Ludwig van Beethoven

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ludwig van Beethoven
Ludwig van Beethoven
Beethoven på et bilde fra 1820, malt av Joseph Karl Stieler
Født 16. desember 1770
Black St George's Cross.svg Bonn, Kurfyrstedømmet Köln
Død 26. mars 1827 (56 år)
Flag of the Habsburg Monarchy.svg Wien, Østerrike
Sjangre/
former
Wienerklassisismen
Romantikken

Beethovens underskrift
Ludwig van Beethoven malt av Carl Jaeger
34-årige Beethoven malt av W.J.Mähler i 1804
Beethovens barndomshjem i Bonn
Beethovens begravelse malt av Franz Stober, det er hevdet av over 20 000 fulgte ham til graven

Ludwig van Beethoven (født 16. desember[1] 1770 i Bonn, Kurfyrstedømmet Köln, død 26. mars 1827 i Wien, Østerrike) var en tysk komponist og pianist. Beethoven betraktes som en av de største komponister i musikkhistorien. Hans musikalske bidrag har inspirert generasjoner av musikere, komponister og musikkelskere.

Blant Beethovens mest kjente verker finner en femte symfoni i c-moll, kalt «Skjebnesymfonien», og den niende symfoni i d-moll, samt hans tredje symfoni «Eroica» (italiensk for «heroisk»). Hans kanskje mest kjente verk og et av de mest spilte pianostykkene noensinne er «Til Elise» (som egentlig het «Til Therese»), samt pianokonsert nr. 5 i ess-dur, som også kalles «Keiserkonserten». Beethoven var en av wienerklassisismens viktigste eksponenter, ved siden av Wolfgang Amadeus Mozart og Joseph Haydn,[2] men ville ikke la seg ansette av noen fyrste og som fri og energisk kunstner framsto han som en eksponent for romantikkens kunstnergeni.[2]

Oppvekst[rediger | rediger kilde]

Beethoven, 1783

Beethoven ble født i Bonn i fyrsterkebispedømmet Köln (Kurköln) i Tyskland, i en slekt som opprinnelig kom fra Flandern. Hans bestefar Lodewijk van Beethoven (1712–73) hadde flyttet til Bonn i 1733,[3][2][4] hvor han først fikk stilling som bassanger, men rykket senere opp til hoffkapellmester. Han eneste sønn, Johann van Beethoven (1740–1792) ble tenor samme sted, og arbeidet samtidig som lærer i piano og fiolin. Han giftet seg i 1769 med Maria Magdalena Keverich, hun var datter av Johann Heinrich Keverich, som hadde arbeidet ved hoffet til biskopen av Trier.[5] og disse fikk sønnen Ludwig som et av syv barn. Ludwig var den nest eldste, og og er kjent at han ble døpt 17. desember 1770 da arkivene fra messen som ble holdt i St.Reginus-menigheten fortsatt er intakte.[6] De fleste fagfolk aksepterer 16. desember som hans fødselsdag, da det var vanlig å døpe barna dagen etter fødselen, og familien og læreren Johann Georg Albrechtsberger feiret hans fødselsdag denne dagen.[7][8] Bare to yngre brødre vokste opp: Caspar Anton Carl ble født 8. april 1774, og den yngste Nikolaus Johann ble født 2. oktober 1776.[9]

Sønnen Ludwig fikk sin første musikalske undervisning av sin drikkfeldige far, som imidlertid ble avskjediget fra hoffkapellet i 1789 på grunn av alkoholmisbruk.[2] Faren la tidlig merke til guttens store musikalske talent, og fikk idéen om å drive ham fram som vidunderbarn etter mønster av Wolfgang Amadeus Mozart for at familien skulle tjene sårt tiltrengte penger. Fire år gammel fikk Beethoven undervisning i fiolin- og klaverspill, men denne opplæringen skal ha vært både uryddig og mangelfull.[2]

