Arminius

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Arminiusmonumentet i Detmold

Arminius, også kjent som Armin eller (uhistorisk) som Hermann, (18/17 f.Kr.–21 e.Kr.), var en germansk høvding for cheruskerne som beseiret en romersk hær i slaget ved Teutoburgerskogen. Hans stammeforbund mot Romerriket stanset forsøkene til Germanicus, nevø av keiser Tiberius, på å erobre de germanske områdene øst for elven Rhinen, skjønt det er diskusjon blant historikere om utgangen av flere ikke avgjørende slag.[1][2] Selv om Arminius til sist ikke maktet å forene de germanske stammene, stanset hans seier i Teutoburgerskogen romernes ekspansjon øst for Rhinen, og hadde vidtrekkende effekt både for de germanske stammene, Romerriket og utviklingen av Europa.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Roma og germanere før Arminius[rediger | rediger kilde]

Julius Cæsar hadde første romerske kontakt med germanerne i årene 55 og 53 f.Kr. under gallerkrigen. De germanske stammene usipetere, tenktere og chattere[3] hadde startet en invasjon i den galliske provinsen Belgia. Cæsar førte sin styrke over Rhinen i en straffeforfølgelse av germanerne. Cæsars felttog i Gallia satte Romerrikets yttergrense til Rhinen.[4]

Etter en periode med internt opprør vest for Rhinen og enkelte trefninger over grensen, begynte en ny fase i år 16 f.Kr., da germanere øst for Rhinen krysset over til vestsiden. De beseiret den romerske 5. legion under kommando av Marcus Lollius og erobret legionens ørn (legionens symbol). Keiser Augustus oppholdt seg i Gallia, Rhinland og Spania i år 16 f.Kr.13 f.Kr., der han omorganiserte territoriene og forberedte felttog.

I år 12 f.Kr. slo Augustus' stesønn Drusus tilbake streiftog med sugambrere og usipetere vest for Rhinen, og krysset deretter over Rhinen. Dette felttoget markerte starten på 28 år med felttog øst for den nedre del av Rhinen. I år 11 f.Kr. ledet Drusus et felttog øst for elven Weser, som den første romerske hærfører så langt øst i nordlige Europa. Dette stålsatte germanerne til å organisere forsvarsstrategier mot de romerske angrepene. Den romerske historikeren Cassius Dio skrev at de romerske styrkene var offer for mange plagsomme angrep på veien tilbake, og var nær ved å bli tilintetgjort.[5] I år 9 f.Kr. krysset Drusus Weser og marsjerte fram mot elven Elben. Han døde i dette felttoget i en rideulykke.

Tiberius, som senere ble romersk keiser etter Augustus, tok over kommandoen over styrkene ved Rhinen etter sin bror Drusus. Den romerske historikeren Velleius Paterculus, en stor beundrer av Tiberius, beskrev Germania fra Rhinen til Elben som en romersk provins.[6] Midt i dette området holdt cheruskerne til, ved elven Weser i det nåværende Niedersachsen og Harz.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Arminius i romersk tjeneste[rediger | rediger kilde]

Imperium Romanum, Romerriket og Magna Germania, germanske stammer, rundt år 9 e.Kr.

Arminius ble antagelig født i år 18 eller 17 f.Kr. som sønn av en cheruskisk krigshøvding som kjennes ved sitt romerske navn Segimerus. En periode med fred fulgte, og germanske ledere overga sin barn til romerne som gisler for å sikre freden. Også Arminius og hans bror Flavus (latinsk for «den blonde») ble sendt til Italia for militær utdannelse. Arminius ble trent som en romersk militær kommandant og fikk romersk statsborgerskap og status som equites, noe som oversettes til ridder, men hadde betydningen lavadelig – navnet equites henspilte på de var rike nok til å stille med hest i hæren. Deretter dro Arminius tilbake til Germania og drev romerne ut.

