Tysklands kanslere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Våpen
Tysk politikk




Forbundskansleren i Tyskland ofte forkortet til Kansleren (tysk: Bundeskanzler der Bundesrepublik Deutschland), er leder av landets regjering. Kansleren fremsetter forslag overfor presidenten om utnevning og avskjed av ministrene i forbundsregjeringen[1] og trekker opp retningslinjene for regjeringens politikk. Forbundskansleren er i praksis den viktigste tyske politikeren. Tyskland har ingen offisielt vedtatt rangordning for de fremste statlige embeter.[2] Ifølge statsrettslig praksis er imidlertid kansleren det tredje høyest rangerte embete etter forbundspresidenten og forbundsdagspresidenten. Forbundskansleren blir valgt av forbundsdagen og kan i valgperioden bare bli avløst ved et konstruktivt mistillitsvotum. Dagens tyske kansler er Angela Merkel.

Historie[rediger | rediger kilde]

Albrecht von Brandenburg, erkebiskop av Mainz, var tysk erkekansler fra 1514 til 1545

Allerede i det karolingiske Frankerriket eksisterte stillingen som erkekansler. Erkekansleren var sjef for det kongelige og keiserlige kanselli under karolingerne, og stillingen nevnes første gang under Pipin den yngre, som i år 757 gjorde Badilon til sin erkekansler. Erkekanslerne tilhørte nesten utelukkende den frankiske geistlighet.

Fyrst Hardenberg var prøyssisk statskansler

I det tysk-romerske rike, som eksisterte til 1806, var erkebiskopen av Mainz tysk erkekansler, mens erkebiskopen av Köln var italiensk erkekansler og erkebiskopen av Trier burgundisk erkekansler. Erkekanslerposisjonen var et av erkeembedene og innebar hovedsakelig seremonielle oppgaver. Erkebiskopene var også kurfyrster, og de utøvet tidlig betydelig politisk makt. Bl.a. var Willingis av Mainz regent for keiser Otto III fra 991-994.

Også i de største tyske statene ble kanslertittelen benyttet både før og etter det gamle rikets undergang; i Bayern ble regjeringssjefene kalt geheimerådskanslere fra 1695 til 1790, i Østerrike var fyrstene Kaunitz og Metternich i det 18. og 19. århundre statskanslere (Staatskanzler), og grev Beust fra 1868 til 1871 rikskansler (Reichskanzler). I Preussen var fyrst Hardenberg statskansler fra 1810 til 1822.

Da det nordtyske forbund ble opprettet i 1867 ble forbundets regjeringssjef kalt forbundskansler (Bundeskanzler). Den prøyssiske statsministeren, Otto von Bismarck, var den eneste som innehadde denne posisjonen. Etter at Tyskland ble samlet som nasjonalstat uten Østerrike og Sveits i 1871 ble Bismarcks tittel endret til rikskansler. Denne tittelen ble beholdt frem til etter annen verdenskrig, da 1949-konstitusjonen bestemte at regjeringssjefen skulle kalles forbundskansler, en tittel som siden 1918 også hadde vært i bruk i Østerrike.

Tyske kanslere i nyere tid[rediger | rediger kilde]

Fyrst Otto von Bismarck var forbundskansler i Det nordtyske forbund og Tysklands første rikskansler. Han var den lengst regjerende kansler i den moderne nasjonalstaten Tyskland.

Forbundskansler i Det nordtyske forbund 1867-1871[rediger | rediger kilde]

Stillingen som forbundskansler ble opprettet samtidig med grunnleggelsen av Det nordtyske forbund den 1. juli 1867. Den eneste innehaveren av stillingen som forbundskansler var Otto von Bismarck.

Forbundskansleren var underordnet kongen av Preussen, som ledet Det nordtyske forbund, og hadde den utøvende makten i forbundet. Stillingen var svært lik den senere rikskanslerstillingen.

Kongen av Preussen ble kronet som tysk keiser 18. januar 1871, men Det tyske forbund eksisterte likevel frem til 16. april samme år, da Det tyske rikes forfatning trådte i kraft.

