Frankere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Frankerne)
Gå til: navigasjon, søk
Sacramentarium Gelasianum, frontstykket og et incipit fra manuskriptet i Vatikanet, ca. 750

Frankere var en betegnelse (latin Franci eller gens Francorum) på en vestgermansk stammesammenslutning (foederati) som første gang er bevitnet på 200-tallet e.Kr. og levde da i området nord og øst for elven nedre Rhinen, et område som i dag fortsatt heter Franken. Mellom 200-tallet og 400-tallet drev en del frankere angrep på romerske områder mens andre frankere lot seg rekruttere som romerske soldater i Gallia. Kun saliske frankere opprettet et kongedømme på romerbesatt område i dagens Nederland som ble anerkjent av romerne etter 357. I den urolige tiden etter at romersk autoritet brøt sammen i Vest-Europa ble de frankiske stammene forent under kongeslekten merovingere, og erobret hele Gallia med unntak av Septimania i løpet av 500-tallet.

Det merovingiske kongeslekt, som nedstammet fra saliske frankere, grunnla et monarki som erstattet det vestlige Romerriket i Vest-Europa fra 400-tallet. Den hedenske frankerkongen Klodvig Is konvertering til kristendommen fikk en avgjørende betydning i Europas historie. Kongedømmet Frankerriket kom til i løpet av 700-tallet å utgjøre et område som besto av dagens Frankrike og de vestlige regionene av Tyskland (Franken, Rhinland og Hessen) og dannet den historiske kjernen av dagens to land. Fra dette kom karolingernes rike som dominerte det meste av Vest-Europa og som gradvis utviklet seg til Frankrike og Det tysk-romerske rike.

Samtidige definisjoner av frankernes etnisitet varierer ved tidsepoke og synsvinkel. Ordet «frankisk» opphørte raskt å ha en eksklusiv etnisk betydning. Innenfor Frankerriket i seg synes det som om enhver nord for Loire ble betraktet som en «franker» i løpet av midten av 600-tallet. «Romere» var i all vesentlighet de som bodde i Aquitaine.[1] I øst ble begrepet «frankere» benyttet for å beskrive eller referere til vesteuropeere og katolske kristne generelt. Det er dog uklart i hvilken grad vesteuropeiske grupper beskrev eller refererte til seg selv som «frankere».

De lingvistiske etterkommerne av frankerne, dagens moderne nederlandsktalende i Nederland og Flandern, synes å ha brutt med dette endonymet allerede på 800-tallet. På denne tiden hadde frankisk identitet endret fra en etnisk identitet og til en nasjonal identitet som ble lokalisert og begrenset til det moderne Franken og især til de franske provinsene i Île-de-France, opprinnelig vestfrankernes hovedsete.[2]

Navnet[rediger | rediger kilde]

Etonymet «franker» har blitt forsøksvis sporet tilbake til det germanske ordet for kastespyd, (sammenlign med angelsaksiske franca, norrøne frakka), i motsetning til latinske francisca (kasteøks), i seg selv oppkalt etter stammen. Et våpenbasert stammenavn ville ha vært sammenlignbart til navnet til sakserne. Et annet forsøk er å knytte navnet til ordet for «dristig», «rasende» (sammenlign med norrøne frakkr, angelsaksiske frǣc, mellomhollanske vrac). Navnet på stammen har dog forblitt omdiskutert.[3] Betydningen av «fri» (som i «fri og frank») oppsto senere ettersom det var hovedsakelig frankere som etter erobringen av Gallia hadde status som frie menn.

Mytologiske opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Som mange andre germanske folk utviklet frankerne en mytologisk opphavsfortelling som knyttet dem selv til antikkens folk. I tilfellet med frankerne var disse folkene sugambrere (sicambri) og trojanere. Et anonymt verk fra 727 kalt for Liber historiae Francorum hevdet at etter at Troja falt dro 12 000 trojanere, ledet av høvdingene Priamos og Antenor, til elven Tanais (Don) og bosatte seg Pannonia i nærheten av Maeotis, i dag Azovhavet, og grunnla en by kalt for «Sicambria». I løpet av kun to generasjoner (Priamos og hans sønn Marcomer) fra Trojas fall (som dagens historikere har datert til sen bronsealder) kom de på slutten av 300-tallet til Rhinen. En tidligere variant av denne fortellingen kan bli lest i Fredegars krønike. I denne versjonen fungerte en tidlig konge ved navn «Francio» som den som ga navn til frankerne, akkurat som Romulus ga sitt navn til Roma.