«Arminius» er sannsynligvis en latinisert variant av hans germanske navn Irmin, som betydde «stor» (jf. stammen herminonere). Et antatt mer riktig forslag er Erminameraz eller bare Erminaz. I løpet av den tyske reformasjonen, og særlig senere under den tyske nasjonalismen1800-tallet, ble Arminius brukt som symbol for det tyske folk og deres kamp mot Roma.[7] Det er i løpet av denne tiden at navnet «Hermann» kom i bruk som et tysk likeverdig navn til Arminius. Det er antatt at Martin Luther var den første som likestilte disse to navnene.[8]

Skjebneslaget i Teutoburgerskogen[rediger | rediger kilde]

En gang rundt år 4 e.Kr. fikk Arminius kommandoen over en løsrevet avdeling av romerske leiesoldater bestående av germanere, hovedsakelig cheruskere, som antagelig hadde kjempet i krigene i PannoniaBalkan. Han kom tilbake til nordlige Germania i år 7 eller 8 e.Kr. Da hadde romerne etablert sikker kontroll over områdene rett øst for Rhinen langs elvene Lippe og Main, og søkte nå å utvide herredømmet østover mot elvene Weser og Elben. Den romerske lederen var senatoren og generalen Publius Quinctilius Varus, utpekt av Augustus som guvernør og stattholder. Arminius begynte snart å sammenkalle ulike germanske stammer for å forene dem i en felles innsats mot at de havnet inn under Romerriket.

Våren år 9 la Arminius – da rundt 25 år gammel – seg sammen med sine allierte germanske stammer (cheruskere, marsere, chattere, brukterere, chaukere, og sugambrere) i bakhold og overfalt en romersk hær bestående av 17., 18. og 19. legion foruten også tre kavaleriavdelinger og seks kohorter av støttetropper, totalt rundt 30 000 mann, hvorav 18 000 romerske borgere. Slaget har gått inn i historien som Slaget ved Teutoburgerskogen. Nyere arkeologiske funn har fastslått en langvarig debatt om det nøyaktige stedet for slaget som nå med rimelig sikkerhet er fastslått å ha funnet sted i nærheten av Kalkriese, en høyde i Niedersachsen, omtrent 20 km nord for Osnabrück.

I tre dager bølget slaget fram og tilbake. Samtlige av den 30 000 mann store romerske hæren ble utslettet, og da nederlaget var sikkert, begikk Varus selvmord ved å kaste seg på sverdet.

Den romerske historikeren Suetonius, eller Sveton, forteller at da keiser Augustus fikk meldingen om nederlaget, dunket han hodet i fortvilelse mot veggen og ropte ut: «Varus, gi meg mine legioner tilbake.» Tapet var uopprettelig og de tre legionene ble aldri gjenopprettet, og legionnumrene 17, 18 og 19 kom aldri siden i bruk igjen.[9]

Forsøk på romersk gjenerobring[rediger | rediger kilde]

Thusnelda som gissel i Roma, utsnitt av romersk statue.

Etter sin store seier forsøkte Arminius i flere år få til en mer endelig form for union av de nordgermanske stammene for å stå imot den uunngåelige romerske motoffensiven. Etter katastrofen i Teutoburgerskogen ble andre germanske stammer mer åpent fiendtlige mot Roma, skjønt den mektigste germanske herskeren, kong Marbod av markomannerne i Böhmen, forble nøytral, selv etter at Arminius sendte ham hodet til Varus.[10] Marbod avslo gaven og sendte den videre til Roma for begravelse. I tillegg var de fleste stammene mot kysten tilstrekkelig pasifisert av romerne til å kunne slutte seg til. Likevel maktet Arminius å danne en solid blokk av antiromerske stammer i det som i dag er vestlige og sentrale Tyskland og østlige Nederland.