Senere fikk han undervisning av en venn og kollega av faren, Tobias Friedrich Pfeiffer. Han var en dyktig musiker, men også drikkfeldig, og undervisningen ble like skral som før. Siden var han elev av bestefarens gamle venn, hofforganisten Gilles van der Eeden, og så av hans etterfølger Christian Gottlob Neefe, som ble en faderlig venn for Beethoven og hans viktigste lærer i tiden i Bonn. Neefe underviste Beethoven i komposisjon, og i mars 1783 hadde han hjulpet Beethoven med å skrive sin første publiserte komposisjon, noen pianovariasjoner (uten opusnummer, senere benevnt WoO – Werke ohne Opuszahl – nr 63). Beethoven begynte å arbeide som Neefes assistent som organist, først ubetalt, deretter fra 1781, dretter betalt fra 1784 i hoffkapellet som da hadde Andrea Luchesi som kapellmester. Hans tre første pianosonater, med navn Kurfürst, dedikert kurfyrste kurfyrst Maximilian Friedrich ble gitt ut av den 13 år gamle Beethoven i 1783. Kurfyrsten hadde lagt merke til Beethovens talent, og støttet økonomisk og oppmuntret hans videre musikalske studier.

I 1787 reiste han til Wien, i et håp om å treffe Mozart, og kanskje bli hans elev. Det er ikke kjent om de faktisk traff hverandre, men Beethoven returnerte etter to uker da moren var alvorlig syk. Moren døde like etter, og faren sank dypere ned i alkoholisme. Beethoven måtte ta seg av sine to yngre brødre, og tilbrakte de neste fem årene i Bonn.

I 1792 bosatte han seg i Wien og ble Joseph Haydns elev.

Musikalsk modning[rediger | rediger kilde]

Mellom 1798 og 1802 gikk Beethoven endelig løs på det han betraktet som den store utfordringen: strykekvartetten og symfonien. Med komposisjonen av de første seks strykekvartettene (Op. 18) mellom 1798 og 1800 (skrevet på oppdrag for og dedisert til prins Lobkovitz), utgitt i 1801, sammen med premierene av den første og andre symfonien i 1800 og 1802, var Beethoven betraktet som en av de viktigste komponistene i den unge generasjonen som fulgte etter Haydn og Mozart. Han fortsatte å skrive i andre sjangre, som den kjente pianosonaten Pathétique (Op. 13). Han fullførte også septetten (Op. 20) i 1799, som var en av de mest populære verkene i Beethovens levetid.

Da hans første symfoni hadde premiere, hyrte Beethoven Burgteateret den 2. april 1800, og arrangerte et omfattende musikkprogram, inkludert verker av Haydn og Mozart, og septetten, den første symfonien og en av pianokonsertene (alle verkene var tidligere uutgitt). Allgemeine musikalische Zeiting beskrev konserten som 'den mest interessante på lang tid'. Den ble ikke fremført uten vanskeligheter. Blant andre kritikker het det at 'utøverne ikke brydde seg med å være oppmerksom på soloisten'.

Selv om Mozart og Haydn klart inspirerte Beethoven (for eksempel sies Beethovens kvintett for piano og blåsere å ha store likheter med Mozarts verk med samme besetning). Komponisten Muzio Clementi hadde også påvirkning stilistisk. Beethovens melodier, musikalske utvikling, bruk av modulasjon og tekstur og karakterisering av følelse skilte ham fra sine påvirkninger, og førte til at noen av hans tidligere verker fikk mer innvirkning. Ved slutten av året 1800 var Beethovens og hans musikk mye etterspurt av beskyttere og utgivere.

Helseplager og familieproblemer[rediger | rediger kilde]

Han var hele livet plaget av dårlig helse, og hans sviktende hørsel som følge av en sykdom skapte i tillegg store depresjoner. Det at hørselen begynte å svikte allerede da han var rundt 28 år bidro til dette og han hadde gjennom hele livet et vanskelig sinn og en del sære sider og han kom ofte i konflikt med familien. Men han hadde samtidig et knippe trofaste venner som lojalt holdt seg til ham hele livet. Han giftet seg aldri, men det synes imidlertid som om han har hatt en del ulykkelige kjærlighetsforhold, blant annet til grevinne Gihlietta Guicciardi og grevinne Josephine von Brunsvik, kvinner fra høyere sosiale lag som ikke kunne gifte seg med en som ikke var adelig. Denne delen av hans private liv er imidlertid lite dokumentert og fremstår som noe spekulativ i mye av litteraturen omkring ham.

