Tysklands herrelandslag i fotball

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Tyskland
Tyskland
Forbund Deutscher Fußball-Bund
Konføderasjon UEFA
Landslagstrener Joachim Löw (2006–)
Kallenavn Nationalelf (nasjonale elleve), Mannschaft (teamet), Adler (ørnene)
Flest kamper Lothar Matthäus (150)
Flest mål Miroslav Klose (71)
Hjemmebane Forskjellige
Kit left arm deutschland14h.png Kit body ger14h.png Kit right arm deutschland14h.png
Kit shorts deutschland14h.png
Kit socks DFB 14h.png
Hjemmedrakt
Kit left arm ger14a.png Kit body deutschland14a.png Kit right arm ger14a.png
Kit shorts ger14a.png
Kit socks DFB 14a.png
Bortedrakt
Verdensmesterskap
Deltakelser 18 (første i 1934)
Resultat
Verdensmester 1954, 1974, 1990 og 2014
Europamesterskap
Deltakelser 11 (første i 1972)
Resultat
Europamester 1972, 1980 og 1996
Infoboks sist oppdatert:
13. juni 2014
Dette er Tysklands og Vest-Tysklands herrelandslag i fotball. For DDRs herrelandslag i fotball, Saarlands herrelandslag i fotball eller Tysklands kvinnelandslag i fotball, se egne artikler.

Tysklands herrelandslag i fotball er det nasjonale fotballaget til Tyskland. Det blir administrert av Deutscher Fußball-Bund. Det tyske fotballforbundet ble stiftet i 1900, og de ble medlem av FIFA i 1904. Tyskland deltok fra 1950 som respektive Vest-Tyskland, Saarland og Øst-Tyskland, eller DDR. Saarland varte til 1956, mens Vest-Tyskland og Øst-Tyskland varte til 1990. Av de tre landslagene lyktes Vest-Tyskland å kvalifisere seg til samtlige VM, mens Øst-Tyskland bare deltok i 1974.

Tyskland har deltatt i samtlige VM-sluttspill bortsett fra VM i 1930, der de ikke stilte, og VM i 1950, der de ble nektet deltakelse. Tyskland har fire gull i VM (1954, 1974, 1990 og 2014), fire sølv (1966, 1982, 1986 og 2002) og fire bronse (1934, 1970, 2006 og 2010). Tyskland har aldri kommet dårligere enn på 10. plass. I EM-sammenheng har Tyskland tre seire (1972, 1980 og 1996), tre sølv (1976, 1992, 2008) og to bronse 1988 og 2012.[1]

Landslaget har stor støtte i befolkningen, og er svært populært. Det har en rekke rivaler, flere knyttet til andre verdenskrig, men det er særlig Nederland og Italia som er Tysklands største rivaler. Tysklands spillestil var lenge forbundet med fysisk og taktisk godt spill uten store ballferdigheter før Jürgen Klinsmann introduserte en mer angrepsvillig stil med høyt tempo. Dette ble videreført av Joachim Löw. De siste årene har også Tyskland hatt et kulturelt mangfold, der spillere med minoritetsbakgrunn i større grad enn tidligere deltar på landslaget.

Innhold

Historie[rediger | rediger kilde]

Tysklands historie i fotball-sammenheng kan plasseres i tre perioder som passer godt med de tilsvarende i deres politiske periode. I begynnelsen frem til andre verdenskrig var Tyskland et stadig bedre utfordrerlag. I perioden som Vest-Tyskland vant de VM tre ganger og EM to ganger, mens de som Tyskland igjen har hatt omveltninger og moderniseringer. Tysklands første landskamp overhodet var i 1908 mot Sveits.[2] Siden ble Sveits valgt som første motstander etter den første verdenskrigen (1920), etter den andre verdenskrigen (1948) og etter gjenforeningen av Vest- og Øst-Tyskland (1990).[3]

1908-1945: Begynnelsen og starten på noe stort[rediger | rediger kilde]

Tysklands OL-lag i 1912

Det tyske forbundet DFB ble grunnlagt i 1900 og noen uoffisielle landskamper ble spilt. Tyskland var ikke med på stiftelsesmøtet til FIFA, men sendte et telegram der de bekreftet at de ville godta betingelsene og bli medlem samme kveld.[4] Likevel ble det ikke noen offisielle fotballkamper før i 1908.

Åtte år etter grunnleggelsen spilte Tyskland sin første offisielle A-landskamp mot Sveits. Tyskerne tapte kampen 3-5, og fortsatte med tap 1-5 mot England og 2-3 mot Østerrike.[5] Året etter startet med et stygt tap for England, men deretter spilte Tyskland sin første kamp uten å tape med 3-3 mot Ungarn og seier 1-0 mot Sveits.[6]

Tyskland var med til OL i 1912 på den tiden der OL var den største konkurransen. Tyskland tapte hele 1-5 mot Østerrike, og røk rett ut. I «trøsterunden» vant Tyskland hele 16-0 over Russland, fortsatt den største seieren i landets historie. Deretter tapte de 1-3 mot Ungarn.

1920-1945: Krigenes skygger[rediger | rediger kilde]

Etter første verdenskrig ble Tyskland og deres allierte utestengt under OL i 1920.[7] Heller ikke i 1924 var Tyskland med, på tross av at FIFA hadde avslått et forsøk fra England på å kaste Tyskland ut av FIFA. Tyskland spilte derfor for det meste privatkamper mot nøytrale land som Sveits og skandinavisk motstand. I 1926 hadde Tyskland fått sin første hovedtrener i Otto Nerz.

Nerz var et ordensmenneske, og jobbet med disiplin, orden og trening. Han hadde lite til overs for den klassiske kunstnertypen, og flere spillere så problemer med dette styret.[8]

Tysklands første konkurranse ble derfor OL 1928, der de kom til kvartfinale og tapte 1-4 for vinneren Uruguay. Dette var den siste gangen OL fungerte som hovedturnering for fotball. Da fotball ikke ble arrangert i USA i 1932 og VM ble arrangert i 1930, kom et skifte. Tyskland, som var redusert økonomisk på grunn av depresjonen, ble ikke med til VM i 1930. Samme år, i 1930, bestemte England seg endelig for å spille sin første kamp mot Tyskland, en kamp som endte 3-3.[9] Året senere møtte Tyskland Frankrike for første gang.

1934: Bronse på første forsøk[rediger | rediger kilde]
Bronsemedalje fra VM i 1934.

I 1934 ble Tyskland med på sitt første VM, VM i Italia etter at både de og Frankrike komfortabelt slo Luxembourg og kampen dem imellom ble overflødig. Under selve VM, som var i ren utslagsstil, startet Tyskland mot Belgia. Belgia ledet 2-1 til pause, men en tidlig utlikning gjorde det spennende, og et hat trick av Edmund Conen mellom det 66. og 85. minutt gjorde at Tyskland vant kampen. Neste motstander var Sverige. Tyskland vant kampen 2-1 etter at Karl Hohmann scoret begge målene for Tyskland i andre omgang og Sverige reduserte mot slutten av kampen. I semifinalen ble det tap for det lovende Tsjekkoslovakia, mens det ble en overraskende 3–2-seier over en av forhåndsfavorittene, Østerrike, også kalt «Wunderteam». Dermed fikk Tyskland sin bronse.[10]

Etter at OL hadde konsentrert seg mer om amatørtankegangen, var selve turneringen av mindre betydning. Likevel stilte Tyskland opp under OL på hjemmebane i 1936 med flere spillere av de som kom til semifinalen i 1934. De begynte i åttendedelsfinalen i 1934 mot Luxembourg og vant komfortabelt 9-0. Neste motstander var Norge, som hadde vist noe fremgang. Kampen var i utgangspunktet åpen, men Norge vant 2-0, og Adolf Hitler, som hadde planer om å heller se roingen, gikk tidlig i protest.[11] Otto Nerz fikk sparken, og Sepp Herberger tok over.

1938: Rett ut i Frankrike[rediger | rediger kilde]

Herberger gjorde et oppgjør mot treningsregimet til Nerz. Resultatet lot ikke vente på seg; «Breslau-elf», som laget ble kalt, vant 10 kamper og spilte én uavgjort, en statistikk hittil ikke slått av noen lag.[12] Tyskland kvalifiserte seg også greit til VM i 1938 i Frankrike gjennom å lå Finland, Estland og Sverige. På grunn av Anschluss ble også flere av de beste østerrikske spillerne klare for Tyskland, men de to spillestilene og spillerne lot seg ikke forene i VM.[13] Tyskland møtte Sveits i første runde og spilte uavgjort 1-1 etter ekstraomganger, men tapte omkampen 2-4.

Tyskland hadde ikke levert, men fortsatte med privatlandskamper langt inn i krigen. Den siste landskampen til Tyskland under andre verdenskrig ble spilt den 22. november 1942 borte mot Slovakia.[14]

1946-1990 Deling og storhetstid[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: DDRs herrelandslag i fotball

Utdypende artikkel: Saarlands herrelandslag i fotball

Staten Vest-Tyskland ble opprettet i mai 1949, mens Øst-Tyskland ble opprettet i oktober samme år. Uansett var Tyskland utestengt fra det første VM sammen med Japan.[15] I 1950 ble det tyske fotballforbundet, nå altså som Vest-Tyskland, igjen tatt inn i varmen i FIFA. Samtidig ble Protektoratet Saars landslag godkjent. I 1952 ble Deutscher Fußball-Verband der DDR opprettet og DDRs herrelandslag var et faktum. Vest-Tysklands første kamp var mot Sveits. Vest-Tyskland møtte Saarland allerede i kvalifiseringen til VM i 1954, mens Vest- og Øst-Tyskland bare møttes én gang, i VM i 1974.

Tyskland overrasket alle allerede med seier i 1954, og meldte seg på som en fotballstormakt. De fulgte opp med sterke resultater på løpende bånd, inkludert en tapt finale i 1966, et nytt mesterskap i 1974, to tapte finaler på åttitallet før de igjen ble verdensmester i 1990. I tillegg fikk de med seg to europamesterskap i perioden, og var et av verdens beste land.

Øst-Tyskland på sin side kunne ikke skryte av dette. Det ble en rekke hederlige resultater, men alt i alt greide ikke Øst-Tyskland å kvalifisere seg til mer enn ett VM, i Vest-Tyskland i 1974. Øst-Tyskland lyktes bedre i OL, men som seniorer var det vanskeligere å leve i skyggen av Vest-Tyskland.


1950-tallet: «Das Wunder von Bern» og ny bronsefinale[rediger | rediger kilde]

Verdensmester 1954, venstre back Horst Eckel
Finaleklokken ivaretatt etter finalen i 1954.

I 1950 spilte Vest-Tyskland igjen landslagsfotball da de spilte mot Sveits i Stuttgart. Dette var den første kampen til (Vest-)Tyskland på nøyaktig åtte år, da Vest-Tyskland møtte Sveits den 22. november 1950. Kampen endte 1-0 til Vest-Tyskland.[16] Deretter kom flere privatlandskamper før Vest-Tyskland igjen deltok i et FIFA-arrangement, da kvalifiseringen til VM i 1954, fortsatt med Sepp Herberger som trener. Vest-Tyskland møtte Saarland og Norge, og etter 1–1 i Norge fortsatte tyskerne med 3–0 hjemme mot Saarland, 5–1 hjemme mot Norge og 3–1 borte mot Saarland. Dermed var Vest-Tyskland i VM.

1954: Den store triumfen[rediger | rediger kilde]

I fotball-VM 1954 i Sveits havnet Vest-Tyskland i gruppe med storfavoritten Ungarn, og med Tyrkia og Sør-Korea i tillegg. På grunn av en regel som var innført før og ble fjernet etter dette VM, skulle de seedede lagene ikke møte hverandre, og heller ikke de useedede. Vest-Tyskland var useedet, og skulle møte Ungarn og Tyrkia, men ikke Sør-Korea. Vest-Tyskland startet med å slå Tyrkia komfortabelt 4–1, før de tapte stygt med 3–8 mot garn, som dominerte med spillere som Nándor Hidegkuti, Sándor Kocsis og Ferenc Puskás. Vest-Tyskland endte a poeng med Tyrkia, og måtte spille omkamp. Den vant Vest-Tyskland 7–2 med Max Morlock som tremålsscorer. Neste motstander var Jugoslavia. Vest-Tyskland tok ledelsen med et jugoslavisk selvmål, og Helmut Rahn satte inn 2–0 mot slutten.[17] I semifinalen møtte de et habilt, men ikke så godt Østerrike, og Vest-Tyskland vant hele 6-1, inkludert to straffemål ekspedert av Fritz Walter.

Finalen var mot Ungarn, som hadde vunnet etter ekstraomganger over Uruguay. Enda Uruguay hadde tapt 1–3 mot Østerrike i bronsefinalen, noe som kunne tolkes til at Vest-Tysklands innsats de siste kampene var imponerende, var Ungarn store favoritter. Riktignok hadde Vest-Tyskland spart fem spillere (førstekeeper Toni Turek, Karl Mai, Morlock, Ottmar Walter og Hans Schäfer), men kvaliteten var uansett så stor i Ungarns lag at det skulle bli en grei ungarsk seier.

Det ble det ikke. Det tunge regnet under finalen den 4. juli passet vest-tyskerne, som kalte det Fritz Walter-vær.[18] Dette stoppet ingen av lagene. Ungarn tok ledelsen 2-0 før det var spilt 8 minutter, Morlock reduserte i det 10. minutt og Rahn utliknet i det 18. Deretter ble det ikke flere mål, men mye intenst spill, helt frem til Rahn scoret vinnermålet i det 84. minutt. Den tyske legendariske kommentatoren Herbert Zimmermann kommenterte: «Rahn må skyte bakfra, Rahn skyter - MÅL, MÅL, MÅL, MÅL!», en rapportering som fortsatt regnes blant legendene i tysk kringkastingshistorie.[19] Den tyske seieren blir fortsatt kalt for «Das Wunder von Bern» (underet i Bern).[20]

For Vesttysk selvfølelse var det en stor betydning. Begrepet «Wir sind wieder wer» («vi er noen igjen») dukket opp, salget av Adidas-sko («skoene som vant VM») og TV-apparater eksploderte og den vest-tyske økonomien gikk opp. Til og med i Øst-Tyskland hadde dette betydning.[21]

Vest-Tyskland hadde fornyet tro på seg selv. De hadde automatisk kvalifisering til neste VM som regjerende mestre. Øst-Tyskland på sin side tapte kvalifiseringen mot Tsjekkoslovakia og Wales med seier hjemme mot Wales som eneste poeng. Saarland ble inkludert i Vest-Tyskland i 1957, og spilte derfor ikke kvalifisering.[22]

1958: Ny bronse for det nye topplaget[rediger | rediger kilde]

I fotball-VM 1958 i Sverige møtte Vest-Tyskland Nord-Irland, Tsjekkoslovakia og Argentina. Argentina var blant forhåndsfavorittene, så gruppen var tøff. Likevel imponerte de regjerende mesterne med 3-1 mot Argentina etter mål av Helmut Rahn og Uwe Seeler. Gruppen begynte som en alle-slår-alle der Nord-Irland slo Tsjekkoslovakia. Deretter slo Argentina Nord-Irland mens Vest-Tyskland hentet opp 0-2 til 2-2 og greide uavgjort mot Tsjekkoslovakia. Mot Nord-Irland ble det igjen uavgjort for Vest-Tyskland etter at Nord-Irland tok ledelsen 1-0 og 2-1. I kvartfinalen slo Vest-Tyskland nok en gang Jugoslavia, og nok en gang avgjorte Helmut Rahn. I semifinalen gikk det ikke så bra. Mot et svært lovende hjemmelag gikk det ikke, og Sverige vant 3-1 etter at Vest-Tyskland tok ledelsen etter 28 minutter og Sverige utliknet. De to siste målene kom i det 81. og 88. minutt for Sverige, som spilte med en mann mer etter at Erich Juskowiak ble utvist.[23] I bronsefinalen mot Frankrike tapte Vest-Tyskland 3–6 mot Frankrike med Just Fontaine i storform som scoret 4.[24]

1960-tallet: På vei mot ny storhetstid[rediger | rediger kilde]

Uwe Seeler var en viktig spiller for Vest-Tyskland under 1960-tallet.

