Augustus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
For tittelen Augustus, se Augustus (tittel)
Augustus
Avgvstvs
Augustus
Født 23. september 63 f.Kr.
Roma
Død 19. august 14 e.Kr.
Campania
Naturlige årsaker
Navn før tiltredelse Gaius Octavius
Navn som keiser: Gaius Julius Caesar Divi Filius Augustus
Regjerte 16. januar 27 f.Kr.
19. august 14 e.Kr.
Dynasti Julo-claudisk
Forgjenger Julius Cæsar
Etterfølger Tiberius Caesar Augustus

Gaius Julius Caesar Augustus (født 23. september 63 f.Kr., død 19. august 14 e.Kr.) var grandnevø av Julius Cæsar og ble den første romerske keiser. Han var født som Gaius Octavius og ble deretter Gaius Julius Cæsar Octavianus etter at han ble adoptert av grandonkelen. Selv om han beholdt den ytre formen av den romerske republikk, regjerte han som autokrat i mer enn 40 år. Han gjorde slutt på et århundre med borgerkriger og gav Romerriket en periode med fred, velstand og keiserlig storhet, pax romana (romerfreden), som varte i 200 år. Han er blant historikere kjent som Augustus, en tittel han fikk ved sin tiltredelse som keiser år 27 f.Kr. Til tross for sin dårlige helse ble Augustus 75 år gammel og var keiser i 40 år. Han ble etterfulgt av sin stesønn Tiberius.

Den unge Octavius fikk sin arv etter at Cæsar ble myrdet i 44 f.Kr. Året etter gikk han sammen med Marcus Antonius og Marcus Aemilius Lepidus i et militært diktatur kjent som det andre triumvirat. Som en triumvir styrte Octavius Roma og mange av dets provinser.[1] Triumviratet, tremannsveldet, falt til sist fra hverandre grunnet at de tre hadde motstridende og konkurrerende ambisjoner: Lepidus ble drevet i landflyktighet, og Antonius begikk selvmord etter sitt nederlag i slaget ved Actium overfor Octavius' flåte under kommando av Marcus Vipsanius Agrippa i 31 f.Kr.

Etter det andre triumviratet gjenopprettet Octavius den ytre fasaden av den romerske republikk hvor regjeringsmakten lå i det romerske senatet, men i praksis beholdt han eneveldig makt. Det tok flere år å avgjøre den nøyaktige rammeverket for hvordan en i navnet republikansk stat skulle bli ledet av en enkelt hersker; resultatet ble Romerriket. Keiserdømmet var aldri en posisjon som det romerske diktatur som Cæsar og Sulla holdt før ham; faktisk avslo Octavius det da folket «tilbød ham å ta posisjonen som diktator».[2] Han var ikke i sin levetid kjent for det som i dag kalles for «keiser»; imperator var (i begynnelsen) kun en tittel gitt til en uvanlig suksessfull og dyktig general. Men Augustus ble gitt, blant andre titler, den av princeps, «den første (blant borgerne)». Opprinnelige hadde den ingen kongelige konnotasjoner. Ved loven hadde Augustus samlet de makter som ble gitt til ham på livstid av senatet, inkludert de som tribun av folket og censor. Han var konsul fram til 23 f.Kr.[3] Hans vesentligste makt hadde sin bakgrunn fra finansiell suksess og ressurser som han hadde oppnådd ved erobringer, oppbyggingen av tallrike lojale allierte som søkte hans beskyttelse over hele riket, lojaliteten til mange soldater og veteraner, autoriteten i de mange æresbevisninger som ble gitt til ham av senatet,[4] og respekten og velviljen til folket. Augustus' kontroll over det meste av Romas legioner etablerte en bevæpnet trussel som kunne bli brukt mot senatet når som helst, noe som gjorde det mulig for ham tvinge gjennom beslutninger i senatet. Med sin evne til å eliminere opposisjon i senatet ved hjelp av våpenmakt kom senatet til å bli ham føyelig. Hans styre gjennom beskyttelse av de lojale, militær makt, og oppsamlingen av posisjoner og embeter på egne hender fra den avdøde republikken ble modell for alle senere keisere.

Styret til Augustus innledet en tid med relativ fred kjent som Pax Romana, eller Romersk fred. Til tross for jevne og uavbrutte kriger ved grensene, og den ene årslange borgerkrigen over keiserlig etterfølger, forble verden rundt Middelhavet i fred for mer enn to århundrer. Augustus økte Romerriket dramatisk, annekterte Egypt, Dalmatia, Pannonia, og Raetia, ekspanderte besittelser i Afrika og fullførte erobringen av Hispania. Bortenfor grensene sikret han riket med klientkongedømmer og inngikk fredsavtale med Partia i øst gjennom diplomati. Han reformerte det romerske skattesystemet, utviklet et nettverk av solide veger med et offisielt kurersystem, etablerte en stående hær, etablerte pretorianergarden, og opprettet et offisielt politi og brannverntjeneste for Roma. Mye av byen ble ombygd under Augustus; og han skrev en opptegnelse over hva han hadde oppnådd, kjent som Res Gestae Divi Augusti, som har overlevd. Ved sin død i år 14 e.Kr. ble Augustus erklært som en gud av senatet — det vil si at han fortjente å bli dyrket av romerne.[5] Hans navn Augustus og Cæsar ble overtatt av alle påfølgende keisere; og den åttende måneden i den romerske kalenderen, tidligere kalt for Sextilis, ble omdøpt til Augustus (August på norsk) i hans ære. Han ble etterfulgt av sin adopterte sønn (som også var hans stesønn og tidligere svigersønn), Tiberius.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Augustus ble født i Roma, men hans fars familie kom fra landsbyen Velletri hvor han vokste opp. I bakgrunnen fjellet Artemisio som overskygger Velletri.

Mens hans familie på farsiden var borte fra byen Velletri, rundt 40 km fra Roma, ble Augustus født i byen Roma den 23. september 63 f.Kr. Han ble født ved Oksehode, en liten eiendom på Palatinerhøyden, rett ved Forum Romanum. Han ble gitt navnet Gaius Octavius Thurinus, hans familienavn, cognomina, (det tredje navnet i henhold til romersk skikk) er muligens en feiring av hans fars seier ved Thurioi over en opprørsk gruppe av slaver.[6][7] På grunn at det var tettpakket med folk i Roma på denne tiden ble Octavius tatt med til hans fars hjem i Velletri for å vokse opp. Octavius nevner bare sin fars ridende ridderfamilie kun i forbifarten i sine memoarer. Hans oldefar på farsiden var en militær tribun på Sicilia i løpet av andre punerkrig. Hans bestefar hadde tjenestegjort i flere lokale politiske posisjoner. Hans far, også navngitt som Gaius Octavius, hadde vært guvernør for romerske Makedonia.[8][9] Hans mor Atia var niesen til Julius Cæsar.

I 59 f.Kr. da Octavius var fire år gammel, døde hans far.[10] Hans mor giftet seg på nytt med en tidligere guvernør av Syria, Lucius Marcius Philippus.[11] Philippus hevdet avstamning fra Aleksander den store, og ble valgt til konsul i 56 f.Kr. Philippus viste aldri noen større interesse for den unge Octavius. Av den grunn ble Octavius oppfostret av sin bestemor (Julius Cæsars søster), Julia Cæsaris.

I år 52 eller 51 f.Kr. døde Julia Cæsaris, og Octavius holdt gravtalen over henne.[12] Fra dette tidspunktet tok hans mor og stefar en mer aktiv del i hans oppfostring. Octavius tok toga virilis fire år senere,[13] og ble valgt til Pontifikalkollegiet i 47 f.Kr.[14][15] Det påfølgende året ble han gitt ansvaret for de greske idrettsleker som ble holdt til ære for tempelet til Venus Genetrix, bygget av Julius Cæsar.[15] I henhold til Nikolaus fra Damaskus, ønsket Octavius å slutte seg til Cæsars stab for hans krigstokt til Africa, men oppga det da hans mor protesterte.[16] I 46 f.Kr. lot hun ham bli med Cæsar til Hispania, hvor han planla å slåss i styrkene til Pompeius, Cæsars senere fiende, men Octavius ble brått syk og kunne ikke reise.

Da Octavius hadde blitt frisk igjen, seilte han til fronten, men led skipbrudd. Etter å ha kommet seg i land måtte han krysse fiendtlig områder med kun en håndfull ledsagere før han ankom til Cæsars leir, noe som skal ha imponert hans grandonkel storlig.[13] Velleius Paterculus rapporterte at Cæsar etterpå tillot den unge mannen å dele hans vogn.[17] Da de var tilbake i Roma lot Cæsar sette opp et nytt testamente hos vestalinnene hvor han navnga Octavius som sin fremste arving.[18]

Vegen til makt[rediger | rediger kilde]

Cæsars arving[rediger | rediger kilde]

«Cæsars død», maleri av Jean-Léon Gérôme (1867). Den 15. mars 44 f.Kr. ble Octavius' adoptivfar Julius Cæsar myrdet av en konspirasjon ledet av Marcus Junius Brutus og Gaius Cassius Longinus.

På den tiden da Julius Cæsar ble drept på Idus martiae, det vil si 15. mars 44 f.Kr., drev Octavius med sine studier og fikk militær opplæring i Apollonia i Illyria. Han avslo rådet fra en del militæroffiserer om å søke tilflukt hos troppene i romerske Makedonia og seilte isteden til romersk Italia for å forvisse seg at han hadde en mulig politisk framtid eller sikkerhet.[19] Etter å ha gått i land ved Lupiæ i nærheten av Brundisium fikk han høre innholdet i Cæsars testamente, og kun da besluttet han å bli Cæsars politiske arving foruten også arving av to tredjedeler av hans gods og eiendeler.[15][19][20] Ettersom Cæsar ikke hadde noen legitime barn,[21] hadde han adoptert sin grandnevø Octavius som sin sønn og hovedarving.[22] Ved adopsjonen tok Octavius sin grandonkels navn, Gaius Julius Caesar. Selv om romerne som hadde blitt adoptert inn i en ny familie beholdt de vanligvis deres gamle nomen i det historiske familienavnet, eksempelvis Octavianus for en som hadde vært en Octavius, Aemilianus for en som hadde vært en Aemilius, etc. Det er ingen bevis for at han noen gang bar navnet Octavianus, antagelig for at det ville ha gjort hans beskjedne herkomst for opplagt.[23][24][25] Til tross for at han aldri offisielt bar navnet Octavianus, for å minske forveksling med den døde diktatoren med hans arving, har det vært sedvane blant historikere å referere til den nye Cæsar — mellom hans adopsjon og hans antagelse, i 27 f.Kr., ved navnet Augustus — som Octavius.[26] Marcus Antonius anklaget senere Octavius for at han hadde klart å bli Cæsars adoptivsønn ved seksuelle tjenester, men Suetonius, i hans verk De vita Caesarum («Livet til de tolv cæsarer»), beskrev Antonius' beskyldninger som politisk ærekrenkelser.[27]

For å gjøre en vellykket ankomst i de øvre enhetene i det romerske politiske hierarkiet, kunne Octavius ikke være avhengig av sine begrensede økonomiske midler.[28] Etter en varm velkomst av Cæsars soldater ved Brundisium,[29] krevde Octavius en andel av de midler som var tildelt for den påtenkte krigen mot Partia i Midtøsten.[28] Det skal ha utgjort til 700 millioner sesterces som var oppbevart i Brundisium, hovedkvarteret i Italia for militære operasjoner i øst.[30] En undersøkelse av senatet senere av forsvinningen av offentlige midler kom med ingen beskyldninger mot Octavius ettersom han deretter benyttet pengene for å skaffe soldater mot senatets erkefiende Marcus Antonius.[29] Octavius gjorde en annet dristig handling i 44 f.Kr. da han uten offisiell tillatelse la beslag på den årlige tributt som hadde blitt sendt til Italia fra Romas provins i Midtøsten.[24][31] Octavius begynte deretter å understøtte sin personlige hær med Cæsars veteranlegionærer og med soldater som var utpekt for krigen med Partia. Han skaffet seg støtte ved å framheve at han var Cæsars arving.[19][32] På sin marsj mot Roma gjennom Italia var hans tilstedeværelse og økonomiske midler lokkende for mange, og han tiltrakk seg Cæsars tidligere veteraner stasjonert i Campania.[24] Ved juni hadde han samlet en hær på 3000 lojale veteraner, betalte hver av dem en lønn på 500 denarii.[33][34][35]

En statue av Augustus som den yngre Octavius, datert ca. 30 f.Kr.