De tidligste beretningene om frankerne[rediger | rediger kilde]

Statue av Karl den store (fransk: Charlemagne, latin: Carolus Magnus, tysk: Karl der Große) i Frankfurt, Tyskland.

Den tidligste frankiske historie er nokså uklar. Vår hovedkilde, den gallo-romerske krønike-forfatteren Gregor av Tours, som skrev Historia Francorum («frankernes historie») som dekker perioden frem til 594, siterer fra andre tapte kilder som Sulpicius Alexander og Frigeridus og støtter seg på Gregors personlige kontakt med mange frankiske stormenn. Bortsett fra Gregors bok eksisterer det noen tidligere romerske kilder som Ammianus og Sidonius Apollinaris.

Gregor slår fast at frankerne opprinnelig levde i Pannonia, men de slo seg senere ned ved breddene av Rhinen. Andre tidlige kilder forteller også at frankerne migrerte i førhistorisk tid fra munningen av Donau ved Svartehavet til Rhinen hvor de adopterte sitt navn (rundt år 11 f.Kr.) til ære for en høvding kalt Franko til fordel for det tidligere stammenavnet sugambere. Dette er sagt å være en gren av kimmerierne eller skyterne. Denne legenden om en skytisk eller kimmeriersk bakgrunn er dermed sammenfallende med de opprinnelige legendene til nesten alle andre europeiske nasjoner.

Moderne forskere av folkevandringstiden har på samme måte foreslått at den frankiske konføderasjonen steg opp av forskjellige tidligere, mindre germanske grupper (inkludert sugamberne, usipeti, tencteri og bructeri) som bodde i Rhindalen og områdene rett øst for elven. Den sosiale utviklingen ble kanskje fremskyndet av økende uro i området som oppstod av krigen mellom Roma og markomannerne som begynte i 166 og etterfølgende konflikter sent i det 2. århundret og det 3. århundret. En region nordøst i dagens Nederland, nord for datidens romerske grense, bærer navnet Salland, og kan ha fått navnet fra salierne. På samme måte kan øya Sjælland i Danmark ha fått sitt navn.

Rundt 250 dro en gruppe frankere fordel av et svekket Romerrike, trengte seg så langt som Tarragona i dagens Spania, herjet regionen i rundt et tiår, før romerske styrker kuet dem og utviste dem fra romersk territorium. Rundt førti år senere hadde frankerne Schelde-regionen under kontroll og hadde innflytelse over Den engelske kanal. Romerske styrker pasifiserte regionen, men utviste ikke frankerne.

Grunnleggelsen av det frankiske kongedømme[rediger | rediger kilde]

Den senere keiseren Julianus oppdaget i 355358 at skipsleiene på Rhinen igjen var under kontroll av frankerne og igjen ble de pasifisert. Roma gav en betydelig del av Gallia Belgica til frankerne. Fra denne tiden av ble de foederati i romerriket. En region som omtrent tilsvarer dagens Flandern og Nederland sør for elvene er den dag i dag en germansk-språklig region. Det vestgermanske språket kjent som nederlandsk dominerer der nå. Frankerne ble dermed det første germanske folkeslaget som slo seg ned permanent innenfor romersk territorium.

Fra denne basen erobret frankerne gradvis mesteparten av det romerske Gallia nord for Loire-dalen og øst for visigoternes Aquitania. I begynnelsen hjalp de til med å beskytte grensen som allierte. Et eksempel var da en betydelig invasjon av hovedsakelig østgermanske stammer krysset Rhinen i 406. Frankerne kjempet mot denne invasjonen selv om hovedstyrken passerte sør for Loire-elven. Romersk kontroll i regionen rundt Paris fortsatte til 486, et tiår etter at keiseren i Ravenna var falt, delvis på grunn av alliansen med frankerne.