Hørselsproblemene ble stadige verre og i 1818 var han blitt helt døv. Dette gikk hardt inn på ham og han vurderte selvmord. Han fortsatte likevel, imponerende nok, å komponere og hans sinnsstemning og frustrasjon kan ha gjort verkene mer kraftfulle.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Ludwig van Beethovens tidligere verker tilhører wienerklassisismen og har store likheter med Mozart og Haydns komposisjoner. Hans senere arbeider kan sies å være en overgang mellom wienerklassisismen og romantikken. Slik har han komponert musikk innen flere sjangre og hans musikk er en sterk beskrivelse av maskuline emosjoner.

I 1803 eller 1804 begynte han å gi undervisning til Rudolf von Habsburg-Lothringen, de to ble etter hvert nære venner og keiserens sønn ble en av Beethovens velgjørere.

Beethoven var ikke bare komponist; han var også en fremragende pianovirtuos. Hans komposisjoner vitner om stor fingerferdighet og han skal ha sagt om tredje sats i sin pianosonate nr. 14, den såkalte «måneskinnssonaten», at ingen noensinne vil komme til å kunne spille den skikkelig.

Beethovens musikk til Schillers dikt «an die Freude» («Ode til gleden», fra den 9. symfoni) ble i 2004 antatt som EUs nasjonalhymne.

Personlighet[rediger | rediger kilde]

Beethovens personlige liv var vanskelig grunnet hans tiltagende døvhet, noe som fikk han til å overveie selvmord (dokumentert i Heiligenstadttestamentet). Beethoven var ofte hissig, og kan ha lidt av bipolar lidelse og irritabilitet forskyldt kroniske underlivssmerter (som begynte i 20-årsalderen), som han kan ha pådratt seg gjennom blyforgiftning. Utenom dette hadde han en nær og trofast vennekrets hele livet, som kan ha følt seg tiltrukket på grunn av hans sterke personlighet. Mot slutten av livet konkurrerte vennene seg om å hjelpe ham å takle uførheten.

Kilder viser Beethovens forakt for autoritet og sosial rang. Han avbrøt pianospillingen hvis publikum snakket med hverandre eller unnlot å gi ham den største oppmerksomhet. Ved soaréer unnlot han å opptre hvis ikke han umiddelbart ble kalt opp. Etter mange konfrontasjoner påla erkehertug Rudolf at de vanlige regler for hoffetikette ikke gjaldt for Beethoven.

Verk (utvalg)[rediger | rediger kilde]