Octavius kom fram til Roma den 6. mai 44 f.Kr.[24] og fant konsul Marcus Antonius i en ubehagelig våpenstillstand med Cæsars mordere; de hadde blitt gitt et generelt amnesti den 17. mars, dog hadde Antonius greid å drive de fleste av dem ut av Roma.[24] Det var grunnet hans «provoserende» lovprisning som bli gitt ved Cæsars begravelse, og hisset opp den folkelige mening mot morderne.[24] Selv om Antonius skaffet seg politisk støtte hadde Octavius fortsatt muligheten til å konkurrere med ham som det ledende medlemmet av fraksjonen som støttet Cæsar. Marcus Antonius hadde tapt støtten til mange romere og tilhengere av Cæsar da han først motsatte seg forslaget til å oppheve Cæsar til guddommelig status.[36] Octavius klarte å overtale Antonius til overgi Cæsars penger til ham. Imidlertid greide Octavius i løpet av sommeren å vinne støtte fra de som sympatiserte på Cæsar ettersom disse vurderte den unge arvingen som mindre ond og håpet å manipulere ham, eller bære over med ham mens de kvittet seg med Antonius.[37] I september begynte en taler fra de aristokratiske optimatene, Marcus Tullius Cicero, et angrep på Antonius i en rekke taler kalt philippicæ hvor han framstilte Antonius som den største trussel mot senatet.[38][39] Med folkemeningen i Roma mot seg og hans år som konsulær konsul nær slutten, forsøkte Antonius å få vedtatt lover som ville gi ham kontroll over provinsen Gallia Cisalpina, «Gallia på denne siden av Alpene», og som hadde blitt gitt ham som en del av hans provins fra Decimus Junius Brutus Albinus, en av de som hadde vært med på å myrde Cæsar.[40][41] Octavius hadde i mellomtiden bygget opp sin private hær i Italia med Cæsars tidligere veteraner, og den 28. november vant han over to av Antonius' legioner med tiltrekkende tilbud om pengegevinst.[42][43][44] I møte med Octavius' store styrke så Antonius faren i å bli værende i Roma og til senatets lettelse flyktet han til Gallia Cisalpina som ble håndtert over til ham den 1. januar.[44]

Første konflikt med Antonius[rediger | rediger kilde]

Byste av Augustus i Musei Capitolini, Roma

Etter at Decimus Brutus nektet å oppgi Gallia Cisalpina, beleiret Marcus Antonius ham ved Mutina.[45] Senatet vedtok resolusjoner for å stoppe volden, men de ble avvist av Antonius da senatet ikke hadde en egen hær for å utfordre ham; det åpnet muligheter for Octavius som allerede hadde sin egen private hær.[43] Cicero forsvarte Octavius mot Antonius' hån at Octavius manglet en edel ætt; han hevdet at «vi har intet et mer utmerket eksempel på tradisjonell fromhet blant våre unge».[46] Det var delvis en gjendrivelse av Antonius' mening om Octavius da Cicero siterte hva Antonius hadde sagt til Octavius: «Du, gutt, skylder alt til ditt navn!»[47][48] Denne usannsynlig alliansen ble satt i scene av senatoren Cicero, lang heftig og langvarig motstander av Cæsar, og senatet innsatte Octavius som senator den 1. januar 43 f.Kr., samtidig ble han også gitt makt til å stemme sammen med tidligere konsuler.[43][44] I tillegg ble Octavius gitt bemyndigelsen imperium (kommanderende makt), noe som gjorde hans hær lovlig, og sendte ham deretter for å avlaste beleiringen sammen med Hirtius og Pansa (konsuler for 43 f.Kr.).[43][49] I april 43 f.Kr. ble Antonius' styrker beseiret i slagene ved Forum Gallorum og Mutina, og tvang Antonius til trekke seg tilbake til Gallia Narbonensis. Imidlertid ble begge konsulene drept og Octavius ble etterlat alene med kommandoen for hæren.[50][51]

Etter å ha stablet flere belønninger på Decimus Brutus enn på Octavius for å ha beseiret Antonius, forsøkte senatet å gi kommandoen for konsulærlegionene til Decimus Brutus, men Octavius besluttet å ikke samarbeide.[52] Isteden ble Octavius værende på Posletten og nektet å gi støtte til noen ytterligere offensiv mot Antonius.[53] I juli ble en gruppe sendemenn bestående av centurioner sendt av Octavius til Roma som avleverte Octavius' krav om å få de konsulpostene som ble etterlatt etter Hirtius og Pansa.[54] Han forlagte også en forordning som erklærte Antonius til en samfunnsfiende.[53] Da dette ble nektet marsjerte Octavius mot Roma med åtte legioner.[53] Han møtte ingen militær motstand i Roma og den 19. august 43 f.Kr. ble han valgt til konsul sammen med sin slektning Quintus Pedius som medkonsul.[55][56] I mellomtiden hadde Antonius dannet en allianse med Marcus Aemilius Lepidus, en annen ledende Cæsartilhenger.[57]

Andre triumvirat[rediger | rediger kilde]

Proskripsjoner[rediger | rediger kilde]

Romersk aureus med portrettene av Markus Antonius (venstre) og Octavius (høyre), utstedt i 41 f.Kr. for å feire etableringen av Det andre triumvirat bestående av Octavius, Antonius og Marcus Aemilius Lepidus i 43 f.Kr. begge sider av mynten bar inskripsjonen «III VIR R P C», i betydningen «En av Tre Menn for Reguleringen av Republikken».[58]

I et møte i nærheten av Bologna i oktober 43 f.Kr. dannet Octavius, Antonius og Lepidus en junta eller militært diktatur som ble kalt for Det andre triumvirat.[59] Denne likeframme anmasselsen av særskilt makt varte i fem år. Den ble støttet av en lov som ble vedtatt av plebeierne, det i motsetningen til Det første triumvirat som ble opprettet av Pompeius, Julius Cæsar og Marcus Licinius Crassus.[59][60] De tre satte deretter i gang proskripsjoner hvor angivelig 300 senatorer og 2000 equites ble utropt som fredløse og fratatt sine eiendommer og, for de som ikke klarte å rømme, også deres liv.[61] Beregningen om at 300 senatorer ble proskribert er blitt gitt av historikeren Appian, skjønt hans tidligere samtidige Titus Livius har hevdet at kun 130 senatorer ble proskribert.[62] Denne bestemmelse ble utstedt av triumviratet og var motivert delvis av behovet for å skaffe penger for å betale soldatenes lønninger i de kommende stridighetene mot Cæsars mordere, Marcus Junius Brutus og Gaius Cassius Longinus.[63] Belønninger for deres pågripelse var drivkraft for romere til å fange inn de som var proskribert, mens eiendeler og eiendommer til de som ble arrestert ble tatt av triumviratet.[61]

Samtidige romerske historikere har gitt motstridende redegjørelser til omfanget av om triumviratet var direkte ansvarlig for proskripsjonene og drapene. Imidlertid er kildene enige om at proskripsjonene var et middel for alle de tre fraksjonene til å få fjernet politiske fiender.[64] Marcus Velleius Paterculus hevdet at Octavius forsøkte å utgå å proskribere øvrighetspersoner mens Lepidus og Antonius kan klandres for å ha satt dem i gang.[65] Dio Cassius forsvarte Octavius og hevdet at han forsøkte å spare så mange som mulig, mens Lepidus og Antonius, ettersom de var eldre og hadde vært involvert i politikken lengre, hadde flere fiender å gjøre opp med.[65] Denne påstanden ble avvist av Appian som opprettholdt at Octavius hadde samme interesse som Lepidus og Antonius i utradere sine fiender.[66] Suetonius presenterte en framstilling hvor Octavius som motvillig i begynnelsen til å proskribere myndighetspersoner, men forfulgte uansett sine fiender med større iherdighet enn de to andre.[64] Plutark beskrev proskripsjonene som hensynsløse og som morderisk fjerning av venner og familie av Octavius, Lepidus og Antonius. Eksempelvis tillot Octavius proskripsjonen av sin allierte Cicero, Antonius lot sin onkel på morsiden, Lucius Julius Caesar IV, proskriberes, og Lepidus lot sin bror Paulus, proskriberes.[65]

Slaget ved Philippi og deling av områder[rediger | rediger kilde]

En denarius preget ca. 18 f.Kr. Forside: CAESAR AVGVSTVS; motsatt side: DIVVSIVLIV[S] (DIVINE JULIUS)

Den 1. januar 42 f.Kr. anerkjente det romerske senatet Julius Cæsar posthum som en guddom av den romerske stat, Divus Iulius. Octavius kunne bedre sin sak ved å framheve at han var Divi filius, «sønn av Gud».[67] Antonius og Octavius sendte 28 legioner sjøvegen for å møte hærene til Brutus og Cassiussom hadde bygd opp deres maktbase i Hellas.[68] Etter to slag ved Filippi i romerske Makedonia i oktober 42 f.Kr. beseiret de Cæsars mordere og Brutus og Cassius begikk selvmord. Marcus Antonius kom senere til å bruke disse militære slagene som eksempler på å forringe Octavius, ettersom begge slagene ble avgjørende vunnet ved Antonius' styrker.[69] I tillegg til å kreve æren for begge seirene, hevdet han også Octavius som feiging ved at han hadde gitt sin direkte militære kommando over til Marcus Vipsanius Agrippa.[69]

Etter Philippi ble det gjort nye territoriale avtaler mellom de tre medlemmene av triumviratet. Mens Antonius ga Gallia, provinsene i Hispania og Italia til Octavius, reiste han selv til Egypt hvor han allierte seg med dronning Kleopatra, den tidligere elskerinnen til Cæsar, og mor til Cæsars lille sønn Cæsarion. Lepidus ble etterlatt med provinsen Africa, forpurret av Antonius som ga Hispania til Octavius.[70] Octavius kunne selv bestemme hvor i Italia han skulle plassere de ti tusener av veteraner som var etterlatt etter krigen i Makedonia som triumviratene hadde lovt å avmønstre. De ti tusener av soldater som hadde kjempet på siden til Brutus og Cassius kunne lett la seg alliere med en politisk motstander av Octavius om de ikke ble pasifisert, ble også gitt land.[70] Det var ikke noe mer landbruksområder kontrollert av myndighetene som gjorde det mulig å fordele det blant soldatene. Octavius var etterlatt med det ene av to valg: gjøre seg meget upopulær blant mange romerske borgere ved å konfiskere deres landområder, eller gjøre seg upopulære blant mange romerske soldater som kunne bety en betydelig opposisjon mot ham på italiensk jord; han valgte det første.[71] Det var så mange som atten romerske byer som ble påvirket av de nye bosetningene og hvor hele befolkningen ble fordrevet eller i det minste gitt delvis utkastelse.[72]

Opprør og ekteskapsallianse[rediger | rediger kilde]

Lucius Antonius

Den utstrakte misnøyen med Octavius over bosetningen av hans soldater førte til mange til alliere seg med Lucius Antonius, den yngre broren av Marcus Antonius, og som ble støttet av flertallet av senatet.[72] I mellomtiden hadde Octavius bedt om skilsmisse fra Clodia Pulchra, datter av Fulvia og hennes første ektemann Publius Clodius Pulcher. Ved å hevde at hans ekteskap med Clodia aldri var blitt konsumert sendte han henne tilbake til hennes mor, Marcus Antonius' hustru. Fulvia besluttet å gjøre noe og sammen med Lucius Antonius samlet hun en hær i Italia for kjempe for Antonius' rettigheter mot Octavius. Imidlertid tok Lucius og Fulvia et politisk og militært sjansespill med å gå imot Octavius ettersom den romerske hæren fortsatt var avhengig av triumviratene for å få sin lønn.[72] Lucius og hans allierte endte opp med en forsvarsbeleiring ved Perusia (dagens by Perugia), hvor Octavius tvang dem til å overgi seg tidlig i 40 f.Kr.[72] Lucius og hans hær ble spart grunnet hans nære slektskap med Antonius, den sterke mann i Østen, men Fulvia ble sendt i landflyktighet i Sikyon i Hellas.[73] Octavius viste derimot ingen nåde for andre som hadde stått fram som lojale til Lucius; den 15. mars, årsdagen for mordet på Julius Cæsar, fikk han 300 romerske senatorer og equites henrettet.[74] Perusia ble i tillegg plyndret og brent ned som en advarsel for andre.[73] Denne særs blodige hendelsen besudlet Octavius' rykte og ble kritisert av mange, blant annet den augustianske poeten Sextus Propertius.[74]

Antonius og Kleopatra, maleri av Lawrence Alma-Tadema

Sextus Pompeius, sønn av den første triumvir Pompeius og fortsatt en frafallen general som følge av Julius Cæsars seier over hans far, var etablert på Sicilia og Sardinia som en del av en enighet som ble oppnådd med det andre triumviratet i 39 f.Kr.[75] Både Antonius og Octavius fridde til Pompeius for å få en allianse. Ironisk nok tilhørte Pompeius den republikanske fraksjonen, ikke den cæsarianske.[74] Octavius greide å få til en midlertidig allianse da han i 40 f.Kr. giftet seg med Scribonia, en datter av Lucius Scribonius Libo som var en tilhenger av Pompeius foruten også hans svigerfar.[74] Scribonia fødte Octavius eneste ektefødte barn, Julia, som ble født den samme dagen som han skilte seg fra henne for å kunne gifte seg med Livia Drusilla, kun i overkant av et år etter at han hadde giftet seg.[74]

I mellomtiden hadde Marcus Antonius i Egypt blitt engasjert i en affære med Kleopatra og blitt far til tre barn med henne.[76] Kjent med hans stadig dårligere forhold til Octavius reiste Antonius fra Egypt og Kleopatra og til Italia i 40 f.Kr. med stor hær for å motsette seg Octavius. Han beleiret Brundisium, en havneby i sørlige Italia, men denne nye konflikten viste seg å bli uholdbar for både Octavius og Antonius. Deres centurioner, som hadde blitt betydningsfulle figurer rent politisk, nektet å kjempe grunnet deres cæsarianske sak, og deres legionærer som de kommanderte fulgte sine centurioner.[77][78] I mellomtiden hadde Antonius' hustru Fulvia dødd av en plutselig sykdom i Hellas mens Antonius var på veg for å møte henne. Fulvias død og mytteriet hos deres centurioner førte til at de to gjenværende triumvirene kom til en ny forsoning.[77][78] Høsten 40 f.Kr. inngi de to avtalen ved Brundisium som bestemte at Lepidus skulle bli i provinsen Africa, Antonius i Øst og Octavius i Vest. Den italienske halvøya var etterlatt åpen for dem alle for å rekruttere soldater, men i praksis var denne muligheten kun teoretisk og nytteløst for Antonius i Øst.[77] For ytterligere å sementere alliansen med Marcus Antonius ga Octavius sin søster Octavia Minor i ekteskap til Antonius senere i 40 f.Kr.[77] I løpet av deres ekteskap fødte Octavia to døtre, kjent som Antonia Major og Antonia Minor.

Krig med Pompeius[rediger | rediger kilde]

En denarius med Sextus Pompeius, preget for hans seier over Octavius' flåte. På forsiden Pharus av Messina, som beseiret Octavius. På motsatt side, sjøuhyret Skylla.

