Johann Sebastian Bach

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Johann Sebastian Bach (født 21. mars 1685 i Eisenach, Tyskland; død 28. juli 1750 i Leipzig, Tyskland) var en produktiv tysk komponist og organist hvis sakrale og verdslige verker for kor, orkester og soloinstrumenter sammen preget barokken og førte den til maksimal modning. Selv om han ikke introduserte noen nye musikkformer, beriket han den rådende tyske stilen med en robust kontrapunktisk teknikk, en tilretteleggelse av harmonier og motiver fra den minste til den største skala, og rytmer og struktur fra utlandet, særlig Italia og Frankrike. Han betraktes som en av de største komponistene gjennom alle tider.

Bachs verk, aktet for intellektuell dybde, teknisk kvalitet og kunstnerisk skjønnhet, innbefatter de seks Brandenburgkonsertene, Goldbergvariasjonene, Engelske suiter, Franske suiter, Partitas, og Det veltempererte klavér, samt Messe i h-moll, Matteuspasjonen, Musikalisches Opfer, Die Kunst der Fuge, Sonater og partitaer for solofiolin, Cello-suiter, kirkekantater hvorav 220 er bevart, og et tilsvarende antall verker for orgel, blant dem den mest kjente kantaten idag, Toccata og fuge i d-moll.

Hans verk har gitt inspirasjon til flere senere europeiske komponister. Bach overlevde barokkperioden, og hans musikk ble regnet som umoderne ved hans bortgang. Barokkens harmonisk komplekse, flerstemte komposisjoner sto i sterk kontrast til wienerklassisismens enklere, enstemte musikk. Etter komponistens død ble hans musikk nesten glemt. Bachs musikk ble gjenoppdaget på 1800-tallet da Felix Mendelssohn-Bartholdy oppførte Matteuspasjonen i Berlin i 1829. Han var også sentral i utbredelsen av Bachs musikk. I 1850 ble det opprettet et Bach-selskap.

Innhold 1 Biografi 1.1 Barndom (1685-1703) 1.2 Fra Arnstadt til Weimar (1703-08) 1.3 Weimar (1708–17) 1.4 Köthen (1717-23) 1.5 Leipzig (1723–50) 2 Referanser 3 Se også 4 Eksterne lenker

[rediger] Biografi

[rediger] Barndom (1685-1703)

Johann Sebastian Bach ble født i Eisenach i Thüringen, som nå er en del av Tyskland. Han var det yngste barnet av Johann Ambrosius Bach, en organist ved St. Georg-kirken, og Maria Elisabetha Lämmerhirt Bach. Hans far lærte ham å spille fiolin og cembalo. Hans onkler var alle profesjonelle musikere; deriblant kirkeorganister, kammermusikere ved hoffet og komponister. Hans onkel Johann Christoph Bach var spesielt berømt og introduserte ham for kunsten å spille orgel. Bach var stolt av sin families musikalske oppnåelser, og omkring 1735 laget han et utkast til en genealogi, «Opprinnelsen til den musikalske Bach-familie».

Bachs mor døde i 1694, og hans far døde åtte måneder senere. Det ti år gamle foreldreløse barnet flyttet inn med sin eldste bror, Johann Christoph Bach, organisten ved det nærliggende Ohrdruf. Der kopierte, studerte og fremførte Johann Sebastian musikk og mottok verdifull lærdom fra sin bror, som instruerte ham på klavikordet. Han viste ham verkene til dagens store komponister fra syd i Tyskland, så som Johann Pachelbel (som Johann Christoph hadde studert under) og Johann Jakob Froberger, muligens til musikken av komponister fra nord i Tyskland, til franskmenn, som Jean-Baptiste Lully, Louis Marchand, Marin Marais, til den italienske klaviaturspilleren Girolamo Frescobaldi. Bachs nekrolog antyder at han kopierte musikken ut av Johann Christophs noter, men hans bror hadde åpenbart forbudt ham å gjøre slik, sannsynligvis fordi notene var kostbare og private handelsvarer på den tiden.