Mellom år 11 og 13 gjorde romerne under Tiberius innledende angrep langs elvene Ruhr, Lahn og Ems, og etablerte støttepunkter på nytt. I september år 14 hadde Tiberius blitt keiser, og hans nevø Germanicus tok over den store hæren ved Rhinen. Øyeblikkelig gikk han til angrep med heldig resultat. Den neste våren førte han to angrep opp langs Ruhr og Lahn. Det største resultatet var at han greide å ta Arminius' hustru, Thusnelda, til fange. Hun ble ført til Roma og framvist i Germanicus' seiersparade den 17. mai. Hun så aldri sitt hjemland igjen og ble ikke nevnt på nytt av Tacitus, som beskrev disse hendelsene. Den sønnen hun fødte i fangenskap, Thumelicus, ble tatt vare på av romerne og trent av romerne som en gladiator i Ravenna, og han døde antagelig i arenaen.

Dette ble fulgt av et nytt togrenet angrep med en hær bestående av så mange som 100 000 tropper som kuttet Arminius' styrke i to langs Ems, og deretter presset seg østover. Imidlertid hadde Arminius rettet en følelsesmessig appell til de germanske stammene om å slå tilbake invasjonen. Deres eneste suksess, hevdet han, var å føre krig mot kvinner (det vil si hans hustru). Han skaffet seg en såpass stor hær at han var i stand til å påføre romerne betydelige nederlag.

Heroiserende marmorstatue av Germanicus.

Etter å ha sikret det omliggende området besøkte Germanicus slagmarken i Teutoburgerskogen og gravla restene av døde soldater, og bygde en stor gravhaug som indikerte at han planla å beholde dette området. Tacitus sier at den senere ble ødelagt av germanere og at Germanicus oppga å reise den på nytt, og antagelig var han heller ikke stand til det. Han forsøkte deretter å utføre et raskt angrep mot Arminius som førte romerne inn i en felle og drepte hele kavaleriet og støttetroppene. Germanicus gjorde en hastig tilbaketrekning nordover og sendte halve hæren sørover for å gjenopprette en viktig bro – en annen indikasjon på at romerne planla å gjenerobre området, og at han hadde til hensikt å gjenopprette infrastrukturen. Arminius omringet denne styrken, ledet av Caecina, ødela den oppbygde broen og drev romerne til en hektisk tilbaketrekning gjennom et myrlendt område. I et møte om natten krevde Inguiomer, onkelen til Arminius, at de skulle angripe den romerske leiren støttet av krigerne, men Arminius argumenterte imot og ønsket å angripe dem igjen kun når de forsøkte å flykte. Angrepet på romerleiren feilet, og germanerne tapte mange menn, og de overlevende romerne kom seg tilbake over Rhinen.

En moderne rekonstruksjon av en romersk ørn, aquila, på en fane.

I år 16 invaderte Germanicus på nytt Germania, denne gangen fra nord. Tre store kamper er rapportert i Tacitus' redegjørelse, det første var slaget ved elven Weser hvor Arminius gjenså sin bror Flavus, her kjempende for romerne. Ved å skrike over elven, kanskje ved stedet for dagens moderne by Minden, krevde Arminius at hans bror kom tilbake til sitt hjemland, og Flavus gjorde den motsatte påberopelse, ba Arminius inngå fred med et fast og bestemt, men også tilgivende Romerrike som hadde, påsto han, behandlet hans hustru og nyfødte sønn godt. Ingen av dem overbeviste den andre, og den romerske hæren klarte å krysse elven, men med store tap.

Det neste slaget skjedde ved «Idistaviso», lengre opp elven Weser, antagelig rundt Rinteln. Begge sider led store tap og Arminius selv ble såret, men romerne var ikke i stand til å sikre en strategisk fordel og måtte oppgi planen om å presse seg inn i cheruskeres hovedområde rundt Detmold. Det ble rapportert at Arminius unnslapp ved å smøre ansiktet inn i blod slik at han ikke ble gjenkjent.

Det siste slaget sto lengre ned elven Weser, nord for den angrivarianske mur, en jordvoll med palisade og pæleverk som i henhold til Tacitus[11] dannet en grense mellom landområdene til angrivarierne og cheruskerne, omtrent ved innsjøen Steinhuder. Her fikk begge sider igjen store tap, men Germanicus klarte fortsatt ikke å utslette de germanske styrkene.