Vest-Tyskland takket nei til å bli med på EM da det startet opp i 1960. Øst-Tyskland på sin side deltok, men røk ut mot Portugal i første runde. Derfor var neste turnering i 1962. Vest-Tyskland havnet i kvalifiseringsgruppe til den turneringen med Nord-Irland og Hellas, og vant først knepent borte mot Nord-Irland, så klart borte mot Hellas. I hjemmemøtene vant de med ett mål mot begge lagene, og vant dermed gruppen. Øst-Tyskland havnet sist i sin gruppe med Ungarn som vinner og Nederland poenget foran Øst-Tyskland.

1962: Nedtur og Bundesliga[rediger | rediger kilde]

I fotball-VM 1962 i Chile havnet Vest-Tyskland i gruppe med vertslandet, Italia og Sveits. Vest-Tyskland begynte mot Italia, og spilte uavgjort 0–0 mot Italia, slo Sveits 2–1 og Chile 2–0. For tredje VM på rad møtte Vest-Tyskland Jugoslavia i kvartfinalen. Denne gangen vant Jugoslavia 1–0. [25]

Tyskland kom altså kortere i 1962 enn i 1958, som igjen stoppet tidligere enn 1954. Likevel hadde Vest-Tyskland markert seg som et topplag. Vest-Tyskland valgte fortsatt å ikke stille opp i EM i 1964. Samtidig bestemte etter hvert DFB seg for å danne en profesjonell liga, Bundesliga i 1963, delvis for å gjøre nivået høyere på vest-tysk fotball.[26] Samtidig kom det nye stjerner som etter hvert ble store fotballnavn både i Tyskland og verden: Franz Beckenbauer, Wolfgang Overath, Sepp Maier og Reinhard Libuda.

1966: Finaletap på ikke-mål[rediger | rediger kilde]

Neste oppgave ble å kvalifisere seg til VM i England. Sepp Herberger gikk av i en alder av 67 år.[27] Helmut Schön tok over før kvalifiseringen. I kvalifiseringen møtte Vest-Tyskland Sverige og Kypros. Etter 1–1 mot Sverige i Berlin og hver sin komfortable seier over Kypros, var det kampen i Sverige som avgjorde. Vest-Tyskland vant 2–1, og etter at begge igjen slo Kypros, gikk Vest-Tyskland til VM. Øst-Tyskland møtte Ungarn og Østerrike. De to første kampene, borte mot Østerrike og hjemme mot Ungarn, endte 1–1, mens den tredje, borte mot Ungarn, endte 3–2 til Ungarn. Da hjalp det ikke Øst-Tyskland at de slo Østerrike 1–0 hjemme.

Det vest-tyske landslaget kom til Storbritannia maksimalt som outsider. England, regjerende mester Brasil, europamester Spania og muligens Sovjetunionen var større favoritter. Vest-Tyskland kom i gruppe med Argentina, Spania og Sveits. Vest-Tyskland, nå med en profesjonell liga i ryggen, startet med 5–0 mot Sveits med Beckenbauer og Helmut Haller som tomålsscorere. Deretter fortsatte de med 0–0 mot Argentina og 2–1 mot Spania, her med Uwe Seeler som matchvinner. Vest-Tyskland gikk dermed videre til kvartfinalen etter å ha slått ut regjerende europamester Spania.[28]

I kvartfinalen møtte tyskerne Uruguay, som de slo hele 4–0 etter to mål av Haller, et av Beckenbauer og et av Seeler. Vest-Tyskland så ut som et topplag igjen. I semifinalen møtte Vest-Tyskland Sovjetunionen i en intens match som endte 2–1 til Vest-Tyskland etter mål av Haller og Beckenbauer, sistnevnte som matchvinner.

Finalen mot England er en av de mest legendariske i VM-historien. Kampen begynte med vest-tysk ledelse ved Haller etter 12 minutter, før Geoff Hurst utliknet etter 18. Deretter gikk Martin Peters opp i 2–1 for England, og i det nest siste spilleminutt utliknet Wolfgang Weber. Kampen gikk til ekstraomganger, der Hurst scoret et i ettertid svært kontroversielt mål, kontroversielt fordi det var usikkerhet om ballen var over dødlinjen. Etter det kjempet Vest-Tyskland, men det ble Hurst som fikk satt det siste målet og dermed 4–2 til England.[29] Vest-Tyskland tapte dermed kampen som fra britisk side var overlesset med symboler og referanser til andre verdenskrig.[30]

Etter å ha stått over to ganger, bestemte Vest-Tyskland seg endelig for å prøve EM. I kvalifiseringen til EM i 1968 møtte Vest-Tyskland Albania og Jugoslavia. Vest-Tyskland begynte brutalt med å slå Albania hele 6–0 hjemme med en ung og svært lovende Gerd Müller. Deretter tapte de 0–1 borte for Jugoslavia, men slo deretter Jugoslavia 3–1 hjemme. Dermed gjensto det bare å slå Albania borte for å holde liv i EM-drømmen. Merkelig nok for Vest-Tyskland endte kampen 0–0, og Vest-Tyskland var ute. Dette var første og, per desember 2013 eneste, gang Vest-Tyskland ikke kvalifiserte seg til EM eller VM. Øst-Tyskland deltok ikke.

1970-tallet: Maskinmessige mestre[rediger | rediger kilde]

Sepp Maier var en av verdens beste keepere, og spilte en viktig rolle for Vest-Tyskland under 70-tallet.

Vest-Tysklands kvalifisering til VM i 1970 var preget av knepne seire. Første kamp, borte mot Østerrike, endte med 2–0 etter mål av Gerd Müller og østerriksk selvmål. Deretter fulgte Vest-Tyskland opp med 1–0 borte mot Kypros med mål i det siste spilleminutt, igjen av Müller.[31] Borte mot Skottland ble det uavgjort 1–1 etter at Müller igjen scoret det tyske målet. I sin fjerde kamp på rad ble Müller Vest-Tysklands eneste målscorer da de tom imot Østerrike og vant 1–0, nok en gang etter et mål helt mot slutten av kampen. Hjemme mot Kypros boblet det imidlertid over, og Vest-Tyskland vant hele 12–0, denne gangen med en rekke målscorere. Flest scoret Müller med 4, fulgt av Overath med 3, Haller med 2 og tre spillere med ett hver. Vest-Tyskland møtte deretter Skottland til det som lå an til å bli en gruppefinale. Skottene tok ledelsen, tyskerne utliknet og gikk opp i ledelsen, Skottland utliknet. Libuda scoret vinnermålet for Vest-Tyskland, som dermed vant 3–2.

DDR var i gruppe med Italia og Wales. De begynte med en god uavgjort mot Italia og fortsatte med to seire over Wales, men i gruppefinalen borte mot Italia tapte de 3-0 og var ikke videre. Dermed ble det heller ikke nå VM på Øst-Tyskland.

1970: Tredje bronse og århundrets kamp[rediger | rediger kilde]

Vest-Tyskland hadde altså kjempet seg til VM uten helt å overbevise. I VM fikk de en på papiret svært grei oppgave i gruppe med Marokko, Bulgaria og Peru. I den første kampen tok faktisk Marokko ledelsen før Seeler utliknet og Müller ble matchvinner med 2–1. Også mot Bulgaria kom Vest-Tyskland bakpå, men snudde ved utlikning av Libuda, tre mål av Müller (ett på straffe) og ett av Seeler. Bulgaria fikk et trøstemål så kampen endte 5–2 til Vest-Tyskland. I gruppefinalen mot Peru var igjen Müller avgjørende. Han scoret et ekte hat trick mellom det 19. og det 39. minutt. Perus store spiller Teófilo Cubillas reduserte før pause. Det ble ingen mål i andre omgang, så Vest-Tyskland vant 3–1 og ble puljevinner.

I kvartfinalen møtte Vest-Tyskland England igjen som en reprise på forrige VM-finale. Denne gangen var det England som tok ledelsen med 2–0, før Franz Beckenbauer reduserte på et velplassert skudd som Englands keeper Peter Bonetti har fått uforholdsmessig mye skyld for. Uwe Seeler utliknet på hodet med ryggen mot mål i det 82. minutt. Kampen gikk til ekstraomganger, som ble avgjort av Gerd Müller på hans spesialitet, å stå på rett sted til rett tid. Kvartfinalen mot Italia var ikke noe mindre jevn. Italia tok ledelsen 1–0 og holdt den til det nittiende minutt, da Vest-Tyskland utliknet. Kampen gikk til ekstraomganger, som Gerd Müller scoret på igjen og ga Vest-Tyskland ledelsen. Italia utliknet og tok ledelsen mot slutten av første ekstra omgang. Nok en gang scoret Müller, så det sto 3–3. Minuttet etterpå gikk Italia opp til 4-3 som sto seg kampen ut. Kampen regnes blant de beste, og ble omtalt som «århundrets kamp»..[32] Vest-Tyskland slo Uruguay 1–0 i bronsefinalen. Gerd Müller endte på 10 scoringer, som var nok til å bli mesterskapets toppscorer.

1972: Europamester[rediger | rediger kilde]
Verdensmestrene (fra venstre) Gerd Müller, Franz Beckenbauer og trener Helmut Schön.

VM i 1970 hadde vært en opptur etter en dårlig EM, og etablert Vest-Tyskland som en stormakt i VM-sammenheng. Neste hinder var EM i 1972. Vest-Tyskland startet svakt med 1–1 mot Tyrkia hjemme, der Müller igjen scoret vest-tyskernes eneste mål, for øvrig på straffe. Deretter ble det en ny knepen seier, 1–0 borte mot Albania, igjen med Müller som eneste målscorer. Ting snudde borte mot Tyrkia, der Vest-Tyskland vant hele 3–1 etter to mål av Müller. De fortsatte med 2–0 hjemme mot Albania og 3–1 borte mot Polen. I den siste kampen, hjemme mot Polen, endte det 0–0, men Vest-Tyskland var allerede kvalifisert til kvartfinalen, som var del av kvalifiseringen. Der møtte Vest-Tyskland igjen England. Etter 3–1-seier borte, ble det en kontrollert 0–0 hjemme, og Vest-Tyskland var i semifinalen, det vil si det offisielle EM.

Øst-Tyskland var i en tøff gruppe med Jugoslavia, Nederland og Luxembourg. Etter en imponerende seier hjemme over Nederland og to kontrollerte seire over Luxembourg, ble det tap 1–2 hjemme mot Jugoslavia. Det ble fulgt opp med tap for Nederland borte og uavgjort 0–0 mot Jugoslavia i Jugoslavia. Øst-Tyskland hadde med seier i den siste gruppen vunnet puljen, men greide bare 0–0, som holdt for Jugoslavia.

I selve EM møtte Vest-Tyskland Belgia, og vant 3–1. I finalen møtte de Sovjetunionen, et lag de allerede hadde slått 4–1 tidligere; denne gangen og vant de 3–0 i en overbevisende stil, igjen med Müller som tomålsscorer.[33] Dette var Vest-Tysklands andre store triumf. Gjennom sitt spill og gode prestasjoner påvirket landslaget hele fotballen med sin stil og spillesystem. Landslagets stamme bestod av spillere fra Bayern München og Borussia Mönchengladbach.[34]

De nykronede europamesterne trengte ikke å kvalifisere seg til neste VM, fordi det gikk på hjemmebane. Øst-Tyskland møtte Romania, Finland og Albania. Etter en sterk 5–0 hjemme mot Finland og en grei 2–0 hjemme mot Albania, ble det bortetap for Romania. Deretter ble det en ny sterk seier over Finland borte. Ettersom Romania hadde spilt uavgjort borte mot Finland, var det klart at hjemmekampen til DDR mot Romania ville avgjøre. Øst-Tyskland vant 2–0, og etter 4–1 borte mot Albania var Øst-Tyskland for første og eneste gang klare for et mesterskap.

1974: Verdensmester[rediger | rediger kilde]

Etter trekningen endte Øst- og Vest-Tyskland i samme gruppe i VM i 1974, sammen med Chile og Australia. Vest-Tyskland slo Chile 1–0 og Øst-Tyskland slo Australia 2–0. Deretter slo Vest-Tyskland Australia 3–0 mens Øst-Tyskland spilte uavgjort 1–1 mot Chile. Da Vest- og Øst-Tyskland møttes var begge lagene allerede klare etter at Chile bare greide 0–0 mot Australia. Kampen mellom øst og vest ble tett, men endte med øst-tysk seier 1–0 etter vinnermål av Jürgen Sparwasser. Det ble delt ut tre gule kort, alle til østtyske spillere, men kampen var preget av respekt og kamp på midtbanen.[35] Kampen dem imellom handlet om langt mer enn å vinne gruppen, og det var sterke politiske poeng.[36] Kampen ble også den eneste offisielle kampen mellom de to landslagene så lenge de to eksisterte.[37]

Seieren ga Øst-Tyskland seieren i puljen. Paradoksalt nok viste dette seg å være uheldig, ettersom Brasil endte bak Jugoslavia i sin gruppe og Argentina bak Polen i sin. Med Nederland som tredje lag i andre pulje ble det for vanskelig for Øst-Tyskland, som innledet med ettmålstap for Brasil og deretter tomålstap for Nederland før det ble uavgjort mot Argentina. Vest-Tyskland fikk i stedet møte Polen, Sverige og Jugoslavia. Vest-Tyskland slo først Jugoslavia 2–0 som en slags hevn for tapet i 1962, og så slo de Sverige 4–2 som en slags hevn for 1958. I den tredje kampen mot Polen ble det jevnere, men Müller var der og scoret kampens eneste mål.

Paul Breitner satte inn straffen til Vest-Tyskland i VM i 1974.

Som gruppevinner møtte Vest-Tyskland Nederland i finalen. Kampen ble sett på som svært symbolsk. Nederlands spillestil hadde imponert, og de gikk ut hardt mot Vest-Tyskland. De første 80 sekundene var tyskerne aldri i nærheten av ballen, og et godt løp fra Johan Cruyff ble ureglementert stoppet av Uli Hoeneß. Det resulterte i en straffe som Johan Neeskens satte i mål. Nederland dominerte en stund til i finalen uten å score, men så fikk Vest-Tyskland mer kontroll på nederlenderne, Berti Vogts begynte å få kontroll på Cruyff og tyskerne greide å ta over kontrollen i kampen. Først ble det straffe til Vest-Tyskland igjen etter at Bernd Hölzenbein ble felt i straffefeltet. Paul Breitner utliknet fra ellevemeteren. I det 43. minutt ble Jürgen Grabowski frispilt på Vest-Tysklands høyre side og la et flott innlegg inn i boksen der Gerd Müller tok imot dårlig, men greide å få kontroll på ballen og satte den inn i mål. Vest-Tyskland vant 2–1.[38] Dette ble Gerd Müllers og Jürgen Grabowskis siste mål og siste kamp for Vest-Tyskland. Müller ga seg med 14 mål i VM, noe som var det høyeste frem til Ronaldo passerte ham i VM i 2002. Senere har også Miroslav Klose kommet opp på 14 mål.[39]

Kampen ble ofte omtalt som en der Vest-Tyskland vant kampen, men Nederland hjertene, noe som i ettertid er blitt korrigert fra enkelte hold.[40] Tyskland ble da det første land som var både regjerende europamester og verdensmester. Dette ble ikke gjentatt før Frankrike greide det i 2000 og Spania i 2010.

Uli Hoeneß skaffet Nederland et straffespark i VM i 1974 og brente et straffespark i finalen i EM i 1976, men var likevel et naturlig valg.