  • Opus 1/1: Trio nr. 1 i Ess-dur (1795)
  • Opus 1/2: Trio nr. 2 i G-dur (1795)
  • Opus 1/3: Trio nr. 3 i c-moll (1795)
  • Opus 2/1: Sonate nr. 1 i f-moll (1795)
  • Opus 2/2: Sonate nr. 2 i A-dur (1795)
  • Opus 2/3: Sonate nr. 3 (1795)
  • Opus 7: Sonate nr. 4 i Ess-dur (1797)
  • Opus 10/1: Sonate nr. 5 i c-moll (1798)
  • Opus 10/2: Sonate nr. 6 i F-dur (1798)
  • Opus 10, no. 3: Sonate nr. 7 i D-dur (1798)
  • Opus 13: Sonate nr. 8 i c-moll, «Pathetique» (1798)
  • Opus 14/1: Sonate nr. 9 i E-dur (1798)
  • Opus 14/2: Sonate nr. 10 i G-dur (1798)
  • Opus 15: Pianokonsert nr. 1 i C-dur (17951801)
  • Opus 19: Pianokonsert nr. 2 i B-dur (1788–1801)
  • Opus 21: Symfoni nr. 1 i C-dur (1800)
  • Opus 22: Sonate nr. 11 i B-dur (1800)
  • Opus 26: Sonate nr. 12 i Ass-dur (1801)
  • Opus 27/1: Sonate nr. 13 in Ess-dur (1801)
  • Opus 27/2: Sonate nr. 14 i ciss-moll, «Måneskinnsonaten» (1801)
  • Opus 28: Sonate nr. 15 i D-dur, «Pastoralesonaten» (1801)
  • Opus 31/1: Sonate nr. 16 i G-dur (1802)
  • Opus 31/2: Sonate nr. 17 i d-moll, «Stormen» (1802)
  • Opus 31/3: Sonate nr. 18 i Ess-dur (1802)
  • Opus 36: Symfoni nr. 2 i D-dur (1802)
  • Opus 19: Pianokonsert nr. 3 i c-moll (180003)
  • Opus 49/1: Sonate nr. 19 i g-moll (1796)
  • Opus 49/2: Sonate nr. 20 i G-dur (1796)
  • Opus 53: Sonate nr. 21 i C-dur «Waldstein» (1803)
  • Opus 54: Sonate nr. 22 i F-dur (1804)
  • Opus 55: Symfoni nr. 3 i Ess-dur «Eroica» (1803/04)
  • Opus 56: Trippelkonzert for piano, fiolin og cello i C-dur (1804–1805)
  • Opus 57: Sonate nr. 23 i f-moll «Appassionata» (1804)
  • Opus 58: Pianokonsert nr. 4 i G-dur (1804–07)
  • Opus 60: Symfoni nr. 4 i B-dur (1806)
  • Opus 61: Fiolinkonsert i D-dur (1806)
  • Opus 67: Symfoni nr. 5 i c-moll «Skjebnesymfonien» (1808)
  • Opus 68: Symfoni nr. 6 i F-dur «Pastorale» (1808)
  • Opus 72: Fidelio, opera (1801, 1806 og 1814)
  • Opus 73: Pianokonsert nr. 5 i Ess-dur «Keiserkonserten» (1809)
  • Opus 78: Sonate nr. 24 i Fiss-dur (1809)
  • Opus 79: Sonate nr. 25 i G-dur (1809)
  • Opus 80: Korfantasi i c-moll for piano, kor og orkester (1808–1809)
  • Opus 81a: Sonate nr. 26 i Ess-dur «Les adieux/Lebewohl» (1810)
  • Opus 90: Sonate nr. 27 i e-moll (1814)
  • Opus 91: Wellingtons seier (1813)
  • Opus 92: Symfoni nr. 7 i A-dur (1811/12)
  • Opus 93: Symfoni nr. 8 i F-dur (1812)
  • Opus 98: Sangsyklusen An die ferne Geliebte 1816
  • Opus 101: Sonate nr. 28 i A-dur (1816)
  • Opus 106: Sonate nr. 29 i B-dur «Hammerklavier» (1819)
  • Opus 109: Sonate nr. 30 i E-dur (1820)
  • Opus 110: Sonate nr. 31 i Ass-dur (1821)
  • Opus 111: Sonate nr. 32 i c-moll (1822)
  • Opus 125: Symfoni nr. 9 i d-moll med kor «Ode an die Freude» (1823)
  • Opus 133: Grosse Fuge (1826)
  • Opus 134: Grosse Fuge (for firhendig piano, 1826)
  • Opus 138: Ouverture 1 for operaen Leonore (1807)
  • WoO (Werk ohne Opus, uten opusnummer) 59: Til Elise, pianostykke i a-moll (1810)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Beethoven ble døpt 17. desember. Han fødselsdag er i ettertid blitt oppgitt til å være 16. desember, men dette er ikke sikkert. Imidlertid er det kjent at familien feiret hans fødselsdag denne dagen, men det foreligger ingen dokumentasjon på at han faktisk er født denne dagen.
  2. ^ a b c d e Ludwig van Beethoven i Store norske leksikon
  3. ^ Grove Dictionary of Music and Musicians, onlineutgaven, seksjon en
  4. ^ Barry Cooper (8. oktober 2008). Beethoven. Oxford University Press. s. 407–. ISBN 978-0-19-531331-4. Besøkt 13. november 2014. 
  5. ^ Alexander Wheelock Thayer, Hermann Deiters, Hugo Riemann: The Life of Ludwig Van Beethoven, bind 1, s. 49, The Beethoven Association 1921, OCLC 422583
  6. ^ Thorne, J. O. & Collocott, T.C., red. (1986). Chambers Biographical Dictionary. Edinburgh: W & R Chambers Ltd. s. 114. ISBN 0-550-18022-2. 
  7. ^ Thayer, side 53
  8. ^ Dette er grundig diskutert i Maynard Solomon: Beethoven, første kapittel, New York: Schirmer Books, 2001 ISBN 0-8256-7268-6
  9. ^ Stanley, Glenn (red): The Cambridge Companion to Beethoven, side 7, Cambridge: Cambridge University Press, 2000, ISBN 0-521-58074-9.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote Wikiquote: Ludwig van Beethoven – sitater

Media[rediger | rediger kilde]