Sextus Pompeius truet Octavius i Italia ved å nekte halvøya innførsel med korn gjennom Middelhavet. Pompeius' egen sønn var gitt ansvaret som marinekommandant for å spre utstrakt sult i Italia.[78] Pompeius' kontroll over havet fikk ham til å ta tilnavnet Neptuni filius, «sønn av Neptune», havguden i romersk mytologi.[79] En midlertidig fred ble inngått i 39 f.Kr. med avtalen i Misenum; blokaden av Italia ble fjernet samtidig som Octavius formelt ga Pompeius øyene Sardinia, Korsika, Sicilia, og Peloponnes (den sørlige delen av Hellas), og forsikret ham en framtidig posisjon som konsul for året 35 f.Kr.[78][79] Enigheten om fordeling av områder mellom triumvirene og Sextus Pompeius begynte å sprekke straks Octavius skilte seg fra Scribonia og giftet seg med Livia den 17. januar 38 f.Kr.[80] En av Pompeius' marineoffiserer forrådte ham og overrakte Korsika og Sardinia til Octavius. Imidlertid trengte Octavius støtte fra Antonius for å angripe Pompeius og en enighet ble inngått med det andre triumviratets utvidelse for ytterligere en femårsperiode som begynte i år 37 f.Kr.[81][82] Ved å støtte Octavius forventet Antonius støtte for hans egen krig mot Partia, et ønske om å hevde Romas nederlag ved Carrhae i 53 f.Kr.[82] I en avtale som ble inngått ved Tarentum sørget Antonius for 120 krigsskip for Octavius til bruk mot Pompeius. Som motytelse skulle Octavius sendte 20 000 legionærer til Antonius for bruk mot Partia.[83] Octavius kom dog til bare å levere en tiendedel av det antallet som var lovet, noe som ble oppfattet av Antonius som en bevisst provokasjon.[83]

Octavius og Lepidus satte i gang en felles operasjon mot Pompeius i Sicilia i 36 f.Kr.[84] Til tross for at Octavius fikk tilbakeslag ble Sextus Pompeius' flåte bortimot fullstendig ødelagt den 3. september av general Agrippa i sjøslaget ved Naulochus.[85] Pompeius flyktet med hans gjenværende styrker østover hvor han til sist ble tatt til fange og henrettet i Miletus i Anatolia av en av Antonius' generaler det påfølgende året.[85] Både Lepidus og Octavius samlet Pompeius' overgitte tropper, dog følte Lepidus seg sterk nok til å kreve Sicilia for seg selv og beordret Octavius forlate området.[85] Imidlertid deserterte Lepidus' soldater ham og gikk over til Octavius ettersom de var trette av krig og fant Octavius' løfter om betaling lokkende.[85] Lepidus overga seg til Octavius og fikk tillatelsen til å beholde posisjonen som pontifex maximus (overhode av fakultet med prester), men ble kastet ut fra triumviratet, og således var hans offentlige karriere avsluttet og han ble effektivt forvist til en villa ved fjellet Monte Circeo, rundt 100 km sør for Roma.[85][86] Hans romerske besittelser ble fordelt mellom Octavius i Vest og Antonius i Øst. For å beholde freden og stabilitet i hans andel av riket forsikret Octavius Romas borgere om deres rett til eiendom. Denne gangen bosatte han sine avmønstrede soldater utenfor Italia mens han leverte tilbake 30 000 slaver til deres tidligere romerske eiere etter at de tidligere hadde flyktet til Pompeius for å ta plass i hans hær og flåte.[87] For å sikre sin egen trygghet og den til Livia og Octavia, sørget han straks han kom tilbake til Roma at senatet begunstighet ham selv, hans hustru, og hans søster tribunal immunitet, eller sacrosanctitas.[88]

Krig med Antonius[rediger | rediger kilde]

Antonius og Kleopatra om bord på et egyptisk skip, illustrasjon ved Henri-Pierre Picou, 1891.

I mellomtiden hadde Marcus Antonius' krig mot Partia endt i katastrofe, revet i stykker hans bilde som en strålende militær leder og de få 2000 legionærer som Octavius hadde sendt ham var ikke nok for å dekke tapene.[89] På den andre siden kunne Kleopatra etterfylle hæren hans til dens full kraft, og ettersom han allerede var engasjert i en intim affære med henne, besluttet han å sende Octavia tilbake til Roma.[90] Octavius benyttet det som grunn til å spre propagandaen at Antonius var blitt romersk ettersom han hadde avvist en lovlig romersk hustru til fordel for en «orientalsk elskerinne».[91] I 36 f.Kr. benyttet Octavius et politisk triks for å få seg selv til se mindre autokratisk og Antonius mer som en skurk ved å proklamere at borgerkrigenes tid, som hadde vart et århundre, var kommet til slutt, og at han vil gå av som triumvir om også Antonius gjorde det samme. Som Octavius antagelig hadde forutsatt nektet Antonius å gjøre det.[92]

Etter at romerske tropper hadde erobret kongeriket Armenia i 34 f.Kr. gjorde Antonius sin sønn Aleksander Helios til Armenias hersker; han belønnet også Kleopatra med tittelen «dronning av konger», en handling som Octavius benyttet for å overbevise det romerske senatet at Antonius hadde ambisjoner om ha forrang over Roma.[91] Da Octavius ble konsul på nytt den 1. januar 33 f.Kr. åpnet han den påfølgende sesjonen i senatet med et heftig angrep på Antonius' bevilgninger på titler og landområder som ble fordelt til hans slektninger og til hans dronning.[93] Avhoppende konsuler og senatorer sprang over på siden til Antonius i vantro over propagandaen, som var så effektiv ettersom den også var riktig, men høsten 32 f.Kr. hadde ministrene desertert fra Antonius' fraksjon.[94] Disse avhopperne, Munatius Plancus og Marcus Titius, ga Octavius den informasjonen som han trengte for å bekrefte overfor senatet alle anklagene han hadde kommet mot Marcus Antonius.[95] Ved å storme helligdommen til vestalinnene med makt tvang Octavius deres øverste prestinne til å overlevere Antonius hemmelige testamente. Her sto det at han ville gi alle de områder som romerne hadde erobret til sine sønner som deres kongedømmer, foruten hans planer om å bygge en grav i Alexandria for seg selv og sin dronning.[96][97] På slutten av 32 f.Kr. opphevet senatet offisielt Antonius' maktposisjon som konsul og erklærte krig mot Kleopatras styre i Egypt.[98][99]

Slaget ved Actium, maleri ved Lorenzo Castro, 1672, National Maritime Museum, London
Kleopatras død, maleri ved Reginald Arthur, 1892. Roy Miles Gallery, London

Tidlig i 31 f.Kr. mens Antonius og Kleopatra var midlertidig stasjonert i Hellas fikk Octavius en innledende seier da flåten under kommando av Agrippa vellykket fraktet tropper over Adriaterhavet.[100] Mens Agrippa forhindret at Antonius og Kleopatras hovedstyrke fikk forsyninger sjøvegen, gjorde Octavius landgang på fastlandet overfor øya Corcyra (dagens øy Corfu) og marsjerte sørover.[100] Sittende fast på land og til havs flyktet daglig desertører fra Antonius hær og til motsatte siden mens Octavius ' styrker i all bekvemmelighet kunne gjøre sine forberedelser.[100] I et desperat forsøk på å bryte gjennom blokaden seilte Antonius' flåte gjennom bukten ved Actium på vestkysten av Hellas. Det var der hvor Antonius flåte møtte en langt større flåte, men med mindre skip som var lettere å manøvrere under kommando av Agrippa og Gaius Sosius i slaget ved Actium den 2. september 31 f.Kr.[101] Antonius og hans gjenværende styrker ble kun spart grunnet et siste anstrengelse fra Kleopatras flåte som lå ventende ikke langt unna.[102] Octavius forfulgte dem og etter ytterligere et nederlag i Alexandria den 1. august 30 f.Kr. begikk Antonius og Kleopatra selvmord. Antonius falt på sverdet sitt og inn i armene på Kleopatra mens hun lot en giftig slange bite seg.[103] Etter å ha utnyttet sin posisjon som Cæsars arving for å fremme sin egen politiske karriere, var Octavius altfor oppmerksom på de farer i å la andre gjøre det samme, og skal etter sigende ha uttalt at «to cæsarer er en for mange». Han beordret således Cæsarion — Julius Cæsars sønn med Kleopatra — til å bli drept. Derimot sparte han Kleopatras barn med Antonius, unntatt av Antonius' eldre sønn.[104][105]

Octavius hadde tidligere vist liten nåde for militære stridende og opptrådte på mange måter som hadde vist seg upopulært hos romerne, dog er det sagt at han viste nåde for mange av hans motstandere etter slaget ved Actium.[106]

Octavius blir Augustus[rediger | rediger kilde]

Aureus av Octavius, ca 30 f.Kr., British Museum

Etter Actium og Antonius og Kleopatras nederlag var Octavius i en posisjon til å styre hele den romerske republikken som en uoffisiell principatet,[107] men oppnådd dette med voksende personlig makt ved å innynde seg hos senatet og hos folket. Ved å opprettholde Romas republikanske tradisjoner virket det som om han ikke ønsket å opprette verken diktatur eller monarki.[108][109] Etter å ha marsjert inn i Roma ble Octavius og Marcus Agrippa valgt til felles konsuler av senatet.[110] Årene med borgerkrig hadde etterlatt Roma i en tilstand av bortimot lovløshet, men republikken var ikke forberedt å akseptere å gi Octavius total kontroll som eneveldig hersker. På samme tid kunne ikke Octavius oppgi sin autoritet uten å risikere ytterligere borgerkrig blant romerske generaler og selv om han i seg selv ikke hadde ambisjoner om total autoritet, krevde hans posisjon at han satte provinsene og byen Romas trygghet først. Hans mål fra da av var å gi Roma en tilstand av stabilitet, tradisjonell lovmessighet og orden ved å fjerne det åpenbare politiske presset på domstolene og sikre frie valg, i det minste i navnet.[111]

Første avtale[rediger | rediger kilde]

Augustus som en magistrat (øvrighetsperson). Statuens marmorhode ble gjort ca. 30–20 f.Kr., legemet ble skulptert på 100-tallet e.Kr. (Louvre, Paris).

I 27 f.Kr. gjorde Octavius en større forestilling ved gi all makt tilbake til det romerske senatet og avlevere sin kontroll over de romerske provinsene og deres militære styrker.[110] Under hans tid som konsul hadde imidlertid senatet liten makt i å komme med nye lover.[110] Selv om Octavius ikke lenger hadde direkte kontroll over provinsene og deres hærer, beholdt han lojaliteten til de aktive soldater og veteraner.[110] Karrieren til mange tilhengere var avhangig av hans støtte da hans økonomiske makt under den romerske republikken var uten likestykke.[110] Historikeren Werner Eck har slått fast:

Sitat Summen av hans makt kom først og fremst fra de ulike maktposisjonene fra de posisjoner som ble delegert til ham av senatet og folket, for det andre fra hans enorme private formue, og for det tredje fra tallrike forhold av tilhengere han beskyttet og som han etablerte med enkeltmennesker og grupper over hele riket. Alle av dem utgjorde grunnlaget for hans auctoritas, som han selv framhevet som grunnlaget for hans politiske handlinger.[112] Sitat

Folk flest var meget klar over de enorme økonomiske ressursene som Augustus kommanderte over. Da han feilet i å oppmuntre nok senatorer til å finansiere byggingen og vedlikeholdet av nettverket av veger i Italia, overtok han selv personlig ansvar for dem i 20 f.Kr.[113] Det ble framhevet på romerske mynter som utgitt i 16 f.Kr. etter at han hadde donert enorme mengder med mynter til aerarium Saturni, Romerrikets første arkiv.[113]

I henhold til historikeren H.H. Scullard var derimot Augustus makt basert på utøvelse av framherskende militær kontroll og (...) den ytterste hjemmelen av hans autoritet var makt, likevel var mye av det fakta fordekt."[114]

Senatet foreslo for Octavius, seierherre av Romas borgerkriger, at han straks skulle overta kommandoen over provinsene. Senatets forslag var en bekreftelse av Octavius' ekstrakonstitusjonelle makt. Gjennom senatet var Octavius i stand til å opprettholde framtoningen av det fortsatt eksisterende romerske konstitusjonen. Simulering motstrebende aksepterte han til sist et tiårig ansvar for å overvåke provinsene. Romas provinsers tilstand ble betraktet som i en tilstand av kaos.[115][116] Provinsene ble underlagt ham slik at han kunne pasifisere dem innenfor den lovte tiårsperioden, og provinsene utgjorde det meste av den erobrede romerske verden, inkludert Hispania and Gallia, Syria, Kilikia, Kypros, og Egypt.[115][117] I tillegg ga kommandoen over disse provinsene Octavius kontrollen over de fleste av Romas legioner.[117][118]

Mens Octavius handlet som konsul i Roma sendte han senatorer til provinsene under sin ledelse for å fungere som hans representanter for å ta seg av de provinsielle affærene og forsikre at hans ordrer ble utført.[118] På den andre siden, provinser som ikke var under hans kontroll ble ledet av guvernører valgt av senatet.[118] Octavius ble den mektigste politiske figuren i byen Roma og i de fleste av dens provinser, men han hadde ikke eneveldig makt over politikken og militæret.[119] Senatet kontrollerte fortsatt Nord-Afrika, et viktig regional produsent av korn, foruten også Illyria og Makedonia, to militært strategiske regioner med flere legioner.[119] Imidlertid med kontroll av kun fem eller seks legioner spredt langs tre senatoriske prokonsuler, sammenlignet med tyve legioner under Augustusæ kontroll, var senatets kontroll av disse regionene ikke noe som utgjorde en politisk eller militær utfordringer for Octavius.[108][114] Senatets kontroll over en del av de romerske provinsene bidro til å opprettholde en republikansk fasade.[108] Octavius' kontroll av hele provinser med den hensikt å sikre freden og skape stabilitet var på linje med tidligere tiders forgjengere hvor slike framtredende romere som Pompeius hadde blitt gitt tilsvarende militær makt i tider av krise og ustabilitet.[108]

Byste av Augustus, som bærer corona civica, krans av eikeblader. Glyptotek, München.