I kvalifiseringen til EM i 1976 spilte DDR i gruppe med Island, Frankrike og Belgia. Det var tendenser til at alle slo alle, for eksempel spilte Øst-Tyskland uavgjort mot Island hjemme, men tapte borte, de spilte uavgjort hjemme mot Frankrike og slo dem borte og spilte uavgjort mot Belgia hjemme og slo dem borte. Resultatet ble at Øst-Tyskland endte rett bak Belgia, og dermed ikke var videre. Vest-Tyskland spilte uavgjort borte mot Hellas og Bulgaria og vant 1–0 borte mot Malta. Vest-Tyskland fortsatte med 1–1 hjemme mot Hellas og knepne 1–0 hjemme mot Bulgaria. De slo derimot Malta hele 8–0. Enda Vest-Tyskland ikke hadde noen klar erstatter for Müller, begynte Jupp Heynckes å markere seg. I kvartfinalen møtte Vest-Tyskland Spania, og spilte 1–1 borte og vant 3–1 hjemme. I EM ble det semifinale mot Jugoslavia, der Vest-Tyskland lå under 0–2 og snudde det til 4–2 etter ekstraomganger med tre mål av Dieter Müller. I finalen møtte de Tsjekkoslovakia. Igjen lå de under 0–2, og igjen utliknet de med 2–2 av Dieter Müller. Det ble ikke mål i ekstraomgangene, og kampen gikk til den første straffesparkkonkurransen i et FIFA-arrangement. De to lagene konverterte hver sin straffe frem til Tysklands fjerde, som Uli Hoeneß sendte vidt over. Avgjørelsen falt da på Antonín Panenkas skuldre, og hans straffe er blant de mest kjente i fotballhistorien. Han løp frem til ballen og stoppet og sendte ballen i en fin bue midt i målet etter at Sepp Meier hadde slengt seg til venstre.[41] Dette var Vest-Tysklands første straffesparkkonkurranse og den første og hittil eneste de har tapt.

EM var dermed ikke forsvart. Det sto nå om VM. Som regjerende mester var Vest-Tyskland automatisk kvalifisert. Øst-Tyskland havnet i en i utgangspunktet overkommelig gruppe med Østerrike, Tyrkia og Malta. En knepen borteseier og en overlegen hjemmeseier over Malta og en hjemmeseier over Tyrkia holdt ikke, for de tre siste kampene endte uavgjort, mens Østerrike slo Tyrkia i begge kampene. Dermed tapte Øst-Tyskland igjen i kvalifiseringen.

1978: Middelmådig[rediger | rediger kilde]

Vest-Tyskland på sin side havnet i VM i 1978 i gruppe med Polen, Tunisia og Mexico. På papiret en vanskelig motstander i Polen og ellers overkommelig motstand. Det begynte med 0–0 mot Polen og deretter 6–0 mot Mexico. Mot Tunisia ble det 0–0, noe som kostet Vest-Tyskland gruppeseieren. Tyskland gikk til neste runde mot Italia, Nederland og Østerrike. Vest-Tyskland innledet med 0–0 mot Italia, og fortsatte mot Nederland i en reprise på finalen. Vest-Tyskland tok ledelsen tidlig, men Nederland utliknet. Vest-Tyskland økte og hadde seieren til det 82. minutt, da Nederland utliknet. Nederland lå to poeng foran, og det var umulig for Vest-Tyskland å gå forbi både dem og Italia. Dermed var finalen umulig å nå foran siste kamp mot Østerrike, som Vest-Tyskland til alt overmål tapte 2–3.

1980-tallet: Fortsatt topplag[rediger | rediger kilde]

En ny generasjon spillere tok Vest-Tyskland tilbake til toppen etter et mislykket VM i 1978. Schön gikk av etter et VM-gull (1974), et VM-sølv (1966), en VM-bronse (1970), et EM-gull (1972) og et EM-sølv (1976). Den nye landslagssjefen ble Jupp Derwall som i mange år hadde vært assistenttrener.

Karl-Heinz Rummenigge var en av de dominerende skikkelsene i tidlig og midten av 1980-tallet.

Mot slutten av Schöns periode hadde det kommet inn nye spillere som Derwall tok over. Han la til sine egne, og mønstret et lag med profiler som Harald Schumacher, Uli Stielike, Lothar Matthäus, Hans-Peter Briegel og Karl-Heinz Rummenigge. EM hadde nå skiftet karakter, og det var noe enklere å komme dit. Vest-Tyskland spilte mot Wales, Tyrkia og Malta, og det begynte svakt. Først ble det 0–0 mot Malta borte, før det gjentok seg borte mot Tyrkia. Wales hadde to seire på rad, men da Vest-Tyskland besøkte Wrexham, ble det 2–0 til vest-tyskerne. Vest-Tyskland fulgte opp med 5–1 hjemme mot Wales, 2–0 hjemme mot Tyrkia og hele 8–0 mot Malta. Dermed var Vest-Tyskland i EM.

Øst-Tyskland spilte uavgjort borte mot Polen og tapte begge kampene for Nederland, men slo Sveits og Island begge gangene, samtidig som de også slo Polen hjemme. Det holdt bare til tredjeplass i gruppen.

I EM i Italia hadde gruppespill blitt innført, og Vest-Tyskland var i gruppe med Tsjekkoslovakia, Nederland og overraskelsen Hellas. Vest-Tyskland startet med 1–0 mot Tsjekkoslovakia og fulgte opp med 3–2 mot Nederland i en kamp der Klaus Allofs scoret alle de tyske målene. Mot Hellas ble det 0–0 for tyskerne, som hvilte noen av sine beste spillere. I finalen møtte Vest-Tyskland Belgia, og vant 2–1 etter to mål av Horst Hrubesch, som ble skilt av et belgisk mål.[42] Hrubesch var egentlig ikke i førsteelleveren, og kom på da Klaus Fischer brakk benet.

1982: Finale og stygt spill[rediger | rediger kilde]

Forventningene var store fram mot VM i Spania 1982. Vest-Tyskland vant samtlige kamper i sin kvalifisering, og gikk rett videre. Øst-Tyskland på sin side slo Malta, men tapte for Polen i begge kampene. Dermed ble de hjemme.

Lothar Matthäus spilte den klassiske sweeper-rollen, og regnes blant verdens beste fotballspillere.

Vest-Tyskland kom i en i utgangspunktet overkommelig gruppe mot Østerrike, Algerie og Chile. Tyskerne tapte overraskende åpningskampen 1–2 for Algerie i en kjempeskrell.[43] Deretter ble det 4–1 mot Chile med Rumenigge som tremålsscorer. I den siste kampen hadde Vest-Tyskland og Østerrike resultatet i den andre kampen å spille på. Algerie vant 3–2, og da holdt det for Vest-Tyskland å vinne med ett eller to mål. Vest-Tyskland scoret tidlig, og resten av kampen var stort sett kjedelig. Det ble antatt avtalt spill, og både Algeries og Vest-Tysklands fans ble rasende. Derwall måtte forsvare jobben, og gjorde det med å si at de var her for å gå videre, ikke for å spille fotball.[44] FIFA bestemte seg etter denne kampen at de to siste kampene i et gruppespill skulle spilles sist. Imidlertid var ikke alle like opprørt. Dag Solstad argumenterte for at han hadde gjort akkurat det samme, og at dette foregikk hele tiden.[45]

Det forandret ingenting. Vest-Tyskland gikk videre til neste gruppe, der de møtte Spania og England. Vest-Tyskland spilte målløst uavgjort mot England og slo Spania 2–1, og da England og Spania spilte 0–0, var Vest-Tyskland videre til semifinale. Der møtte de Frankrike i en kamp som ble sterkt markert på grunn av én hendelse. Michel Platini spilte frem Patrick Battiston, som var nære ved å være alene med keeper. Vest-Tysklands keeper Harald «Toni» Schumacher hoppet opp og vred hoften slik at den gikk rett i Battiston. Battiston mistet tenner og gikk i koma. Schumacher så uinteressert ut og ville spille ballen ut igjen.[46] Kampen sto da 1–1, og det ble også resultatet etter 90 minutter. I første ekstraomgang tok Frankrike ledelsen med to mål, og så ut til å vinne, da Vest-Tyskland satte inn Rummenigge. Det ga øyeblikkelig effekt, Rummenigge satte inn 2–3 selv, og Klaus Fischer utliknet på brassespark. Dermed ble det 3–3 etter ekstraomganger. I straffesparkkonkurransen hadde Vest-Tyskland lært, og vant 5–4 etter at Schumacher reddet det avgjørende straffesparket.[47]

Vest-Tyskland møtte et svært defensivt Italia i finalen. Kampen ble deretter, en taktisk kamp uten store sjansene. Det ble straffe til Italia, men skuddet gikk langt utenfor. Først i andre omgang scoret Italia ved Paolo Rossi, og Vest-Tysklands behov for å presse gjorde dem sårbare bakover, og Italia scoret to ganger til før Vest-Tyskland fikk et trøstemål ved Breitner. Italia, som sannsynligvis hadde flere nøytrale tilhengere, ble verdensmestre.[48]

Vest-Tyskland møtte igjen flere kjenninger i kvalifiseringen til EM i 1984. Først tapte de overraskende borte mot Nord-Irland, før de slo Albania knepent og Tyrkia klart borte. Uavgjort borte og seier hjemme over Østerrike gjorde at Vest-Tyskland var med i kampen igjen. De fulgte opp med en klar hjemmeseier over Tyrkia, men tapte igjen mot Nord-Irland, nå hjemme. En knepen seier over Albania hjemme gjorde at Vest-Tyskland likevel var videre ettersom Nord-Irland tapte borte for Østerrike og Tyrkia og spilte uavgjort mot Albania. Målforskjellen reddet Vest-Tyskland. Øst-Tyskland begynte med tre tap, to mot Belgia og ett mot Skottland, og på tross av en uavgjort og to seire i de siste kampene, var de aldri helt med i kampen, som ble vunnet av Belgia.[49]

EM i 1984 ble dermed med Vest-Tyskland igjen som eneste tyske deltaker. Det endte svakt for Vest-Tyskland. Etter uavgjort mot Portugal og seier over Romania, tapte Vest-Tyskland for Spania og endte på tredjeplass bak Spania og Portugal. Dette ble Jupp Derwalls siste kamp som trener.[50]

Franz Beckenbauer tok over som ny landslagssjef, på tross av at han manglet enhver form for formell trenerutdannelse eller -erfaring.[51] Han hadde et Vest-Tyskland som ikke hadde imponert de siste to mesterskapene å jobbe med. Beckenbauers første oppdrag var å kvalifisere Vest-Tyskland til VM i 1986. Med Rudi Völler som målscorer (han var også med under EM i 1984) sammen med blant andre Rummenigge, greide Vest-Tyskland de viktige, men knepne seierne hjemme mot Sverige, borte mot Malta (igjen med ett mål) og borte mot Portugal. Deretter ble det to sterke seire hjemme mot Malta og borte mot Tsjekkoslovakia. Uavgjort borte mot Sverige ble fulgt av hjemmetap for Portugal. Da var allerede Vest-Tyskland gruppevinner, og de forsterket dette med uavgjort mot Tsjekkoslovakia i Vest-Tyskland.

Øst-Tyskland var svært nære. Etter en svak åpning med tap for Jugoslavia hjemme og Frankrike og Bulgaria borte i tillegg til seier over Luxembourg borte, snudde det for DDR. De slo Frankrike, Luxembourg og Bulgaria hjemme og Jugoslavia borte. Det holdt ikke til seier, men var nære ved.

1986: Målfattig til finalen[rediger | rediger kilde]
Rudi Völler var en måltyv når Vest-Tyskland trengte det.

VM i 1986 i Mexico var Beckenbauers første mulighet til å vise seg frem. Vest-Tyskland var nå plassert i gruppe med Uruguay, Skottland og Danmark. Det begynte med en uavgjort 1–1 mot Uruguay der Alfons utliknet seks minutter før slutt. Deretter snudde Vest-Tyskland 0–1 til 2–1 ved Allofs og Völler. Mot Danmark ble det et overraskende 0–2. Det holt til avansement som nest beste lag til åttendedelsfinalen. Der møtte Vest-Tyskland Marokko igjen, og Matthäus ble matchvinner tre minutter før slutt. Deretter var det 0–0 etter ekstraomganger mot Mexico, og det ble avgjort på straffesparkkonkurranse til Vest-Tysklands fordel. I semifinalen møtte Vest-Tyskland Frankrike igjen, men kampen ble helt annerledes enn sist møte. Vest-Tyskland vant 2–0 etter mål av Andreas Brehme og Völler.

Dermed var Vest-Tyskland i sin tredje VM-finale på fire VM. Motstander var Argentina. Argentina tok en 2–0-ledelse og holdt den nesten inn, men i det 74. og 80. minutt reduserte og utliknet Vest-Tyskland med henholdsvis Rummenigge og Völler. Tre minutter senere tok Argentina imidlertid ledelsen på nytt, og nå ga de den ikke fra seg. På sitt første forsøk hadde Beckenbauer greid å ta sølv i VM. Det ble imidlertid legenden Rummenigges siste kamp på landslaget.

VM ble fulgt av EM i 1988, igjen på hjemmebane for Vest-Tyskland. Øst-Tyskland på sin side var sammen med Sovjetunionen det klart beste laget i sin gruppe, der Frankrike skuffet og Norge og Sverige ikke skapte store motstanden. Imidlertid rotet Øst-Tyskland bort seiersmulighetene med uavgjort mot Frankrike og Norge samtidig som de tapte borte mot Sovjetunionen. Dermed kom Sovjetunionen til EM på bekostning av DDR.

I EM var Vest-Tyskland plassert i gruppe med Italia, Spania og Danmark. I den første kampen spilte Vest-Tyskland og Italia uavgjort 1–1, mens i den andre vant Vest-Tyskland over Danmark med 2–0 med scoringer av Olaf Thon og en svært lovende Jürgen Klinsmann. Det ble også 2–0 med to mål av Rudi Völler mot Spania.

Vest-Tyskland kom dermed til semifinale mot et svært godt Nederland. Vest-Tyskland tok ledelsen på straffe ved Matthäus, men Nederland snudde kampen og vant 2–1. Dermed ble det bronse for Vest-Tyskland.[52]

Et lite tilbakeskritt (1990-)[rediger | rediger kilde]

Det tyske maskineri var kjent for å kunne holde ut og redusere og utlikne på kondisjon og samhold. På 1990-tallet begynte imidlertid Tyskland, nå samlet, å falle noe tilbake. Det begynte best mulig, men deretter ble det litt opp og ned. Sitt varemerke kjent har Tyskland bare levert gode resultater i VM, mens i EM varierte resultatene stort.

Imidlertid skjedde noe fra 2006 av som skapte betydning. Vest-Tyskland begynte å bli mer angrepsorientert og mer personfokusert. Profilene gikk fra å være de kloke lederskikkelsene til å bli de målfarlige finspillerne. Det typisk tyske ble altså erstattet av noe som hadde mer folkelig appell. Dette medførte i og for seg relativt gode resultater, men ingen øyeblikkelig gevinst i medaljer.

1990-tallet: Lysglimt og nedturer[rediger | rediger kilde]

Der Vest-Tyskland var i begge VM-finalene på 1980-tallet, innledet med å bli europamester og kom til semifinalen i 1988, var 1990-tallet mer varierende for Tyskland. Gevinsten var større, men samtidig var det tegn, særlig i 1994 og 1998, til at ting ikke bare gikk på skinner. Andre landslag tok over den sterke dominansen, og det var usikkert hvilken linje landslaget skulle ta.

1990: Nytt VM-gull[rediger | rediger kilde]
Jürgen Klinsmann ble en storscorer og markant spiller i Tyskland under første halvdel av 1990-tallet.

I sin aller siste kvalifisering ble Øst-Tyskland heller ikke gode nok. Etter seier over Island i åpningen, kom det tre tap på rad, to for Tyrkia og et for Sovjetunionen. Uavgjort og tap mot Østerrike gjorde at seire over Island og Sovjetunionen ikke hjalp.

Vest-Tyskland fikk det bedre til. Uavgjort både borte og hjemme mot Nederland og uavgjort borte mot Wales var poengtapene, og ellers ble det seier hjemme mot Wales og hjemme og borte mot Finland. Dette holdt til andreplass i gruppen bak Nederland, som slo Wales begge gangene. Andreplass holdt til avansement.

I VM var Vest-Tyskland plassert i gruppe med Jugoslavia, Colombia og De forente arabiske emirater. Matthäus, Klinsmann og Völler scoret hver sine mål, Matthäus to, i 4–1-seieren over Jugoslavia. De samme målscorerne scoret mot De forente arabiske emirater, denne gangen med Völler som tomålsscorer i 5–1-seieren. Mot Colombia ble det poengdeling etter at det sto 0–0 helt til slutten, og Littbarski scoret i det 89. minutt og Colombia utliknet tre minutter på overtid.