Hans egne tap må ha vært svært betydelige denne gangen, for selv om det var midt på sommeren gjorde han en hastig tilbaketrekning og oppga helt alle erobrede områder. Som i det foregående året førte hans tilbaketrekking langs Ems til en katastrofe da en fryktelig storm spredte flåten. Selv om han avsluttet året med å sende noen straffeekspedisjoner og greide å gjenerobre 2 av 3 av legionenes ørner som hadde gått tapt i Teutoburgerskogen, avslo keiser Tiberius hans forespørsel om å føre en ny krig det neste året. Keiseren innså at det kun ville føre til ytterligere ulykker. I stedet tildelte han Germanicus æren med romersk triumf, en seiersmarsj med fanger, som omfattet Thusnelda, og annen hærfangst gjennom Romas gater. Germanicus ble deretter sendt til Syria.

Tacitus ga en besk bemerkning om at germanske stammer ble oftere «triumfert» i Roma enn beseiret i Germania. En tredje ørn ble senere gjenfunnet under keiser Claudius.[12]

Arminius' død[rediger | rediger kilde]

Thusnelda i Germanicus’ triumftog, oljemaleri av Carl Theodor von Piloty, 1873

Etter at romerne hadde trukket seg ut, brøt det ut krig mellom Arminius og Marbod, konge av markomannerne. Denne krigen endte med at Marbod trakk seg tilbake, men Arminius klarte heller ikke å bryte inn i den naturlige befestningen som Böhmen var. Som følge endte krigen uten avgjørelse. Arminius møtte også store vanskeligheter hjemme hos sin hustrus ætt og hos andre ledere som var positivt innstilt til romerne.

I år 19 døde hans store motstander Germanicus brått i Antiokia ved Orontes, under omstendigheter som har fått mange til å anta at han ble myrdet av sine motstandere. Arminius møtte sin egen skjebne to år senere i hendene til sine motstandere innenfor hans egen stamme, som følte at han var blitt for mektig. Keiser Tiberius skal etter sigende ha avslått et tidligere tilbud fra en adelsmann av stammen chattere om å forgifte Arminius. Keiseren skal ha erklært at Roma ikke benyttet seg av den slags æreløse metoder.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Roma[rediger | rediger kilde]

I de romerske beretningene blir Arminius høyt respektert for sitt militære lederskap og som forsvarer av sitt folks frihet. Basert på disse nedtegnelsen ble historien om Arminius gjenoppdaget på 1500-tallet, da Tacitus’ skrifter ble restaurert av tyske historikere. Tacitus skrev i sine Annaler II, 88:

«Arminius, uten tvil Germanias befrier, som utfordret det romerske folk, ikke i dens begynnelse som andre konger og ledere, men på keiserdømmets høyde, i slag med vekslende suksess, ubeseiret i krig.»

Arminius var ikke den eneste grunnen til at Roma endret politikk mot Germania. Augustus søkte en trygg grense for å sikre Gallia, og fant denne langs elven Rhinen heller enn elven Elben[13] Ressursene for å erobre Germania kan ha vært mangelfulle etter den store romerske borgerkrigen i Den romerske republikks siste fase, og tapet av tre legioner i Teutoburgerskogen. Det var derimot ikke mangel på ressurser senere.[14] Det indikerer, og arkeologiske funn støtter det, at Arminius' prestasjoner sammen med Romas innflytelse, som fortsatte fredelig i de kommende århundrene, også fremmet en utvikling innenfor de germanske stammene som gjorde det mulig for dem å motstå videre romersk aggresjon.

Politikk spilte også en rolle. Keiserne kunne sjelden betro en stor hær til en mulig rival, skjønt Augustus hadde nok familiemedlemmer til å føre sine kriger: Drusus, Augustus' stesønn som selv førte krig med hell mot germanske stammer, er et godt eksempel.[15] For en tid etter Marius' militærreformer (profesjonaliseringen av legionene) ble germanere beseiret av legionene med bortimot ensformig regelmessighet: Gaius Marius’ seier ved Aquæ Sextiæ, Cæsars seier over Ariovistus, og Tiberius' og Drusus' hærtokt.[16] Arminius' seirer endret alt dette. Heretter forsøkte Roma å kontrollere Germania ved hjelp av utpekte underkonger som var billigere i drift enn store militærkampanjer.