I januar 27 f.Kr. ga senatet Octavius de nye titlene Augustus og Princeps.[120] Augustus, fra det latinske ord Augere (i betydningen «å øke») kan bli oversatt som «den strålende», det vil si «majestetisk» eller «ærverdig».[106] Det var en tittel som først og fremst hadde religiøs enn politisk autoritet.[106] I henhold til romerske religiøse forestillinger symboliserte tittelen et preg av autoritet over det menneskelige — og naturen — som gikk hinsides noen konstitusjonell definisjon av hans status. Etter hans harde metoder for å befeste sin politiske, finansielle og militære kontroll, tjente navnendringen å markere endringen fra hans langt grusommere styre som Octavius til hans nåværende langt edlere styre som Augustus. Hans nye tittel som Augustus var også mer fordelaktig enn Romulus, som han tidligere hadde henvist til seg selv i referanse til den mytiske fortellingen om Romulus og Remus, grunnleggerne av Roma, og var derfor også et symbol for en andre grunnleggelse av Roma.[106] Dessuten var tittelen av Romulus i langt større grad assosiert med oppfatningen av monarki og kongedømme, en oppfatning som Octavius forsøkte å unngå.[121] Princeps kom fra den latinske frasen primum caput, «første hode», opprinnelig ment den eldste eller den mest framstående senator hvis navn ville komme først på senatorenes vaktliste; i tilfellet med Augustus ble det en bortimot regjerende tittel for en leder som hovedkommandoen.[122] Princeps hadde også vært en tittel under republikken for de som hadde tjent staten vel; eksempelvis Pompeius hadde holdt denne tittelen. Augustus titulerte seg også som Imperator Caesar divi filius, «Kommandør Cæsars sønn av den guddommelige».[120] Med denne tittelen skrøt han ikke bare av sin familieforbindelse til guddommeliggjorte Julius Cæsar, men bruken av Imperator betegnet en fast forbindelse til den romerske seierstradisjonen.[120] Ordet Cæsar var kun et familienavn for en i familiegrenen Julia (gens), dog omformet Augustus Cæsar til en ny familiegren som begynte med ham selv.[120]

Augustus ble også gitt retten til benytte corona civica, en krans av eikeblader og dekorere det over sin dør og dørhåndtak.[119] Denne kronen ble vanligvis holdt over hodet på en romersk general under et triumftog, noe som de som hadde fått kronen til gjenta memento mori, eller, «Husk, du er dødelig», for den triumferende generalen. I tillegg var tvinnet laurbær viktige i flere statsseremonier, og krone av laurbærblader ble gitt som belønning til idrettskjemper og kunstnere. Således var både bladkroner av eik og laurbær integrerte symboler for romersk religion og samfunn og plassere dem på Augustus' dør var jevngodt med å erklære hans hjem for hovedstaden. Imidlertid avviste Augustus skrytende verdighetstegn på makt som å holde et septer, bære et diadem eller krone av gull, eller benytte en toga av purpur som hans forgjenger Julius Cæsar.[123] Om han nektet å symbolisere sin makt ved å bære slike gjenstander belønnet senatet ham uansett med et gullskjold som ble plassert i hallen Curia som hadde inskripsjonen virtus, pietas, clementia, iustitia — «tapperhet, gudfryktighet, nåde, og rettferdighet».[4][119]

Andre avtale[rediger | rediger kilde]

Ved 23 f.Kr. ble en del konsekvenser av avtalen av 27 f.Kr. åpenbar. Augustus' besittelse av en årlig konsulat gjorde hans dominans over det romerske politiske system for opplagt mens det på samme tid halverte andres muligheter for å oppnå hva som fortsatt hevdet å være overhode av den romerske stat.[124] I tillegg var hans ønske og krav om få sin nevø Marcus Claudius Marcellus som etterfølger og til sist overta førte til politiske problemer og støtte fra seg hans tre fremste tilhengere – Agrippa, Maecenas og Livia.[125] Da han følte press fra hans kjernegruppe av tilhengere, vendte Augustus seg til senatet i et forsøk å øke sin støtte der, særlig hos republikanerne; etter at hans valg for medkonsul i 23 f.Kr., Aulus Terentius Varro Murena døde før han tatt posisjonen[126] utpekte han den kjente republikaneren Calpurnius Piso, som hadde kjempet mot Julius Cæsar og hadde støttet Cassius og Brutus.[127]

Sent på våren ble Augustus meget syk og ved hans antatt dødsleie ble det gjort avtaler som ville sikre hans politiske etterfølge,[128] mens det på samme tid innga tvil hos senatorenes mistanke om hans antirepublikanisme.[129][130] Augustus forberedte å overgi sin signetring til sin fremste general Agrippa.[129][130] Imidlertid overga Augustus over til sin medkonsul Piso alle sine offisielle dokumenter, en redegjørelse over offentlige finansier og autoriteten over troppene i provinsene, mens Augustus' antatte favoriserte nevø Marcellus ble etterlatt tomhendt.[129][130] Dette var overraskende for mange som hadde forventet at Augustus vil navngi en arving til hans posisjon som en uoffisiell keiser.[131] Augustus skjenket kun eiendeler og eiendommer til sine arvinger. Han unngikk således å institusjonalisere keiserlig arvesystem som ville ha fremmet motstand og fiendtlighet blant republikanske romere som fryktet monarkiet.[109] Angående den fremste posisjonen som principate var det opplagt for Augustus t Marcellus ikke var klar eller moden for å ta hans posisjon;[132] men ved å overrekke sin signetring til Agrippa betød det at det var Augustus’ hensikt å meddele til legionene og de militære styrkene at Agrippa var hans reelle etterfølger, og uansett hva de konstitusjonelle reglene var, de ville fortsette å adlyde Agrippa.[133]

Portrett av Augustus som bærer en gorgoneion på kamé av onyx i tre lag, 14/20 e.Kr.

Straks hans sykdom ebbet over ga Augustus opp sitt faste konsulembete.[130] De eneste andre gangene han kom til fungere som konsul var i årene 5 og 2 f.Kr.,[130][134] begge gangene for å introdusere sin barnebarn til offentlige posisjoner.[127] Selv om han frasa seg posisjon som konsul beholdt han sitt konsulære imperium, noe som førte til et andre kompromiss mellom ham og senatet kjent som den andre avtale.[135] Det var et smart triks av Augustus; ved å gå av som den ene av to konsuler ga det muligheten for ambisiøse senatorer en bedre sjanse for å skaffe seg denne posisjonen, mens han på samme tid "utøvde bredere beskyttelse innenfor senatorklassen".[136] Augustus var ikke lenger i en offentlig posisjon til å styre staten, dog var hans dominerende posisjon over provinsene uendret da han ble prokonsul.[130][137] Som konsul hadde han makt til å intervenere når han følte det var nødvendig i affærene til prokonsulene i provinsene som senatet hadde utpekt.[138] Som en prokonsul ønsket Augustus ikke at denne autoriteten til å overstyre prokonsulene ble fjernet fra ham, slik at imperium proconsulare maius, eller "makt over alle prokonsuler" ble bevilget ham av senatet.[135] Utøvelsen av imperium maius er diskutert av historikerne, og det er også argumentert at han var den eneste som ble bevilget imperium aequum, eller makt likeverdig til guvernørene, men hans overlegne innflytelse tillot ham likevel å kontrollere provinsene.

Augustus ble også gitt makten til en tribun (tribunicia potestas) på livstid, skjønt ikke den offisielle tittelen til en tribun.[135] I samsvar med loven var det utelukket for patrisier, en status som Augustus hadde skaffet seg år tilbake da han ble adoptert av Julius Cæsar.[136] Det gjorde det mulig for ham å sammenkalle senatet og folket når han ønsket og legge fram forretninger for det, avsi veto til rådets eller senatets handlinger, overvåke valg, og rettet til å tale ved ethvert møte.[134][139] Også inkludert i Augustus' autoritet som tribun var makten som vanligvis var forbeholdt censor; disse omfattet retten til overvåke offentlig moral og granske lover for å sikre seg at de var i offentlighetens interesse, foruten muligheten til å folketelling og avgjøre medlemskapet i senatet.[140] Med makten til en censor kunne Augustus appellere til romersk patriotisme ved å bannlyse alle andre klær bortsett fra den klassiske romerske toga for å komme til Forum.[141] Det var ingen presedens innenfor det romerske system for å kombinere makten til både tribun og sensor i en person, heller ikke ble Augustus noen gang valgt til posisjonen som censor.[142] Julius Cæsar hadde blitt gitt lignende makt, hvori han ble gitt ansvaret for å overvåke samfunnets moral, imidlertid hadde denne posisjonen ikke censorens mulighet til å holde folketelling og avgjøre senatets vaktlister. Posisjonen som tribune plebis begynte å miste sin prestisje grunnet Augustus' ansamling av tribunal maktmidler slik at han fronyet dens viktighet ved å gjøre det til en påbudt utnevnelse for enhver plebeier som ville bli pretor.[143]

Mange av de politiske spissfindighetene i den andre avtalen synes å ha gått utenom plebeierklassens forståelse. Da Augustus ikke stilte til valg som konsul i år 22 f.Kr. steg frykten på nytt for at Augustus ville bli tvunget fra makten av det aristokratiske senatet. I 22, 21 og 19 f.Kr. gjorde folket opprør som svar og tillot bare en eneste konsul til å bli valgt for hver av disse årene, tilsynelatende etterlate andre posisjoner åpne for Augustus.[144] I 22 f.Kr. var det matmangel i Roma som utløste panikk og mange byfolk krevde at Augustus tok diktatorisk makt for personlig å løse krisen.[134] Etter en teatralsk forestilling hvor han avslo overfor senatet aksepterte Augustus til sist autoritet over Romas forskninger av korn ved sitt prokonsulære imperium, og avsluttet krisen bortimot øyeblikkelig.[134] Det var ikke før 8 e.Kr. at matknapphet av denne form fikk Augustus til å etablere et praefectus annonæ, en fast prefekt som hadde ansvar for å sikre matforsyninger til Roma.[145]

Det var uansett en del bekymringer over utvidelsen av makt som ble gitt til Augustus ved den andre avtalen og det kom fram ved en tydelig konspirasjon ved Fannius Caepio og Lucius Lucinius Varro Murena.[146] Tidlig i 22 f.Kr. ble rettet anklager mot Marcus Primus, tidligere prokonsul (guvernør) av provinsen Makedonia for å gått i krig mot det odrysiske kongedømmet i Trakia hvor dennes konge var en romersk alliert, uten å ha godkjennelse fra det romerske senatet.[147] Han ble forsvart av Murena som fortalte domstolen at hans klient hadde mottatt særlige instruksjoner fra Augustus som han beordret ham å angripe kongedømmet.[148] Senere bevitnet Primus at ordrene kom fra den nylig avdøde Marcellus.[149] Under den konstitusjonelle avtalen av 27 f.Kr. skulle slike ordrer, om de hadde vært gitt, vært å betrakte som et brudd på senatets prerogativ da Makedonia var senatets jurisdiksjon, og ikke under princeps. En slik handling ville ha fjernet belegget at republikken var gjeninnført slik Augustus hevdet, og avslørt hans tåkelegging av å være førsteborger, den fremste blant likemenn.[150] Noe som var verre, Marcellus' innblanding beviste til en viss grad at Augustus’ politikk til å la ungdommen ta hans plass som princeps, noe som i praksis opprettet en form for monarki. Anklager i denne retningen hadde allerede blitt fremmet under krisen i 23 f.Kr.[132]

Situasjonen var så alvorlig at Augustus opptrådte i rettssaken, til tross for at han ikke var blitt innkalt som vitne. Under ed erklærte Augustus at han ikke hadde gitt noen slik ordre.[151] Murena, som ikke trodde på Augustus’ vitnemål og irritert over hans forsøk på å velte rettssaken ved å bruke sin auctoritas, forlangte å vite hvorfor Augustus hadde møtt opp til en rettssak hvor han ikke var blitt tilkalt. Augustus svarte at han kom i offentlighetens interesse.[152] Selv om Orimus ble funnet skyldig, stemte en del i juryen for frikjennelse, noe som betydde at ikke alle trodde på Augustus’ vitnemål.[153] Deretter, en del tid forut for 1. september 22 f.Kr. kom en viss Castricius til Augustus med informasjon om en konspirasjon ledet av Fannius Caepio mot princeps.[154] Murena var en av de som var navngitt som konspirator. Dømt in absentia (i sitt fravær), med Tiberius som anklager, fant juryen konspiratørene skyldige, men det var ikke en enstemmig dom.[155] Dømt til døden for forræderi ble alle de anklagede henrettet så snart de ble tatt til fange uten noen gang gitt sjansen for å avlegge vitnemål i sitt forsvar.[156] Augustus sikret republikkens fasade fortsatte med en effektiv dekkoperasjon av hendelsene.[157]

I 19 f.Kr. stemte senatet over å tillate Augustus å bære konsulens verdighetstegn i offentligheten og for senatet,[158] foruten også å sitte i den symbolske stolen mellom de to konsulene og holde fasces, et emblem på konsulær autoritet.[159] Som hans autoritet som tribun, overdragelsen av konsulær makt til ham var et annet tilfelle av å få makten til embetsposisjoner som han egentlig ikke hadde.[159] Dette synes å ha beroliget befolkningen, likegyldig om Augustus var en reell konsul eller ikke, viktigheten var at han opptrådte som en for folket. Den 6. mars 12 f.Kr., etter at Lepidus var død, tok han i tillegg posisjonen som pontifex maximus, yppersteprest for prestenes Pontifikalkollegiet, en gammel og viktigste institusjonen innenfor romernes religion og hvor den viktigste oppgaven var å sørge for å opprettholde pax deorum («gudernes fred»).[160][161] Den 5. februar 2 f.Kr ble Augustus også gitt tittelen pater patriae, eller «landsfader».[162][163]

Senere romerske keisere ville generelt bli begrenset til maktmidler og titler som opprinnelig ble gitt til Augustus, skjønt ofte, for vise ydmykhet, kun en nyutnevnt keiser avstå fra en eller flere av de ærestitler som hadde blitt gitt til Augustus. Like ofte, etter hvert som deres styre utviklet seg, kunne keiserne ta alle titlene, likegyldig om de faktisk hadde blitt gitt av senatet. Hodekransen, som senere keisere faktisk begynte å bære, konsulære verdighetstegn, og senere purpurkappen til en triumferende general (toga picta) ble keiserlige verdighetstegn som varte godt inn i den bysantinske tiden.