Fjorten år gammel vant Bach sammen med sin eldre skolekamerat George Erdmann et korstipendium for å studere ved den prestisjefylte St. Mikael-skolen i Lüneburg, ikke langt fra Hamburg. Dette innebar en lang reise med vennen, sannsynligvis foretatt delvis til fots og delvis ved hjelp av hestetransport. Hans to år der ser ut til å ha vært viktig for å erverve et videre bekjentskap med europeisk kultur enn han ville ha erfart i Thüringen. Foruten å synge i a cappella-koret, spilte han trolig skolens orgel og cembalo. Han lærte sannsynligvis fransk og italiensk og mottok et solid grunnlag i teologi, latin, historie, geografi og fysikk. Han kom i kontakt med sønner av nordtyske adelsmenn, sendt til den høyst selektive skolen for å forberede seg på karrierer innen diplomati, regjering og militæret. Det er sannsynlig at han hadde betydningsfull kontakt med organister i Lüneburg, særlig Georg Böhm, og at han besøkte flere av dem i Hamburg, deriblant Johann Adam Reincken og Nicolaus Bruhns. Gjennom disse musikerne fikk han sannsynligvis tilgang til de største og prektigste instrumenter han hadde spilt på så langt. Det er sannsynlig at han under denne perioden ble kjent med musikken fra den tyske orgelskolen, særlig verkene til Dietrich Buxtehude, og disse musikernes musikkmanuskripter og avhandlinger om musikkteori.

[rediger] Fra Arnstadt til Weimar (1703-08)

Kort etter sin eksamen i januar 1703 fikk Bach en stilling som hoffmusiker i hertug Johann Ernst kapell i Weimar, en storby i Thüringen. Det er usikkert hvorfor han virket her, men det later til at Bach hadde ikke-musikalske plikter i tjenerskapet. Under hans syv måneder i Weimar ble hans ry som tangentspiller spredt. Han ble invitert til å mønstre og gi innvielseskonsert på det nye orgelet ved St. Bonifatius-kirken i Arnstadt. Bach-familien hadde tette forbindelser med denne eldste byen i Thüringen, omkring 180 kilometer sydvest for Weimar, på enden av den store skogen. I august 1703 tok han stillingen som organist ved denne kirken, med enkle plikter, en relativt generøs lønn og et lekkert nytt orgel stemt etter et moderne system som tillot bruk av en vid skala tangenter. På denne tiden var Bach opptatt av de seriøse preludiekomposisjonene; disse verkene viste allerede stram motivisk kontroll i den nordtyske virtuose tradisjon, hvor en enkelt kort musikkidé utforskes med overbevisning gjennom én sats.

Sterke familieforbindelser og en musikalsk entusiastisk arbeidsgiver forhindret ikke spenning mellom den unge organisten og autoritetene etter flere år i stillingen. Han var åpenbart utilfreds med sangernes standard i koret; mer alvorlig var hans uautoriserte uteblivelse fra Arnstadt i flere måneder i 1705-06, da han besøkte den store mesteren Dietrich Buxtehude og hans Abendmusik i den nordlige byen Lübeck. Denne velkjente begivenhet i Bachs liv innebar at han gikk omkring 400 kilometer hver vei for å tilbringe tid med mannen han sannsynligvis anså som farsfiguren for tyske organister. Turen styrket Buxtehudes stil og var et fundament for Bachs tidlige verker; at han ble flere måneder lengre enn det han planla, antyder at tiden med den gamle mannen var av stor verdi for Bachs skapende evne.

På tross av en bekvem stilling i Arnstadt ser Bach ut til i 1706 å ha blitt klar over at han måtte frigjøre seg fra familiemiljøet og komme seg videre for å styrke sin karriere. Han ble tilbudt en mer lønnsom stilling som organist i St. Blasius-kirken i Mühlhausen, en stor og viktig by i nord. Det følgende året tok han opp lederstillingen i kirken med betydelig forbedret betaling og betingelser, innbefattet et godt kor. Fire måneder etter å ha ankommet Mühlhausen, giftet han seg med sin tremenning fra Arnstadt, Maria Barbara Bach.^[1] Sammen fikk de syv barn, hvorav fire overlevde til voksen alder. To av dem — Wilhelm Friedemann Bach og Carl Philipp Emanuel Bach — ble viktige komponister i wienerklassisismen som fulgte barokken.

