Parlamentarisk republikk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

En parlamentarisk republikk er en republikk, som er bygget opp rundt parlamentarisme. Dette betyr som regel at statsoverhodet, ofte titulert som «president», ikke er det funksjonelle statsoverhodet, men kun har en seremonell rolle. Istedenfor er det funksjonelle statsoverhodet (og regjering) valgt på grunnlag av flertallet i parlamentet, heller enn gjennom direkte valg. På denne måten kan en parlamentarisk republikk minne om et konstitusjonelt monarki, ikke minst siden det titulærte statsoverhodet gjerne ikke velges ved direkte valg som i en republikk, men utpekes gjennom en annen mekanisme, som valg i parlamentet. Det funksjonelle statsoverhodets rolle kan derfor minne om det til en norsk statsminister, som har et mandatbasertflertall i Stortinget. Dette gjør at man unngår en situasjon der en direkte valgt president ikke kan få gjennomslag for sin politikk på grunn av manglende flertall i den lovgivende forsamling, noe som er mulig i en republikk der presidenten står for personlig valg, og velges uavhengig av parlamentet. Det finnes unntak til dette systemet, blant annet har Botswana et system der parlamentet velger presidenten, som er både landets funskjonelle og titulære statsoverhode.[1]

Et eksempel på en parlamentarisk republikk er Tyskland, der statsoverhodet er forbundspresidenten som velges av Forbundsforsamlingen for en periode på fem år av gangen. Regjeringssjef er forbundskansleren. Andre eksempler på parlamentariske republikker er Israel og India.

Til sammenligning står både den franske presidenten og amerikanske presidenten til direkte valg. Disse utnevner så sine egne regjeringer, uavhengig av flertall i parlamentet, noe som kan føre til dragkamper mellom etparlament og regjering. I Frankrike kan nasjonalforsamlingen tvinge regjeringen til å gå av, og presidenten må så utpeke en ny regjering. I USA, har presidenten på det Kongressen vedtar. Det kan føre til dødt løp hvis det blir et skifte i flertallet i Kongressen midt i en presidentperiode, der presidenten nekter å signere Kongressens lovforslag og Kongressen nekter å endre lovforslagene slik at presidenten er villig til å signere dem (en tredjedel av alle senatorer og hele Representantenes hus skiftes ut annet hvert år, mens en presidentperiode varer fire år). Kongressen kan snu presidentens veto ved å stemme for et lovforslag med 2/3 flertall i begge kamre (Representantenes Hus (underhuset) og Senatet(overhuset)).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kenneth Good (2007). «Diamonds, Democracy and Presidentialism in Botswana». I Khabele Matlosa, Jørgen Elklit og Bertha Chiroro. Challenges of Conflict, Democracy and Development in Africa. Johannesburg: EISA.