Krig og erobringer[rediger | rediger kilde]

Romerrikets utstrekning under Augustus. De gule områdene representerer omfanget til republikken i 31 f.Kr., fargegradene i grønt er de gradvis erobrede områdene under styret til Augustus, og de lyserøde områdene på kartet representerer klientkongedømme; imidlertid var det områder som endret seg under selv Augustus' styre, særlig i Germania.

Imperator Caesar Divi Filius Augustus valgte Imperator, «seierrike kommandant» som sitt førstenavn ettersom han ønsket å assosiere inntrykket av seier med seg selv.[164] Ved året 13 kunne Augustus skryte av 21 anledninger hvor hans tropper proklamerte «imperator» som hans tittel etter et vellykket slag.[164] Bortimot hele det fjerde kapittelet i hans offentlige utgitt memoarer av hva han hadde oppnådd, kjent som Res Gestae ble dedikert til hans militære seirer og æresbevisninger.[164] Augustus fremmet også idealet av en overlegen romersk sivilisasjon med oppgaven å herske over verden (den utstrekningen av verden som romerne kjente til), en sentimentalitet og oppfatning som er utformet i ordene til den samtidige poeten Vergil og tilskrevet den legendariske stamfaren til Augustus: tu regere imperio populos, Romane, memento — «Romere, husk ved deres styrke å herske over jordens folk!»[141] Tilskynding for ekspansjon, tilsynelatende framtredende blant alle samfunnsklasser i Roma, er alt ettersom det er gitt guddommelig tillatelse av Vergils Jupiter, som i Bok 1 av Æneiden lover Roma imperium sine fine, «overherredømme uten begrensinger».[165]

Byste av Tiberius, en suksessfull militærleder under Augustus før han ble utpekt som hans arving og etterfølger.

Ved slutten av sin tid hadde hærene til Augustus erobret nordlige Hispania (dagens Spain og Portugal),[166] the Alpregionene av Raetia og Noricum (dagens Sveits, Bayern, Østerrike, Slovenia),[166] Illyricum og Pannonia (dagens Albania, Kroatia, Ungarn, Serbia, etc.),[166] og utvidet grensene i den nordafrikanske provinsen Africa i øst og sør.[166] Etter at styret til klientkongen Herodes den store (73–4 f.Kr.), Judea lagt til den romerske provinsen Syria da Augustus avsatte hans etterfølger Herodes Arkhelaos.[166] Som Egypt, som hadde blitt erobret etter Antonius' nederlag i 30 f.Kr., ble Syria styrt ikke av en prokonsul eller legat til Augustus, men av en høyprefekt fra samfunnsklassen equites.[166] Det var ikke behov for noen militær anstrengelse da Galatia (dagens Tyrkia) i 25 f.Kr. ble gjort om til en romersk provins kort tid etter at Amyntas av Galatia ble drept av hevngjerrig enke av en drept fyrste fra Homonada.[166] Da opprørske stammer i Cantabria i dagens nordlige Spania ble endelig underkaste i 19 f.Kr. ble dette området lagt inn under provinsene Hispania og Lusitania.[167] Denne regionen ble en betydelig ressurs i å finansiere Augustus' framtidige militære krigstokt da det var rikt på mineraler hvor romerne kunne drive gruvedrift i stor skala, eksempelvis var det særlig rikt på gull i området Las Medulas.[167]

Å erobre folkene i Alpene i 16 f.Kr. var en annen viktig seier for Roma ettersom det ga en stor territorial buffersone mellom de romerske borgerne i Italia og Romas fiender i Germania i nord.[168] Poeten Horatius dedikerte en ode til seieren mens Augustus' monument Tropaeum Alpium, «seiersmonumentet over Alpene», ble reist i nærhetene av Monaco for å hedre hendelsen.[169] Erobringen av Alpene tjente også som neste offensiven i 12 f.Kr. da Tiberius begynte krigen mot de pannonske stammene i Illyricum og hans bror Nero Claudius Drusus mot de germanske stammene i østlige Rhinland.[170] Begge krigene var vellykte da Drusus' styrker nådde fram til elven Elben ved år 9 f.Kr., skjønt han døde kort tid etter ved å falle ned fra hesten sin.[170] Det ble nedtegnet at den fromme Tiberius gikk foran sin brors døde legeme helt fram til Roma.[171]

Gullgruven ved Las Médulas.
Muziris i Cherakongedømmet i sørlige India, som vist på Tabula Peutingeriana, med en avbildning av et «Tempel for Augustus» (Templum Augusti), noe som illustrerer forbindelsene mellom Romerriket og India i perioden.

For beskytte Romas østlige områder fra Partia benyttet Augustus seg av klientstater i øst som fungerte som bufferområder og områder som kunne samle egne soldater til forsvar.[172] For å sikre rikets østflanke stasjonerte Augustus en romersk hær i Syria mens hans dyktige stesønn Tiberius forhandlet med Partia som Romas diplomat i øst.[172] Tiberius var ansvarlig for å gjeninnsette Tigranes V på tronen til kongedømmet Armenia.[171] Kanskje hans største diplomatiske prestasjon var forhandlingene med Fraates IV av Partia (37–2 f.Kr.) i år 20 f.Kr. for tilbakeleveringen av kampfanen som Crassus tapte i slaget ved Carrhae, en symbolsk seier og stor oppmuntring for moralen i Roma.[171][172][173] Werner Eck hevder at dette var en stor skuffelse for romere som søkte å hevne Crassusæ nederlag med militære midler.[174] Imidlertid har Maria Brosius forklart at Augustus benyttet seg av tilbakeleveringen av fanen som propaganda som symboliserte Partias underkastelse for Roma. Hendelsen ble feiret i kunst som designet på brystplaten på statue av Augustus av Prima Porta og i monumenter som Tempelet til Mars Ultor ('Mars Hevneren') bygget for å huse fanen.[175]

Selv om Partia alltid var en trussel i øst for Roma var den virkelig slagmarken langs elvene Rhinen og Donau.[172] Før den endelige kampen med Antonius, hadde Octavius' kampanjer mot stammene i Dalmatia vært de første skrittene i øke den romerske overherredømmet fram til Donau.[176] Seier i kamp var ikke alltid en suksess som var varige da nylige erobrede områder ble hele tiden tatt tilbake av Romas fiender i Germania.[172] Et godt eksempel på romersk tap var slaget ved Teutoburgerskogen i 9 e.Kr., hver hele tre legioner ledet av Publius Quinctilius Varus ble ødelagt og med kun noen få overlevende. Lederen for motstanden var germanske Arminius, leder for cheruskere, en tilsynelatende romersk alliert.[177] Augustus slo tilbake ved å sende Tiberius og Drusus til Rhinland for pasifisere området, og de hadde en del suksess, men det katastrofale slaget i 9 e.Kr. stoppet den romerske ekspansjonen videre inn i Tyskland.[178] Den romerske generalen Germanicus tok fordel av en borgerkrig blant cheruskere mellom Arminius og Segestes; de beseiret Arminius som flyktet fra slaget, men ble drept senere i år 21 grunnet forræderi.[179]

Død og etterfølger[rediger | rediger kilde]

Augustus' sykdom i 23 f.Kr. førte problemet etterfølger fremst på bordet for de politiske saker og for folket. For å sikre stabilitet trengte han å peke ut en arving til sin unike posisjon i det romerske samfunn og regjering. Det ble oppnådd i en liten, udramatisk og voksende måte som ikke skremte opp senatets frykt for gjeninnføring av monarkiet.[180] Om noen skulle etterfølge hans uoffisielle posisjon, måtte de fortjene det gjennom sine egne offentlige beviste fortjenester.[180] En del historikere har argumentert at det var antydninger som pekte mot hans søsters sønn Marcellus, som hadde blitt hurtig gift med Augustus' datter Julia.[181] Andre historikere har bestridt dette grunnet at Augsutus' testamente ble lest høyt i senatet mens han fortsatt var meget syk i 23 f.Kr.,[182] noe som isteden pekte på en preferanse for Marcus Agrippa og som var Augsutus' nestkommanderende og uten tvil den eneste av hans kollegaer som kunne ha kontrollert legionene og holde riket sammen.[183] Etter at Marcellus døde i 23 f.Kr. giftet Augustus sin datter til Agrippa. Denne dynastiske unionen frambrakte fem barn, tre sønner og to døtre: Gaius Cæsar, Lucius Cæsar, Vipsania Julia, Agrippina den eldre, og Postumus Agrippa, navngitt således ettersom han var født etter at Marcus Agrippa var død. Kort tid etter den andre avtalen ble Agrippa gitt en femårig posisjon med å administrere den østlige halvdelen av riket med de samme maktposisjonene i form av e imperium av prokonsul tribunicia potestas som ble gitt til Augustus, hans regjeringssete stasjonert i Samos i det østlige Egeerhavet.[183][184] Selv om denne forfremmelsen ville ha vist Augustus' favorisering av Agrippa, var det også en måte å tilfredsstille medlemmer av hans eget cæsarianske parti ved å tillate en av deres egne til å dele en betydelig andel makt sammen med seg selv.[184]

Augustus' hensikt å gjøre Gaius og Lucius Cæsar til sine arvinger var åpenbart da han adopterte dem som sine barn.[185] Han ble konsul i 5 og 2 f.Kr. slik at han personlig kunne lede dem inn i deres politiske karrierer,[186] og de ble nominert for kunsultembetet i årene 1 og 4 e.Kr.[187] Augustus viste også gunst til sine stesønner. Livias barn fra hennes første ekteskap, Nero Claudius Drusus Germanicus (heretter referert til som Drusus) og Tiberius Claudius (heretter Tiberius) ved å gi dem militære kommandoer og offentlige embeter, skjønt han synes å ha favorisert Drusus. Etter at Agrippa døde i 12 f.Kr. ble Tiberius beordret å skille seg fra sin egen hustru Vipsania og gifte seg med Agrippas enke, Augustus' datter Julia — så snart som sørgeperioden for Agrippa var avsluttet.[188] Mens Drusus' ekteskap til Antonia ble betraktet som en ubrytelig affære, var Vipsania «kun» datteren av den avdøde Agrippa fra hans første ekteskap.[188]

Tiberius delte Augustus' posisjon som tribun i 6 f.Kr., men kort tid deretter pensjonerte han seg, etter sigende ønsket han ingen videre rolle i politikken mens han bosatte seg langt unna på Rhodos.[189] Selv om det er ikke oppgitt noen bestemt årsak for hans reise, kan det ha vært en kombinasjon av flere grunner, inkludert et mislykket ekteskap med Julia,[189] foruten også en følelse av misunnelse over at Augustus åpenbart foretrakk sine yngre stesønner Gaius og Lucius, som ble medlem av prestefakultet i ung alder, ble presentert for tilskuere i et fordelaktig lys, og ble introdusert for hæren i Gallia.[190][191] Etter de tidlige dødsfallene for både Lucius og Gaius i henholdsvis år 2 og 4 e.Kr., og den tidligere døden for hans bror Drusus (år 9 f.Kr.), ble Tiberius tilbakekalt til Roma i 4 e.Kr. hvor han ble adoptert av Augustus på den betingelse at han på sin side adopterte hans nevø Germanicus.[192] Det fortsatte tradisjonen med å presentere minst to generasjoner med arvinger.[188] I det året ble Tiberius også gitt makten til en tribun og prokonsol, sendebud fra utenlandske konger måtte vise sin respekt for ham og ved år 13 ble han belønnet med hans andre triumf og likestilt nivå som imperium som den til Augustus selv.[193] Den eneste andre mulige kandidat som arving var Postumus Agrippa, som hadde blitt forvist av Augustus i 7 e.Kr., hans forvisning ble gjort endelig av en forordning i senatet, og Augustus bebreidet ham offisielt.[194] Han mistet helt bestemt Augustus' velvilje og posisjonen som arving; historikeren Erich S. Gruen har oppgitt flere samtidige kilder som hevder at Postumus Agrippa var en «vulgær ung mann, brutal og rå, og av fordervet vesen.»[194] Postumus Agrippa ble myrdet i sin landflyktighet enten kort tid før eller etter at Augustus døde.

Den 9. august 14 døde Augustus mens han besøkte stedet hvor hans far hadde dødd i Nola, og Tiberius — som sammen med Livia ved Augustus dødsleie — ble utropt som etterfølger.[195] Både Tacitus og Cassius Dio skrev at Livia brakte Augustus' død ved forgifte friske fikener, skjønt denne anklagen har aldri blitt bevist.[196][197] Augustus' berømte siste ord var i henhold til Suetonius ecquid iis videretur mimum vitae commode transegisse, «Har jeg spilt min rolle vel i livets komedie?», ei de ti echoi kalos to paignion, kroton dote kai pantes hemas meta charas propempsate, «Da jo forestillingen har vært så bra, kan de nå klappe i hendene. Applaudere oss dere alle.» Han døde i Livias armer, og sa: Livia, nostri coniugii memor vive, ac vale!, «Livia, glem aldri vår forening så lenge du lever – farvel!»[198] Offisielt ble hans sist ord framstilt som «Se, jeg fant Roma på leire, og jeg etterlater henne til deg på marmor.» En enorm gravprosesjon av sørgende reiste med Augustus' legeme fra Nola til Roma og på dagen for hans begravelse ble alle offentlige og private forretninger stengt.[195] Tiberius og hans sønn Drusus framsa lovprisningen av den døde mens de sto på toppen av to rostra.[5] Augustus' legeme ble kremert på et likbål ved siden av hans mausoleum. Det ble proklamert at Augustus hadde blitt en del av gudene som en del av den romerske panteon.[5] I 410, under herjingen og plyndringen av Roma, ble mausoleet ødelagt av gotere og hans aske spredt.

