002. Referansenr. 1066.
Kriterium II, IV, V
Se også Verdensarvsteder i Europa
Eksterne lenker
Kartet viser Mittelrheintal og den del av dalen som er oppført på verdensarvlisten
Wernerkapelle (Wernerkirken) ved Bacharach ble reist i gotisk stil ca. 1287.[1]
Burg Rheinstein ble renovert 1829 etter planer av Johann Claudius von Lassaulx[1]
Svevebanen over Rhinen ved Ehrenbreitstein festning i Koblenz

Den øvre mellomrhindalen (tysk: Oberes Mittelrheintal) er en 65 kilometer lang strekning langs Rhinen i Tyskland, mellom Bingen am Rhein på elvens venstre bredd, Rüdesheim am Rhein på høyre og nordover til Koblenz. Strekningen ble i 2002 oppført på UNESCOs liste over verdens kulturarv som følge av en unik kombinasjon av geologiske, historiske, kulturelle og industrielle minnesmerker langs ruten.

Beliggenhet[rediger | rediger kilde]

Verdensarvområdet Øvre Mellomrhindal er i det vesentlige sammenfallende med det geografiske området med samme navn, men går også utenfor disse grensene. I sør omfattes byene Bingen og Rüdesheim av verdensarvområdet og i nord faller også store deler av Koblenz innenfor. Koblenz tilhører geografisk Det mellomrhinske bekken. Øvre Mellomrhindal verdensarvområde er 67 kilometer langt og strekker seg fra 526 til 593 «Rhinkilometer», regnet med nullpunkt ved Rhinbroen i Konstanz.

Bosetting[rediger | rediger kilde]

Verdensarvområdet har et flateinnhold på ca. 273 km² og i tillegg en buffersone på 340 km².[2] Innenfor området finnes ca. 60 byer og kommuner med tilsammen ca. 170 000 innbyggere. I den delen som går inn i delstaten Rheinland-Pfalz finnes den kretsfrie byen Koblenz og deler av landkretsene Mainz-Bingen, Mayen-Koblenz, Rhein-Hunsrück og Rhein-Lahn. Verdensarvområdet omfatter også en del av landkretsen Rheingau-Taunus-Kreis i delstaten Hessen.

Langs elvens venstre bredd finnes byene Bingen, Trechtingshausen, Niederheimbach, Rheindiebach, Bacharach, Oberwesel, Sankt Goar, Boppard, Spay, Brey, Rhens og Koblenz. Langs høyre bredd ligger byene Rüdesheim, Assmannshausen, Lorch, Kaub, Sankt Goarshausen, Kestert, Kamp-Bornhofen, Osterspai, Braubach, Lahnstein og Koblenz.

Kulturminner[rediger | rediger kilde]

De mest fremstående kulturminnesmerkene i dalen er borgene, festningene, slottene og kirkene. Både Marksburg som er den eneste fullstendige fjellborg, Pfalzgrafensteinborgen plassert på en øy i Rhinen, Rheinfelsborgen som i sin tid ble utbygget til en festning, er alle viktige kulturminner fra middelalderen. Stolzenfelsslottet er synonymt med Rhinromantikken. I var det kurfyrstelige slottet den siste residens for kurfyrsten i Trier inntil franske revolusjonstropper nedla kurstaten.

Den største festningen i verdensarvområdet er Koblenz festning, oppført på 1800-tallet av Preussen. Ehrenbreistein festning er en del av dette anlegget.

Blant de eldste kirkebyggene er den romanske basilikaen Sankt Kastor i Koblenz, stiftskirken Sankt Goar fra 1000-tallet og den senromanske Johanneskirken i Lahnstein.

Blant de mest kjente profane byggverk finnes Musetårnet i Bingen, en tidligere tollvakttårn, Niederwald-minnesmerket i Rüdesheim og Deutsche Eck med rytterstatuen av keiser Wilhelm I ved munningen av Mosel i Rhinen. Et viktig arkeologisk funn er det romerske kastellet i Boppard, som er blant de best bevarte i sitt slag i Tyskland.