Kirken og byrådet i Mühlhausen må ha vært stolte av sin nye musikkleder: Hurtig samtykket de i hans plan om en kostbar renovering av orgelet i St. Blasius-kirken, og gledet seg så over den gjennomarbeidede, muntre kantaten han skrev for innvielsen av det nye bystyret i 1708 — Gud er min konge (Gott ist mein König) BWV 71, klart i Buxtehudes stil — at de betalte kostelig for dens forkynnelse, og to ganger i senere år hentet komponisten tilbake for å fremføre den. Det samme året ble Bach likevel tilbudt en bedre stilling i Weimar.

[rediger] Weimar (1708–17)

Etter et knapt år i Mühlhausen forlot Bach byen for å bli hofforganist og konsertmester i det hertugelige hoffet i Weimar; en stor forskjell fra hans tidligere stilling der. Den rundhåndede lønnen ved hoffet og mulighetene til å jobbe utelukkende med en stor gruppe profesjonelle musikere kan ha foranlediget trekket. Familien flyttet inn i en leilighet bare fem minutters gange fra hertugens palass. I det følgende året ble deres første barn født, og de ble sammenføyet med Maria Barbaras eldre, ugifte søster, som forble med dem for å være behjelpelig i betjeningen av husholdningen helt til hennes død i 1729. I Weimar fødtes også Wilhelm Friedemann og Carl Philipp Emanuel Bach, de to musikalsk bemerkelsesverdige sønner.

Bachs stilling i Weimar markerte begynnelsen på en langvarig periode hvori han komponerte tangent- og orkesterverker og hadde oppnådd teknisk ferdighet og selvtillit til, innen musikken, å utvide den rådende storstilte oppbyggelsen og sammenfatte påvirkninger fra utlandet. Fra musikken til italienere som Vivaldi, Corelli og Torelli lærte han å skrive dramatiske åpninger og tok i bruk deres disposisjoner, dynamiske rytmer og bestemte harmonier. Bach lærte seg disse stilistiske aspektene overveiende ved å transkribere for cembalo og orgel ensemblekonsertene til Vivaldi; disse verkene er fremdeles konsertfavoritter. Han kan ha tatt opp idéen å transkribere den seneste mondéne italienske musikken fra prins Johann Ernst, en av hans arbeidsgivere, som var en musiker av profesjonelt kaliber. I 1713 vendte greven tilbake fra en reise i Nederlandene med en stor samling manuskripter, noen av dem muligens transkripsjoner av den blinde organisten Jan Jacob de Graaf. Bach var særlig tiltrukket av den italienske solo-tutti-strukturen, hvor en eller flere soloinstrumenter veksler seksjon for seksjon med hele orkesteret gjennom en sats. Disse italieniserte særpreg kan høres i utdraget under, i preludiet til Engelsk suite nr. 3 for cembalo (1714).

I Weimar hadde Bach anledning til å spille og komponere for orgelet og å fremføre et variert repertoar av konsertmusikk med hertugens ensemble. Bachs mesterlige konstrapunktiske teknikk og hans solide produksjon av fuger begynte i Weimar. Den største samlingen av hans fuger er Det veltempererte klavér (Das wohltemperierte Clavier). Den består av 48 preludier og fuger, to i hver toneart. Dette er et monumentalt verk for dens mesterlige bruk av kontrapunkt. For første gang tok ett verk i bruk alle tangentene på instrumenter stemt ifølge systemer som Andreas Werckmeisters.