Rikskanslere i Tyskland 1871-1945[rediger | rediger kilde]

Regjeringssjefen i Tyskland hadde fra 1871 til 1945 tittelen Reichskanzler (rikskansler). Som keiserens første minister ledet han kabinettet som fra 1871 til 1918 ble kalt Reichsleitung og fra 1919 til 1945 Reichsregierung. Fra november 1918 til juni 1919 hadde de tyske regjeringssjefene andre titler.

Opprinnelig ble kansleren utpekt av keiseren, og var ikke ansvarlig overfor parlamentet. En forfatningsendring av 29. oktober 1918 slo fast at kansleren måtte ha støtte i Riksdagen.

Tysklands nye forfatning fra 1919 (Weimar-forfatningen) bestemte at kansleren ble utpekt av presidenten, men at Riksdagen hadde rett til å avskjedige kansleren eller en hvilken som helst minister.

Keiserriket 1871-1918[rediger | rediger kilde]

Navn Tiltrådte Fratrådte Parti
1 Fyrst Otto von Bismarck Otto von Bismarck 21. mars 1871 20. mars 1890 Uavhengig konservativ
2 Grev Leo von Caprivi Leo von Caprivi 20. mars 1890 26. oktober 1894 Uavhengig liberal
3 Fyrst Chlodwig zu Hohenlohe-Schillingsfürst Chlodwig zu Hohenlohe-Schillingsfürst 29. oktober 1894 17. oktober 1900 Uavhengig liberalt konservativ
4 Fyrst Bernhard von Bülow Bernhard von Bülow 17. oktober 1900 14. juli 1909 Uavhengig konservativ
5 Theobald von Bethmann-Hollweg Theobald von Bethmann-Hollweg 14. juli 1909 13. juli 1917 Uavhengig liberal
6 Georg Michaelis Georg Michaelis 14. juli 1917 1. november 1917 Partiløs
7 Grev Georg von Hertling Georg von Hertling 1. november 1917 30. september 1918 Det katolske sentrumspartiet
8 Prins Maximilian av Baden Prins Max von Baden 3. oktober 1918 9. november 1918 Uavhengig liberal
9 Friedrich Ebert Friedrich Ebert 9. november 1918 10. november 1918 SPD

Weimarrepublikken 1919-1933[rediger | rediger kilde]

Navn Tiltrådte Fratrådte Parti Kabinett Riksdag

Friedrich Ebert
(1871–1925)
Friedrich Ebert 10. november 1918 13. februar 1919 SPD ingen
Hugo Haase
(1863–1919)
Hugo Haase 29. desember 1919 USPD
De to ovennevnte var formenn av Rat der Volksbeauftragten
10 Philipp Scheidemann
(1865–1939)
Philipp Scheidemann 13. februar 1919 20. juni 1919 SPD 1919
Hadde embedstittelen riksministerpresident
11 Gustav Bauer
(1870–1944)
Gustav Bauer 21. juni 1919 26. mars 1920
Endret embedstittel fra riksministerpresident til rikskansler 14. august 1919
12 Hermann Müller
(1876–1931)
(1. periode)
Hermann Müller 27. mars 1920 8. juni 1920
13 Konstantin Fehrenbach
(1852–1926)
Konstantin Fehrenbach 25. juni 1920 4. mai 1921 Det katolske
sentrumspartiet
1920
14 Joseph Wirth
(1879–1956)
Joseph Wirth 10. mai 1921 14. november 1922
15 Wilhelm Cuno
(1876–1933)
Dr. Wilhelm Cuno 22. november 1922 12. august 1923 Partiløs
16 Gustav Stresemann
(1878–1929)
Gustav Stresemann 13. august 1923 30. november 1923 Deutsche Volkspartei
17 Wilhelm Marx
(1863–1946)
(1. periode)
Wilhelm Marx 30. november 1923 15. januar 1925 Det katolske
sentrumspartiet
Marx I
Marx I 1924
mai
18 Hans Luther
(1885–1962)
Hans Luther 15. januar 1925 12. mai 1926 Deutsche Volkspartei Luther I
Luther II 1924
des
19 Wilhelm Marx
(1863–1946)
(2. periode)
Wilhelm Marx 17. mai 1926 12. juni 1928 Det katolske
sentrumspartiet
Marx III
Marx IV
20 Hermann Müller
(1876–1931)
(2. periode)
Hermann Müller 28. juni 1928 27. mars 1930 SPD Müller II 1928
Brüning I
21 Heinrich Brüning
(1885–1970)
Heinrich Brüning 30. mars 1930 30. mai 1932 Det katolske
sentrumspartiet
1930
Brüning II
22 Franz von Papen
(1879–1969)
Franz von Papen 1. juni 1932 17. november 1932 Papen 1932
juli
Partiløs fra 3. juni 1932 1932
nov
23 Kurt von Schleicher
(1882–1934)
Kurt von Schleicher 4. desember 1932 28. januar 1933 Partiløs Schleicher