Historikeren D.C.A. Shotter har hevdet at Augustus' politikk med å favorisere familien Julia (gens) over Claudia (gens) kan ha gjort det umulig for Tiberius å vise åpen forakt for Augustus etter hans død; isteden var Tiberius alltid raskt ute for å gjendrive de som kritiserte Augustus.[199] Shotter antyder at Augustus' guddommeliggjøring, koblet til Tiberius' «ekstreme konservative» holdning overfor religion, forpliktet Tiberius til å undertrykke enhver åpen krenkelse som han kan ha hatt.[200] Historikeren R. Shaw-Smith har pekte på brev fra Augustus til Tiberius som viser hengivenhet mot Tiberius og stor respekt for hans militære meritter.[201] Shotter hevder at Tiberius fokuserte sitt sinne og kritikk på Gaius Asinius Gallus (for å ha giftet seg med Vipsania etter at Augustus tvang Tiberius til å skille seg fra henne) foruten også på de to ynge Cæsarene Gaius og Lucius, framfor på Augustus, den virkelige arkitekten bak han hans skilsmisse og hans keiserlige degradering.[200]

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Augustus la grunnlaget for et styre som var i nesten 1500 år, fram til Romerrikets nedgang og fall i Vesten400-tallet og fram til Østromerrikets undergang i 1453. Begge hans adopterte fornavn, Cæsar og hans tittel Augustus ble faste titler for herskere av Romerriket 14 århundrer etter hans død, brukt både Det gamle Roma og ved Det nye Roma. I mange språk ble «Cæsar» ordet for keiser, som i tyske kaiser og i bulgarske og til sist russiske tsar. Den religiøse kulten Divus Augustus fortsatte fram til rikets statsreligion ble endret til kristendom i 391 av Theodosius den store. Av den grunn er det mange fortreffelige statuer og byster av den første keiser. Han hadde selv skrevet en redegjørelse av sine prestasjoner, Res Gestae Divi Augusti, som ble støpt i bronse foran på hans mausoleum.[202] Kopier av teksten ble spredt i inskripsjoner over Romerriket ved hans død.[203] Inskripsjonen på latin hadde oversettelser på gresk ved siden av, og ble satt opp på mange offentlige byggverk, slikt som tempelet i Ankara, kalt for Monumentum Ancyranum, og karakterisert som «dronningen av alle inskripsjoner» av historikeren Theodor Mommsen.[204] Det er få kjente skriftlige verker av Augustus som har overlevd. Det som er består av hans dikt «Sicilia», «Epiphanus» og «Ajax», en selvbiografi på 13 bøker (deler), en filosofisk avhandling, og skriftlige gjendrivelse til Brutus' «Lovprisning for Cato».[205] Imidlertid har historikere hatt anledning til å analysere eksisterende brev skrevet av Augustus til andre for ytterligere fakta eller spor om hans personlige liv.[201][206]

Mange historikere betrakter Augustus som Romas største keiser; hans politikk utvidet unektelig rikets varighet og han satte i gang det feirede Pax Romana eller Pax Augusta. Han var intelligent, besluttsom og en kvass politiker, men han var kanskje ikke like karismatisk som Julius Cæsar, og hadde innflytelse ved anledninger ved sine tredje hustru Livia (tidvis for det verre). Uansett viste hans arv og ettermæle å være varig. Byen Roma ble fullstendig omformet under Augustus med Romas første institusjonaliserte politistyrke, brannmenn, og etableringen av kommunale prefekt som en fast posisjon.[207] Politistyrken var delt inn i kohorter på 500 menn i hver, mens enhetene på brannmenn besto av fra 500 til 1000 menn i hver, og med 7 enheter plassert i 14 inndelte bysektorer.[207] En praefectus vigilum, eller «vaktprefekt» ble gitt ansvaret for vigiles urbani («byens vaktmenn»), Romas politi- og brannstyrker.[208] Da Romas borgerkriger ble avsluttet, ble Augustus også i stand til å opprette en stående hær for Romerriket, bestående av 28 legioner eller rundt 170 000 soldater.[209] Det ble støttet av tallrike auxilia, hjelpetropper, i enheter på 500 soldater i hver, ofte rekruttert i de nyerobrede områdene.[210] Med sine finanser og økonomiske midler sikret han byggingen og vedlikeholdet av veger gjennom hele Italia, og installerte et offisielt kurersystem med kurerstasjoner som ble overvåket av en militæroffiser kjent som praefectus vehiculorum.[211] Foruten opprettelsen av et raskere kommunikasjonssystem blant de italienske byene, førte hans oppfattende bygging av veger over hele Italia til at Romas hærer kunne marsjere raskt og med en hittil uoverkommen fart gjennom landet.[212] I år 6 e.Kr. etablerte Augustus aerarium militare, donerte 170 millioner sesterces til ny militær finanskammer som sørget økonomisk for både aktive som avgåtte soldater.[213] En av de mest varige institusjoner til Augustus var etableringen av spesialstyrken pretorianergarden i år 27 f.Kr., opprinnelig en personlig livvaktstyrke på slagmarken som utviklet seg til å bli en keiserlig vaktstyrke foruten også en viktig politisk styrke i Roma.[214] De hadde makt til å true senatet, innsette nye keisere, og avsette de som de mislikte; den siste keiseren de tjente var Maxentius, da det var Konstantin den store som oppløste dem tidlig på 300-tallet og ødela deres kaserner, Castra Praetoria.[215]

Augustus i en avbildning i egyptisk stil, hogget i stein ved Kalabshatempelet i Nubia

Selv om han var den mektigste enkeltpersonen i Romerriket ønsket Augustus å legemliggjøre ånden til de republikanske dyder og normer. Han ønsket også å relatere til og knyttes til det som angikk plebeiere og vanlige folk. Han oppnåde det gjennom ulike sjenerøse virkemidler og kappet ned på luksusforbruk. I år 29 f.Kr. betalte Augustus 400 sesterces hver til de rundt 250 000 borgerne, 1000 sesterces til 120 000 veteransoldater i koloniene og benyttet 700 millioner sesterces i å kjøpe jord for sine soldater som var ferdig med tjenesten.[216] Han pusset også opp 82 forskjellige templer som viste hans omsorg for romersk religion.[216] I 28 f.Kr. smeltet han ned 80 sølvstatuer reist i hans likhet og ære, noe som ble gjort for å virke beskjeden og måteholden.[216]

Fragment av en rytterstatue i bronse av Augustus, 100-tallet e.Kr.

Den lange tiden for Augustus' styre og dens arv for den romerske verden skal ikke bli oversett som en nøkkel for den suksess. Som Tacitus skrev, de yngre generasjonene som levde i år 14 e.Kr. hadde aldri kjent noen annen form for regjeringen enn principate.[217] Hadde Augustus død tidligere, eksempelvis i 23 f.Kr., kunne mye ha blitt annerledes. Slitasjen fra borgerkrigene på det gamle republikanske oligarkiet og den lange tiden med Augustus, må derfor ha vært betydelige faktorer for endringen av den romerske stat til et de facto monarki i disse årene. Augustus' egen erfaring, hans tålmodighet og hans politiske dyktighet må også ha hatt betydning, Han formet Romerrikets framtid på mange vis, fra opprettelsen av en stående hær stasjonert ved eller i nærheten av grensene, til de dynastiske prinsippene som ofte ble benyttet i keiserlig etterfølgelse, til forskjønnelse av hovedstaden betalt av keiseren selv. Augustus' endelige arv var freden og Romerrikets framgang og velstand som varte i de to neste århundrene under det system som han opprettet. Hans minne ble holdt i hevd i det politiske etos i keisertiden som en paradigme for den gode keiser. Hver keiser i Roma tok hans navn, Cæsar Augustus, og som gradvis mistet sitt vesen som navn og ble til sist en tittel.[5] Poetene i Augustus' tid var Vergil og Horatius og de priset Augustus som Romas forsvarer, en som opprettholdt moralen og rettferdigheten, og som et enkeltmenneske som bar hovedtyngden for ansvaret for å bevare riket.[218] Imidlertid var hans styre av Roma og etableringen av principatet, ble Augustus også kritisert i årenes løp. Den samtidige romerske juristen Marcus Antistius Labeo (død 10/11 e.Kr.), forsvarer av den republikanske føraugustanske tidens frihet som han ble født i, kritiserte åpent Augustus' styre.[219] I begynnelsen av hans Annaler skrev den romerske historikerne Tacitus (ca. 56–ca.117) at Augustus hadde utspekulert endret det republikanske Roma til en posisjon av slaveri.[219] Han fortsatte å si at med Augustus' død og lojalitet til Tiberius, ble folket i Roma ganske enkelt solgt fra en slavehandler til en annen.[219]

Tacitus var av den overbevisning at keiser Nerva (styrte 96–98 e.Kr.) med hell «blandet to tidligere fremmede ideer, principatet og frihet».[220] Historikeren Dio Cassius, som skrev på 200-tallet, anerkjente Augustus som en mild, moderat hersker, men som de fleste andre historikere etter Augustus' død, vurderte Dio som en autokrat.[219] Poeten Marcus Annæus Lucanus (39–65 e.Kr.) var av den mening at Cæsars seier over Pompeius og Cato den yngres fall markerte slutten på den tradisjonelle friheten i Roma. Den moderne historikeren Chester G. Starr, Jr. skrev om vergingen i kritisere Augustus, «kanskje Augustus var altfor en altfor hellig av en figur til å bli anklaget direkte.»[220]

Den britiske forfatteren Jonathan Swift (1667–1745) kritiserte i sitt verk Discourse on the Contests and Dissentions in Athens and Rome Augustus for opprette tyranni i Roma, og sammenlignet med hva han mente var dydene til Storbritannias konstitusjonelt monarki med Romas moral i republikken på 100-tallet f.Kr.[221] I hans kritikk av Augustus sammenlignet admiralen og historikeren Thomas Gordon (1658–1741) Augustus med den puritanske britiske tyrannen Oliver Cromwell (1599–1658).[221] Thomas Gordon og den franske politiske filosofen Charles Montesquieu (1689–1755) bemerket begge at Augustus var en feiging i kamp.[222] I sine Memoirs of the Court of Augustus bedømte den skotske lærde Thomas Blackwell (1701–1757) Augustus som machiavelliansk hersker, «en blodtørst rettferdiggjørende tronraner», «ondskapsfull og verdiløs», «en ussel ånd», og en «tyrann».[222]

Finansielle reformer[rediger | rediger kilde]

Mynt av Augustus funnet ved Pudukottai, østlige India. British Museum

Augustus' offentlige finansielle reformer fikk stor innflytelse på rikets følgende framganger. Augustus førte en meget stor andel av rikets utvidede landbase under en konsekvent, direkte skattesystem fra Roma som erstattet de varierende, uregelmessige tributtene som kom fra provinsene under hans forgjengere.[223] Denne reformen økte i stor grad Romas inntekter, stabiliserte pengebruken og fastla regler for de finansielle forholdene mellom Roma og provinsene.[223] Skattetrykket under Augustus ble avgjort av folketellinger med fastsatte kvoter for hver provins.[224] Borgere i Roma og Italia betalte indirekte skatter mens direkte skatter ble tatt fra provinsene.[224] Indirekte skatter inkluderte en 4 % skatt på priser på slaver, og 1 % skatt på varer som ble solgt på auksjon, og 5 % skatt på arvet eiendom som oversteg en verdi på 100 000 sestercer per person, den nærmeste pårørende unntatt.[224]

Indisk etterligning av en mynt av Augustus. 100-tallet e.Kr. British Museum

En annen viktig reform var avskaffelsen av privat skatteforpaktning som ble erstattet av betalte offentlige ansatte skatteinnkrevere. Private kontraktører som samlet inn skatt hadde vært normen i den republikanske tiden, og en del av disse hadde vokst seg sterke nok til faktisk også å få innflytelse på stemmegivningen av politikere i Roma.[223] Private skatteinnkrevere hadde skaffet seg dårlig rykte gjennom deres brutale framgangsmåter og deres store rikdom som ble oppnådd ved retten til å skattelegge.[223] Mangelen på effektiv overvåkning, kombinert med skatteinnkrevernes begjær etter å øke sin egen profitt, hadde ført til et system av egenrådighet urettferdighet som ofte var ren plyndring av skattebetalerne, foruten at det også var skadelig for samfunnets investeringer og økonomien som en helhet.

Mynt fra kongeriket Himyar, sørkysten av den arabiske halvøya. Dette var også en imitasjon av en mynt av Augustus. 100-tallet e.Kr.

Å kunne anvende inntektene fra Egypts forpaktningen av enorme landområder til å finansiere Romerrikets operasjoner var et resultat av Augustus' erobring av Egypt og endringen til et romersk styre i landet.[225] Ettersom Egypt snarere ble betraktet som Augustus' private eiendom framfor å være en romersk provins, ble det en del av de etterfølgende keisernes patrimonium (fedrearv).[226] Istedenfor en legat eller en prokonsul installerte Augustus en prefekt fra samfunnsklassen equites til å administrere Egypt og opprettholde landets lukrative havner. Denne posisjonen ble den høyeste politiske gjerning til noen fra equites foruten å bli prefekt for pretorianergarden.[227] Det meget produktive jordbrukslandet Egypt skaffet enorme inntekter som var tilgjengelig for Augustus og hans etterfølgere, og som ble benyttet for å betale for offentlige arbeider og militære ekspedisjoner,[225] foruten også for brød og sirkus for befolkningen i Roma.

Bibelens folketelling[rediger | rediger kilde]

I Det nye testamente i Bibelen blir det slått fast: Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall.[228] Det vil si at Augustus bestemte at hele verden (den romerske verden) skulle skattelegges, men ingen andre kilder nevner en verdensomspennende folketelling som skulle omfatte alle romerske medborgere i riket.[229] og ble gjort i avgrensede områder som Egypt og Syria.[230] Det er dog mulig at Augustus' folketelling sammenfalt med den lokale skatteskrivningen i provinsen Syria som Quirinius ved den aktuelle perioden var virksom i. Fra Lukasevangeliet var han kjent som romersk stattholder over Syria og Judea ved Kristi fødsel.[231] Det er klarlagt at den julianske kalenderen ble reformert av Augustus ved tidspunktet for Kristi fødsel og at det ble da bestemt at det romerske solåret gjaldt som takseringsår fra 1. januar og fram til 31. desember (tidligere hadde desember kun 30 dager).