Under sin tjeneste i Weimar begynte Bach å arbeide på Den lille orgelbok (Orgelbüchlein) for sin eldste sønn, Wilhelm Friedemann; denne inneholder tradisjonelle lutherske koraler, satt i komplekse strukturer for å være behjelpelig med opplæring av organister. Boken illustrerer to store temaer i Bachs liv: hans entusiasme for å undervise og hans kjærlighet til koralen som musikkform.

[rediger] Köthen (1717-23)

Enda en gang begynte Bach å lete etter en mer stabil jobb som kunne fremme hans musikalske interesser. Fyrst Leopold av Anhalt-Köthen hyret Bach til å tjene som hans Kapellmeister. Fyrst Leopold, som selv var musiker, satte pris på Bachs talenter, betalte ham godt og gav ham anselig spillerom i å komponere og fremføre. Likevel var fyrsten kalvinist og dyrket ikke sakral musikk; derfor var de fleste av Bachs verker fra denne perioden verdslige, innbefattet Orkestersuiter, seks Cello-suiter og Sonater og partitaer for solofiolin.

Dette fotografiet av den første siden fra den første fiolinsonaten viser komponistens håndskrift — rask og effektiv, men akkurat så billedlig utsmykket som musikken er.

Mens Bach var i utlandet med fyrst Leopold 7. juli 1720, døde, tragisk og uventet, hans kone Maria Barbara, moren til hans første 7 barn. Enkemannen møtte det følgende året Anna Magdalena Wilcke, en ung, høyt begavet sopran som fremførte ved hoffet i Köthen. De giftet seg 3. desember 1721. På tross av aldersforskjellen — hun var 17 år — ser de ut til å ha hatt et vellykket ekteskap. Sammen fikk de mer enn 13 barn, hvorav Gottfried Heinrich, Johann Christoph Friedrich og Johann Christian skulle bli betydelige musikere. Videre overlevde tre til moden alder: Elisabeth Juliane Friederica (1726-81) (som giftet seg med Bachs elev Johann Christoph Altnikol), Johanna Carolina (1737-81) og Regina Susanna (1742-1809).

[rediger] Leipzig (1723–50)

I 1723 ble Bach ansatt som kantor for Thomasschule ved St. Tomas-kirken (den lutherske Thomaskirche) i Leipzig og som musikalsk leder for kirkene i byen. Dette var en prestisjefylt stilling i den ledende kjøpmannsbyen i Sachsen, et kurfyrstedømme grensende til Thüringen. Hvis man ser bort fra hans korte tjeneste i Arnstadt og Mühlhausen, var dette Bachs første statsstilling i en karriere hvori han hovedsakelig tjente aristokratiet. Denne stillingen, som han skulle inneha til sin død 27 år senere, bragte ham i kontakt med de politiske planleggingene til hans arbeidsgiver, bystyret i Leipzig. Bystyret omfattet to fraksjoner: tilhengerne av eneveldet, lojal til Sachsen-monarken i Dresden, August den sterke; og kjøpmannsfraksjonen, som representerte interessene til kjøpmannsklassen, lauget og lavadelen. Bach var ønsket av monarkistene, særlig borgermesteren Gottlieb Lange, en advokat som tidligere hadde tjent ved hoffet i Dresden. Til gjengjeld for å samtykke i Bachs stilling ble kjøpmannsfraksjonen innvilget kontroll over skolen, og Bach ble påbudt å godta et antall kompromisser i sine arbeidsvilkår. Selv om det ser ut til at ingen i hoffet tvilte på Bachs musikalske geni, var det en pågående spenning mellom kantoren, som anså seg som leder for kirkemusikken i byen, og kjøpmannsfraksjonen, som så på ham som overhode for skolen og ville legge mindre vekt på sakral musikk både i skolen og kirken. Bystyret betalte aldri de 1 000 talere i året Lange hadde lovet, men Bach og hans familie fikk en mindre inntekt og en god leilighet i den ene enden av skolebygningen, som i 1732 gjennomgikk en kostbar renovasjon.

[rediger] Referanser

[rediger] Se også

• Liste over Bachs komposisjoner

[rediger] Eksterne lenker

• Gratis noter av Johann Sebastian Bach i International Music Score Library Project