Vest-Tyskland gikk videre som gruppevinner og møtte Nederland igjen. Kampen ble spilt i Milano, og tre spillere fra Vest-Tyskland (Klinsmann, Brehme og Matthäus) spilte for Inter, mens tre nederlendere (Frank Rijkaard, Marco van Basten og Ruud Gullit) spilte for Nederland. Kampen endte 2–1 til Vest-Tyskland etter mål av de to Inter-spillerne Andreas Brehme og Jürgen Klinsmann. I kvartfinalen møtte Vest-Tyskland Tsjekkoslovakia i en kamp som ble avgjort med et straffespark i midten av første omgang. Den ble konvertert av Matthäus. Heller ikke semifinalen ble noe målshow i dette VM. England var motstander igjen, og det endte 1–1 etter at Brehme og Lineker scoret hvert sitt mål. Ingen mål under ekstraomgangene medførte at det ble straffesparkkonkurranse. Mens Vest-Tyskland var vant til straffespark, var dette nytt for England, og det ble vesttysk rutine som avgjorde.[53]

I finalen møtte Vest-Tyskland nok en gang Argentina. Der forrige finale var målrik og spennende, var denne det motsatte. I en kamp som ble karakterisert som både stygg og kjedelig, vant Vest-Tyskland på en straffe scoret av Brehme i det 85. minutt.[54] Det forandret ikke det faktum at Vest-Tyskland ble verdensmestre.

Kort tid etterpå ble Tysklands to deler gjenforent, og Øst-Tyskland opphørte som landslag. Som en konsekvens av dette ble Deutscher Fußball Verband der DDR slått sammen med Deutscher Fußball Bund. Fra nå av var det igjen korrekt å snakke om Tyskland og et tysk landslag.

1992-94: Godkjent EM, underkjent VM[rediger | rediger kilde]
Berti Vogts ble ny landslagssjef etter Beckenbauer.

Etter VM-finalen i 1990 trakk Beckenbauer seg tilbake og sjefsansvaret gikk til assistenten Berti Vogts. Vogts hadde meritter som landslagssjef for Vest-Tysklands framgangsrike ungdomslandslag. Vogts' første oppdrag ble Kvalifisering til EM i fotball 1992. Vest-Tyskland havnet i en gruppe med fire lag delvis fordi de for første og eneste gang ble trukket i samme gruppe som Øst-Tyskland, som da forsvant. Ellers besto gruppen av Wales, Belgia og Luxembourg. Tyskland begynte med å ta ledelsen med tre mål mot Luxembourg, som reduserte to ganger, slik at kampen endte 3–2 til Tyskland. Deretter vant de 1–0 over Belgia med Matthäus som matchvinner i det 3. minutt. I Wales ble det overraskende tap da Ian Rush ble matchvinner for et godt hjemmelag. Tyskland slo tilbake og slo Wales hele 4–1 hjemme. Deretter slo de Belgia borte og Luxembourg greit hjemme. Resultatet ble at Vest-Tyskland vant gruppen med ett poeng etter at Wales hadde spilt uavgjort en gang mot Belgia.

Første kamp i EM var mot Samveldet av uavhengige stater, et samarbeidsprosjekt etter at Sovjetunionen hadde kvalifisert seg, men opphørt. Kampen endte 1–1 etter tysk utlikning i siste liten. Deretter møtte Tyskland Skottland og vant 2–0. Mot Nederland, som de møtte i tredje mesterskap på rad, ble det imidlertid tap, 1–3. Det holdt likevel til semifinale. Der møtte Tyskland Sverige, og gikk opp til 2–0 før svenskene reduserte. Kort tid etter det satte Karl-Heinz Riedle inn 3–1, og på tross av en redusering av Sverige, endte det med tysk seier over vertslandet. I finalen møtte Tyskland Danmark, og det holdt det ikke for et Tyskland som aldri helt hadde overbevist. Danmark var det beste laget, og de vant 2–0.[55]

Tyskland var regjerende mester, og trengte ikke å kvalifisere seg. I selve VM i USA var Tyskland plassert i gruppe med Spania, Sør-Korea og Bolivia. Åpningskampen mot Bolivia var en lite engasjerende affære der Tyskland vant 1–0 med Klinsmann som matchvinner. Klinsmann utliknet også mot Spania slik at kampen endte 1–1. Mot Sør-Korea var ting mer velspilt fra tysk side. Klinsman scoret to og Riedle ett før pause, men Sør-Korea kom tilbake som mot Spania med to mål. Det holdt ikke for asiatene, og Tyskland vant dermed både kampen og gruppen.

I åttendedelsfinalen møtte Tyskland Belgia til et tøft oppgjør. I løpet av 11 minutter hadde Tyskland scoret to, (Völler og Klinsmann) og Belgia ett. Völler scoret ett til før pause, og enda Belgia reduserte i siste offisielle spilleminutt, holdt det ikke inn. Nok en 3–2 for Tyskland. Tyskland var dermed i gang, og favoritter foran møtet mot Bulgaria. Det gikk ikke. Enda Tyskland tok ledelsen på straffespark tidlig i andre omgang, kom Bulgaria sterkt tilbake, og Hristo Stoitsjkov utliknet på frispark, et frispark keeper Bodo Illgner innrømmet at han aldri så før den var i mål.[56] Jordan Letsjkov ble matchvinner på en kraftig heading.[57] Dermed var Tyskland ute i kvartfinalen, det svakeste VM-resultatet siden 1978.

1995-1998: Europamester og ny VM-fadese[rediger | rediger kilde]
Oliver Bierhoff spilte en viktig rolle i EM i 1996.

Toppkeeperen Bodo Ilgner, Rudi Völler, Karl-Heinz Riedle, Andreas Brehme og andre VM-spillere la opp på landslaget etter VM i 1994, og Stefan Effenberg ble droppet av Berti Vogts etter at han lagte upassende fingerbevegelser da han ble byttet ut mot Sør-Korea i VM, så til EM i 1996 måtte Vogts finne et nytt lag. Nye spillere ble Christian Ziege, keeper Andreas Köpke, Mehmet Scholl, Markus Babbel og Oliver Bierhoff (først i 1996). I kvalifiseringen var Tyskland i gruppe med deres overmenn fra 1994, Bulgaria, og også Georgia, Moldova, Wales og Albania. Etter fire seire på rad fikk Tyskland problemer mot Wales igjen, og spilte uavgjort. Deretter ble det tap igjen for Bulgaria, denne gangen i Bulgaria. Tyskland hevdet seg og vant de gjenværende kampene, inkludert en 3–1-seier hjemme mot Bulgaria.

Dermed var Tyskland klar for sitt neste mesterskap, EM i fotball 1996 i England. De ble plassert i gruppe med Tsjekkia, Italia og Russland. Tyskland begynte med 2–0 mot tsjekkerne etter scoringer av Andreas Möller og Christian Ziege. Deretter ble det 3–0 mot Russland med mål av Matthias Sammer og to av Klinsmann. Avslutningsvis ble det 0–0 mot Italia. I kvartfinalen møtte Tyskland Kroatia, og de samme to som sist scoret, Klinsmann på straffe og Sammer det som skulle bli vinnermålet. Semifinalen var mot England, og igjen gikk den til straffer etter 1–1 ved full tid. Köpke reddet Gareth Southgates straffe, og Tyskland var i finale igjen.[58] Finalen ble mot Tsjekkia, i en slags reprise fra EM 20 år tidligere. Matthias Sammer fikk full tillit som libero og var i sitt livs form. Likevel tok Tsjekkia ledelsen ved Patrik Berger. Det var reserven Oliver Bierhoff som utliknet. Kampen gikk til ekstraomganger, og Bierhoff scoret seiersmålet for Tyskland på «golden goal».[59] Dette var Berti Vogts største seier som landslagssjef for Tyskland.

Europamester Tyskland skulle prøve å reise kjerringa i VM. Det krevde kvalifisering i gruppe med gamle kjente, som Albania, Portugal og Nord-Irland, men også Ukraina og Armenia. Tyskland startet lett mot Armenia, men slet mot Nord-Irland igjen, og greide bare 1–1. Deretter ble det 0–0 borte mot Portugal, en knepen 3–2 mot Albania i Albania, seier hjemme og uavgjort borte over Ukraina, seier borte mot Nord-Irland, seier hjemme mot Armenia, uavgjort mot Portugal og knepen hjemmeseier 4–3 mot Albania hjemme. Det holdt med to poeng til seier i gruppespillet

VM i 1998 gikk ikke som planlagt. Det startet bra med 2–0 over USA med Andreas Möller og Klinsmann som målscorere. Deretter ble det 2–2 mot Rest-Jugoslavia der Bierhoff nok en gang utliknet mot slutten, og sist ble det 2–0 mot Iran med Bierhoff og Klinsmann som målscorere. Dermed vant Tyskland gruppen på målforskjell foran Rest-Jugoslavia.

I åttendedelsfinalen ble det igjen kamp mot Mexico, og Tyskland vant 2–1 etter å ha snudd 0–1 til seier nok en gang med Bierhoff og Klinsmann. I kvartfinalen møtte de Kroatia, og dominerte frem til omtrent 40 minutter, da de fikk Christian Wörns utvist. Kampen endret karakter, og Kroatia scoret i slutten av første omgang. Tyskland kjørte stadig flere fremover for å utlikne, og det åpnet mer bakover. I de siste ti minuttene satte Kroatia inn 2–0 og 3–0.[60] Dermed var Tyskland ute, og hadde ikke overbevist.

2000-tallet: Den store forandringen[rediger | rediger kilde]

Tiåret begynte med det endelige tegnet på at noe var galt, EM i Belgia og Nederland, der det gikk alvorlig galt. Store forandringer skjedde, og Tyskland leverte flott i neste VM. Likevel ble de avslørt i den siste kampen; de var ikke best, men best av de nest beste.

I løpet av 2000-tallet ble det tyske kjennetegnet, å spille fornuftig og følge en plan for så å male motstanderen i stykker, byttet ut med en mer leken stil. Dette ble særlig introdusert av Jürgen Klinsmann og videreført av Joachim Löw. Dette gjorde at stadig flere utenfor Tyskland likte Tyskland.

Likevel medførte det ingen resultater. Det ble en finale i EM og to bronsefinaler, men ikke egentlig seier i seg selv. Det ga imidlertid en stadig mer fasettert gruppe spillere med andre kulturer som polsk, spansk, tyrkisk, ghanesisk og andre land. Dette var med på å omdefinere Tyskland som landslag.


1999-2000: Resultatbunn under Ribbeck[rediger | rediger kilde]
Michael Ballack ble en viktig målscorer for Tyskland etter at Klinsmann la opp.

Etter VM i 1998 og et par privatlandskamper, den siste 1–1 mot Romania, ba Vogts selv om å gå av etter stort press fra media.[61] Ny trener ble Erich Ribbeck, en mann uten store resultater for klubb, men med lang erfaring. Han var imidlertid ikke førstevalget, men førstevalget som takket ja.[62] Han tok jobben som 61-åring. Ribbeck måtte først gjøre noe med mannefallet. Klinsmann ga seg på landslaget etter VM. Andreas Köpke trakk seg. Ny keeper ble Oliver Kahn. Midtstopperen Jürgen Kohler ga seg etter 105 kamper. Olaf Thon ga seg, Andreas Möller det samme i 1999. Av de nye som kom inn var særlig Michael Ballack vesentlig, om enn han kom i 1999. Også Oliver Neuville gjorde en god figur lenge.

De regjerende mestrene spilte kvalifisering til EM i 2000 mot flere gamle kjente i Moldova, Tyrkia, Nord-Irland og Finland. Ribbecks Tyskland startet svakt med 0–1 borte mot Tyrkia, men slo så Moldova 3–1 borte. Deretter fulgte klare seire over Nord-Irland borte, Finland hjemme, Moldova hjemme og Finland borte. Med seier hele 4–0 over Nord-Irland hjemme, var alt opp til dem hjemme mot Tyrkia. Kampen endte 0–0, og dermed vant Tyskland kvalifiseringen med to poeng.

EM ble en fiasko. I gruppe med England, Romania og Portugal var Tyskland og England favoritter, men begge skuffet stort. Tyskland startet med uavgjort 1–1 mot Romania etter at Mehmet Scholl utliknet. Deretter tapte Tyskland 0–1 for England, før de gikk på en stygg 0–3 mot Portugal. Tyskland endte sist, plassen bak England.[63] Ribbeck trakk seg etter å ha levert den svakeste innsatsen i et mesterskap siden 1968.[62] Også legendariske Lothar Matthäus trakk seg etter 20 år som landslagsspiller.

2000-2004: Opp og ned med Völler[rediger | rediger kilde]
Polskfødte Miroslav Klose er både en dyktig spiller og del av den mangekulturelle utviklingen på Tysklands landslag.

Christoph Daum skulle ha tatt over, men i stedet ble det Rudi Völler da Daum ble tatt i en narkotikaskandale.[64] Völler var bare en midlertidig løsning uten oppfylte trenerkriterier, men han fikk til ting likevel. I kvalifiseringen til neste VM var Tyskland i en tøff gruppe med England, men motstanden ellers, Finland, Hellas og Albania, virket overkommelig. Völler begynte bra med 2–0 over Hellas og 1–0 over England på Wembley. Det var den siste kampen på gamle Wembley stadion før den skulle rives og erstattes av en ny.[65] Dietmar Hamann scoret for Tyskland mens han spilte på Liverpool FC. Dette medførte at Englands trener Kevin Keegan gikk av. Keegan har en lang historie med Liverpool og var dessuten aktiv i Hamburg SV, Hamanns favorittklubb som barn.

Bastian Schweinsteiger ble en dominerende spiller for Tyskland.

Tyskland fortsatte med seier over Albania og Hellas før de noe overraskende spilte uavgjort borte mot Finland. Deretter ble Albania igjen slått, og det var returoppgjør mot England. Etter gode resultater falt Völler igjennom, og England vant hele 5–1 med tre mål av Michael Owen.[66] Dermed tok England over kommandoen i gruppen må målforskjell. Tyskland var allerede klar som beste toer, og spilte en uengasjert 0–0 mot Finland og ble beste toer i kvalifiseringen. Blant nye spillere var midtstopper Christoph Metzelder.

VM i 2002 ble helt annerledes enn noen hadde forventet seg. Tyskland startet i gruppe med Saudi-Arabia, Irland og Kamerun. Tyskland eksploderte i sin første kamp med lekent spill og vant hele 8–0 over Saudi-Arabia, med Miroslav Klose, som debuterte på landslaget i 2001, som tremålsscorer.[67] Deretter fulgte de opp med 1–1 mot Irland etter at Klose scoret og Robbie Keane utliknet i tredje tilleggsminutt. Klose scoret igjen i Tysklands 2–0 over Kamerun. Tyskland vant gruppen.

I åttendedelsfinalen var det Paraguay som var motstander, og Neuville ble matchvinner. Også kampen mot USA ble vunnet 1–0, denne gangen Ballack. I semifinalen møtte Tyskland hjemmelaget Sør-Korea, som hadde kommet seg dit delvis gjennom tvilsomme dommeravgjørelser. Igjen vant Tyskland 1–0, og igjen var det Ballack som var matchvinner, som også fikk et gult kort som gjorde at han ikke kunne spille finalen.[68] I finalen ventet Brasil. Kampen ble dominert av Brasil, men Tyskland hadde i Kahn en svært god keeper. Det holdt ikke, og Brasil vant 2–0.[69] Imidlertid ble Kahn som første keeper noensinne kåret til VMs beste spiller.[70]

Det var vanskelig å si i hvor stor grad dette var et skritt fremover for Tyskland. På papiret hadde Tyskland levert, de var selv rangert som nummer 11, og hadde på veien slått lag som var rangert som nummer 13 (USA), 15 (Irland), 17 (Kamerun), 18 (Paraguay), 34 (Saudi-Arabia) og 40 (Sør-Korea).[71] Ingen topp 10, men de første fire var på papiret gode nok.

Völler fikk tilbud om å fortsette enda dette ikke var planen. Under kvalifiseringen til EM kom Tyskland i vanskeligheter i flere kamper. Mot Litauen ble det en grei borteseier, men uavgjort hjemme. Tyskland vant begge kampene mot Færøyene, men det ene med relativt svake 2–1 hjemme, og 2–0-seieren på Færøyene kom etter at Tyskland scoret i de to siste spilleminuttene. Det ble også uavgjort mot Skottland og Island borte, men hjemmeoppgjørene ble vunnet. Det holdt til gruppeseier.