Merovingerne[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Merovingerne
Pharamond løftes på et skjold av frankerne. Maleri av Pierre-Henri Révoil og Michel Philibert Genod, 1841-45

Styrene til de tidlige frankiske høvdingene Pharamond (rundt 419 til 427) og Clodio (rundt 427 til 447) ser ut til å bunne mer i myter enn i fakta, og deres forhold til merovinger-dynastiet forblir usikkert.

Gregorius nevner Clodio som den første kongen som startet erobringen av Gallia ved å ta Camaracum (Cambrai) og ekspanderte grensene til det frankiske territoriet sør til Somme. Dette tok antagelig en del tid. Sidonius forteller at Aetius overrasket frankerne og drev dem tilbake (antagelig rundt 431). Denne perioden markerer begynnelsen av en situasjon som ville vare i mange århundrer: De germanske frankerne ble herskere over et økende antall gallo-romerske undersåtter.

I 451 tilkalte Aetius sine germanske allierte på romersk jord for å hjelpe til med å stanse hunnernes invasjon. De saliske frankerne svarte på Romas bønn om hjelp, mens ripuarierne kjempet på begge sider, da noen av dem bodde utenfor Romerriket. Gregorius kilder identifiserer Merovech som kongen av frankerne og muligens en sønn av Clodio. Merovech ble etterfulgt av Childerik I. Hans grav ble funnet i 1653 og inneholdt en ring som identifiserte ham som kongen av frankerne.Merovech er kanskje opphavet til navnet merovingerne

Klodvig I[rediger | rediger kilde]

Klodvigs dåp i 497 slik en forestilte seg begivenheten på 1500-tallet.
Hovedartikkel: Klodvig I

Childeriks sønn Klodvig startet en kampanje med å konsolidere de forskjellige frankiske kongedømmene i Gallia og Rhinland, noe som inkluderte beseiringen av Syagrius i 486. Denne seieren gjorde slutt på romersk kontroll i Paris-regionen. I slaget ved Vouillé i 507 beseiret Klodvig med hjelp av burgundere visigoterne og ekspanderte sitt kongedømme østover ned til Pyreneene.

Klodvigs konvertering til kristendom etter hans ekteskap med den kristne burgundiske prinsessen Clotilde i 493 kan ha bidratt til å øke hans posisjon i øynene til paven og de andre kristne herskerne. Klodvigs konvertering signaliserte størstedelen av det frankiske folkets konvertering til kristendommen. Siden de kunne be sammen med sine katolske naboer, oppdaget frankerne at de mye lettere ble akseptert av den lokale gallo-romerske befolkningen enn de arianske visigoterne, vandalene eller burgunderne. Merovingerne bygget dermed det som etterhvert skulle vise seg å være det mest stabile av kongedømmene i vest.

Etter Klodvig[rediger | rediger kilde]

Stabilitet var derimot ikke fremtredende i dagliglivet i merovingernes epoke. Mens spredte voldeligheter eksisterte i en viss grad sent i romernes tid, førte innføringen av den germanske praksisen med blodhevn som personlig rettferdighet til en oppfattelse av økt lovløshet. Forstyrrelser i handelen skjedde rett som det var, og bylivet ble stadig vanskeligere. Dette førte til et stadig mer lokalt orientert og fragmentert samfunn basert på selvforsynte herregårder. Lese- og skriveferdighetene forsvant i praksis utenfor kirkene og klostrene.

Merovingerhøvdingene beholdt den germanske praksisen med å dele sitt land blant sine sønner. Territorier ble ofte delt, samlet og delt igjen, og under maktkampen kom det ofte til mord og krigføring mellom de ledende familiene. Klodvig drev visigoterne ut av Gallia, men hans fire sønner delte riket mellom seg da han døde i 511 og i de neste to århundrene delte hans etterkommere kongetittelen.