Nasjonalsosialistisk styre[rediger | rediger kilde]

Navn Tiltrådte Fratrådte Parti Riksdag
24 Adolf Hitler
(1889–1945)
Adolf Hitler 30. januar 1933 30. april 1945 NSDAP 1933
25 Joseph Goebbels
(1897–1945)
Joseph Goebbels 30. april 1945 1. mai 1945
26 Grev Lutz Schwerin von Krosigk
(1887–1977)
(Fungerende «Ledende minister»)
Lutz Schwerin von Krosigk 2. mai 1945 23. mai 1945 Intet

Forbundskanslere siden 1949[rediger | rediger kilde]

Kanzleramt er kanslerens kontor i Berlin
Palais Schaumburg i Bonn er kanslerens andrekontor

Tysklands forfatning fra 1949 gir kansleren omfattende fullmakter, og Tyskland blir derfor ofte kalt et kanslerdemokrati. Den føderale regjeringen består av kansleren og hans eller hennes ministre. Kanslerens kontor og embedsverk kalles Forbundskanslerens kontor.

Utnevnelse[rediger | rediger kilde]

Kansleren velges hvert fjerde år av Forbundsdagen etter forslag fra presidenten, når parlamentet møtes etter det føderale valget. For å bli valgt til kansler må kandidaten oppnå et flertall bestående av alle valgte medlemmer av parlamentet, ikke bare de som er tilstede. Dette blir kalt et «kanslerflertall», og dette kravets hensikt er å sikre en stabil regjering. I motsetning til vanlige avstemninger i parlamentet er kanslervalget hemmelig.

Hvis kandidaten foreslått av presidenten ikke blir valgt, kan Forbundsdagen velge en egen kandidat innen fjorten dager. Hvis ingen blir valgt innen denne perioden vil det bli holdt en simpel avstemning i Forbundsdagen, der den som oppnår flest stemmer (selv om det ikke er et flertall) blir valgt. Presidenten kan velge om han vil utnevne en person valgt uten å ha flertall. Hvis presidenten ikke vil utnevne en slik kandidat kan han utskrive nyvalg.

Kansleren er det eneste medlemmet av den føderale regjeringen som er valgt av parlamentet. De andre medlemmene blir utpekt av kansleren og formelt utnevnt av presidenten.

Mistillitsforslag[rediger | rediger kilde]

I motsetning til mange andre land kan ikke kansleren avsettes gjennom et vanlig mistillitsforslag. Parlamentet kan kun avsette kansleren dersom det samtidig velger en ny kansler. Dette systemet kalles «konstruktivt mistillitsforslag», og ble uttenkt av Carlo Schmid.

For å skaffe støtte for sin politikk kan kansleren også selv be om en tillitserklæring fra parlamentet, enten i forbindelse med et lovforslag eller alene. Hvis en slik avstemning resulterer i at parlamentet erklærer at det ikke har tillit til kansleren, kan presidenten oppløse parlamentet.

Dette systemet ble innført for å unngå at partier misbruker muligheten til å vedta mistillitsforslag, slik det skjedde i Weimarrepublikken.

Kanslerens rolle[rediger | rediger kilde]

Kansleren bestemmer sammensetningen av den føderale regjeringen, og hvilke oppgaver hvert enkelt medlem skal ha.