I selve EM i 2004 i Portugal leverte Tyskland svake resultater med uavgjort mot Nederland og Latvia og tap for Den tsjekkiske republikk.[72] Dermed røk Tyskland igjen ut i gruppespillet, og Rudi Völler gikk av etter kritikk for taktikk og spillere med manglende evne til å score.[73]

2005-06: Ny start under Klinsmann[rediger | rediger kilde]
Philipp Lahm og Lukas Podolski foran i et tysk lag på vei til å spille mot Østerrike.

Førstevalget til ny trener var Ottmar Hitzfeld, men han takket nei.[74] Deretter sa Otto Rehhagel og Arsene Wenger også begge at de ikke var interessert i jobben.[75]

Det var på tide med nytenkning, og først den 26. juli fant DFB en ny trener. Jürgen Klinsmann ble den nye treneren på tross av at han ikke hadde noen trenererfaring.[76] Hans gamle landslagskollega Lothar Matthäus gikk hardt ut mot ham og anklaget DFB for avtalt spill.[77]Tysklands spillestil var kritisert for å være endimensjonal og uten kreativitet, og landslaget for å være for gammelt. Klinsmann foreslo en mer offensiv og ballbesittende spillestil og at man satset på yngre spillere. Han innførte også samarbeid med klubbene og satset på utvikling fra bunnen av, altså de yngre spillerne.[78] Han fikk kritikere for dette, og også fordi han valgte å bo i USA mens han var trener for Tyskland.

Neste VM var på hjemmebane, så Klinsmann spilte i stedet privatlandskamper. I 2004 gikk dette bra bortsett fra et 1–3-tap for Sør-Korea. I 2005 endte Tyskland på tredjeplass i FIFA Confederations Cup, som Tyskland deltok i som arrangør av neste VM. De tapte for Brasil med greie resultater. Tap for Slovakia og Tyrkia i treningskamper var derimot ikke godt mottatt. Rett før VM tapte Tyskland for Italia, og flere, deriblant Hoeness, Effenberg og Breitner, kritiserte Klinsmann, og forlangte at han måtte gå.[79]

I VM var ting derimot annerledes. Flere unge spillere fikk prøve seg, inkludert Bastian Schweinsteiger og Philipp Lahm, Per Mertesacker og Lukas Podolski. Av disse var bare Mertesacker trukket inn av Klinsmann, de andre hadde blitt tatt ut av Völler til EM, om enn Podolski bare fikk litt av en omgang i spilletid. Vertsnasjonens første motstander i VM var Costa Rica, og Tyskland vant 4–2 mot Costa Rica med de fire ovennevnte spillerne fra start og Jens Lehmann i mål. Lahm kom også på scoringslisten i den kampen. Deretter møtte Tyskland Polen, og kampen endte 1–0 til Tyskland etter at Neuville ble matchvinner på overtid. I den siste kampen møtte Tyskland Ecuador, og vant 3–0 etter to mål av Klose og ett av Podolski.[80]

I utslagsrundene møtte Tyskland Sverige og vant 2–0 etter to mål av Podolski. Deretter var det Argentina som var motstander, og kampen gikk til straffesparkkonkurranse etter 1–1 ved full tid, Klose var målscorer for Tyskland med sitt femte mål for turneringen. Tyskland vant straffesparkkonkurransen etter at Lehmann leverte praktredninger. Han valgte rett retning i samtlige straffer, delvis fordi han hadde studert straffetakerne til Argentina og skrevet notater, som keepertreneren ha ham.[81] Tyskland var dermed i semifinale, og møtte Italia. Kampen gikk til ekstraomganger med 0–0, men i det nest siste og siste minutt av ekstraomgangene scoret Italia to ganger, og dermed var Tyskland ute. De slo kraftig tilbake mot Portugal og vant 3–1 i bronsefinalen.

2006-2008: Mot toppen med Löw[rediger | rediger kilde]

Klinsmanns kontrakt gikk ut etter sesongen, og han valgte å ikke fornye den, enda mesteparten av tyskere, inkludert tidligere sterke kritikere, ville at han skulle fortsette.[82] Ny trener ble assistenttrener Joachim Löw, som Klinsmann selv anså mer som en partner enn en assistenttrener. Löw lovet at han skulle fortsette med Klinsmann-tankegangen, men med en personlig profil.[83]

Löw fikk fort bevise seg. I EM i 2008 møtte Tyskland først Irland, som de slo med ett mål, før de møtte San Marino borte og vant hele 13–0, den største seieren i kvalifisering til da.[84] Etterpå greide de sterke 4–1 borte mot Slovakia før de litt overraskende spilte uavgjort borte mot Kypros, som tidligere hadde slått Irland 5–2. Tyskland fortsatte med å slå Den tsjekkiske republikk borte og San Marino og Slovakia hjemme før de slo Wales borte. Nå var Tyskland allerede kvalifisert før de møtte Irland og spilte uavgjort. Deretter tapte Tyskland 0–3 for Den tsjekkiske republikk uten Lahm, Ballack og Lehmann.[85] Det ble også uavgjort mot Wales hjemme.

Under EM i 2008 møtte Tyskland Kroatia, Østerrike og Polen. Unge Mario Gómez fikk sjansen på bekostning av Schweinsteiger. Podolski scoret begge Tysklands mål mot fødelandet Polen i 2–0-seieren. Deretter var det Kroatia. Igjen slet Tyskland mot Kroatia, og tapte 1–2 for middelhavslandet, med Podolski igjen som tysk målscorer. Mot Østerrike dominerte Tyskland, og Ballack scoret vinnermålet i 1–0-seieren.[86]

Enda Tyskland spilte bedre, ble det fortsatt ikke mange mål. Dette forandret seg i kvartfinalen, da Tyskland møtte Portugal. Tyskland tok ledelsen ved Schweinsteiger, som fikk tillit igjen, etter 20 minutter. Klose gjorde 2–0 etter 26 minutter. Portugal reduserte til 2–1 etter 40 minutter, i andre omgang satte Ballack inn 3–1 etter 61 minutter, og 3–2 kom etter 87 minutter. Med Schweinsteiger tilbake fortsatte Tyskland å spille målrikt, og i semifinalen ble det en ny målfest - da mot Tyrkia. Tyrkerne tok ledelsen, men Schweinsteiger utliknet til 1–1 i det 26 minutt. Det var målfattig i 53 minutter før Klose satte inn 2–1 i det 79. minutt, Tyrkia utliknet igjen i det 86. minutt og Lahm satte inn vinnermålet i det 90. minutt. 3–2 til Tyskland og laget var i finalen igjen.[87] Dette var den første finalen siden 1996 i EM-sammenheng. I finalen møtte et ungt og nytenkende Tyskland et ungt og nytenkende Spania til en svært spennende kamp, men en der Spania alltid var et hestehode foran. Fernando Torres ble matchvinner for Spania.[88] Likevel hadde Tyskland vist at de var på vei tilbake.

VM 2010: Nesten igjen[rediger | rediger kilde]
Sami Khedira debuterte for Tyskland i 2009.
Mesut Özil debuterte også for Tyskland i 2009.

Löw fikk absolutt godkjent, og fikk dermed også arbeidsro foran neste mesterskap. I løpet av kvalifiseringen til VM i Sør-Afrika fikk Löw også hjelp av flere unge og lovende spillere, Jérôme Boateng, Manuel Neuer, Mesut Özil og Sami Khedira. Ut hadde Oliver Neuville og Jens Lehmann gått.

I kvalifiseringen til VM var Tyskland i gruppe med Russland, Finland, Wales, Aserbajdsjan og Liechtenstein. Etter klar borteseier mot Liechtenstein ble det en uavgjort mot Finland. Deretter vant Tyskland samtlige kamper til de møtte Finland igjen i siste kamp, som endte uavgjort. Tyskland var dermed i VM igjen, og det uten problemer. Som i forrige mesterskap var det Klose og Podolski som scoret flest mål.

I VM i Sør-Afrika kom Tyskland med Boeteng, Neuer, Özil og Khedira, og i tillegg Cacau og 21 år gamle Thomas Müller, som debuterte i 2010 for landslaget. Første kamp var mot Australia. Tyskland vant komfortabelt 4–0 etter mål av Klose, Podolski og nykommerne Müller og Cacau.[89] Mot Serbia gikk det svakt, Tyskland tapte 0–1 og fikk Klose utvist. Mot Ghana i den siste kampen burde Tyskland vinne for å være sikret avansement. Det lyktes de også med, da Özil scoret kampens eneste mål.

Akkurat som i EM var det også her først i utslagskampene at Tyskland virkelig viste seg frem. Første hinder var England. England hadde haltet seg gjennom gruppespillet med uavgjort mot USA og Algerie og seier over Slovenia. Kampen begynte best for Tyskland, som hadde Klose tilbake. Klose og Podolski scoret ett hver slik at Tyskland ledet 2–0 etter 32 minutter. Etter 37 minutter reduserte Matthew Upson. I det 39. minutt ble en engelsk ball som viste seg å være over linjen dømt å være utenfor. Dermed ble det 2–1 til Tyskland til pause. I andre omgang scoret Müller to ganger for Tyskland, som dermed vant 4–1. Engelsk presse klaget ikke på den fortjente tyske seieren, men det ble nevnt at de ble frarøvet et mål.[90] Også i norsk presse ble betydningen av det annullerte målet tonet ned.[91]

Neste motstander var en annen hyppig motstander, Argentina. Argentina hadde slått Mexico 3–1, men mot Tyskland hadde de ingenting å stille opp med. Tyskland vant 4–0 med mål av Müller, to av Klose og et av midtstopper Arne Friedrich, som scoret sitt første og eneste mål siden han debuterte for Tyskland i 2002. Dermed var Tyskland i semifinalen for tredje VM på rad. Det som også var spesielt, var at Tyskland hadde kommet seg dit med stil, ikke via straffespark som i 2006 eller mot på papiret svakere motstand som i 2002. I semifinalen ventet imidlertid Spania. Akkurat som Tyskland, hadde også Spania gått på et overraskende tap, de mot Sveits. Spania, derimot, var godt defensivt organisert, i motsetning til England og Argentina. Dette gjorde at de tyske spillerne slet med å finne rom. Spania dominerte kampen, hadde ballen mest og vant 1–0 med mål i det 73. minutt. Dermed var Tyskland igjen ute av VM før finalen.

Bronsefinalen var mot Uruguay, og ble en langt tettere og mer målrik affære, på tross av at Tyskland ikke startet med Neuer, Klose eller Podolski. I det nittende minutt smalt Schweinsteiger en ball på Uruguays keeper, som ga en retur som Müller plasserte i nettet. Etter 28 minutter utliknet Uruguay ved Edinson Cavani, som ble flott frispilt av Luis Suárez. Uruguay gikk opp til 2–1 ved halv volley fra Diego Forlán i det 51. minutt, men leden ble kortvarig, da Marcell Jansen headet inn utlikningen i det 56. minutt. Khedira headet inn vinnermålet etter en god corner av Özil og litt frem og tilbake i feltet. Tyskland hadde dermed sin andre bronse på rad.

Dermed var det den tredje medaljen på rad og den fjerde på åtte år. På grunn av den unge alderen på spillere, var det ingen av toppnavnene som ga seg etter VM, bortsett fra Friedrich, som ga seg i 2011 etter skade. I kvalifiseringen til EM 2012 var Tyskland ustoppelige. De vant med ett mål borte mot Belgia og Østerrike, og ellers med flere mål i samtlige andre kamper, da mot Tyrkia, Kasakhstan og Aserbajdsjan. Med 10 seire av 10 mulige ble Tyskland det første laget bortsett fra vertslaget som kvalifiserte seg til EM i Polen og Ukraina.

Mario Gómez, her mot Østerrike, leverte i EM 2012 etter å ha mislyktes i forrige EM.

Tyskland fikk ingen lett gruppe med Portugal, Danmark og Nederland som motstandere. Gruppen ble omtalt som «Group of Death» av flere, og samtlige lag lå på topp 10 på FIFA-rankingen.[92][93] Tyskland startet mot Portugal, og Mario Gómez ble matchvinner med det eneste målet i kampen. Gómez var igjen kampens spiller da han scoret begge Tysklands mål i 2–1-seieren til Tyskland over Nederland. Mot Danmark scoret Podolski, men Danmark utliknet kort tid etter, og først i det 80. minutt kom vinnermålet, av høyre back Lars Bender. Miroslav Klose startet ikke i noen av disse kampene.

Tyskland fikk dermed full pott, og gikk videre til kvartfinalen. Der møtte Tyskland Hellas. Hellas tok ledelsen, men Tyskland utliknet og scoret tre til ved Lahm, Khedira, Klose, som nå startet igjen på bekostning av Gómez, og Marco Reus. Hellas reduserte på straffe før full tid slik at stillingen ble 4–2 til Tyskland. Neste motstander var Italia. Tyskland hadde møtt Italia i VM i 1962 (uavgjort), VM i 1970 (tap), VM i 1978 (uavgjort), VM i 1982 (tap), EM i 1988 (uavgjort) og VM i 2006 (tap), men altså aldri vunnet i mesterskap. EM i 2012 vise seg å legge seg til den trenden. Mario Balotelli scoret Italias to mål, og reduseringen til Özil kom for sent, i andre overtidsminutt, til å hindre italiensk seier. Tyskland fikk nok en gang bronse.

VM 2014: Seier for den nye stilen[rediger | rediger kilde]

I kvalifiseringen til VM i Brasil var Tyskland nok en gang suverene, og bare en noe overraskende uavgjort hjemme mot Sverige etter at de rotet bort en 4–0-ledelse de siste 30 minuttene hindret full pott.

Tyskland var blant favorittene under VM i Brasil. De havnet i en tøff gruppe med USA, Portugal og Ghana. Åpningskampen mot Portugal ble imidlertid en maktdemonstrasjon; Tyskland vant 4–0 etter tre mål av Thomas Müller. Resultatet skyldtes delvis at Portugal fikk en mann utvist, men tyskernes dominans var uansett stor.[94] I den neste kampen møtte Tyskland GGhana, og det ble et tett oppgjør. Etter en tam førsteomgang eksploderte andre omgang. Tyskland scoret først, før Ghana utliknet og tok ledelsen. Miroslav Klose satte inn Tysklands andre mål i kampen og ble samtidig tangert mestscorende spiller i historien med 15 mål. Kampen endte 2–2.[95] Tyskland hadde fire poeng, det samme som USA, mens Ghana og Portugal hadde ett. Det holdt med uavgjort for Tyskland mot USA, og på grunn av målforskjellen, der Tyskland hadde +4, USA +1, Ghana -1 og Portugal -4, skulle det mye til for at Tyskland tapte med ett mål. Löw møtte Klinsmanns USA i en tett og tøff kamp der avgjørelsen kom i andre omgang, da Thomas Müller scoret sitt niende VM-mål.[96]

Mario Götze scorer det avgjørende målet mot Argentina under finalen i VM i fotball 2014 Mario Götze scorer det avgjørende målet mot Argentina under finalen i VM i fotball 2014
Mario Götze scorer det avgjørende målet mot Argentina under finalen i VM i fotball 2014

Tyskland møtte Algerie for første gang siden 1982. Kampen ble også her jevn, og den gikk til ekstraomganger uten mål etter nitti minutter som den første av tre åttendedelsfinaler. I ekstraomgangene scoret André Schürrle to minutter inn i første ekstraomgang. I siste spilleminutt økte Özil til 2–0 for Tyskland, før Djabou reduserte på overtid av siste ekstraomgang. I kvartfinalen møtte Tyskland Frankrike, det for første gang siden 1986 i VM-sammenheng. Kampen var tett og jevn, og ble vunnet 1–0 etter et tidlig mål av Mats Hummels.

I semifinalen ventet Brasil. De to lagene hadde bare møttes en gang tidligere, i finalen i VM i 2002. Hjemmelaget, som stilte uten kaptein Thiago Silva (utestengt etter tre gule kort) og Neymar (skade), fikk store problemer med et Tyskland som spilte opp mot sitt beste. Stillingen var 5-0 allerede da det var gått 29 minutter.[97] Sluttresultatet ble 7-1 til Tyskland.[98] Resultatet ble den største seier utenfor gruppespill siden nettopp Brasil slo Sverige med samme resultat i 1950. I tillegg var 5-0 etter 29 minutter den raskeste femmålsledelsen i VM-historien.[99] Klose scoret et av målene i denne kampen, og ble dermed den mestscorende spilleren i VM-historien, ett mål mer enn Ronaldo.