Måneden August[rediger | rediger kilde]

Måneden August (latin: Augustus) er navngitt etter Augustus; fram til hans tid var den kalt for Sextilis (navngitt såldes ettersom den hadde vært den sjette måneden i den opprinnelige romerske kalenderen og det latinske ordet for seks er sex). En hyppig gjentatt historie er at måneden August har 31 dager ettersom Augustus ville at hans måned skulle være like lang som Juli, som tilhørte Julius Cæsar, men det er utelukkende oppdiktet av en lærd fra 1200-tallet, Johannes de Sacrobosco. Sextilis hadde 31 dager allerede før den ble døpt om, og den ble ikke valgt for antallet dager (se Juliansk kalender). I henhold til en senatus consultum sitert av Macrobius ble Sextilis omdøpt for å hedre Augustus på grunn av flere av de mest betydningsfulle hendelser i hans framgang til makt, som kuliminerte med erobringen av Alexandria, sammenfalt på denne måneden.[232]

Byggeprosjekter[rediger | rediger kilde]

Nærbilde av en skulptert detalj av Ara Pacis (Fredsalteret), 13 f.Kr. til 9 f.Kr.

På sitt dødsleie skal Augustus ha skrytt at «Jeg fant et Roma av murstein; jeg etterlot det i marmor». Selv om det er en del sannhet i den bokstavelig meningen av dette forsikrer Dio Cassius at det var en metafor for Romerrikets styrke.[233] Marmor eksisterte i bygninger i Roma også før Augustus, men det ble ikke benyttet som byggemateriale i omfattende grad før Augustus.[234] Selv om dette ikke var tilfellet for slummen i Subura, som var like skrøpelig og utsatt for brann som tidligere, etterlot han en markering i den monumentale topografien i dets sentrum og i Campus Martius, med Ara Pacis (Fredsalteret) og monumentale solskive, hvis sentrale gnomon var en obelisk var tatt fra Egypt.[235] Relieffskulpturene som dekorerte Ara Pacis forstørret visuelt den skrevne nedtegnelsen av Augustus' triumfer i teksten Res Gestae.[236] Dets relieffer avbildet keiserlige forestillinger av pretorene, vestalinnene, og innbyggerne av Roma.[236] Han bygget også Cæsars tempel, Agrippas bad og Augustus forum med dets Tempel for Mars Ultor. Andre prosjekter var enten oppmuntret av ham, slik som Balbus' teater, og Agrippas konstruksjon av Pantheon, eller finansiert av ham i navnet til andre, ofte slektninger (som Porticus Octaviae, Marcellusteateret). Selv hans Augustus' mausoleum ble bygget før hans død for å huse medlemmer av hans familie.[237] For å feire hans seier i slaget ved Actium, ble Augustus triumfbue bygget i år 29 f.Kr. nær inngangen til Dioskurernes tempel (tempelet til Kastor og Pollux), og utvidet i år 19 f.Kr. for å inkludere en trippelbue.[234] Det er også mange bygninger utenfor byen Roma som bærer Augustus' navn og arv, slike som Teateret i Merida i dagens Spania, Maison Carrée bygget i Nîmes i dagens sørlige Frankrike, foruten også Tropaeum Alpium ved La Turbie, lokalisert i nærheten av Monaco.

Tempelet til Augustus og Livia i Vienne i dagens Frankrike, slutten av 100-tallet f.Kr.

Etter at Agrippa var død i 12 f.Kr. måtte det bli funnet en løsning på å vedlikeholde Romas vannforsyningssystem. Dette kom på dagsorden ettersom det hadde vært Agrippas ansvar da han fungerte som ædile, og ble faktisk finansiert av ham etterpå da han var en privat borger som betalte utgiftene fra sin egen lomme.[207] I dette året arrangerte Augustus et system hvor senatet utpekte tre av sine medlemmer som kommisjonærer med ansvar for vannforsyningen og ivareta at Romas akvedukter ikke forfalt.[207] På slutten av Augustus' styre var det en kommisjon med fem senatorer som ble kalt for curatores locorum publicorum iudicandorum (kan oversettes som «Ansvarlige for offentlig eiendom») som ble gitt ansvaret for vedlikeholdet av offentlige bygninger og templer.[207] Augustus opprettet en tilsvarende senatorgruppe med curatores viarum («Ansvarlige for vegene») for vedlikeholdet av vegene; denne kommisjonen arbeidet med lokale myndighetspersoner og kontraktører for å organisere jevnlig arbeid og utbedringer av vegene.[211]

Korintisk søyleorden innenfor arkitektonisk stil hadde sin opprinnelse fra oldtidens Hellas og ble den dominerende arkitekturen under Augustus og den senere keisertiden i Roma.[234] Suetonius kommenterte en gang at Roma ikke var verdig sin status som keiserhovedstad, dog forsøkte Augustus og Agrippa å skape og opprettholde denne sinnelag ved å omforme Romas framtoning på den klassiske greske modell.[234]

Fysisk framtoning[rediger | rediger kilde]

Biografen Suetonius beskrev Augustus' ytre framtoning som følgende: «Han var uvanlig kjekk... Han hadde klare, lyse øyne... Hans tenner sto fra hverandre og var dårlig vedlikeholdt; hans hår var noe krøllete og tenderte til blondt; hans øyenbryn møttes. Hans ører var av moderat størrelse, og hans nese stakk fram noe på toppen, og bøyde ser deretter noe innover. hans hudfarge var mellom mørk og lys. Han var kort av vekst...»[238]

Stamtavle[rediger | rediger kilde]

Etterkommere[rediger | rediger kilde]

Augustus' eneste barn var hans datter.

1. Julia Cæsaris, 39 f.Kr. – 14 e.Kr.hadde fem barn;
A. Gaius Julius Cæsar, 20 f.Kr. – 4 e.Kr., døde uten avkom.
B. Vipsania Julia (Julia den yngre), 19 f.Kr. – 28 e.Kr., hadde to døtre;
I. Aemilia Lepida (trolovet med Claudius), 4 f.Kr. – 53 e.Kr., hadde fem barn;
a. Marcus Junius Silanus Torquatus, 14 – 54, hadde et barn;
i. Lucius Junius Silanus Torquatus yngre, 50–66, døde ung
b. Junia Calvina, 15–79, døde uten avkom
c. Decimus Junius Silanus Torquatus, død i 64 uten avkom
d. Lucius Junius Silanus Torquatus den eldre, døde i 49 uten avkom
e. Junia Lepida, ca 18–65, ukjent om hun hadde avkom
II. Illegitim sønn uten navn (av Decimus Junius Silanus), død 8 e.Kr. (beordret til å bli å bli stilt ut av Augustus)
C. Lucius Julius Cæsar, 17 f.Kr. – 2 e.Kr., døde uten avkom
D. Vipsania Agrippina II (Agrippina den eldre), 14 f.Kr. – 33 e.Kr., hadde seks barn;
I. Nero Julius Caesar Germanicus, 6–30, døde uten avkom
II. Drusus Julius Caesar, 7–33, døde uten avkom
III. Gaius Julius Cæsar, født før 12 e.Kr. – død før 12 e.Kr.[239]
IV. Gaius Julius Caesar (Caligula), 12–41, hadde et barn;
a. Julia Drusilla, 39–41, died young
V. Julia Agrippina, 15–59, hadde et barn;
a. Nero Claudius Cæsar (Lucius Domitius Ahenobarbus), 37–68, hadde et barn;
i. Claudia Augusta, Januar 63 – april 63; døde ung
VI. Julia Drusilla, 16–38, døde uten avkom
VII. Julia Livilla, 18–42, døde uten avkom
VIII. Tiberius Julius Caesar, ? – ? (enten født før eller etter Nero Cæsar, mellom Drusus Cæsar og Gaius Cæsar (Caligula) eller mellom Gaius Cæsar (Caligula) og Julia Agrippina)[240]
?IX. Sønn (ukjent navn), ? – ?[241]
E. Agrippa Postumus, 12 BC – AD 14, uten uten avkom