Grunnlovens § 65 inneholder tre prinsipper som definerer hvordan den utøvende makten fungerer:

  • Kanslerprinsippet gjør kansleren ansvarlig for hele regjeringens arbeid. Retningslinjer gitt av kansleren er bindende direktiver som kabinettsmedlemmene må iverksette. Kabinettsmedlemmene forventes å iverksette en politikk på ministernivå som er i tråd med kanslerens mer generelle retningslinjer.
  • Ministerautonomiprinsippet gir hver minister rett til å lede sitt ministeriums arbeid og forberede lovforslag uten innblanding fra andre regjeringsmedlemmer så lenge ministerens politikk er i samsvar med kanslerens retningslinjer.
  • Kabinettsprinsippet fastslår at uoverensstemmelser mellom kabinettsmedlemmer om budsjettspørsmål eller spørsmål om kompetanse må løses av kabinettet i fellesskap.

Liste over kanslere[rediger | rediger kilde]

Navn Tiltrådte Fratrådte Parti Kabinett Forbundsdag
27 Konrad Adenauer
(1876–1967)
Konrad Adenauer 15. september 1949 20. oktober 1953 CDU Adenauer I CDU/CSU, FDP, DP 1 (1949)
20. oktober 1953 29. oktober 1957 Adenauer II CDU/CSU, FDP/FVP, DP, GB/BHE 2 (1953)
29. oktober 1957 14. november 1961 Adenauer III CDU/CSU, DP 3 (1957)
14. november 1961 13. desember 1962 Adenauer IV CDU/CSU, FDP 4 (1961)
14. desember 1962 11. oktober 1963 Adenauer V
Forbundsrepublikkens grunnlegger. Førte en konservativ og pro-vestlig politikk.
28 Ludwig Erhard
(1897–1977)
Ludwig Erhard 16. oktober 1963 26. oktober 1966 Ingen Erhard I CDU/CSU, FDP
26. oktober 1965 1. desember 1966 Erhard II 5 (1965)
Var som økonomiminister ansvarlig for «det økonomiske under»
29 Kurt Georg Kiesinger
(1904–1988)
Kurt Georg Kiesinger 1. desember 1966 21. oktober 1969 CDU Kiesinger CDU/CSU, SPD
Ledet den føderale republikkens første storkoalisjon
30 Willy Brandt
(1913–1992)
Willy Brandt 21. oktober 1969 15. desember 1972 SPD Brandt I SPD, FDP 6 (1969)
15. desember 1972 7. mai 1974 Brandt II 7 (1972)
Ledet en sosial-liberal regjering som ble kjent for sin Ostpolitik
Walter Scheel
(1919–)
Walter Scheel 7. mai 1974 16. mai 1974 FDP FDP, SPD
Fungerende visekansler etter Willy Brandts avgang
31 Helmut Schmidt
(1918–)
Helmut Schmidt 16. mai 1974 14. november 1976 SPD Schmidt I SPD, FDP
16. november 1976 4. november 1980 Schmidt II 8 (1976)
6. november 1980 1. oktober 1982 Schmidt III 9 (1980)
Ledet en sosial-liberal regjering
32 Helmut Kohl
(1930–)
Helmut Kohl 1. oktober 1982 29. mars 1983 CDU Kohl I CDU/CSU, FDP
30. mars 1983 11. mars 1987 Kohl II 10 (1983)
12. mars 1987 18. januar 1991 Kohl III CDU/CSU, FDP, DSU 11 (1987)
18. januar 1991 17. november 1994 Kohl IV CDU/CSU, FDP 12 (1990)
17. november 1994 26. oktober 1998 Kohl V 13 (1994)
Forbundskansler under Tysklands gjenforening (1990), og den lengstsittende siden Bismarck
33 Gerhard Schröder
(1944–)
Gerhard Schröder 27. oktober 1998 22. oktober 2002 SPD Schröder I SPD, De grønne 14 (1998)
22. oktober 2002 22. november 2005 Schröder II 15 (2002)
Ledet en rød-grønn regjering
34 Angela Merkel
(1954–)
Angela Merkel 22. november 2005 28. oktober 2009 CDU Merkel I CDU/CSU, SPD 16 (2005)
28. oktober 2009 17. desember 2013 Merkel II CDU/CSU, FDP 17 (2009)
17. desember 2013 Merkel III CDU/CSU, SPD 18 (2013)
Tysklands første kvinnelige forbundskansler, og den første fra Øst-Tyskland

Referanser[rediger | rediger kilde]