I finalen møtte Tyskland Argentina, noe som ble den første gangen noen sinne at to lag møttes for tredje gang i en finale. Kampen gikk til ekstraomganger, og ble avgjort av Götze i det 113. minutt.[100]

Hjemmebane, drakt og kallenavn[rediger | rediger kilde]

Tyskland har stor spredning på hvor de spiller, og det er sjelden noen kampsteder går igjen. Deres drakter har i svært liten grad forandret seg, men bestått av hvitt og rødt siden 1908. Kallenavn har i liten grad festet seg, men det mest brukte er «Nationalelf».


Hjemmebane[rediger | rediger kilde]

Tyske landslagstilhengere trenger ikke nødvendigvis dra langt for å få med seg en landskamp. Her fra Frankenstadion i Nürnberg.

Tyskland har ingen fast hjemmebane, men spiller hjemmekampene sine i hele Tyskland. Kvalifiseringskampene til VM 2014 foregikk på HDI-Arena i Hannover, Olympiastadion i Berlin, Frankenstadion i Nürnberg, Allianz Arena i München og på RheinEnergieStadion i Köln, mens i kvalifiseringen til EM 2012 foregikk i Köln, Berlin, Fritz-Walter-Stadion i Kaiserslautern, Veltins-Arena i Gelsenkirchen og Esprit Arena i Düsseldorf. Før det spilte de på Westfalenstadion i Dortmund, Borussia-Park i Mönchengladbach, Zentralstadion i Leipzig, Hannover og Imtech Arena i Hamburg til EM i 2008.

Disse byene går mest igjen, men også Mercedes-Benz Arena i Stuttgart er blitt brukt, både i kvalifiseringen til EM i 2008 og som kampstadion i VM i 2006. Düsseldorf ble bare brukt i én kamp i 2012 i de siste sju kvalifiseringene, og det samme gjaldt BayArena i Leverkusen, som ble brukt i 2002. Hamburg ble brukt i fire kvalifiseringer i tillegg til at det var et stadion til VM i 2006. De ble altså ikke brukt de to siste kvalifiseringene. De to byene som ble brukt i begge de siste kvalifiseringene, Berlin og Köln, ble ikke brukt i noen kvalifiseringer på 2000-tallet , men begge ble brukt i VM i 2006.

Drakt[rediger | rediger kilde]

Tysklands drakt har i hovedsak vært hvite og sorte. Fargene matcher det prøyssiske flagget, og i de første årene var torso sort med et hvitt våpenskjold med den sorte, tyske ørnen, noe som gjorde draktene ganske like Preussens flagg.[101] Buksene var hvite. Deretter har de hatt hvit overdel og sorte bukser fra 1934 til 2013. Foran 2014-sesongen har buksene blitt hvite igjen, og en rød V-form er lagt til under halsen.

Fargene til Tyskland spiller på fargene til Preussen, som var dominerende hvitt med svart. Preussen inkluderte også en ørn som etterhvert ble den tyske ørnen. Den tyske ørnen ble i 1934 erstattet av en ørn som ble brukt som nazistsymbol, og i 1938 en sort ørn på rød bakgrunn. Etter andre verdenskrig ble den vest-tyske ørnen, etter hvert den tyske ørnen, symbolet på drakten. Tyskland hadde invertert ørn, altså hvit på sort sirkel, i VM i 2010.

På tross av den relative hyppigheten av lyse drakter, spiller Tyskland sjelden i bortekamper. VM i 2010 var første gangen siden 1990 at Vest-Tyskland måtte bruke bortedrakter, og første siden 1986 at de måtte bruke bortedrakter i mer enn én kamp. Av de 17 VM som Tyskland har deltatt i, har de bare brukt reservedrakten i seks av dem. De har brukt bortedrakten to ganger i EM, i 1972 og 2000.

Tysklands drakter har stort sett alltid vært Adidas eller undermerker av Adidas.


Historiske drakter[rediger | rediger kilde]

Draktene er Tysklands og Vest-Tysklands landslagsdrakter i mesterskap.[102][103] For DDRs drakter, se DDR. Betegnelsene «Hjemme», «Hjemme 2» og «Borte» indikerer drakten, ikke hvor de spilte. Hjemme 2 signaliserer en modifisert hjemmedrakt, som oftest annerledes shorts. Merk: Mot Mexico i 1978 spilte Vest-Tyskland i grønne sokker. Dette er bare en oversikt over draktene som ble brukt. Ubrukte bortedrakter tas ikke med.

1908-1912 VM 1934 VM 1938 VM 1954 VM 1958
Kit left arm blackborder.png Kit body ger1908.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemme
Kit left arm blackborder.png Kit body germany1934.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemme
Kit left arm blackborder.png Kit body collarred.png Kit right arm blackborder.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemme
Kit left arm.png Kit body collarblack.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemme
Kit left arm whiteborder.png Kit body collarwhite.png Kit right arm whiteborder.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Borte
Kit left arm.png Kit body collarblack.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemme
mot samtlige mot samtlige Begge kampene
mot Sveits
Mot alle bortsett fra
Østerrike og Tyrkia
Mot Østerrike
og Tyrkia
mot samtlige
VM 1962 VM 1966 VM 1970
Kit left arm.png Kit body collarblack.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemme
Kit left arm.png Kit body collarblack.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemme
Kit left arm.png Kit body collarblack.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemme 2
Kit left arm blackborder.png Kit body vneckblack.png Kit right arm blackborder.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemme
Kit left arm blackborder.png Kit body vneckblack.png Kit right arm blackborder.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemme 2
Kit left arm whiteborder.png Kit body whitecollar.png Kit right arm whiteborder.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Borte
samtlige kamper samtlige bortsett
fra Argentina
mot Argentina Mot alle bortsett
fra Peru og Uruguay
mot Uruguay mot Peru
EM 1972 VM 1974 EM 1976
Kit left arm blackborder.png Kit body vneckblack.png Kit right arm blackborder.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemme
Kit left arm whiteborder.png Kit body whitecollar.png Kit right arm whiteborder.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Borte
Kit left arm blackborder.png Kit body.png Kit right arm blackborder.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemme
Kit left arm blackborder.png Kit body.png Kit right arm blackborder.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemme 2
Kit left arm whiteborder.png Kit body whitecollar.png Kit right arm whiteborder.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Borte
Kit left arm blackborder.png Kit body.png Kit right arm blackborder.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemme
mot Sovjetunionen mot Belgia mot Chile, Jugoslavia
DDR og Nederland
Mot Polen mot Australia
og Sverige
Samtlige kamper
VM 1978 EM 1980 VM 1982 EM 1984 VM 1986
Kit left arm blackborder.png Kit body vneckblack.png Kit right arm blackborder.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemme*
Kit left arm blackborder.png Kit body westgermany1980.png Kit right arm blackborder.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemme
Kit left arm blackborder.png Kit body westgermany1980.png Kit right arm blackborder.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemme
Kit left arm shoulder stripes black stripes.png Kit body shoulder stripes vneck.png Kit right arm shoulder stripes black stripes.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemme
Kit left arm shoulder stripes black stripes.png Kit body shoulder stripes black stripes.png Kit right arm shoulder stripes black stripes.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemme
Kit left arm shoulder stripes white stripes.png Kit body 3 stripes vneck white.png Kit right arm shoulder stripes white stripes.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Borte
samtlige kamper samtlige kamper samtlige kamper samtlige kamper Alle bortsett fra
Uruguay og Argentina
mot Uruguay og
Argentina
EM 1988 VM 1990 EM 1992 VM 1994 EM 1996
Kit left arm westgermany1990.png Kit body westgermany1990.png Kit right arm westgermany1990.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemme
Kit left arm westgermany1990.png Kit body westgermany1990.png Kit right arm westgermany1990.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemme
Kit left arm Germany 88 away.png Kit body Germany 88 away.png Kit right arm Germany 88 away.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Borte
Kit left arm ger92.png Kit body ger92.png Kit right arm ger92.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemme
Kit left arm Germany 94 home.png Kit body Germany 94 home.png Kit right arm Germany 94 home.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Borte
Kit left arm DFB 96h.png Kit body DFB 96h.png Kit right arm DFB 96h.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemme
Samtlige kamper mot alle bortsett
fra England
mot England Samtlige kamper Samtlige kamper Samtlige kamper
VM 1998 EM 2000 VM 2002 EM 2004 VM 2006
Kit left arm DFB 98h.png Kit body DFB 98h.png Kit right arm DFB 98h.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemme
Kit left arm VFB 9899h.png Kit body DFB 00h.png Kit right arm VFB 9899h.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemme
Kit left arm DFB 00a.png Kit body DFB 00a.png Kit right arm DFB 00a.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Borte
Kit left arm adidasonwhite2002.png Kit body adidasonwhite2002.png Kit right arm adidasonwhite2002.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemme
Kit left arm DFB 04h.png Kit body DFB 04h.png Kit right arm DFB 04h.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemme
Kit left arm adidasstripesonwhite.png Kit body DFB 06h.png Kit right arm adidasonwhite2006.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemme
Samtlige kamper mot Portugal
og Romania
mot England Samtlige kamper Samtlige kamper Samtlige kamper
EM 2008 VM 2010 EM 2012 VM 2014
Kit left arm adidasaltonwhite.png Kit body DFB 08h.png Kit right arm adidasaltonwhite.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemme
Kit left arm DFB 10h.png Kit body DFB 10h.png Kit right arm DFB 10h.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemme
Kit left arm TIRO11 ONBLACK.png Kit body DFB 10a.png Kit right arm DFB 10a.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Borte
Kit left arm DFB 12h.png Kit body DFB 12h.png Kit right arm DFB 12h.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemme
Kit left arm deutschland14h.png Kit body ger14h.png Kit right arm deutschland14h.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemme
Kit left arm ger14a.png Kit body deutschland14a.png Kit right arm ger14a.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Borte
Samtlige kamper mot Australia, Serbia
England og Spania
mot Argentina
Ghana og Uruguay
Samtlige kamper mot alle bortsett
fra USA og Brasil
mot USA og Brasil

Kallenavn[rediger | rediger kilde]

Tyskland har ingen kallenavn utover Nationalmannschaft (nasjonallaget), DFB-Elf (DFB elleveren), DFB-Auswahl (DFB utvalget) eller Nationalelf (nasjonalelleveren). Kortversjonen av Nationalmannschaft, Die Mannschaft brukes i utenlandsk, og særlig engelskspråklig, media. Kallenavnet Die Adler (Ørnene) brukes også i noen grad.[104] Ettersom Tysklands kallenavn går ut på hva de er, et nasjonallag valgt ut av DFB via treneren, og ettersom Mannschaft ikke har slått an i Tyskland, har Tyskland verken et offisielt eller uoffisielt kallenavn. Jogis Jungs ble prøvd i forbindelse med at spillerne er unge og treneren heter Joachim Löw.[105]

Spillestil[rediger | rediger kilde]

Joachim Löw er delansvarlig for forandringen i spillestil hos Tyskland.

Tysklands spillestil er offensiv fotball. De markerer seg med raske angrep og kontringer. Mye av hemmeligheten rundt dette handler om å være raske, og dette igjen handler om å bruke unge spillere. Taktikken er ofte kreditert både DFB og trenerne Jürgen Klinsmann og Joachim Löw.[106][107] Löw har selv snakket om verdiene å løpe mye, felle mindre («det ødelegger rytmen») og ta raskere pasninger.[108]

Jürgen Klinsmann gjennomførte denne forandringen i hele Tyskland gjennom samarbeid med trenerne i de to øverste divisjonene, ved å få dem til å ha fotball-akademier for unge og å satse mer på offensiv fotball. Etter en workshop med tyske spillere og trenere endte Klinsman opp med tre punkter: rask, angrepsvillig og proaktiv. Klinsmann definerte proaktiv som at de spilte sitt eget spill, uavhengig av hva spillerne gjorde.[109]

Frem til Klinsmann tok over, var imidlertid Tyskland kjent som det nesten maskinaktige laget som satset på høy utholdenhet og god form, hardkjempende spillere som aldri ga seg, et angrep som startet i forsvar eller dyp midtbane og svært taktisk fotball.[110] Dette medførte at Tyskland ofte scoret i slutten av kampen, da de hadde ridd av stormen.

Vest-Tyskland fikk også ordet på seg for å være et lag uten store stjerner, men da Pelé valgte ut 125 spillere til FIFA 100, var 10 av dem tyske: Michael Ballack, Franz Beckenbauer, Paul Breitner, Oliver Kahn, Jürgen Klinsmann, Sepp Maier, Lothar Matthäus, Gerd Müller, Karl-Heinz Rummenigge og Uwe Seeler. Til sammenlikning fikk Brasil 15 spillere, Italia og Frankrike 14, Nederland 13, Argentina 10, England 7 og Spania og Portugal 3 hver.[111]

Tyskland fikk også et rykte på seg for å være lite underholdende, et rykte som sannsynligvis hang sammen med at Tyskland hadde slått de underholdende lagene, som det østerrikske «Wunderteam», det ungarske topplaget på 50-tallet og Nederlands totalfotball i 1974. I 2010 ble det observert at Nederland og Tyskland hadde byttet roller, og at det var nå Tyskland som var det fintspillende angrepslaget, mens det hardtspillende, taktiske laget var nå Nederland.[112]

Rivalisering[rediger | rediger kilde]

Tysklands rolle i begge, og særlig andre verdenskrig, har gjort at de har fått langt flere rivaler enn de ønsker. Av disse er det kun et fåtall Tyskland egentlig forholder seg til. Ettersom andre verdenskrig er en stund siden og bildet er mer nyansert, har også rivaliseringen mot Tyskland blitt mindre viktig for mange land. I tillegg er Tyskland et så godt land at det er unntaksvis at land med svakere resultater uansett finner store gleden i å være Tysklands rivaler.

Hovedrivaliseringer[rediger | rediger kilde]

Det er særlig Nederland og Italia som er Tysklands rivaler, om enn for helt forskjellige grunner. Rivaliseringen mot Nederland ble pådyttet tyskerne i 1974, mens den mot Italia er mer sportslig.

Nederland[rediger | rediger kilde]

Nederlands tropp mot Tyskland i VM i 1974, begynnelsen på en lang og tidvis stygg rivalisering.