Frankernes område ble utvidet videre under Klodvigs sønner og dekket etterhvert mesteparten av dagens Frankrike, men omfattet dessuten områder øst for Rhinen som Alemannia (dagens sørvestlige Tyskland) og Thüringen (fra 531). Sachsen forble derimot utenfor frankernes rike inntil det ble erobret av Karl den store.

Etter at Klotar I hadde gjort seg til enekonge over de frankiske kongedømmene, ble riket splittet igjen ved hans død i 561 i rikene Neustria, Austrasia og Burgund. Det opprinnelig ikke frankiske riket Burgund hadde da allerede blitt gjort til en del av det frankiske rike gjennom en kombinasjon av politiske ekteskap og våpenmakt.

I hvert av de frankiske kongedømmene tjente major domus eller rikshovmesteren som øverste leder av staten. En serie med tidlige dødsfall som begynte med Dagobert I i 639, førte til en rekke med barnekonger. Ved overgangen til det 8. århundret hadde dette gitt major domusen i Austrasia muligheten til å konsolidere makten i sitt eget arvelige styre og legge fundamentet for et nytt dynasti. Deres etterkommere kalles karolingerne etter den fremste representanten, Karl den store.

Karolingerne[rediger | rediger kilde]

Karl Martell under slaget ved Poitiers i 732, et slag som stoppet den muslimske ekspansjonen inn i Europa. Utsnitt fra et maleri av Charles de Steuben, 1834-37
Hovedartikkel: Karolingerne

Karolingernes kongedømme starter tradisjonelt med avsettelsen av den siste merovingerkongen, med pavelig godkjennelse, og tronsbestigelsen i 751 til Pipin den yngre, far til Karl den store. Pipin hadde etterfulgt sin egen far, Karl Martell, som major domus av et gjenforent og gjenoppreist frankisk kongedømme som bestod av de tidligere uavhengige delene.

Pipin regjerte som en valgt konge. Selv om slike valg skjedde fra tid til annen, var det en vanlig regel i germansk lov at kongen støttet seg til sine ledende menn. Disse mennene reserverte seg retten til å velge en ny «verdig» leder ut av den herskende klanen dersom de følte at den gamle ikke kunne lede dem i lønnsomme slag. Mens kongedømmet i Frankrike senere ble arvet, viste kongene av det senere hellige romerske riket (det tysk-romerske rike) seg ute av stand til å avskaffe valgtradisjonen og fortsatte som valgte herskere til rikets formelle slutt i 1806.

Pipin befestet sin posisjon i 754 ved å inngå allianse med pave Stefan III som gav kongen av frankerne en kopi av den forfalskede «konstantinske donasjonen» i Paris og i en storslagen seremoni i Saint-Denis innsatte kongen og hans familie og erklærte ham patricius Romanorum («beskytter av romerne»). Året etter fulgte Pipin opp sitt løfte til paven og tok tilbake Exarken av Ravenna som nylig var falt i hendene på lombardene og returnerte den, ikke tilbake til den bysantinske keiseren, men til paven. Pipin donerte de gjenerobrede områdene rundt Roma til paven og la fundamentet for pavestatene i «Pipins donasjon» som han la på graven til St. Peter. Paven hadde god grunn til å forvente at det gjenoppbygde frankiske monarkiet ville utgjøre en betydelig maktbase (potestas) i skapelsen av en ny verdensorden, sentrert rundt paven.

Karl den store[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Karl den store
Kroningen av Karl den store. Maleri av Rafael, 1516-1517

Da Pipin døde i 768 delte hans sønner Karl og Karloman igjen kongedømmet mellom seg. Men Karloman trakk seg tilbake til et kloster og døde kort tid etterpå og etterlot styret til hans bror som senere skulle bli kjent som Karl den store eller Charlemagne på fransk, en mektig og intelligent figur som ble en legende for den senere historien til både Frankrike og Tyskland. Karl gjenopprettet en likeverdig balanse mellom keiser og pave.