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ En del av provinsene ble styrt av senatet
  2. ^ Gruen (2005), s. 35.
  3. ^ Dio (1987), s. 153.
  4. ^ a b Eck (2003), s. 3.
  5. ^ a b c d Eck (2003), s. 124.
  6. ^ Suetonius: Augustus 7
  7. ^ 5–6 tekst online.
  8. ^ Suetonius: Augustus. Den «Marcus Octavius» som stemte for jordbruksloven antyder Tiberius Gracchus i 133 f.Kr. at denne var muligens Augustus' stamfar. 1–4.
  9. ^ Rowell (1962), s. 14.
  10. ^ Chisholm (1981), s. 23.
  11. ^ Suetonius, Augustus 4–8; Nikolaus fra Damaskus, Life of Augustus 3.
  12. ^ Suetonius: Augustus 8.1; Quintilianus, 12.6.1.
  13. ^ a b Suetonius: Augustus 8.1
  14. ^ Nikolaus fra Damaskus: Augustus 4.
  15. ^ a b c Rowell (1962), s. 16.
  16. ^ Nikolaus fra Damaskus: Augustus 6.
  17. ^ Velleius Paterculus: 2.59.3.
  18. ^ Suetonius: Julius 83.
  19. ^ a b c Eck (2003), 9.
  20. ^ Appian: Civil Wars 3.9–11.
  21. ^ Hans datter Julia døde i 54 f.Kr.
  22. ^ Rowell (1962), s. 15.
  23. ^ Mackay (2004), 160.
  24. ^ a b c d e f Eck (2003), s. 10.
  25. ^ Southern: Augustus ss. 20–21
  26. ^ Southern: Augustus s. 21
  27. ^ Suetonius: Augustus 68, 71.
  28. ^ a b Eck (2003), 9–10.
  29. ^ a b Rowell (1962), s. 19.
  30. ^ Rowell (1962), s. 18.
  31. ^ Eder (2005), s. 18.
  32. ^ Appian, Civil Wars 3.11–12.
  33. ^ Chisholm (1981), s. 24.
  34. ^ Chisholm (1981), s. 27.
  35. ^ Rowell (1962), s. 20.
  36. ^ Eck (2003), s. 11.
  37. ^ Syme (1939), ss. 114–120.
  38. ^ Chisholm (1981), s. 26.
  39. ^ Rowell (1962), s. 30.
  40. ^ Eck (2003), s. 11–12.
  41. ^ Rowell (1962), s. 21.
  42. ^ Syme (1939), ss. 123–126.
  43. ^ a b c d Eck (2003), s. 12.
  44. ^ a b c Rowell (1962), s. 23.
  45. ^ Rowell (1962), s. 24.
  46. ^ Chisholm (1981), s. 29.
  47. ^ Chisholm (1981), s. 30.
  48. ^ Rowell (1962), ss. 19–20.
  49. ^ Syme (1939), s. 167.
  50. ^ Syme (1939), ss. 173–174
  51. ^ Scullard (1982), s. 157.
  52. ^ Rowell (1962), s. 26–27.
  53. ^ a b c Rowell (1962), s. 27.
  54. ^ Chisholm (1981), ss. 32–33.
  55. ^ Eck (2003), s. 14.
  56. ^ Rowell (1962), s. 28.
  57. ^ Syme (1939), ss. 176–186.
  58. ^ Sear, David R.: «Common Legend Abbreviations On Roman Coins»
  59. ^ a b Eck (2003), s. 15.
  60. ^ Scullard (1982), s. 163.
  61. ^ a b Eck (2003), s. 16.
  62. ^ Southern (1998), ss. 52–53.
  63. ^ Scullard (1982), s. 164.
  64. ^ a b Scott (1933), ss. 19–20.
  65. ^ a b c Scott (1933), s. 19.
  66. ^ Scott (1933), s. 20.
  67. ^ Syme (1939), s. 202.
  68. ^ Eck (2003), s. 17.
  69. ^ a b Eck (2003), ss. 17–18.
  70. ^ a b Eck (2003), s. 18.
  71. ^ Eck (2003), ss. 18–19.
  72. ^ a b c d Eck (2003), s. 19.
  73. ^ a b Rowell (1962), s. 32.
  74. ^ a b c d e Eck (2003), s. 20.
  75. ^ Scullard (1982), s. 162
  76. ^ Alexander Helios, Kleopatra Selene II og Ptolemaios Filadelfos
  77. ^ a b c d Eck (2003), s. 21.
  78. ^ a b c d Eder (2005), s. 19.
  79. ^ a b Eck (2003), s. 22.
  80. ^ Eck (2003), s. 23.
  81. ^ Scullard (1982), s. 163
  82. ^ a b Eck (2003), s. 24.
  83. ^ a b Eck (2003), s. 25.
  84. ^ Eck (2003), ss. 25–26.
  85. ^ a b c d e Eck (2003), s. 26.
  86. ^ Scullard (1982), s. 164
  87. ^ Eck (2003), ss. 26–27.
  88. ^ Eck (2003), ss. 27–28.
  89. ^ Eck (2003), s. 29.
  90. ^ Eck (2003), ss. 29–30.
  91. ^ a b Eck (2003), s. 30.
  92. ^ Eder (2005), s. 20.
  93. ^ Eck (2003), s. 31.
  94. ^ Eck (2003), ss. 32–34.
  95. ^ Eck (2003), 34.
  96. ^ Eck (2003), ss. 34–35
  97. ^ Eder (2005), ss. 21–22.
  98. ^ Eck (2003), s. 35.
  99. ^ Eder (2005), s. 22.
  100. ^ a b c Eck (2003), 37.
  101. ^ Eck (2003), s. 38.
  102. ^ Eck (2003), ss. 38–39.
  103. ^ Eck (2003), 39.
  104. ^ Green (1990), s. 697.
  105. ^ Scullard (1982), s. 171.
  106. ^ a b c d Eck (2003), s. 49.
  107. ^ Gruen (2005), s. 34–35.
  108. ^ a b c d CCAA, ss. 24–25.
  109. ^ a b Gruen (2005), ss. 38–39.
  110. ^ a b c d e Eck (2003), s. 45.
  111. ^ Eck (2003), ss. 44–45.
  112. ^ Eck (2003), s. 113.
  113. ^ a b Eck (2003), s. 80.
  114. ^ a b Scullard (1982), s. 211.
  115. ^ a b Eck (2003), s. 46.
  116. ^ Scullard (1982), s. 210.
  117. ^ a b Gruen (2005), s. 34.
  118. ^ a b c Eck (2003), s. 47.
  119. ^ a b c d Eder (2005), s. 24.
  120. ^ a b c d Eck (2003), s. 50.
  121. ^ Eck (2003), s. 149
  122. ^ Eck (2003), ss. 3, 149.
  123. ^ Eder (2005), s. 13.
  124. ^ Wells, pg. 51
  125. ^ Holland, s. 294
  126. ^ Ando, s. 140; Raaflaub, s. 426; Wells, s. 53
  127. ^ a b Davies, s. 259
  128. ^ Southern, s. 108; Holland, s. 295
  129. ^ a b c Eder (2005), s. 25.
  130. ^ a b c d e f Eck (2003), s. 56.
  131. ^ Gruen (2005), s. 38.
  132. ^ a b Stern, Gaius: Women, children, and senators on the Ara Pacis Augustae: A study of Augustus’ vision of a new world order in 13 BC, s. 23
  133. ^ Holland, ss. 294-295; Southern, s. 108
  134. ^ a b c d Eder (2005), s. 26.
  135. ^ a b c Eck (2003), s. 57.
  136. ^ a b Gruen (2005), s. 36.
  137. ^ Gruen (2005), s. 37.
  138. ^ Eck (2003), ss. 56–57.
  139. ^ Eck (2003), ss. 57–58.
  140. ^ Eck (2003), s. 59.
  141. ^ a b Eder (2005), s. 30.
  142. ^ Bunson (1994), s. 80.
  143. ^ Bunson (1994), 427.
  144. ^ Dio 54.1, 6, 10.
  145. ^ Eck (2003), 78.
  146. ^ Southern, s. 109; Holland, s. 299
  147. ^ Wells, s. 53
  148. ^ Southern, s. 108
  149. ^ Holland, s. 300
  150. ^ Southern, s. 108
  151. ^ Syme, s. 333
  152. ^ Syme, s. 333; Holland, s. 300; Southern, s, 108
  153. ^ Wells, s. 53; Raaflaub, s. 426
  154. ^ Swan, s. 241; Syme, s. 483
  155. ^ Wells, s. 53; Holland, s. 301
  156. ^ Davies, s. 260; Holland, s. 301
  157. ^ Holland, s. 301
  158. ^ Eck (2003), s. 60.
  159. ^ a b Gruen (2005), s. 43.
  160. ^ Bowersock (1990), s. 380. Datoen er oppgitt i inskripsjoners kalendre; se også Res Gestae 10.2. Dio 27.2 rapporterer dette under 13 f.Kr., antagelig som det året da Lepidus døde (Bowersock (1990), s. 383).
  161. ^ Eder (2005), s. 28.
  162. ^ Mackay (2004), s. 186.
  163. ^ Eck (2003), s. 129.
  164. ^ a b c Eck (2003), s. 93.
  165. ^ Eck (2003), s. 95.
  166. ^ a b c d e f g Eck (2003), s. 94.
  167. ^ a b Eck (2003), s. 97.
  168. ^ Eck (2003), s. 98.
  169. ^ Eck (2003), ss. 98–99.
  170. ^ a b Eck (2003), s. 99.
  171. ^ a b c Bunson (1994), s. 416.
  172. ^ a b c d e Eck (2003), s. 96.
  173. ^ Brosius (2006), ss. 96–97, 136–138.
  174. ^ Eck (2003), ss. 95–96.
  175. ^ Brosius (2006), s. 97; se også Bivar (1983), ss. 66–67.
  176. ^ Rowell (1962), s. 13.
  177. ^ Eck (2003), ss. 101–102.
  178. ^ Bunson (1994), s. 417.
  179. ^ Bunson (1994), s. 31.
  180. ^ a b Gruen (2005), s. 50.
  181. ^ Eck (2003), ss. 114–115.
  182. ^ Eck (2003), s. 115.
  183. ^ a b Gruen (2005), s. 44.
  184. ^ a b Eck (2003), s. 58.
  185. ^ Syme (1939), ss. 416–417.
  186. ^ Scullard (1982), s. 217.
  187. ^ Syme (1939), s. 417.
  188. ^ a b c Eck (2003), s. 116.
  189. ^ a b Gruen (2005), s. 46.
  190. ^ Eck (2003), ss. 117–118.
  191. ^ Gruen (2005), ss. 46–47.
  192. ^ Eck (2003), s. 119.
  193. ^ Eck (2003), ss. 119–120.
  194. ^ a b Gruen (2005), 49.
  195. ^ a b Eck, s. 123.
  196. ^ Tacitus: Annals 1.5
  197. ^ Cassius Dio 55.22.2; 56.30
  198. ^ Suetonius: Vita divus Augusti, 99
  199. ^ Shotter (1966), s. 210–212.
  200. ^ a b Shotter (1966), s. 211.
  201. ^ a b Shaw-Smith (1971), s. 213.
  202. ^ Suetonius: Augustus 101.4.
  203. ^ Eck (2003), s. 1–2
  204. ^ Eck (2003), s. 2.
  205. ^ Bunson (1994), s. 47.
  206. ^ Bourne (1918), ss. 53–66.
  207. ^ a b c d e Eck (2003), s. 79.
  208. ^ Bunson (1994), s. 345.
  209. ^ Eck (2003), s. 85–87.
  210. ^ Eck (2003), s. 86.
  211. ^ a b Eck (2003), s. 81.
  212. ^ Chisholm (1981), s. 122.
  213. ^ Bunson (1994), s. 6.
  214. ^ Bunson (1994), s. 341.
  215. ^ Bunson (1994), s. 341–342.
  216. ^ a b c Eder (2005), s. 23.
  217. ^ Tacitus: Annals I.3
  218. ^ Kelsall (1976), s. 120.
  219. ^ a b c d Starr (1952), s. 5.
  220. ^ a b Starr (1952), s. 6.
  221. ^ a b Kelsall (1976), s. 118.
  222. ^ a b Kelsall (1976), s. 119.
  223. ^ a b c d Eck (2003), ss. 83–84.
  224. ^ a b c Bunson (1994), s. 404.
  225. ^ a b Bunson (1994), s. 144.
  226. ^ Bunson (1994), ss. 144–145.
  227. ^ Bunson (1994), s. 145.
  228. ^ Nettbibelen: Evangeliet etter Lukas 2
  229. ^ Schürer, Emil (1973): The History of the Jewish People in the Age of Jesus Christ, rev. av Geza Vermes, Fergus Millar og Matthew Black. Continuum International, bind I, s. 401.
  230. ^ Braunert, H. (1957): «Der römische Provinzialzensus» i: Historia: Zeitschrift für alte Geschichte 6, ss. 192ff
  231. ^ Brogren, Anders: Mysteriet med den försvunna skattskrivningen och andra mysterier
  232. ^ Macrobius, Saturnalia 1.12.35.
  233. ^ Dio 56.30.3
  234. ^ a b c d Bunson (1994), s. 34.
  235. ^ Eck (2003), s. 122.
  236. ^ a b Bunson (1994), s. 32.
  237. ^ Eck (2003), ss. 118–121
  238. ^ Suetonius: Augustus 79, oversatt av John Carew Rolfe.
  239. ^ CIL 06, 00889
  240. ^ CIL 06, 00888
  241. ^ CIL 06, 00890

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Bibliografi
  • Ando, Clifford (2000): Imperial ideology and provincial loyalty in the Roman Empire, University of California Press.
  • Bivar, A.D.H. (1983): «The Political History of Iran Under the Arsacids» i: The Cambridge History of Iran (Vol 3:1), 21–99. Red. Ehsan Yarshater. London, New York, New Rochelle, Melbourne, & Sydney: Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-20092-9.
  • Blackburn, Bonnie and Holford-Strevens, Leofranc. (1999): The Oxford Companion to the Year. Oxford University Press. Nytrykk mred rettelser i 2003.
  • Bourne, Ella: «Augustus as a Letter-Writer» i: Transactions and Proceedings of the American Philological Association (Volume 49, 1918): 53–66.
  • Bowersock, G. W. (1990): «"The Pontificate of Augustus» i: Kurt A. Raaflaub & Mark Toher (red.): Between Republic and Empire: Interpretations of Augustus and his Principate. Berkeley: University of California Press. ss. 380–394. ISBN 978-0-520-08447-6.
  • Brosius, Maria. (2006): The Persians: An Introduction. London & New York: Routledge. ISBN 978-0-415-32089-4 (hbk).
  • Bunson, Matthew. (1994): Encyclopedia of the Roman Empire. New York: Facts on File Inc. ISBN 978-0-8160-3182-5
  • Chisholm, Kitty & John Ferguson (1981): Rome: The Augustan Age; A Source Book. Oxford: Oxford University Press, in association with the Open University Press. ISBN 978-0-19-872108-6
  • Dio, Cassius (1987): The Roman History: The Reign of Augustus. Overs. av Ian Scott-Kilvert. London: Penguin Books. ISBN 978-0-14-044448-3.
  • Davies, Mark; Swain, Hilary; Davies, Mark Everson (2010): Aspects of Roman history, 82 BC-AD 14: a source-based approach, Taylor & Francis e-Library.
  • Eck, Werner; overs. av Deborah Lucas Schneider; nytt materiale ved Sarolta A. Takács (2003): The Age of Augustus. Oxford: Blackwell Publishing (innb. ISBN 978-0-631-22957-5; uinnb. ISBN 978-0-631-22958-2).
  • Eder, Walter. (2005): «Augustus and the Power of Tradition» i The Cambridge Companion to the Age of Augustus (Cambridge Companions to the Ancient World), red. Karl Galinsky, 13–32. Cambridge, MA; New York: Cambridge University Press (innb. ISBN 978-0-521-80796-8; uinnb. ISBN 978-0-521-00393-3).
  • Everitt, Anthony (2006): Augustus: The Life of Rome's First Emperor. Random House Books. ISBN 1-4000-6128-8.
  • Green, Peter (1990): Alexander to Actium: The Historical Evolution of the Hellenistic Age. Hellenistic Culture and Society. Berkeley, CA; Los Angeles; London: University of California Press. ISBN 0-520-05611-6 (hbk.); ISBN 0-520-08349-0 (pbk.).
  • Gruen, Erich S. (2005): «Augustus and the Making of the Principate» i: The Cambridge Companion to the Age of Augustus (Cambridge Companions to the Ancient World), red. Karl Galinsky, 33–51. Cambridge, MA; New York: Cambridge University Press (innb. ISBN 978-0-521-80796-8; uinnb. ISBN 978-0-521-00393-3).
  • Holland, Richard (2005): Augustus, Godfather of Europe, Sutton Publishing.
  • Kelsall, Malcolm (1976): «Augustus and Pope» i: The Huntington Library Quarterly (Volume 39, Number 2, 1976): ss. 117–131.
  • Mackay, Christopher S. (2004): Ancient Rome: A Military and Political History. Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-80918-4.
  • Raaflaub, Kurt A.; Toher, Mark (1993): Between republic and empire: interpretations of Augustus and his principate, University of California Press.
  • Scott, Kenneth (1933): «The Political Propaganda of 44–30 B.C.» i: Memoirs of the American Academy in Rome, Vol. 11, ss. 7–49.
  • Scullard, H. H. (1982) [1959]: From the Gracchi to Nero: A History of Rome from 133 B.C. to A.D. 68 (5. utg.). London; New York: Routledge. ISBN 978-0-415-02527-0.
  • Suetonius, Gaius Tranquillus (1931): Lives of the Twelve Caesars. New York: Modern Library.
  • Rowell, Henry Thompson (1962): The Centers of Civilization Series: Volume 5; Rome in the Augustan Age. Norman: University of Oklahoma Press. ISBN 978-0-8061-0956-5
  • Shaw-Smith, R. (1971): «A Letter from Augustus to Tiberius», Greece & Rome (Volume 18, Number 2, 1971): 213–214.
  • Shotter, D.C.A. (1966): «Tiberius and the Spirit of Augustus», Greece & Rome (Volume 13, Number 2, 1966): 207–212.
  • Southern, Pat. (1998): Augustus. London: Routledge. ISBN 978-0-415-16631-7.
  • Starr, Chester G., Jr. (1952): «The Perfect Democracy of the Roman Empire» i: The American Historical Review (Volume 58, Number 1, 1952): 1–16.
  • Syme, Ronald (1939): The Roman Revolution. Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-280320-4 (pbk.).
  • Wells, Colin Michael (2004): The Roman Empire, Harvard University Press.
Generell litteratur
  • Bleicken, Jochen (1998): Augustus. Eine Biographie. Berlin.
  • Buchan, John (1937): Augustus. Boston: Houghton Mifflin Co.
  • Galinsky, Karl (1998): Augustan Culture. Princeton, NJ: Princeton University Press, ISBN 978-0-691-05890-0.
  • Grant, Michael (1985): The Roman Emperors: A Biographical Guide to the Rulers of Imperial Rome, 31 BC — AD 476. New York: Charles Scribner's Sons.
  • Jones, A.H.M. (1970): Augustus. London: Chatto & Windus, ISBN 978-0-7011-1626-2.
  • Massie, Allan (1984): The Caesars. New York: Franklin Watts.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Primære kilder


SPQRomani.svg  Romersk keiser  SPQRomani.svg
Julo-claudiske dynasti
Forgjenger:
Første keiser
27 f.Kr.14 e.Kr. Etterfølger:
Tiberius
Romerriket