Nederland er sannsynligvis Tysklands største rival. Dette skyldes fra nederlandsk side stort sett andre verdenskrig..[113] Fra tysk side handler det om Nederlands reaksjoner de første gangene de møttes etter at Nederland ble et topplag. Da Vest-Tyskland møtte Nederland i finalen i 1974, var Nederlands forhold sterkt knyttet til andre verdenskrig Den nederlandske midtbanespilleren Willem van Hanegem sa etter kampen at «Jeg ga blaffen i resultatet, 1-0 var nok, så lenge vi kunne ydmyke dem. Jeg hater dem. De myrdet min familie. Min far, min bror og mange familiemedlemmer. Hver gang jeg møtte Tyskland, var jeg fylt av angst».[114] For tyskerne var denne og senere negative oppmerksomhet uvant. Karl-Heinz Rummenigge sa selv at han opplevde det som ubehagelig og pressestyrt.[114]

Etter kampen i 1980 observerte Karlheinz Förster at «van de Kerkhof kalte meg en gris. Før kampen visste vi at det kom til å bli intenst. Vi hadde sverget at vi skulle vinne, fordi denne seieren var så viktig for vår stolthet. For dem var det å slå oss det beste som fantes. De hater oss så mye mer enn vi hater dem»[115]

Da Nederland slo ut Tyskland i 1988, viste nederlandske fans et banner med skriften «Oma wij hebben je fiets gevonden» - Bestemor, vi har funnet sykkelen din. Dette var en referanse til da tyskerne konfiskerte nederlandske sykler i andre verdenskrig.[116] På banen gestikulerte Ronald Koeman etter kampen at han brukte drakten til Olaf Thon som tørkepapir.[117] Marco van Basten uttalte seg om kampen at «endelig har vi sendt ut de motbydelige tyskerne».[118] Det hjalp ikke heller på forholdene at Frank Rijkaard spyttet på Rudi Völler to ganger under åttendedelsfinalen i VM i 1990. Kampen ble innledet da nasjonalsangene ble spilt. Under den tyske buet nederlandske fans, og under den nederlandske ropte tyske fans «Deutschland! Deutschland!».[115]

Etter 1990 roet ting seg ned, og i senere kamper har spillerne stort sett oppført seg pent. Det finnes imidlertid følelser; da Tyskland tapte 1-4 mot England på hjemmebane, var tyske fans mer opptatt av at samme kveld hadde Nederland tapt for Irland, og dermed ikke kvalifisert seg for VM. Tyske fans sang «Vi skal til VM uten Nederland».[119]

Italia[rediger | rediger kilde]

Tyskland og Mesut Özil mot Italia under EM i 2012.
Tysklands mesterskapsoppgjør mot Italia
Mesterskap Resultat
VM 1962 0–0
VM 1970 3–4 eeo
VM 1978 0–0
VM 1982 1–3
EM 1988 1–1
VM 2006 0–2 eeo
EM 2012 0–2

Det har vært flere oppgjør mellom Italia og Tyskland siden de to landene ble topplag. Regelen er at Italia vinner. Tyskland har møtt Italia i VM i 1962 (uavgjort), VM i 1970 (tap), VM i 1978 (uavgjort), VM i 1982 (tap), EM i 1988 (uavgjort),VM i 2006 (tap) og EM i 2012 (tap), men altså aldri vunnet i mesterskap. Imidlertid har Tyskland slått Italia - 7 ganger per desember 2013, men de vant sist i 1995.[120]

Rivaliseringen var lenge knyttet til spillestilen, der Italia var det ultradefensive laget med med kreativ midtbane, mens Tyskland var kraftfullt lagspill.[121] Rivaliseringen er blitt mindre etter at både Italia og Tyskland har satset på angrepsvillig fotball med unge spillere.Det er også blitt påpekt at dette kan trekkes lenger, for eksempel til arketypiske forskjeller mellom italiensk og tysk personlighet og mellom Tyskland og Italias posisjon i EU.[122]

De historiske kampene lagene imellom har også vært relativt sent i turneringen. I «århundrets kamp» i 1970 var det i semifinalen, i VM i 1982 var det i finalen, og i 2006 og EM i 2012 var det semifinalen igjen. Nettopp Tysklands manglende evne til å lyktes å slå Italia er regnet av enkelte som en mare som Tyskland må bekjempe, og dette gjør kampene mellom Italia og Tyskland spesielle.[123][124]

Mindre rivaliseringer[rediger | rediger kilde]

Det finnes også andre rivaliseringer som foregår i mindre grad, i hvert fall fra tysk side.

Argentina[rediger | rediger kilde]

De to har møtt hverandre i tre finaler. Den første var Argentina klart best. I den andre, der Vest-Tyskland var best, var både stygg og kjedelig, og var lite å huske. Det ble også et stygt etterspill etter kampen i 2006, da Tyskland slo ut Argentina på straffesparkkonkurranse.[125] Imidlertid har begge land nok rivaler til at det har blusset opp i noen grad. Den tredje finalen, i 2014, har ikke vist noen klare tegn til rivalisering lagene imellom.

England[rediger | rediger kilde]

Der Englands anstrengte forhold til Tyskland nærmer seg det ekstreme, har Tyskland lite fokus på England som rival. Englands sterke krigsrefererende overskrifter har stort sett hatt mest fokus internt, og aldri slått an i Tyskland. Tyske fans uttalte til og med i 2001 at de foretrakk å tape for England foran noe annet lag.[126]

Kulturelt mangfold[rediger | rediger kilde]

Jérôme Boateng har ghanesisk far, men er født i Berlin.

I de siste årene har Tyskland hatt en økning i spillere med delt statsborgerskap eller med aner fra et annet land. Dette skyldes delvis løsnede krav på statsborgerskap på 1990- og 2000-tallet som gjorde det mulig for folk født i Tyskland av ikke-tyske foreldre å være tyske statsborgere, og delvis at Tyskland hadde en svak periode som medførte at det ble et sterkt behov for gode spillere.[127]

Det at spillere med annerledes bakgrunn velger å spille for Tyskland blir sett på som en seier for multikulturalisme og integrasjon.[128]

Det er også stor variasjon med kulturell bakgrunn. Klose og Podolski ble født i Polen, Jérôme Boateng har ghanesisk far (og broren spiller for Ghana), Mesut Özil har tyrkisk bakgrunn, Mario Gómez har spansk far, Sami Khedira tunisisk, Marko Marin ble født i Bosnia-Hercegovina, Cacau ble født i São Paulo i Brasil og Dennis Aogo har nigeriansk far.[129]

På tross av at disse spillerne kom inn på landslaget i en periode der det manglet store tyske navn, betyr ikke det at spillerne slapp lettere til, men heller at Tyskland var en åpning for dem der de før hadde måttet velge et annet land.[127] Flere av Tysklands landslagsspillere har hatt suksessfull karriere etter gjennombruddet på landslaget. Etter VM i 2010 ble Khedira og Özil tilbudt kontrakt av Real Madrid, Cacau har omtrent 250 kamper for VfB Stuttgart mens Boateng er stort sett fast på Bayern München.

Enkelte høyreekstreme grupper mener at Tysklands landslag ikke lenger er tysk, men i hovedsak er dette svært godt tatt imot.[128] Det er også foreslått at det multikulturelle mangfoldet har vært vesentlig i forandringen av Tyskland fra et maskinmessig og destruktivt til et sjelfullt og offensivt skapende lag.[130]

Landslagssjefer[rediger | rediger kilde]

Sepp Herberger var landslagssjef i 18 år.


2006- Joachim Löw
2004-2006 Jürgen Klinsmann
2000-2004 Rudi Völler
1998-2000 Erich Ribbeck
1990-1998 Berti Vogts
1984-1990 Franz Beckenbauer
1978-1984 Jupp Derwall
1964-1978 Helmut Schön
1950-1964
1938-1942
Sepp Herberger*
1923-1938 Otto Nerz

Sepp Herberger var sjef fra 1936, men ble offisielt utnevnt i 1938.


Profiler og stjerner gjennom tidene[rediger | rediger kilde]

Fritz Walter ble Tysklands første æreskaptein.
 


Statistikk[rediger | rediger kilde]

Flest landskamper[rediger | rediger kilde]

Oppdatert per 8. juli 2014:

Plass Spiller År Landskamper
1 Lothar Matthäus 1980–2000 150
2 Miroslav Klose 2001–- 136
3 Lukas Podolski 2004– 116
4 Philipp Lahm 2004– 112
5 Jürgen Klinsmann 1987–1998 108
6 Bastian Schweinsteiger 2004– 107
7 Jürgen Kohler 1986–1998 105
8 Franz Beckenbauer 1965–1977 103
9 Per Mertesacker 2004– 103
10 Thomas Hässler 1988–2000 101

Flest landslagsmål[rediger | rediger kilde]

Oppdatert 8. juli 2014:

Gerd Müller har nest flest landslagsmål.
Plass Spiller Mål
1 Miroslav Klose 71
2 Gerd Müller 68
3 Jürgen Klinsmann 47
Rudi Völler 47
Lukas Podolski 47
6 Karl-Heinz Rummenigge 45
7 Uwe Seeler 43
8 Michael Ballack 42
9 Oliver Bierhoff 37
10 Fritz Walter 33

Straffesparkkonkurranser[rediger | rediger kilde]

Tyskland er kjent for å aldri bomme på straffespark. Da Lukas Podolski bommet på straffe mot Serbia i VM 2010, var han den første siden 1974 som bommet på straffe i spilletid. Forrige gang var Uli Hoeness, som også bommet på den avgjørende straffen i straffesparkkonkurransen mot Tsjekkoslovakia i 1976. I 1982 bommet Uli Stielike på straffe, men det fikk ingen betydning, da Harald Schumacher reddet to straffer.[131]

Statistikken betyr at Tyskland har vunnet fem og tapt en straffesparkkonkurranse. De har hatt fem motstandere, bare England har de møtt to ganger. De har sammen med Frankrike, Italia og Argentina vært med i fire straffesparkkonkurranser i VM, og er det eneste laget som har vært med i mer enn en straffesparkkonkurranse i VM og aldri tapt.

straffesparkkonkurranser i VM og EM
Mesterskap Vinner Taper Resultat Resultat etter 120 minutter Nivå
EM 1976 Tsjekkoslovakia Vest-Tyskland 5–3 2–2 Finale
VM 1982 Vest-Tyskland Frankrike 5–4 3–3 Semifinale
VM 1986 Vest-Tyskland Mexico 4–1 0–0 Kvartfinale
VM 1990 Vest-Tyskland England 4–3 1–1 Semifinale
EM 1996 Tyskland England 6–5 1–1 Semifinale
VM 2006 Tyskland Argentina 4–2 1–1 Kvartfinale

Mesterskapsmeritter[rediger | rediger kilde]

Tyskland og Vest-Tyskland har kvalifisert seg til samtlige VM de har hatt muligheten til. De takket nei til VM i 1930 og ble utestengt fra VM i 1950, men ellers har de deltatt i samtlige. Tyskland har vunnet VM fire ganger, det samme har Italia, de er begge bak Brasil med 5 VM titler men foran Uruguay og Argentina med (to). Det tyske landslaget har vært i åtte VM finaler, en bragd de er alene om. Brasil har 7 finaler og Italia har vært i seks. Tyskland har vært i 13 finaler (VM finaler og bronse finaler) (4 gull, 4 sølv, 4 bronse og 1 fjerdeplass) som er to mer enn Brasil med 11 (5 gull, 2 sølv, 2 brone og 2 fjerdeplasser) og fem mer enn Italia med 8 (4 gull, 2 sølv, 1 bronse og 1 fjerdeplass). Det betyr at Tyskland bare fem ganger ikke har kommet til semifinalen. Deres dårligste plassering i VM var i VM i 1938, der de fikk en 10. plass etter å ha tapt i første runde. I tillegg til denne har de tre kvartfinaler (1962, 1994 og 1998) og et mellomspill (1978). Tyskland har flest VM medaljer med 12(4 gull, 4 sølv, 4 bronse), Brasil har 9 (5 gull, 2 sølv og 2 bronse) og Italia har 7 (4 gull, 2 sølv og 1 bronse).Før VM i Brasil 2014 har Tyskland spilt 99 kamper (her tas omkampen mot Sveits i 1938 og Tyrkia i 1954 med).[132] Dette er to mer enn Brasil.

I EM har Tyskland én gang ikke lyktes å kvalifisere seg. Det var til EM i 1968. Siden da har Tyskland vært med i samtlige EM. De har vunnet tre, tatt tre sølv og to bronse og er dermed det mestvinnende laget foran Spania (3 gull, ett sølv) og Frankrike (to gull).


VM-resultater[rediger | rediger kilde]

PLASSERING ANTALL ÅR
Vinner 4 VM 1954, VM 1974, VM 1990 og VM 2014
Sølv 4 VM 1966, VM 1982, VM 1986 og VM 2002
Bronse 4 VM 1934, VM 1970, VM 2006 og VM 2010

EM-resultater[rediger | rediger kilde]

PLASSERING ANTALL ÅR
Vinner 3 EM 1972, EM 1980 og EM 1996
Sølv 3 EM 1976, VM 1992 og EM 2008
Bronse 2 EM 1988 og EM 2012

Bronsefinale ble ikke spilt etter EM i 1980.


Fullstendige VM-resultater[rediger | rediger kilde]

VM Tyskland Tyskland Tyskland Vest-Tyskland Øst-Tyskland Øst-Tyskland Flag of Saar (1947–1956).svg Saarland
Uruguay 1930 Takket nei til VM-invitasjon Eksisterte ikke som nasjon Eksisterte ikke som nasjon Eksisterte ikke som nasjon
Italia 1934 VM-BRONSE
Frankrike 1938 Kvalifisert til VM, utslått i åttendedelsfinale
Brasil 1950 Eksisterte ikke som nasjon Utestengt fra kvalifisering Ikke fullverdig medlem av FIFA Ikke fullverdig medlem av FIFA*
Sveits 1954 VINNER AV VM Deltok ikke i kvalifisering Utslått i kvalifisering til VM
Sverige 1958 Direktekvalifisert, nummer 4 i VM Utslått i kvalifisering til VM Slått sammen med Vest-Tyskland
Chile 1962 Kvalifisert i VM, utslått i kvartfinale Utslått i kvalifisering til VM
England 1966 VM-SØLV Utslått i kvalifisering til VM
Mexico 1970 VM-bronse Utslått i kvalifisering til VM
Vest-Tyskland 1974 VINNER AV VM Kvalifisert til VM, utslått i mellomrunden
Argentina 1978 Direktekvalifisert til VM, utslått i mellomrunden Utslått i kvalifisering til VM
Spania 1982 VM.SØLV Utslått i kvalifisering til VM
Mexico 1986 VM-SØLV Utslått i kvalifisering til VM
Italia 1990 VINNER AV VM Utslått i kvalifisering til VM
USA 1994 Direktekvalifisert til VM, utslått i kvartfinale Slått sammen til Tyskland
Frankrike 1998 Kvalifisert til VM, utslått i kvartfinale
Sør-Korea/Japan 2002 VM-SØLV
Tyskland 2006 VM-BRONSE
Sør-Afrika 2010 VM-BRONSE
Brasil 2014 VINNER AV VM
  • Saarland var medlem av FIFA da VM ble arrangert, men for sent til kvalifiseringen.

Fullstendige EM-resultater[rediger | rediger kilde]

VM Tyskland Vest-Tyskland Øst-Tyskland Øst-Tyskland
EM 1960 Deltok ikke Utslått i kvalifisering til EM
EM 1964 Deltok ikke Utslått i kvalifisering til EM
EM 1968 Utslått i kvalifisering til EM Utslått i kvalifisering til EM
EM 1972 VINNER AV EM Utslått i kvalifisering til EM
EM 1976 EM-SØLV Utslått i kvalifisering til EM
Italia 1980 VINNER AV EM Utslått i kvalifisering til EM
Frankrike EM 1984 Slått ut i gruppespillet Utslått i kvalifisering til EM
Tyskland EM 1988 EM-BRONSE Utslått i kvalifisering til EM

Etter sammenslåingen:

VM Tyskland Tyskland
Sverige EM 1992 EM-SØLV
England 1996 VINNER AV EM
Nederland/Belgia EM 2000 Utslått i gruppespillet
Portugal EM 2004 Utslått i gruppespillet
Sveits/Østerrike EM 2008 VM-SØLV
Polen/Ukraina 2012 EM-BRONSE