Fra 772 og fremover erobret og til slutt beseiret Karl sakserne og innlemmet deres rike i det frankiske kongedømmet. Denne kampanjen utvidet praksisen av ikke-romerske kristne herskere som gjennomførte konverteringen av sine naboer med våpenmakt. Frankiske kristne misjonærer, sammen med andre fra Irland og det anglo-saksiske England, hadde gått inn i saksernes land siden midten av det 8. århundret, noe som resulterte i økende konflikter med sakserne som motsatte seg misjonærenes forsøk og den parallelle militære innblandingen. Karls hovedmotstander, den saksiske Widukind, tok imot dåpen i 785 som del av fredsavtalen, men andre saksiske ledere fortsatte å kjempe. Etter hans seier i 787 ved Verdun, beordret Karl drapet på tusenvis av hedenske saksiske fanger. Etter flere opprør led sakserne det endelige nederlaget i 804. Dette utvidet det frankiske kongedømmet østover til elven Elbe, noe Romerriket bare hadde forsøkt en gang og som slo feil i slaget ved Teutoburger Wald (år 9). For å kunne kristne sakserne mer effektivt, grunnla Karl flere bispedømmer, blant dem Bremen, Münster, Paderborn og Osnabrück.

Samtidig (773774) beseiret Karl lombardene og kunne dermed legge det nordlige Italia til sin innflytelsessfære. Han fornyet vatikandonasjonen og løftet til paven om fortsatt frankisk beskyttelse. I 788 gjorde hertug Tassilo III av Bayern opprør mot Karl. Karl knuste opprøret og la Bayern til kongedømmet. Det gjorde ikke bare kongens område større, men reduserte drastisk makten og innflytelsen til agilulfingerne (Tassilos slekt), en annen ledende familie blant frankerne og potensielle rivaler. Frem til 796 fortsatte Karl å utvide kongedømmet enda lenger sørøstover, inn i dagens Østerrike og deler av Kroatia.

Karl skapte dermed et rike som strakte seg fra Pyreneene i sørvest (det inkluderte faktisk et område i det nordlige Spania, Marca Hispanica, etter 795) over nesten hele dagens Frankrike (unntatt Bretagne som frankerne aldri erobret) østover til mesteparten av dagens Tyskland, inkludert det nordlige Italia og dagens Østerrike. I kirkens hierarki så biskoper og abbeder til beskyttelse i kongens palass, hvor kildene til sikkerhet lå. Karl hadde tatt steget opp som leder av vestlig kristendom og hans beskyttelse av klostrenes kunnskapssentre gav vekst til den «karolingiske renessanse» av skriftlig kultur.

1. juledag 800 kronet pave Leo III Karl som keiser av romerne i Roma i en seremoni som ble gitt som om det var en overraskelse (Karl ønsket ikke å stå i gjeld til biskopen i Roma), et videre trekk av paven i en rekke av symbolske gester som skulle definere de likeverdige rollene til pavelig auctoritas og keiserlig potestas. Karl foretrakk tittelen «Keiser, konge av frankerne og lombardene» for å dempe bysantinsk raseri, men seremonien anerkjente formelt det frankiske riket som etterfølger av det (vestlige) romerske imperiet (selv om bare den forfalskede «donasjonen» gav paven politisk autoritet til å gjøre dette) og utløste dermed en serie uenigheter med bysantinerne om det romerske navnet. Etter en innledende protest ved tronsbestigelsen, anerkjente den bysantinske keiseren Mikael I Rangabe i 812 Karl som medkeiser. Kroningen gav permanent legitimitet til karolingisk ledelse blant frankerne. Ottonianerne vakte denne forbindelsen senere til live i 962.

Da Karl døde 28. januar 814 i Aachen ble han gravlagt i sitt eget slottskapell i Aachen.