Arminius’ endelig nederlag og død (muligens ved snikmord av en romersk klientkonge) ble kostbart for Roma, som ikke lenger hadde til hensikt å herske over Germania øst for Rhinen og nord for Donau. Roma foretrakk å utøve indirekte innflytelse gjennom underkonger. Italicus, nevø av Arminius, ble utpekt som konge av cheruskerne, Vangio og Sido ble vasaller av de mektige sveberne, og så videre[17][18]

Germanske fortellinger[rediger | rediger kilde]

Det var den religiøse reformatoren Martin Luther som fremmet «Hermann» som et symbol for kampen mot Roma (= katolisisme)

Tidlig på 1800-tallet ble det gjort forsøk på å vise at fortellingen om Arminius og hans seier kunne ha levd videre i den tyske muntlige tradisjonen[19] i form av dragedreperen Siegfried i Nibelungenlied (kalt for Sigurd Fåvnesbane i den norrøne tradisjonen). En islandsk fortelling hevder at Sigurd «drepte dragen» i Gnitterheide, i dag en forstad til byen Bad Salzuflen, som ligger på et strategisk sted ved elven som kan ha vært stedet hvor Varus' legioner dro på veg til sin undergang i Teutoburgerskogen. Det er derimot ingen håndfaste bevis som støtter denne antagelsen.[20]

Martin Luther[rediger | rediger kilde]

Ultramarin, en kraftig blåfarge, en mulig forklaring på Arminius' latinske navn.

Arminius ble omdøpt til «Hermann» av Martin Luther, og ble således symbolet på en ny tysk nasjonalisme som ble drevet fram av Napoleonskrigene fra 1800 til 1815.

En annen teori om Arminius' latinske navn er at det er basert på det latinske ordet armenium, som betegnet en kraftig blå farge, ultramarinblått pigment som ble fabrikkert fra en steintype. Således kunne det være at Arminius ble kalt «blå øyne», slik hans bror Flavus ble kalt den «blonde» som referanser til stereotype fysiske trekk som romerne ga sine germanske naboer.[21] I dette tilfellet hevder denne teorien at «Arminius» ikke nødvendigvis har noe med ordet og gudenavnet «irmin» å gjøre, og at hans germanske navn således kan ha vært hva som helst, eksempelvis Siegfried. De som hevder dette, har også argumentert for at hans far, Segimerus, med den moderne formen «Siegmar», også bar et navn med stammen «sieg», det vil si «seier».

Tysk nasjonalisme[rediger | rediger kilde]

I 1808 utga Heinrich von Kleist sitt ikke framførte stykke Die Hermannsschlacht, som fremmet hat mot Napoleon og protyske stemninger. Stykket har blitt tatt fram gjentatte ganger for sitt rå uttrykk av tysk romantikk, og ble særlig populært i løpet av Det tredje rike.[22]

I 1839 ble det påbegynt reisningen av en stor statue av Arminius, kjent som «Hermannsdenkmal», på en høyde i nærheten av Detmold i Teutoburgerskogen. Den ble fullført og dedikert i løpet av de første årene av det andre tyske riket i kjølvannet av den tyske seieren over Frankrike i Den fransk-prøyssiske krig i 18701871. Monumentet har vært en betydelig turistattraksjon siden, akkurat som «Hermann Heights Monument», en tilsvarende statue reist i USA. Den tyske fotballklubben i tyske bundesliga, Arminia Bielefeld, er navngitt etter Arminius.