Kulturlandskapets historie[rediger | rediger kilde]

Det har vært bosettinger på terassene langs hele ruten siden sist istid.[2] Romerne erobret området i første århundret. En militær transportvei ble bygget langs venstre elvebredd, mellom militære festninger og leirer. Rhinen var i denne perioden også viktig skipsled som forbandt Nord-Europa med Alpene og landene ved Middelhavet.

Da romerne forlot området på 400-tallet, ble deres bosettinger overtatt av de frankiske kongene og det meste av området fra Bingen til Koblenz forble krongods til langt ut i karolingertiden. Fra 800-tallet og til 1300-tallet ble området overført fra monarkene til andre, særlig til kirken og kirkelige ordener.

Ved delingen av Karl den stores rike i 842/843 ble landet på elvens venstre bredd lagt til Lothars rike, det midterste av de tre delene. Øvre Mellomrhindal fortsatte som kjerneområde for den kongelige makt inntil valget av Konrad III i 1138. Med dette valget fulgte ytterligere deling av området. Landområder ble fordelt mellom kurfyrstene i Köln, Mainz og Trier og medlemmer av hoffet. Mellom Bingen og Koblenz ble det oppført ca. førti slott. Slottene var maktsymboler, men fungerte også som tollstasjoner langs en trafikkert handelsrute. Byer som Boppard og Oberwesel strevet med å opprettholde sin uavhengighet, noe som vises ved restene av forsvarsmurene som omga dem.

Øvre Mellomrhindal var senere et kjerneområde for Det tysk-romerske rike og fire av kurfyrstene hadde eiendommer i området.[2]

Bacharach var sentrum for handelen med vin i senmiddelalderen. Det har vært dyrket vin i dalen siden romertiden og på 1000-tallet begynte næringen å ekspandere. Vinområdene var på 1600-tallet ca. 3 000 hektar, fire ganger så meget som idag. Tredveårskrigen medførte fall i vinproduksjonen.

Fra 1300- til 1500-tallet blomstret kunst- og kulturlivet i dalen, blant annet under innflytelse fra Øvre Rhinen (Strasbourg) og Nedre Rhinen (Köln). Gotiske mesterverker som Wernerkapellet over Bacharach, vår frues kirke i Oberwesel og kirken i Sankt Goar ble oppført denne perioden.

Fra 1600-tallet ble Øvre Mellomrhindal scene for konflikten mellom Tyskland og Frankrike. Niårskrigen medførte omfattende ødeleggelser av festninger og festningsverker i dalen og store deler av Koblenz ble ødelagt. Sent på 1700-tallet var venstre bredd først territorium under den franske republikk og senere det franske keiserdømmet.

I 1814 overtok Preussen herredømmet over denne elvestrekningen.[2] Store forsvarsverker ble etablert, blant annet Ehrenbreitstein festning i Koblenz. Skipsleden ble utvidet og tollbarrierene fjernet langs store deler av elven. Dampbåtene gjorde sin entre på Rhinen og det ble bygget jernbanelinjer på begge elvebredder i 1850- og 1860-årene. Preussen ønsket å prege dalen i tysk tradisjon og som en del av dette ble festningsruiner renovert i romantisk stil.

I løpet av 1900-tallet er den tradisjonelle vinproduksjonen redusert i omfang og det samme gjelder gruvedriften. Godstransporten på elven er konsentrert om noen få store havner. Den største økonomiske sektor er idag turismen med utgangspunkt i kulturlandskapet.

Øvre mellomrhindal i kunsten[rediger | rediger kilde]

Loreleyklippen ved 555 Rhinkilometer inspirerte Heinrich Heine til ett av hans mest kjente dikt som innledes med ordene Ich weiß nicht, was soll es bedeuten. Diktet er fra dikterens hånd uten tittel, men er nummer to i det større diktet Die Heimkehr fra 1823 til 1824, utgitt i samlingen Buch der Lieder.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Øvre mellomrhindal – bilder, video eller lyd
Wikisource Wikikilden: Buch der Lieder av Heinrich Heine – originaltekst