Senere karolingere[rediger | rediger kilde]

Delingene av frankerriket i 843 og 870: De fremtidige landene Frankrike og Tyskland tar form

Karl hadde flere sønner, men bare en var i live da Karl døde. Denne sønnen, Ludvig den fromme, etterfulgte hans far som hersker over et forent imperium. Men det at han arvet alt, var en tilfeldighet mer enn tiltenkt. Da Ludvig døde i 840, gikk karolingerne tilbake til skikken med å dele arven, og Verdun-traktaten i 843 delte riket i tre:

  1. Ludvigs eldste sønn Lothar I ble keiser og hersker over de sentrale frankerne. Hans tre sønner delte senere dette kongedømmet mellom seg i Lotharingia, Burgund og (det nordlige) Italia. Disse områdene ville senere forsvinne som separate kongedømmer.
  2. Ludvigs andre sønn, Ludvig den tyske, ble konge av de østlige frankerne. Dette området dannet kjernen i det senere hellige romerske rike av den tyske nasjon som til slutt utviklet seg til dagens Tyskland.
  3. Hans tredje sønn, Karl den skallede ble konge over de vestlige frankerne. Dette området ble grunnlaget for det senere Frankrike.

Etterhvert ble delingen gjort på nytt gjennom Mersen-traktaten (870), på bekostning av Lotharingia.

12. desember 884 gjenforente Karl den tykke mesteparten av det karolingiske riket, bortsett fra Burgund. Sent i 887 gjorde hans nevø, Arnulf av Kärnten, opprør og tok tittelen konge av østfrankerne (Tyskland). Karl trakk seg tilbake og døde snart den 13. januar 888. Grev Odo av Paris ble valgt til å styre i vest (Frankrike) og ble kronet neste måned.

Karolingerne var ti år senere gjeninnsatt i Frankrike og hersket til 987, da den siste frankiske konge, Ludvig V, døde.

Arven etter karolingerne[rediger | rediger kilde]

Samlingen av mesteparten av det som i dag utgjør det vestlige og sentrale Europa under en hersker gav et fruktbart grunnlag for fortsettelsen av det som i dag er kjent som den karolingiske renessanse. Til tross for nesten konstant krigføring som imperiet til karolingerne opplevde, sikret utvidelsen av frankernes styre og romersk kristendom over et så stort område en fundamental enhet gjennom imperiet. Hver del av imperiet utviklet seg forskjellig. Frankisk styre og kultur var like mye avhengig av individuelle herskere og deres mål. De målene forandret seg like lett som de skiftende politiske alliansene innen de frankiske ledende familiene. Men disse familiene, inkludert karolingerne, delte alle den samme grunnleggende troen og idèer om hvordan landet skulle styres. Disse idéene og denne troen hadde sine røtter i en bakgrunn som trakk både fra romersk og germansk tradisjon, en tradisjon som begynte før karolingerne tok makten og fortsatte i en viss grad etter døden til Ludvig den fromme og hans sønner.

Korsfarere og andre vesteuropeere kjent som «frankere»[rediger | rediger kilde]

Siden det frankiske kongedømmet dominerte det vestlige Europa i århundrer, ble begrep som kom fra «franker» brukt av mange i Øst-Europa, Midtøsten og videre utover som et synonym for romersk-kristne (for eksempel al-Faran i arabisk, feringhee eller feringhihindustani, falangji i kinesisk og frangosgresk). Under korstogene som til å begynne med hovedsakelig ble ledet av adelsmenn fra det nordlige Frankrike som gjorde krav på å være etterkommere av Karl den store, brukte både muslimer og kristne disse begrepene som etnonymer for å beskrive korsfarerne. Denne bruken er ofte fulgt opp av moderne historikere som kalte vesteuropeere «frankere» uansett hvilket land de kom fra. Tilsvarende ble Rhomaios, Rûmi («romersk») brukt for ortodokse kristne.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Wickham, Chris (2009): The Inheritance of Rome, Penguin Books Ltd., ISBN 978-0-670-02098-0. Side 123
  2. ^ Wal, Marijke van der (1992): Geschiedenis van het Nederlands
  3. ^ A. C. Murray sier at «Etymologien til 'Franci' er usikker ('the fierce ones' – de rasende er en yndet forklaring), men navnet er uten tvil av germansk opprinnelse». Se Murray, A. C. (2000): From Roman to Merovingian Gaul: A Reader. Broadview Press Ltd,. s. 1.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Geary, Patrick J. (1988): Before France and Germany: the Creation and Transformation of the Merovingian World. New York: Oxford University Press. ISBN 0-19-504458-4.