Den humboldtske universitetsmodellen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Den humboldtske universitetsmodellen er en betegnelse på en rekke idéer om hvordan et universitet bør være, som tilskrives den prøyssiske politikeren Wilhelm von Humboldt og knyttes til Humboldt-universitetet i Berlin, som ble grunnlagt i 1810. Humboldts universitetsmodell må ses i sammenheng med en rekke innovative reformer som ble gjennomført i Preussen i tiden rundt Napoleonskrigene. Humboldts prinsipper har fått stor betydning ikke bare i vesten, men i hele verden, gjennom at de fleste moderne universiteter er basert på disse prinsippene i større eller mindre grad.

Humboldt mente at forskningen skal være fri og uavhengig, at undervisningen skal være forskningsbasert, at studiene skal preges av et humanistisk dannelsesideal, at vitenskapen skal være enhetlig, og at det skal være nær kontakt mellom lærer og student.

Disse prinsippene, særlig idéen om det forskningsbaserte universitetet, fikk et raskt gjennomslag både i Tyskland og utenfor landets grenser. Amerikanske universiteter som Harvard University tok også tidlig en rekke av prinsippene til seg, og i løpet av det 20. århundre har dette blitt anerkjente prinsipper i det meste av verden.

Humboldts universitetsmodell opplevde en fornyet interesse og ble aktivt diskutert i universitetsdebatt både i Norge og internasjonalt på 1960-tallet. Jürgen Habermas var en aktiv formidler av Humboldts idéer, mens i Norge tok bl.a. Hans Skjervheim opp tråden.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]