Ordenen «Hermanns sønner» hadde sin opprinnelse som en gjensidig beskytterforening for tyske innvandrere i New York1840-tallet. Foreningen fremmet kjærlighet til det tyske språk og til bevarelse av tyske tradisjoner og skikker. Den skaffet også medlemmene billig forsikring. Foreningen blomstret i mange amerikanske samfunn hvor tyske immigranter bosatte seg, men dalte i løpet av slutten på 1900-tallet, sannsynligvis fordi tyske etterkommerne tilpasset seg det amerikanske samfunnet og i mindre grad ønsket å stå fram som tyskere. En amerikansk by ved elven Missouri, Hermann, som ble grunnlagt på 1830-tallet og opptatt i 1845, var navngitt etter Arminius.

I moderne populærkultur[rediger | rediger kilde]

Robert Graves' roman Jeg, Claudius hadde en beskrivelse av Arminius' kriger. Her ble han kalt «Hermann».

I Die Geschwister Oppermann, en roman fra 1933 av Lion Feuchtwanger, kretset handlingen om nasjonalsosialistenes vei til makt og om kampen mellom en liberal, halvt jødisk elev og hans nasjonalsosialistiske lærer over en studentbesvarelse om Arminius som læreren betraktet som «upatriotisk» og «som en fornærmelse mot den tyske nasjonalisme».

Ferdinando Baldi skrev og regisserte en tysk film, Hermann der Cherusker – Die Schlacht im Teutoburger Wald (1967), med Hans von Borsody som Arminius og Antonella Lualdi som Tusnelda.

I romanen 1945 av Newt Gingrich og William R. Forstchen (1995) beskrives en alternativ historisk verden hvor Tyskland ikke erklærte krig mot USA i desember 1941. Her var «Operation Arminius» kodenavnet på den tyske planen om å invadere USA.

Det irske svartmetall-bandet Primordial refererte til Arminius i en sang på sitt album To The Nameless Dead som het «Heathen Tribes» (Hedenske stammer), med tekstlinja: «Arminius stood tall in Teutoborg», en referanse til slaget i Teutoburgerskogen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Tacitus: Annals 2.22
  2. ^ Sveton: Caligula 1.4
  3. ^ Cæsar: de bello Gallico IV, 1-19
  4. ^ Cæsar: de bello Gallico VI, 11-28
  5. ^ Cassius Dio: 54.33
  6. ^ Velleius Paterculus 2,108,1.
  7. ^ W. Bradford Smith (2004): «German Pagan Antiquity in Lutheran Historical Thought». The Journal of the Historical Society 4 (3): 351–74.
  8. ^ Herbert W. Benario (April 2004): «Arminius into Hermann: History into Legend». Greece and Rome 51 (1): 83–94.
  9. ^ Hedeager, Lotte og Tvarnø, Henrik: Tusen års Europahistorie. Romere, germanere og nordboere. Oslo 2001. Side 11
  10. ^ Marcus Velleius Paterculus: II 119,5
  11. ^ Tacitus: Annals, 2.19
  12. ^ Dio Cassius: Romersk Historie 60.8
  13. ^ Cornell & Matthews: Atlas of the Roman World, 1982. Side 80
  14. ^ Goldsworthy, Adrian & Keegan, John: Roman Warfare, 2000. Side 122
  15. ^ Dio Cassius: Romersk historie 54.32
  16. ^ Tacitus: Germania, 37
  17. ^ Tacitus: Bok 12 (vers 27 til 31)
  18. ^ Germania Inferior – Germania Superior
  19. ^ A. Giesebrecht (1837): «Ueber den Ursprung der Siegfriedsage». Germania (2).
  20. ^ F.G. Gentry, W. McConnell, W. Wunderlich (red.): The Nibelungen Tradition. An Encyclopedia, New York-London 2002, se artikkel «Sigurd».
  21. ^ «Arminius: The Original Siegfried», lest 8. april 2009.
  22. ^ Reeve, William C (2004): «Die Hermannsschlacht». The Literary Encyclopedia. The Literary Dictionary Company.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikisource Wikikilden:Annalen av Tacitus Wikisource Wikikilden:Cæsar:gallerkrigen IV Wikisource Wikikilden:Cæsar:gallerkrigen VI