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Germany's strength in numbers - UEFA.com (udatert), hentet 20. desember 2013
  2. ^ spiegel.de: Länderspiel-Premiere 1908 Der schwarze Tag von Basel besøkt 2. februar 2014
  3. ^ Internettsiden til DFB besøkt 2. februar 2014
  4. ^ History of FIFA - Foundation - FIFA.com(udatert), hentet 12. desember 2013
  5. ^ All matches of Nationalmannschaft of the year 1908 - Deutscher Fussball-Bund (udatert), hentet 12. desember 2013
  6. ^ All matches of Nationalmannschaft of the year 1909 - Deutscher Fussball-Bund (udatert), hentet 12. desember 2013
  7. ^ Boycotting and Banning: The Real Olympic Sports mental_floss 17. juli 2008, hentet 13. desember 2013
  8. ^ Der Quer-Einsteiger: Otto Nerz - DFV, hentet 20. desember 2013
  9. ^ England v Germany Full International Record & Statistics 1930-2013 - My Football Fact, hentet 27. januar 2014
  10. ^ WM-Bronze für Deutschland - Sportschau (udatert), hentet 27. januar 2014
  11. ^ Hitler, huffs and Kanu's 'beautiful moment' - The Guardian, 10. september 2000, hentet 13. desember 2013
  12. ^ Nur Hitler konnte sie stoppen - Die Welt 16. mai 2007, hentet 28. januar 2014
  13. ^ The German national football team during the era of Nazis and the story of Austrian player Matthias Sindelar - Socratis Konstantinou, 7. februar 2012, hentet 27. januar 2014
  14. ^ All matches of Nationalmannschaft of the year 1942 - Deutscher Fussball-Bund (udatert), hentet 13. desember 2013
  15. ^ World Cup 1950 - ESPN.com, 17. november 2009, hentet 14. desember 2013
  16. ^ All matches of Nationalmannschaft of the year 1950 - Deutscher Fussball-Bund (udatert), hentet 14. desember 2013
  17. ^ Glücklicher Sieg gegen überlegene Jugos - Fussballdaten.de (udatert), hentet 27. januar 2014
  18. ^ Markus Wassel: «Rückblick auf das WM-Finale von 1954 - Hoch gepokert und gewonnen», ARD - arkiv av original fra 9. mars 2009, hentet 14. desember 2013
  19. ^ «Aus dem Hintergrund müsste Rahn schießen, Rahn schießt - TOR, TOR, TOR, TOR!» - WebCites arkiv av "Das Trauma von Bern: Die unbekannte Seite des legendären Endspiels", Norddeutscher Rundfunk. 22. februar 2004, hentet 14. desember 2014
  20. ^ 1954 FIFA World Cup Switzerland ™ - Final - FIFA.com (udatert), hentet 27. januar 2014
  21. ^ Legacy of the 'Miracle of Berne' - Paul Legg, BBC, 1. juni 2006, hentet 17. desember 2013
  22. ^ Saarland in Europe - Saarland.de (udatert), hentet 15. desember 2013
  23. ^ Match Report Sweden - Germany FR - FIFA.com, hentet 15. desember 2013
  24. ^ World Cup History: Brazil’s first title (1958) - World Cup of Joe (udatert), hentet 15. desember 2013
  25. ^ 1962: West Germany – Yugoslavia 0-1 (0-0) - Germany's / Deutschlands Nationalmannschaft, 19. november 2011, hentet 27. januar 2014
  26. ^ The Bundesliga looks back at 50 eventful years - Deutsche Welle, 8. august 2013, hentet 15. desember 2013
  27. ^ HERBERGER Sepp - FIFA.com (udatert), hentet 27. januar 2014
  28. ^ Story of England '66 - Planetworldcup (udatert), hentet 27. januar 2014
  29. ^ World Cup Final, 1966: England vs. West Germany - Deutsche Welle 1. april 2010, hentet 20. desember 2013
  30. ^ Football: War cliches only tarnish Anglo-German classics The Independent, 30. august 2001 (via Highbeam), hentet 20. desember 2013
  31. ^ Cyprus v West Germany - Scoreshelf, udatert, hentet 16. desember 2013
  32. ^ La partita del secolo - Valerio Piccioni, Gazetta della Sport (udatert, men i anledning VM i 2006), hentet 17. mars 2013
  33. ^ Müller the menace in German masterclass UEFA.com, 3. oktober 2003, henet 28. januar 2014
  34. ^ West Germany make their mark - UEFA.com (udatert, sist oppdatert 8. desember 2013), hentet 28. januar 2014
  35. ^ Classic Football - FIFA.com, hentet 20. desember 2013
  36. ^ Greatest World Cup Matches: West Germany-East Germany (1974) - Footballfanaticos, 31. desember 2009, hentet 16. desember 2013
  37. ^ De to møttes i uoffisielle kamper i anledning OL-deltakelse et par ganger, der Vest-Tyskland stilte med amatører og Øst-Tyskland med «statsamatører», det vil for alle praktiske formål si profesjonelle. Se Runar Nordvik: Fotballen bak muren - Fotballsonen 29. oktober 2012, hentet 29. januar 2014
  38. ^ Dutch take plaudits but Germany take the prize - FIFA.com, hentet 10. februar 2013
  39. ^ World Cup All-Time Top Goal Scorers - Soccerlens 20. april 2010 (oppdatert etter VM i 2010), hentet 28. januar 2014
  40. ^ On Second Thoughts: the 1974 World Cup final The Guardian, 19. september 2008, hentet 16. desember 2013
  41. ^ Panenka's panache seals Czech triumph - UEFA.com, 28. februar 2012, hentet 28. januar 2014
  42. ^ Hrubesch turns West Germany's unlikely hero - UEFA.com, 4. oktober 2003, hentet 28. januar 2014
  43. ^ 1982 FIFA World Cup Spain™ - Group matches - FIFA.com (udatert), hentet 28. januar 2014
  44. ^ At the World Cup, controversy reigns - ESPN, 24. mars 2010, hentet 16. januar 2013
  45. ^ Side 56-57, VM i fotball 1982, Forlaget Oktober, Oslo 1982
  46. ^ 10 of the Worst Football Injuries Ever - 9. Patrick Battiston - Bleacher Report (udatert), hentet 16. desember 2013
  47. ^ Battling Germans knock out brave Bleus - FIFA.com (udatert), hentet 28. januar 2014
  48. ^ Greatest World Cup matches: Italy-West Germany (1982) - Footballfanaticos, 14. februar 2010, hentet 16.desember 2013
  49. ^ Alle Spiele der DDR-Nationalmannschaft im Jahr 1983 - Deutsche Fussball Bund (udatert), hentet 27. januar 2014
  50. ^ Alt-Bundestrainer: Jupp Derwall ist tot - Der Spiegel, 26. juni 2007, hentet 27. januar 2014
  51. ^ Der Unvergleichliche, die Lichtgestalt -Franz Beckenbauer - DFB (udatert), hentet 28. januar 2014
  52. ^ Van Basten sparks Netherlands joy - UEFA (udatert, sist oppdatert 8. desember 2013), hentet 28. januar 2014
  53. ^ Germany hit winning note as Italian chorus fades - FIFA.com (udatert), hentet 28. januar 2014
  54. ^ George Vecsey: SPORTS OF THE TIMES; Winning Ugly, Losing Ugly, Just Plain Ugly, New York Times, 9. juli 1990, hentet 17. desember 2013
  55. ^ Gatecrashing Denmark down Germany - UEFA.com 5. oktober 2003, hentet 28. januar 2014
  56. ^ WORLD CUP '94; Bulgaria, a Small Foot in Soccer, Steps Closer to Glass Slipper - New York Times, 11. juni 1994, hentet 28. januar 2014
  57. ^ Germany - Bulgaria 1-2 (0-0) - Planet World Cup (udatert), hentet 28. januar 2014
  58. ^ Hosts denied by Germany in epic semi-final - UEFA.com 6. oktober 2003, hentet 28. januar 2014
  59. ^ Bierhoff hero of Germany's EURO '96 win - UEFA.com 6. oktober 2003, hentet 28. januar 2014
  60. ^ Jere Longman: WORLD CUP '98; Croatia Stuns Germany With the Aid Of a Red Card - New York Times 5. juli 1998, hentet 29. januar 2014
  61. ^ Another Day, Another Coach Gone:Now It's Vogts - New York Times, 9. september 1998, hentet 29. januar 2014
  62. ^ a b Ribbeck quits as Germans head home - BBC, 21. juni 2000, hentet 20. desember 2013
  63. ^ Holders Germany suffer heavy defeat - BBC Sport, 20. juni 2000, hentet 29. januar 2014
  64. ^ Daum: I took cocaine - BBC Sport, 12. januar 2001, hentet 29. januar 2014
  65. ^ Wembley's sad farewell - BBC, 7. oktober 2000, hentet 17. desember 2013
  66. ^ Awesome England thrash Germany - BBC Sport, 1. september 2001, hentet 29. januar 2014
  67. ^ Germany savage Saudis - BBC Sport, 1. juni 2002, hentet 29. januar 2014
  68. ^ Germany shatter Korea - BBC Sport, 25. juni 2002, hentet 29. januar 2014
  69. ^ Brazil crowned world champions - BBC Sport, 30. juni 2002, hentet 29. januar 2014
  70. ^ Kahn wins Golden Ball - Daily Telegraph, 2. juli 2002, hentet 17. desember 2013
  71. ^ FIFA World Ranking - FIFA.com (udatert), hentet 17. desember 2013
  72. ^ Germany 1-2 Czech Rep - BBC Sport 23. juni 2004, hentet 29. januar 2014
  73. ^ Great survivors put to the sword - BBC Sport 24. juni 2004, hentet 29. januar 2014
  74. ^ Hitzfeld snubs Germany job - The Guardian, 1. juli 2004, hentet 29. januar 2014
  75. ^ Rehhagel snubs Germany - BBC Sport, 10. juli 2004. hentet 29. januar 2014
  76. ^ Klinsmann takes German post 26. juli 2004, hentet 29. januar 2014
  77. ^ Matthaus attacks Klinsmann choice - The Guardian, 28. juli 2004, hentet 29. januar 2014
  78. ^ Jamie Gavin: «English football needs to take a risk - Jurgen Klinsmann» - BBC Sports, 17. november 2013, hentet 18. desember 2013
  79. ^ Klinsmann has to win battle with the enemy within - 1. juni 2006, hentet 29. januar 2014
  80. ^ Ecuador 0-3 Germany - BBC Sport, 20. juni 2006, hentet 29. januar 2014
  81. ^ Lehmann had penalty taker notes - BBC Sport, 1. juli 2006, hentet 29. januar 2014
  82. ^ Stian Grythaugen: Lover intens «Operasjon Klinsmann» - Ringsaker Blad 9. juli 2006, hentet 18. desember 2013
  83. ^ Roland Zorn: Auf dem Klinsmann-Weg - mit starkem eigenen Profil - Frankfurter Allgemeine Zeitung, 12. juli 2006, hentet 18. desember 2013
  84. ^ Records tumble as Germany soar - UEFA.com, 6. september 2006, hentet 29. januar 2014
  85. ^ Germany - Czech Republic 0:3 (0:2) EM-Qualifikation - Deutscher Fussball-Bund (udatert), hentet 18. desember 2013
  86. ^ Saj Chowdhury: Austria 0-1 Germany & Poland 0-1 Croatia BBC Sport, 16. juni 2008, hentet 29. januar 2014
  87. ^ Phil McNulty: Germany 3-2 Turkey - BBC Sport 25.juni 2008, hentet 29. januar 2014
  88. ^ Phil McNulty: Germany 0-1 Spain - BBC Sports, 29. juni 2008, hentet 29. januar 2014
  89. ^ Daniel Taylor: World Cup 2010: Miroslav Klose helps Germany put four past Australia - Guardian, 13. juni 2010, hentet 29. januar 2014
  90. ^ Phil McNulty: Germany 4-1 England - BBC Sport (udatert, sannsynligvis 27. juni 2010), hentet 18. desember 2013
  91. ^ - Tyskland var best i alt - VG, 27. juni 2010, hentet 28. januar 2014
  92. ^ Ravi Ubha Euro 2012 group-by-group breakdown - ESPI, 11. desember 2011, hentet 19. desember 2013
  93. ^ Amy Lawrence Euro 2012: Germany feel they can stay alive in the group of death, The Guardian 2. juni 2012, hentet 19. desember 2013
  94. ^ Germany 4 0 Portugal - BBC Sport, 26. juni 2014, hentet 15. juni 2014
  95. ^ Duncan Irving: World Cup 2014: Germany and Ghana Play to a 2-2 Draw - New York Times, udatert, sannsynligvis 21. juni 2014, hentet 15. juli 2014
  96. ^ Takk for dramaet, Tyskland - VG, 26. juni 2014, hentet 15. juli 2014
  97. ^ Fifa, kampreferat besøkt 8. september 2014
  98. ^ Brazil blown away by sharp Germany - ESPN, 8. juli 2014, hentet 12. september 2014
  99. ^ Brazil 1 7 Germany - BBC, 8. juli 2014, hentet 12. september 2014
  100. ^ Götze: - Skylder kjæresten min mye - VG, 13. juli 20114 ,hentet 12. september 2014
  101. ^ Kingdom of Prussia 1701-1918 (Germany) Flags of the World (sist modifisert 23. mai 2013), hentet 27. januar 2014
  102. ^ World Cup Index Historical Kits, hentet 9. februar 2013
  103. ^ Euro Index Historical Kits, hentet 9. februar 2013
  104. ^ heimatsport.de - Ganz in Weiß: Die Adler tragen ihre neuen Kleider
  105. ^ Die Spitznamen aller Nationalmannschaften im Fußball EM 2012 infos (udatert), hentet 20. desember 2013
  106. ^ Petter Stensholt: Den tyske fotballrevolusjon - Fotballsonen 6. september 2013, hentet 29. januar.
  107. ^ Euro Special: Why Germany are the most exciting team in the world today dna India 3. juli 2012, hetet 20. desember 2013
  108. ^ Low's high ideals are raising Germany's game - The Observer, 8. juni 2008, hentet 20. desember 2013
  109. ^ Jürgen Klinsmann: How England can learn lessons from German revolution - BBC, 5. juli 2010, hentet 20. desember 2013
  110. ^ Different styles of soccer are displayed across the world The Chimes online (udatert), hentet 20. desember 2013
  111. ^ Le FIFA 100 les meilleurs joueurs de football par Pelé - Top News, 8. februar 2998, henet 29. januar 2014
  112. ^ Herbert dos Santos Borges: Germany and Netherlands Exchange Soccer Styles - The Epoch Times, 5. juli 2010, hentet 20. desember 2013
  113. ^ For Dutch, It's O.K. To Despise Germans Stephen Kinzer, New York Times, 8. februar 1995, hentet 8. februar 2013
  114. ^ a b 'They murdered my father & brother, I hate them' - The rivalry between the Netherlands & Germany goes back to World War II - goal.com 15. november 2011, hentet 20. desember 2013
  115. ^ a b "Cheeseheads vs Krauts": 30 Years of Enmity - Ajax USA Archives, 14. februar 2004, hentet 20. desember 2013
  116. ^ Euro 2012: Holland still roused by prospect of facing rivals Germany - Amy Lawrence - The Guardian, 12. juni 2012, hentet 8. februar 2013
  117. ^ Als Ronald Koeman sich den Hintern wischt - Die Zeit, 2. juni 2008, hentet 6. februar 2013
  118. ^ Rijkaard's spit at Voller, Van Basten's late winner & the top five Netherlands v Germany clashes - goal.com, 13. juni 2012, hentet 8. februar 2013
  119. ^ Dutch-German rivalry on the wane? - 25. mai 2010, hentet 20. desember 2013
  120. ^ Italy national football team: record v Germany - 11v11, hentet 20. desember 2013
  121. ^ Italy v Germany: The never-ending story - Forza Italian Football 27. juni 2012, hentet 28. april 2013
  122. ^ Side 160, «Football Culture - local contests, global vision», red. Gerry P.Finn, Richard Giulianotti, Frank Cass & Co. 2000
  123. ^ Germany v Italy. The Semi-final Deutschland wanted - Football Unites, 25. juni 2012, hentet 2. februar 2014
  124. ^ Italy-Germany Preview - Italian Football Daily, 14. november 2013, hentet 2. februar 2014
  125. ^ Argentina and Germany reignite intense rivalry - Deccan Herald 1. juli 2010, hentet 27. januar 2014
  126. ^ Football's biggest rivalry? Hardly - England just aren't the enemy for Germany fans - Daily Mirror 19. november 2013, hentet 27. januar 2014
  127. ^ a b Det tyske underet? - Sportens uutholdelige letthet, 28. juni 2012, hentet 29. januar 2014
  128. ^ a b Kate Connolly: Germans celebrate the diversity of their 'multiculti' World Cup team - The Guardian, 27. juni 2010, hentet 20. desember 2013
  129. ^ Serko Matic: Germany's soccer squad boasts ethnic diversity - Deutsche Welle, 13. juni 2010, hentet 20. desember 2013
  130. ^ Andres T. Tapia World Cup More than a Game — Cultural Identity in Age of Diversity at Stake - 19. juni 2010, hentet 20. desember 2013
  131. ^ World Cup 2010: Lukas Podolski's missed penalty sees him join elite Germany club - Daily Telegraph, 18. juni 2010, hentet 28. januar 2014
  132. ^ Germany Profile - FIFA.com (udatert), henet 30. januar 2014

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Rollin, Jack (oversatt av Eirik Newth) (1994): GUINNESS STORE BOK OM FOTBALL-VM, 1930-1994. Ex Libris Forlag AS. ISBN 82-7384-431-5

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Tysklands herrelandslag i fotball – bilder, video eller lyd